I helga har vi sjansen folkens. Kokkejævel ar lovet at han ikke skal blogge hele helga – så da er det fritt frem for en av oss å karre oss opp på førsteplassen. Dette er helga du bør anstrenge deg litt og komme opp med det innlegget alle vil lese – og vips så er det du som er toppbloggeren det neste året – eller vel i helga da. Til kokkejævel begynner å blogge igjen.
Stine Skoli, Mat fra bunnen og Ida Wulff har ikke kommet med noe nytt på flere dager. Jeg håper de holder seg i ro i dag og. Det vil gjøre veien mot toppen enklere for oss andre. Kommer Ida Wulff for eksempel med et innlegg etter ti dagers tørke vet vi jo hvem som fort inntar førsteplassen. Nei hold deg i ro du Ida, og la tiden løpe fra deg også denne helga.
Bunnytrash er frekk nok til å stikke av med hele førsteplassen. Men da må han komme opp med noe annet enn å dele visittkortet sitt. At han er smart og sexy kommer nok an på øynene som ser. Litt for ung for meg. At han er en ekte original, har jeg forstått lenge. Det er nettopp derfor han er en konkurrent som er truende til å stikke av med førsteplassen. du når ikke bloggtoppen uten en viss originalitet og motet til å være deg selv.
Monica Vederhus har også den ønskede originaliteten og motet til å nå tippen. Men jeg er litt usikker på om det holder med ferske bakevarer for å nå helt opp. Hvis Monica holder seg til bollene bedrer det mine sjanser…
Vibbedille blir og lett match. Hun sitter jo fremdeles inne på hobbyrommet og trer perler på en snor. Det må nok litt mer til enn perler til de innfødte for å erobre førsteplassen.
Doc og Dask er på vei til Vestlandet. slik jeg kjenner de vastlandsturene deres er det fullt haraball og lite blogging. I tillegg sitter Dask alt å sover i bobilen, null stress å klare å danke ut henne og stikke av med topplasseringa.
Og som en skjebnens ironi kommer den hardeste konkurrenten av alle, Mamma på hjul, til å sitte uten internet-tilkobling til langt ut på mandag! Noen ganger har en blogger på vei mot toppen flaks.
Konklusjonen er klar. Hvis Ida Wulff holder seg i ro i dag burde jeg være sikra en annen plass i morgen – og klarer jeg å danke ut Bunnytrash så er det jeg som troner på toppen i morgen!!!!
September har gått over i oktober. Etter planen skal jeg vel nå avvikle ferie før jeg forhåpentligvis går over på AAP. At det betyr en inntektsreduksjon på 40% er noe jeg ikke helt orker å ta inn over meg. Ja, jeg vet jeg kan søke pensjonskassa og få dekket litt der. Jeg skal gjøre det, snart…. Jeg liker bare ikke å tigge. Og ja, jeg føler det er tigging. Selv om jeg har betalt inn til den pensjonskassa i over 30 år.
Jeg gjorde litt kontorarbeid. Det er på tide å rydde, starte avslutningen av over 20 års karriere som tillitsvalgt og 30 års karriere som radiograf.
Jeg sender blant annet en mail til sjefen. Skriver litt om planene videre. Om AAP, og yrkesretta rehabilitering. Ikke noe følelsesladet møl. Bare korte, konsise fakta av slikt jeg mener hun må vite.
En kollega la ut på jobbgruppa på fb i går at hun hadde fått innvilget ufør. Vi er litt like. Har i grunn ikke lyst til å kaste inn håndkle og slutte å jobbe noen av oss. Jeg sender henne en melding og lurer på om vi kan møtes over en kopp kaffe en dag. Det vil hun gjerne, og vi avtaler å møtes på tirsdag. Det føles litt godt at jeg ikke er alene om å måtte forlate jobben før enn jeg hadde planlagt og ønsket. Jeg tror jeg vil trenge å ha litt kontakt med denne x-kollegaen i fremtiden.
