kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Jeg lurer på om jeg må ta en tur til Fastlegen i dag.  Ikke fordi jeg nødvendigvis føler meg noe dårligere enn jeg gjorde sist jeg var der.  Og jeg hadde helt klart greid meg greit uten en prat med han til jeg har time en gang i neste uke.  Jeg er fremdeles ei sliten, gammel kjerring, og kroppen verker som besatt. Men det er liksom ikke noe nytt.
Nei grunnen til at jeg vurderer å oppsøke Fastlegen er at Kokkejævel der oppe på bloggtoppen har begynt som legemiddel-pusher i tillegg til å pushe ferske kalkuner og reinsdyr-pita på folk.

For Kokkejævel har vært hos legen og fått resept på Vimovo, og vips så er smertene og verkinga han har hatt i skuldra i 15 år borte vekk!   Og når Kokkejævel, Norges fremste blogger forteller slikt, ja da er det klart vi løper til fastlegene våre for å få resept på Vimovo alle vi andre som og sliter med verking og smerter i en eller annen kroppsdel.
Når man vet at en av fire nordmenn, 25% av landets voksne befolkning, har muskel og skjelettplager av en eller annen grad, ja da er muligheten for fulle venterom på landets legekontor rimelig stor.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg forstår lettelsen til Kokkejævel over endelig å være smertefri.
Jeg vet noe om hvor slitsomt det er å gå rundt med konstante smerter.  Jeg tror jeg knapt har hatt et smertefritt minutt siden jeg ødela kneet 30, juni 2013. Det er ikke det at det verker i kneet hele tiden  Det kan gå mange minutter, kanskje timer, hvor jeg ikke kjenner noe i kneet.  Men det murrer så og si alltid i en eller annen kroppsdel, rygg, de ødelagte albuene, knær og i det siste hofter og fingre.
Jeg liker ikke å knaske tabletter, så jeg har liksom bare lært meg å leve med smertene.  Kneet sier de at de kan prøve å operere på nytt, sette inn protese, når jeg ikke orker smertene lengre. De sier og at de ikke vet om det vil bli vellykket, fordi leggbeinet har en del skader.  Jeg biter smertene i meg, frister ikke å gå på en operasjon med opptrening og risiko for betennelser og andre bivirkninger uten en garanti på at jeg blir merkbart bedre.

Jeg har forsøkt å ta opp problematikken hos Fastlegen.  Prøvd å forklare at det at jeg er så sliten har sin sammenheng med at det verker i alle ledd. Tenkt tanken på revmatisme, tenkt på midler som Vimovo, eller kanskje litt mildere medikamenter til å begynne med.  Håpe at det kan lindre.
Så langt har jeg ikke vært tydelig nok.  For kjerring 50+ som lever et aktivt liv med full jobb, engasjert verv som tillitsvalgt og profilert lokalpolitiker får ikke nødvendigvis diagnosen muskel- skjelettlidelser når hun dumper utslitt ned i stolen på fastlegekontoret.  Hun får diagnosen “utbrent” eller depresjon.  Og siden det viktigste for meg ikke var å få en diagnose, trylleformel eller pille, men rett og slett å få lov til å hvile var jeg fornøyd med diagnosen så lenge jeg fikk en sykemelding slik at jeg kunne få hvilt min totalt utslitte kropp.

Nå har jeg hvilt lenge og vel, og ser muligens litt lysere på tilværelsen. Jeg øker tilstedeværelsen på jobb, og har i grunn ganske god arbeidskapasitet så lenge jeg er tillitsvalgt og politiker.  Jeg kan klare mange fullsatte møtedager, argumentere, få gjennom mine synspunkt, støtte medarbeidere som kanskje har tatt noen dumme valg eller har en litt vanskelig periode.  Jeg liker å være engasjert, liker å være med.
Men når jeg så tar på meg den hvite uniformen og arbeider med pasienter, gå ut og inn til venterommet kanskje opp mot 50 ganger i løpet av en dag, bøye, strekke for å hjelpe med av og påkledning, få pasienter på og av undersøkelsesbordet.  løfte, trekke dytte dra hvis de kommer i seng eller på båre, manøvrere røntgenutstyr kort sagt arbeide som radiograf,  ja da kommer smertene sigende ut over dagen.  Det gjør mer og mer vondt i forskjellige kroppsdeler, og på slutten av dagen har jeg så vondt, er så sliten at alt jeg lengter etter er sofaen og pelspleddet.

