kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Jeg har hatt noen innlegg om halshugging nå, inspirert av Allan sitt innlegg her om dagen.  Jeg har tatt for meg Theodor Larsen., Norges siste bøddel eller skarpretter, og de fire han henrettet.
Jeg har fortalt om Olaus “Tyske Anders” Andersson,  Jakob Alexander Jakobsen Wallin og Gift-mordersken Sofie Johannesdotter. Nå er turen kommet til den aller siste som mistet hode for Larsen sin øks; Kristoffer Nilsen Svartbækken.

Svartbækken ble født på husmannsplassen Nordre Svartbækken i Elverum. Moren døde tidlig, og barna vokste opp hos besteforeldrene. Kristoffer og en bror ble begge tidlig dømt for tyveri. Men mens broren etablerte seg som småbruker etter sonet straff, ble Kristoffer dømt en rekke ganger for tyveri og andre forbrytelser.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter den siste dommen sonet han 7 år i Slaveriet  i Trondheim og ble satt fri vinteren 1874.
Slaverier var betegnelsen på de straffarbeidsanstaltene som var innredet i festningene Fredriksten, Fredrikstad, Kongsvinger, Akershus, Bergenhus, Trondheim og Vardøhus. De innsatte ble kalt slaver. Slaveri har imidlertid aldri vært benyttet som et formelt straffebegrep i Norge.

Nok om det. Det er mulig dette ikke var første gangen Svartbækken sonet i Slaveriet, for allerede ved folketellinga 1865 var han på slaveriet, så han må enten ha sittet i minst ni år eller sonet der flere ganger.

Da han nå  til slutt ble satt fri vinteren 1874, 69 år gammel, hadde han tilbrakt i alt 41 av de siste 46 år i ulike straffeanstalter.

Etter at han ble løslatt i 1874 livnærte Kristoffer Svartbækken seg av fattigstøtte og som omreisende kremmer i Elverumstraktene, der han solgte sukkertøy, skillingtrykk og annen litteratur.

I februar 1875 var han på Vestad i Elverum i forbindelse med det årlige Grundset-markedet. Her møtte han den 19 år gamle Even Dælin. Dælin hadde vært i Trysil for å selge korn og var på vei hjem til sine foreldres gård i Stange. De to spiste sammen, og Dælin gav Svartbækken skyss videre til Husum. Dæhlin lot også den gamle mannen kjøre hesten. Dælin overnattet på skysskiftet der, mens Svartbækken reiste et kort stykke videre.
Neste dag la han seg i bakhold og overfalt Dælin med øks da han kom kjørende med hest og slede. Dælin døde av store hodeskader

Tidlig om morgenen 1. mars observerte en bonde på Løten en hest med blå slede ved gården sin. Han gikk bort til den og ble møtt av et uhyggelig syn: Hundeskinnspelsen og alt det andre som lå i sleden var oversprøytet med blod. Han kunne raskt konstatere at det hadde funnet sted et rovmord og tilkalte lensmannen.
På Kongeveien ble det funnet spor som passet til sleden. Disse ble fulgt tre kilometer inn i skogen. Et stykke unna veien fant de liket av den unge mannen, på snø som var gjennomtrukket av blod. Hele pannen til Dælien var slått inn. Morderen hadde bare unnlatt å stjele skjorten til sitt offer, som ellers var naken. Både lik og mordvåpen var blitt forsøkt skjult under et mindre grantre.

Lensmannen fikk assistanse fra to politimenn, som hadde kommet til Elverum fra Christiania i anledning Grundset-markedet. Lensmannen fortsatte å undersøke åstedet, mens de to politimennene 2. mars dro ut på leting etter rovmorderen. De gikk systematisk fra hus til hus i håp om å finne personer som hadde vært vitne til drapet.
Den ene av politimennene kom tilfeldigvis i snakk med en ti–tolv år gammel jente. Jenten fortalte at hun om kvelden 28. februar hadde sett en mann i hundeskinnspels som dro fra gjestgiverigården med en hest og en slede lik Dæhlins. Men hun fortalte at en annen mann holdt tømmene. Denne mannen kjente hun godt: «Det er en gamling som bruker å gå rundt og selge sukkertøy.»

Politimennene ba jentens far om lov til å ta henne med til Grundsetmarkedet for å se etter den gamle mannen. Lensmannen dro så sammen med jenten til markedet, og det gikk ikke mer enn fem minutter før hun fikk øye på den mistenkte.

