kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

I går fikk jeg en ide. Hva med å fremheve gode blogginnlegg?  Det resulterte i blogginnlegget Kåring av gårsdagens beste blogginnlegg! Dette ble så godt mottatt at jeg forstår det er en ide det bør jobbes videre med. Jeg kan ikke love at det blir en daglig foreteelse, for det er oppgaven med å lese alle blogginnleggene som blir publisert på blogg.no i løpet av et døgn.
Noen har foreslått at det kåres på en bestemt ukedag, eller på en bestemt dato i måneden. Gode forslag. Burde bli en helgedag, da det er flere bloggere som nesten bare publiserer i helger.
Jeg har ikke landet noen løsning ennå. Enn så lenge har jeg tenkt å ha min helt private kåring med ujevne mellomrom. Hensikten er jo å heve interessen for blogg ved å fremheve de blogginnleggene jeg finner spesielt gode.

Så nå har jeg altså tatt en kikk på hva som ble publisert her på blogg.no i går.
Noen vil sikkert føle seg uteglemt eller forbigått. De mener at de selv alltid er best, eller at de selv når flest. Men dette er en veldig subjektiv kåring. Dette er hvilke innlegg som snakket mest til akkurat denne kjerringa.

Først vil jeg fremheve to innlegg som skårer høyt kanskje mest på det visuelle.

Det første innlegget i så måte er innlegget Må bare dele dette. av bloggeren Skogfruen. Hun har vært ute og fotografert soloppgangen, Bildene er helt fantastiske!!

Det neste innlegget jeg vil trekke frem er  Vibbedille sitt innlegg med gratis oppskrift på en rålekker nisselue-

Det tredje innlegget jeg vil trekke frem var et innlegg som fikk frem smilet hos denne kjerringa. Kanskje ikke så mye på grunn av innholdet, men mest på grunn av overskriften. Tilbragte bursdagen med to rørleggere er en klikk-bite overskrift som ville gjøre den mest rosa rosablogger misunnelig.
Når innholdet i innlegget faktisk svarer til overskriften, er dette et innlegg verdt å nevne.

Jeg er jo en samfunnsengasjert kvinne, og selv om flotte soloppganger, fantastiske nisseluer og geniale klikk-bites er veldig bra blogginnlegg er jeg klar på at Gry sitt innlegg Kan Anders Behring Breivik bli løslatt?   det som jeg fant mest engasjerende. Selvsagt skal ikke massemorderen slippes fri!
Bildet over er en liten bit av minnesmerket på Utøya-brygga. Navnene er navnene på to av de som aldri kom hjem fra sommerleiren på Utøya.

Det er mange slike bronseplanker i det minnesmerket. Vi må aldri glemme at det er de som er ofrene. Ikke en gal mann som synes synd på seg selv fordi han må tilbringe livet i et fengsel på grunn av handlinger han selv har valgt å utføre.

Det nærmer seg jul og alle de selskapene det fører med seg. Alt fra julebord med jobben, juleavslutninger i skole og barnehager, familieselskap, kirkebesøk og nyttårsfeiring. Tar vi med ett og annet rakafisklag, smalahaulag og vennetreff, ja da er kallenderen rimelig full den neste måneden for mange.

Når selv matblogger som Katrine Stenhjem lar mat være mat og i stedet bruker bloggen sin til å reklamere for kjoler, ja da skjønner vi at det er kjoler som virkelig er temaet denne uka.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Jeg skal ikke på så veldig mange juleselskap. Men noen blir det vel, ikke minst har vel jeg som alle andre kvinner lyst til å skinne om kapp med juletreet på selveste julaften.
Noen husker sikkert at jeg kjøpte meg glitrende gullkjole i fjor for å føle meg litt mindre kjerring sammenlignet med Datteren og Svigermor som svinser rundt og konkurrerer om hvem som har den korteste kjolen.

