Yndlingsplass……

For en del år siden lagde vi en pallesofa på terrassen. Seks digre Europaller ble stablet, to i lengden, tre i bredden. På den måten fikk vi en seng som er 85 cm bred og 2.4 m lang. Oppe på den har vi en sliten madrass. Har variert litt opp gjennom åra. Den er trekket med frottelaken med plast underside, stretchlaken og gjerne dekket med vat-tepper etc. Så fyller vi på med puter med sommerlige motiv og fleece-pledd i glade farger.

Det er yndlingdplassen for de fleste av oss her i huset.  Jeg tok en liten lur der i sted, øynene falt igjen da jeg lå og leste. Akkurat nå er det Gamle Gubben Grå som sover der, og på bildet er det Charlie Chihuahua  som koser seg i pallesofaen.

Håper på mange solfylte dager der i sommer.

Hele gjengen samla

I går ettermiddag i et par timer var jeg i mitt ess. Alle tre ungene var hjemme samtidig.  Vi koste oss med taco og munter prat på terrassen. Jeg satt i gyngestolen og koste meg nesten glugg i hjel.  To snaue timer inneklemt mellom guttenes pilketur med Bessa, og Datterens start på arbeidskvelden.
Lyttet til den vennskapelige små-ertingen mellom Datteren og Yngste Sønn. Gleder meg over hvor nære de to egentlig er hverandre.
Eldste Sønn som fort kommer med noen gullkorn som ikke har vært en snartur innom hjernen, og som gir oss andre latterkrampe. Vi ler med og ikke av. For vi er jo så glad i denne store kjempen akkurat slik han er.
Planlegger ferien vi skal ha sammen. Eldste Sønn, Gamle Gubben og meg med Nordlandsbanen til Bodø i august. De andre to skal gå Beseggen. De er liksom litt mer spreke enn oss.
Datteren som forsvinner opp på loftet, og kommer ned igjen i en nydelig gul sommerkjole. Amerikakjolen hun fikk da hun skulle være brudepike når tante i Amerika giftet seg i Los Angeles i 2003. Sist jeg så henne med den kjolen var i barnedåpen til Yngste Fetter samme vår.  På hans konfirmasjon i fjor hevdet hun hardnakket at hun fremdeles kom inn i den kjolen.  Nå har hun bevist det.
Litt senere er hun tilbake på terrassen, denne gangen i en hvit yndig sommerkjole.  Også en Amerikakjole. Denne er den hun brukte da hun var brudepike der borte i Amerika.  Den andre var bare alternativ to. Det var kjøpt inn to kjoler før brudepiken kom flybåren fra gamlelandet. Den hvite er litt mindre, og passet bedre så den ble brukt.
Ikke verst å komme inn i kjolene hun fikk som 12 åring, og ikke bare komme inn i dem, men kunne bruke dem uten at det ser ut som du har vokst ut av kjolen.

2 timer.
Så måtte Datteren kjøres på jobb.
Eldste Sønn ville bli kjørt hjem.
Og da jeg kom hjem etter å ha kjørt de, forsvant Yngste Sønn til en kammerat på Noresund, kommer vel tilbake i kveld en gang.
Så satt vi to gamle alene igjen. Godt det og.  Men jeg nyter de stundene vi alle er samlet.

Å bli hvor du er….

Knut Nærum, er en stemme jeg gjerne lytter til.  I Dagbladet på Påskeaften har han en kommentarkronikk som handler om miljøvern. Han sammenligner forskjellige måter å transportere seg fra her til der på, og konkluderer at det mest miljøvennlige må jo være å bare bli “her”, og slutte å forflytte seg.
Han kommer også med flere selvfølgeligheter verdt å la få en runde eller to i hjernevinningene.

Den minst forurensende bilen er den du har nå, siden den ikke trengs å produseres.
Det mest klimavennlige plagget er ikke jakka av økologisk bomull til kr 399 på H&M. Det er den jakka som allerede henger i skapet ditt.

