Vårens vakreste eventyr for meg har i over 20 år vært lønnsforhandlingene. Nå har vår-eventyret blitt flytt til høsten for radiografene både i fjor og i år, men det har vært en oppgave jeg har gått inn i med sjel og engasjement hvert år.
I dag var tiden endelig kommet for årets forhandlinger. Og ja, nå som dagen går over i kveld kan jeg røpe at vi er i havn. Noe annet ville være rart. Vi forhandlet i fredstid etter at frivillig lønnsnemnd har sakt sitt. Radiografene streiket jo i våres sammen med de andre UNIO forbundene.
Når jeg gikk ut av forhanlingsrommet etter at vi var kommet til enighet ble det plutselig så klart. Dette var for siste gang. Dette er de siste lønnsforhandlingene jeg er med på å forhandle. Det føles rart. Litt vemodig…. Kanskje ikke bare litt vemodig om jeg skal være ærlig.
Tiden som tillitsvalgt går raskt mot sin ende. Et verv jeg har hatt stor glede av, og som har vært en viktig del av livet mitt i over 20 år. Det er klart det føles rart. Litt skremmende. Å være tillitsvalgt har vært en del av min identitet I over 20 år.
Det er rart. Veldig rart. Men samtidig føler jeg på at engasjementet er ikke like stort lenger. Eller, under lønnsforhandlingene er det jo det. Men kanskje ikke like brennende for alle oppgavene en tillitsvalgt har.
Helsepolitikk engasjerer meg fremdeles, misforstå meg rett. Det er noe riv ruskende galt når over 190 helsetopper tjener mer enn Helseministeren. Det er noe riv ruskende galt når det på norske sykehus finnes over 200 direktører. Eller de er ikke alltid på sykehusene. Ofte er de i store administrasjonsbygg på et helt annet sted enn der pasienter og personalet oppholder seg.
Som dere forstår er engasjementet mitt langt fra dødt. Jeg har fortsatt mye jeg vil ha sagt og ment, men kanskje finnes det andre og bedre måter å bidra til å endre norsk helsevesen enn å være tillitsvalgt?
Det er en tid for alt, er det noe som heter. Nå er det snart tid for meg til å legge tiden som tillitsvalgt bak meg og labbe videre mot nye utfordringer. Det er litt trist, veldig vemodig men også spennende. Jeg gleder meg til å ta fatt på veien videre.
Jeg sier som Malinmellow; Tusen takk!. Nå takker Malinmellow for alle gratulasjoner og hyggelige tilbakemeldinger på at hun er gravid, det er ikke jeg. Jeg takker fordi dere kjære lesere har gjort slik at jeg i dag er på en 12. plass. Tre plasser opp fra i går! Tusen takk!!
Lavkarbo med Hanne, Spis og Spar, Ida Wulff, Mat fra bunnen og Stine Skoli har ikke fornyet seg. Skjerp dere folkens!
Har du ikke fått med deg Årets største trend… så kom deg inn på bloggen til Vibbedille og løp og kjøp!
Doc og Dask skifter til vinterdekk. De skal over fjellet til vestlandet, og det er visst meldt om snø. Kjenner at jeg overhode ikke er klar for snø på lenge, lenge ennå. Sånn rundt 1.12 passer bra, og snøen kan godt forsvinne så fort vi har bikkja nyttår.
Monica Wederhus skrivet om baksnakking. Vi kan vel alle være enige om at det ikke er pent.
Mamma på hjul skriver om hvor sliten hun er. Sliten av å kjempe. Sliten av å være syk. Sliten av livet, selv om alt hun vil er å leve.
Innlegget til Vivian, Mamma på hjul, får frem mange tanker hos meg. Det er sterk lesing.
Da er det bare Kokkejævel igjen. Han forbigått jeg I stillhet. Det er best slik.
