I dag er det Langfredag. Dagen da Jesus ble korsfestet og døde. Så jeg tok en tur i kirken. Blant kyllinger, påskeharen, Kvikk-lunsj og Swix skismøring er det greit å minnes litt om hvorfor vi feirer påske.
Det skulle være messe i Norderhov, så jeg tok turen til den ærverdige gamle kirken hvor jeg er døpt og konfirmert. For meg er det noe eget med stemningen i Norderhov.
Det var en fin messe hvor man gjennom tekstlesing og salmesang tok oss gjennom Jesus lidelseshistorie og død. Flott korsang og en stemning skapt for ettertanke. En fin opplevelse. På slutten av messen, slukte de alle lys i kirken. Både de elektriske lampene og stearinlysene, og menigheten gikk ut av en mørklagt kirke.
I morgen er det påskenattsmesse i Norderhov. Jeg har vært der de to siste årene, og kanskje tar jeg turen i morgen kveld også. Da begynner messen i en mørklagt kirke. Jeg likte den symbolikken det ga at vi slukket lysene i dag…
Bare en ting jeg stusset på. Da vi forlot kirken sto presten i kirkedøren, tok kirketjenerne i hånden og ønsket God påske. Jeg trodde man sånn i følge bibelen ikke ønsker “God Påske” før på 1. Påskedag, når Jesus har stått opp?
I går tok jeg en tur for å sjekke huset ei venninne av meg har kjøpt. Hun har ikke hatt vett til å be meg, så jeg tok en tur helt uanmeldt. Vi har den slags vennskap.
Venninna mi er 52 år.. og har en del handicap som gir henne flere utfordringer i hverdagen enn oss andre. Hun har hele sitt voksne liv bodd i leilighet. Alle har vel ment og tenkt at det var det greieste.
Men venninna mi er ikke helt som andre. Hun er noen ganger litt vel sta og gal. Det er bra! Jeg liker gale mennesker.
For noen år siden pakket hun kofferten og medisinskapet og dro på tur for å besøke familien til noen venner av seg. De bor på Filipinene. Det var ikke en to ukers ferie, nei hun var vel borte i flere måneder, og trivdes så bra at hun bare sporadisk husket på at hun hadde en gammel, engstelig mor hjemme.
I vinter kjøpte hun seg enebolig med hage. Jeg vil ikke påstå som søsteren hennes har gjort, at huset er langt ute i ødemarka. Det er i et etablert boligfelt i et stort boligområde rett utenfor byen. Men for henne som alltid har bodd i sentrum av byen med gangavstand til det meste er dette langt fra sentralt.
I går dro jeg altså for å inspisere huset. På bildet ser dere utsikten fra verandaen i annen etasje. Snakk om utsikt! Jeg mener, det er ikke alle som har fjordutsikt og kan se halve Tyrifjorden når de Børven drøy mil fra fjorden. Utsikten fra terrassen i 1.etasje var nesten like fin. Stor terrasse med aftensol halve dagen, og sikkert en fantastisk solnedgang.
Huset var fint ellers og. Lys og åpen stue med masse naturlig lys, Nylig oppusset bad og god plass. Litt mye pappesker og ikke alt var helt på plass etter flyttingen. Men slikt går seg til. Men det var nok utsikten som tok pusten fra meg.
Hagen var passe stor. Denne kommer hun helt klart til å klare å stelle selv. Bare hun lærer seg opp og ned på ei hagesaks, og husker at hage ikke gjør seg helt selv. . Tørre å prøve, feile og lære er heller ikke så dumt.
Hei finingene. Håper dere haren fantastisk påske.
Såpass har jeg lært av Isabell Raad, som stadig troner på bloggtopplista at man skal starte blogginnlegg. Det er viktig å ha kontakt med leseren. Og jeg blir stadig en bedre blogger, i går fikk jeg direkte skryt i kommentarfeltet av en av minefine følgere. Sånn gleder! I dag er jeg på 68. plass. Langt over fantastiske bloggere som Evaswindow, Solliv, Ladyaugust (bør sjekkes ut av alle.) og min helt Sigurd Storm. (Har du sett leiligheten, interiøret hans? Jeg sitter bare med tårer i øynene og sikler..) Er det rart jeg er stolt?