For det er jo sant, og vi vet det jo så godt. Det mest miljøvennlige er å stoppe opp det forbrukersamfunnet vi lever i dag,  Et samfunn hvor vi hele tiden higer mot noe nytt og bedre. Ny bil, bytte ut Audi med Tesla, for det er jo el-bil som er det hotte nå. Det alle må ha.
Skal vi på en lite skitur må vi ha det nyeste i turklær, og felleski. Selv om de gamle glassfiberskiene i boden, og anorakken du kjøpte for tre år siden knapt er brukt.
Har vi ferie, må vi reise langt. gjerne til et eksotisk sted ingen andre i gata, vennegjengen, på jobben har vært før. .

I likhet med Nærum vil jeg slå et slag for miljøet og for “her” og å være fornøyd med det du allerede har.

Kjøpe bolig

Isabell Raad, som fremdeles troner på bloggtoppen er på boligjakt.  Jeg som er på 88. plass har for lengst funnet Drømmehuset, men jungene mine er på alder med Isabell.  De kunne nok og tenkt seg å kjøpe sin første bolig snart. Men det er vanskelig å komme inn på boligmarkedet for de unge i dag.  For som Knut Olav Åmås så fint sier det i sin kronikk i Aftenposten Påskeaften

“For markedsverdien.av en bolig er så mye viktigere enn verdien av å ha et sted å bo”

Den billigste boligen som er til salgs på Ringerike, er en liten enebolig fra 1930. Den har en priantydning på 990.000  Den ligger på Havikskogen, som er en liten grend inne i de store skoger øst for Sokna. Ikke noe galt om Havikskogen. Jeg kjenner folk som er født og oppvokst der, og som klarer seg helt greit her i livet.  Men for Datteren, f.eks, som er utpreget urban og har en jobb som servitør og bartender, ja så er ikke et slitent gammelt hus langt ute i skogen verken drømmeboligen eller særlig praktisk.

Den rimeligste boligen i  mer sentrale strøk er en 3-roms på Hvervenenga, rett utenfor sentrum.  Den har en prisantydning på 1.500.000.  1.etg. i en 4 mannsbolig, bygd i 2006.  Egen garasje og en liten hageflekk i et boligfelt med mangelike hus.  En helt grei bolig til førstegangskjøpere.  Men den har en andel fellesgjeld på nesten 1.000.000, og dermed fellesutgifter på over 9.000 kroner i morgen. Har man da nødvendigvis et boliglån som også skal nedbetales med noen tusenlapper i måneden, blir det ikke så mye igjen å leve for.

Den rimeligste leiligheten når man ser på totalpris, med andel fellesgjeld, er en 1-roms leilighet på Kuben, byens kjøpesenter.  25kvm, til 1.700.000.  1 rom, hvor du skal sove, lage mat, og ta i mot gjester.

Da Gamle Gubben Grå og jeg kjøpte vår første bolig i 1993, betalte vi 330.000 for en rekkehus leilighet i utkanten av byen. Det var en borettslagsleilighet, som var regnet som en rimelig vei inn på boligmarkedet.   Salgssummen tilsvarte på den tiden litt i underkant av 2 årslønner for en nyutdannet radiograf.
Den leiligheten på Kuben, de 25 kvm, tilsvarer i overkant av 4 årslønner for en nyutdannet radiograf.  Skal du kjøpe en bolig som er sammenlignbar med vår første rekkehusleilighet må du opp i 6 eller 7 årslønner for en nyutdannet radiograf. Det kan tenkes at radiograflønningene overhode ikke har fulgt med lønns- og prisveksten, men jeg tror boligprisene har steget langt, langt mer enn det pris og lønnsveksten skulle tilsi.

Boligbyggelagene som boligsosiale virkemidler har endret seg. Nå er det også der markedskreftene som rår.
OBOS la nylig ut en leilighet ved Frognerparken til 95 millioner kroner.  95 millioner!!!! Ikke mye sosial boligpolitikk, der nei. Den dyreste boligen som ligger til salgs på Finn.no er forresten er villa ved Frognerparken til 100.000.000, altså 100 millioner!!!-  Det er noe riv ruskende galt med boligmarkedet!

