Innlegget til Fru Bruu minner meg på hvor heldig jeg er. Heldig som har venner som bryr seg om meg, og hvordan jeg har det. Senest på søndag var det en som tok kontakt Hei, nå er det lenge siden. Hvordan står det til med deg? Og ja, det er en stund siden sist vi snakket sammen. 2025 var et tøft år for oss begge. Så da ble det en god samtale på søndag. En samtale med mimring, litt latter, men og alvor. Akkurat slik en samtale mellom to gode venner skal være.
Vennegjengen min er en samling mennesker jeg har blitt knyttet til gjennom livet. Noen, som barndomsvenninna, har vært en del av vennekretsen siden barneskolen. Andre har kommet til langt senere i livet. En broket samling mennesker med relativt ulik bakgrunn, og ulike liv.
Det siste året har jeg sett hva virkelig vennskap er. Hvem som er der også når livet ikke går på skinner. Hvem som er der for meg når jeg trenger det. Det har gledet og rørt meg å se hvor mange som har vist omsorg. Hvor mange som har vist omtanke, tatt en telefon eller kommet bort til meg når de ser meg for å høre hvordan det går. Jeg er heldig.
Dagen begynte bra. Jeg var tidlig ute med bilen, og oppdaget til min store glede at bensinprisene var på 2021- nivå. Lenge siden sist jeg fyllte bensin til under 16 kr. literen.
Grunnen til den litt tidlige morgenturen var at jeg trengte brød og bremykt. Vel hjemme ble frokosten inntatt på terrassen. Så langt så bra.
Men så var det det å komme i gang med litt fornuftige gjøremål. Ikke det at det ikke er fornuftig å fylle bensin og kjøpe mat, men jeg tror du forstår hva jeg mener.
Første punkt på dagsprogrammet var å male en planke vi har skiftet i garasjedøra. Jeg grunnet den i fjor vår. Nå er det på høy tid å få på maling. Det betyr at jeg måtte finne maling, rørepinne og pensel… Det er det som var det største tiltaket. Starte letinga.
Når jeg endelig klarte å løsrive meg fra gyngestol og ikke minst telefon, tok det meg 4 minutter å finne pensel og rørepinne, yterligere 8 minutter å finne rett maling, og 6 minutter å male planken ett strøk. En jobb utført på 20 minutter som jeg har utsatt i over ett år. Ikke helt imponert over meg selv for akkurat det.
Neste punkt var å kutte opp noen kvister jeg har klippet av en busk. Denne jobben har ikke vært utsatt i årevis, men en fjorten dagers tid er det nok.
Jobben tok 50 minutter. Da er medregnet både å hente kvisthaug, rigge til og rydde bort kompostkvern. Ja og tømming av flis i kompostbingen.
Jeg må bli flinkere til å ikke utsette sånne ting. Det er som regel ikke så stor jobb som jeg innbiller meg. Jeg liker egentlig å kverne opp kvist med kompostkverna. Ryggen min er ikke like begeistret.
Nå begynte det å bli varmt ute, og ryggen merket bøyingen og tøyingen med kvisthaug og maling. Best å trekke inn og gjøre litt lettere arbeid. Eller lettere og lettere, jeg vasket badet. Etter det trengte, og fortjente, ryggen en liten strekk.
Å komme i gang igjen etter den strekken ble på nytt vanskelig. Sofaen var god, ryggen vond. Men jeg krabbet meg opp. Kjente på ryggen at det måtte bli enkle oppgaver. Ikke de helt store prosjektene.
Så er det kunsten da, å være fornøyd med det jeg faktisk fikk gjort i stedet for å irritere meg over det jeg ikke orket i dag. Planken ble malt, kvisthaugen er borte, og jeg har gjort en god del som ingen ser. Oppvask, vaske badet, matlagimg, vanne blomstene på terrasse og trapp. Slike ting som bare synes når man ikke gjør de.