I arresten ble han kroppsvisitert. De fant en velfylt lommebok, der det også lå en kvittering med navnet «E. Dælien». Klærne hans var blodige uten at han hadde noen god forklaring på hvorfor de var det.
Etter forhørsretten satt han i varetekt i Hamar distriktsfengsel.
Tiltalen lød på mord og røveri. 2. august 1875 ble det avsagt dom i underretten i Søndre Hedemarken. Svartbækken ble dømt til «at have sit liv forbrudt». Christiania Stiftsoverrett stadfestet dommen 20. september samme år. Deretter ble det anket til Høyesterett. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff. Svartbækken tilsto på dette tidspunkt ikke drapet, det skjedde først rett før henrettelsen.
Avisene i Hamar kunne den 10. januar 1876 melde at dommen skulle fullbyrdes «uten nådigst formildelse». Tidspunktet for henrettelsen ble også kunngjort: 25. februar 1876.

Skafottet ble satt opp på Stormyra i Løten, nær stedet for forbrytelsen. Det var vanlig å la henrettelsen skje ved åstedet. 100 soldater fra Hedemarkens bataljon var utkommandert for å holde vakt ved retterstedet. Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker.
Skarpretter Theodor Larsen hugget hodet av ved første slag med øksen.

Graveren fikk i oppdrag å frakte liket til kirkegården. Mordere fikk ikke passere igjennom kirkegårdsporten, og  kisten  ble derfor heist over muren før den kunne begraves på god avstand fra de øvrige gravene. Grava er bevart på Løten kirkegård. Den befinner seg på nordsida av kirken, og ligger helt for seg selv uten andre graver i nærheten.

Har du fått med deg innleggene om Olaus “Tyske Anders” Andersson og Jakob Alexander Jakobsen Wallin så vet du at jeg at jeg er litt opptatt av de fire som ble henrettet av den siste skarpretteren eller bøddelen her i landet, Theodor Larsen. Nå har turen kommet til den nest siste som ble henrettet her i landet i fredstid. Hun var også den siste kvinnen som ble henrettet.
Hun het Sofie Johannesdotter og tilsto å ha drept tre mennesker med arsenikk og forsøkt å drepe en fjerde. Hun tilsto også brannstiftelse og tyveri. Men la oss ta det fra begynnelsen.

Sofie Johannesdotter ble født 24. august 1839 i Dalsland i Sverige.  Foreldrene var husmenn og oppveksten preget av fattigdom.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I 1867 reiste hun til Norge der hun  fikk jobb på Haldens Bomuldsspinderi & Væveri i Fredrikshald, dagens Halden. Året etter fikk hun jobb som hushjelp hos grosserer Niels Anker Stang, også det i Fredrikshald.

Grosserer og trelasthandler Niels Anker Stang var en godt voksen mann på noen og seksti. Sammen med kona Catharine Elisabeth bodde han på Stanggården. .

Det tok imidlertid ikke lang tid før det ble uro i staben hos Stang. Sofie Johannesdotter skal ha kommet i konflikt med resten av tjenestefolket. Flere av dem sluttet på grunn av henne.
Særlig mislikt ble Sofie av en av de andre tjenestepikene, Maren Johannesdatter. De to røk i tottene på hverandre rett som det var.
I oktober 1869 så det imidlertid ut til at problemene mellom Maren og Sofie skulle løse seg: Maren skulle gifte seg i slutten av måneden, og trengte ikke jobben hos familien Stang lenger.

En ettermiddag noen dager før bryllupet spiste Maren og Sofie aftensmat sammen. Maren fikk en kopp te av Sofie.
Etterpå ble Maren syk. Hun fikk diaré og ble rammet av hyppige brekninger, og fikk etter hvert store smerter og pustevansker. Den 16. oktober døde hun av det man trodde var kolera.
På dagen hun skulle ha stått brud i kirken ble Maren i stedet gravlagt på kirkegården.

Sofie fortsatte å jobbe i familien Stangs hus. Men forholdet til de andre tjenestefolkene bedret seg ikke– ikke bare ble hun mislikt av de andre ansatte av de andre ansatte, men også av husfruen selv.
Catharine Elisabeth Stang hadde flere ganger truet med å gi henne sparken, men hver gang hadde Sofie blitt reddet av herr Stang.

Catharine Elisabeth sine følelser for Sofie ble gjengjeldt. Sofie var ikke spesielt positiv til husfruen heller. Flere av de andre tjenerne hadde hørt henne si at hun ikke kom til å sørge den dagen husfruen gikk bort.

Lørdag kveld den 12. oktober 1872 begynte fruen å føle seg dårlig. Neste morgen våknet hun med diaré og milde smerter. Lege ble tilkalt, men fru Stang avfeide sykdommen som en bagatell – dette behøvdes det ikke legehjelp mot. Da legen hadde gått og fruen fikk servert formiddagskaffen av Sofie fikk hun plutselig voldsomme brekninger og kraftig diaré.
Om natten og utover neste dag ble hun dårligere ig dårligere. Om morgenen tirsdag den 15. oktober døde hun, 63 år gammel.

