Jobbe litt mindre og tjene litt mer…

Jobbe litt mindre og tjene litt mer synger Gatas parlament i en av sine sanger. Og nå i oppløpet til lønnsforhandlingene burde jeg kanskje spille den på full guffe hele tiden. Men nå er det ikke årets lønnsoppgjør som har fått meg til å bruke denne sangteksten som overskrift, men heller den kjensgjerning at det finnes arbeidstakere der ute som ikke helt ser til å fatte at lønn er en betaling for utført arbeid.

I går var det et nyhetsinnslag på radio om at arbeidstakere kunne bli trukket i lønn hvis de ikke møtte på arbeid 18. mai, og at dette kom i grunn overaskende på “mannen i gata”  Jeg synes det er rart at det kommer overraskende på folk at de kan bli trukket i lønn hvis de skulker jobben – uavhengig av dag.  En arbeidsavtale er en avtale mellom to parter, og hvis du uteblir fra arbeidet uten gyldig grunn, ja da bryter du din del av avtalen, og da kan arbeidsgiver bryte sin del som jo er å betale deg lønn. For meg er det ganske logisk.

I dag postet en bekjent av meg en status på Fjesboka at hun dessverre måtte slutte på en bestemt treningsgruppe hun hadde deltatt i , og heretter trene til andre tider, da sjefen hennes ønsket at hun skulle arbeide på det tidspunktet hun pleide å være på trening.
jeg ble glad da jeg så den statusen. For denne bekjente har av forskjellige grunner vært svært lenge utenfor arbeidsmarkedet, og av noen av de samme grunnene er hun kanskje ikke den mest attraktive på arbeidsmarkedet.  Nå virket det som om hun hadde fått seg en jobb, og jeg ble utrolig glad på hennes vegne.
Men de såkalte fb vennene hennes sa at det virket merkelig at en sjef kunne forlange at hun skulle arbeide  akkurat på det tidspunktet hun trente, slik måtte hun da klare og få ordnet, hvis ikke fikk hun vente på en annen jobb. Man kunne da ikke bare skippe treninga på grunn av en jobb. Det var da en utrolig streng sjef. Jeg ble virkelig sjokkert over holdningene til disse såkalte vennene.

det er som min gamle kollega ville ha sagt det: “Alt for mange som mener at  det å jobbe er noe man kan drive med når fritiden har rom for det. “

17. mai er vi så glad i….

Sto opp litt før 7 etter en urolig natt. Det hender det er både urolig søvn og tilløp til snorking fra Gamle Gubben Grå – og i natt var en slik natt. Klokka 07.00 vite seg å være litt i seneste laget. For da jeg ringte Datteren og sa at jeg var våken hadde hun alt bestilt taxi. Fikk litt dårlig samvittighet selv om hun hadde sendt følgende SMS: “Håper du sover godt og lenge, jeg ordner meg skyss. Ha en fin 17.mai – og hils familyn fra meg”  

Vel, siden jeg slapp ut å kjøre, så tok jeg en kjapp kopp te, og så satte jeg i gang med å bake fucacia. Litt angstfylt prosjegt. Ingen baker så luftig og god fucacia som Lillesøster, og i dag hadde jeg tenkt å bake fucacia til familieselskapet i ettermiddag. Til et selskap hvor selveste Lillesøster ville være til stede og bedømme fucacia. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å la henne bake fucaciaen, men siden hun raskt tilbød seg å bake Pavlova, og hun er rimelig flink til det og, så  fikk jeg forsøke meg på fucaviaen selv.

Jeg rakk å bake ut to fucacia og drev og lette etter maldonsaltet jeg skulle ha på toppen. Klokka var snart 08.30, og jeg var ved friskt not, da telefonen ringte. Det var Yngste Sønn. Han som er russ. Han ar ferdig med russefrokosten og siden han og kammeratene er traske.russ. (russ uten russebil) lurte han på om jeg kunne hente dem.  Selvsagt kunne jeg det. Så Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn fikk beskjed om å steke fucaciaene mens jeg kjørte russ.

Så dro jeg opp til hotellet der russefrokosten er. Det samme hotellet der Datteren jobber, og som jeg slapp å kjøre Datteren til for en halv times tid siden, men nå var jeg plutselig her alikevel. Fikk med meg to russegutter. Han som ikke er min skulle kjøres til leiligheten sin i sentrum. Han som er min skulle så kjøres hjem for å hente noe før han så skulle kjøres tilbake til kammeraten i sentrum. Det var snart tid for barnetoget – hvor russen deltar.  Så etter litt frem og tilbakekjøring, med omveier for å unngå tog på vei til det store barnetoget var jeg i sentrum en drøy halvtime før jeg hadde tenkt å dra til sentrum.