I likhet med Isabella Raad har jeg og en annerledes påske. Annerledes enn vanlig.
Mens Gamle gubben grå og Yngste Sønn er på hytta på fjellet er jeg igjen nede i lavlandet. Så Isabell, det blir nok bypåske på meg og. – eller Vågård er ikke akkurat by da…
Men det at familien er delt . At noen er på fjellet og noen er hjemme er ikke uvanlig i vår familie. Det som gjør denne påsken til en annerledes påske er at jeg ikke er på jobb.
For når man har valgt det yrket jeg har hatt i snart 29 år, har man sjelden fri hele påsken. Folk slutter ikke å bli syke eller skade seg fordi om det er helligdager og “alle” har fri. Så i likhet med jul, 17. mai og andre helligdager er noen av oss på plass.
I Ringerike sykehus sitt nedslagsfelt blir befolkningen mangedoblet i påskehøytiden. Vi tar oss av alle som er i påskefjellet på Norefjell og hele Hallingdal med de populære turiststedene Hemsedal og Geilo. Deler av Valdres tar også raskt turen til oss når noe skjer. Det er i en del tilfelle raskere enn å dra til Gjøvik. Så mens andre tar påskefri, opp bemanner vi ut fra vanlige helgedager. I
Til tross for litt økt bemanning vet jeg at de har travle vakter på jobben. Jeg ser statusoppdateringer hvor portører forteller hvor mange skritt de har gått i løpet av vakta. Godt over 10.000 skritt i løpet av en 6 timers kveldsvakt er mye. For jobben består av så mye mer enn bare skritt. Og har portøren løpt, har de andre på arbeid også hatt ei travel vakt.
Avanserte fra 82. plass i går til 70. plass i dag, og slikt forplikter. Jeg vil jo ikke skuffe dere, fine leserne mine.
Jeg ble advart i går. Isabell Raad delte bikinibilder i reklameinnlegget “Mine favoritt bikinier”. Slik blir det sidevisninger av.
Isabell Raad hadde et reklameinnlegg til i går. Jeg kunne kastet meg over det, men der viser hun et antrekk med omtrent like mye hud som på bikinibildene så….
Favorittbikinier…. i flertall…..
Jeg har vel knapt eid en bikini siden sommeren 1984.
Jeg vet det eksisterer et bikinibilde av meg fra august 1975.
Bildet ble tatt av Storesøster med kameraet jeg fikk til 9 årsdagen min. Men jeg klarer ikke å finne det albumet. Har virkelig lett, og kommer nok til å små leite etter det resten av påsken. Veldig irriterende når slike album bare “forsvinner”, Bikinien var i hvit frotte med oransje blomstermotiv. Jeg poserer på en liten oransje madrass foran huskestativet på plenen i barndomshjemmet.
Sommeren 84 tok kirurgene på Rikshospitalet og kuttet opp brystkassa mi og fiksa noe småtteri som var galt med hjertet mitt, skiftet en skillevegg og tettet igjen noen hull. Før de hekta brystbeinet sammen igjen med ståltråd og sveiset sammen huden fra sternum-claviulaer-leddet til nedenfor processus xiphoideus. (Det betyr fra øverst på brystbeinet til nedenfor brystbeinspissen for dere som ikke helt behersker latinen.)
De var ikke så veldig gode på den sveisinga. Det var ganske nytt for dem. Så de etterlot seg et arr som var 1 cm høyt og 1 cm bredt fra der kløften begynner for damer flest, og ned til der brystbeinet slutter. Dette arret var også blålilla i farge, i det minste øverst. Nederst hadde de hatt litt dårlig tid, snart lunsj?, og snurpet sammen de siste cm til en liten knute,
I tillegg fikk jeg to arr etter drenene som hadde drenert væske fra brystkassa de første dagene etter operasjonen. To arr på et par cm sånn i overkant av magen, Ett på hver side sånn ca 7 cm nedenfor hver brystvorte, målt i luftlinje..