Det gikk bare gå to år etter Catharine Elisabeths død før familien Stang på nytt rammes av en tragedie. Den 9. desember 1874 hadde grosserer Stang vært ute på torget en times tid. Han hadde spist mye og tung mat, og måtte åpne ytterfrakken litt.
Om kvelden fikk han servert byggsuppe til kvelds av Sofie. Noen timer senere kom sykdommen. Byggsuppen kom ut igjen gjennom kraftige brekninger og diaré.
Dagen etter ble herr Stang dårligere og dårligere. Utover kvelden mistet han bevisstheten, ig om natten døde han.
Det ble antatt at sykdommen skyldtes forkjølelse – grossereren hadde tross alt stått ute i lengre tid med åpen jakke, og han var ingen ung mann lenger.

En ny generasjon styrte Stanggården da 1875 begynte. Blant de unge som bodde i huset var seksten år gamle Mathilde Wiel fra Eidsberg, som bodde hos slektningene i Fredrikshald for å gå på skole. I januar fikk hun influensa og ble sengeliggende. Sofie ble satt til å passe henne.
Natt til 19. januar, en drøy måned etter grosserer Stangs død, fikk Mathilde hyppige brekninger. Det fortsatte utover dagen etter. Sofie insisterte på at hun ville føle seg bedre hvis hun drakk et glass saft, og det gjorde hun.
Mathilde var konstant tørst, hadde ikke matlyst og hadde smerter i store deler av kroppen. Men hun døde ikke.

Mindre enn en måned senere, den 10. februar, stod huset til familien Stang i lys lue. Verken avdøde herr Stangs sønn, Mathilde eller noen av de andre i huset kom til skade i brannen, men det var nære på. Mathilde var fortsatt dårlig etter sykdommen og hadde problemer med å gå. Hadde det ikke vært for at en nabo tok seg inn i det brennende huset og reddet henne ut, hadde hun kanskje brent inne.
Brannen ødela verdier for omtrent 4300 spesidaler. Bare deler av huset stod igjen.

Ryktene begynte å gå om hvem som kunne ha tent på brannen, og Sofie ble kalt inn til avhør. Man hadde ingen konkrete bevis, bare ryktene å forholde seg til. Den 23. mars 1875 ble likene til Niels Anker Stang  og Catharine Elisabeth gravd opp og sendt til Ebenezer sykehus i Fredrikshald for undersøkelser. Det var allerede den gang en nokså enkel sak å påvise arsenikk i lik, også lenge etter dødsfallet.  Dagen etter, den 24. mars 1875, ble Sofie konfrontert med likene, og hun tilsto da drapene. Den 31. mars 1875 tilsto hun også drapet på Maren Johannesdatter og drapsforsøk på Mathilde Wiel. Hun tilsto også brannstiftelse og tyverier. Marens lik ble gravd opp den 12. mai 1875, og også der fant man spor etter arsenikk.

DmHun ble og misstenkt for drap på en gartner, på  faren sin og på ei eldre kvinne, men dette benekta hun. Med tanke på at hun allerede hadde tilstått mer enn nok til å få dødsstraff er det liten grunn til at hun skulle nekte for dette hvis hun var skyldig. Det var heller ikke noe bevis for at disse personene i det hele tatt ble drept. Mens sladderen hadde rett på noen punkter, har den en tendens til å vokse seg litt vel stor.

Den 25. juli 1875 ble hun av byfogden i Fredrikshald dømt til døden etter kriminalloven av 1842, § 14-1. Dommen ble opprettholdt først i Christiania stiftsoverrett den 23. august 1875, og så i Høyesterett den 6. november 1875. Den 27. november bestemte Oscar II at henrettelsen skulle gjennomføres.

Sofie ble halshogd på Borgermesterløkken i Fredrikshald på morgenen den 18. februar 1876. Dette var tredje gang Theodor Larsen. svingte skarpretterøksa; fjerde og siste gang ble da han en uke senere sendte Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen over i det hinsidige. Det kan du lese om i et senere blogginnlegg.

Det er Strikkekjerring som stiller spørsmålet, og det gjelder ufullførte strikke-objekt. Jeg kan vel raskt svare på det spørsmålet. Min ufo-liste har ikke minket i det hele tatt. På den andre side har den ikke blitt lenger heller.

Ufullførte strikkeprosjekt plager meg ikke. De klarer ikke en gang å gi meg det minste snev av dårlig samvittighet. Andre ufullførte oppgaver i livet kan nok plage meg mer. Boder og skap som burde vært ryddet. Oppussingsprosjekt jeg har lyst til, store eller små.
Jeg har kanskje ikke så mange ufullførte oppussingsprosjekt nå, men nok av prosjekt jeg ikke en gang har startet på.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg forsøker å tenke etter om jeg har gjort noen slike prosjekt i år, altså i 2025. Det var vel et slags nyttårsforsett å bli bedre på det. Jeg kommer ikke på noen. ikke sånne litt større prosjekt. Hm.

