Mars er vår….

I dag er det første mars og ergo vår. Datteren har fødselsdag i mars, og hun har alltid hevdet at Mars er en vår-måved.
Om snøen ligger i tykke lag og snøfillene blåser rundt hushjørnene så er det vår.
I dag er det skikkelig drittvær og lite som minner om vår ute, men jeg vet at den kommer snart snart. Så snart jeg er ferdig med denne forkjølelsen skal jeg ut å se etter vårtegn. Plukke gåsunger, kjenne sola varme, se snøen forsvinne.
Jeg elsker våren

Nok en søvnløs natt…

Så har jeg hosta meg gjennom nok ei natt.  Sett på klokka hver time og stått i bro i senga mens hostekule blir avløst av hostekule. Stakkars Gamle Gubben Grå som må forsøe å sove ved siden av meg. 
Sto opp rundt 09.00  og ringte jobben. Jeg skulle egentlig ha nattevakt til natta, men det går ikke. Det surkler i brystet, har feber og enhver anstrengelse fører til nye hostekuler.

Så da sitter her jeg med dårlig samvittighet. Noen må på kort varsel arbeide vakta mi. Det gir meg alltid dårlig samvittighet.  Tenker at hvis jeg bare bet tennene sammen så ville jeg sikkert klart å ta den nattevakta.  Det er natt til mandag, og det blir sikkert rolig.  Men jeg vet innerst inne at det er feil. Jeg har ikke noe på et sykehus å gjøre så lenge jeg er syk. Jeg kan smitte pasienter med nedsatt immunforsvar,  og det at det er natt til mandag er ingen garanti for ei rolig vakt. Ulykker og sykdom rammer til alle døgnets tider og på alle ukedager.  Når det haster som verst er det ikke tid til hostekuler,.

Noskapin, Cura-Med, varm te og pelspledd må nok til en dag til eller to.

 

50 års krisa…

Gamle Gubben Grå fylte 50 allerede for to år siden, men har fremdeles den slanke, flotte kroppen som han hadde da jeg traff han for over 25 år siden.  Og det helt uten å jogge hvileløst rundt på ei tredemølle forran TVn,  eller trene febrilsk for birken, den store styrkeprøven eller guttegjengens innebandy-lag.  Han nøyer seg med å rusle småturer rundt kvartalet med Kjøteren, og trimme drøvelen på sofaen.  I grunn greit at han ikke har kommet i panikkalderen når det gjelder trening.  Tenk for en kropp han raskt ville fått hvis han trente bare litt.  Hadde ikke helt stått i stil til meg…

Han er i grunn i god form også, Gamle Gubben Grå.  Mye sprekere enn meg. Og det selv om han røyker 40 om dagen.  Hadde han kuttet ut de sigarettene, ja da hadde han nok blitt litt av en spreking.  Da spørs det om han hadde blitt lei ei sånn utrent sinke som meg…

Mange menn i femtiåra ser gamle og slitne ut. I tillegg til kulemagen og rørleggersprekken har de også utviklet måne.  Noen dekker den med tragisk hentesveis, og noen prøver å kompensere det manglende håret på toppen med å la alt sidehåret gro så lenge det gror, og av redsel på å miste ytterligere hårstrå lar de være både å gre og vaske det.  Så ikke Gamle Gubben Grå. Han har fremdeles en fyldig hårmanke, og at det er blitt grått gjør han jo bare til en distingvert herre…

(Bildet er lånt fra Google, Gamle Gubben Grå er mye kjekkere….)

I tillegg til å ha en bra kropp, være i brukbar form og ha et godt utseende har Gamle Gubben Grå enda en hemmelig egenskap.  Han er svært kunnskapsrik.  Belest som få er det utrolig hva den mannen vet .  Når han glimrer til og kommer med de saklige argumentene og de saklige utgreiingene akkurat når jeg har gått tom for argumenter. ja da er jeg så glad i han. (Vel og merke hvis det ikke er han jeg diskuterer med, da er det selvsagt bare irriterende.)

