Da vekkerklokka startet sitt sedvanlige bråk klokka 05.30 i dag morges var jeg trøtt som ei strømpe, og hadde lyst til å bare bli liggende. Jeg sto førstopp etter at jeg hadde lovet meg selv dyrt og hellig at jeg skulle få sløve en time eller tre på sofaen bare jeg fikk kjørt Yngste Sønn på jobben.
Men man blir ikke uthvilt av å sløve på sofaen. Man blir i grunn bare …. trøtt og misfornøyd fordi man ikke får noe ut av dagen. Så mens jeg kjørte tur retur Tyristrand, bestemte jeg meg for i stedet å ha en “hver snill mot deg selv dag”.
Stoppet på Kiwi på vei hjem. Måtte selvsagt surfe en tut innom fb før jeg kunne entre butikken.
I går hadde jeg luftet interessen for ett kulltreff, eller en gjenforeningsfest for de som gikk på samme Radiografhøgskole som meg. Interessen var ganske stor, og jeg og “Brodern” hadde i grunn blitt enige om dag mens vi knotta i går kveld. Så på parkeringsplassen på Kiwi, opprettet jeg et arrangement og inviterte rundt ett par hundre mennesker til treff en fredag i september. Treff med den gode gamle gjengen fra studietida er alltid hyggelig. Så dette arrangementet kommer jeg til å se frem til og glede meg til. Feel-good følelsen begynte å bre seg og smilet var på plass i ansiktet da jeg entra Kiwi.
Etter frokost og avisen tok jeg med meg Charlie og dro på langtur. 5 km i 25 steikende varmegrader var kanskje litt i meste laget for en stor kjerring og en liten hund, men du så godt det er å bare labbe sånn rundt..
Tørste og varme ankom vi heimen for avkjøling og drikke i skyggen på trammen. Kurvstolene på trammen er virkelig mitt yndlingsoppholdssted i varmen.
Mens Gamle Gubben grå fremdeles satt nedsunket i kurvstolen lettere sløvet av solvarmen etter å ha klippet plenen, fant jeg frem pensel, rørepinne og malingsboksen. Denne boksen med Bengalakk har stått ett år og ventet på meg. Den opprinnelige ideen har jeg lagt på hylla, men jeg har fått en ny fantastisk ide, og i dag ville jeg sette den ut i live.
Forsiktig åpnet jeg lokket. Fargen var så fantastisk fin, enda finere enn jeg husket, at jeg måtte løpe inn etter telefonen å ta bilde av malingsboksen.
Boblende av glede rørte jeg rundt i den fine malingen, tok med meg boksen ut på trammen og satte i gang med å male innsiden av inngangsdøra med sjokkrosa Bengalakk.
Jeg skal hilse og si Gubben sperra øya opp der han satt og halvsov i kurvstolen.
Ingen ting er så kjedelig som å se på maling tørke.
Så jeg dro en tur til Hønebyen. Jeg sa til Gubben at jeg skulle kjøpe gave til konfirmasjonen vi skal i til helga.
Men jeg fant ikke noe som passet i gave til en 15 år gammel nevø verken på Lindex, Zizzi eller skobutikken. … og dumpet ned på senterets konditori med en kaffe latte og en stor iskrem.
Etter få minutter dukket Datteren opp fra intet, og selv om hun hadde dårlig tid tok hun seg tid til en liten prat med sin gamle mor.
Datteren satt ved bordet fremdeles da jeg begynte å klø meg febrilsk i øynene.
Hva skimtet ikke mine ærlige blå? Kom ikke “Verdens Beste Pensjonist” lys levende gående der.?
Min gode gamle kollega og vaktpartner kom smilende bort til bordet. Dama jeg før så nesten hver eneste dag, vi var vel nærmest arbeids-narkomane begge to og tilbragte utrolig mange timer på jobb, men som jeg ikke hadde sett siden lenge før jul kom smilende bort til bordet. Datteren så sitt snitt ti å fordufte så fort hun hadde fått avlevert noen høflighetsfraser, og jeg og Pensjonist fikk oss en god prat.
Hjem til ferdig middag. Gamle Gubben Grå er flink slik. Dessert hadde han og tryllet frem. Deilig iskald jordbærsuppe var nydelig i varmen på terrassen.
Det var en deilig varm sommerkveld, og vi ble bare sittende der i kurvstolene på trammen Gubben og jeg til sola gikk ned og Herre-avdelingen begynte på radioen inne på kjøkkenet.
Når Herrene er ferdige med sine plater og sin lune prat på radioen kryper jeg til køys.
Det ble en “vær snill mot Brit dag” En dag jeg kan leve på lenge..