Permen med de gode ideene som jeg klipper ut av interiørblader har blitt merkbart tynnere. Men det kommer av at jeg gikk gjennom permen og kastet alle de prosjektene jeg innså at aldri vil bli gjennomført. Det var noen vel store drømmer der. Som å lage et ekstra bad på vaskerommet i kjelleren. Nå som vi bare er tre (snart to) i Drømmehuset er ikke behovet så stort lenger. Hadde nok heller ikke vært regningssvarende å lage et nytt bad når det mest sannsynlig nesten aldri ville være i bruk.

Noen ting i permen har blitt gjort. Men det er mer sånne små ting som kjøp og såing av frø, ordne brett med pynt på stuebordet og slike små-ting. Ikke noe som kan kalles for “prosjekt”.

Her må skjerpings til.
Første oppgave på dagens arbeidsliste er å rydde og vaske hylle i kjellertrappa. Det burde være en overkommelig oppgave.  Det skal jeg starte med straks jeg er ferdig med frokost og morgentur med hundene. Ikke finne på dårlige unnskyldninger for å utsette en jobb som garantert er gjort på godt under halvtimen.

Det står muligens litt større ting på den lista. Som å rydde kjellerboden. Jeg lover ikke at jeg gjør det i dag, men hylla i kjellertrappa skal både bli ren og ryddig.  Det gjelder å starte litt pent.

Den tredje siste som ble henrettet i Norge i fredstid var Jakob Alexander Jakobsen Wallin.  Han var født 9. oktober 1820 i Särna i Dalarna i Sverige. Foreldrene var norske omstreifere som vandret i området mellom Finnskog, Drevsjø og svenskegrensetraktene.

Wallin var en omstreifer og tater, og fikk en lang kriminell historie. Rullebladet til Wallin starter i en alder av 19 år. I 1840 blir han dømt for tyveri på en markedsplass i Varmländ, og havnet i fengsel i Karlstad. De påfølgende femten årene er han inn og ut av straffeanstalter i Sverige. Hans siste fengselsopphold i Sverige var i ett år i 1858.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter det siste fengselsoppholdet i Sverige vandret Wallin over grensen, og det skulle ikke ta lang tid før han brøt loven også på Norsk jord. I 1861 ble han arrestert for tyveri av noen klær i Ullensaker. For å forhindre utlevering til Sverige løy han om sitt opphav, og sa at han het Alexander Jakobsen og kom fra Elverum.
Bare to år senere, i 1863, blir han igjen tatt for tyveri, denne gangen på Hadeland. Igjen oppga han navnet Alexander Jakobsen.
Dommen ble 7 måneder og 10 dager i Botsfengselet i Oslo.

Allerede i desember 1863 er han tilbake i fengsel for tyveri, denne gangen i Hamar.
I fengselet havner Wallin i et fangeopprør etter at ulovlig alkohol har blitt smuglet inn og fortært, og seansen ender med at han setter fyr på en seng. Han blir bøtelagt for uforsiktig omgang med ild.

Wallin begynner å bli en plage for myndighetene, og de ønsker å bli kvitt han. En langtekkelig sak om Wallins nasjonalitet blir tatt opp mellom amtmannen i Hedmark og Landshøvdingen i Falun. Etter lange protester fra svensk hold må Norge akseptere Wallin som norsk statsborger.
Høres ut som samme tankegods som enkelte partier har i dag. De kriminelle hører ikke hjemme her. Send de tilbake dit de kommer fra. Synd da at Wallin kom fra Norge med norske foreldre.

I perioden etter fengselsoppholdet i Hamar følger flere perioder med straffearbeid.
Wallin blir så igjen blir dømt for tyveri, og for å ha såret en politimann med kniv i september 1870 i Kongsvinger. Dommen blir fem års straffearbeid, og Wallin blir satt inn på tukthuset i Christiania.
Under oppholdet på tukthuset blir Wallin involvert i et fangeopprør, og får en tilleggsdom på 6 måneder av høyesterett 5. september 1871.

Allerede før dommen har falt blir Wallin og noen andre fanger overført til tukthuset i Bergen, hvor de ankommer 22. juli 1871. Også her er Wallin med i nok et fangeopprør. Militæret blir satt inn, og noen av fangene, Wallin inkludert, straffes med “vannslangen”. Wallin bar nag til ledelsen i tukthuset etter hendelsen, etter det han mente var en alt for hard straff med det han kalte “morderslangen”.