Når klokka var 18 tok jeg kvelden. Nå blir det gyngestol eller sofa resten av kvelden. I morgen er en ny dag med nye muligheter. Ryggen er nok bedre da, håper jeg. Gjøre litt hver dag. Mulig lista aldri blir tom, men jeg gjør så godt jeg kan.
Har du lest det siste innlegget til Kreative Beate? Hvis ikke synes jeg du skal gjøre det. Innlegget er skrevet av en beintøff vikingkvinne. Hun forteller om at hun ble utsatt for et overgrep i fjor høst, og hva det gjorde med henne.
Overskriften min i dag er Skal, skal ikke… Slik følte jeg det i dag når det gjelder å ta utgangspunkt i det siste innlegget til bloggen på plass nummer 100 på topplista. Overgrep er så brutalt, så vondt, så grusomt at jeg vurderte en stund om det er det jeg skal servere leserne mine til kaffekoppen og lesestunden. Jeg vet jo at terrasseliv, gåturer og koselige innlegg er det som gir klikk, og det leserne vil ha.
Nasjonale omfangsundersøkelser viser at over 20 prosent av norske kvinner og cirka 3 prosent av menn oppgir å ha blitt voldtatt i løpet av livet. Kun rundt 10–11 prosent av personer som opplever voldtekt, velger å anmelde forholdet til politiet. Det anmeldes i underkant av 2 500 voldtekter årlig i Norge. Rundt 80 prosent av alle anmeldte voldtektssaker i Norge blir henlagt
Jeg tror dessverre ikke at overgrep som samfunnsproblem er noe som kan ties i hjel, heller tvert i mot. Det er alt for mange som av forståelige grunner holder kjeft om hva de har blitt utsatt for.
Når kun 10% velger å anmelde voldtekt, og 80% av de 10% blir henlagt er tallenes tale klare Kun 2 av 100 voldtekter blir ikke henlagt. Jeg forstår utrolig godt de som velger å ikke anmmelde, for hva er vitsen?
Når 98 av 100 voldtekter ikke fører til dom, ja da er ikke det så veldig avskrekkende for overgriperne. Sjansen for å komme unna med det er relativt stor. Er det slik vi ønsker det skal være i samfunnet?
De fleste overgrepene skjer i nære relasjoner, der det er partner, eks, kjæreste eller venn som er overgriper.
De som har fulgt saken mot Borg Høyby ser en sint ung mann som ikke forstår at han er en overgriper. Jeg tror det er mange Mariuser der ute. Unge, voksne og eldre menn som ikke forstår konsekvensene av sine handlinger. Som ikke ser at de gjør noe galt.
Derfor trenger vi slike historier som den Beate forteller. Om hva et overgrep gjør med den som blir utsatt for det. Beate er en tøff kvinne, en voksen kvinne. Når hun begynte å misslike synet av egen kropp, og brukte måneder på å tørre å gå ut alene, kan man forstå hvordan et overgrep kan ødelegge livet totalt for kvinner (og menn) som ikke er så tøffe som Beate.
Beate er modig som gir de overgreputsatte et ansikt. 1 av 5 kvinner sier de har blitt voldtatt når de blir spurt i anonyme undersøkelser. Det tilsier at det er sansynlig at det finnes folk som har blitt utsatt for overgrep blant kollegaer, venner og bekjente. Hvem de er, det vet vi i de fleste tilfeller ikke. Det er ikke slik man forteller rundt lunsjbordet på jobben, når vennegjengen er samlet eller når man tar en kaffekopp sammen.
Jeg tror mange overgrepsutsatte holder kjeft fordi de føler på skam. Spesielt når overgrepene skjer i nære relasjoner. Det å hokde på fasaden er et argument. Et annet er at man ikke ønsker å bli definert som et offer. Det er på mange måter noe stakkarslig over det. Hvem ønsker vel å fremstå som stakkarslig?
Skal vi som samfunn få antall overgrep må vi orke å ta inn over oss hvor utbredt det er. Færre overgrepssaker må bli henlagt. Og dommene som blir avsagt må være så strenge at de virker preventive.