Behøver jeg å si at dette ga meg, som usikker 18 åring en god del komplekser for kroppen?
Så siden sommeren 85 har badedrakt vært mitt badeantrekk.
Våren 85 skulle vi ha svømming i gymtimen, og jeg løp byen rundt og lette etter en badedrakt med høy hals, eller i det minste så høyt forstykke som mulig. Jeg endte opp med ei proff svømmedrakt som skjulte mesteparten av den blå-lilla klumpen som var der de andre hadde kløft
Jeg har muligens eid en bikini eller to siden 84, men jeg har knapt brukt de. Jeg soler meg, men i badedrakt. Det å ta bilde av meg i badedrakt, vil medføre stor livsfare for fotografen og garantert vannskader på kamera eller mobil. Jula 1985 traff jeg en fin fyr på Fossen, byens virkelig store utested på den tiden. Første nyttårsdag 86 var vi på kino. Jeg tror vi så James Bond, men filmen var liksom ikke det viktigste….
Etter filmen kjørte han meg hjem i sin gamle Mazda. Bak stabburet hjemme brukte vi lang tid på å ta avskjed med hverandre. Under avskjedsstunden kom hånda til denne kjekke karen smygende under toppen min, og traff noe han ikke var vant til å føle på en kvinnekropp. Han sa “Æsj” og trakk til seg hånden.
Jeg så ikke noe mer til han på flere måneder. Det gjorde liksom ikke kompleksene mine for dette hersens arret noe mindre…
I 1987 var kompleksene mine for dette arret så store at jeg oppsøkte lege. Han sendte søknad ti Rikshospitalet om å få plastikk operasjon for å pynte på arret. Heldigvis fikk jeg det innvilget, og rett før jul 87ble snurpinga nederst i arret og den ekstra store blå-lilla klumpen øverst på arret rettet på. Så i likhet med toppbloggerne har også jeg fiksa på kroppen min.
Jeg og han med Mazdaen ble kjærester den vinteren. Jeg ble eldre og klokere og kompleksene forsvant. Uten at jeg så noen grunn til å gå til anskaffelse av bikinibilder.
Dette bildet er fra påsken 1990. Fyren med Mazdaen er byttet ut med Gamle Gubben Grå. Vi er på hytta på Damtjern, og jeg smiler selvsikkert til kjæresten min helt uten bikini.
Når jeg gransker bildet nå, ser jeg at arrene nok ikke er så tydelige som de er i mitt hode, selv nå 35 år etter operasjonen.
Men med Gamle Gubben Grå fulgte nye “bivirkninger” og nye komplekser for denne kjerringa.
For med Gamle Gubben Grå fulgte fem svangerskap, fem barnefødsler og utrolig mye god mat. Gamle Gubben Grå er kokk må vite. Jeg som var sylfide. 54 kg og 175 cm høy da jeg ble operert i 84, (Slå den alle Sofier og Isabeller), ble forvandlet til ei skikkelig matrone Jeg doblet vekta uten å doble høyden…
Det gjorde liksom ikke lysten til å opptre i bikini noe større. Og selvtilliten til hun på bildet fra påsken 1990 ble vel og noe mindre… Jeg forble i badedrakta når distriktets trender skulle oppsøkes.
I morges dro Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå på hytta. De skulle sjekke at hytta faktisk sto. Vi har ikke vært der i hele vinter, og hytta er over 50 år gammel. Det har vært mye snø, og Gamle Gubben Grå har nok vært litt redd for at taket ikke skulle ha tålt presset. De skulle måke taket, måke rundt hytta og ikke minst inn til den.