Noe av det en kvinne virkelig setter pris på ved en mann er at han kan lage mat. Gamle Gubben Grå har over 20 års erfaring som restaurantkokk, og kan trylle frem de lekreste retter.  Behøver ikke gå på dyre restauranter vi, for ingen lager pepperbiff sli som han.  Veien til mitt hjerte går gjennom en god peppersaus…

Jammen er jeg heldig som traff drømmemannen allerede for 25 år siden.  

 

 

 

 

Hu greier seg nok….

Som de som leser bloggen min ikke kan ha unngått å få med seg, så er jeg forkjøla. Jeg klager LITT. der jeg ligger under pelspleddet på sofaen og hoster.  Jeg vil så gjerne ha medfølelse hos disse tre mannfolka jeg deler hus med,.så jeg har agert som om jeg skulle hatt manneforkjølelse.  Men hjelper det? Å nei.
Det endelig beviset på det fikk jeg i sted.
Eldste Sønn snakket med Bessa i telefonen, og siden jeg selvsagt har ringt Mamma med jevne mellomrom denne uka for å fortelle hvor sy jeg er, så har selvsagt Pappa (altså Bessa) fått med seg at jeg er forkjøla. Når sympati og medfølelse fra de du bor sammen med er på null, må man jo ringe hjem til Mamma for å få litt trøst og medfølelse …
Vel, nok om det. Som den gode far  Bessa er, så spør han Eldste Sønn hvordan det går med meg. “Bra” svarer Eldste Sønn, og selv jeg i naborommet hørte at han syns det var et merkelig spørsmål. “Ja, er ikke a  Mamma sjuk da?” spør Bessa. “Å” svarer min håpefulle. “Hu klarer seg nok”  .
Så da er det bare for en svært så forkjøla Mamma å konstatere at jeg mest sannsynlig kommer til å overleve, og derfor ingen grunn til bekymring.

Tenk posi…. ikke alttid lile lett.

For fjerde dag på rad ligger jeg rett ut på sofaen under pelspleddet.  Hosteriene kommer tett, hodet er tungt og største avbrekket i den ørskeløse hverdagen er når jeg begynner å silblø neseblod.  Det var den ferien. 
jada, jeg vet at endringer i arbeidsmiljøloven gjør at jeg har krav på å få tilbake de dagene jeg har vært syk i ferien, men det kreves en tur til legen.  Jeg er bare forkjøla, skikkelig forkjøla, influensa, kall det hva du vill. Jeg trenger ikke legebehandling. 
Skal jeg finne  noe positivt med denne forkjølelsen må det være at  det er ferie. Jeg slipper å ligge å kjenne etter om jeg kanskje er frisk nok til å gå på jobb i morgen.  Slipper å ha dårlig samvittighet fordi jeg er syk og derfor gir merarbeid til kollegaene som har travle nok dager fra før, slipper å avlyse andre møter, men bare an la dagene passere mens jeg ligger der under pelspleddet.

 

Host, hark, host…

Det var ingen god ide å dra på hyttetur til rå vinterhytte med en begynnende forkjølelse.  Hjalp sikkert ikke å labbe ute i vinterkulda med våte sokker heller.

I natt har jeg hostet, hostet, hostet og hostet.  Hadde jeg ikke funnet en pakke Curamed på nattbordet til Gamle gubben Grå hadde jeg ikke overlevd natta.
Jeg sverger.
Hostekulene kom med ett minutts intervall, og jeg hostet til jeg trodde innvollene skulle komme ut.  En Curamed ga meg en times pause slik at jeg fikk sove litt, og så var det pån igjen.  Rundt halv fem begynte jeg å blø neseblod i tillegg.  Det var en utrolig lang og slitsom natt.

Da det lysnet av dag lå jeg utslitt under dyna. Feberhet , sår i gommen etter fem Curamed med sitron i løpet av natta, og fremdeles kom hostekulene med like jevne intervall.  Helt klart  at jeg ikke hadde noe på et styremøte å gjøre.  Jeg sjekka at Eldste Sønn kom seg opp og på jobb, tok noen telefoner, sendte noen SMS og krabbet under dyna igjen.