Gullkjolen er kanskje ikke det mest praktiske plagget jeg har ikledd meg. Paljettene og trådene de er festet med hang seg fast i hverandre og i andre ting for ei kjerring som ikke er vant til å sitte pent og rolig til stas. Men selv med noen paljetter i manko tenker jeg at paljettkjolen får gjøre nytta en jul til. Den er ikke oppbrukt etter en jul.

Men så klikket jeg meg inn på denne nettbutikken  som Katrine Stenhjem reklamerer for. Og hva tror dere jeg fant? Jo den mest perfekte julekjolen til denne kjerringa her. Enda mer perfekt enn paljettkjolen i gull.

En rød glitrende maxi-kjole. Går det an å finne en mer perfekt kjole for denne kjerringa? Jeg har stjerner i øynene og er helt solgt. Jeg tipper de har den i en størrelse som vil passe og. De har den helt opp til 3XL.

Tenk det, Kjerringa har latt seg inspirere av en matblogger. Jeg har ikke latt meg influere riktig ennå. Jeg har ikke klikket kjolen hjem.  Etter å ha kjøpt et par nye antrekk i det siste har jeg ikke “lov” til å kjøpe mer klår til meg selv denne uka.  Denne kjolen kommer til å spøke i tankene mine denne helga. På mandag er det ny uke….
Det gir meg tid til å tenke meg litt om før jeg bestemmer meg for om jeg trenger nok en kjole.

Denne forvokste julekula fra Hadeland Glassverk får gjøre jobben som en slags skinnende medalje.
Her kommer nemlig noe nytt fra Kjerringa. Ros og gode ord er kanskje ikke det det kommer mest av fra denne kanten, selv om jeg synes jeg er langt bedre på framsnakking enn enkelte skal ha det til.

Da jeg satt og var litt kritisk til Allans kåring av månedens blogger i morges da jeg skrev dette innlegget. fikk jeg plutselig en idè! Hva med å kåre det beste blogginnlegget som allerede er skrevet, i stedet for å kåre månedens blogger sånn halvveis i måneden?

Så med en stor tekopp skred jeg til verks. Det er veldig ofte ikke lange veien fra tanke til handling hos denne kjerringa.
Jeg kan selvsagt ikke ta meg til å lese og bedømme samtlige blogginnlegg som er skrevet, det ville være en enorm oppgave. Så jeg begrenset den denne gangen til blogginnlegg publisert på blogg.no i går 13.11. Og da av de bloggene som ligger på topp 100 lista.

Jeg skal innrømme at det er en subjektiv vurdering, og at jeg kanskje ikke har satt ned kriteriene så nøye. Men likevel. Noen blogginnlegg er bedre enn andre. Det kan komme av at temaet berører, bildene er gode, det er en god historie eller andre ting. Inspirerende, informativt eller underholdende.

Det første som slo meg var hvor få av de 100 på topplista som faktisk hadde publisert noe innlegg den 13.11, og også hvor lenge det var siden enkelte av bloggerne hadde publisert noe som helst.  Litt skremende.

Nå mener jeg ikke at kvantitet er ensbetydende med kvalitet. Så det kan godt hende det lå noen knall-gode innlegg blant de som var eldre. Men begrensningen jeg hadde satt for meg selv var altså innlegg publisert 13.11.

Først til de jeg gir hederlig omtale. De som var med i finalen, for å si det selv. De er ikke rangert seg i mellom. Jeg orket ikke bruke tid på å vurdere nest best, osv. Men disse var de som på en måte markerte seg. De kommer i den rekkefølgen de sto på topplista til blogg.no i dag morges.

Litt overraskende for meg, og muligens for en del andre, var Bunny sitt innlegg Maharaja i Tønsberg det første innlegget som jeg noterte ned på blokka. Det er noe med bildene. Jeg fikk faktisk lyst til å dra på juleshopping på et kjøpesenter bare for å oppleve stemningen før de blir overfylte av stressede folk og bare mas.  Og så falt jeg fullstendig for de grønne hundene utenfor senteret.

