Jeg kjente skuldrene senke seg mer og mer jo nærmere bakdøra på sykehuset jeg kom. Klokka hadde nesten ikke passert 15.30 før jeg forlot avdelingen, hadde ikke sosa rundt i garderoben, og det å komme seg utav bygningen og hjem mens etter middagen enda var ung var en overkommelig oppgave.
La ut en oppdatering på fb om at jeg hadde ferie da jeg satte meg i bilen. Med store bokstaver og rød bakgrunn, så folk ikke skulle være i tvil.
Måtte svinge innom Esso som nå heter Dela De Luca, Lille Bille måtte ha bensin. Så måtte jeg innom Meny og kjøpe sånn ferdig Lasagne. Her skulle det bli enkel feriemiddag. Og den lasagnen de lager i ferskvaredisken der er mye bedre enn de frosne lasagnene i frysediskene rundt om kring.
Sjekka selvsagt hvor mange likes jeg hadde fått på ferieoppdateringa mi på fb, og svarte de som hadde kommet med hyggelige kommentarer med ønske om god ferie mens jeg satt i bilen på parkeringsplassen. Senkede skuldre og feriemodus.
Det kommer ei blondine av ei kjerring og setter seg inn i den litt slitne Raw 4 som står parkert foran meg. Hun har raskt fått unger og matvarer inn i bilen i godt fredagsstress tempo. Så setter hun bilen i racergiret, du vet det som er merket med R på gearspaken, og rygger i god fart rett inn i meg og Lille Bille.
Det var i grunn slutten på de senkede ferieskuldrene for meg for noen minutter….
Ferien har vart en drøy halvtime, og her står jeg og fyller ut skademelding. Men det var ikke min skyld. Jeg sto helt i ro. Bulken og skrapene var ikke SÅ store…. Bare litt plunder og heft…
På torsdag var jeg, hundene og Lille Bille ute på en liten tur ut i det blå. Jeg elsker sånne kjøreturer litt på måfå. Etter en stund kom vi til Bøverbru. der gjorde vi ett av våre stopp. Parkerte på en stor parkeringsplass og ga oss til å rusle rundt litt på måfå.
Etter bare rundt 100 meter kom vi over dette skiltet, og da var liksom målet for lufteturen her på Bøverbru satt. Vi fulgte en grasgrodd kjerrevei innover til vi kom til en liten lysning.
Der lå en restaurert kalkovn. I våres Gikk Gamle Gubben Grå og jeg tur på Brønnøya. Da fant vi og en gammel, restaurert kalkovn og leste oss litt opp på temaet. Det å snuble over en ny kalkovn nå var gøy. Denne kalkovnen er mindre og nyere enn den på Brønnøya. Denne kalkovnen her i skogen på Bøverbru var også i drift mye lenger enn den på Brønnøya, .
Staselig bygning! Og, den har blitt restaurert på en fin måte. Det er og flere sittebenker rundt kalkovnen med fine krakker, så en god ide for en liten tur for folk som er på disse kanter.
På lappen på døra kan du lese om bygningen. Den ble bygd i 1933 av Johannes Gråstein med sønner og var i drift frem til 1962. Smiler litt for meg selv over at han som bygde denne fine gråsteinsbygningen faktisk het Gråstein… Det ble fremstilt 10 tonn kalk i døgnet. Imponerende og en spennende industrihistorie.
Jeg forlot kalkovnen mens jeg funderte litt. Jeg er oppvokst på en kalksteinsrygg, rundt meg i min barndomsdal var det mange kalksteinsrygger. Rart at det ikke var noen kalkovner der. Hvorfor utnyttet ikke mine driftige sambygdinger i tidligere tider denne ressursen? Vi hadde jo selvsagt “Kalkverket” en støvete industri.. Men vent, Kalkverket. Der produserte de jo kalk,,, Gjør det fremdeles tror jeg. Og de gamle kalte kalkverket for “kalkomen” Eller kanskje de sa Kalkovnen? Dette må jeg spørre Høvdingen om ved leilighet.
I dag hadde jeg en fridag, og benyttet anledningen og ta med meg hundene på en “ut i det blå tur”. Jeg elsker å kjøre bil litt rundt på måfå på mer eller mindre ukjente veier. To ganger til venstre en gang til høyre osv etter et system som kun er i mitt eget rare hode.
