Kanskje ikke det perfekte mannekeng-bilde. Men siden Frodiths utfordring gikk ut på å vise et antrekk i blått, ble det dette her. Jeg sitter i søla og ser litt betutta ned på skoen min langt der nede i gjørmehullet. Charlie Chihuahua følger nysgjerrig med.
Nå var det ikke akkurat hjelp til å ta bilde jeg tenkte på, men er manmannekeng så er det jo det viktigst å tenke på bilder før sikkerhet…
Nå,Fodith, er utfordringen utført?
I morgen er det RØDT, og det er mer min farge.
Før gikk Kjøteren og jeg lange morgenturer hver morgen når jeg hadde fri, hadde hatt nattevakt eller skulle på kveldsvakt. Enten som i dag mens hele huset sov eller når alle som skulle opp og ut hadde komet seg av sted. Jeg vet ikke hvem som satte mest pris på disse turene, Kjøteren eller jeg, men vi har hatt utrolig mye fine turer, utrolig mange fine og mindre fine bilder. Gode minner.
Jeg husker en fire timers tur etter nattevakt en gang. En av disse klare fine dagene. Turen gikk oppe i traktene rundt Aklangen. Litt feil veivalg gjorde at turen ble litt lengre enn planlagt, men det var en fin tur – og deilig og finne senga når jeg endelig kom hjem. Ikke en gang meldingen hvor jeg ble beordret på kveldsvakt påfølgende dag som lå og ventet på mobilen når jeg igjen fikk dekning ødela den morgenturen.
Så kom tiden da alt var et ork. Hvor morgenturene ble mer en plikt enn en glede. Det ble færre bilder, og turene ble kortere og kortere. Oftere og oftere fant jeg unnskyldninger for bare å ta en liten tur borte i 100-meterskogen borte i veien. Oftere og oftere ble det Gamle Gubben Grå som tok seg av all hundeluftingen. Jeg var bare sliten. Har vondt over alt, og ikke noe var moro lengre. Ikke turer, ikke fotografering. Ingenting. Jeg holdt det gående til det ikke gikk lenger.
Sakte har jeg blitt meg igjen. Nesten. Fremdeles er det mye pelspledd og sofa, men jeg klarer mer og mer. Flere og flere dager kan fylles med aktivitet før jeg kjenner at kreftene forsvinner og jeg igjen må legges til lading.
Jeg finner tilbake til aktiviteter som gir livsglede. Har kost meg i soppskogen i høst. Kost meg på tur med hundene og Gamle Gubben Grå. I går var jeg for førstegang på lenge på morgentur alene slik som før, bare Kjøteren og jeg.
Jeg er på vei tilbake. Og jeg skal aldri tilbake. Aldri tilbake til da døgnene var så fulle av aktivitet at jeg aldri fikk hentet meg inn. Aldri tilbake dit hvor livet bare føles som en endeløs løpetur i hamsterhjulet.
Jeg skal tilbake til det hektiske aktive livet jeg elsker, men samtidig sette av tid til å sitte i kurvstolen på trammen, gå morgenturer ved en stille elv med Kjøteren, tid til kaffekopper med Barndomsvenninna og til å slumreunder pelspleddet. Tid til å være meg, helt og fullt.
Kjøteren har vært et familiemedlem siden våren 2008. Da arvet vi han etter en av Yngste Sønn sine kammerater. Hunden vi da hadde begynte å bli gammel. Knær og hofter var stive, og han klarte ikke de lengre turene lenger. Så jeg begynte så smått å titte litt på nye omplasseringshunder. Vi har alltid omplasseringshunder. Det er så mange hunder som trenger et nytt hjem, vii er ikke opptatt av rase.
Jeg ville komme Gamle Gubben Grå i forkant med valg av hund. Han er svak for en trist historie, og ser løsninger der andre ser utfordringer. Så for ikke å få en hyperaktiv Grand Danois, eller en mannevond rottweiler med personlighetsproblemer i hus begynte jeg letingen etter vårt nye familiemedlem.