I går var jeg på en aldri så liten shoppingtur. Egentlig skulle jeg bare ha skrivebok og markeringstusjer, men etter en liten pause med litt kaffe-latte fant jeg ut at jeg kunne se etter noen nye høstsko. De skoene jeg kjøpte i april begynner å få litt slitte såler, og nå som det snart kan bli litt våte og sleipe veier er jeg redd for å skli og ramle. Med benskjørhet og to skikkelige skader ved lavenergitraume føler jeg for å unngå og ramle er et godt forebyggende tiltak, sånn for meg selv.
Jeg fant ikke høstsko jeg likte i min størrelse. Men jeg fant verdens søteste tøfler!!!
Fastlegen min sier at jeg skal behandle føttene mine som gullklumper. Og gullklumper, ja de fortjener det beste! Har dere sett noe så søtt? Kjerringa kommer til å føle seg som ei prinsesse!…. Eller kanskje snarere dronning. Prinsesser er som regel ikke i siste halvdel av femtiåra.
Ja, jeg er litt svak for glam og luksus. Noen ganger tar jeg meg råd til slike litt ville ting. De var ikke så dyre, 399,- kr og ser ut til å være i grei kvalitet. Har jeg forresten nevnt at stua mi går i hvitt og gull? Disse tøflene blir perfekte å ha i stua!
For de som tror at jeg rent egoistisk bare shoppa til meg selv, så kan jeg opplyse om at det er totalt feil. Jeg shoppa to julegaver. Målet mitt er jo å være ferdig med julegavene til 1. desember.
Jeg burde jo selvsagt tatt bilde av middagen min i går. Rykende varm biff tika marsala, så varm at sausen fremdeles putret i bollen og fatet med kjøtt lagde svimerker i trefjøla. Men jeg opphører liksom å fungere og tenke som en toppblogger med engang jeg får synet og ikke minst kjenner duften av god mat. Resultatet av det ser jeg i dag. Jeg er ingen toppblogger, men helt nede på en femtende plass. En blogger på vei mot bunnen deler derfor ikke bilde av indisk mat, men i stedet blomkålsuppe med kjøttboller.
Årsaken til at jeg føler et enormt behov for et mat-bilde er at svært mange av bloggerne over meg på lista skriver om nettopp mat.
Annais skriver et helt innlegg om pålegg. Hennes favoritt er tunfisksalat med chilikrydder. Jeg spiser svært ofte kneippbrød med kaviar, hadde ikke vært noe bedre å fotografere det enn blomkålsuppe. Om kaviarbrødskiva er en “favoritt” vet jeg ikke helt. Men det er veldig ofte det frokosten består av. Foruten tunfisksalat skriver Anais om roastbiff med majones, sprøstekt løk og sylteagurk pluss smøreost.
Lavkarbo med Hanne skriver om pannekaker. De hun deler oppskrift på er både lavkarbo, glutenfri og nøttefri. Det første jeg filosoferer over er nøttefri. Jeg ha stekt pannekaker siden jeg sto på stol for å nå opp til komfyren (da med tilsyn av Mamma) men jeg har aldri puttet en eneste nøtt i noen av mine pannekaker. Så for meg er det selvsagt at det ikke er nøtter i pannekaker. Så begynner jeg å tenke. Glutenfrie pannekaker. Det betyr uten mel. Mel tror jeg jeg har hatt i alle mine pannekaker. Og siden de er nøttefrie er ikke vanlig mel byttet ut med mandelmel. Jeg sjekker oppskriften. Svaret er sesammel og fiberhusk. Hva er egentlig sesammel. Jeg skjønner at det kommer fra sesamfrø, men her trenger jeg nok litt mer kunnskap.
Sesammel er et glutenfritt og mineralrikt mel, laget av avskallede og fettreduserte sesamfrø. Det har et hvitt og fint utseende, men inneholder hele 15 % fiber, og så mye som 46 % protein. Sesam-mel inneholder en god mengde mineraler og vitaminer. 75 g Sesam-mel vil dekke dagsbehovet for både magnesium og sink. I tillegg bidrar det med kalsium, vitamin E og antioksidantene sesamol og sesamolin som finnes naturlig i sesamfrø.