Det andre innlegget jeg noterte meg var Gry sitt innlegg Offentlig giftspredning. Det er en helt annen type innlegg. Der er det tematikken og ikke bildene som fanger interessen. Hvordan mediene hauser opp rundt frykten mange føler på i dag og blir talerør for dommedagsprofeter. Jeg skjønner at det gir klick for mediene, men det bidrar liksom ikke til folkeopplysning. Bra innlegg fra Gry.

Innlegget Skal jeg amme  fra bloggeren Gode sko fikk meg til å dra på smilebåndet. God historie.

Så til det innlegget som jeg vil kåre til gårdagens beste innlegg. Det som fikk engasjementet til å strømme litt i kjerringa og som jeg helt klart kunne si mye om. Virkelig mye!!! Det er Seniorlivet sitt innlegg Mer er ikke alltid bedre. Det handler om at til tross for helsevesenet sitt fokus på å begrense unødvendige undersøkelser så finnes det aktører i det norske helsevesenet som faktisk lager et forretningskonsept og tjener gode penger på å foreta de unødvendige undersøkelsene resten av helsevesenet bestreber seg på å bli kvitt.
Det er så provoserende som det går an å bli! Gå inn og les innlegget selv.

Jeg sier ikke at slike kåringer av dagens beste blogginnlegg skal bli en fast tradisjon her på bloggen min. Det var bare noe jeg ble inspirert til av blogginnlegget til Allan i dag morges.  Tanken må nok modnes litt mer, men jeg tenker at på en måte å få fremhevet de gode innleggene ville være en god idê.

Folk lever liksom livene litt på forskudd. Julemarsipanen kommer i butikkene så fort vi skriver oktober. Julemusikken durer på radioen fra november og 2. juledag er folk for lengst jula og kaster ut juletreet og begynner å tenke på påskepynt og vår. Sånn sett tenker jeg det både er rett og riktig og helt i tidsånden at et innlegg om månedens blogger november er illustrert med et bilde tatt i desember i fjor. (Ikke det at det er tatt i fjor, men det er vanskelig å hente frem et bilde tatt i desember i år.)

Det er selvsagt ikke denne kjerringa som har planer om allerede i midten av november å proklamere hvem som blir månedens blogger.  Det er det den o så store toppbloggeren Allan den Hårfønende som driver med. I tillegg til å være hardt-arbeidende-blåmandag-sutrende toppblogger som nå og da klarer å karre seg til en topp-plassering på bloggtoppen, er han altså også synsk.
Hvordan kan han ellers vite hvem som blir månedens blogger allerede halvveis i måneden?

Som dere skjønner har jeg ingen planer om å forsøke å smiske meg til å bli kåret til månedens blogger. Det hadde vært en betegnelse jeg overhode ikke fortjener. Det har liksom ikke glitret av denne bloggen i det siste. Ikke gidder jeg forsøke meg på bestikkelser heller. Så her skal det ikke vippses en krone i Allan sin retning.

Jeg var jo så heldig å bli kåret til Månedens blogger allerede i mars. Denne måneden er det helt andre som trenger den hedersbetegnelsen. Hvem? Nei, det har jeg ingen formening om. Det er mang gode kollegaer.

Men vet dere hva? Dette innlegget, mitt altså – ikke Allan sitt, ga meg inspirasjon til å innstifte en form for ny pris her på blogg.no. Det tror jeg faktisk kan bli en god ide. Noe som kan bidra til å gi blogg.no litt rev i seilene. (Gudene skal vite at det trengs.)

Jeg sto og laget meg en kopp te nå i kveld. Det er småkjølig ute og jeg hadde akkurat vært en tur ute med hundene. Jeg kjente at tåka som har ligget tett i hel dag var frosset til is på bordet på trammen, på gelenderet og sikkert på trammen så vel som på asfalten ute på veien. Det er vel ikke annet å vente, vi er midt i november. På tide å tenke på å finne frem piggstøvlene. Men, og dette er en viktig presisering, jeg hadde ikke sagt noe om pigg-støvler eller angst for fall med medfølgende lårhalsbrudd.