Det er da, når jeg ligger der på sofaen under pelspleddet, totalt utslitt og hver minste bevegelse gjør vondt at jeg ønsker meg en trylleformel, en pille, Vimovo, hva som hest, slik at smertene slipper taket og jeg kan fortsette mitt travle iv eller i det minste få slappet skikkelig av. Jeg skal nevne det for Fastlegen neste gang jeg er der. Gi tydelig beskjed, om nødvendig “Brit uten filter”. Kokkejævel fikk, skal jeg si. Kokkejævel fikk resept, da må jeg og få…

Misforstå meg rett. Jeg klager ikke.  Hvis Kokkejævel sin markedsføring av Vimovo gjør at den fjerdedelen av Norges befolkning med muskel- skjelettplager løper til fastlegekontorene for å få Vimovo og ikke røntgenhenvisning på slitne knær, hofter, albuer og skuldre blir det mindre arbeid på meg.  Så det kan jo medføre at jeg får litt mindre slitsomme arbeidsdager i hvitt, og ikke trenger å knaske tabletter for at kroppen skal være litt mindre vond.

Jeg er heldig.  Jeg skal ikke på Wixen, så jeg trenger ikke bry hjernen med hva jeg skal ha på meg for å vandre opp den røde løperen. Men skulle jeg ha deltatt kan dere være sikre på at jeg hadde kommet i kjole. Kanskje den nye som jeg kjøpte på salg i romjula.  Den er rosa.  Burde passe godt blant rosabloggere og kokkejævler.

Nei, jeg nede på en 45. plass trenger ikke bry meg med slikt.  Kokkejævel derimot har begynt å tenke i de baner. Han har jo dominert toppen av lista det siste halvåret og har tenkt seg til Hovedstaden (eller hvor nå Wixen avholdes) for å gjøre rent bord.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For skal vi tro Kokkejævel har han knapt kjøpt dress siden konfirmasjonsdressen kom i hus, nei ikke engang ei penskjorte har han investert i de siste 10 åra. Det er snakk om prioriteringer. Vi snakker tross alt om en kokkesnobb som ikke kunne spise nyttårskalkunen hvis den hadde vært en tur i fryseren.

Han skylder på at han ikke liker trange prøverom og hipp musikk i de kule ungdomsbutikkene. Slapp av, gammern, du har passert 40 og kan gå på Dressmann med god samvittighet. Eller Fretex, jeg elsker Fretex!

At beina er kortere enn livvidden er nok heller ikke noe problem hvis du styrer unna de mest hippe ungdomsbutikkene og går til et sted de kan dress. Jeg gjorde det med Yngste Sønn for noen år siden. Fredag ettermiddag 10 minutter før stengetid løp vi inn på Torvet Klær her i Hønefoss for å kjøpe dress til en lang, tynn og hengslete tennåringsgutt. Vi skulle i konfirmasjon påfølgende søndag, og gutten hadde nok en gang vokst ut av dressen sin. Her snakker vi om en fyr som sto stolt konfirmant siste helga i april et år, og hadde dressjakke kun til albuene og ei dressbukse med nikkerslengde på beina da han skulle i konfirmasjon til fetteren sin i starten av juni samme år. Nå var det gått tre nye år..  vel, nok om det. Vi ankom altså forretningen få minutter før stengetid. Fikk god hjelp av en dyktig selger som med et drevet blikk raskt fant en dress hvor både jakke og bukse satt perfekt. Glad og lykkelig dro mor kortet, og ble loppa for en god slump tusenlapper. Sønn hadde fått seg en Tiger og Sweden dress. For de som er like uinnvidde som jeg var, så er ikke det akkurat det billigste dressalternativet.

Og, Kokkejævel, jeg synes du skal gå for dress eller Blaser, pen skjorte og bukse.  Jeg ser på nett at både Dressmann og Carling har forretninger i Alta.  Ta med deg Kjærest og Datter på shopping, så skal du se du får terningkast 6 når du går opp den røde løperen.