I så måte tror jeg Høyby-saken kan være en øyeåoner for flere enn Marius. Vi har fått fokus på begrepet sovevoldtekt. Og Marius har (enn så lenge) fått en dom som jeg tror de fleste oppfatter som streng, men rettferdig.
Så er vi der igjen, ja. Bilder som ikke lastes opp. Jeg puster med magen. Ingen grunn til stress og frustrasjon. De dukker opp til slutt.
I dag er det søndag. Det har lenge vært “min dag”. En dag jeg legger av meg tankene på alt jeg bør, skal eller må. En dag jeg gjør akkurat det jeg har lyst til, akkurat det jeg føler for. I dag har det blitt mye tid i den store gyngestolen på terrassen.
Det har dukket opp et krav til til leiligheten jeg så smått har begynt å se etter. Den må ha stor nok terrasse eller veranda til at jeg får plass til gyngestolen og et bord til kaffekoppen. Gyngestolen tar litt plass. Den er for stor til å avløse kurvstolene på trammen.
Om jeg ikke har gjort så mye fornuftig har jeg forhåpentligvis løst er problem jeg har hatt en stund. Nemlig mangel på pc. Jeg veltet et stort krus te opp i tastaturet en gang i fjor høst. Pcn satte ikke pris på det, og sluttet å virke. Jeg kunne selvsagt kjøpt meg ny pc. Men det er dyrt. Som uføretrygdet må jeg vurdere slike investeringer nøye. GGG hadde en relativt ny pc. Pent brukt. Så og si bare brukt til nettbanken antar jeg. Men jeg har ikke passordet. Jeg er totalt uinteressert i hva som måtte befinne seg på PCn, men tenk om jeg kunne overta den i stedet for å kjøpe ny! Penger spart er penger tjent, ikke sant?
En bekjent av meg er god på sånt, og han har hjulpet meg når jeg har hatt IT-pfoblemer før. I dag spurte jeg om hvordan jeg skulle gå frem for å få fiksa den pcn til GGG. Han sa at han kunne komme en dag og fikse det! Det gir meg håp om at jeg snart har en fungerende Pc igjen. Det skal bli utrolig godt.
Søndagen starter der lørdagskvelden ble natt. I gyngestolen på terrassen. Lufta er frisk, med et litt kjølig drag. Jeg vurderer et par minutter å hente et pledd fra kurven rett innenfor terrassedøra, men lar det bli med tanken. Det er ikke kaldt.
Hvorfor har ikke dette vært en fast vane? Spør jeg meg selv. Det er jo så deilig å starte dagen i frisk luft. Jeg vet svaret. Han jeg delte hus og hjem med startet dagen i pysj. Nøt den første kaffekoppen og gjerne frokost i pysj. Han kunne stå i sprekken i utgangsdøra med dagens første sigarett, men man viser seg ikke offentlig i pysj. Eller gjorde ikke. Nå ser jeg folk i pysjbukse på butikker og kjøpesentre relativt ofte.
Jeg smiler for meg selv. Jeg husker GGG måtte gå å hente en hund som stakk av en gang. I pysjamasen. Det er liksom ikke tid for klesskift når kjøteren beiner oppover mot skogen. Jeg fotograferte i skjul, og la i etterkant bildeserien (med GGG sin tillatelse) ut på fb. Det tok ikke mange minuttene før en indignert Svigermor ringte. Jeg kunne ikke legge ut slike uanstendige bilder på nett! Folk kunne se de.
Frokost på terrassen blir herved innført når temperaturen tillater det, slår jeg fast her jeg sitter. Det er bra med noen nye rutiner. Og jeg er selvsagt anstendig antrukket før frokost. Pysjen kastet jeg vel lenge før jeg var ferdig med grunnskolen.
Frokost i det fri og litt mimring. Fin start på dagen.
Sommernetter. Det er det fineste med hele sommeren synes jeg. Sitte ute ut over kvelden til det stunder mot natt. Nabolaget har gått til ro. Ingen unger som skrenser ned bakken på sykkel, ingen gressklippere, motorsager eller høylytte stemmer. Kanskje litt latter fra en terrasse, og noen plask fra naboen med basseng. Folk som koser seg. Trivelige lyder.