Har du fått med deg at det skal være sånn eldrekaffe på Alles kulturhus i morgen? spør Gamle Gubben Grå plutselig. Jeg ser undrende på han. jeg har fått med meg at det er startet eldrekaffe på Alles kulturhus noen ganger i måneden, og ja det var visst på torsdager. Men hvorfor skulle det liksom interessere meg? Jeg er en kvinne i min beste alder, knapt fylt 58. Prøver han å antyde at jeg er gammel? Har jeg ikke sagt relativt tydelig fra at jeg ikke orker sånn fleiping og tull i dag?
Men han mener det visst seriøst. En fra kommunen skal komme og holde foredrag om fremtidens eldreomsorg her i kommunen. Interesserer ikke det deg? spør han.

Selvsagt interesserer morgendagens eldreomsorg i Ringerike meg. Men jeg er ikke interessert i å høre det glansbildet den kommunalt ansatte foredragsholderen kommer til å legge frem.
Men har du ikke lyst til å være der for å ta til motmæle? spør Gamle Gubben Grå.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Nei, det har jeg ikke.
Verken jeg eller kommunen er tjent med at jeg sitter der blant pent kledde eldre mennesker, kaffekopper og rundstykker med servelat og tar å tydeliggjør hva realiteten bak alle de flotte ordene er. At vi mangler sykehjemsplasser i dag, og at vi kommer til å mangle sykehjemsplasser når vi får åpnet det nye sykehjemmet vi ennå ikke har stukket spaden i jorda for å gå i gang med å bygge. At vi trenger ett sykehjem til, som ingen vet helt når vi får råd til å bygge.

At mangelen på institusjonsplasser gjør at du må være enda dårligere før du får en sykehjemsplass, og at også presset på hjemmetjenesten blir så stort at kommunen må være restriktive på hva de innvilger hjelp til. Ikke bare på grunn av økonomi, men og på mangel av ansatte som kan jobbe i hjemmetjenesten. Helsearbeidere vokser ikke på trær.
Og til de som tror løsningen er å privatisere, det finnes ikke et lager med private helsearbeidere som er uvirksomme i dag. Private aktører og de offentlige sloss om de samme personene, de samme varme hendene.

Jeg kan så gjerne ta en kopp kaffe med Gamle Gubben Grå i morgen, men noe besøk på eldrekaffeen blir det ikke. Og ikke er den friserte sannheten i et slikt foredrag interessant heller.
Jeg kan godt plukke fra hverandre formuleringene i et politisk møte. Som representant er det min oppgave å få frem virkeligheten, ikke bare glansbildet. Men å ta et slikt oppgjør på en eldrekaffe er feil sted.

Hva hadde jeg oppnådd med det? En hel haug eldre som går hjem fra en hyggelig sammenkomst og er engstelig for egen fremtid? Da er vitsen med eldrekaffeen også litt borte.  For eldrekaffe og andre lignende tilbud er med på å holde eldre i aktivitet. De kommer seg ut, beveger seg, treffer andre, lager seg gode opplevelser.
Eldrekaffeen motvirker ensomhet. Den bidrar til at de holder seg friskere både psykisk og fysisk lenger. Når kommunens representant så kommer og betrygger de på at de har kontroll og planer for hva som skjer hvis helsa skulle svikte og de skulle trenge hjelp, ja da er det betryggende og er også helsebringende.
Alt dette er med på å gjøre at de eldre holder seg friske lenger, trenger mindre bistand og belaster helse- og omsorgstjenestene mindre. Jeg vil jo ikke ødelegge det.

Jeg håper jo ikke at fremtiden skal bli slik jeg frykter. Jeg håper jo at jeg gjennom mitt politiske arbeid kan være med på å endre den utviklingen. Det er ikke de eldre jeg først og fremst ønsker å åpne øynene til. Det er de som er med på å ta beslutninger.

