I dag måtte jeg helt opp på plass 93 på bloggtopplista før jeg fant en blogg jeg ønsker å reflektere over.
Det betyr ikke at det er noe galt med de bloggene som er på plassene 94 til 100, bare at deres siste innlegg ikke ga meg de helt store refleksjonene.

Nummer 94 og 100 har jeg kommentert før.
Zhua deler rabattkoder. Er liksom ikke mitt interessefelt.
Forsvingende og danseband avstemninger er heller ikke helt meg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Maiken på plass 99 er en blogg jeg ofte er innom, og jeg liker å lese om hagearbeid og gåturer, men akkurat nå er jo det ting jeg ikke får drevet så mye med.
Det samme med Benteshverdagsmatfrabunnenav som lager ramsløksolje.  Hadde jeg hatt benet i behold kunne det vært en utmerket ide for et innlegg. Ut i skogen ned på knærne og finne ramsløk  Men å skrive om slike ting nå ville fort bli et sutre-innlegg, sånn stakkars-meg-som-ikke-kan-gå-tur-og-jobbe-i-hagen-innlegg.
Det ville ikke gjøre humøret mitt bedre, og jeg tviler på at det ville bli et godt innlegg.

Jeg kunne skrevet om Annebe som baker skolebrød.  Men da burde jeg vel følge opp med å bake skolebrød selv? “Hva tar jeg med meg fra bunnboggerne?”  Siden jeg skal til Drammen, og etterpå må forberede morgendagens kommunestyremøte vet jeg utmerket godt at jeg ikke kommer til å bake.

Så derfor er det Elineredderverdenlitt på plass nummer 93 som jeg reflekterer over i dag.

Eline har et innlegg hvor hun deler to bilder av seg tatt sittende på samme sted men med fire års mellomrom. Ett fra nå og ett fra 2017.  Så sammenlikner hun hvem hun var i 2014 mot den hun er i dag.

Jeg husker godt hvem jeg var i 2017.
Det var året alt raknet Det var året jeg møtte veggen.  Eller veggen møtte jeg riktignok ikke før i januar 2018, men grunnlaget for den smellen ble lagt i 2017.

Jeg gikk antakeligvis rundt med et konstant for høyt blodsukker og en udiagnostisert Diabetes 2.  Diagnosen fikk jeg ikke før i 2018, men det blodsukkeret  hadde ikke blitt så høyt over natta.
At jeg fikk diabetes burde ikke overraske noen, jeg levde stort sett på Coca Cola og baconpølse.  Kjappe måltider på diverse bensinstasjoner mellom alle avtaler var hverdagen.
Ubehandlet diabetes gjør deg trøtt og sliten, og jeg var utrolig sliten i 2017.

Mamma ble langsomt dårligere.  Jeg handlet med henne eller for henne så og si hver helg.  Ofte før eller etter jobb.  På høsten fikk hun et lite drypp, og etter det et slag.  Mer og mer tid og krefter ble brukt på gamle foreldre.
Mer enn selve tiden jeg brukte på foreldrene mine slet den dårlige samvittigheten for at jeg ikke alltid hadde mulighet for å stille opp, at jeg skulle ha gjort mer.

Det var nok å gjøre på jobb .  Høyt sykefravær, mange ekstravakter og den ene personalsaken etter den andre.  Et par litt tidkrevende konflikter var det og.

Det var ikke gamle foreldre, diabetes, eller jobben alene som gjorde at jeg langsomt ble helt utbrent.  Det var summen av ting jeg hadde dårlig samvittighet for.
Jeg følte at jeg hele tiden lå på etterskudd. Det var alltid noe jeg ikke rakk, noe jeg burde ha gjort, noe jeg hadde fått forberedt litt for dårlig.
Livet løp foran meg og jeg halset etter så godt jeg kunne.

Et godt eksempel på hvor ille det egentlig var er jula 2017.
Jeg bakte ikke ett eneste kakeslag til jul det året.  På slutten av 90 tallet, da jeg hadde full jobb, tre små unger og en times pendlervei hver vei hadde jeg rundt 15 kakeslag hver jul.
Jeg som gjerne starter med julegaveinnkjøp i januar, og for fullt i oktober startet 20. desember.  Jeg hadde ikke hatt overskudd eller tid til å tenke på jula før det. Da måtte jeg.

Det ble sikkert jul i 2017 og .  Svigermor og Svoger var her på julaften. Jeg var på jobb.
Eldste Sønn hadde bakt de få kakene vi hadde.  Han var 22 år.   Jeg tror alle som skulle få gave fikk gave, men jeg er ikke sikker.
Jeg var bare så utrolig sliten….

Det var 2017. Hvordan er det så i 2021?
Vel etter 6 uker uten å kunne belaste foten er jeg i det minste utvilt…
Det hender jeg ligger på etterskudd med ting.  Det leserinnlegget om samferdselspolitikk for eksempel.  Men jeg vet at jeg kan ferdigstille det hvis jeg setter av en ettermiddag.
Jeg kunne vært mer ute hos Pappa.  Men jeg har ikke så dårlig samvittighet lenger om jeg prioritere meg selv.
Siden jeg ikke arbeider i hvitt lenger, er det ingen ledige vakter jeg føler dårlig samvittighet for å ikke ta.
Jeg har heller ikke 16 timers arbeidsdager lenger.  (Tillitsvalgt om dagen, radiograf om kvelden var en effektiv måte å få kabalen til å gå opp)

Sist men ikke minst, Jeg har fått orden på blodsukkeret mitt.

Fremtiden ser lys ut.
I morgen får jeg av gipsen.
Sommeren skal nytes.
Rødt skal gjøre et brakvalg.
Drømmejobben vil dukke opp.

Og jula 2021 skal være full av kaker, julekos og familiehygge.