Vi i Rødt ønsker oss en boligpolitikk som gjør det enklere for unge å få seg et OK sted å bo.  Vi mener man skal ha et større fokus på verdien av å ha en bolig, og mindre på boligens markedsverdi.  Og det er kommuner som får det til. Sandnes er et eksempel; et kommunalt tomteselskap selger tomter til private utbyggere, som må bygge rimelig – for førstegangskjøpere. Randaberg kommune, også det i Rogaland, har en “leie til eie” modell. Boligbyggelaget tilbyr boliger du først leier, men en del av leien går til avdrag. Etter tre år kan du kjøpe boligen, og det du alt har betalt trekkes da fra på prisen til boligen. Kommunen stiller med tomt, og boligbyggelaget bygger boligene, begge til kostpris,
Det er mulig at man har noe å lære av Rogaland, for når jeg søker opp den rimeligste boligen i landet på Finn.no, får jeg ikke som jeg trodde, et gammelt slitent hus i ei utkantsbygd i Finnmark, men derimot en liten loftsleilighet i Haugesund. 15 kvm med en prisantydning på 90.000 kroner.  Med fellesutgifter på 4.770,- kroner og en fellesgjeld på under 500.000, er dette en utrolig grei bolig midt i hjertet av Haugesund.

Bilde lånt av Finn av leiligheten i Haugesund. En a de billigste boligene til salgs i Norge akkurat nå.

Hvis man ser til andre Europeiske land, finner man mange gode eksempler på god sosial boligpolitikk.  Boligpolitikk som gjør at de sentrale boligene i  byene ikke bare blir befolket av feite, folk som fyller femti, men folk i alle aldre og alle samfunnslag.  Åmås artikkel i Aftenposten peker på Wien, Zurich og Hamburg som gode eksempler.  Disse byene skårer også høyt på kåringene av verdens beste by å bo i.

Vi i Rødt tror at vi må se til Rogaland, til Haugesund, Randaberg, og Sandnes og gjøre Hønefoss og Ringerike til et sted det er enkelt og rimelig å etablere seg.
Vi i Rødt mener vi må se til Europeiske storbyer som Hamburg. Zurich og Wien skal vi nå målet om å få den befolkningsveksten kommunen ønsker.
Vi må gjøre Ringerike og Hønefoss til en av verdens beste byer og bo i.
Vi må gjøre Hønefoss til en by for innbyggerne, ikke utbyggerne.

 

 

 

Gro er 80

Gro fylte 80 år i går.  Og, litt på etterskudd stiller jeg meg i køen av gratulanter.

For ei som ble politisk bevisst på 80 tallet, er jo Gro Harlem Brundtland en viktig person, og kanskje klare nå enn på 80 tallet ser jeg hvor viktig hun var.

Gro var aldri stjerna mi. De første politiske debattene jeg fulgte på TV  var de legendariske debattene mellom Kåre og Gro.(Kåre Willoch).  Og selv om jeg nok oftest var enig med standpunktene til Gro, vardet retorikeren Kåre som var helten.  Hvordan han sindig, og rolig lente seg tilbake og kom med sine gjerne en-setnings argumentasjon mot Gro, foroverlent og mer og mer tydelig aggressiv med lange tirader av argumenter..  Ja, det var klart Kåre som var stjerna og mitt retoriske forbilde.  Fremdeles er Kåre Willoch et stort forbilde når det gjelder debatteknikk. (Men jeg er redd jeg mer minner om Gro..)

OK, vi sliter fremdeles med at hun lurte Norge inn i en svært forpliktende EØS avtale til tross for at folkeavstemningen i 94 viste med all tydelighet at folket ikke ville inn i EU.  Jeg mener fremdeles at den EØS avtalen strider mot folkeviljen i 94, men jeg har alltid sansen for folk som har en plan B.