Litt senere på dagen når jeg sitter og snakker med Datteren i telefonen ringer Sjefen. Jeg ser navnet blinker på displayet. Et sekund eller ti vurderer jeg om jeg skal ta den eller la vær.
Før jeg helt får bestemt meg om jeg ønsker å ta telefonen, man har alltid et valg, slutter den å ringe. Problem løst.
Men siden jeg vet at jeg ikke får fred i mitt eget hode før jeg tar den telefonsamtalen ringer jeg selvsagt tilbake. Det er bedre å ringe tilbake enn å gå hele helgen å lure på hvorfor hun ringte.
Det var en hyggelig samtale, hun ville bare høre hvordan det gikk og kanskje finne ut i hvilket humør jeg var i. Sist vi snakket sammen var jeg ikke blid. “Advokatmat” var vel et ord som ble brukt. Jeg er blidere nå, har resignert. Mener fremdeles at urett er blitt begått, men er ikke overbevist om at det å sloss mot vindmøller er det jeg skal drive med nå. Det krever så mye energi, og det er andre ting enn vindmøller jeg ønsker å ha fokus på.
En annen kollega deler på fb at hun går av med pensjon I dag. Det føles litt godt. Det er ikke bare jeg som forlater skuta.
Da jeg er innom Kiwi på vei hjem treffer jeg på en jeg har kjent “hele livet”. Vi er ganske nære, eller var det en gang. Jeg spør hvordan han har det. Det er jo slik man tørrprater i kassakøa, ikke sant? Han sier litt nølende bra…. Etter en liten pause legger han til “Jeg jobber ikke lenger, …Men jeg har det bra…” Øynene våre møtes. Dette var personen jeg “konkurerte” med om hvem som klarte å jobbe mest. Flest timer uten søvn, flest sammenhengende timer på jobb, flest arbeidstimer i uka…. En periode sendte vi hverandre stadige oppdateringer på arbeidete timer… eller det var arbeidet som fylte det meste av livene våre. Det var liksom det vi hadde å kommunisere om.
Jeg ser bort og sier stille “Jeg skal og slutte å jobbe nå snart ..” Han ser litt undrende på meg. Så ser han vel fortvilelsen i øynene og nikket sakte “Det går bra…” Jeg ser på han, svelger og klarer å stoppe tårene som brenner i øyekroken. Hvis han har klart å finne mening med livet uten jobb skal jeg det og. Han var mer arbeidsnarkoman enn meg.
September har gått over I oktober. Det er flere enn meg som er over i … jeg vil kanskje ikke kalle det “livets høst” … men en ny fase. …. Det går bra med de andre. Det kommer til å gå bra med meg – og hvem vet kanskje finnes Drømmejobben rett rundt svingen. Jeg har flere søknader ute.
Dette blir en av de dagene tenkte jeg der jeg sto i foajeen utenfor bysalen og diskuterte med Høyres gruppeleder. Noen ganger er den mannen så utrolig forstokkende frustrerende. Og, ja jeg kan innrømme at jeg muligens var litt høyrøstet, men det er det mange politikere som er!
Plutselig kom det to uniformerte politifolk inn i foajeen og i retning oss. Høyrefyren så lettet ut og søkte liksom mot de for beskyttelse. Kom med noen floskler ham selv syntes var festlige om rabiat og radikal. Jeg gikk inn i salen og fant plassen min. Kommunestyremøte skulle straks begynne.
Første sak var en orienteringssak om utenforstående, radikalisering og voldelig ekstremisme. Det var derfor politiet var der. Det var de som skulle holde orienteringen.
De fortalte at radikal egentlig betyr brukes om å ønske raske endringer av etablerte forhold. Jeg kjente jeg senket skuldrene litt. Kanskje er det ikke så urovekkende når folk kaller meg radikal ekstremist?
