Ordene lyser opp på PC-skjermen og fester seg i hjernen hvor de går på repeat.  “Et operert hjerte er et operert hjerte… et operert hjerte er et operert hjerte…. et operert hjerte er et operert hjerte….”  
Egentlig satt jeg og søkte på hjerteinfarkt….  
Jeg er absolutt ikke typen til å sitte på internett å søke på symptomer for å finne skumle diagnoser på hverdagslige symptomer. Så heller ikke denne kvelden.  Me jeg er ikke i form. Jeg føler på meg at noe er galt, jeg er tom for energi. Trøtt, og i hele går følte jeg et lett press i brystet, i grunn ganske langt fortil og øverst til høyre.  tolket det som muskulært, og antok det skyldtes litt mye svingling av malingspenselen da jeg malte huset på mandag. Sikkert noen muskler som ikke brukes så ofte. Men usikkerheten murret i bakhodet i hele går. Brystsmerter er ikke å tulle med, og bær ikke neglisjeres. 

Presset i brystet er borte, eller i det minste ikke så konstant og sterkt i dag.  Men jeg føler meg langt i fra i form.  Har ikke vært det de siste dagene.  Så det er bakgrunnen for min sykdomssøking på nett.  Jeg trenger forsikringer på at jeg ikke er alvorlig syk, og at det ikke er noen som helst grunn for å ringe legen i morgen. 
Ble ikke beroliget av å lese om “stumt” eller “stille” hjerteinfarkt.  Vet jo og at smertegrensen min er ganske høy.  Jeg har jo vondt i beinet og ryggen så g si konstant og vant med å ha litt vondt.  Vincent Johansen sa en gang “Den dagen jeg våkner uten smerter vil jeg bli bekymret. Det må være et tegn på at jeg er død”  Jeg tror det var Vincent Johansen. Det er i vertfall et godt sitat som jeg synes beskriver  hverdagen min godt.

Siden jeg var i google-humør, og ikke hadde funnet det jeg søkte, fortsatte jeg med å Google mine medfødte hjertefeil. ASD og VSD.  Jeg ble operert som 18 åring, og fulgt opp ett år før jeg ble erklærtfrisk. Siden jeg fylte 50 i forrige måned, begynner det å bli en stund siden. 
“Et operert hjerte er et operert hjerte”.
Jeg minnes og sykehuslegen sine ord da jeg var innlagt på sykehuset for noen få år siden  (6 år når jeg teller etter) . “Har du aldri vurdert å sjekke hjertet ditt regelmessig?”  Jeg var blitt innlagt etter at jeg våknet med brystsmerter og pustebesvær. (Det føltes som om det satt en elefant på brystkassa mi, og gjorde det litt utfordrende å puste.) Jeg ristet uforstående på hodet. Det å sjekke hjertet mitt etter at ekspertene på Riksen fortalte meg som 19 åring at jeg endelig var hjertefrisk hadde aldri streifet meg.  Jeg går ikke til legen hvis jeg ikke er syk.
Han så oppgitt på meg den gangen. Ristet litt på hodet og sa “Kunne du vurdere å ta noen enkle kontroller som EKG og måle blodtrykket ditt hos fastlegen sånn ca hvert tredje år, bare for å være på den sikre siden?” Jeg ristet nølende på hodet, og sa at jeg skulle vurdere det. 
Men så sendte han meg til en kardiolog med ecco-dopler og belastnings EKG, og han sa at alt så ok ut.  Elefanten som satt på brystkassa mi hadde reist seg og forsvunnet for lengst. Jeg trakk et lettelsens sukk, og fortsatte livet mitt som før. 

Årene har gått, og bortsett fra da jeg ødela beinet for tre år siden, har ikke jeg rent dørene ned hos fastlegen. Tankene på jevnlige EKG har forsvunnet i glemselens slør.  Jeg er jo frisk, og livet går i hundre.

“Et operert hjerte er et operert hjerte”.
Jeg er ei dundre på over hundre.
Jeg har passert 50 – så vidt.
Venninna mi hadde et hjerteinfarkt sist vinter.
Sliten, trett og press i brystet…

Jeg tror jeg ringer fastlegen i morgen. Et normalt EKG og jeg kan glemme alle bekymringene og fortsette mitt turboliv.