Da jeg kom hjem fra en travel arbeidsdag fredag kveld stupte jeg overende i skinnsofaen, dro pelspleddet over hodet og ble liggende.  Og hadde det vært opptil meg akkurat da, så kunne jeg ha blitt liggende slik hele helga.
Men jeg hadde ikke ligget under pelspleddet mangeminuttene før Svoger sin bil svingte inn på gårdsplassen.  Det var på tide å pakke sekken og begi seg i vei.

Svoger er en beskjeden mann i sin beste alder. (Vi er like gamle vi to.) Lillebroren til Gamle Gubben Grå er en slik fyr som ikke gjør en flue fortred.  Han er en beskjeden, ugift mann i fast arbeid. Ingen prestisjestilling, bare en helt vanlig jobb som gir tak over hode og mat på bordet.  Han har aldri vært gift, aldri vært i noe langvarig forhold og har ingen barn. Han har ingen stor vennekrets, men drar på noen reiser i ny og ne.  ;em andre blir mer opptatt med familie, barn og barnebarn.  Vi har skjønt at han de par siste årene har begynt å kjede seg mer og mer.  At livet begynner å bli litt kjedelig og grått uten de store høydepunktene.  Han har begynt å bli mer og mer lik en gretten gammel gubbe, eller om ikke gretten så i det minste negativ. Og det kan vi jo ikke ha noe av.  Han er som sagt like ung som meg.  En alder skapt for gode opplevelser.
Så i julegave i år fikk han en 7.sans av oss. I den hadde vi skrevet opp en aktivitet i måneden som vi skulle gjøre sammen.  Og fredag kveld var det tid for Januarmåned sin aktivitet. .  Vi skulle på hyttetur!

Så når Svoger kompakket vi ski og ryggsekker i to biler og dro av sted til hytta på fjellet.  Dere vet hytta vår med utedoen langt nede i lia.  Svoger og Yngste Sønn i en bil. Gamle Gubben Grå, hundene og jeg i den andre.  10 mil gjennom vintermørke bygder og så var vi på Bagn hvor vi fylte opp bilene med mat og gode saker før vi fortsatte videre oppover fjellet.
Klokka var 20.45 før vi parkerte utenfor hytta, og nærmere ti innen vi hadde fått bert inn all bagasjen, fyrt  opp i ovnen, og fått laget middag.  Trøndersodd og flatbrød gikk ned på høykant, og kjelen ble skrapt helt rein og så var det snart tid for å krype til køys.

Vi våknet opp til en nokså grå lørdag.  Det sluddet, Yngste Sønn hevdet at det hadde regnet tidlig på morgenen da han hadde vært en tur ute.  Så det ble lang frokost før mannfolka bega seg ut på skitur.
Jeg tok oppvasken, ryddet litt i hytta og token tur med hundene.  Da det var gjort, trampet det på trappa og inn kom Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå. Og jeg som hadde tenkt å slappe av med ei bok.  Nå kunne jeg sikkert glemme det…

Men Yngste Sønn forsvant raskt igjen.  Han hadde ikke fått med seg at Svoger ikke hadde snudd da Gamle Gubben Grå hadde fått nok av skigåing, så han  forsvant for å finne igjen onkelen sin og fortsette skituren.
Litt overraskende at denne Svogeren som lenge har hatet vinteren og skigåing nå plutselig ville gå lenger enn de andre.  Kanskje var han i ferd med å finne tilbake til gamle gleder? For før var han glad i å gå på ski.

Vel, Gamle Gubben Grå bråker ikke stort. Jeg tok en cow-boy-strekk på krakken, og glemte hele boka.
En times tid durte det godt både i kjerringa og ovnen, før stua på nytt ble fylt av liv og leven.
Nå var det og tid for middagslaging.