Da dukket Toby, Kjøteren; opp. Han var hunden til en familie hvor sønnen vår og sønnen i huset hadde vært bestekamerater. De skaffet seg hund som ble oppkalt etter vår hund. Toby. Og denne hunden, deres Toby, skulle nå omplasseres.foreldrene hadde blitt skilt, moren hadde tatt med seg barna og flyttet til Tyskland. Faren hadde en jobb hvor han reiste mye. Lite tid til hunden. Jeg sendte mail, og fikk raskt svar. En far som omplasserte hunden til sønnen med tungt hjerte fant det litt enklere når hunden skulle bo hos bestekameraten. Allerede neste ettermiddag var Kjøteren vår.
Nå er Kjøteren blitt en gammel hund.
Han er snart 17 år. Knær og hofter er stive og vonde i fuktig vær, pusten kan bli anstrengt ved for store anstrengelser på varme dager.
Her en dag kom jeg hjem etter å ha vært bortreist et par dager. Hundene var elleville da de så meg, men Kjøteren reiste seg ikke fra ganggulvet. Jeg fant raskt ut at han ikke klarte å reise seg. Tårene presset på, og jeg fikk en klump i hjertet. Var dagen kommet? Måtte vi avlive turkameraten og familiemedlemmet? Etter en lang kosestund, og flere forsøk på å få han på beina, resignerte jeg og serverte middagen i gangen Han inntok den liggende. Jeg lagde middag til resten av familien mens tårene rant stille nedover kinnene.
Det var fredag kveld.
Under middagslagingen kom Kjøteren på stive ben inn på kjøkkenet, snuste litt i matskåla og stavret videre inn i spisestua og fant den vante plassen sin i kroken ved spisebordet. Vi bestemte oss for å vente til mandag med å ta han med til veterinær for den siste farvel. hvis ikke tilstanden forverret seg i løpet av helga.
Helga gikk, og vi tok han med på små lufteturer rundt kvartalet. Noen ganger ville han snu etter få meter, og fikk lov til det. Han ble ikke verre,. Jeg syntes han virket bedre, men antok det mest var ønsketenkning.
Da mandagen kom, var han med på den vanlige morgenrunden. Han virket nesten som før. Vi bestemte oss for å vente litt med å oppsøke veterinær.
noen dager senere skulle jeg på tur med Charlie Chihuahua. Bildøra til baksetet der hundene er plassert når vi drar på tur sto åpen mens jeg forsøkte å fange den lille rakkeren som måtte undersøke hele hagen før han var klar for biltur. Da jeg kom tilbake til bilen med en hoppende glad Charlie, lå Kjøteren fornøyd på plassen sin i baksetet. Tydelig at han og ville være med på tur.
Selvsagt fikk han lov til det.
Nå er det gått over to uker siden bena ikke ville bære han- og den 17 år gamle hunden hopper lekent rundt. I går var vi på tidlig morgentur bare han og jeg, slik som i gamle dager.
Han er en stayer, den hunden. Og jeg er så utrolig glad i han. Det blir utrolig tomt den dagen han forlater oss. Forhåpentligvis er det fremdeles en stund til.
Om jeg avkrefter eller bekrefter rykter Isabell Raad antar svirrer rundt henne er resultatet det samme. Hun er på bloggtoppen uten å ha kommet med noe nytt siden fredag. Jeg er helt ute av lista.
Det må sannsynlig saftigere rykter til.
Antakelig selger rykter mer enn avkrefting av rykter. Så hvis jeg bare hadde noen skikkelig rykter jeg kunne spre om noen, da hadde saken vært biff. Da hadde jeg sust oppover på bloggtopplista, passert Sydetselv, Lillysverden, Geriatriks, Spisogspar, Kjendisfrue, og Isabell Raad og tronet øverst på bloggtopplista. Sann mine ord!
Men hva skal jeg sette ut rykter om?
Jeg kunne fortalt at bilen til en lokal kjendis ble sett et sted den ikke burde stått i går, søndag kveld. Og at det vist nok går rykter om at denne kjendisen er veldig glad i damer. Litt mer glad i damer enn det en gift familiemann burde være.
For at det ryktet skulle få meg oppover på lista burde jeg sikkert fortalt hvem denne lokale kjendisen er,hvor bilen ble sett og hvilken dame jeg tror han (jeg kan røpe at det er en han) tilbringer tiden sammen med. Og så burde jeg vært sikker på at han fremdeles er en gift familiemann.
