Yngste Sønn skulle hentes klokka 00.00. Så da ble det ut å kjøre igjen. Noen ganger føler jeg det som om jeg bor i bilen, og den er sikkert mitt tredje hjem (Mitt andre hjem er jo jobben…) Vel fordelen med at bilen knapt står stille, er jo at den er i bruk så ofte at isen ikke får tid til å fryse på bilvinduene og jeg slipper å skrape is,,,
For tiden kjører jeg Vågård Tyristrand så ofte at jeg snart kan veien i søvne. Kjekt, da det ofte er på ugunstige tider av døgnet jeg tar turen.
Positivt også å kunne hente Yngste Sønn på julebord, så slipper jeg å ligge våken og lure på hvordan han skal komme seg hjem. 20 km er langt å gå en iskald desembernatt. Når man er lærling i ett håndverksfirma med mange tyske og polske kollegaer er det mye som skal læres, selv på julebord. Og med litt promille innabords er det ikke alltid man tar de lureste valgene. Så da er en sms til ho mor en kjekk og enkel måte å komme seg hjem på.
Første feriedag har blitt brukt godt – og selv om husarbeidet har fått hvile, synes jeg at jeg har fått gjort en del og utnyttet dagen godt. Nå har klokka passert 01.00, og det er på tide å krype til sengs.
I dag lot jeg husarbeid være husarbeid og har tatt meg en kose-dag. Det har vært litt mange timer på jobb den siste uka,og en helt blank ferieuke ligger foran meg. Man kan unne seg en dag uten å føle at en må være “flink pike” hele tiden.
Etter frokost og avisene tok Gamle Gubben Grå og jeg oss en tur til byen. Tanken var å gå kjøpt noen julegaver. Vi lette en stund etter parkering, alltid like moro en lørdag formiddag i Hønefoss.
Gamle Gubben Grå ble sendt på pol-tur. Jeg vil ha rødvin til kvelds. Selv dro jeg på julegavejakt. Jeg fikk kjøpt en julegave før det peip i lomma. Det var Yngste Sønn. Han var ute hos Bessa og Mormor og ville hentes om ikke alt for lenge. Så da avslutte tvi julegavehandlinga, men unnet oss en kjapp kopp kaffe (Cappuccino og cafe latte – ukas høydepunkt) før vi dro utover.
Ute hos mine foreldre ble det en kopp kaffe til, og en liten prat med de gamle før vi satte kursen hjemover.
Så var det en ny tur med Kjøteren.
Kjøre Yngste Sønn på julebord
Handle mat – og endelig middag. Gresk potetsalat og ferdig grillet kylling, kjapt og godt.
Rødvinen får vente. Jeg sa Yngste Sønn fikk ringe hvis han trengte skyss hjem fra julebord.
En hel blank uke med deilige feriedager ligger foran meg, og de skal nytes. Nå skal denne kjerringa også bli ferdig til jul – og samtidig ha tid til kos og
rekreasjon. Har alt vært en tre kilometers tur med hunden i tettsnødrev. Deilig start på dagen.
Så er det frokost med avisen og ferske bakervarer fra Kiwi kjøpt med på hjemveien. Pop-quiz durer i bakgrunnen. Det er lørdag og tid for senkede skuldre.
På turnusen sto det fri på onsdag. Sånn rett før jul er fridagene kjærkomne. Og i år er jeg litt mer enn vanlig bak skjemaet, så hvis ikke julekvelden skal komme som “julekvelden på kjerringa” på denna kjerringa er det mye som må ordnes og fikses. Så fridagen skulle brukes effektivt, tenkte jeg.
På mandag kom sjefen listende da kveldsvakta var godt i gang og lurte på om jeg kunne ha et møte med henne på torsdag om radiografbemanningen fremover.
Det kunne jeg ikke, fordi da er det drøfting av budsjett og ett par tre ting til i Drammen og møter der hele dagen.
Så spurte hun så pent som bare Sjefen kan spørre om det var en mulighet for at vi kunne ta det lille møtet på onsdag, ja hun så jeg hadde fri…men det hastet å få på plass… Og selvsagt sa jeg ja. Et kjapt lite møte klokka 9. så kunne jeg rydde litt i mailene mine og dra hjem rundt lunsj… Fridag light.
Tirsdag, da jeg stressa inn på sykehuset et par minutter bak skjemaet før kveldsvakt ringte telefonen. En tillitsvalgtskolega..Det er intervju til den direktørstillingen hvor vi to er med i rekrutteringen på onsdag. Han har sykt barn, og kan ikke delta. Men klarer jeg meg alene?