Noen ganger er det litt godt å krype under dyna når man er litt småpjusk. Men ikke i dag. Jeg skulle så gjerne vært på styremøte. Selv om jeg ikke stiller til gjenvalg, betyr ikke det at jeg ikke finner styrearbeidet interessant.  Det var og ett par av sakene i dag som jeg hadde tenkt å prøve å påvirke i ønsket retning.  Men hjernen er fylt av bomull, kroppen er gele og hostekulene er det eneste jeg klarer å tenke på. Ikke dagen for møterom, omvisning på operasjonsstuer eller klare formuleringer.

 

 

.

 

Hyttekos….

Allerede fredag begynte jeg å glede meg til å dra til fjells i vinterferien.  Sola skinte fra blå himmel, det klukket av smeltevann i takrennene og en stakkar kom reint i påskestemning selv om det ennå var februar.  Snakk om flaks at det var vinterferie på skolen til uka, at jeg hadde en uke ferie, og at vi har denne fantastiske hytta på fjellet..

Da arbeidsdagen var over, fristet det ikke like mye å dra til fjels. Gullrekka, og sofaen hjemme var mer fristende enn to timers kjøring opp til iskald hytte. Ikke var Yngste Sønn helt i form heller. Men i morgen, da skal vi stå opp tidlig og reise slik at vi får mest mulig av dagen oppe i vinterparadiset.

Som tenkt, så gjort. Vel. Vi kom oss da opp. Begrepet tidlig kan nok diskuteres. Frokost og aviser.  Pakking av saker. Men litt over 11 dro første bil. Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn.
Jeg handlet det mest nødvendige, som nye hytteklær, rødvin, maling og mat før Kjøteren, en motvillig Eldste Sønn (Vi har ikke bredbånd eller nett i det hele tatt på hytta) og jeg dro etter. 
Stemningen steg litt på Eldste Sønn oppover langs Sperilen. Vi tok en liten stopp på Nes og en på Bagn, og snart kjørte vi oppover fjellet.
Men skrekk o gru. Fra Reinli til Søndre Fjellstølen var veien blankpoler tog uten et eneste sandkorn..  Den veien er smal, bratt, og svingete. I begynnelsen jeg var med Gamle Gubben Grå oppover hit, ble vi stående fast i disse bakkene mang en gang. Vi har dyttet, lagt under granbar, montert kjettinger etc. og har jo alltid kommet opp… Men det er jo alltid Gamle Gubben Grå som liksom har vært mann og ordnet opp. Nå måtte jeg kjøre opp alene.  Det var med hjerte i halsen jeg satte i gang.  Jeg spant litt, fikk et par sladder, og følte meg som Martin Schanke eller Petter Solberg i vinter-rally, men opp kom jeg.

Vel oppe følte jeg meg enda bedre når jeg hørte at Gamle Gubben Grå både hadde vært en tur i snøplogkanten, OG måtte sette på kjettinger for å komme opp.  “I m the Champion, I m the Champion….”

Ingen har vært på hytta siden i høst.
Det har falt mye snø siden da. Altså må det graves vei fra hovedveien og til inngangsdøra.  Ca 1 meters dybde  med snø må graves vekk i en bred god vei.  I tillegg ligger selvsagt hyttas inngangsparti i det hjørnet av hytta som er desidert lengst fra innkjørsla..  Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå var kommet godt i gang, men var langt fra ferdige. De hadde sikkert hatt like mange – og lengre, stopp enn oss oppover, kjenner jeg Gamle Gubben Grå riktig.  I tillegg hadde de brukt tid i snøplogkanten og med kjetting-montering. Fremdeles ville det by på utfordringer for en tungvekter som meg å komme seg inn i hytta.
Så mens Eldste Sønn og jeg overtok snøskuffene, gikk Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn en tur med Kjøteren..  Og med felles innsats kom vi oss til slutt inn i hytta likt med at sola gikk ned i vest.