Jeg rase fremdeles nedover lista. Plass nummer 13 i dag. Kanskje ikke så rart. I går var det ti timers kommunestyremøte. Det tok liksom mesteparten av dagen. En god del av energien og. Samtidig som jeg har stor forståelse for at jeg raser nedover lista når jeg ikke er aktiv på blogg, føles det merkelig å bli slått. av Annais, Spis og Spar, Stine Skoli, Mat fra bunnen og Ida Wulff. Ingen av de har fornyet seg i det hele tatt.
Ok, jeg skjønner disse matbloggene. Noen er vel inne og følger middagstipsene. Men Annais og Stine Skoli skriver om vaskerominnredning. Nærmere bestemt bokser til vaskepulver og spraymaling av vaskemaskiner. Ida Wulff har vel snart levd godt i 14 dager på å fortelle at hun har det travelt?
Ellers synes jeg bloggtopplista bar preg av gode, gamle dager i dag. Ja gode gamle bloggtopp-dager altså.
Andrea Sveinsdottir reklamerer for klær.
Bunnytrash skriver om vektjustering.
Monica Vederhus skriver om at hun har vært edru i hele går. Minner om gamle innlegg fra Isabell Raad som sjelden hadde en ensete dag uten partyfaktor, og som derfor mente det var godt bloggstoff hvis det en sjelden gang skjedde. For Monica er det en edru dag i raden av svært svært mange, så litt ulikt Isabell…
Vibbedille reklamerer for bilder til å dekorere heimen. Ikke så ulikt gode gamle blogginnlegg fra diverse toppbloggere.
Mamma på hjul er og på interiør-kjøret. Hun mikser det med gjenbruk – som jo også er trendy og har vært det en stund.
Kokkejævel, ja han er jo Kokkejævel og skriver om og deler bilder av Kokkejævel. Ikke ulikt andre toppbloggere.
Det er i grunn bare Doc og Dask som ikke oppfører seg som andre toppbloggere. For det første skriver Dask om Corona-vaksine. Kanskje ikke ulikt mange andre influensere. Men forskjellen er at Dask absolutt ikke er noen vaksinemotstander. Hun syter heller ikke så veldig over bivirkninger og drar rett fra vaksine-stasjon og tilbake på jobb. Først når hun kommer hjem kryper hun under pleddet og synes synd på seg selv – men det velger hun ikke å utbrodere på blogg.
Nei, jeg må sende noen mail og fikse et par ting før jeg kan ta helg – vi blogges.
Nå er det kanskje ikke akkurat den største urettferdigheten jeg er blitt utsatt for. Ikke noe som skaper overskrifter i lokalavisa eller som gir meg grunnlag for å føle meg krenka – enda så moderne det er. Det som føles urettferdig tidlig en torsdagsmorgen er at jeg har ramla ned til en 12. plass. Eller kanskje ikke akkurat 12. plassen. Men det at jeg raser nedover på lista selv om jeg leverer 2 innlegg i går og til og med avslører noe av det indre livet, den indre dynamikken i Radiografforbundets forbundsstyre. Samtidig ser jeg at den ene bloggen etter den andre som ikke leverer noen verdens ting – og ikke har gjort det på lenge kan sitte der høyt oppe på lista og sole seg i glansen uten å løfte en lillefinger. Martine Halvs, Spis og Spar, Stine Skoli, Mat fra bunnen og Ida Wulff hva er det dere har og ikke jeg? (Bortsett fra en hel haug med sponsorer og samarbeid.)
I går hadde jeg en ganske så hektisk dag, og jeg kom ikke i mål. Da jeg krøp til køys rundt midnatt var det et par innlegg til kommunestyremøtet i dag jeg ikke er helt ferdig med og som må finpusses i dag fø møtet. Altså relativt fult program fra morgen til kvelds. Akkurat som Monica Vederhus. Eller hun ladet batteriene en del i går, men skrev et innlegg om det travle livet hun lever. Hvorfor gjør hennes travle liv at hun sprinter oppover på bloggtopplista mens jeg raser nedover ved å skildre min travle dag? Det er som jeg sier i overskrifta urettferdig.