Fettreduserte sesamfrø??? Hva blir det neste? Hvor mye fett kan det være plass til i et sesamfrø?
Sesamfrøene som brukes, i det minste hos Sukrin, har afrikansk opprinnelse. Det er nylig blitt utført analyser på melet, som ikke ga noe utslag på etylenoksid, leser jeg videre på Sukrin sin side. Ikke akkurat kortreist mel minner jeg disse sunnhetsfolka om. Og påpeker samtidig at du har ikke glutenallergi selv om du følte deg oppblåst etter en gang å ha stappet inn på litt for mange varme hveteboller. Ja, gluten allergi finnes, og det er en allergi du skal ta på alvor, men for alle oss andre er det ikke livsfarlig å få i seg verken gluten eller karbohydrater.
Jeg er litt usikker på om hvorfor produsenten føler det maktpåliggende å understreke at det analyser ikke ga noe utslag på etylenoksid. Det føles liksom ikke betryggende for meg. Etylenoksid er et plantevernmiddel som kan være gentoksisk og det er derfor ikke mulig å sette trygge nivåer for inntak.
Kanskje helt vanlige pannekaker med hvetemel ikke er å forakte. De kan helt greit steikes i ei helt vanlig steikepanne. Behøver ikke å kjøpe pannekakejern sånn Lavkarbo-Hanne har, eller dra frem krumkakejernet.
Spis og Spar har jo sin ukesmeny. Dagens rett der er gratinert laks med grønnsaksmos. Mat fra bunnen av har ørret i purresaus på sin meny. Doc og Dask nevner Fårikål, selv om mat liksom ikke er det viktige i det innlegget. Kokkejævel nevner selvsagt ett av produktene i nettbutikken. Denne gangen krydder blandingene sine. Som dere ser, 6 av de 14 toppbloggerne over meg på lista skriver om mat i større eller mindre grad.
Alle skriver selvsagt ikke om mat. Andrea Sveinsdottir reklamerer for sånn stor uteskjorte som jeg ønsker meg. Bunnytrash er i likhet med meg opptatt av å bli lest. Han er også opptatt av algoritmer og slik jeg ikke skjønner stort av. Håper en liten link fra meg bidrar til at algoritmene blir bra. Vibbedille er høy på seg selv etter Instagram take-overen i helga. Malinmellow er gravid med sitt tredje(?) barn. Tiden løper fra Ida Wulff.
Monica Wederhus skriver om det å frykte for sitt eget liv. Eller i det minste for å bli skadet. En fra hennes fortid har vært i nærområdet, og det gjør henne engstelig, sårbar og redd. Det å være redd for sitt eget liv, redd for å bli skadet må være en helt grusom situasjon. Og det grusomste er at mange lever i den frykten hver eneste dag. Mange flere enn det jeg liker å tenke på.
I tillegg til Fårikål skriver Doc og Dask om å tømme dass, og å dusje i vaskevannet etter dotank-vasking. Det er ikke pent å le, men jeg gjør det. Det er ikke alltid toppblogglivet er så glamorøst.
I dag er en stor dag for Mamma på hjul. En dag hun ikke trodde hun skulle oppleve. I dag fyller den yngste sønnen 6 år. Gratulerer masse til den store gutten.