Men om jeg hadde kommet med alle disse opplysningene, hadde ryktet bare hatt lokal interesse – og det hadde ikke bragt meg på toppen av lista. Så hva er vitsen med å spre ryktet da? I tillegg måtte jeg jo ha forklart hvordan jeg vet at den bilen var… og kanskje det da hadde oppstått helt andre rykter. For hvorfor vet jeg at bilen sto der? Hva gjorde jeg på de kanter?
Nei, jeg kommer ikke til å sette ut rykter om BMW en som sto parkert på feil sted. Det er ikke mitt bord. Å spre rykter om andre kommer raskt tilbake på deg selv.
Å hevde seg selv ved å tråkke på andre er ingen god strategi.
Jeg får heller forbli en bunnblogger.
Hver alder sin sjarm, heter det. Og da ungene var små hendte det nok at vi fikk noen våkenetter. Mest med Eldste Sønn. Han hadde noen måneder da han gjerne var våken en times tid midt på natta, gjerne sånn mellom klokka 3 og 4 på natta. Han var våken akkurat en time, uansett hva jeg prøvde. Så det ble som regel til at jeg satt i gyngestolen i ei mørklagt stue og ammet og sang.
Så ble ungene ungdommer. Ut på byen, og ei mor som ikke fant roen hjemme før alle var i hus. Men jeg har ikke vært så mye plaget der. Ungene har ikke vært så mye på byen. Datteren begynte tidlig å arbeide som servitør. Hun varsom regel på jobb både fredagskvelder og lørdagskvelder. Ja, jeg lå ofte våken på sofaen og ventet på telefon. Ikke fordi jeg var redd for at det skulle ha skjedd henne noe, men fordi jeg skulle hente henne på jobb sånn rundt 04.00 når hun ringte. Men det er lenge siden. Datteren flyttet hjemmefra i 2011…
I natt har jeg atter fått avbrutt søvnen. Klokka 03.54 vekte Charlie Chihuahua meg. Han måtte tydeligvis ut. Så da var det for ei kjerring å komme seg opp, og åpne ytterdøra og en lettet liten hund løp ut i hagen.
Det token del minutter før han kom inn igjen, og nå ville han heller leke med lekene sine på stueteppet enn å bli med meg inn på soverommet . Det gjaldt ikke samme hvor mye jeg lokket.
Vel, soveromsdøra ble lukket, jeg krøp tilbake under den gode varme dyne, og rakk nesten å finne tilbake til søvnen før jeg hørte ivrige klor på soveromsdøra og lav klynking.
Opp igjen. Hund inn på soverommet etter et par sekunders nøling. Han pilte under senga og ble værende der. Helt til jeg hadde krøpet godt under dyna og nesten kommet meg tilbake til drømmeland. Da ville han opp i senga og sto og klynket.
Han er en sær hund, så han kan ikke løftes opp med mindre jeg sitter oppreist med begge bena plantet på gulvet. Har jeg nevnt at jeg har vondt i ryggen, er stiv og støl? Vel, man tuller ikke med en utålmodig Chihuahua, så selvsagt reiste jeg meg opp og fikk løftet Charlie opp i senga.
Det tok ytterligere 20 minutter før han hadde fått ordnet seg boso og kunne komme til ro.
klokka 06.12 var det på han igjen.
På ny vekte Charlie meg, og måtte ut. Jeg sparket til Gamle Gubben Grå, og han sto opp for å få hunden ut i hagen. Men tror du det sære krypet av en chihuahua sto opp? Nei, han ble stående å klore og dytte på meg med små klynk. Jeg lå stiv og lot som jeg sov.
Gamle Gubben Grå kom tilbake til soveromsdør og skrudde på taklampa. Innbilte seg visst at Charlie ikke fant den åpne soveromsdøra i mørke eller noe slikt. Dere kan tro jeg satte pris på at det grelle taklyset ble skrudd på klokka06.15 en søndag morgen. Manøveren gjorde ikke at Charlie så lyset for å si det slikt. Nei, først når jeg satte meg opp i senga og løftet han ned på gulvet kunne Charlie Chihuahua bevege seg mot hagen, da i rakettfart.
Jeg sto opp og gikk på badet., fikk fanga med meg Charlie på vei tilbake til senga og så kunne vi kose oss med et par timer til under dyna før dagen startet på ordentlig.