For meg er det viktigst Gro viste oss er at kvinner kan.
For med en god del år med Gro som statsminister, var det ingen som lengre stilte spørsmål ved om kvinner kan ha de samme politiske verv.  Faktisk utbrøt Datteren da nyhetene meldte at Thorbjørn Jagland ble landets nye statsminister “Mamma, kan en mann bli statsminister?”

Så, Gro Harlem Brundtland, Gratulerer så masse med 80 års dagen…

Gubbedrama på lørdagskvelden….

Noen ganger byr det på litt utfordringer for ei halvgammel kjerring på 50+ å lage sin vri på toppbloggernes innlegg. Men man kommer ikke på toppen av lista uten å møte utfordringer på vei oppover.  Dessuten er jeg slik laget at jeg i grunn liker slike utfordringer.  Og motivasjonen av å se at jeg i dag ligger på en 71 plass etter å ha havnet nede på 90 tallet i går, gjør at jeg tar utfordringen på strak arm.

Isabell Raad som fremdeles troner øverst på toppblogglista hadde et innlegg i går som het “Guttedrama på fredagskvelden” Det handler om at hun og et par venninner har snakket seg gjennom en jentekveld, og natt og at temaet i venninneflokken i 20 årene har vært gutter. Venninnegjengen på tre har sittet halve natta, drukket drinker og løst hverandres utfordringer i forhold til hverandres kjærlighetsliv.

Sånn satt vel vi og mang en gang.  Det er jo gjerne litt drama rundt gutter når man er ung.
Han i det turkise huset….    Hvor mye drama var det ikke rundt han?
Den lange postgangen fra Skjold, som helt klart var årsaken til at brevet hun med den mintgrønne Opelen ventet på aldri dukket opp. Endeløse diskusjoner om hvem som kastet øl først på Frankenstein…. Minnene strømmer på…..

Når man kommer i min alder, ei halvgammel kjerring som for lengst har passert femti, så blir det mer gubbeprat enn gutteprat. Og ja, dere lesere som er langt yngre, vi gamle kjerringer snakker fremdeles om gubbene våre.
Det er kanskje ikke så mye drama lengre for min del, mer klaging. Gamle Gubben Grå og jeg har vært sammen i snart tretti år, det er heldigvis ikke så mye drama.
Men de siste tiårene har mange av mine venninner gått ut av et forhold og inn i det neste. Skilsmisser og samlivsbrudd. Det er ikke alle som er så heldige og møter drømmemannen  ved første forsøk.  Det er ikke alle som er så heldige at drømmemannen forblir i ekteskapet selv om kjerringa ønsker det.  Og jeg som noen har utnevnt til klagemur, har hørt om mye gubbedrama.

I går var det Påskeaften og lørdagskveld .
Gamle Gubben Grå og jeg satt på terrassen og koste oss i sola.  Gubben hadde vært flink og funnet frem puter og madrasser, og terrassen var klar til sommeren allerede 20. april.  Sola stekte, og roen hadde akkurat senket seg etter en liten meningsutveksling   For en gang skyld satt vi ganske tett sammen på pallesofaen. Jeg lette etter et bilde jeg skulle vise han på mobilen, fasaden på en restaurant jeg hadde hatt lyst til å besøkt hvis vi hadde kommet oss til Oslo tidligere. Lurte på om han kunne huske hva som hadde vært der før, i gamle dager, da vi var unge.

Da tikket det inn en melding på messanger fra en fjern bekjent, en av “gamlekara” i Rødt.
Meldingen viste seg å være et bilde av denne gubben kun iført badeshorts.
Jeg skal love at det  var noen minutter der hvor hjernen gikk på høygir. og jeg lurte på hva slags gubbedrama som var under oppseiling en lørdagskveld.  Heldigvis hadde bildet en logisk forklaring.  Den kan du lese her.

Etter lørdagens dramaer jeg spent på hva denne dagn har å by på.  Følg med kjære leser, her kan det meste skje.