Og med disse to avsnittene har jeg kommentert over halvparten av de toppbloggerne som ligger over meg på lista.
Mulig jeg kunne klatret lenger oppover på lista hvis jeg viste detaljbilder av vaskepulveret vårt. Vi har det og i bokser, slik som Annais viser bilder av på sin blogg….. Tror jeg i det minste…. Vaskerommet er liksom Gamle Gubben Grås domene. Lenge siden jeg har vært nede og satt på en vaskemaskin. Jeg vurderer et kort øyeblikk om jeg skal skrike inn til han på badet og spørre om vi har bokser vi har vaskepulveret vårt i. Men jeg lar det klokelig være.
Da Gamle Gubben Grå fylte femti for noen år siden gjorde jeg et nummer i talen min av at det var han som vasket klærne i Drømmehuset. Hvor mye jeg satte pris på det. For meg var det ment utelukkende positivt ment når jeg nevnte at jeg en tid før femtiårslaget for en sjelden gang skyld skulle sette på en vaskemaskin og fant ut at jeg ikke hadde brukt den nye vaskemaskinen vår, og ropte etter Gamle Gubben Grå for litt kyndig veiledning på innstilling av vaskeprogram. Vanligvis er jo ikke menn så vanskelige å be når det gjelder å vise koner ny teknologi. Han kom selvsagt, viste meg det jeg lurte på, men kommenterte surt at vaskemaskinen ikke akkurat var ny. Vi hadde hatt den i over ett år. vel ny for meg. Jeg hadde aldri brukt den….
Gamle gubben Grå likte ikke at jeg dro frem dette i talen. Han mente det gjorde at han fremsto som lite mandig, ja mest en tøffel. Jeg måtte vaske klærne mine selv – lenge. Nå har vi falt mer tilbake til normalen, selv om det ikke er ett år men muligens en måned siden jeg satte på en vaskemaskin. Jeg har ikke tenkt å mase om vaskepulverbokser og risikere å innføre en ny klesvask-streik.
Vibbedille har kjøpt seg krøller. Vært hos frisøren i fire timer og er strålende fornøyd.
Jeg kunne og tenke meg krøller. Men for tiden er håret mitt for kort til å kunne tvinnes rundt selv de minste spoler eller papiljotter. Må nok vente litt – eller bare innse at min tid som krøllhode tok slutt med siste strukturbehandling en gang på åttitallet.
Vaskepulver og krøller. Kanskje ikke de mest spennende temaene – og verre skal det bli. Doc og Dask skriver om klementiner og flatulens! Jeg tror jeg forbigår det temaet i stillhet.
Innlegget til Mamma på hjul derimot er mer interessant. I snart ett år har hun vært med i et forsøk med utprøving av ny medisin mot ALS. Om kort tid får hun greie på om hun har fått medisin eller plasebomiddelet. (sukkervann). Da skal alle som ønsker det i forsøket få medisinen (antakelig hvis den viser gode resultat) Hun håper inderlig at hun har fått sukkervann sli at hun da kan starte med medisiner hun har tron på at vil virke bedre enn det hun har fått nå.
Selvsagt håper jeg på det samme som Vivian! Jeg skulle ønske at hun ble bedre. Jeg skulle ønske at hun ble frisk. Jeg ønsker Vivian alt godt. Samtidig håper jeg at hun ikke går helt i kjelleren hvis hun har fått medisinen og ikke sukkervann. For reflekter litt over dette Vivian. Etter hva jeg har forstått har du heller ikke blitt vesentlig verre i perioden du har gått på medisinen. Sykdomsutviklingen har bremset, nærmest stoppet opp. En gang dette året skrev du (jeg har lett inne på bloggen din men ikke funnet hvor) at hvis du kunne fortsette å leve det livet du gjør nå, ikke bli friskere men heller ikke sykere – og få den hjelpen du selv mener du trenger til å leve det livet du ønsker – ja da kunne du leve lenge og bli riktig gammel.