Jeg sitter ute med bok og nipper til rødvinsglasset. En halvflaske av yndlingsvinen holder til både fredag og lørdag.
Boka jeg leser ble anbefalt av Mangt og meget her på blogg for et par uker siden. Fri av Lea Ypi. Jeg tenkte etter å ha lest Mangt og meget sin anmeldelse at den vil jeg lese. Så jeg bestilte den på nett, og sitter nå og leser en av de mest interessante bøker jeg har lest på lenge.
Lea Ypi vokser opp i Albania. Den siste stalinistiske staten i Europa. Vi følger Lea 11 år og hennes forvirring over endringene som skjer i 1990 når landet blir fritt. Lea får hele sin identitet, historie og verden slik hun kjente den revet vekk under føttene.
En bok som vekker mange tanker. Om hjetnevasking av skolebarn,. Om at det kjente føles trygt, selv når det er utrygt. Om en verden jeg ikke kjenner, men liker å lære mer om.
Boka starter med et siat av Rosa Luxemburg. En historisk person jeg ikke kan huske å ha lært om på skolen. Heller ikke på videregående, og jeg var glad i historie og historietimene. Mulig er det ikke bare i Albania man styrer hva barn og unge skal lære. Hva som er riktig tolkning av historien. Hva som er riktig ideologi.
Nå skal jeg ikke begi meg ut på et langt ideologisk innlegg om Rosa Luxemburg. Det får heller komme i et senere innlegg.
Da jeg sto opp i morgengryet var planen for dagen klar. Jeg skulle få inn vinterveden. Jeg satt med tekopp og tastatur til klokka nærmet seg 9 før jeg skred til verket. Behøver ikke begynne for tidlig en lørdag med å kaste vedkubber ned i metalltrillebår. Jeg bor på et boligfelt.
Ikke det at jeg tror folk bryr seg så mye om slikt her på feltet. Jeg hører snekring, motorsag og plenklippere både tidlig og sent. Helligdagsfred tror jeg også er et ukjent begrep for enkelte. Jeg bryr meg egentlig ikke, men noen ganger undrer jeg meg litt over valg av tidspunkt for enkelte aktiviteter.
En grusbil rygget inn hos naboen da jeg kom ut. Perfekt! Da er det helt greit å starte arbeidsdagen.
Noen av vedkubbene må kløyves, noen trenger litt mer tørketid, men mange ble lagt i trillebåra og trillet bort til kjellervinduet til vedboden. Så var det å kaste veden inn gjennom det lave kjellervinduet, som selvsagt er hengslet i toppen.
Det er sant som de sier at veden varmer flere ganger. Spesielt når det var 22 grader ute allerede klokka 10, og sola skinte fra klar blå himmel. Vedhaugen min ligger midt i solsteiken. Det gjør kjellervinduet og.
Jeg har alltid tålt varme dårlig. Så da temperaturen bikket 24 grader i skyggen litt over 11, var jeg varm, sliten og uvell. I tillegg verket ryggen så jeg ikke lenger klarte å gå rett. Tross drikkepauser i kurvstolen i skyggen på trammen, fant jeg det lurest å fortsette vedsjauinga en dag det var litt kjøligere.
Det ble en strekk på sofaen. Temperaturen var nærmere 30 da jeg våknet til live igjen.. Ryggen var rett igjen. Den blir som regel det etter en hvil. Likevel tok det tid å komme igang igjen. Det var for varmt.
Jeg fikk klippet ned litt kvister som har grodd opp i søppelskuret. Ristet teppe under spisegruppa på terrassen. Det var fult av visne kronblad fra prydepletre. Vasket litt på kjøkkenet, sånt små-pusling.