Hendelsen som skal føre til Wallins henrettelse finner sted i tukthuset i Bergen, søndags morgen 2. mai 1875. Wallin var sint, og kranglet med vokterne. . I sinne trekker Wallin en kniv, og stikker underinspektør Hammer i underlivet. Hammer dør dagen etterpå.

Wallin blir stilt for retten, tiltalt for drap. Han påstår selv at han kun ville påføre Hammer varige men, men ikke ta livet av han. Saken går gjennom Bergen Byrett, Bergen Stiftsoverrett og til slutt Høyesterett. I alle instanser blir han dømt til døden.

Henrettelsen finner sted 25. januar 1876 på Norndnes i Bergen med over 5000 tilskuere.
Skarpretter  er Theodor Larsen. Wallin blir altså nummer to av de fire som Larsen henretter.
Olaus “Tyske Anders” Andersson, som var den første kan du lese om i mitt forrige innlegg. Historiene til de to siste kommer i senere innlegg her på blogg, så følg med.

Den 29. desember 1867 banker det på døra til Margrethe Vestvolden i Skedsmo. Utenfor står en mann som spør om husly for natten. Den 70 år gamle enken var i tvil, men slapp han inn.  Mannen er Olaves Andersson, en løsgjenger fra Gøteborg som nylig har sluppet ut fra fengsel hvor han hadde,sonet noen korte dommer for tyveri.

Før han kom til Norge på vårparten samme år hadde han sonet en 10 år i svenske fengsel for mordbrann. Andersson tente på en gård etter en fornærmelse juleaften 1856, og ble dømt til døden for mordbrann, men ble benådet til 10 år i fengsel. Og stakk altså til Norge da han slapp ut i 1867.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Olaves takket ikke akkurat for gjestfriheten den gamle enken viste han. Om natten slo han henne i hjel ved hjelp av en bismer og en øks, før han stjal med seg noen mynter, et par støvler, brennevin, klær og en barberkniv.

En bismer er en vekt, hvis du lurte. Sikkert et fint slagvåpen.

Dagen etter ble han arrestert etter forsøk på tyveri av et hestedekken i Christiania. Den dreptes nabo ble tilkalt som vitne, og gjenkjente både Andersson og støvlene.

Andersson tilstod drapet. Han ble dømt til døden for drapet på enken, og ble henrettet ved halshugging ved Skedsmo kirke den 16. juli 1868. Henrettelsen ble eksekvert av skarpretter Theodor Larsen. Dette var hans første henrettelse.

Jeg leser om saken på en side i digitalarkivet. Det er et bilde av Olaves der fra forbryterarkivet. Teksten derimot er garantert av nyere dato.  Det står:

Under avhør kom det frem at han hadde psykiske problemer etter den tiårige soningen i Sverige, han var preget av angst og hat, og hadde rusproblemer.

Jeg tror ikke at man var så opptatt av fangers psykiske helse i på 1860-tallet. Var betegnelsen psykiske problemer egentlig oppfunnet? Jeg tror heller ikke at man sa at folk hadde rusproblemer i 1868. Eller at man la vekt på det dom en formildende omstendighet.

Det var litt historie om den første personen Theodor Larsen henrettet. Følger du med på denne bloggen vil også historiene om de tre andre han henrettet også dukke opp.

Litt usikker på hvordan Allan fikk ideen om å skrive et innlegg om halshugging.. Enda mer usikker på om jeg vil vite det. Det hender denne kjerringa føler seg litt utsatt når slike tema dukker opp hos toppbloggere.
Det er forresten ikke bare halshugging Allan er opptatt av i dag, han tar og for seg å slå i stykker armer og bein, brenne kropper, pisking, hugge av hender og fingre, brennmerke og kniping med glødende tenger. Alt med prisliste, om en ikke oppdatert til dagens prisnivå.

Allan tar i sitt innlegg opp bøddelen og hans arbeidsoppgaver. Jeg tenker det er liten vits i å gjenta det han skriver. Han skriver godt og underholdende. Ja, i den grad bøddelvirksomhet kan kalles underholdende.
Det jeg derimot vil fokusere på er en liten opplysning i Allans innlegg som vekker litt nysgjerrighet hos denne kjerringa. Theodor Larsen var den siste skarpretteren, eller bøddelen, i Norge. Hvem var egentlig han? undres jeg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Theodor Larsen var født i 1841 i Gjerdrum. Han var sønn av skolelærer og kirkesanger Lars Tormodsen og Marthe Johannesdatter. Han var den tredje av fem søsken.

Han ble gift med  Anna Lovise Olsen. De hadde ett barn, datteren Aagodt. Ved folketellingen i 1875 bodde de i Rødfyllgata i Christiania 26. Det lå der Oslo City er i dag.