Jeg håper som sagt at du kan få medisiner som gjør deg bedre. Men om man bare klarer å stoppe sykdomsutviklingen må du ikke føle det som et nederlag og gå helt i kjelleren. Hvem vet, kanskje venter det store medisinske gjennombruddet rett rundt neste hjørne.
Vi har alle et sted vi regner som hjemsted. Der vi kommer fra, de vi vokste opp. Kokkejævel var i går tilbake der han vokste opp. I dag skal jeg sloss i kommunestyret for mitt hjemsted, for at bygda hvor jeg er født og oppvokst og har mine røtter kan komme inn i lista over kommunens “prioriterte tettsteder”. Det å bli et slikt “prioritert tettsted” betyr i vår kommune mye. For det er i de tettstedene vekst og utvikling skal skje. Ja så bokstavelig tar enkelte av våre politikere dette at en ellers oppegående Høyremann i en annen sak som skal opp til behandling i dagens møte ønsker å flytte et sykehjem noen kilometer fordi det står for langt unna et tenkt juletre i et slikt prioritert tettsted. (Ikke be meg utdype ytterligere ….. det er bare for dumt.)
Nei, nå må jeg slutte å blogge og heller konsentrere meg om forberedelsene til dette kommunestyremøte. Vi blogges.
To dager i Oslo er over. Du hvor deilig det var med et fysisk møte med radiografer jeg bare har sett på skjerm de siste 22 månedene.
Møtet gikk greit, det er ikke de store debattene innad i styret. Det nærmer seg landsmøte. Det er der debattene kommer til å være. Jeg tror jeg vet om et par saker som vil avstedkomme litt debatt og forhåpentligvis litt temperatur i salen.
Den ene saken er hvor vidt man skal gå fra lokal til sentral lønnsdannelse. Det er en vanskelig og viktig problemstilling. Jeg har vært I tenkeboksen en stund, men nå tror jeg jeg vet hvor jeg kommer til å lande. Skal bare “sove på det” reflektere litt mer før jeg trekker min konklusjon.
Maten er alltid en viktig del når det kommer til hotellbesøk. Og maten på Thon Vika Atrium var grei nok. 3 retters lunsj i stedet for lunsj buffé går helt greit gor meg. Dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg er svak for oransje supper Men det blir mulig litt ensformig når man får gulerotsuppe den ene dagen, og gresskarsuppe den andre? De smakte forskjellig, men var ganske så like å se på. Vi spiser jo nesten like mye med øynene som med munnen.
Middagen derimot var bare helt fantastisk! Vi var på Rorbua på Aker Brygge og jeg spiste hvalbiff. Store porsjoner, perfekt stekt hvalbiff og godt tilbehør. Virkelig godt!
Før vi gikk for å spise på Rorbua stakk vi innom Beer Palace. Dette må være baren for Datteren og Gamle Gubben Grå som er mye bedre ølkjennere, for ikke å si øl-nerder enn meg. Jeg så alle de øl-sortene de hadde på tap, og hvor mange de mest sannsynlig hadde på flaske og tenkte med meg selv at dette er ikke et sted hvor man bare går til bardisken og bestiller “En øl”…. Vel, det ble øl på meg, men spør meg ikke hva.
På Rorbua derimot fulgte vi skikken ei nordfra hevdet de hadde i Øl hallen i Tromsø, og drakk “blanding”. Halvt om halvt med bayer og pils.
Det var en trivelig kveld. God mat, godt drikke og hyggelig selskap. Mye latter, og god stemning. Vi avsluttet kvelden på uteserveringa til Latter. Tenk å sitte ute i slutten av september til det nærmet seg midnatt! På latter lærte jeg foresten noe nytt! Nå kan jeg og bestille og betale ved hjelp av skanning av slik QR-kode eller hva det nå heter. Jeg ble rent stolt av meg selv, tenk kjerringa begynner å bli skikkelig digital!