Påskenatt

De to siste årene har jeg vært på Påskenattsmesse i Norderhov kirke. Det har vært utrolig flott og stemningsfullt.
Men jeg har lenge hatt lyst til å dra på Påskenattsmesse i Oslo Domkirke. Jeg har tenkt at det må være noe helt spesielt. Ikke minst fordi jeg aldri har vært i Oslo Domkirke.
Vel, etter litt frem og tilbake dro vi av sted i kveld.  Jeg kjørte inn og parkerte i et parkeringshus i sentrum., og vi rakk en kaffe på Cafe Katedral  på Kirkeristen før vi bega oss til Domkirken.
Vi var ute i god tid, men ble stående utenfor til det bare var et drøyt kvarter igjen til Midnattsmessen skulle begynne
Vi kom inni en fullstendig mørklagt katedral.  Fikk utdelt program og et utent stearinlys og folk fant plassene sine i stillhet.
Det er noe eget å sitte i en mørklagt katedral midt på natta.
Så brøt en solostemme stillheten. Det var noe jeg vil betegne som “klagesang” hvor en solist og koret vekselsvis sang.  Utrolig flott og stemningsfullt skildret sangen forvirringen over den tomme graven.

Så kom en prosesjon av prester og kor med tente stearinlys inn i kirken og oppover midtgangen.
Ettersom de langsomt beveget seg oppover midtgangen, tente de stearinlysene til de som satt ytterst på benkeradene.  De tente så lysene videre bortover benkeradene.  Det hele akkompagnert av flott korsang.
Med kirken kun opplyst av alle stearinlysene i benkeradene fortsatte Gudstjenesten.  En virkelig stemningsfull Gudstjeneste. Som alltid i et kirkerom får jeg høytidsfølelse, og Gudsordene gir meg grunnlag for refleksjoner.
Rød og radikal, men, ja jeg har fortsatt barnetroen godt bevart.   Jeg ser ingen motsetninger der, men vet andre finner det merkelig.
Etter som Gudstjenesten skred frem ble det tent mer og mer lys i kirken, og da Gudstjenesten var over var kirken fult opplyst. Menigheten og koret gikk ut mens vi alle sang “Deg være ære”. Utenfor kirken, på Stortorget ble vi stående med våre tente lys og synge til alle hadde kommet seg ut av kirken.

Det var noe spesielt å stå på Stortorvet i Oslo rundt 00.30 en søndagsnatt og synge  “Deg være ære..”  mens man holdt et tent stearinlys.  Trikken dundret forbi, man hørte musikk fra et utested i Torggata og tiggerne kom med sine bedende blikk og tomme pappkrus. En av de fikk myntene jeg hadde lagt klar til kollekten.  . Kirken brukte vips, og kanskje trengte tiggeren pengene mye mer enn menigheten. (Der kom sosialisten frem….)

Litt andektige gikk vi nedover Karl Johan, og fant bilen i et parkeringshus borte i Skippergata. Så dro vi hjem en opplevelse rikere.

“Nakenbilde” tilsendt….

Jeg satt her på terrassen sammen med Gamle Gubben Grå og ante fred og ingen fare. Da tikket det inn en melding på messanger. Meldingen var fra en av “gamlekara” i Rødt.

Vi pleier ikke å sende hverandre meldinger i tide og utide. Han er svært kunnskapsrik, så jeg har sendt han et par meldinger når jeg har lurt på noe når jeg har forberedt meg til møter i Hovedutvalg og Kommunestyre. Han har kanskje sendt meg en melding for å fortelle at han har likt et leserinnlegg. Slike ting.

Halvsløvt åpner jeg meldingen mens jeg fortsetter diskusjonen med Gamle Gubben Grå om å dra til Oslo.

Så blir det helt stilt på kjerringa. For meldingen inneholder kun et bilde. Et bilde av denne eldre mannen kun iført en  badebukse. (Badebuksa var i det minste Rød, ellers virket dette som en melding som hadde svært lite med partiet å gjøre).Han står og smiler bredt ute i en bekk og med en foss i bakgrunnen.