Det var deilig og endelig komme inn i ei god kald, og rå hytte som hadde vært uten fyring siden tidlig i høst.  Vi driver å pusser opp hytta, og det bar den preg av. Verktøy og malesaker over alt. Men med fyr i ovnen, en kjapp rydderunde, og utplassering av noen av de nye hyttetingene vi hadde med oss ble det raskt koseligere.

Men måkejobben var ikke ferdig. Fremdeles sto det igjen å måke vei til utedassen langt ned i lia.  Gamle Gubben Grå og Eldste sønn ordnet det mens Yngste Sønn og jeg fikk ordnet opp inne i hytta. Ei bjørk hadde knekt og lå nedgravd midt i stien ned til utedassen..  Gamle Gubben Grå måtte hente motorsaga for å få den ut av veien. Jeg syns det begynner å bli litt vel primitivt når du må rydde deg veg med motorsag for å komme frem til do…

Så ble det middag. Deilige hvitløksmarinerte koteletter,  små steke-poteter og salat med deilig creme.fresch dressing.  Litt rødt i glasset, og en øl til Gubben. VI delte en stor godtebolle og litt oste pop og spilte Barrikade. Et brettspill som er fast tradisjon på hytta, men som fort gjør at temperaturen fort stiger i hytta, så og i kveld. Samtidig spreng-fyrte noen i ovnen til den sto rødglødende og det var badstue-temperatur i hytta. 
Rundt midnatt krøp vi til ro uten å ha kåret en vinner, noen ganger er det best slik.. 
Det er noe eget ved å krype ned i en god rå hytteseng og forsøke å finne varmen.

 

Til tross for at noe av det siste jeg hadde gjort før jeg krøp til køys var å besøke utedassen langt nede i lia, våknet jeg litt over 03.00og måtte tisse.  Det fristet ikke.  Jeg snudde meg rundt, knep øynene og et par andre muskler hardt igjen, og sa til meg selv at det bare var innbilning.  Det gikk dårlig.  Søvnen ville ikke komme tilbake.  Og klokka 04.30 var det helt klart ikke innbilning lengre.  Enda så lite det fristet, jeg måtte ut NÅ: Behovet ble ikke noe mindre da jeg kom meg opp i stående stilling, Et tresifret antall kilos trykk på blæra sånn i stående stilling, fem barnefødsler og nedprioritering av knipeøvelser gjorde sitt, og med raske skritt forserte jeg stua, kom meg ut i gangen, tok meg ikke tid til å lete etter støvlene i mørket, røska opp døra og stormet ut i bare sokkelesten.   Å komme seg helt ned til utedassen langt nede i lia kunne jeg bare  glemme.
Sjelden har jeg ønsket mer at jeg var mann.
Å sette seg i hockey og late vannet ute i det fri, kan være befriende nok, men ikke når det er 1 meter høye snøplogkanter. Men må man så må man. Jeg lot min blekhvite rumpe skinne om kapp med månen og lot det stå til.  DEILIG:  Med våte sokker, og litt råe benklær tuslet jeg inn igjen, vrengte av meg detvåte tøyet og sovnet raskt i varmen fra dyna.

 

 

 

Klokka 9 våknet jeg igjen, På ny var det behov for å besøke utedassen, men nå kom jeg meg av gårde i tide og med støvlene på.
Deilig frokost, eggene lå igjen hjemme, men bacon og mye godt pålegg veide opp for det. 
Gamle Gubben Grå måkte taket mens jeg tok oppvasken.  Noen turer med  Kjøteren ble det og tid til i det flotte været før jeg og Eldste Sønn dro hjemover. Han skal på jobb i morgen. Jeg på styremøte. De to andre kan nyte noen flere dager oppe i hytte-paradiset. 