Småbarnstiden er over. Ungene er store og nesten alle er ute av rede. Det hender jeg lurer på hvorfor vi har skaffet oss hunder. Det er slikt jeg ligger og tenker på der under dyna. Det og hvem som var så dum å gi hundene kotelettbein i går kveld…..
Nå må jeg ta grep og komme meg på toppblogglista. Jeg har jo ikke vært blant de 100 beste på flere dager, muligens over ei uke. Nei, her må man lære av de beste, og da går jeg helt på toppen til Isabell Raad.
Hun svarer som så mange ganger før på rykter hun antar svirrer om henne. Jeg har ikke peiling på om det svirrer rykter rundt om meg, men svarer villig på ryktene som muligens svirrer om Isabell
Stemmer det at det var klein stemning på All Star-sendingen?
Har ikke peiling. Så ikke sendingen og var selvsagt ikke på settet. Men vet at dansepartneren til Emilie Nereng, tidligere Voe knakk kravebeinet.
Den lørdagen var jeg mer opptatt av å vise at Hønefoss er mot rasisme., og på vår side av torget var stemningen god. (Hvis jeg nå nevner navnet på den organisasjonen som var på andre siden av torget, får jeg raskt mange lesere. Tipper at de har en søk inne på organisasjonen sin. Men de ødelegger ofte dagen min med meldingene sine, så jeg dropper det.)
Er det sant at du tjener mindre i år, kontra i fjor?
Jeg kommer vel ikke til å tjene mindre enn i fjor. Jeg fikk et generelt tillegg på 5.000 kroner i årets lønnsoppgjør. Dette lønnstillegget fikk jeg fra 1. mai. Så virkningen av det lønnstillegget i 2019 vil bli 3.333,- kroner. Regner med at lønnsveksten min i år blir på ganske nøyaktig den summen. Det vil si en lønnsvekst på 0,6%. Når man da forventer at prisveksten i Norge i samme periode skal være på ca 2 % betyr det at jeg har en negativ reallønnsvekst på 1,4%. Altså at kjøpekraften min er redusert med 1,4 % fra 2018 til 2019. Så, man kan i grunnen si at jeg tjener mindre i år enn i fjor. (Regner med at en god del datt av i den utregningen, derfor kompliserte jeg ikke bildet ytterligeremed å ta med overheng og glidning. Glidningen var forresten 0, for dere som er like mye nerder som meg – og overhenget veier ikke opp for fallet i reallønnsvekst.)
Stemmer det at det er romanse og/eller sex på SVD?
Dette har jeg selvsagt overhode ikke greie på.
Men et hjertesukk fra en som har levd en stund, er det mye sex uten at det er litt romanse? Jeg har levd en stund. Jeg vet det ikke er uvanlig å ha sex med folk man ikke er gift, samboer eller i et forhold med. Jeg vet at man kan ha sex med andre selv om man er gift, samboer i et forhold. Jeg er ikke dum. Jeg forstår og at man har sex med mennesker man ikke har planer om å ha noe forpliktende forhold til eller uforpliktende for den sags skyld. MEN er det god sex hvis det ikke er et lite snev av romantikk med i bildet?
At du har kjæreste.
Ja jeg har kjæreste! Han kalles her på bloggen for Gamle Gubben Grå, og vi har vært kjærester i snart 30 år. 25av dem har vi vært gift.
Stemmer det at du skal i fengsel?
Nei, jeg skal ikke i fengsel. Men siden Isabell Raad har behov for å avkrefte dette ryktet gang på gang så tenker jeg ingen røyk uten ild…..
Stemmer det at du har personlig assistent?
Nei. Jeg har ikke personlig assistent. Men det hender jeg får lurt Gamle Gubben Grå til å være fotograf. slik som her som vi tok en fotoseanse utenfor rådhuset.
Et rykte: at du leser på Jodel.
Forstår ikke spørsmålet. Hva er Jodel?
At det begynner å bli dårlig stemning mellom deltakerne på Skal Vi Danse. Sant/usant?
Har ikke peiling, og interesserer meg midt i ryggen.