Like stolt av meg selv var jeg ikke litt senere på kvelden da vi hadde rusla tilbake til hotellet. Jeg hadde tatt heisen opp til rett etasje og gikk bortover korridoren mot rommet mitt. Det var rom 229 var det ikke? tenkte jeg litt sånn usikker. Jeg hadde fått sjekket inn rett før vi gikk til middag, og hadde bare vært oppe på rommet og satt fra meg bagen. Det er sånt rom hvor du setter nøkkelkortet i lysbryteren for å få lys. Når jeg gikk ut igjen tok jeg bare med meg nøkkelkortet. Det pappomslaget som kortet lå i og hvor romnumneret står lå igjen på rommet.
Jeg kom til rom 229, holdt kortet opp mot låsen. Ingenting skjedde! Fortsatte så til 228. Det lyste rødt når jeg holdt kortet mot låsen 227 samme resultat. Runden sving i korridoren. Nei… så langt fra heisen var det vel ikke.. Lyste rødt når jeg nølende prøvde rom 226.. Dette begynte å bli pinlig! Visste og at en av de andre snart ville komme etter opp i denne etasjen. Han fikk en telefon da vi gikk inn i resepsjonen, men han hadde nevnt at han bodde innerst i gangen i 2 etasje. Det var noe med nødutgang og slikt vi hadde snakket om under middagen.
Mulig jeg ikke var helt edru, men tre øl er ikke nok til at jeg er full. Det var 229, det var jeg temmelig sikker på. Og der hadde det ikke lyst rødt, ikke grønt heller. Jeg gikk tilbake til rom 229. Fremdeles så jeg heldigvis ikke noe til han som hadde fått telefonsamtale. Jeg prøvde låsen en gang til, og heldigvis nå lyste det grønt og jeg kunne gå inn og konstantere at det var rett rom. Bagen min sto der!
Møtedager i dag forløp uten de helt store begivenheter. Bussen til Hønefoss stoppet rett utenfor hotellet, og snart var jeg hjemme.
Kvelden skal brukes til å forberede morgendagens kommunestyremøte. Siden hun andre fra Rødt har forfall lurer jeg på hvem av vararepresentantene som dukker opp. Det må jeg og prøve å finne ut i løpet av kvelden.
Tenk så kjedelig om vi mennesker var uten feil. Alltid gjorde alt riktig, og livet var som en strak motorvei uten en eneste sving eller hump. Uten motbakker eller andre hindringer. Tenk så ufattelig kjedelig!
Monica Vederhus på plass nummer 9 har gjort mange feil i livet. Ja, jeg er fortsatt på en 10. plass. Monica har krabbet seg opp på en 9. plass. Martine Halvs har rast nedover på lista.
Men tilbake til Monica. I går skriver hun pm at hun har vært sammen med barna sine. Barna som ble tatt fra henne for 13 år siden. Jeg tror man ikke kan fatte hvor vondt det er å miste barna sine på den måten. Jeg kjenner folk som Monica. Folk som barnevernet har tatt fra foreldreretten. Vi har ofte snakket om at det på mange måter er verre enn å miste barn i krybbedød slik jeg har gjort. Man har skammen i tillegg.
Men samtidig lever jo barna. Man kan, som Monica endre kurs på livet å få et godt forhold til barna etter hvert som livet går. Ja, man mister mye av barndommen deres. Og jeg forstår alle de vonde følelsene rundt å ta farvel, og ikke se de igjen på flere måneder. Men man får en mulighet til å bli kjent med dem på nytt. Og som i Monica sitt tilfelle ligger alt til rette for at de kan gjenopprette tette bånd og få et nært forhold.
Det er mulig å rette opp feil man har gjort. Om livsveien har vært full av svinger, hull og motbakker betyr ikke det at veien ikke kan bli mye bedre rundt neste sving.