Nå har vi kommet oss hjem, Jeg har skaffet meg en solid forkjølelse og vet ikke om jeg orker styremøtet i morgen. >Snørra renner og jeg får hostekuler ca hvert femte minutt,  <men en ting har jeg gjort. Jeg har sendt mail til Sør-Aurdal og spurt hvor mye det vil koste å legge inn strøm på hytta.  Mitt høyeste ønske nå er en Cindrella forbrenningstoalett.

 

 

 

Den lille gamle damen…

Den lille gamle damen sitter i sengen utenfor døra mi.  Hun er så tynn og liten. Fødselsdatoen forteller at hun nærmer seg 90 år.  Men øynene er da samme som da jeg ble kjent med den lille gamle damen for over 30 år siden.

Den gang var hun ikke en gammel dame. Men en flott og litt streng kvinne i 50 årene, bare litt eldre enn jeg er nå. Hun var alltid velstelt. Svart pelskåpe om vinteren. Sminke og øredobber og opptatt av at håret lå rett og leppestiften satt som den skulle.  

Jeg spør ikke om hun kjenner meg. Det gjorde jeg for noen uker siden da hun var her sist. Spørsmålet gjorde henne urolig. Burde hun huske meg? Hun svarte ikke. Det er mye å huske på i et nesten 90 år langt liv. Mange navn, mange ansikter, mange hendelser.  Jeg var en del av hverdagen i noen få av livets år for over 25 år siden.  Det er viktigere navn, ansikt og hendelser å huske enn meg.

Jeg ble opprørt da jeg så henne sist. Hun var så liten, så vever og så hjelpeløs. Fugleunge.. Bodde alene.  Prøvde så godt hun kunne å svare på spørsmålene fra oss i hvitt. Prøvde å skjule at hun ikke husket svarene på spørsmålene, at hun tippet.  Etter endt kontroll ble hun sendt hjem. Hjem til hva?  Sykepleieren ringte hjemmetjenesten og sa fra at hun trengte mer pleie. Jeg hadde en knute i magen resten av dagen.

Nå er hun tilbake. I seng denne gangen. Da får hun forhåpentligvis bli noen dager. Får stell og pleie.  Hun smiler tillitsfullt til meg da jeg hilser på henne med fornavn. Så er det alle disse spørsmålene fra oss i hvitt da. Jeg ser hun tenker, konsentrerer seg. Vil så gjerne svare riktig. Være snill og hjelpsom.  “Klarer du og stå på bena?” svaret kommer raskt. “Ja..”  bevegelsene, og den bleke tynne skikkelsen gjør meg litt i tvil.  “Har du vært oppe i dag?” hun stopper opp. Tenker lenge… “ja….men ikke mye?–”  Hun ser ned i fanget sitt.. Sykepleieren sier stille “Hun har ikke spist…”  Vi blir enige om at hun kan sitte på sengekanten mens jeg tar røntgenbildene. Hun virker takknemlig for det. Var nok ikke helt sikker på om bena ville bære henne.

Etter undersøkelsen føler jeg meg trist og oppgitt.   Hvor mange  små gamle damer finnes det der ute?

I vår kommune satser vi på hjemmebaserte tjenester og har lagt ned en god del sykehjemsplasser.  I teorien sikkert en god ide.  Alle vil selvsagt helst bo hjemme så lenge som mulig. På samme måte som alle ønsker å være friske å klare seg selv så lenge som mulig. Men hvor lenge er “så lenge som mulig”? Når blir det umulig? Og hvor mye pleie og omsorg trenger den enkelte for å bo hjemme? Hvem fanger opp når behovet øker? Hvor raskt får man satt inn økte ressurser?
når en person ikke er orientert om tid og sted og ikke klarer å få i seg mat, er det da forsvarlig å bo alene?
Telefonen til hjemmetjenesten fra sykepleieren på sykehuset  for noen uker siden hjalp antakelig ikke.  Hjemmetjenesten kan ikke bevilge mer hjelp uten at det går gjennom kommunens tildelingskontor.  Og sjefen på tildelingskontoret forklarte oss politikerne for noen uker siden at hun var lei av at sykehuset sa hva de mente pasientene trengte. Hun og hennes papirflytter og skjema mennesker visste best. Selv om de aldri møter de små gamle damene.
Selvsagt har de en vanskelig oppgave. Selvsagt gjør de det ikke av vrang vilje. Jeg tror ikke de ansatte på tildelingskontoret er onde mennesker.  Hvor skal de plassere den lille gamle damen når alle sykehjemsplassene er opptatte at andre enda mer hjelpeløse små og store gamle damer og menn?  Hvordan skal de gi mere tilbud i hjemmet når kapasiteten i hjemmetjenesten er sprengt og de ansatte allerede løper så fort de kan?  Hvordan få flere varme hender når budsjettet allerede er sprengt?