Jeg, som ikke er så begeistra for snø, ble igjen her hvor det er bare veier, vår og innlagt både strøm og vann.
Nyte sola, freden og roen og bare kose meg. Deilig påskefri. Jeg skal i løpet av påsken regne litt og forberede lønnsforhandlingene, men påsken er ennå lang.. I dag skal jeg nyte alenetiden.
Fikk akkurat melding fra en fornøyd og letta Gubbe som kunne fortelle at hytta sto og at det var lite snø både på taket og rundt hytta så måkejobben ble en lett jobb. Høres bra ut, for når Gubben sier at en arbeidsoppgave han skal utføre er lett, ja da er den det.
Da får forhåpentligvis far og sønn et par fine dager på påskefjellet. De kommer hjem i morgen. Yngste Sønn har flere planer for påsken, og kan ikke tilbringe for lang tid på hytta.
Ny melding fra Gubben. Denne gangen med bildebevis. Det så ikke så værst ut.
Jeg kan ikke sende deg en morsom hilsen på fb, ringe deg på gamle måten eller sende en sms for å gratulere deg med dagen i dag. Ikke kan jeg ta med meg en blomsterbukett eller ei flaske vin og stikke innom deg heller.
Men selv om jeg ikke kan sende deg en hilsen, betyr ikke det at jeg har glemt deg eller dagen din.
Jeg kunne tatt en tur på kirkegården. Tent et lys og satt en blomst på graven din. Jeg har gjort det på denne datoen flere ganger, men det ble ikke slik i år.Kanskje tar jeg en tur til graven din senere i påsken Men du er langt fra glemt.
Det er tjue år i år siden du døde.
Et dødsfall som var både meningsløst og tragisk.
Men i kveld vil jeg ikke dvele ved døden din, det har jeg gjort så mange ganger før.
I kveld vil jeg dvele ved livet ditt. Dvele med hvem du var, for du var så mye mer enn kun ei som døde en tragisk død alt for tidlig.
Du er den venninna som kom inn i livet mitt på ungdomsskolen, og bare ble der som en viktig del av livet mitt.
Du var der gjennom alle de viltre ungdomsårene. Gjennom forelskelser og kjærlighetssorger.
Du var den som ikke gråt på kino da vi så E.T., men hadde svarte mascara striper nedover kinnene…
Du var med på hytteturene til Damtjern, uten voksne. Det var mange som var med på de. Men du var med på de alle.
Vi byttet julegaver på Narum siste skoledag før jul i mange år. Kakao med krem til deg. Cola til meg.
Du var med da vi “rappa” den eldgamle jordbærvinen til mora til tredjemann i gjengen og da vi drakk øl og spiste marsipanegg på hytta på Damtjern. (Dårlig blanding, hvis noen lurte.)
Du var med å råne rundt i en mintgrønn Opel Klosett (eller var det Kadett?), en oransje Lada eller ei safarigrå boble. Utrolig gode cheeseburgere på Brandbu…
Du skrev oppmuntrende brev, og besøkte meg på sykehuset etter hjerteoperasjonen.
Du var den som visste mer om meg enn dagboka mi.
Du var den første som fikk vite det, utenom Gamle Gubben Grå, da jeg var gravid første gangen.
Du var den første utenom familien som fikk vite at den Lille Datteren min var død. Og det var du som fikk den vanskelige oppgaven å gi beskjed til de andre vennene våre.
Du var forloveren min da jeg sto brud – og jeg var forloveren din da du sto flott brud bare tre måneder før du døde.
Vi var like nære venner i voksen alder som vi hadde vært i ungdommen, selv om vi ikke hadde like mye tid til å være sammen når jobb, mann og barn fylte hverdagene våre.
Tjueår er snart gått siden du døde. Men du, kjære venninne er ikke glemt.
Endelig! Da klokka paserte 18 satte jeg meg godt til rette i gyngestolen på terrassen. Sola skinner fra blå himmel, og trafikkstøyen fra E16 lar jeg meg ikke forstyrre av. Nå er det påske!