Stine Skoli er den siste bloggeren jeg nevner i dag . Hun er på andre plass med et nytt interiørtips. For hva gjør man når mannen kommer hjem med en grå vaskemaskin når kona har bestemt seg for at den skal være sort? Jo man spraymaler den svart selvsagt! Selv om vaskerommet vårt er langt fra så stilig som vaskerommet til Stine Skoli får jeg lyst til å spraylakke vaskemaskinen vår. Usikker på om jeg ville valgt svart. Kanskje heller turkis eller knallgul? Kunne friske opp litt nede i vaskekjelleren. Men en ting får meg til å stoppe opp før jeg liksom løper til Europris etter spraylakk. Jeg er litt usikker på om Gamle Gubben Grå har lyst til å bære vaskemaskinen opp og ned kjellertrappa og gjennom halve huset både i kjelleren og her oppe for at jeg skal kunne stå på plenen og spaylakke vaskemaskinen. “Gamle Gubben Grå, vil du gjøre meg en tjeneste?” Jeg spør med min mest innsmigrende stemme. “Gidder du gjøre meg en tjeneste mens jeg er er på kontoret?” Gamle Gubben Grå ser hjelpsom, men litt skeptisk opp fra avisen. Det var antakelig noe med det innsmigrende stemmeleie som fikk han til å ane uråd. “Vil du bære vaskemaskinen opp fra kjelleren og sette den på plenen? Jeg har tenkt å spraymale den.” Det ville Gubben ikke. “Men hvis du ønsker deg en vaskemaskin på plena kan jeg sikkert finne en ødelagt en som gis bort.” svarer Gubben behjelpelig. Vel, det har ikke jeg behov for.
Gamle Gubben Grå og jeg har vært i Oslo i dag, vi skulle jo være forsøkskaniner for Datteren. Men dette innlegget skal ikke handle om tåfis og hæltræl. Det skal handle om gamle minner.
På vår vei passerte vi Ullevål sykehus. Her gikk jeg på radiografhøgskolen og bodde på hybel I en av studentblokkene på den tiden Gamle Gubben Grå og jeg traff hverandre. Jeg har mange gode minner fra Ullevål, både fra før jeg traff Gubben og ikke minst fra den første stormforelska tida.
Her har vi kommet til “trikkesløyfa” på John Collets plass. Eller trikkesløyfe, og trikkesløyfe. Trikken snur ikke her lenger, men den gjorde det dengang da. Gamle Gubben Grå er født og oppvokst i Ullevål Haveby. Vi har begge minner fra havebyen. Gubben langt flere enn meg. Men det er alltid forbundet med minner for oss begge å være i området, eller som i dag bare kjøre gjennom det.
Et sted mellom der det første bildet er tatt I Kirkeveien og der det bildet over her er tatt I Sognsveien ga vi hverandre vårt første kyss. Vi vet akkurat hvor og når. Og ja, vi påpekte det da vi passerte.
Før vi kjørte rundt på gamle tomter var vi på skolen til Datteren og fikk stelt føttene. Jeg hade time før lunsj og Gubben etter. Da jeg var ferdig spurte jeg Datteren om hun visste om det var noen kafé i nærheten. Noe måtte jeg jo finne på mens jeg ventet på at Gubben skulle bli ferdig. Hun foreslo at jeg kunne gå på “Vinslottet”.
“Vinslottet” hørtes fristende ut, selv om jeg nå egentlig bare hadde tenkt meg en kaffekopp og noe å spise. Vinslottet viste seg å være Vinmonopolets gamle tapperi som nå var gjort om til bydelssenter for Hasle med kafé, bar, legekontor, frisør og en del butikker.
Gamle Gubben Grå og jeg tok en rask lunsj mens vi venter på at det skulle bli Gubbens tur til å gå stelt føttene. Vi synes det var litt gøy å være i denne ikoniske bygningen.
“Var det ikke en streik her som var mye om I nyhetene en eller annen gang?” spør jeg. Gamle Gubben Grå pleier å vite slikt. “Jo” Han er enig med meg i det “På 80-tallet eller noe sånt.” “Ja” jeg er enig I at det kan stemme. Det er lenge siden. Lenge før jeg var opptatt av fagforeningsarbeid og arbeidskamp. Samtidig prøver jeg å huske detaljer om streiken. Jeg husker noe med en ung mann med krøller.