Så begynte jeg med en kjøkkenskuff som har vært litt kranglete. Kjøkkenet er gammelt og slitt. Det sto i prospektet at det var modent for utskifting da vi kjøpte huset i 2007. Det var og planen at vi skulle ha et flunkende nytt kjøkken. Vel,vi fant omfattende råteskader på badet dag tre som huseiere, og måte prioritere å bruke pengene vi hadde tenkt å bruke på nytt kjøkken til å totalrehabilitere badet. I stedet for nytt kjøkjen ble den gamle furuinnredningen slipt og malt.
Hovedproblemet med skuffen er at den er litt slarkete, og alt for full. Det var ikke det smarteste denne kjerringa kunne starte med i varmen. Hva skal du med 4 salatbestikk, 3 stekespader, 2 pizzahjul og all den andre driten? skjelte jeg. Det samler seg opp litt mye kjekt-å-ha kjøkkenutstyr når man har levd samnen med en kokk i flere tiår.
Sekundet etter kom jeg på at all driten nå var mitt, og at jeg hadde ryddet i den skuffen for et par uker siden og fjernet det jeg mente jeg ikke trengte.
Etter den erkjennelsen ble det ikke gjort stort mer fornuftig i Drømmehuset i dag. Jeg lagde middag. Tok det enkelt. Spekemat. Måtte bare lage salat og eggrøre. Deilig sommermat.
Nå venter jeg bare på at det skal bli levelig ute på terrassen, da trekker jeg ut med bok og et glass rødvin.
Når jeg leser TK sitt siste innlegg trekker jeg på smilebåndet. Lokalpolitikk kan se ganske lik ut i Arendal som på Ringerike. Lite skaper så mye engasjenent som byutvikling, og ikke minst fjerning av parkeringsplasser.
Jeg kan forstå ønsket om å redusere personbiltrafikken, men slikt oppnås lettere med gulrot enn med pisk. Det er smartere å gjøre det enklere å kjøre kollektivt, sykle og gå i stedet å prøve å begrense bilkjøring ved å vanskeliggjøre fremkommeligheten for de som av ulike grunner velger bilen. Så tror jeg alle politikere og byråkrater må stikke fingeren i jorden og innse at bilen er kommet for å bli.
Her på Ringerike ble et forsøk på å innføre bompenger nedstemt av flertallet av politikerne. Et annet tema som ble debattert friskt er hvor stort gågateområdet skal være, og om hurtigfeltet for syklister skal gå over torget eller ikke. Der skjønner jeg faktisk ikke de som vil ha tour de france syklistene over torget. Altså de som vil fortest mulig frem, og bruke sykkel i stedet for bil. De har da ingen ting på torget blant lekende barn, pensjonister som rusler rundt, uteserveringer og parkbenker å gjøre. De snakker om shopping og sykkelkurv. Men de som skal bruke byen kan selvsagt ta å sykle i lav fart over torget. Det er de som skal raskt frem til jobb,hjem eller tar sykkelturen for å trene som skal benytte hurtigfeltet. De behøver ikke kjøre over torget.
Vi er heller ikke Amsterdam, Malaga eller København, og selv “storebror” Drammen er en by hvor det går greit å komme seg frem både med bil og som gående eller syklist.
Hønefoss har et stort omland, og Ringerike har et dårlig utbygd kollektivtilbud. Å strupe bilkjøring inn til byen vil bare gjøre at folk drar andre steder for å handle. Steder hvor de føler seg velkommen. Hvis kun de som bor i blokkene i sentrum skal skape liv i byen blir det ikke mye til liv, så mange er de ikke. Ikke så veldig livlige heller. De har stort sett hvitt hår og vil ha det rolig etter Dagsrevyen.
Jeg har planer om å gjøre som andre kjerringer. Selge eneboligen og flytte til leilighet, gjerne i sentrum. Men hvis jeg flytter til sentrum av en by, selv en liten småby som Hønefoss, så regner jeg med at det blir mer støy enn når jeg bor landlig. For meg er det noe av det som trekker mot byen. Nærhet til alt, og litt liv rundt meg.