Men det begynner å bli dårlig stemning mellom politikerne på Ringerike. Det er 20dager siden valget, og fremdeles har ikke partiene klart å bli enige om plasser og posisjoner. Fremdeles har ikke noen av ordførerkandidatene klart å stille et flertall bak sitt kandidatur. Spennende. Svaret må være klart innen 10. oktober. Det er en drøy uke.
Gamle Gubben Grå står på kjøkkenet og steiker koteletter. Jeg ligger under pelspleddet på sofaen i stua og teller vondtene mine. I dag er det mange. Jeg har vondt i ryggen, vondt i hoftene, vondt i albuene og selvsagt vondt i det kneet som er fullt av titan. Hele kneet og store deler av leggen verker. Ute er det skikkelig høst, rått og vått. Regnet har vart i snart to døgn. Helt klart en medvirkende årsak til alle vondtene, sammen ed den kjensgjerningen at det ble litt mye denne uka. Jeg ble litt for mye tappet for krefter. Jeg er sliten. Det ble ikke bedre at det virkelig silregnet da jeg tok den siste turen ut i ettermiddag. Jeg satte føttene i hagecrocsene og tok en kjapp tur ut og høstet årets avling av gresskar og var en tur borte i søppelskuret med plastsøpla – og ble selvsagt våt, våt inn til skinnet i den tynne t-trøya. Burde helt klart ha tatt på meg noe tørt da jeg kom inn, ikke bare krypt under pelspleddet og la genseren tørke på kroppen. Men jeg hadde huset for meg selv en times, var ferdig med lørdagens husarbeid og kunne unne meg en liten strekk på sofaen sammen med Charlie Chihuahua.
Jeg har ikke ligget under pelspleddet i hele dag. Nei det skulle tatt seg ut!
Jeg har kjørt guttene ut til Høvdingen, og handlet både for han og helgehandelen vår.Jeg har pusset stuevinduene og vasket et par gulv. Jeg har i en gløppe i regnværet tømt verandakassene for sommerblomster og da det startet å regne igjen, gått tur med hundene i skogen. Jeg har vasket rundt på badet og på kjøkkenet, pakket opp fra bagen jeg hadde med på hotellovernattingen og ellers sørget for at huset ser ok ut til helga.
Kotelettlukta brer seg fra kjøkkenet. Det blir trylla frem en agurksalat med reddiker og gresk yoghurt, og helt nydelig syltet rødløk. Jeg er heldig som er gift med en kokk.
Anna Rasmussen er på toppen av bloggtopplista med 33.009 klikk. Jeg har ramla ut av lista for godt virker det som. Anna Rasmussen skriver om foreldresamtale, gynekologtime og høstferie. Ungene mine er 22, 24 og 28år og jeg blir ikke innkalt til foreldresamtale på arbeidsplassene deres. Ikke har jeg vert innom gynekologen på en stund og ikke har jeg høstferie. De 12 feriedagene jeg har igjen i år var vist overført til neste år uten noen særlig samtale med meg om det temaet. Greit nok, siden jeg jo er delvis sykemeldt. Så jeg har kun reflektert ikke protestert over den avgjørelsen. Så hva har jeg bedrevet tiden med når jeg ikke kan matche Anna Rasmussens utrolig spennende liv?
Tirsdag arbeidet jeg i hvitt, og tok en ordentlig god økt på PCn for å få unna en del tillitsvalgtsarbeid som hadde hopet seg opp. Det ble vel 11 timer på jobb før jeg satte nesa hjemover. Ja, jeg vet at jeg fremdeles er halvveis sykemeldt. Ja, jeg veit at det ikke er lurt akkurat nå med 11 timers arbeidsdager, men det er ganske stressende å vite om alt arbeidet som ligger og venter på meg og aldri ha tid til å gjøre det. Det er en stressfaktor jeg heller ikke har godt av. Så da gjelder det å prioritere og bruke kreftene når de er der, slik at man kan slappe av når man slapper av.
Onsdag og torsdag var det ledersamling på Holmen Fjordhotell.
Koselig. Lærerikt. Men jeg er veldig på og veldig på jobb på slike arrangement. Sitter på første rad. Bidrar og deltar aktivt. Tar de uformelle samtalene med de jeg bør snakke med. Tar pulsen på de 6 seksjonene jeg er tillitsvalgt for, sånn fra ledersiden. Prøve å fange opp utfordringer før de blir for store og uhåndterlige.