Jeg ringte hjem og ba Eldste Sønn, som hadde kunngjort at han ikke gadd å dra til sentrum for å se barnetoget, om å ta ansvar for Fucaciaene, som de i følge Yngste Sønn ikke hadde begynt med da han løp inn og ut av huset. Videre ba jeg Eldste Sønn si til Gamle Gubben Grå at han fikk møte meg i byen der vi pleier å stå og se barnetoget. Familien har hatt fast plass i over 25 år..  Så duket de opp alle sammen, Store Søster med barn,, svigersønn og barnebarn. Yngste Søster med mann og barn og til slutt Gamle Gubben Grå.

Etter barnetoget tok Gamle Gubben Grå og jeg oss tid til lunsj på en av byens spisesteder, og vandret litt rundt i folkemengden før vi dro hjem for å hente Eldste Sønn som hadde kunngjort at han ville til byen å se på Russetoget. 

Den timen vi var hjemme dampet jeg asparges, lagde salat, høvlet opp store mengder parmesan og Gamle Gubben Grå la Garpachio skivene forsiktig opp på fat.

Så var det ned til sentrum igjen. Fikk med oss russetog og russetale og fikk med oss Yngste Sønn hjem. Hjemme ble bilen lastet full med god mat og gaver, og så dro vi til Mamma og Pappa for å feire Mammas 80 års dag, som er i dag. 
Litt stress, men mye kos når 4 generasjoner samles til feiring på slutten av en dag hvor mange allerede er ganske slitne før familieselskapet begynner.  Men det ble en hyggelig kveld, og  jubilanten så ut til å stortrives, 

Rundt 21 begynte det så smått og småregne, og siden vi satt ute var det i grunn på tide å ta kvelden. Noe sikkert minstemann på snart ett, to russ og en korpsspiller syntes var godt.  Det tror jeg jubilanten og mann også syntes og i grunn resten av selskapet også.

En fin dag er over – sliten men fornøyd kryper jeg snart til køys.

Den lilla døra

Naboen har malt inngangsdøra si lilla, og jeg blir glad hver gang jeg ser den.
De har et grått hus, tradisjonell 80-talls arkitektur – og en lilla dør.  Det er og andre lilla detaljer rundt inngangspartiet, og jeg blir virkelig i mye bedre humør hver gang jeg titter bort på huset når jeg går eller kjører forbi.
Takk skal du ha, kjære nabo.

 

Du er flink.

Gratulerer. Du klarte det igjen.  Jeg håper du er stolt av deg selv nå.

Nok en gang klarte du å ødelegge min dag. Nok en gang klarte du å ta fra meg all energi, all livsglede, alt overskudd. Jeg håper du er fornøyd nå. 

Jeg la merke til  tomlene som ble tvinnet rundt og rundt, rundt og rundt. Jeg vet det er et dårlig tegn.  Jeg kjente knuten som ble større og større i magen, og alle instinktene mine sa at det var på tide med retrett. Men det er ikke alltid retrett er mulig. Man krabber ikke bare over rekkverket på trammen og løper til bilen.   Man forsøker på en diplomatisk måte og svelge unna de sårende kommentarene, jatte med, forsøke å roe  Nytteløst.

Så er du i gang.
Rakker ned på alt som betyr noe for meg. Ungene mine, Mitt valg av livsledsager., Kompetansen min. Engasjementet mitt. Evnene mine og Hjemmet mitt.  Selvsagt blir jeg såret. Selvsagt blir jeg sint. Selvsagt ønsker jeg å gå, rømme, komme meg vekk. 
Men det er for sent. Skaden er alt skjedd, ordene har alt hatt sin virkning, og jeg vet at resten av dagen er ødelagt. Sola gikk ned, og  fuglene sluttet å synge.

Verbalt er jeg mye sterkere enn deg.
jeg kunne brukt de samme regler som deg. Rakket ned på alt som betyr noe for deg. Ungene dine, Kona di, Livsverket ditt og interessene dine. Men jeg gjør ikke det. Jeg er for glad i deg og dor stolt av deg til å gjøre det. Samtidig ønsker jeg ikke å spille ditt spill. Jeg har ingen interesse av å herske og såre.
jeg forsøker å forsvare meg. Forsøker å si noe. Men da ber du meg tie stille Ikke skrike ute. Du har enerett på det. Vi skal bare sitte i ro og nyte naturen. Så sitter du der og nyter stillheten, naturen og din egen fortreffelighet mens jeg sitter ved siden av deg mens tårene renner nedover kinnet mitt mens jeg gråter stille. Får det deg til å føle deg bra?