Intervju på onsdag? Det har ikke jeg fått med meg. Har ikke lest jobbmail siden klokka 15 på fredag. Hvor?Når? Drammen klokka 14.30 -18.30 Ok det kan gå.
Så da ble det å dra på jobb da jeg kjørte Yngste Sønn på jobb klokka 07.30. Like godt å lese de mailene så fort som mulig. Kanskje det lå noe annet spennende der….
Det gjorde det, selvsagt.
Sjefen hadde satt opp møtet vårt klokka 10.30 på kalenderen. Var vi ikke enige om 9.00?Samme det. Jeg kommer til å tilbringe formiddagen på jobb likevel, og rekker fremdeles.
Så raskt gjennom resten av maiene. Det så greit ut. Ikke noe hast, bare systematisk jobbing som måtte til. Så jeg begynte med å se hvilke sker som skulle opp på styremøtet til mandag.. Vi tillitsvalgte skulle jo ha forberedende møte med de ansatte i styret dagen etter., virksomhetsrapportering, budsjett, brukerutvalg… Ikke de helt store sakene… Ansatteparkering… ANSATTEPARKERING!!! men…skal den opp i styret alt nå? om 5 dager!! Men….
Fridagen var glemt. Dette kommer til å bli en laaaang dag.
Møtet med Sjefen om radiografbemanning gikk greit. Jeg rakk også lunsj og å sende ut informasjon tilde tillitsvalgte på huset om at parkering skulle opp i styret før jeg kjørte til Drammen.
Det hadde begynt å snø, og det var subbe-føre de 7 milene til Drammen, men jeg rakk frem i god tid, og var første mann i møterommet. Rekrutterer og direktøren som skulle være med på intervjuene kom, og snart var vi i gang.
Innen vi var ferdige var klokka snart 19.00. Føret var like subbete hjemover, og klokka var nesten 21 før jeg var “hjemme” på sykehuset igjen. Jeg klarte ett par timer intensiv jobbing på kontoret før jeg kjente at hjernen ikke virket som den skulle lenger. Så da var det vel på tide å dra hjem. Jeg skrudde av PCn og så på klokka. 23.30. OK: Da var det 16 timer siden arbeidsdagen startet – og 9 timer til jeg på ny burde være i Drammen. På tide å ta kvelden.
I går arbeidet jeg kveldsvakt. Det vil jo da si at jeg har fri på formiddagen. Noe som passer meg bra, for jeg har mer arbeidslyst på dagen før jobb enn på ettermiddagene etter endt arbeidsdag.
I går var jeg ganske fornøyd med egen innsats.
Jeg kjørte Yngste Sønn på jobb.
Gikk en lang tur med Kjøteren.
Hadde lang frokost med avisen.
Vasket peisen og muren i stua slik at det blir rent og pent til jeg skal sette opp alle nissene mine.
Ryddet kjellerstua, slik at jeg også vil trives der nede i jula. Etter at Gamle Gubben Grå startet prosjektet med å gjøre om den ene kjellerboden til bryggerkjeller, og alt som var der i boden ble plassert midlertidig i kjellerstua, så var det liksom en del ting som aldri fant veien tilbake til en ny og varig plass. Gamle Gubben Grå har samlemani og angst for å skille seg av med skro…. skatter.
Kitt oppvask og sånn vanlig husarbeid fikk jeg og tid til, så riktig fornøyd med meg selv var jeg da jeg dro på jobb.
Gamle Gubben Grå gjorde også sitt til å bidra til julestemningen.
Inspirert av min rydding, går jeg ut fra, kom “Jule-elgen” på plass på veggen i kjellerstua. En skikkelig Harry-elg som synger julesanger hver gang vi går forbi.. Husker ikke helt hvordan og når den dukket opp, men den har fulgt familien vår i en årrekke..
Juleskilt kom og opp i gangen. Det lå vel i nærheten av elgen.
Gamle Gubben Grå fant og julekrusesken som jeg hadde lett etter, så nå får jeg drukket teen min fra koppen jeg har savnet i hele desember.
Han byttet og til røde håndklær på badet – og skoldet alle mandlene så vi får laget julemarsipan.
Når Sjefen da kom på jobben og viste meg en skisse for hvordan vi ganske taskt kan bli 2 radiografer på vakt, ja da var dagen virkelig bra.
Det var ei blid og fornøyd dame som la seg i går.