Larsen ble ansatt som Norges skarpretter i 1868, etter at Samson Isberg sluttet i 1864. I årene mellom hadde det ikke vært behov for noen skarpretter, og embetet hadde derfor stått ubesatt. Men i 1868 trengte landet en skarpretter da Olaves Andersson var blitt dømt til døden for rovmord på Margrete Vestvollen.

Å være skarpretter var ikke noen fulltids jobb. Heldigvis. Vi hadde ikke trengt noen mellom 1864 og 1868.  Også på den tid var det dumt å la arbeidstakere sitte uvirksomme i beredskap å vente på oppdrag så Larsen var laborant  og portør ved Rikshospitalets patologiske avdeling, med skarpretting som ekstrajobb. Kanskje like greit. Den neste henrettelsen kom ikke før 8 år senere, i 1876.

I 1876hadde han derimot travle dager en stund. Jakob Alexander Jakobsen Wallin ble henrettet i Bergen 25. ,januar, Sofie Johannesdotter i Halden 18. februar og Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen 25. februar på Løten. 3 henrettelser i løpet av en måned og med litt reisevei i mellom. Travle dager for Larsen.

Etter henrettelsen av Svartbækken  Grindalen var det slutt på henrettelser i fredstid i Norge, og Larsen fikk roligere dager igjen.

Da folketellinga 1885 ble opptatt bodde Theodor og Anna Lovise Larsen i Pilestredet 32 med datteren Aagodt.
Pilestredet 32 var fra 1883 Rikshospitalet, så paret må ha bodd i en leilighet for ansatte der.

Allan skriver at bøddelyrket var et yrke som gjerne gikk i arv fra generasjon til generasjon. Hvis ens far var bøddel, var en selv bøddel også. Dog ble bøddelen sett på som urene, og man ville nødig røre ting en bøddel hadde rørt, for all del ikke en bøddel selv, og bøddelen giftet seg bare med mennesker fra andre bøddelslekter.
Sånn var det jo ikke for Theodor Larsen. Faren hans var lærer og kirkesanger, og bestefaren hadde og vært kirkesanger. Hederlige og fromme yrker på den tiden, antar jeg. Hva slags slekt kona Anna Lovise kom fra vet jeg ikke, men det står ikke noe om at hun er fra bøddel-slekt.
Kanskje det med at yrket gikk i arv hadde opphørt før 1868.

Hvordan gikk det så med familien Larsen etter Theodor sitt kanskje noe sære valg av ekstra-jobb? Og da tenker jeg i grunn mest på datteren Åagodt. Jo, i grunn veldig bra vil jeg si.

Aagodt Larsen, gifter seg i 1905 med ingeniør og senere professor ved NTH i Trondhjem Gudmund Sundby født i
Ullensaker i 1878.
De fikk tre barn sammen, Ranveig Gunvor og Halvor. Ranveig og Gunvor ble ikke gift og fikk ingen etterkommere. Sønnen Halvor som også utdannet seg til ingeniør ble gift med Aase Wiger fra Grue Finnskog. De fikk ingen barn.
Det ser altså ikke ut til at det er noen direkte etterkommere etter Theodor Larsen som lever i dag, men det kan ikke lastes hans valg av yrkesvei.

Dette innlegget ble langt. Det blir fort det når jeg begynner å skrive om historie.  Historiene til de tre siste som ble henrettet i Norge i fredstid er også spennende historier. De vil jeg dele med dere i senere innlegg. Endelig fikk kjerringa noen gode ideer til blogginnlegg. Takk, Allan. Og så håper jeg det ikke er mitt hode du pønsker på å fjerne fra kroppen. Du skjønner, jeg trenger det hodet for å kunne reflektere over hva mine medbloggere lirer av seg.

Å ha hund medfører mye kos og litt jobb. Denne dagen startet med nattlig luftetur med hundene rundt 03.30. Det var en relativt mild natt, hvis noen lurte. Tok litt tid før jeg sovnet igjen. Man våkner litt av vandring i frisk natteluft enten man ønsker det eller ikke.

I dag har det vært badedag for Kidd. Det trengtes, mente jeg. Kidd var ikke enig. Det ble litt kjefting, og vi var ikke venner hele tiden der inne på badet.

Jeg slapp han ut av badet for at Gamle Gubben Grå kunne tørke han. Jeg var ikke populær akkurat da. Det var nok ikke Gamle Gubben Grå heller. For mens jeg vasket bad og badekar løp Kidd ellevii rundt i huset og “vasket” stue, gang og kjøkken. Gjett fem ganger på hvem som måtte vaske de rommene på  nytt etterpå.

Vi har gått mer tur for å få ut litt av energien som samlet seg opp under badeseansen. Vår tredje tur i dag. Bare nevner det. Etterpå måtte jeg gå tur med Charlie Chihuahua som nektet å bli med på turene med Kidd i dag.