 

Forhåpentligvis et godt måltid

Jeg elsker å lage selskap! Finne på meny, dekke bord – tenke på detaljer.  Og i år er søstrene mine opptatt på annet hold så jeg har fått ansvaret for å organisere og fikse den kombinerte 17,mai samlinga og Mammas fødselsdag.  Jeg gleder meg. 
Jeg har verdens beste søstre.
Storesøster er helt rå på organisering, delegering og planlegging og har alltid 100 baller i lufta samtidig.
Lillesøster er kakebaker og matekspert og tryller frem de lekreste retter. Hun har alltid ett par hjemmebakte langpannekaker, bløtkaker, hjemmelagde  kjeks og et par av sine fantastisk gode Fucacia på lur i fryseren. 
De har alltid stålkontroll, planlagt alt i god tid og pleier å sende meg en melding 16 mai og ber meg om å ta med pølsebrød,  lomper, ketchup og sennep.

I mange år da ungene var små, både Gamle Gubben Grå og jeg arbeidet turnus og vi bodde 60 km fra resten av slekta var jeg takknemlig for det. I fryseren vår har det nok aldri ligget ferdige langpannekaker og halvstekte fuccaciabrød klare til å sette i ovnen. Jeg er heller ikke noen stor kokk.  Jeg er jo gift med en.
 Ikke har jeg alltid vært så organisert heller. Jeg ble ferdig med å strikke og montere bunaden til Datteren 03.30 17,mai 1992, 5 timer før jeg skulle kle den på en vilter ettåring.  Jeg har løpt panisk rundt og lett etter bunadsko, norske flagg og bunad-søljer 17 mai morgen mellom nattevakt og barnetog og jeg har små-jogget inn i kirken med mann og barn mens preludiet spilles på julaftensgudstjenester.
Søstrene mine har liksom alltid hatt stålkontroll.

Men i år har de altså gitt meg ansvaret, og jeg koser meg.
Tradisjon tro blir det pølser i brød, og Lillesøster stiller selvsagt med to kaker. En hun har bakt og en niesa mi baker.

Men vi må jo ha noe mer. 
Jeg spurte Mamma hva hun hadde lyst på, men hun hadde ingen spesielle ønsker.
Men en gang vi snakket om mat sukket hun litt over Pappas trang til kun å spise norsk tradisjonskost og sa; “Jeg vil spise sånn mat dere spiser”, og siktet til at vi i vår generasjon ofte har litt andre retter på bordet. Så jeg tenkte at jeg skulle varte opp med noe annet enn spekemat.
Siden det skal lages mat til 15 voksne, og jeg ikke har tenkt å stå på kjøkkenet hele 17. mai falt valget etter litt hodebry ned på Carpaccio .

På bildet ser du Carpaccio som Datteren og jeg spiste i Cannes for et par år siden. Det var så godt at da vi kom tilbake til leiligheten etter shoppingen den dagen kommanderte vi Gamle Gubben grå ut på handletur for å kjøpe råvarene slik at vi kunne lage Carpaccio til resten av familien til middag.  Det var da jeg fant ut hvor enkelt det er å lage denne retten. (Så enkelt at selv Mor kan klare det….)

Det finnes knapt den gourmetrestaurant som ikke har Carpaccio på menyen. Forklaringen er simpelthen at det knapt finnes noe bedre sin kan sette kniv og gaffel i. “Løvtynne skiver av oksekjøtt så mørt at det smelter på tungen dandert med høvlet parmesan og andre herligheter” slik beskrives retten. Så dette blir nok bra. I dag var jeg hos slakterforretningen og bestilte kjøttet ferdig oppskåret. Så når jeg får hentet det i morgen, er det bare danderingen igjen..

Carpaccio er opprinnelig en rett fra Venezia. Det synes jeg passer bra. Mamma har ikke vært mye ute å reist, men for ti år siden fikk hun tur til Venezia av oss døtrene i 70 års gave, og vi hadde noen uforglemmelige dager i en uforglemmelig by.  Nå håper jeg det blir et uforglemmelig måltid på Mammas 80 års dag.

 

 

Leiter på en lat en…

Har ikke vært helt i form den siste uka.  Men i går lokket sola og finværet meg ut på tur.  Jeg tenkte at en liten tur i skogen ville få energien tilbake, og at etter å ha vært litt slapp ville sola og den friske lufta gjøre meg godt.  Som tenkt så gjort. Jeg tok med meg Kjøteren og dro av sted. Har lenge hørt om Østre og Vestre Butentjern og at det skal være fine turmål. Fordi jeg hadde lest en veibeskrivelse til Vestre Butentjern på www.ut.no, og den turen var klassifisert som enkel og passende tur for barn, så tenkte jeg at det kunne være et passende turmål også for en litt lat, overvektig kjerring på rundt 50.