Da har andre adventsuke kommet og gått. Hvor blir egentlig tiden av? Og det er nå under to uker igjen til julaften. Fortsatt er det masse igjenn som må ordnes, kjøpes og fikses. Som vanlig kjenner jeg julestresset knyte seg i muskulaturen. For det er så utrolig mye jeg vil fikse og ordne før høytiden setter inn.
Men litt har da skjedd denne andre advents uka.
Det har dukket opp noen nisser her og der. Og i går kom Yngste Sønn hjem med juletreet. Det står klart på terrassen. Bare å hente inn og pynte når den tid kommer. Han og en jevngammelfetter hadde vært i skogen og hugget juletrær, og reiste rundt til slekta og delte ut juletrær til foreldre, tanter og besteforeldre. Med røde nisseluer på skapte de glad julestemning.
Nå starter tredje adventsuke.
Litt mindre på programmet denne uka, og muligheter for å få gjort litt i heimen. I morgen kommer julelønna, og da blir det mulig å ordne litt mer med julegaver og ting og tang. Neste uke har jeg ferie. da har jeg bestemt meg for å ta fri fra alt som heter møter og jobbmail og bare være husmor, mamma, kone, datter…
Da får jeg sikkert ordnet og fikset alt jeg mener jeg skal ha gjort – og jeg kost meg med det uten å bli totalt utslitt.
Så når julen ringes inn klokka 16.00 på julaften kan jeg forhåpentligvis lene meg tilbake i stolen på vaktrommet og vite at alle jeg er glad i har en fin jul.
I dag var det vigsling av Hønefoss Kirke. Selvsagt måtte jeg dit. Hønefoss gamle kirke var på mange måter min kirke. Der var jeg på utallige speidergudstjenester i oppveksten. Jeg holdt lys og flagg. Leste bibel-værs og tente lys i globen.
Jeg tok med 20 viltre ulvunger dit som ung speiderleder. De var rundt 9 år og skulle i følge dem selv da vi ruslet bort til kirken i samlet flokk, vise presten hvor tøffe og kule de var. Ord som ikke passet seg i en kirke ble innøvd mens jeg forsøkte engstelig og få de til å oppføre seg pent. Husker jeg angra på hele ideen der jeg gikk. I kirkedøra ble vi møtt av “presten” i olabukse og collegegenser. Et kvarter senere satt mine 20 håpefulle på kirkebenken og lyttet andektig til kapellan Kalheim. Innen timen var over sang de med på salmen han ville lære dem med klare barnestemmer.
2 av barna mine er begravd på kirkegården utenfor kirken, og 2 av de andre barna mine ble døpt i gamle Hønefoss kirke. Kirken som brant, og hvor den nye kirken nå har reist seg.
Gamle Hønefoss kirke var min kirke – og det ønsker jeg at nye Hønefoss kirke også skal bli.
Jeg er alt glad iden nye kirkebygningen, og har gått mange turer og tatt bilder mens den langsomt har reist seg. Jeg har hatt et kritisk blikk, det var ikke min favoritt som vant arkitekt-konkurransen. Men jeg har blitt glad i den skeive kirken, Folkekirken. Kirken hvor det til og med har blitt akt på akebrett på kirketaket i sene nattetimer. Måtte den bli den kirken vi alle ønsker. Åpen og inkluderende.
I dag var dagen jeg har gledet meg til lenge. Endelig skulle jeg ved selvsyn få se hvordan kirken ser ut inni.
Gamle Gubben Grå og jeg kledde oss i finstasen og dro av sted i relativt god tid. Men ikke god nok. Kirken var alt full da vi kom, og vi måtte som så mange andre nøye oss med ståplasser. Tydelig at det var flere enn oss som var nysgjerrige på den nye kirken. Og kirken svarte til forventningene. Og for en akustikk. Her skal det nok bli mange fine konserter.
Etter den høgtidelige vigslingen med flott musikk, preken, salmesang, skriftlesing og nattverd var det tid for kirkekaffe på kirketorget.
Det var da jeg traff de to herrene. To sentrale representanter for Høyere i kommunen. To flotte politikere som jeg har respekt for. De hilser blidt, men uttrykker sin forundring over å se meg i en kirke. Han jeg kjenner best og har snakket mest med, sier noe spøkefullt om at det er godt jeg har inntatt den rette vei og søker åndelig påfyll.
jeg svarer spøkefullt tilbake med et smil at jeg muligens er oftere i kirken enn de tror.