Så kjære Gubben Grå, vi kan godt ta en kopp kaffe, og jeg kan gjerne snakke om eldrepolitikk på inn- og utpust. Men det er lenge, lenge til jeg har planer om å sette mine ben på eldrekaffeen i Alles kulturhus. (Jeg tror faktisk en må være minst 60 for å være i målgruppen for arrangementet, selv om det nok neppe står noen dørvakt der og spør etter aldersbevis.)
Har du lyst til å se kjerringa di i aksjon får du heller ta en tur på galleriet i rådhuset en dag det er kommunestyremøte. Eller se det på web-TV.

Mange av dere har lest innlegg hvor jeg har nevnt Barndomsvenninna. Hun som jeg drikker kaffe med i blant og som strikker raggsokker i spreke farger til meg. Hun er et slikt menneske som har haugevis av kjærlighet som hun øser ut over familie, venner og bekjente. Du vet en slik som alltid stiller opp når du trenger det.

Barndomsvenninna er rik på kjærlighet, men har som uføretrygdet ikke den feteste bankkontoen. Og selv om hun vil gå gjennom ild og vann for de hun bryr seg om, kan hun ikke trylle. Derfor har hun nå startet en spleis for å redde en hest, eller egentlig er det for å hjelpe en ung mann hun bryr seg om, hennes voksne sønn. Vi mødre gjør alt som står i vår makt for å hjelpe barna våre. Selv når ‘barna” har passert 30 år.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sønnen er en snill og rolig mann. Liker godt å diskutere litt politikk med meg, men egentlig tror jeg vi ikke er så uenige.  Ikke er han så veldig opptatt av politikk heller, han er mer opptatt av hester. Travhester.

Ikke slik at han spiller bort pengene sin på hester. Nei, han steller de og trener de. Dette er noe familien til Barndomsvenninna har drevet med i generasjoner, han har sikkert hesteinteressen i blodet og genene.
Da jeg var ung eide besteforeldrene til Barndomsvenninna, altså oldeforeldrene til denne unge mannen, Johnsrud Svarten en kaldblodstraver som var en av de som stadig ble nevnt når det var trav-resultat på Sportsrevyen på TV. Jeg husker både den og moren til hesten, Ullmara godt.

For noen år siden skaffet sønnen til Barndomsvenninna seg egen travhest. Troll Lotta. Han kjøpte henne da hun var 6 måneder gammel og har trent henne selv siden. Hun er svart og glinsende som Johnsrud Svarten, eller Silkesvarten som var på Barne-TV da vi var unge om du vil. En kaldblodstraver som nå er blitt 13 år.
Den har løpt noen gode løp, som du kan lese om i artikkelen på bildet over, men eieren av hesten har langt fra blitt rik på denne hesten, Hesten er en hobby og venn som betyr mye for den unge mannen.

Nå står sønnen i fare for å må kvitte seg med hesten. Ikke fordi hesten er syk eller fordi eieren har mistet interessen, men rett og slett fordi det er vanskelig å komme seg fra bolig og til stallen der han har hesten. Mopedbilen han har kjørt de siste årene har sagt takk for seg.
Det er nok ikke mer å reparere på, og jeg har følelsen at mopedbilen har vært utrolig mye på verksted de siste årene.

Barndomsvenninna vil så gjerne skaffe sønnen et nytt transportmiddel slik at han kommer seg til og fra stallen og får stelt hesten sin. Derfor har hun startet denne spleisen. Jeg hadde blitt utrolig glad hvis noen av leserne mine ville være med å støtte.

Å redde Lotta, slik venninna mi skriver i teksten til spleisen er en ting. Slik jeg ser det er ikke det det viktigste. Det viktigste er å gi sønnen muligheten til å fortsette å ha hesten. Og den hesten betyr så ufattelig mye for den mannen. En fyr som liksom ikke er vant med at livet går hans vei.
Skal han ha hest må han komme seg mellom stall og hjem. Offentlig transport kan du glemme. Det ville bli for vanskelig og tungvint. De bor på bygda. I helgene går det vel ikke buss i det hele tatt. En hest trenger stell mellom fredag klokka 17 og mandag klokka 08. Ganske mange stell, faktisk.