Vi skulle ha oksesteik.  Og siden hytta kun er utstyrt med tre gassbluss, måtte steika stekes ute på bålpanna.
Det har vi ikke forsøkt før, men med medbragt kokk går det meste.  Så Gamle Gubben Grå fikk ansvaret for steik og saus, så skulle jeg ta meg av poteter og grønnsaker.
Og for et herremåltid det ble!  Både Gamle Gubben Grå og jeg var spente da vi pakket steika ut av aluminiumsfolien og skar den sakte opp.  Ville den ha blitt for brent i kantene men med en rå kjerne? Vi fikk det ikke perfekt til, men ikke langt unna.   Steika var greit gjennomstekt, overhode ikke brent.  Men vi hadde ikke den rosa kjernen vi hadde håpet på. Litt kortere steiketid neste gang.  Og kanskje brune den litt på rista på bålpanna uten folie de sisteminuttene for å få den rette bål-aromaen.  Men vi var godt fornøyde
Sammen med kokte poteter, saus, kokte gulerøtter i alle regnbuens farger og ei stor panne med stekt løk og sopp ble det litt av et måltid.  Svoger holdt seg på magen og klaget over at han var alt for mett da måltidet var omme.  Alltid gøy å lage mat til  Svoger.

Etter middag spilte vi Barrikade. Et brettspill. Gamle Gubben Grå og Svoger spilte på hytta da de var små, og som vi og ungene har spilt på hytta i alle år.  Ja, folk fra min familie som har vært med på hyttetur vet at det kan gå litt friskt for seg, bli litt temperatur når brett og brikker kommer på bordet.  Så også i kveld.  Klokka var over 01 før Yngste Sønn endelig vant og vi kunne krype til køys.

Mildværet hadde fortsatt, og all tråkkinga på stien ned til do og på plassen rundt bålpanna hadde gjort at det var rene skøytebanen å bevege seg utendørs. Folk seila av gårde når de skulle ut på sine små do-turer ut over kvelden og natta.  Og jeg utstyrte meg med både piggsko og skistav for å gå og tisse. Men jeg tror ingen ramla, i det minste var det ingen som innrømte det.

I dag, søndag, våknet vi til sola som steg over øst-åsen og en klar blå himmel.  Det var fremdeles mildt, men det blåste ganske friskt.  Litt vind ingen hindring.  Svoger og Yngste Sønn tok seg en skitur, jeg token tur på beina med hundene og koste meg med oppvasken.  Gamle Gubben Grå måkte snø av hyttetaket, og så var det på tide og pakke og rydde ut av hytta, tørke over gulvene og begi seg på hjemvei.

Vi har hatt ei trivelig helg.  Håper Svoger har kost seg.  Jeg overhørte at han sa til Yngste Sønn at han snart kom oppover igjen en tur for å gå mer på ski.  Det er bra!  Ellers er planen en skøytetur på islagte skogstjern i februar.  Jeg må bare få tak i et par skøyter størrelse 42 før den tid… Svoger påstår at han ikke har skøyter., men det er sikkert noen jeg kan få lånt av.  Skøytetur blir det!

Kokkejævel har en lang tirade på bloggen sin i dag om overskrifter og clickbite. Han hevder at “katta skal bort”.  Jeg har ikke noen katt, tror knapt jeg har nevnt et katteskinn på bloggen. Så jeg trengte et par minutter og en tur på do for å pønske ut hvordan jeg skulle ta utgangspunkt i Kokkejævel sitt innlegg for å lage dagens første innlegg.

Det nærmeste vi kommer katt her i huset er Charlie Chihuahua. Og jeg tror liksom ingen av leserne mine ville tro meg hvis jeg hevdet at Charlie må bort. Og hensikten med en clickbite er jo at leserene skal tro på overskriften såpass at de klikker seg inn på innlegget. Jeg trodde Kokkejævel hadde planer om å kvitte seg med katta til Datter da jeg så overskriften, og klikket meg inn før jeg så at han var på topp. Ok. Det ble litt sent i går. Vi spilte Baricade og drakk rødvin til klokka var nesten 1 i natt. Hyttetradisjoner er viktig! Jeg var ikke helt våken da jeg sjekka blogg.no. for å se hvem og hva som lå på topp.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Å hevde at det er kokken som tærer på min tålmodighet synes jeg var en god idé. Noen av leserne vil frykte at jeg har planer om å lempe Gamle Gubben Grå på dør, andre vil tro at det er en kokk oppe i Alta jeg har mistet tålmodigheten med.  Siden Gamle Gubben Grå laget fantastisk oksestek på bålpanna i går, får vel han bli en stund til. Jeg tror også at leserskaren min ville bli betraktelig redusert hvis jeg kutta ut Gamle Gubben Grå. Så en slik antydning gir nok klikk.