Men jeg blir lei meg. Hvorfor synes alle politikere at det er så usannsynlig at jeg regner meg selv som kristen? Ja, ikke alle politikere da. Ikke de i Rødt og Solidaritetslista. De vet hvilke verdier jeg har – og hvor mye kirken betyr for meg. De vet at da en av de andre i styret til Solidaritetslista foreslo å programfeste at vi ikke skulle bygge opp igjen kirken da vi laget partiprogram for 7 år siden, og forslaget fikk bred støtte, det var bare jeg i styret som var i mot,. Ja da sa jeg at hvis de ønsket å ha mitt navn på lista, så måtte det forslaget strykes. De snakket om demokrati og flertallsbeslutninger, og jeg sa at det hadde jeg stor forståelse for, men at det i vår programerklæring sto at alle som sto på lista forpliktet seg til å stemme overens med programmet vårt. Og at hvis en slik problemstilling skulle komme opp, kunne ikke jeg på grunn av min overbevisning stemme i mot. Samme svar fikk de da de ønsket å programfeste at kirken skulle være livsstilnøytral. Punktene kom ikke på programmet, og jeg fikk respekt blant de som ikke ser på kirken som sitt klubbhus. De forstår meg ikke, men de respekterer meg og mitt syn.
Men flere andre politikere har løftet øyenbrynene når de har møtt meg i kirker rundt om kring.
Krf representanten som sa “Han fikk hakeslepp og nesten sjokk” da han fikk øye på meg på midnattsgudstjeneste i Norderhov kirke Påskeaften. Det var for øvrig den samme Krf representanten som med tårer i øynene takket meg etter at jeg hadde holdt ett innlegg fra kommunestyrets talerstol hvor jeg snakket varmt og personlig om hvorfor jeg mente det burde bevilges mer til kirkebygget. Jeg stemte da i overenstemmelse med mitt syn, selv om resten av SOL stemte annerledes. Hvorfor syns han det var så merkelig at jeg lever som jeg snakker? Burde ikke alle politikere gjøre det?
Jeg ser heller ingen motsetning mot å være kristen og å være sosialist .Det finnes mange kristensosialister i verden. Mest utbredt har de muligens vert i England, men også i Norge. Jeg føler meg som en av dem. Sentrale verdier er solidaritet, likeverd og nestekjærlighet. Vi vil vekk fra et samfunnsordning hvor det er kapitalen og pengene som styrer, og har andre verdier enn mest mulig økonomisk gevinst Ser ikke hvordan disse verdiene kan være på kollisjonskurs med de kristne verdiene.
På fredagens julebord var det leid inn en komiker som underholdt før middagen. Og han var virkelig underholdende.
Han var god på name-dropping, og nevnte mange av oss ansatte i forskjellige sammenhenger. Så vi var mange som fikk navnet vårt nevnt med der til morsom forklaring.
Han var god, og jeg satt og humret da han plutselig sa “Solidaritetslista” Det er det politiske liste-samarbeidet jeg representerer når jeg leker politiker, og har i grunn ikke noe med jobben min på sykehuset å gjøre. Han leste så opp navnene mine, alle 4. Det er langt og omstendelig og i likhet med de andre han nevnte måtte jeg opp med armen og vise hvor jeg sitter. Så fortalte han at jeg sloss for at det fortsatt skulle være gratis for oss ansatte å parkere på ansatte-parkeringsplassen bak sykehuset, og at jeg aldri kom til å finne meg i at det ble betaling der. Applaus og jubel fulgte, Det varmet. For er det en sak jeg har kjempet fori år, så er det gratis parkering for de ansatte der det ikke er noe kapasitetsproblem.
En parkeringsplass der enkelte hevder at det er kapasitetsproblemer i vaktskiftene.
PS; Bildet er tatt i et vaktskifte.
Du er ei flott ung dame.
I går tok jeg meg i å tenke at du verden hvor flott du egentlig er. Når vi til vanlig kun ser hverandre i helsevesenets hvite “pysjamaser” kommer vi jo ikke alltid til vår rett Men du var nydelig i går på sykehusets julebord. Kjole og tilbehør matchet, fargene passet deg perfekt. Sminke og hår var også helt som det skulle.
Du burde være voksen nok til å vite hvor mye alkohol du tåler.
Alltid lov å gå på en smell. Men du, vi har arbeidet sammen noen år. Man går ikke på en smell hvert år. Man tar lærdom av sine feil.
Man klarer fint, uten de store anstrengelsene, å unngå å være full før maten.
“Alle vet at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor Jeppe drikker.”
Vi er vel ikke de kollegaene som er mest fortrolige. Men såpass har jeg forstått at livet har bydd på utfordringer for deg og- som for mange av oss.