Hvis folk vil ha det stille og rolig har jeg plenty av steder å anbefale. Det finnes massevis av boliger som ef milevis fra nærmese nabo og nærmeste støykilde.
TK representerer Frp, jeg Rødt. To partier som i mange saker står langt fra hverandre. Kanskje og når det gjelder byvekst i Arendal. Jeg har ikke sjekka. Her i kommmunen er vi enige om at det ikke skal være bompenger. Vi er og enig i at vi trenger parkeringsplasser.
Det å leve et godt liv er en sammensatt debatt. Det varierer mye fra person til person hva som anses for å være en god levemåte.
skriver TK. Det er jeg enig i. Jeg tror de fleste byvekstdebatter egentlig er sentraliseringsdebatter. At vi mennesker, særlig når vi blir eldre, skal bo så tett at hjemmetjenesten slipper dødtid mellom brukerne. Kostnadseffektivt når folk skal bo hjemme livet ut.
Ønsker man at folk skal være i aktivitet for å holde seg friske og raske tror jeg et liv på landet med naturen rett utenfor husdøra er mer helsefremmende enn små leiligheter i tett ygde byområder.
Jeg sto og studerte grava til en fjern slektning som hadde dødd over 40 år før jeg ble født. Det var en høyreist og påkostet gravstein. Gravminne over Morfars søster som døde 19 år gammel. Dypt er du savnet står det på gravminne. Det stakk litt i samvittigheten. Jeg var her for å ta stillinger til om graven skulle slettes.
Dypt er du savnet… Det var du sikkert. Nå er det over 100 år siden du døde. Alle som kjente deg, alle som savnet deg er også for lengst døde.
Jeg, for eksempel, kan jo ikke si at jeg savner et menneske som jeg aldri har møtt, og heller ikke hørt alt for mye om. Likevel kan jeg sette meg inn i sorgen familien har følt. 19 år, det var ungt også i 1924.
Hva døde hun av? tenkte jeg når jeg kjørte hjemover. Vi er gode på slekt og slekthistorie i min familie, men jeg var blank. Hvis jeg hadde hørt det var det for lengst glemt.
Vet du hvorfor Margit døde? spurte jeg lillesøsteren min da jeg snakket med henne litt senere. Hun visste ikke, men foreslo Spanskesyken.
Jeg googlet litt. Spanskesyken var egentlig noen år tidligere, men enkelte unge mennesker døde av lignende lungesyldommer også i årene som fulgte. Så spanskesyken var ikke et dumt forslag.
I dag er mange kirkebøker digitalisert. Heldigvis er også kiekeboka fra Skute på den tiden også det. Jeg søkte den opp, og bladde til jeg kom til riktig dato og riktig person.
På dødsårsak sto det hjernebetennelse. Hjernbetennelse var en dødsårsak som kan bety så mye. Det kan bety hjernehinnebetennelse, andre former for betennelse på hjernen, hjerneslag eller andre hjernesykdommer.
Som regel var dødsårsaken som ble skrevet inn i kirkebøkene bassert på hva de pårørende fortalte og antok. Leger ute i distriktene kom som regel først når døden hadde inntruffet, og satt diagnose ut fra hva familiene fortalte. Ja hvis det kom lege i det hele tatt. Avstandene var lange, og legedekningen lav.
Jeg ble i grunn ikke så mye klokere på hvorfor hun døde. Tenker litt vemodig at jeg burde ha spurt tante Emma. Den yngste i søskenflokken, og den som levde lengst. Jeg var mye hos tante Emma før hun havnet på sykehjemmet. Hun var en klok dame som fortalte mye fra gamle dager.
Det jeg synes er mer urovekkende er at jeg ikke får kontaktet blogg.no. Når jeg trykker på kontakt oss så får jeg bare beskjed om at siden ikke finnes… Har de tatt sommerferie, eller lagt ned hele tjenesten?
Vel jeg har noe annet å bruke dagen min på enn å irritere meg over eierne av blogg.no sine prioriteringer og nedprioriteringer. Greit å få gjort litt ute i hagen mens temperaturen er ok.