En mopedbil eller ATV er det som skal til. Vanlig moped eller bil går ikke på grunn av helse.
Den unge mannen er uføretrygdet.  Ikke fordi han er lat, men som veldig mange andre uføre fordi han ble født med litt flere utfordringer enn mange andre.

Du finner spleisen på lenka under her. Jeg vet at dette er folk som aldri ber om noe, og at det å starte denne spleisen har ligget svært langt inne.  Det hadde vært så utrolig godt om vi hadde klart å samle inn såpass penger at vi får den unge mannen på jul igjen slik at han kommer til hesten sin.

La LOTTA få leve vipps til 5287FU | Spleis fra SpareBank 1

Det har vært to slitsomme dager. Mandag var mest stressende. I går engasjerende. Men jeg er Litt sliten. Har bestemt meg for at dette skal være en rolig dag i langsomme bevegelser. Sov faktisk til klokka var 8.30. Det er sjelden.
Gamle Gubben Grå har dratt for å levere bilen på verksted. Ikke noe store eller dyre greier, men nok til at jeg har huset for meg selv denne morgenen. Det passer bra. Bare meg, tekoppen og tastaturet. Mobilen er på lydløs og fremdeles inne på nattbordet på soverommet. Der blir den liggende en stund. Jeg er blitt flink til å gjøre meg utilgjengelig. Verden går ikke under om man ikke får tak i meg i løpet av noen formiddagstimer.

Jeg sitter altså her med senkede skuldre. Gledet meg til å dykke inn i min egen boble, som jo bloggen på mange måter er., og skal skrive om …..blomkålsuppe!!! 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vet dere hvor mange ganger jeg har sittet og skrevet om blomkålsuppe på denne bloggen? Jeg tok et søk og fikk opp 15 blogginnlegg fra denne kjerringa som omtaler blomkålsuppe!!!???!!! Og jeg som absolutt ikke er matblogger.

Jeg har skrevet om Toro blomkålsuppe jeg har laget, og blomkålsuppe jeg har laget fra bunnen av. Jeg har delt bilder av blomkålsuppe som kanskje ikke er det mest fotogene-motivet. Jeg har skrevet om blomkålsupper jeg har spist og blomkålsupper jeg har tenkt å spise. Jeg har filosofert over om blomkålsuppe er mer interessant enn en ny ladning perler.  Jeg har skrevet om blomkålsuppe-sesong, og jeg har skrevet om blomkålsuppe som klick-bites.
Jeg klarer faktisk ikke å komme på så veldig mange flere vinklinger jeg kan berøre temaet blomkålsuppe på.
I tillegg har Gamle Gubben Grå fått låne en bil på det verkstedet og kommet tilbake og “ødelagt” alenetiden min, hundene forteller meg at de vil ut på tur og at jeg snarets må slutte med å sitte her å surre om blomkålsuppe. Så, vi snakkes senere.

Du sitter der borte i sofaen i pysj og hoster. Jeg ser på deg i smug. I juni ble livet ditt snudd på hodet. En kreftdiagnose er tøff å få, spesielt for en mann som kun har et forstuet håndledd fra et uhell med en sykkel på barneskolen i sykejournalen.

Du har tatt det som en mann. Bøyd nakken og kommet deg gjennom en mengde undersøkelser for å stille en så presis diagnose som mulig og etter det en knall-tøff kreftbehandling.
Jeg har aldri sett deg gi deg over til fortvilelsen, aldri hørt deg klage. Ikke sett en tåre.
Ett og annet Huff har det blitt, flere og flere i det siste. Det er lov. Du har stått i en helt ny og tøff hverdag i flere måneder nå. Det er lov med et par huff.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Nå er den tøffeste delen av behandlingen over. Dagene er roligere. Vi rundt deg puster ut. Det gikk bra. Men man behandler ikke kreft med et trylleslag. Det tar tid for kroppen og heles.
Det er mer enn håret som langsomt kommer tilbake. Energien og overskuddet må og langsomt bygges opp igjen.