Vel, etter flere stopp, og flere lufteturer på hundene begynte varme og dehydrering og plage meg. til tross for airconditionanlegget på fullt i bilen var det varmt, og det var lenge siden jeg hadde inntatt noe drikke. Hundene varsikkert og varme, de hadde drukket i noen bekker, spist litt gras, men nå tenkte jeg først å finne et vann, tjern, elv, stor bekk så hundene kunne få bade og kjølt seg skikkelig ned, og så finne en bensinstasjon så jeg kunne få kjøpt drikke til meg selv – og ikke minst tisse. (Hadde i grunn vært tid for det en stund, og etter 5 barnefødsler og alt for få knipeøvelser begynte det å haste!
Men det var bare flatbygder med jordbruksareal og ikke så mye som verken en vannpytt eller en bensinstasjon å se noe sted.
Jeg ble b¨de stresset og litt ukonsentrert der jeg kjørte rundt blant åkrer og gårder og speidet
Telefonen min står alltid på lydløst. Jeg befinner meg jo som oftest på et møte eller på jobb hvor telefonen må være lydløs, så da er det like greit at den forblir lydløs når jeg har fri. Så glemmer jeg ikke å skru av lyden, synes alltid det er så flaut når telefonen ringer når den ikke bør.
Men i dag hadde jeg fri, og siden Datteren og Gamle Gubben grå skulle hente noen hagemøbler og levere noe søppel, tenkte jeg det var smart å være tilgjengelig, så i dag var lyden på.
det stresset meg.
Mobilen kommer jo med masse forskjellige lyder hele tiden. Holder like lite kjeft som meg etter en travel dag. det plinger for meldinger, plopper for mailer og piper for fb oppdateringer hele tiden.
Så mens jeg kjørte oppover noen bakker speidende etter vann, begynte jammen meg telefonen og ringe også. Irritert kikket jeg raskt på displayet mens jeg måtte gire ned i andre gir i den bratte bakken og holdt på å kollidere med en gravemaskin som kom tassende mot meg på den smale veien rett rundt en sving.
Sikket en telefonselger….
Jeg lette desperat etter telefonen i setet ved siden av meg, hylla i dasjbordet og hylla i døra mens jeg holdt et stivt blikk på veien og øvde meg på knipeøvelsene jeg burde tatt for over 25 år siden. Den ringte og ringte, men ga seg da jeg endelig fikk tak i develskapen. Kastet et raskt blikk på displayet.
Det var Yngste Sønn, og en av de foregående pling eller plongene hadde tydeligvis vært en messanger melding.
Yngste Sønn er ikke den som ringer Mamma i tide og utide. Da han tilbragte ett år på folkehøgskole tror jeg jeg kan telle på en finger de gangene han ringte hjem… Han svarte nesten aldri på mine telefoner heller, og i flere uker i strekk holdt vi kontakten nesten kun med de få oppdateringene han la igjen på Instagram – og når Datteren og Eldste Sønn kunne fortelle om mottatte snap-chat (Noe denne kjerringa er for gammel til å ha gitt seg ut på:)
Yngste sønn er for tiden på ferie i Sør- Korea for å besøke en kamerat fra den før omtalte folkehøgskolen.
Det er utrolig mange tanker som rekker å kverne gjennom et Mamma-hode påden tiden det tar å finne et stedå stoppe bilen på denne smale krøtterstien av en vei. Og jeg har en Audi rett bak, så noen rask stopp midt i veien er heller ikke noen løsning. “Har han skadet seg ?” “Hvor raskt kan jeg komme meg til Sør Korea?” “Hvilken tid på døgnet er det egentlig i Korea nå?”
Endelig fant jeg ei busslomme og fikk stoppet bilen og hevde meg over telefonen. Tok meldinga først. Kommmeg i hu at Yngste Sønn ett par ganger i det siste når jeg ikke svarte på meldinger umiddelbart, eller raskt nok, hadde hatt det med å ringe meg for å få meg til å se meldingen. Men det hadde vært hjemlige beskjeder, som spørsmål om å bli henta i byen eller hva vi skulle ha til middag. Nå befant han seg på andre siden av jordkloden.
Meldingen lød:
“Hei!
Hva er adressen til Bessa?”
Jeg ble letta – og rørt. For selv om hele slekta er på Instagram og har sett bilder av to glade fyrer på Gardemoen på vei til Korea, og bilde av tre gode kammerater i ellevill gjensyns-modus i Korea, så er ikke Bessa på Instagram. Selv om halve slekta er på Snap-chat, og så film fra “Sko-gata i Korea” i går (Og slike sinker som jeg, Gamle Gubben Grå, Mormor og Bessa har blitt vist denne filmen av folk med slikt) Selv om Yngste Sønn er den generasjonen som knapt vet hvordan et postkort ser ut, og vel aldri har brukt et frimerke, forstår han at hvis han skal få sendt sin 87 år gamle Bessa et livstegn fra ferien i Korea, ja da må man ty til post-kort.