Litt googling fikk frisket opp minnet mitt. Streiken på Vinmonopolets tapperi var i 1986, og er landets mest langvarige streik i etterkrigstiden. Den varte i 14 uker. Den første streiken ble utløst av kravet om høyere lønn. Da den ble avblåst, fikk hovedtillitsmann Håkon Høst sparken fra Vinmonopolet. Det var han unge mannen med krøller som jeg husker. Jeg ser at han er født i 1956, og altså er 10 år eldre enn meg. Han var altså 30 i 86, og gjorde nok litt inntrykk på en ung Brit på 20 somre.
Det at Håkon Høst fikk sparken førte til ny streik, som ble løst ved at Høst fikk fast ansettelse ved Vinmonopolets Arbeiderforening. Sju av foreningens tilllitsvalgte måtte trekke seg fra sine verv etter streiken. Hvorfor finner jeg ikke helt ut.
Siden vi er så godt i gang med googling, googler jeg også litt om selve bygget, altså det som nå kalles Vinslottet.
Bygget sto ferdig i 1932, klart til å huse Vinmonopolets fabrikk. Med sine 50 000 kvadratmeter var det Nordens største bygg og et moderne industrianlegg for produksjon, lagring, tapping og ekspedisjon av norsk brennevin. Allerede fra starten kunne 235 ansatte kalle det spesielle bygget for sin arbeidsplass.
Tapperiet på Hasle ble raskt et landemerke i Oslo og anses som et arkitektonisk ikon for sin tid. Bygget har mottatt en rekke utmerkelser innen arkitektur, blant annet Houens premie for god arkitektur i 1934. Anlegget ble lagt ned i 2012. Nå huser det over 200 boliger og et moderne handelshus, åpnet i 2019.
På vei hjem var vi enige om at vi skulle stoppe og spise middag. Men for at det ikke skulle bli burger på Cirkle K på Vik tenkte jeg at jeg måtte komme opp med et litt mer spennende alternativ, og undersøkte om det lå noen fristende spisesteder liksom i nærheten av ruta vi skulle kjøre. Jeg lot meg friste av en restaurant med navnet Den sultne mave som skulle ligge på Stabekk. Mulig jeg var litt sulten. Navnet appellerte i det minste til meg.
Du forstår at du er i beste Bærum øst når du på de hundre metrene vi gikk fra parkeringsplassen og til restauranten passerte en møbeltapetserer, en kakkelovnbygger og en som drev med vintageklær.
Den sultne mave viste seg å være en indisk restaurant som lå i den gamle kinobygningen på Stabekk. Maten var nydelig, og servicen upåklagelig. Det er lenge siden jeg har spist et så godt måltid. Stedet anbefales på det varmeste.
Jeg måtte smile litt for meg selv da samtalen ved ett av de andre bordene fanget min oppmerksomhet. Ja, jeg vet at det ikke er pent og lytte. Men han som snakket var en eldre mann som ivrig fortalte til samtalepartneren sin, og han var ganske så høyrøstet. Ikke sint, ikke full eller noe slikt. Han snakket bare litt høyt, enten fordi han var så engasjert eller fordi han eller samtalepartneren hørte litt dårlig. Vel, de eldre herrene satt her i beste Bærum øst og snakket oppglødd og begeistret om sin tid i Akp-(ml.) Sist Gamle Gubben Grå og jeg var ute og spiste i Bærum, oppdaget jeg Rødts representant i Bærum kommunestyre ved nabobordet. Den røde fare som noen av mine bekjente i Høyre ynder å kalle oss finnes visst over alt…..
Ikke nok med at jeg har ramlet ned fra en tiende plass til en tolvte plass, jeg holdt nesten på å miste selvrespekten også. For som Bunnytrash ganske så riktig påpeker i sitt innlegg har Solliv inne på sin blogg fratatt samtlige blogger som ikke poster bilde av rød fluesopp all respekt. Jeg har ikke postet bilde av rød fluesopp her på blogg på mange år. Men her er et gammelt arkivbilde. Håper det holder til at jeg beholder både selvrespekten og respekten hos Solliv og Bunnytrash.