Jeg satte meg i bilen og kjørte til Bergerbakken skole, slik veibeskrivelsen sa, og fant raskt riktig vei fra parkeringa. Den het, fornuftig nok Butentjernveien.  Passerte etter noe mindre enn 200 m et hus og tok fart på bomveien til venstre.
I følge veibeskrivelsen skulle det her begynne en bratt stigning, og JA, det gjorde det!! Jeg går masse tur, men liker meg best i noenlunde flatt terreng. Blir for andpusten hvis bakken heller for bratt oppover. Og her var det bratt. Så jeg pustet og peste og bet tenna sammen. Vet jo at dette har jeg så utrolig godt av. Det ble noen pustepauser i løpet av bakken, og jeg tenkte at det var nå greit at denne stigningen var på begynnelsen av turen.
Det ble flatere etter hvert. Ja, FLATERE, men det var stigning så og si hele veien de 6 km opp til tjernet. 
Langs tømmerveien snodde det seg en livlig bekk med munterbekkesus. Koselig, men akk o ve. Jeg hadde med Kjøteren!: Og siden jeg er en lovlydig borger, og vi har passert datoen slik at det nå er båndtvang, må jo Kjøteren holdes i bånd. (Jada, Kjøteren er – som de fleste andre hunder snill som dagen er lang og ville aldri gjøre en flue fortred. Men som de fleste andre  hundeeiere kan jeg ikke være sikker på at den ikke kan skremme dyr og fugler vekk fra dyre-barn og fuglereder.) Men selv om Kjøteren er så snill som dagen er lang, så har han en lei uvane. Han får los – På rennende vann!!! Han har vært slik siden han kom til oss som omplasseringshund, og vi har ikke greid å venne han av med det. Så hver gang han hører, lukter eller på annen måte sanser at det er rennende vann i nærheten så må han ned i bekken for å stå og gjø som besatt.  Dette medfører et vanvittig trekk i båndet, og i og med at jeg ikke alltid ser det like lystbetont å gå på hue ned en skråning eller stupe ut i en iskald vårbekk må man være årvåken.  Selvsagt må vi ha noen stopp i bekken der det er mulig å få til samtidig som jeg kan stå på trygg grunn. 

Etter halvannen time var vi oppe ved Østre Butentjern.  Vannet blinket blått og idyllisk, himmelen var blå og sola var i ferd med å gå ned bak tretoppene og kastet sine siste stråler utover vannet. Jeg hadde lest at det skulle være en krakk ved veien og vannet bare litt lengre fremme og satte kursen dit.
Da hørtes et smell! Et skudd!! – og ett ti, og enda flere.  Det ble bråstopp på Kjøteren. I tillegg til å være svært glad i å bjeffe på rennende vann, er han utrolig skuddredd. Jeg fikk til nød ta en fem minutters hvil på en kolle over vannet før vi bega oss nedover igjen.

Jeg tenkte at hjemturen ville gå lettere. Jeg slapp jo de tunge motbakkene. Forhåpentligvis begynte Kjøteren som heller ikke er helt ung å bli lei av å bjeffe på rennende vann og som regel går hjemveier raskere enn veien til et ukjent sted. 
Men det ble en vond tur ned igjen og.  Jeg burde ha kjøpt nye joggesko, og allerede før jeg kom opp hadde jeg kjent på begynnende gnagsår. De ble ikke bedre på veien nedover.  Kneet som jo inneholder mer metall enn beinvev begynte å klage over litt mye uvant belastning.  Som alle med problemer med knærne fort erfarer, er nedoverbakker mer belastende enn stigninger. Hvorfor kan sikkert en fysioterapeut forklare.  Etter hvert begynte også prolapsene i ryggen å gi sine signaler på uvant belastning.  Da er det ikke lenge før jeg blir helt skakk i bekkenet og med ækt belastning på det gode beinet for å avlaste det vonde kneet gjør at jeg får smerter i hofta på det gode beinet.  I dag satte alle vondtene inn på en gang på vei nedover.
Kjøteren var langt fra lei av å bjeffe på rennende vann.
Etter en og en halv nye timer var jeg endelig tilbake til bilen. Jeg var ikke noe vakkert syn, og sp  mer ut som ei kjerring på over 90 enn en sprek 50 åring.

Kroppen verket i hele natt, jeg har to solide vannblemmer, en på hver hel, så i dag har jeg kun gått i crocs, og jeg var stiv og støl til langt ut på dagen i dag.  Men du hvor godt jeg hadde av turen. Og det ER en fin tur. Jeg kommer helt klart til å gå den flere ganger.