Stine Skoli, Ida Wulff, Mat fra bunnen og Spis og Spar har heller ikke i dag klart å fornye seg. Jeg håpper lekende lett over de selv om Stine Skoli skriver om vaskemaskin i feil farge. Hvis man setter ting i perspektiv er kanskje ikke en koksgrå vaskemaskin som burde vært svart den største krisa et menneske kan oppleve.
Vibbedille har vært ute og plukket rognebær, eller det hun trodde var rogn. Jegctror hun har plukket “Firethorn” men er litt usikker. Vibbedille det er lurt å lete etter rogn i naturen, ikke i byrom, parker eller andres hager. Når det er sagt finner jeg at selv om bær fra Firethorn er mildt giftige og kan gi deg magebesvær hvis du spiser mye av de, er de fine å lage gele av….
Doc og Dask har også gjort feil. Hun har nemlig kokt nudler feil i alle år. Det fant hun ut i går da hun for første gang tok seg tid til å lese på pakka.
Det kommer sikkert ikke som en overraskelse på de som har lest om mine kokkeferdigheter at også jeg har kokt nudler feil i alle år…
Mamma på hjul tok og feil i går. Styrte og sto på med middagsforberedelser og glemte helt at de var bedt på middag til hennes foreldre. Vel, den feilen lot seg raskt rette opp.
Da er det bare Kokkejævel igjen, og selv om han i mine øyne er langt fra feilfri velger jeg å forbigå hans siste innlegg i stillhet. Det er best slik.
I går skrev jeg I dette innlegget at jeg ikke skulle reise noe sted. Vel, jeg hadde vel bare så vidt rukket og lagt innlegget til publisering før den planen ble endret. Og i dag har jeg tatt på meg gå-bort-klærne og dratt til Hovedstaden.
Nå venter et døgn på hotell, og møte i Forbundsstyret til Norsk Radiografforbund. Har ikke noe i mot verken hovedstaden eller hotellovernatting jeg.
Men det var det med gå-bort-klærne da… For som kvinner flest har jeg ingenting å ha på meg. Eller jeg har i grunn klær nok. Det ligger en haug i skittentøyskurven og sikkert en like stor haug nede på vaskerommet (Og ja, det er ikke direkte tomt i hyllene i klesskapet heller) Men det var utrolig dårlig vær for klestørk i går….
Ja, dere kvinner skjønner tegninga. Jeg måtte rett og slett en tur til byen i går og kjøpe meg noe nytt.
Så nå er jeg ny fra topp til tå, og klar for noen dager i hovedstaden. Det skal bli godt å se “radiograffamilien” igjen i levende live og ikke bare på skjerm. Vi har ikke hatt noe fysisk møte siden før landet stengte ned. Hovedstaden, her kommer jeg!
Det er blitt orden i rekkene. Han i boden er atter under meg på bloggtopplista, og jeg har gjeninntatt tiende plassen. Hadde jeg nå klart å hevde meg over Martine Halvs, Stine Skoli, Ida Wulff og Mat fra bunnen som ikke har kommet med noe nytt hadde jeg vært fornøyd. At tidsklemma til Ida Wulff og spraymaling av vaskemaskiner liksom skal holde lesertallene oppe i ei ukes tid er urovekkende. Og ikke går jeg med på at over 5.200 familier hadde Pekingsuppe til middag i går. Så mye andekjøttrester ligger det ikke og slenger i norske kjøleskap.
Doc og Dask har vær og tatt blodprøve og måtte vente i timevis. Tipper det ikke bare har med covid å gjøre, men at forkjølelse-sesongen er i gang.
Vibbedille har latt seg influere, påvirke. Ikke av meg, men av Solliv som for en stund hevdet at Alle bloggere med respekt for seg selv posterbilder av fluesopp. Jeg hadde ikke sett noen fluesopper på blogg før Solliv kom med dette utsagnet, men jeg har sett mange etterpå.