Bunnytrash kommer med faktaopplysninger om rød fluesopp som jeg ikke visste. Jeg visste at den røde fluesoppen ikke er like giftig som den hvite, og at den kan gi hallusinasjoner, men ikke at de aktive toksinene er ibotensyre og muscimol. Av Ibotensyre har nå forskerne avledet et eget stoff som de kaller THIP, og det griper direkte inn på ønsket sted i hjernen vår og gir smertestillende og søvndyssende effekt.- Forskerne forventer seg veldig mye av THIP-middelet, som representerer nye prinsipper og dermed noe helt nytt innen nevromedisinen.
Så det kunne hende at Bunnytrash ikke risikerte å få en danseløve som snurret rundt på balkongen i rosa undertøy om han hadde blandet litt fluesopp i gryta i går, men tvert I mot at partneren falt i beroligende søvn.
Andrea Sveinsdottir reklamerer for sånn lang skjortejakke som jeg ønsker meg. Har bare ikke funnet den helt rette ennå. En slik skjortejakke og den kåpa Stine Skoli har reklamert for de siste dagene. Kanskje har de sånn skjortejakke hos Ellos. Det bør sjekkes ut.
Vibbedille viser frem pulsvanter. Jeg vurderer et øyeblikk om jeg skal strikke det. Kjekt når jeg går tur og skal fotografere nesten hvert tredje minutt. Av og på med votter er jo litt tja kjedelig? Så kommer jeg på at jeg fikk fine hjrmmestrikkede pulsvanter av Eldste Niese for noen juler siden. Hvor har det blitt av de mon tro? De må jeg klare å lete frem. Da slipper jeg det strikkeprosjektet.
Monica Wederhus tar for seg det tragiske drapet på et NAV kontor i Bergen i går. Det er helt grusomt at ansatte blir drept på jobb. Vi har et samfunn hvor vold og trusler om vold stadig brer om seg. Ansatte på NAV, på apotek og på legevakta er blant de som er mest utsatt. Også fra radiografer landet over finnes det nok av historier om trusler og uprovosert vold. Den økte volden i samfunnet er noe de med ansvar må ta innover seg slik at vi ikke går flere tragiske hendelser som den i Bergen i går.
Doc og Dask har vært på shopping. Ble litt mer enn planlagt. Blir ofte det. I går skulle jeg bare kjøpe skrivebok og markeringstusj, men kom hjem ned verdens søteste tøfler og to julegaver i tillegg. Har kjøpt julegave i dag og, eller muligens det er bursdagsgave fra Høvdingen. Fikk litt penger av han, så enten tøflene eller de råkul hvitvinsglassene jeg kjøpte i dag blir bursdagsgave fra han. Tipper han mener tøfler er mer nyttig enn vinglass.
Det kom endelig noe nytt fra Ida Wulff i går. Hun har det travelt med baby, masteroppgave jobb og husbygging. Kan fort gå på litt flink pike syndrom hun der. Det er ikke nødvendig å gjøre alt på en gang. Hun mimrer tilbake til da hun var ung og man kunne leie en 80 kvm leilighet sentralt i Oslo for 8.000 i mnd. Hun føler seg gammel ved tanken på at hun husker så lave priser. Vel, jenta mi. Jeg mener jeg betalte 600 kroner i måneden for min første hybel i Oslo. Nå er ikke Holmlia direkte sentralt, men jeg mener jeg betalte 1.100 da jeg året etter flyttet til Majorstua. Gjett hvor gammel jeg føler meg….
Mat fra bunnen har selvsagt ikke kommet med noe nytt i dag anbefaler hun brun lapskaus. Spis og Spar anbefaler amerikansk gryte.
Jeg tror ikke vi skal ha noe av det.. Gamle Gubben Grå og jeg er i Oslo. Begge er vi “forsøkskaniner” på skolen til Datteren. Jeg tenker vi går ut og spiser litt her I byen før vi reiser hjem.