Kokken der oppe i Alta derimot… I går var det en leser fra Alta som skjelte meg ut i mitt kommentarfelt og hevdet at jeg var en mann fra Alta. … Så denne Kokkesnobben som brer seg over alt kan jeg jo godt rive ned fra trona.

Når Kokkejævel sier at det å lage en overskrift som fenger er en av verdens vanskeligste jobb er jeg uenig.  Det krever litt tankevirksomhet, men jeg kan ramse opp mange jobber som er mye mer vanskelige. Gå med dødsbudskspet etter en ulykke. Vite at en beboer på et sykehjem er døende og trenger en hånd å holde i,  men alle de andre beboerne trenger også din hjelp, og du er alene på jobb.  Kjøre skolebuss på isglatte smale vestlandsveier….  Det er mange, utrolig mange vanskelige jobber. De fleste av de er verken innen akademia eller ledelse.

Jeg er opptatt av at overskriften skal skaffe lesere. Mulig mange vil oppleve overskriftene mine som clickbite. Det er greit, men man bør forstå hvorfor nettopp den overskriften ble valgt når man er ferdig med å lese innlegget.

Torsdag gikk dagen i ett. Møter i Drammen. Hjem. Avslutning for en kollega på kvelden. Utrolig koselig, men jeg ble sliten.

Fredag var det arbeidsdag i hvitt. Nok å drive med, og stresset var på et øyeblikk så høyt at jeg kjente tårene presset på. Var så sliten at jeg tellte minuttene mot at klokka skulle bli 15 og jeg kunne dra hjem. Ble ikke mindre da jeg fikk en telefon da det var 2 minutter igjen av arbeidsuka og noen bare ville varsle meg om en arbeidsoppgave de mente jeg burde ta på meg. En arbeidsoppgave som tyder på at 2020 er et år hvor utfordringene kommer til å stå i kø.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Da arbeidsdagen var over, ja det ble litt overtid. Måtte jo tenke litt over den nye utfordringen, rå noen samtaler. Men da jeg endelig kom meg hjem til sofaen og pelspleddet hadde jeg lyst til bare å bli liggende resten av helga. Men det kunne jeg jo ikke.

For snart trillet bilen til Svoger inn på gårdsplassen, sekken måtte pakkes, ting stables i bilene og så bar turen oppover til Hytta på fjellet.

Klokka var 20.45 før vi ankom ei iskald hytte. Det ble tent opp i ovnen og stearinlysene ble tent   Middagen kom raskt i kok, men klokka hadde nok passert 22 for vi samlet oss rundt langbordet.

I daglig sov vi lenge. Lang frokost og ved 12 tida bega mannfolka seg ut på ski. Jeg ble igjen med oppvasken. Når den var tatt tok jeg med meg hundene på tur. De er for små eller for gamle til å være med på skitur.

Når jeg kom inn og satte meg ned i den folketomme hytta for å nyte fred og ro, kanskje dra fram ei bok, lage meg litt gløgg. ..

Tanken var så vidt før jeg hørte det trampe på trammen, og inn ramla mannfolka…

Hvorfor er det ingen som spør om hvor jeg har kjøpt buksa mi? Isabell Raad øverst på bloggtoppen får det spørsmålet hele tiden. Og buksa til Isabell er fin den. Jeg innrømmer det. Men se på buksa mi da! Nydelig passform, sitter som et skudd over kjerringrumpa. Den er i en av de hotteste motefargene nå ved inngangen av et nytt tiår. Dere må vel lure på hvor jeg har kjøpt buksa mi!  Så spør i vei!

For hvis dere spør, så må dere jo gå inn på blogginnlegget mitt en gang til for å  se om jeg har svart. Og på den måten får jeg dobbelt så mange sidevisninger. Genialt ikke sant?