Samtidig hadde jeg en mailutveksling med en advokat som jeg samarbeider med om en sak.
Vi hadde en øvelse på dette kurset hvor vi skulle presentere hva vi arbeidet med i form av en kort og litt spennende formulering. Jeg tok utgangspunkt i tillitsvalgtsrollen min, det var jo derfor jeg var på ledersamlinga, og lagde følgende presentasjon; Jeg arbeider for medlemmene med å bearbeide ledelsen slik at vi får de arbeidsforholdene vi ønsker. Jeg er veldig fornøyd med den formuleringen. Kurslederen var litt kritisk til “bearbeiding av ledelsen”.
I en annen øvelse skulle vi lage en story,, det var jo kurs i story-telling med utgangspunkt i fortid, nåtid og fremtid. Min story ble som følger;
Da jeg begynte på Sykehuset i1990 hadde vi værken CT maskin eller MR. Slikt var forbeholdt de store sykehusene. Alle undersøkelsene var beskrevet før legene gikk hjem klokka 17.
Nå tar vi rundt 20 MR undersøkelser og 30 CT undersøkelser i døgnet. Hver undersøkelse inneholder flere hundre bilder. Sluttlistene er ved dagens slutt på 1000 undersøkelser som ikke er beskrevet.
I fremtiden skal Bildediagnostisk avdeling få de ressursene de trenger for atter å levere gode og trygge helsetjenester til våre pasienter.
Kurslederen var fornøyd med den tolkningen av øvelsen.
Klinikkdirektøren, han som sitter på pengesekken kom bort til meg etterpå og samed et smil at du benyttet selvsagt anledningen denne gangen og til å påpeke for liten ramme.
Avdelingssjefen, han som må prøve å trylle med å drifte fornuftig innen for de snevre rammene kom og bort til meg og var kjempe fornøyd. Fikk illustrert problematikken på en god måte mente han.
Fornøyd selv og, men tar med historien for å vise at er jeg på jobb forsøker jeg å være 100% på jobb.
Etter middagen og en øl med NITOs tillitsvalgt, fant jeg rommet og senga i god tid før midnatt.
Torsdag morgen var jeg ordentlig sliten. Jeg hadde sovet dårlig, gjør ofte det på hotell. Formiddagen var satt av til gruppearbeid. Vi var tre på gruppa, Ingen mulighet for ikke å delta. Jeg lar meg raskt engasjere, men kjente at tiden frem til lunsj gikk utrolig langsomt.
Rett før lunsj oppdaget jeg at hun som skal sitte i kommunestyret i Rødt sammen med meg hadde ringt. Hun ringer bare når det er noe viktig, så jeg ringte opp igjen til henne i en liten kaffepause.
Det skulle være et møte denne kvelden som hun ville ha meg med på. Det nye kommunestyret er ennå ikke konstituert. Man har ikke funnet ut hvem som skal være ordfører, varaordfører og hvordan medlemmene i råd og utvalg skal fordeles. Valgresultatet gjør at denne konstitueringen er vanskelig. Nå var det noen som ville snakke sammen og hadde invitert oss med i samtalen.
Veldig spennende!
Men egentlig skulle jeg på et møte i Oslo. Rødt Viken skulle fordele hvem av oss som skulle sitte i de forskjellige råd og utvalg i Viken. Spennende det og. Selv om alt jeg kunne ha håp om var en eller annen varaplass og knapt det. Det var vanskelig å konsentrere seg om resten av kurset. Hjernen som var overarbeidet og sliten fra før kvernet plutselig om politikk og posisjoner i tillegg til ledersamling og kommunikasjon. Oslo eller Ringerike. Hva skulle jeg velge? Hvilke råd skulle jeg gi? Hva mente jeg egentlig?
Endelig var det lunsj, og ledersamlinga var over..
Etter et deilig måltid dro NITO s tillitsvalgte og jeg til Drammen. Vi skulle sammen med de andre foretakstillitsvalgte drøfte med ledelsen et tiltak for å få folk til å arbeide flere helger, og samtidig få flere til å arbeide heltid.
Jeg deltok aktivt i drøftingen, tenkte politikk, og kjente at hjernen snart sprengtes.