Kidd skulle og hatt en hårklipp. Jeg tror ikke jeg starter med det i dag. Nå tror jeg i stedet jeg skal ta meg en velfortjent liten hvil i sola.

Jeg er rystet og sjokkert over meg selv!!! Nei, det er ikke å ta for hardt i, rystet og sjokkert er jeg over denne kjerringas oppfattelsesevne tidlig en tirsdag morgen. Eller ikke så tidlig heller. Klokka er 08.42. Jeg sov litt lenge i dag. Kan skyldes en nattlig spasertur med en hund sånn i tidsperioden 03.17 til 03.35. Jeg er som kjent ikke så glad i fysisk fostring, og spesielt ikke på den tid av døgnet.

Men dette skulle ikke handle om meg. Dette skulle handle om Allan,  bloggkongen over alle bloggkonger. Han driver jo og trener og styrer noe fælt med dette løpeprosjektet mitt, “Under 50 på mila 2025”, der målet hans er å løpe under 50 minutter på mila i løpet av dette kalenderåret.
Hvorfor noen skulle ha slike lyster er mer enn denne kjerringa fatter og begriper, men han om det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Han har løpt mye på tredemølla på treningsrommet de visstnok har i kjelleren i vinter, og det er fremgang å spore. Han har skrevet flere innlegg om at han har blitt sprekere, og at han stadig vekk løper fortere og fortere. Ja, jeg tror og at han på en heldig dag eller kveld klarte målet og var så vidt innenfor 50 minutter på 10 km der nede i kjellerstua.  Mulig jeg husker feil. Jeg er som sagt ikke så interessert i fysisk fostring og enda mindre interessert i hvor raskt noen løper uten å komme seg av flekken.

I går var han visstnok ute og testet formen utendørs. Løp en 10 km ute i friluft i snøhaugene oppe i nord der han bor. Og kan overraskende og gledestrålende fortelle at det gikk raskt, ja nesten helt utrolig raskt gikk det. Han klokka inn mila på fantastiske 34.12. Helt aldeles utrolig.

Jeg er som sagt ikke så interessert i fysisk fostring. Grunnen til at jeg leste innlegget så inngående og begynte å reflektere over det er jo at Allan er så heldig at han havnet på plassen over meg på bloggtopplista. Hvordan skulle jeg gripe dette innlegget an når jeg nå skulle skrive et innlegg på min egen blogg inspirert av dette innlegget?
Skulle jeg ikle meg treningstøy og joggesko og jogge ned til Kiwi og se hvor raskt jeg løper den distansen? Det er riktignok under ei mil og så og si nedoverbakke hele veien. Like vel tror jeg ikke jeg hadde klart det på 34.12. Ikke fristet det å komme heseblesende, gjennomsvett og utslitt inn på Kiwi heller.

Jeg begynte å tenke over distanser jeg kjenner til som er på rundt ei mil. Sånn som strekket fra barndomshjemmet mitt og til Hønefoss. Å løpe den distansen på under en halvtime er ganske imponerende. Da må bena gå som trommestikker bortover flatene ved kalkverket og oppover Vakerbakken og Hesselbergtoppen. Fremdeles har du igjen strekket fra Hønen og ned til byen.

Jeg er som kjent ikke så opptatt av fysisk fostring. Har heller aldri vært det. Men jeg kommer fra en familie hvor flere andre har hatt slike sære interesser. Storesøsteren min for eksempel var i mange år rimelig god både i friidrett og langrenn. Hun har nok tatt seg noen treningsøkter på disse strekkene. Jeg tror, selv om hun alltid har vært sprek, at hun har klart å løpe til Hønefoss på en drøy halvtime. Det er jo omtrent like raskt som skolebussen sneglet seg av gårde inn til byen da jeg gikk på ungdomsskolen.
Hvordan kan Allan ha løpt så raskt i snøhaugene oppe i nord?

I dagens samfunn må man ha et kritisk blikk på det man leser. Dere vet fake news og alt det der.
Samtidig har jeg liksom ikke følelsen av at den o så prominente bloggkongen Allan er en type som sprer løgn. Fjas, tull og en og annen overdrivelse, ja, Men direkte løgn? Jeg har ikke helt følelsen at  han er den typen. Ikke er bloggen hans en direkte treningsblogg heller. Hvis målet hans var å imponere andre desperate treningsidioter så ville ikke bloggen hans være det forumet jeg ville ha valgt. Vi leserne er jo stort sett kjerringer som elsker støvsugere, fjas tull og hårfønere. Vi ville knapt reflektere over innlegget annet enn at han hadde satt ny personlig rekord i dette løpeprosjektet sitt.