For jeg trenger noen sidevisninger for å muntre meg opp. Har ramla under 50. plass. Hvor langt under vet jeg ikke. Jeg sitter på ei hytte i tåkehavet på fjellet med kun mobilen å blogge på. Tåka er tett, det snør og blåser. Det er så jeg nesten må ta med spade, kart, kompass og alt det utstyr fjellet krever bare for å begi meg av sted til utedoen langt nede i lia  Jeg revurderer å godta den prisen selger satt på den dostolen oppe på Raufoss. Er 500 spenn mye for en antikk, gammel dostol?

Men dette skulle handle om bukser…

Gina Tricot//Gina Tricot//Gina Tricot//Gina Tricot

Isabell Raad på toppen av bloggtopplista gir meg lyst til å skrive et “Brit uten filter” innlegg.  Uttale meg skråsikker og bombastisk slik Magda gjorde i går kveld. For i likhet med Magda er jeg også ei kjerring som vet alt og har de rette løsningene på det meste. Ferdig snakka!

For når Isabell starter innlegget sitt med å skrive at hun merker at hun er på vei til å virkelig føle på en slags tomhet/rastløshet/tristhet for tiden.  Ja da tenker vi alle på depresjon, på psykisk uhelse, ikke minst fordi innlegget har overskriften “En ærlig oppdatering”. Alle vi som bryr oss om jentungen får en liten klump i magen når hun fortsetter med at hun har pratet masse med moren sin og ei som står henne nær om denne tristheten/ tomheten. De som liker å fråtse i andres elendighet smiler forventnigsfult og henter seg en ekstra kopp kaffe.

Det er når jeg så leser hvorfor Isabell føler denne tomheten, denne tristheten jeg blir sint. Jeg får lyst til å skrike TA DEG SAMMEN!!  Samtidig blir jeg utrolig trist. For i beste fall har Isabell overhode ikke peiling på hvordan de som virkelig sliter psykisk har det. I beste fall er Isabell dum. Men hvis hun ikke er dum, så er dette innlegget så spekulativt skrevet at jeg blir kvalm. Jeg har aldri ment at Isabell Raad er dum, da hadde hun ikke kommet dit hun er i dag.

Grunnen til Isabell sin tristhet/ tomhet er at hun har for mye fritid, blir rastløs når vennene på grunn av jobb, studier og et helt vanlig A4 liv ikke kan reise på spontane ferier. Livet blir litt trist når det ikke er en evig fest. For når Isabell er på reiser, er det da stort sett festing og flatfyll det går i.

Og det er klart Isabell synes livet er trist. Hun har jo ikke vært på Ibiza eller noen annen reise siden i August.

Jeg har aldri vært på Ibiza. Og sist jeg var på noe Isabell ville karakterisere som en reise må ha vært  samlinga til Forbundsstyret i Amsterdam i Januar i fjor. Sist utenlandsreise sånn i ferie-sammenheng var i september 17. En uke i provence. Jeg skulle gjerne tatt en reise, men det er ikke noen krise om det ikke blir i år.

Det er helt greit at livet føles litt grått og trist i Januar. Det er helt Ok om man har noen gråe hverdager. Man behøver ikke oppleve jublende glede hele tiden.

Og når Isabell skildrer kulden her i landet, tror jeg det er temperaturen og ikke samfunnet hun snakker om. Hvis hun knapt orker å gå utenfor døra, så må jeg få opplyse om at vi har den mildeste januarmåneden på flere år. Det var 19 varmegrader på Sundalsøra i forrige uke, og vi har vel knapt hatt ei frostnatt siden nyttår.

Isabell orker ikke en gang gå inn på mørke. Du vet dette mørke alle opplever her i dette kalde landet. Hun klarer ikke gå inn på det. For dette mørke, altså lysforholdene, gjør det då vanskelig å ta gode bilder til blogg og sosiale medier. Jeg tror jeg spyr.

For et par dager siden skrev jeg om en 13 åring som tok livet av seg. Som en kommentar til det innlegget forteller noen meg om ungdom som har ventet ett år på å få time på BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Jeg har fått høre om barn på barneskolealder som er suicidale. Og så fremstiller en toppblogger det som om hun sliter psykisk fordi lysforholdene ikke er optimale for å få tatt bilder til blogg. Give me a brake!

For meg oppleves Isabell sitt innlegg som et hån mot alle de som sliter med depresjon, som opplever mørke og føler seg utenfor i en kald og tøff verden. Bli voksen! Livet dreier seg om langt mer enn fest og morro.