Fra Drammen satt jeg på med Magda i retning Hønefoss. Det fikk bli Ringerike og ikke Oslo i kveld. Det var det som fristet mest. Sendte beskjed til de i Oslo og ringte opp igjen og ga beskjed til hun på Ringerike. Fikk Gamle Gubben Grå til å hente meg slim at jeg rakk en liten tur hjemom før jeg dro på rådhuset.
Det ble et interessant møte. Et møte man ikke skriver referat fra eller deler så mye om på en blogg. Men hjernen måtte arbeide litt også her. Gøy med hjerneaktivitet, men sliten.
En rask telefon i bilen før jeg dro hjem og flata ut på sofaen. Klokka var straks 22.00.
I går. I går, mens Anna Rasmussen toppbloggren var opptatt med foreldresamtale, gynekolog og høstferieplanlegging lå jeg rett ut under pelspleddet på sofaen. Det var tid for lading.
Onsdag og torsdag tilbragte jeg på vakre Holmen Fjordhotell. Det var et såkalt lunsj-til-lunsj-møte. Lederne i klinikken, hovedverneombudet og vi klinikktillitsvalgte var samlet for å bli kurset i kommunikasjon. Vi skulle lære oss såkalt story-telling, eventyrfortelling eller manipulasjonens kunst om du vil.
Bildet er ikke fra hotellet men fra en hjemlig strand.
Regner med at noen i ledelsen kanskje kunne ha reagert hvis jeg hadde tatt med meg aperitiffen, åpnet glassdørene ut til brygga og vandret ut i friluft for å ta bilde av vinglass, hav og en rødmende solnedgang for å kommunisere på sosiale medier med #ledersamling #livetpaatoppen #underskudd får #folkapaagulvet ta seg av.
For det er tøffe økonomiske tider på jobben for tiden. Avdelingen styrer mot et durabelig underskudd. Lederne sparer der de kan, og noen ganger der de ikke kan. All form for overtid er strengt forbudt. Det blir ikke leid inn vikarer ved sykdom og ferier, og kurs kan vi selvsagt se langt etter. Medlemmer som har krav på større stillingsbrøk får ikke det. Men toppledelsen tar med seg lederne på to dagers hotelltur. Jeg forstår at noen kan føle at de har behov for kursing i story-telling for å forklare det grepet.
“Unner du oss ikke en hotellovernatting i året?” spurte en av nivå 5 lederne med gråten i halsen sist vi møttes på en tillitsvalgt- ledersamling og jeg påpekte at avdelingen vår kanskje var litt vel godt representert på den ledersamlinga. Jo, jeg unner dere langt nede i lederhierarkiet en hotellovernatting i året. Dere gjør en fantastisk innsats.
Men den samtalen fant ikke sted i fjor, men for kun14 dager siden. Jeg er ikke sikker på om jeg unner dere en hotellovernatting, to bugnende lunsjbord, frokostbuffet og tre retters middag med vin til maten hver fjortende dag mens medarbeiderne ikke får den stillingsbrøken de har krav på og kursbudsjettet for de på gulvet er brukt opp allerede i januar.
Noen vil kanskje ha noen tanker om steinkasting og glasshus, Var jeg ikke selv til stede ved begge disse ledersamlingene?
Jo, det var jeg.
Den første tillitsvalgts- ledersamlinga var i regi av fagforeningen jeg er tillitsvalgt i, og mitt opphold var dekket av fagforeningen. Mens ledernes deltagelse dekkes av helseforetaket de representerer, av arbeidsgiver.
Den siste samlinga dekker arbeidsgiver for oss alle. Den samme arbeidsgiveren som ikke har budsjettmidler til å dekke fagkurs for radiografer i januar eller ansette radiografer i den stillingsbrøken de har krav på.
Jeg kritiserer ikke oss som drar på en ledersamling arbeidsgiver forventer at vi deltar på. Jeg mener bare å påpeke overfor toppledelsen at det gir noen uheldige signaleffekter nedover i systemet og arrangere slike ledersamlinger samtidig som de maner de ansatte til effektivisering og sparing for 10. året på rad.
Vi er i følge statistikk visst nok den mest effektive røntgenavdelingen i landet. Vi produserer flest røntgenundersøkelser pr. radiograf.