Jeg som vet hvor mye det å få et postkort fra barnebarn og barn på ferie betyr for min gamle far, et håndfast bevis på at en blir tenkt på, et kort man kan henge på kjøkkenveggen eller lese gang på gang for alle som kommer innom, jeg blir glad og rørt- og sender raskt melding med riktig adresse til Yngste Sønn. Måtte bare google den først. Hvem kan postadresser i hodet i våre dager?
På mandag tok vi med oss hundene og tok en liten tur til Krøderen. Parkerte like ved Krøderbanen, og vandret litt rundt i Krøderen sentrum. Rart å være på gamle trakter. Her bodde vi og ungene, oppe i Breskåsen i 9 år. Alle ungene har gått større eller mindre deler av skoletiden sin på Krøderen skole. Mange gode minner fra årene i bygda.
Mye var likt, men noe nytt var kommet til.
Blant annet ei flott badestrand nedenfor stasjon Det var virkelig blitt et flott område!
Først må jeg forsikre leserne mine om at dette innlegget ikke er produktreklame, eller at jeg på noen som helst måte er sponset av de to firmaene jeg skriver om – ja bare slik at den problemstillingen er ryddet av veien.
Hønefoss sin nye storstue åpnet for en måned tid siden, og på søndag syntes Gamle Gubben Grå og jeg at det var på tide og ta stedet i litt nærmere øyesyn. Vi har jo vandret forbi på Gladtvedt brygge i byggeperioden og sett det spennende bygget reise seg. Men vi har ikke vært der siden siste hånd ble lagt på verket og stedet åpnet. Men på søndag var det tid for lunsj.
Mens Gamle Gubben Grå testet hamburger, pomefritte og Coca Cola, lot jeg meg friste av blåskjell, pomfritte og eplejuice fra Røyse. Blåskjell er for meg den ultimate sommermat, så hva passer bedre på en uterestaurant med utsikt over elva?
Vi ventet litt lenge på maten. Men vi var ikke alene der, så kjøkkenet arbeidet sikkert så fort de klarte. Det var fint å sitte i sola og se utover elva og på alle som kom gående for å få med seg Rockefroskene, en barneforestilling som spilles på brygga rett ved siden av Gledeshuset.
Det var en stor porsjon blåskjell, nydelig aioli og helt perfekte pomfrittes. Skal man være litt kritisk, så var blåskjellene dampet kanskje noen minutter for mye. Innmaten, skjellmuskulaturen eller hva det kalles, i noen av skjellene var litt vel kokte. Alle blåskjellene hadde heller ikke åpnet seg, og disse burde vel strengt tatt plukket ut på kjøkkenet. Men den rause porsjonen, den flotte beliggenheten og det fantastiske været veide opp for det. Alt annet ved måltidet var jo og nærmest perfekt.
Gamle Gubben Grå hadde ingenting å utsette på burgeren, og her snakker vi om en kokk med mange prs restauranterfaring som pleier å ha noe å kommentere på de fleste måltider.
Det var lunsj, så vi droppet desserten. Men en kaffe-latte måtte jeg unne meg. Flott å nyte der i sol-veggen.Jeg kjenner på meg at dette nok ikke er siste gangen vi besøker Gledeshuset, for finere uteservering her i byen finnes ikke.
Siden vi var på “Norsida”, stakk vi innom Kooperativen for en kald øl. Det er vel ingen steder i Hønefoss de har et større utvalg av øl – også mange spennende slag med alkoholfritt øl for meg som jo hadde tenkt å ha med meg bilen hjem
Gardinene var trukket for. Lyset var av. Den gamle lå godt under dyna. Nattskjorta på. Hun sov tungt. Det var natt på rommet nederst i korridoren. Klokka hadde så vidt passert 18.00.
De pårørende hadde med Solo og bringebær til den gamle. De kom på besøk mellom middag og kveldsmat. Ettermiddagsbesøk. Men for den gamle finnes ingen ettermiddag- ingen kveld. Bare en kort dag før en lang natt.