Jeg virker sikkert utålmodig. Jeg vil ha deg tilbake slik du var. Med det tykke håret, den fyldige barten og energien din. Det er jo du som skal bære tunge vedbører opp kjellertrappa, måke snøen, klippe plenen, ta alle de tunge takene og ikke minst, være med meg og hundene på søndagstur.
Jeg håper du forstår at det er fordi jeg ønsker meg tilbake til livet slik det var.

Jeg unner deg litt rolige dager. Jeg ser at du trenger det. Ser deg når du sovner i sofaen med boka i hånda. Hører huffene. Skjønner at energien ikke er på topp, og kanskje er det først nå du og får tid til tankene. Det er ofte slik. Først etter at den mest aktive delen av utredning og behandling er over at en får tid til tankene. Det er og en prosess man må gjennom.

Samtidig ville ikke jeg være meg hvis jeg ikke maste litt, pushet litt.
Det er sånn vi har kommet oss gjennom alle utfordringene vi har møtt på vår vei. Støttet hverandre, vært der for hverandre men samtidig dyttet hverandre litt mildt i gang når det har trengtes.
Ok, jeg skal ikke hale deg med på bakketrening sånn som jeg gjorde fra Bislett til Ullevål i sommer, men en liten rolig tur elvelangs er nok snart på sin plass. Så skal jeg måke snøen hvis den dukker opp og hale vedsekken opp kjellertrappa den kvelden.

Huff sier Gamle Gubben Grå og setter seg ved bordet her jeg sitter. Det er tid for dagens første dose med medisiner. Den daglige påminnelsen om sykdommen. Det pleier å komme et huff eller to når det er medisintid. Huff, huff, huff sier jeg og ser på han med et smil.

Det er lov med ett huff eller tre, men vi må ikke forbli der. Vi må ikke la fokuset på det triste få dominere. Det gjelder å finne små lyspunkt i hverdagen, lage oss gode øyeblikk.
Du og jeg Gamle Gubben Grå vi har mange gode opplevelser foran oss.

Datteren var hjemme i helga. Det var god stemning, og alt sånn, men de to voksne ungene som var hjemme  i går morges er gode på kverulering og de liker også å små-erte litt på hverandre. Ikke krangle eller noe slikt, men bare vennskapelig erting. Ja, og erte litt på oss to “gamle” og da.
Jeg var sliten i går, hadde vært på møte hele lørdagen, og ber om litt nåde. Litt ro og fred. Jeg er litt sliten sier jeg, mest henvendt til Gamle Gubben Grå egentlig, Han har liksom kastet seg med i ertinga sammen med ungene.

Hvis du ikke har fått med deg at hun der er litt sliten har du ikke fulgt med i det hele tatt, sier Datteren. Hun har vært litt sliten i 33 år. Datteren er 33 år, altså hevder hun at jeg har vært litt sliten så lenge hun har vært til.
Jeg himler med øynene og tenker at på ett vis har hun rett. I det minste at jeg nok har sagt at jeg er litt sliten utrolig mange ganger i løpet av de 33 årene. For det har jeg vært. Full stilling som radiograf i turnus, 3 barn og mye overtid. I flere lange perioder en mann som var ukependler. Etter hvert en del verv og mer-ansvar.  Jeg noterer meg og at kanskje har jeg sagt at jeg er litt sliten så mange ganger at de egentlig ikke hører det lenger. Jeg har jo alltid gnålt om at jeg er litt sliten.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Ut på kvelden, etter at jeg har kjørt Datteren til bussen, luftet hundene både en og to ganger, besøkt Høvdingen, hentet Eldste Sønn, laget middag.. så flater jeg ut på sofaen. Sier at jeg trenger en liten strekk. Jeg har jo vært litt sliten i 33 år, så da trenger jeg en liten hvil. sier jeg og hører selv at det høres mer sutrete enn morsomt ut.
Yngste Sønn ser på meg og sier stille. Det er godt mulig du har vært litt sliten i 33 år, men i noen av de åra har du ikke bare vært litt sliten, da har du vært alt for sliten. Den kommentaren gjorde godt. De har sett det De har fått med seg at jeg virkelig har vært alt for sliten. Jeg lukket  øynene og kjenner at jeg kan hvile med verdens beste samvittighet.