Vi er og de dårligst betalte radiografene i Norge.
Disse to kjensgjerningene sett i sammenheng burde gi grunnlaget for en god økonomi. Men i stedet styrer vi mot et tosifret antall millioner i underskudd. Slik jeg ser det skyldes underskuddet enten dårlig ledelse eller for liten budsjettramme til å kunne drifte på en god måte. Hvilke av alternativene som er fasit, vet jeg ikke. Mulig er svaret litt mer komplisert.
Jeg vet at viljen til sparing, viljen til hele tiden løpe litt fortere, jobbe litt raskere, kutte litt på alt som kan kuttes for å effektivisere driften, viljen til hele tiden å øke egen arbeidsbelastning minker jo lengre tid det tar før man ser resultatene. Nå har vi effektivisert driften i 10 år, Løpt fortere i 10 år, arbeidet smartere i 10 år, fremdeles r tallene like røde. Og summen på bunnlinja, det røde tallet med minus foran øker for hvert år som går. Det er lite motiverende.
Jeg forstår at toppledelsen ser behovet for å trene lederne nærmest de ansatte i å være gode eventyrfortellere, holde like motiverende taler som Obama og få oss på gulvet til å strekke oss enda litt lengre mens vi roper “Yes we can!”..
Den mest leste bloggeren det siste døgnet, Isabell Raad har 36.862 lesere de siste 24 timene. Soleklar topplassering rundt 13.500 lesere mer enn nummer to på lista og sikkert godt over 36.500 flere lesere enn denne kjerringbloggen.
Til tross for dette for meg gigantiske lesertallet har hun ikke kommet med noe nytt innlegg siden onsdag klokka 15.00. I dag skriver vi fredag.
Ingen av oss mange hundre bloggere, det er 100 av oss bare på topplista, har altså de siste 42 timene klart å skrive et innlegg som er mer interessant, mer nytenkende eller mer lesverdig enn Isabell Raad sitt siste innlegg. Hva er det så Isabell Raad, denne influenseren, påvirkeren ønsker å opplyse eller underholde sine følgere med? INGENTING!!!!
Innlegget har overhode ikke noe annet budskap enn at hun deler ut en eksklusiv rabattkode til Nelly.
Skal vi være ærlige, så er ikke reklame og gode salgstilbud det so er vanskeligst å søke opp på nett eller i det virkelige liv Det dukker opp minst 3 reklamebrosjyrer i postkassa mi så og si hver dag.
Misforstå meg rett. ikke så veldig mye galt med reklame. Jeg har det selv på bloggen min, og tjener en 50 lapp i måneden på det. Men man kan jo ha et innhold sel om man deler ut rabatter! Man kan da forsøke å flette reklamen inn i innlegget på en mer eller mindre god måte.
Men her var det 0 i innhold, og likevel en topplassering 2 dager på rad. Det burde være et tankekors for flere enn meg. Det finnes jo så utrolig mange gode blogger der ute. Blogger som skriver om selve livet på godt og vondt, hverdagslivet og de større hendelsene.
Anna Rasmussen skriver om en ny verdensborger som hun venter på. Konatil skriver om livet som taximamma. Mamma som 16 åring skriver en hyllest til 4 åringen sin.
Kokkejævel deler ferieminner fra sommeren da alt var bra. Mathe Borge fra en jentetur på fjellet, Andrea Sveinsdottir fra Bali. Adalsjente skal ha en langhelg på Lørenskog.
Speiltvillinger planlegger nytt bad, Ingridagiluz har pusset opp hele huset,
Pappahjerte skriver om en bortrotet bilnøkkel. Supporterfrue om klår som krymper mens de henger i skapet.
Lotte Hoel skriver om å bli seksuelt misbrukt som 3 åring- Aurora Gude skriver om mensen.
Mette Ask om samlivet med en tyrker.
Vippedille deler strikkeoppskrifter og skriver om pakker med posten.
Mat fra bunnen av deler ukesmeny. Spisogspar deler oppskrift på energibarer, Lailas mat på en manrinade. Lavkarbomed Hanne .på syltet rødløk,
Og slikt kunne jeg fortsatt. Men det vi klikker oss inn på er altså rabattkoder til Nelly….