Men jeg trodde livet ditt var på skinner nå. Samboer og leilighetskjøp. Du har virket lykkelig.
Så hvorfor er du full før du kommer, hvorfor har du lommelerke i veska og drikker sprit mens vi andre koser oss med vinglasset vi får – helt gratis- til maten (eller inkludert i alle de pengene vi alt har betalt).
Du var så utrolig flott i går.
Du burde selvsikkert og stolt sirkulert og snakket med alt og alle.
I stedet snubla du skrålende rundt, lette etter veska, prøvesmakte vinen til folk du nok ikke kjenner så godt, og som ikke satte pris på det, veltet nesten et bord, så glassene klirret og innholdet skvulpet.
Jeg holdt avstand i går.
Ville ikke bli den som ble sittende sammen med deg når du gikk fra strålende og skrålende til sentimental og gråtende.
Ville heller ikke ta ansvaret for å ringe samboeren din, finne ei seng til deg på hotellet eller lempe deg inn i bilen til Gamle Gubben Grå for så og støtte deg inn til en samboer jeg ikke kjenner når festen en gang brått tok slutt for deg.
Håper og tror noen andre tok det ansvaret.
Men jeg skulle ønske vi alle slapp – jeg skulle ønske DU slapp.
Du er ei flott dame.
Livet smiler til deg for tiden, og du fortjener virkelig det.
Fremstå som den flotte ærgjerrige arbeidstakeren jeg vet du ønsker å være.
Du har livet foran deg.
Nå er det bare moen timer igjen på jobb, så er det helg. 7 og en halv time på jobb som akkurat nå føles nesten uoverkommelig. Jeg skulle så gjerne bare ha flata ut. Er bare så usigelig sliten.
Etter jobb er det julebord. Stort julebord på hotellet ved fjorden. Hele sykehuset, god stemning, hyggelige mennesker og god mat. Konsert er det vel og. Yang-Breakers….. totalt ukjent for meg…. Men det blir sikkert hyggelig.. Jeg har betalt 650 kroner for moroa og møter nok opp. Hadde jeg bare ikke vært så sliten….
Burde ha klippet håret før julebordet. Det er for sent nå. Orker ikke stresse med frisør på de tre timene mellom jobb og julebord. Har tenkt på det lenge, men har ikke funnet tid . Det er alltid noe annet som er viktigere, og jeg er alt for sliten til å planlegge.
Så må jeg finne på noe å ha på meg. Ikke alltid lett når man er ei dundre på over hundre – og til og med har passert 50. Jeg har gått ned 10 kilo det siste året. Jeg hadde tanker om ny kjole. Jeg skulle ta meg fantastisk ut. I går sto jeg og titta inn i klesskapet. Jeg hadde et lite håp om at denne fantastiske kjolen skulle ha dukket opp der på forunderlig vis. Men det var den ikke. Den svarte fløyelskjolen som er blitt moderne igjen hang ikke der heller. Den var blitt litt trang for ett par år siden, og ble donert til Fretex sammen med den midnattsblåe kjolen jeg følte meg som ei prinsesse i – eller dronning. Hvorfor leverte jeg de? Sliten lukket jeg stille skapdøra.
Ikke mye som minner om at det snart er jul i heimen. Ikke noe julepynt eller røde gardiner. Det henger en julenisse på veggen ved inngangsdøra og en av sypressene i innkjørselen har fått ei lyslenke, det er alt. Og jeg som er så glad i å pynte og stulle til jul. Men i år har jeg ikke funnet overskudd eller tid.
Julekaker. Jeg som hadde ti tolv og opp til 17 slag. Så langt i år har jeg ei formkake – og den er det Gamle Gubben Grå som har bakt. Og så står det et prefabrikert pepperkakehus ferdig montert på sjenken og venter på pynt. Det har snart ståttslik ei uke.
Julegaver skulle jeg i år fikse i god tid. Skulle satt meg ned ved PC med et rødvinsglass og fikse det raskt og uten stress i slutten av november. Slik gikk det ikke. November bare kom – og gikk utrolig raskt i år. Jeg har kjøpt en gave. Det er til den ene grandnevøen min.
Har et halvferdig strikkeprosjekt som kanskje blir julegave til ei tante-jente, hvis det kan leveres uten garn, pinner og oppskrift på hvordan hun selv kan gjøre det ferdig….
Har og et foto-bok-prosjekt so muligens kan bestilles innen fristen for å få levering før jul. Skal bare ta den siste finpussen……