Det er kanskje dårlig gjort av meg å bruke Charlie Chihuahua som illustrasjon til dette innlegget, for han drikker da vitterlig ikke kaffe. Men i dag morges følte jeg meg litt som en småtrett, feit skjødehund da jeg entre YX stasjonen på Vikersund sånn litt før klokka 8.

Jeg fikk YX koppen, det synlige beviset på en kaffeavtale mellom meg og denne bensinstasjonskjeden, i julegave av Gamle Gubben Grå. Og med denne koppen i en utstrakt hånd entret jeg bensinstasjonen i Vikersund. En tigger med koppen sin…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dama bak disken fylte raskt og effektivt opp kruset og ga det tilbake til meg sammen med den baconpølsa jeg bevilget meg til frokost. Så langt så greit. Men da jeg førte kruset mot munnen på vei ut døra fikk jeg ikke ut noe sårt tiltrengte kaffe. Vel inne i bilen spiste jeg raskt pølsa og konsentrerte meg så om kaffekruset.

Det var en annen patent enn på Circle K koppen jeg hadde i fjor. Jeg snurret på det løse lokket på toppen. Forsøkte på nytt å drikke. Ikke noe kaffe. Jeg skrudde av hele det lille løse lokket på toppen. Fremdeles ikke noe kaffe. Men jeg forsto at det ikke var meningen at dette lille lokket skulle skrus av. Jeg fikk det nesten ikke på igjen. Et øyeblikk var jeg redd jeg hadde ødelagt hele koppen, spolert hele avtalen, før jeg fikk nytt godt av den. Samtidig ble jeg ikke så lite irritert på meg selv. Jeg kan godt innrømme at jeg ikke er noen Einstein når det gjelder tekniske duppeditter, men her var det snakk om en kaffekopp! Hvor vanskelig kunne det være?

Jeg fikk det lille lokket på plass. Skrudde opp det store lokket og tok en stor slurk av den svarte, varme, sårt tiltrengte kaffen. Og klarte selvfølgelig å søle kaffe på toppen min. Den er i den fargen jeg kaller sennepsgul, men som sikkert har et mer fancy navn i 2020.

Og kaffen hjalp. Det lille lokket kan ikke bare skrus rundt, det kan også trykkes ned og opp! Jeg forsøkte et par tre fire raske pumpetrykk, liksom pumpekanneprinsippet. Resultatet var enda mer kaffesprut ut over meg. Men så begynte hjernen å fungere. Trykk ned, kopp åpen du kan drikke. Trykk opp kopp lukket. Ikke noe kaffe søles ut på topp, og kaffen holder seg varm.

To gode slurker kaffe til, og så kunne jeg fornøyd fortsette turen videre mot Drammen. Denne kjerringa  virker ikke før dagens første kaffekopp!

Avtalen med NRK er ikke i boks.  For å være ærlig jar vi ikke en gang begynt forhandlingene – eller hatt en eneste samtale.  Ikke er jeg blant finalistene til Vixen heller…  Nei, det er Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen som opplever slike ting.  Jeg, jeg har ramla under 50 streken. Nummer 53…  Nederlaget er et faktum.. (Selv om 847sidevisninger gjør meg både stolt og glad.)

Kokkejævel skal kokkelere på TV på Samefolkets dag 6. februar.  Lage samisk inspirert mat.
NRK, det kan hende det hadde vært mer underholdende å se meg forsøke å lage samisk mat. Langt mer underholdende, men kanskje ikke så inspirerende. Det er kanskje bedre jeg heller bruker dagen til noe jeg kan, skjelle ut ledelsen for eksempel.  Det er jo torsdag og tillitsvalgtsdag den 6. februar.  Dessuten er det årets første kommunestyremøte den dagen.  Nei, jeg har helt klart ikke tid til å stå oppe i Tromsø og lage mat.
Det er sikkert det NRK har forstått.  Det er derfor de har spurt Kokkejævel og ikke meg.