Helse og omsorg er en stor budsjettpost.  Kommuneøkonomien er elendig. Hvert eneste år må det kuttes og spares. Helse og omsorg har en stor pott. Det er lett å kutte i den. Bare litt – hvert år. 

I valgkampen hørte jeg noen si “Det skal skinne av eldreomsorgen” 
Andre fine ord har vært “I trygge hender”. 

 I vår kommune hører jeg  “Godt nok”.

 

 

 

Ord har makt…

Når man er helt på bunn, og så langt nede psykisk og fysisk at man ligger rett ut under et pledd og knapt er, da er det bare en vei videre, og det er oppover.

Mange ganger har jeg stablet medmennesker forsiktig på beina og støttet de på den møysommelige veien oppover, veien tilbake til livet, til gleden og til dager med i det minste grad av solskinn.  Jeg har ingen utdanning i psykologi. Ingen fine titler å smykke meg med.  Men det er givende å se folk få tilbake livsgnisten. Det gir meg mye å få lov til å være med på turen oppover. Men det er tidkrevende arbeid, og til tider ganske frustrerende.  Ikke minst når unødige hindre gjør at hele prosessen rykker tilbake til start.

Forrige fredag var en slik frustrerende dag.

Jeg så det med en gang jeg leste møtereferatet. Den ene setningen. Den utrolig uheldige kommentaren,.  Få timer senere hadde jeg medmennesket jeg jobber tett med for tiden på tråden. Sinnet, frustrasjon og avmaktsfølelsen hennes var tilbake.  Jeg nådde overhode ikke inn med mine argumenter, mine kommentarer. Det var umulig  å helle olje på opprørt hav. Hele havet sto i brann.  Siden jeg ikke nådde frem til den fornuftige delen av bevisstheten til medmennesket, og siden jeg befant meg på polet for å kjøpe vinflaska til fredagskvelden, sa jeg at jeg ringte opp igjen om to timer.   Det var hverken tid eller sted for samtalen.

En liten setning, og alt arbeidet jeg og flere med meg har nedlagt i denne saken de siste tre månedene føles til liten nytte. En liten setning, seks små ord – og vi er tilbake til start.

Nå har det gått en uke.  Vi har hatt mange samtaler. Vi har sagt at vi ønsker en annen formulering. Antagelig får vi det..  Feilen kan rettes opp.
MEN i en uke har den setningen kvernet inne i hodet til et medmenneske. Kvernet rundt i hodet, dag og natt.

Hun hadde tatt de første skrittene oppover den bratte bakken. Hadde langt igjen til toppen,. Enda så hun den ikke, men hun begynte å tro på at toppen fantes og at hun kanskje kunne komme dit. . Det var tent et ørlite håp i de slitne øynene.
Nå er det sofaen, pleddet og motløsheten som rår. Hun ser ikke lyset. Gardinene er dratt for slik at sola som skinner på klar februarhimmel ikke skal få nå inn.

Jeg sukker stille. Leter etter de rette ordene. Sender de rette mailene. Drar i de rette trådene.  Jeg ser toppen. Jeg vet at vi skal komme dit en gang. Men jeg ser alle stup og heng på veien. Det blir en lang og strabasiøs tur.

En uheldig formulering.  Seks små ord.  Jeg sukker igjen. For dere makt mennesker i maktpossisjoner; Det er lov å bruke hodet.