Mamma på hjul forteller at hun er lykkelig. Lykkelig fordi hun ikke er en del av det hagene livet hvor vi alle ligger et hestehode bak alt vi mener vi må og skal gjøre. Hun er lykkelig fordi hun ikke er en del av det pulserende, aktive livet jeg elsker og savner.
Hun skriver at hun har funnet en ro hun ikke hadde tid til da livet var et hektisk jag. Jeg tror jeg forstår henne. For selv om jeg virkelig elsket det livet jeg levde, så er det deilig når jeg nå har litt bedre tid. Tid til å roe ned og hente meg inn. Jeg vil ikke si at jeg er mer lykkelig, for jeg savner livet mitt og skulle gitt mye for å komme meg tilbake til da jeg var på topp. Samtidig føles det godt å kunne ta hensyn til alle vondtene, og ikke være så sliten hele tiden.
Da er det bare Kokkejævel igjen, ogcsrlv om han også i dag kommer med et spørsmål til leserne allerede I overskriften lar jeg klokelig være å svare han.
Da jeg gikk gjennom toppbloggerne i innlegget To uker gamle matkasser, bingo og vasking av bad….. skrev jeg om at Mat fra bunnen mente at hennes 4.000 lesere skulle ha blomkålsuppe med kjøttboller til middag I dag. Jeg stusset litt på kombinasjonen blomkålsuppe og kjøttboller men kom til at det muligens kunne være godt. Så da gjorde jeg som Mat fra bunnen anbefalte, og lagde blomkålsuppe med kjøttboller til middag.
Eller, Mat fra bunnen lager selvsagt maten fra bunnen av. Jeg gikk for den littcenklere varianten. Toro sin blomkålsuppe og ferdige kyllingkjøttboller. Varmet noen grove rundstykker ved siden av. Helt grei hverdagsmiddag, kjapt og effektivt.
.Noen ganger liker jeg å ta lufteturen med Charlie Chihuahua gatelangs. Titte litt rundt meg i byens forskjellige boligstrøk. Må ikke bestandig til skogs. I dag ble det byvandring.
Ved Blyberghaugen var det kommet opp bilder og informasjon om de gamle husene. Jeg liker sånt. Du får historien rett i fleisen, enten du vil eller ikke.
Jeg traff og på en engasjert byborger. Vi fikk oss en god prat om diverse saker i lokalpolitiken, og var enige om så mangt.
Tok meg og en tur innom gater med gode minner fra barndommen. I denne gata bodde en slektning av Mamma som vi pleide å besøke da jeg var liten. Jeg tror jeg husker hvilket hus det er.
Dette ble en fin morgentur. 5 km viste skrittelleren. Fornøyd med det.
En plass ned i dag. Men 10. plass er heller ikke å forakte. Bildet av blomsterbuketten er et arkivbilde. Fikk den til fødselsdagen min i forrige uke. Levert på døra fra snille Vivian.
Vivian, Mamma på hjul, er en av svært få av oss 10 toppbloggerne som lever noe som kan minne om luksuslivet vi forbinder med toppbloggerlivet. Hun var på restaurant på lørdag, og fikk levert middag på døra i går. Samtidig tror jeg ingen av oss ønsker å bytte plass med Vivian. Og selv om Vivian sikkert er veldig takknemlig for den maten de fikk av snille naboer i går, er jeg sikker på at hun egentlig skulle ønske at hun var i stand til å lage den skinkesteika selv.
Sånn tror jeg det ofte er. At alt som virker flott og glamorøst, kanskje ikke er så mye å hige etter. Det jevne, vanlige hverdagslivet er det beste. Og bloggtoppen viser og det. Vi leser ikke Mamma på hjul fordi vi ønsker å lese om glamorøse restaurantmiddager, men fordi vi ønsker å følge hverdagslivet til Vivian. Det gir oss innblikk i livet til ei tøff dame som kjemper med nebb og klør for å få leve det helt vanlige hverdagslivet.
