Gi meg et øyeblikk skriver Janne Nordvang i sitt siste innlegg. Dama som hver søndag gir oss leserne ukas små øyeblikk, og finner frem alle de flotte små øyeblikkene ukene hennes inneholder. På den måten får hun oss lesere til å se at selv de travle hverdagsukene har mange små, fine øyeblikk.

På søndag følte hun seg litt tom, og ba om leserne sendte henne sine øyeblikk. En liten vri der, selv om uka hennes hadde vært ok. Hun var bare litt tom, slik mennesker blir i blant, skriver hun.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kan kjenne meg igjen på den tomhetsfølelsen. Kanskje ikke akkurat nå. Den tomheten jeg føler nå er en annen type tomhet, mer savn.
Den tomheten Janne føler på antar jeg har sammenheng med at hun gir mye av seg selv til så mange i hverdagen, og kanskje ikke alltid er like flink til å ta vare på seg selv og lade batteriene.

Hun skriver om netter med lite søvn på grunn av varme og tankekjør.
Gjenkjennbart det og. Det har vært litt lite søvn i natt også på denne kjerringa. Men igjen. Det har sin helt soleklare forklaring, og er en prosess jeg må igjennom. Og til de som lurte, jeg får sove. Kanskje litt lite noen netter, men da pleier jeg å sove bedre den este, eller ta en skikkelig dupp på sofaen i løpet av dagen.
Det er ingen grunn til å uroe seg for meg.

Janne sin slitenhet midt i ferien tror hun kommer av at hun endelig har landa.
Det tar gjerne litt tid når hverdagen er travel, og man kanskje drar med seg en del tanker inn i ferien. Jeg husker at jeg ofte i den tiden jeg levde det hektiske engasjerende livet jeg elsket følte at når jeg endelig klarte å lande og ikke la utfordringer i jobbhverdagen oppta tankene i nevneverdig grad, ja da var de tre ukene med ferie straks over, og jeg måtte begynne å skru på jobb-modus igjen.
På noen måter er det godt at den tiden er forbi.

Lar jeg noen mennesker ta for stor plass i livet mitt? Lar jeg de fine menneskene få nok plass? Skuffer jeg andre når jeg melder pass fordi det sosiale batteriet mitt lades aller best i stillheten hjemme? spør Janne i innlegget sitt. Jeg tror ikke hun forventer at vi lesere skal svare. At spørsmålene mer er stillet til henne selv. Vise leserne hva slags tanker som kverner i hodet hennes, og kanskje inspirere leserne til å tenke litt over prioriteringer i eget liv.

Opp gjennom årene har jeg nok latt noen mennesker ta for stor plass i livet mitt. Jeg var, og er vel fremdeles, et omsorgsmenneske. Jeg liker å gi omsorg, være der for andre, hjelpe der jeg kan.
Samtidig så jeg at når jeg var utslitt, møtte veggen og hadde mer enn nok med meg selv, ja da var det vanskelig å få den omsorgen tilbake. De jeg alltid hadde stilt opp for var ikke villige til å stille opp for meg når jeg trengte det. Og ikke nok med det, de ble faktisk sure og fornærmet når jeg ikke lenger stilte opp for dem.
Når jeg prioriterte egen helse frem for deres behov.

Jeg har blitt flinkere til å sette meg selv og egne behov høyere. Det har tatt tid å komme dit. Jeg føler fremdeles at jeg er egoistisk noen ganger, men samtidig ser jeg at det gjør meg godt.

Om jeg lar de fine menneskene i livet mitt få nok plass?
Skal jeg være ærlig er jeg usikker. Jeg har i det minste et forbedringspotensial. Ungene har fortalt om en tilstedeværende far som alltid var der for dem og hadde tid til å lytte.
De har ikke direkte kritisert meg, de er fine unger, men de har vel mer latt meg forstå at de har opplevd meg som mindre tilstedeværende, mindre lyttende, og at jeg til tider lyttet bare med et halvt øre mens jeg drev med andre ting.
Jeg kan gi de delvis rett i det.
Jeg har bestemt meg for å skjerpe meg på det punktet.

Om jeg skuffer noen når jeg melder avbud til sosiale aktiviteter har jeg for lengst sluttet å bry meg om.
Der klarer jeg helt klart å være egoist med god samvittighet.
Jeg er i utgangspunktet et sosialt menneske og trives med å være sosial, så jeg sier som regel ja med glede.
Når jeg føler at dette har jeg ikke energi, overskudd eller tid til så melder jeg avbud på en høflig måte. Forklarer at akkurat nå passer det ikke. Det er bare noen dager siden jeg takket nei til å være med noen på hytta deres.
Det er ikke noe galt verken med hytta eller folka som ba meg med seg, det var mer at jeg føler for at jeg akkurat nå trenger å ha litt tid for meg selv. Ikke at jeg føler for å isolere meg, men kanskje ikke ha folk rundt meg hele tiden.
Jeg tror de forsto.

Jeg rusler mine turer med hundene. Lager middag til Yngste Sønn kommer fra jobb. Tar kanskje en lur på sofaen i løpet av dagen. Lager meg gode øyeblikk. Langsomt vender hverdagen mer og mer tilbake.
I går måtte jeg smile for meg selv når jeg snakket med Storesøster i telefonen. Hun ønsket å snakke litt politikk. Noe som engasjerte henne, og som hun nok mente og burde engasjere meg. Jeg forsøkte å si at jeg hadde tatt litt pause fra politikken for tiden….

Det øret ville hun ikke høre på, og argumenterte at både innlegget Rasismens poesi og innlegget Kundeservice som jeg nylig hadde publisert vel var politikk. Og ja, hun har rett. Tanker på politikk og verden utenfor min egen boble blir nok sakte men sikkert mer av hverdagen min igjen. Det er bra. Langsomt må hverdagen vende tilbake, selv om det blir en hverdag annerledes enn den var før.
Jeg har jo ingen planer om å slutte å være meg.

Så jeg lar hverdagen sakte men sikkert vende tilbake. Overbevist om at det kommer gode og mindre gode dager i en lang periode fremdeles. Lære meg å leve med savnet og glede meg over alle de gode minnene når de dukker opp. La sorgen og savnet få den plassen det trenger, men samtidig fortsette livet mitt. En dag av gangen.