I går hadde jeg mer enn nok med bilkjøring, trening og litt forberedelser til landsmøte.  Jeg gadd ikke bry meg så mye med toppbloggerne. Hadde liksom nok med meg selv og mitt.
Det straffet seg selvsagt, og i dag er jeg nede på en 10. plass.

Er i grunn fornøyd både med plassering og antall sidevisninger, men når jeg ser hva og hvem som ligger over meg på bloggtopplista er det ikke rart jeg blir en smule frustrert.
Fire av de ni har ikke kommet med noe nytt siden forrige måned!!
Ja, Stine Skoli har ikke levert et neste ord siden  17. oktober!!! Det er jo evigheter siden. Sånt skal vekke mer interesse enn Svarte natta… og Kjørte 33 mil for å sprette rundt på en ball. forstå det den som kan.

Og de som kom med noe nytt. Hva var det de skrev om? Bunnytrash for eksempel som havnet på 4. plass bare noen få hundre klikk mindre enn kokken selv. Han skrev om bikkjefis?????

Er det virkelig det som bringer folk til bloggtoppen i våre dager! Ja da skulle dere høre de salvene jeg sendte av gårde rundt klokka 4 i natt!!  Vinduene rista og både Charlie Chihuahua og Gamle Gubben Grå for på dør.  Hva er vel litt småfising fra noen søte små hunder mot de gassmengder man kan få plass til i magen til ei diger kjerring?

Doc og Dask har en grønn termokopp fra Felleskjøpet som følger henne trofast.  Hun har funnet ut at ved å bruke den koppen i stedt for å ta en engangskopp hver gang hun henter seg kaffe på jobb etc, sparer hun 440 kopper i året.  Det er et tankekors forflere av oss.  Et øyeblikk føler jeg behov for å ta med meg en termokopp når jeg drar på landsmøte om noen timer.  Besinner meg i siste liten.  Jeg kom på at på Thon hotell Operaen er det selvsagt ikke pappkopper utenfor møterommet, men hvitt porselen.

Vibbedille sitter og diller og lager pynt på størrelse med en knappenålshode eller der om kring.
Hvis det er det som skal til for å nå bloggtoppen, så får bloggtoppen klare seg godt uten meg.  Sånt dill driver jeg ikke med.  Jeg har i grunnen nok med det fuglehuset oppe på treningsleiren.  Og var det ikke en bjellekrans jeg så kjekt skulle ha ferdig til jul?  Dekorere knappenålshoder eler hva det nå er Vibbedille driver med får andre ta seg av.

Livet mitt er blitt til en protokollført avtalebok som aldri kan avvikes. skriver Mamma på hjul.
Den setningen festet seg hos meg.
Hvordan ville jeg tenke og føle hvis jeg var i Vivians situasjon?
Ligge der og drunte under dyna.  Ha sjekket klokka, men det er søndag. Ligge en halv time til og bare kose seg med restene av drømmen som akkurat var.   Krølle seg sammen, lukke øynene og bare være i sin egen boble litt til.
Da hører du subbende skritt i plastsokker nærme seg, kanskje et blidt “God morgen” og samme hva du selv måtte ønske så er dagen din i gang. Alt du skal gjøre i dag, fra dobesøk til måltider må nøye passe inn i kommunens oppsatte arbeidsplan.

Vi mennesker er flinke til å tilpasse oss. Gli inn i pasientrollen. Jeg gjør det selv der oppe på treningsleiren. De bestemmer menyen min, og at jeg skal spise middag klokka 15. At jeg i hår skulle sprette på en stor ball og på fredag skal trene kondis i bassenget. Jeg gjør opprør når det gjelder å stå på kne, ellers er jeg ganske lydig og snill.  Men hvordan ville det være hvis det ikke var noen dager inn kort periode, me  hver dag året rundt, resten av livet?

Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke ville taklet det då bra.  Jeg er rimelig sikker på at enkelte dager ville jeg føle trang til å være vrie , vrang og vanskelig. For all denne hjelpen. Den er så invaderende.

Mange eldre, pleietrengende spytter.  Jeg har selv opplevd å få en spytteklyse rett i ansiktet eller litt mindre målrettet når pasienten ikke ser behovet for det jeg dom radiograf ønsker vedkommende skal gjøre.  Jeg liker det.

Ikke å gå en spyttklyse i ansiktet selvsagt. Men at de “tar igjen”.  At de forsøker å forsvare sin integritet.

Pasienter skal ikke spytte. De skal innordne seg. Og ikke minst skal de være takknemlige.  Takknemlige for at radiografen, hjemmesykepleien eller hvem det nå er gjør jobben sin. Det er morsommere å bli kalt engel i hvitt enn å bli spytta på.

Jeg håper jeg ikke ville spytta.  Men jeg vet jeg ikke ville følt på en evig takknemlighet heller.  Jeg ville forventet at de som skulle invadere livet mitt ville se meg som menneske  Ikke bare som pasient. Jeg ville forvente at de var ydmyke for at det å være hjelpetrengende er invaderende,  og at de ville strekke seg langt for å få til gode løsninger tilpasset den enkelte bruker.

Mamma på hjul var det innlegget som ga meg mest å tenke på I dag.  Hennes innlegg fortjener førsteplassen. Langt mer viktig enn innlegg om matoppskrifter, knekkebrød og hundepromp.