Kokkejævel var på lokalradioen i Alta i går og snakka om Vixen-nominasjonene.
Ikke en gang lokalradioen har vist interesse for meg og bloggen min.  Har vi forresten fremdeles en lokalradio på Ringerike?  Tror ikke det.  Ikke rart de ikke har kontaktet meg.  Lokalavisen kan fort komme til å skrive om meg etter kommunestyremøte den 6.februar.  De gjør ofte det. Sist hadde jeg visstnok holdt en “Tordentale” bare fordi jeg ba gruppelederen i Frp skamme seg over å ikke ønske å ta i mot like mange flyktninger som oss andre.

Videre skriver Kokkejævel om en fantastisk møljemiddag de hadde i går.
Vi hadde mikromat. De vet Fjordland… Raskt, effektivt og var på salg grunnet datostempling.  Best før… Vi er mange som er “Best før…”

Kjærest, Kokkejævel sin fantastiske samboer er i full gang med å lage julegaver.  Julen 2020 er bare noen få måneder unna. Jeg har og fiksa den første gaven som skal ligge under treet i desember.  Men skal ikke påstå at den er hjemmelaget….

Kokkesnobben smisker for å få oss til å stemme på han som Folkets Favoritt på Vixen.
Jeg liker kokken, og unner han en pris på Vixen, men ikke Folkets Favoritt.   For den prisen mener jeg min favorittblogger fortjener.  Vivian Brosvik, Mamma på hjul
Høres kanskje litt pompøst ut. Folket er meg liksom.  Men jeg er i det minste en av folket.  Og Vivian fortjener hver stemme. Fortjener å bli Folkets favoritt. For maken til dame, maken til blogg.

Nå kaller dagen. Det blir en tur til Drammen på dagen. I kveld blir det fest. Ha en fin dag, og følg bloggen min.

De lette etter henne hele natta.  Familie, venner , Røde Kors Norsk Folkehjelp, og frivillige. Natt gikk over i dag, og flokken som lette økte utover morgentimene og dagen.  Da ettermiddagen kom ble hun funnet.  Det var fremdeles håp, og med helikopter ble hun fraktet til Rikshospitalet. Legene og resten av ekspertisen på Rikshospitalet kjempet for å redde livet hennes i flere timer før de neste natt måtte gi opp.  Hun ble bare 13 år…..

På fredag sto en 16 åring ved sin fars kiste og holdt en tale som rørte hele nasjonen.  “Det finnes alltid en utvei. Selv om det ikke føles sånn. Det finnes folk der ute som kan hjelpe.  Alle fortjener kjærlighet og glede. Det er aldri svakhet å be om hjelp, men styrke”. Dette var den sorgtyngede 16 åringens budskap til alle som sliter med selvskading og svarte tanker.

Og den 13 år gamle jenta hadde vist mot og styrke.  Hun hadde rukket ut en hånd og bedt om hjelp.  Hun hadde time hos profesjonelle hjelpere på tirsdag.
Hun rakk aldri timen.
Hun døde på Rikshospitalet sent mandag kveld.

Det føles så meningsløst. Det føles så vondt. 13 år unge mennesker skal ikke velge å forlate livet ute i skogen en kald januar-natt.

På onsdag, 1, nyttårsdag, 4 dager før en 13 år ung jente går ut i skogen en kald januarkveld, holder Statsministeren sin nyttårstale.  Hun forteller at i mange land får flere unge psykiske utfordringer. At antallet unge som sliter psykisk er økende, spesielt for unge jenter. Men hun forsikrer oss om at regjeringen vil ta initiativ til å kartlegge årsakene til denne økningen. Da kan “vi” også komme nærmere løsninger som virker. –  sier Statsministeren.

Jeg skal ikke påstå at jeg er klokere enn Statsministeren. Men jeg vet at “å ta initiativ til en kartlegging” ikke hjelper 13 åringer som sliter psykisk.  Men å gjøre noe med ventetidene unge opplever før de får hjelp, kunne kanskje ha bidratt til at en 13 åring fikk oppleve å bli 14….

Jeg vet ikke hvorfor denne 13 år gamle jenta følte det å forlate livet som en utvei, en løsning.  Hvorfor er for meg ikke så viktig.  Jeg har ikke behov for noen kartlegging av årsaker.  Jeg skulle bare ønske hun hadde fått hjelp før det var for sent.