Vel. den som tror at Vibbedille har kommet seg ut av pysjbuksa og hobbyrommet og ut i skogen for å fotografere fluesopp må tro om igjen. Nei, det er selvsagt strikkede fluesopper Vibbedille viser frem. Ok, fluesopp er fluesopp….
Spis og spar har tips på lavkarbo frokost og lunsj. Her får du oppskrifter på alt fra laksepate’ til granula. Jeg skal spise lunsj på hotell i dag, og skipper innlegget lett.
Men dette innlegget skulle ikke handle om mat. Det skulle handle om hjertevarme. Og hjertevarmen er det de to bloggene på toppen av bloggtopplista som står for, eller innleggene deres da.
Mamma på hjul skriver om hjertevarmen hun føler fra lesere og omverdenen varmer og gir henne styrke. I går var det et brev fra en leser og gave til sønnen som varmet. Hun trengte det i går. Den manglende omtanken Byrådet som hadde avtalt å møte Vivian i går, men som valgte å avlyse møtet med få timers varsel ødela nesten dagen. Når man føler at ingen vil høre på en, at man virkelig må sloss for å bli hørt i systemet. Når man må sloss og bruke krefter på å få leve et så vanlig familieliv som mulig, men møter ingen forståelse for sitt ønske. Når da en som er valgt av folket for å ivareta innbyggernes interesser nedprioriterer å møte deg og den eneste grunnen man kan klare å finne er at det skyldes interne møter i Krf, et parti uten leder og langt under sperregrensa. Ja da føler du at du og din sak er nedprioritert. Når byråden viser så mangel på hjertevarme og forståelse, da varmer det ekstra godt at andre mennesker viser hjertevarme og omtanke. Og Byråd Husa borte i Bergen hvis du eller noen nær deg skulle lese dette; Finn snarest tid til å møte Vivian. Du vet, det er snart nytt valg også i Bergen.
Hjertevarme uten begrensninger var det inne hos Kokkejævel. Ingen sure Byråd som forpestet tilværelsen der. Og nei, det var ikke kokken som sto for hjertevarmen, men derimot hans fantastiske kone. Hun sender røde roser til mannen når de ikke kan være sammen på 6 måneders bryllupsdagen.
Jeg skulle prøve meg på noe nytt. Bake “Ostekaker med fransk estragon”. Ja, det stemmer. Det står ostekaker i flertall. For dette er ikke sånne ostekaker som du kanskje tenker på. Bløtkakelignende kaker som skjæres opp i flotte kakestykker, men rett og slett småkaker.
Oppskriften var enkel. smør, hvetemel, reven parmesan og fransk estragon skulle knas sammen til en deig. Så skulle deigen rulles til pølser og deles opp i passende biter som man så formet som små kaker på bakebrettet. I likhet med min for lengst avdøde Grandtante Emma liker jeg å bake småkaker. Dette er grei jobb. Kakene høres jo både fancy og moderne ut.
Mens jeg står der med deigen slår det meg at mel, smør og parmesan kanskje ikke blir den fasteste deigen. Burde det ikke være et egg med for liksom å binde deigen sammen? Av erfaring lot jeg være å ta i egg. Det er ikke alltid mine improvisasjoner slår helt heldig ut.
Ikke hadde jeg fransk estragon heller. Helt vanlig estragon fikk gjøre nytta. Jeg hadde ikke tenkt å prate med den. (Forresten kan jeg ikke et ord fransk.) Vel, ved litt googling fant jeg ut at det ikke er stor forskjell på estragon og fransk estragon. Så det går nok utmerket.
Vel, da brettet ble tatt ut av stekeovnen så det liksom ikke såvellykket ut. Men når jeg gikk studert fadesen så jeg at de fleste kakene ikke var så verst. Om de var gode? Det er kanskje ikke det jeg ville servert til en kaffekopp, finnes jo ikke søtt, men til ettermiddagsteen vil de fungere utmerket.