Jeg lurer et øyeblikk om det har rabla for fyren. Ok DET er friskt å tøft å bade i en foss på påskeaften. Men hvorfor sende bilde til meg?  Jeg skriver raskt en melding med tommel opp og tøft gjort, og lurer i mitt stille sinn på om fyren som er bestefar til to har kommet i en slags 60 års krise eller noe slikt. Han er så vidt jeg vet lykkelig gift, og jeg kjenner i grunn kona hans bedre enn jeg kjenner han.

Jeg får raskt svar. Og jeg kjenner jeg blir litt letta. Mannen er ikke blitt gal. Jeg burde ha studert bekken og ikke mannen nøyere. Bildet er tatt i et sted som kalles “Djevelens Punsjebolle Bekken som danner fossen og “punsebollen” heter Walbækken. Walbækken er mitt pike- og mellomnavn. Nå skjønte jeg hvorfor han sendte bildet til netopp meg.

Men jeg må med skam bekjenne. Jeg har aldri vært ved Djevelens Punsjebolle.  Det må jeg få gjort i år!

Sur kjerring……

Er det noe som irriterer denne kjerringa så er det at ting ikke går helt som planlagt.  Da surner jeg fort.

I dag for eksempel. Da Gamle Gubben Grå endelig var kommet seg opp og i gang, fortalte jeg han at jeg hadde lyst til at han og jeg skulle ta en tur til Oslo i dag. Spise ute og få med oss midnattsmessen i Oslo Domkirke. Det hørtes ut som fyren ikke hadde så mye i mot den planen.  Jeg så og at det da hadde vært fint om han barberte seg, tok en dusj og tok på seg klær som passet to en tur til Hovedstaden, uten at jeg hørte store motforestillinger mot det heller.

Jeg tok med meg hundene og luftet de en tur, og dro så til Kiwi for å handle inn for resten av påsken. Og ja, jeg forteller hvor drar.

Da jeg kom hjem fra Kiwi var Gubben fordufta. Ikke en lapp eller en beskjed om hvor han var. Jeg trodde vi hadde en avtale. Hvis han ikke er enig i mine planer kan han vel bare ta diskusjonen  ikke jatte med og stikke av. Han har levd sammen med meg i snart 30 år. Han veit jeg blir sur – egentlig skuffet.

Etter en times tid er han ennå ikke kommet.  Da sender Yngste Sønn melding. “Kan du hente meg på Meny?”  Yngste Sønn har vært på orrhaneleik med Eldste Fetter. Og selvsagt kaster Mamma seg i bilen. Kjører til Meny og venter… Endelig kommer de to guttene.

Yngste Sønn skal handle for Høvdingen. Så da blir det å vente en stund til mens Sønn handler.

Så kjører vi varene ut til Høvdingen.  Sitter der på trammen og slår av en prat før vi setter snuten hjemover.

Hjemme møter Gamle Gubben Grå meg smilende i døra. Like ubarbert. Har laget seg et brett med bolle, cola askebeger og røykpakke  Boka er sikjer ikke langt unna. Han jar tatt ned putene og ordna terrassen for sommeren. Såre fornøyd med seg selv. Klokka et straks 15.30.

Jeg låser meg inne på do, lenge. Kan ikke være tordensky ute på terrassen når hele boligfeltet er ute. Helligdagsfred.

 

En annerledes påske 2…..

Luftambulansen kommer durende over hustakene.  Jeg løfterblikket mot himmelen der jeg sitter i kurvgyngestolen på terrassen og sender en tanke til de som er på vakt på jobben.  Det er andre gangen nå i ettermiddag jeg hører luftambulansen.  Det har nok vært nok en travel vakt.

– Jeg prøver å være alle steder samtidig. Det er jo sånn at man skulle ønske man hadde fem hoder og 20 armer, sier Greta Schmidt, assisterende lege på ortopedisk avdeling på Ringerike sykehus.

Dette sitatet er hentet fra en artikkel NRK hadde om hvordan det var å arbeide ved de mindre sykehusene som får en mangedoblet befolkning i påskehøytiden.. Jeg synes Greta Schmidt beskriver det på en utrolig god måte. Akkurat slik har jeg følt det mang en vakt. Og der jeg sitter i kurvgyngestolen føler jeg en utrolig lettelse over at jeg slipper det i år.