Når blir folk voksne nå om dagen? Ja, jeg mener spørsmålet helt seriøst, og jeg har lurt på det en god stund. Når kan jeg begynne å forvente at mennesker jeg møter på min vei er voksne mennesker og kan behandles deretter? Eller sagt på en annen måte; Hvor mange år er et menneske i båre dager når det trer inn i de voksnes rekker og m0 forventes å ta det ansvar som ligger i der 0 være voksen?

Da foreldregenerasjonen min vokste opp Bøe man voksen når man ble konfirmert. I det minste er det det de alltid har forsøkt å få oss til å tro. Om det helt var sånn på 1940- og 1950-tallet da mine foreldre Bøe konfirmert er jeg litt usikker på, men jeg antat det var tilfelle når mine besteforeldre ble konfirmert mellom 1909 og 1919.

Jeg var ikke voksen i 1981 da jeg ble konfirmert. Helt klart ikke voksen, men ikke et barn heller. Ungdom tror jeg er en grei betegnelse, og så ble jeg voksen en gang mellom jeg fullførte videregående i 1985 og jeg ble mor i 1991, 24 år gammel. Det skjedde ikke over natta, men sånn gradvis i løpet av noen år.

Forrige uke når vi demonstrerte for å beholde tilbudene ved de videregående skolene her i byen var det mange av appelsinene, både blant elevene og foreldregenerasjonen som snakket om barna som gikk på videregående skole. Jeg stusset, for jeg trodde man som regel var 15-16 år når man startet på videregående. Altså på alder med det mine besteforeldre og kanskje foreldre var når de anså seg selv som voksne. Nå anser både de og foreldrene dem som barn. Barn, ikke ungdom.

I går hadde jeg et innlegg: 58 år med voksne barn hvor jeg tar utgangspunkt i et innlegg skrevet av Julia NNyland. En av de som kommenterer innlegget er fortørnet av at jeg en voksen kvinne kan sammenligne meg med en jente på 31 år. Jeg stusset litt over kommentaren. Jeg trodde jeg hadde sammenligne mitt kjerringliv mef livet til en kvinne på 31, ikke en jente eller et barn.

Folk kan selvsagt få betegne seg selv dom jente til de er 100 år for min del. Det er jeg ikke så opptatt av. Jeg selv liker nok langt bedre å bli omtalt som kjerring enn jentunge, men det er meg.  Det jeg lurer på er som jeg startet innlegget; Når kan jeg begynne å regne med at folk er blitt voksne og ikke behandle de med den varsomhet og overbærenhet som man gjerne viser når man har med barn å gjøre? Er det når de er 20, 30 eller 50?

Når kan jeg regne med at de tar ansvar for eget liv, egne handlinger og egne uttalelser? Jeg har tre barn på 27, 29 og 33 år. De er helt klart barna mine, men i tillegg er de voksne mennesker som tar ansvar for livene sine. Selvsagt hjelper jeg de hvis de trenger det og jeg kan hjelpe. Men de har selv ansvaret for livene dine så vel som meninger, holdninger og handlinger.

Så når jeg kommenterer et innlegg skrevet av en kvinne på 33 år så kommenterer jeg i mine øyne innlegget til en voksen person. Er det jeg som tar helt feil. Er ikke 31 år gamle mennesker voksne nå for tiden, men fremdeles barn som vi voksne må beskytte og behandle overbærende? Kan noen i dåfall fortelle meg når folk blir voksne i våre dager.