OK, Andrea Sveinsdottir vlogger om fem forskjellige hårfrisyrer og Stine Skoli har et reklameinnlegg om vinterkåper fra Ellos. Men ellers er det hverdagen som rår over hele bloggtoppen. Jeg har ikke klikket meg inn på hårvideoen. Håret mitt er kun nåen få centimeter langt, ikke stort jeg kan finne på med det. Den ene kåpa fra Ellos derimot frister veldig…. Mulig jeg klikker meg inn og kjøper en slik.
Vibbedille har kanskje ikke en hverdagsblogg. Det er ikke mange som er så kreative som henne. I går deler hun ideer på gaveposer. Så enkelt at selv jeg ser at jeg kan få det til. Men også Vibbedille lever et vanlig hverdagsliv uten glitter og glam, annet enn på hobbyfronten. Der tror jeg det er litt glitter innimellom.
Doc og Dask, eller rettere sagt Dask, skrubber ned badet. Det har jeg planer om å få gjort i løpet av uka og.
Ida Wulff reklamerer for sånn matkasse. Det er det samme innlegget hun har ligget på bloggtoppen med de siste 14 dagene. 14 dager gammel matkasse høres ikke særlig glamorøst ut.
Mat fra bunnen bestemmer menyen til sine rundt 4.000 lesere. I dag blir det blomkålsuppe med kjøttboller. Jeg stusser litt på det med kjøttboller i blomkålsuppa, men finner ut at det sikkert kan bli ganske god kombinasjon. Vi får se. Kanskje blir det blomkålsuppe med kjøttboller til middag her i Drømmehuset i dag.
Monica Wederhus har vært på Bingo. Jeg har aldri vært på Bingo. Kanskje har jeg fordommer, men jeg forbinder liksom ikke Bingo med trendy glamour.
Da er det bare Kokkejævel igjen. Han har vært på kino. Glamorøst nok, men nokså hverdagslig.
Nei den eneste av toppbloggerne som har levd luksuslivet i går var denne kjerringa her. Jeg fikk tross alt tre timer med fotpleie hjemme på min egen sofa. Merkelig at det ikke er jeg som er helt på toppen!
Datteren er på besøk, og siden hun har begynt på fotterapeut utdanning så er jeg “forsøkskanin” eller øvelsesdukke. Hæltræl og døde hudceller blir skrapt og slipt vekk. Neglebåndene på tærne likeså. Hun opplyste nettopp at jeg hadde fått dobbelt så stor lilletånegl etter at hun hadde slipt vekk en del av neglbåndet.
Jeg ble litt mer betenkt når Datteren begynte på fot nummer 2 og det plutselig begynte å ryke, eller rettere sagt støve av foten min. Hun bruker en slags elektrisk slipemaskin og sliper neglene mine tynnere. Hun påstår også at det “bor” ting under den høyre stortåneglen min. Jeg blir litt mer betenkt etter den uttalelsen. Kan denne fotterapeuten egentlig faget sitt? Hun har bare gått en snau måned på skolen.
Hun fortsetter med sliping, filing, pussing og pirking. Og jeg kan ikke gjøre annet enn å ligge og slappe av. Tilslutt smører hun føttene inn med olje. Salve føttene tror jeg de kaller det i Bibelen. Og ja, jeg føler meg nesten som en gud her jeg ligger.
Nesten tre hele timer med pleie og stell av føttene ble det før hun sa seg fornøyd. Eller rimelig fornøyd. På tirsdag har både Gamle Gubben Grå og jeg time på skolen til Datteren. Da skal hun ta resten av føttene mine, og spørre læreren om ting hun lurer på, som hva som bor under den høyre stortåneglen min.
Jeg føler helt klart at Datterens yrkesvalg er noe jeg virkelig kan leve godt med – ja bent ut sette pris på. I kveld kommer jeg til å sveve over gulvene.