Misforstå meg rett. Jeg har ikke noe i mot å arbeide hardt. Det å stå på en skjelettlab og ta røntgenbilder av en endeløs strøm av knekte håndledd, lårhalser og kravebein stresser meg ikke. Spise og tisse kan man alltids gjøre når vakta er slutt.  har jeg bare ei flaske cola i nærheten til å holde blodsukkeret litt stabilt går det greit.
Har litt mer puls hvis jeg står på en CT lab med fullt trøkk, men det går greit det og.
Det er når du helst skulle hatt to pasienter inn i den CT maskinen samtidig, fordi det haster like mye med begge pasientene, gangen er full av pasienter med knekte håndledd, forstua ankler og pårørende som maser, og intensiven ringer for tredje gang og lurer på om du ikke snart kommer og tar røntgen av respiratorpasienten Set er da det liksom begynner å koke litt i hodet mitt, skuldrene strammer seg og traumealarmen går. Så du må bare blåse i alle pasientene , ta det mobile røntgenapparatet og løpe til mottakelsen.
Den følelsen har jeg følt på mang en gang.

De er to radiografer på vakt nå, trøster jeg meg med der jeg sitter og ser på helikopteret som flyr mot sykehuset noen kilometer borte. Det er bra.  Hvor lenge har jeg ikke arbeidet for det før det endelig ble en realitet i fjor?
For det å ha to radiografer på jobb, samtidig det koster. Dobbelt opp med timelønn og helligdagstillegg går fort ut over summen på bunnlinja. Jeg har hørt ledelsen si at vi må evaluere at det virkelig var behov for å ha to radiografer på vakt i påsken. Det ville jo være dumt å betale dobbelt hvis folk bare satt på vaktrommet og spiste påskemarsipan hele vakta. .Slike utsagn gjør meg bare trist. Det beviser hvor liten kunnskap ledelsen har om hvordan hverdagen er for de som arbeider vakter.

Jeg lener meg tilbake i gyngestolen og lukker øynene. Skuldrene senker seg og jeg føler en enorm lettelse over at jeg slipper det stresset.  Ikke bare i ettermiddag  men i hele påsken.
Jeg har ikke dårlig samvittighet for ikke å “ta min del” denne påsken.  Noen er sikkert glad for å få de vaktene.  Noen trenger sikkert de økte inntektene som overtid eller helligdagstillegg gir.  Jeg har tatt min del av både overtid og ledige helligdagsvakter i mange år.

Det er en annerledes påske i år.
En påske med flere dager sammenhengende fri.
En påske hvor jeg ikke trenger iskald planlegging, for å rekke alt jeg gjerne vil ha med meg.
Før har påskene gjerne sett slik ut:
Jobbe nattevakt natt til palmelørdag, Påskeskirenn med slekta på palmelørdag, nye nattevakter natt til palmesøndag og mandag i den stille uka. Sove bort mesteparten av mandagen. Huske å handle alt som trengs tirsdag. Arbeide dagvakt onsdag og skjærtorsdag. Dra på hytta på ettermiddagen skjærtorsdag, og få et par dager der før vi drar hjem enten langfredag kveld eller tidlig påskeaften. Gamle gubben Grå skal arbeide påskehelga, og så er det min tur til å ha kveldsvakt igjen andre påskedag.
Ikke mye tid til avslapping.

Men i år, i år er det senkede skuldre, god tid til påskeskirenn, soltimer i kurvgyngestolen, besøk hos venninne og Høvdingen, Tid til kirkegang og lange samtaler med de jeg er glad i.
En annerledes påske, og jeg nyter det!

Jeg vet at jeg skrev om at påsken var annerledes i går og.  Men Isabell Raad troner fremdeles på toppen av bloggtopplista uten at hun har kommet med noe nytt blogginnlegg.   Jeg har falt ned på en 91 plass, så i dag må jeg finne på noe som gir et alle tiders innlegg. Følg med.