En natt som er så lang og kjedelig at den gamle av og til skriker ut sin frustrasjon, sparker og rister i sengehesten og vil ut. vil oppleve noe. vil leve litt til, bare litt liv. Se noe annet enn dette rommet, noe annet enn de gule veggene og de igjenntrukkne gardinene. Vil leve også den siste delen av livet.
Men når man er prisgitt de kommunale ressursene for å komme seg ut av senga, opp i rullestolen, ut av rommet. Ja, da hjelper det ikke at man vil opp, vil ut, vil leve – For kommunens ressurser strekker ikke til pleiere som kan løfte, heise, trille. Kommunens ressurser strekker ikke til varme, kjærlige hender. Kommunen har en langt mer kostnadseffektiv løsning. En liten hvit pille gjemt i jordbærsyltetøy og to slurker vann.
Da slutter den gamle å riste i sengehesten, sparke med bena og skrike ut sin frustrasjon.
Nettene blir lengre og lengre, dagene kortere og kortere dag for dag – selv om det er midtsommer og sola skinner nesten døgnet rundt utenfor rommet med de gule veggene nederst i korridoren.Tenk om noen i det minste kunne trekke opp gardinene så den gamle kunne se sola, kanskje se den røde solnedgangen en sste gang. En siste gang før den evge natten kommer og den gamle sovner inn for godt.
Det er sommer og ferietid, og så utrolig mye som kan friste utenfor arbeidsplassen. Ute er sola, varmen, vennene og de glade, late dagene. Noen ganger kan det føles blodig urettferdig at nettopp du må slite inne på en kjedelig og varm jobb mens “alle andre” kan nyte slaraffenlivet ute i det fri.
Selvsagt er det surt å stå inne og svette på arbeidsplassen når sola skinner fra skyfri himmel, og det er sydentemperatur ute. Hvor mange slike dager har vi egentlig i Norge i løpet av et år?
Selvsagt er det kjipt å tilbringe de lange, lune sommerkveldene på jobb i stedet for på en terrasse eller ei strand med venner og grilling.
Selvsagt skal vi “ikkje sove bort sumarnatta”. Men selv om Aslaug Låstad Lygre var innlagt på sykehus (Luster Sanatorium) da hun skrev teksten til den sangen, så tror jeg ikke det var nattevakter hun hadde i tankene. Det finnes da langt morsommere aktiviteter å fylle lange lyse sommernetter med.
Selvsagt er det enda mer surt når disse lange lyse arbeidsdagene, -kveldene og -nettene kommer i en helg. tro meg, jeg har arbeidet annenhver helg hver sommer i mange nok år til å forstå det.
MEN jeg forstår meg ikke på voksne mennesker, unge eller gamle, som ikke forstår sammenhengen mellom det å få utbetalt lønn og det å faktisk møte opp på jobb. Jeg slutter ikke å undre meg over mennesker som forsøker å få arbeidshverdagen til å passe inn mellom alle fritidsaktiviteter og reiseplaner, og mener at arbeidsgiver versågod må legge til rette for det.
Når man ikke kommer på jobb fordi flyet er forsinka og først lander etter at arbeidsdagen er over, har man kanskje beregnet litt for sen hjemreise?
Når man skal på kveldsvakt og har tilbragt hele formiddagen på stranda i finværet, ja da ringer man ikke de som svetter i varmen på jobben og sier at man kommer litt senere fordi man er på stranda og har det så fint. Og da er det ingen formidlende omstendigheter samme hvem du tilbringer dagen på stranda sammen med. Enten det er barn, barnebarn, den nye kjæresten, den hemmelige elskeren – eller sjefen. Jeg kan ha en viss forståelse for at en bestemor på strandtur med en skokk barnebarn kan bli forsinket når alt og alle skal pakkes sammen og stues inn i en bil, Når de to på solsengene er medlem av ledelsen, blir telefonen til jobben bare ekstra provoserende.
Når “alle” skal på den festen, og du dessverre har arbeidshelg som er umulig å få bytta bort.. Ja, du har prøvd, virkelig prøvd hardt og spurt alt og alle om bytte av vakt mer enn tre ganger uten å få napp. Ja, da biter du i det sure eplet og går på jobb. Du ringer ikke arbeidsplassen i det vakta skal begynne og sier “Eh, jeg er vist syk jeg ?”
Når man har vært på DEN sydenturen med guttegjengen, og festet en ukes tid, ja da klarer man å ta det så med ro det siste døgnet at man klarer å møte på jobb første arbeidsdag etter ferien, for ikke å snakke om andre arbeidsdag etter ferien.
Det handler om noe så gammeldags som arbeidsmoral.