Jeg gransket innlegget slik en detektiv gransker et åsted. Hva var den lille detaljen jeg hadde oversett for å få denne historien til å stemme? Har han løpt nedover fra den leiligheten på Månetoppen? Det er mye snø på bildet.
Ville han ha klart å løpe en mil ned en snødekt vei på en drøy halvtime?
Han gikk et sånt turrenn i helga. Mange kilometer opp og ned over ett par, tre fjell i ufyselig vær. Ville ikke det sitte litt i kroppen på en mann som er over middagshøyden i alder? Mener bestemt at Allan er over 50.
Forbedringen er enorm. Jeg har følelsen av at når slike treningsidioter setter nye rekorder så er det ofte snakk om forbedringer på hundredels-sekunder. Her er det snakk om en forbedring på over et kvarter. 15 minutter 900 sekunder og 90.000 hundredelssekunder. Er han dopa på ett eller annet? Skal han begynne å reklamere for en energidrikk?
Det er noe som ikke stemmer.

Så slår det meg. Jeg ser ut av vinduet og smiler bredt. Du klarte det – nesten, Allan, men bare nesten. Jeg reiser meg for å fylle tekoppen. Snur bladet på kalenderen på kjøkkenveggen mens jeg venter på at tevannet skal bli varmt. Ny dag, ny måned og nye muligheter.

I innlegget Ny uke og tur? satt jeg og drømte om bobiltur. Jeg kom til at jeg trengte litt nye impulser og bestemte meg for at denne vakre vårdagen til en aldri så liten dagstur. Fablet om Vestfold, Tønsberg, Horten, Holmestrand…. Det finnes mange muligheter. Eller kanskje Gjøvik? Har vært alt for lite på Gjøvik.
I det minste en tur til Vikersund eller kanskje Kongsberg?

Etter å ha lukket PCn vendte jeg meg mot Gamle Gubben Grå for å høre hvor han ville dra hen. Greit å ikke bare bestemme alt helt alene, selv om jeg er god til det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Litt forundret observerte at han både var nybarbert og hadde på seg noe annet enn den arbeidsbuksa og slitte flaneskjorta han pleier å traske rundt i til vanlig. Ikke stivpynta, men ren skjorte og olabukse.
Skal du noe spesielt i dag? spør jeg.
Ja han hadde en avtale om å hjelpe noen med litt transportoppdrag. Mulig han har nevnt det, men siden det ikke var noe jeg trengte å engasjere meg i har jeg glemt det.

Så da forsvant både bil og Gamle Gubben Grå og jeg ble sittende igjen ensom her i granskauen. Ikke mye tur til fremmede steder på meg.

Turer blir det jo på kjerringa likevel. Vi har en hund med litt mageproblemer i dag, så  jeg har allerede vært på to turer med hundene på morgenen, og flere blir det nok utover dagen. Ingen grunn til å klage på mangel på tur……..

Ny uke og nye muligheter skriver folk i kommentarfeltet når jeg depper litt over min begredelig 12. plass på topplista. Var det ikke jeg som skulle opp og fram? Ser ut som jeg er på full fart i motsatt retning. Men denne kjerringa er ikke den som gir opp så raskt. Ikke setter jeg meg ned og skjeller ut leserne mine heller. De har sikkert annet å gjøre enn å lese alt mølet jeg knotter ned. Nei skal jeg få leserne til å strømme tilbake så må jeg skrive om noe som de har lyst til å lese om. Kvalitet frem for kvantitet. Gulrot frem for pisk.
Så i dag snakker vi om å reise dere.

Toveshomecartravelinng er på plassen foran meg på topplista, og hun har satt seg i bobilen og dratt av sted. En ferieform jeg virkelig har lyst til å prøve en gang. Jeg tror den ville ha passet meg utmerket.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Leker meg litt med å sjekke bobiler til salgs på finn.no, men de jeg kunne ha råd til er avskilta rustholker som mest sannsynlig lukter av gammel fyll skal man tro bildene som gjerne ledsager annonsene. Det er liksom ikke det jeg har lyst til å cruise av gårde nedover Europa i.

Å leie bobil er jo helt klart en mulighet. Men det blir mer noe som må planlegges. Ikke bare bakke en bag, kaste seg i bilen og dra av sted. Det er jo det jeg har lyst til. Reise av gårde på ferie her og nå. Med en gang!

Det ser ut til å bli en strålende dag, og ingenting hindrer oss fra å dra på tur. Om ikke bobil tur nedover Europa, men hva med en aldri så liten dagstur? Det burde jo la seg realisere.

Jo mer jeg tenker på det, jo sikrere blir jeg. I dag skal vi på tur. Ikke bare en tur til Røssholmstranda, men ut av kommunen og til et sted jeg ikke har vært tusen ganger før.  Endelig skjer det noe på denne bloggen og.