Jeg skulle bare hvile meg litt på sofaen etter frokost. Var så sliten at jeg trodde jeg skulle eksplodere. Rent konkret. Sprekke som en oppblåst ballong. Hver minste lyd gjorde vondt. Jeg holdt faktisk på å klikke da telefonen til Gamle Gubben Grå gå fra seg en lyd tre ganger i løpet av 10 minutter. I 2 timer lå jeg på sofaen med alle musklene i helspenn og skulle slappe av. Før jeg tok meg sammen og kreket meg opp.
Tok med Datteren og dro ut til Høvdingen. Var der et par timer. Satt på trammen i sola og koste oss.
Hjem, innom butikken etter det jeg hadde glemt.
___og så ENDELIG hjem til gyngestolen.
Der satt jeg og koste meg mens Gamle Gubben Grå lagde middag.
Planen var å gå ut igjen etter middag. Men så fikk jeg øye på pelspleddet og sofaen…
Det ble 3 timers komatøs søvn på sofaen….
Utbrent! Utslitt uten å ha gjort noen verdens ting
På bloggtopplista for tredje dag på rad. Nummer 82 i dag. Må snart feires med en kopp kaffelatte.
I dag har jeg ingen planer. Jeg har alt, før klokka var 8 gjort unna handlinga til påsken. Må bare en liten tur innom Kiwi -igjen. Har glemt saft og bremykt. Har også handla til Høvdingen. Så det blir vel en tur ut dit i ettermiddag. Men ellers, null niks på programmet. Godt, for jeg kjenner at en dag med litt forhandlingstenking gjorde meg gira i går, og ganske så sliten i dag.
Det skal bli godt med en rolig dag.. Målet må være å få innvia gyngestolen på terrassen. Kanskje med ei god bok.
Isabell Raad helt på toppen av toppblogglista hevder i dag at hun er verdens heldigste storesøster. Vel, småsøsknene til Isabell er sikkert fantastiske mennesker, jeg sier ikke noe annet. Men den plassen som verdens heldigste storesøster tror jeg hun deler med svært mange. Meg for eksempel!
Og jeg er så heldig at jeg ikke bare er verdens heldigste storesøster. Jeg er også verdens heldigste lillesøster.
Da jeg netopp var blitt Mamma for første gang ga en av de kloke eldre kollegaene mine meg et godt råd. “Det viktigste du kan gi dine barn er søsken.” Det tror jeg han har mye rett i.
Nå har jeg venner som er enebarn og venner som har ett barn, og jeg er overbevist om at de også har hatt en helt fantastisk barndom. Eller i det minste en barndom som hverken er bedre eller dårligere enn for de med søsken. Men jeg er glad for at jeg vokste opp med søsken.
Ok. I oppveksten var jeg av og til møkk lei de. Vi kranglet, som søsken flest. Storesøstre kan være irriterende besservissere og småsøstre kan være snørrunger som alltid vil være med. Men vi har jo alltid vært flere barn å leke med.
Ikke minst nå som vi er blitt voksne er jeg glad jeg har søsken. Gøy å samle hele gjengen, som på lørdag da vi hadde påskeskirenn. Godt å føle samholdet i en stor familie. Og godt å være flere når foreldrene våre ble gamle.
Godt å være flere om ansvaret. Godt å være flere til å dele på oppgavene, og noen å dele frustrasjoner og sorg med. Samhold.
Ja, mine to søstre er noe av det beste jeg har fått i livet. Jeg er verdens heldigste søster
Det ble en tur til Statoilstranda i kveld for å ta flere bilder av svanene. Denne gangen uten hunder og med brød.
Ideen var å gi svanene, og andre fugler, brødrestene litt og litt om gangen, og så ta en hel haug med fantastiske bilder
Men da denne fyren her kom målbevisst mot meg, skrek jeg høyt. kastet alt brødet fort ut i vannet og løp litt lengre inn på stranda.
