En ny bok ferdiglest..

I helgen kunne en ny bok bli lagt I haugen for leste bøker   Det er boka “Økseskipet” av Jens Henrik Jensen.

Boka handler om politietterforsker Nina Portland som  ikke klarer å legge fra seg en  sak fra sitt første år i politiet. Og selv om  saken er ferdig for 11 år siden bestemmer hun seg for å starte sin egen etterforskning sånn på fritiden.

Det tar litt tid før jeg lar meg rive med av historien.  Jeg synes den har litt for mye preg av GGG Gyldendals Gode Guttebøker fra 30- og 40-tallet som jeg leste mange av da jeg var liten.  Altså litt vel mange usannsynlige sammentreff.  I tillegg reflekterer jeg om en kvinne virkelig ville handle slik den mannlige forfatteren skildrer. Jeg mener kvinner ville være litt mer gjennomtenkte og ikke la seg rive då med av impulsive ideer.

Men etter en del kapitler er jeg revet med av den fantastiske historien, og i går kveld hadde det vært umulig å gått til sengs før siste side var lest.  Når jeg i etterord leser at historien er inspirert av en virkelig sak, føler jev at jeg har behov for å finne ut mer om den virkelige historien.

Trenger du en actionfylt krim å kose deg med i sommer kan jeg anbefale Økseskipet.  Kanskje ikke det beste litterære verket du kan tenke deg, men en god og spennende historie

 

Bunnbloggerne vs. Toppbloggerne

80 sidevisninger??? Jeg ser vantro på tallet.  80???  Før pleide jeg å ha bikka 200 sidevisninger når jeg logga meg på bloggen rundt 6.30 om morgenen.  I dag morges hadde jeg 80.

Jeg kunne nå satt meg ned, tatt en selfie av mitt eget tårevåte ansikt med blanke øyne og skrevet et stakkars meg innlegg.  Dratt frem alt fra brukket ankel  via diabetes og  konstant trøtthet til de to døde barna mine. Smørt på med mobbinga fra skoletida og all annen elendighet jeg kunne komme på i farta.  Sammen med den rette overskrifta ville det sikkert gitt meg lesere, men ville det å dukke ned i alle soger og ulykker som har vederkveget meg fått meg til å føle meg bedre?  Jeg tviler på det.

For 6 uker siden i dag studerte jeg innlegget til Elander som er på plass nummer 100 i dag.  Jeg lot Gamle Gubben Grå fotografere mens jeg forsøkte uten alt for stort hell å gjøre den enkleste av øvelsene til Elander.  Det kan dere lese om i innlegget her.   Sjokkert over hvor elendig det sto til dro jeg med meg Gamle Gubben Grå ut på tur i skogen her skulle det trenes!

Det endte med ambulanse, operasjon, gips og ikke belaste foten før i dag.
Vel, jeg klarer i det minste den øvelsen jeg forsøkte så desperat på den dagen med glans i dag..  Har jo knapt gjort annet enn å løfte beina opp de siste 6 ukene.  Det gjelder å se det positive.

Men tilbake til det synkende antall sidevisninger og min vandring nedover på bloggtopplista. Kommer det kun av at bunnbloggerne skriver om så mye kjedeligere temaer enn toppbloggerne, eller er det jeg som skiver annerledes om de på bunn enn jeg gjorde om de på topp?

Jeg skriver nok annerledes.
Jeg sparke heller oppover enn å tråkke på de under meg.  Satire biter mer mot de på topp, og er i grunn bare stygt hvis det brukes for å holde folk nede.

Når jeg ser på temaene, så har jeg helt klart mer greie på streik og arbeidskonflikt slik Ripsraps skriver om på plass 99 enn jeg har greie på fukt i og oppussing av bobil slik Dog og Dask skriver om på plass nummer 2.
Oppussing av bobil, jeg ar vel aldri vært inne i en bobil en gang.

Nå ha jeg aldri vært i streik heller, men jeg føler at det temaet har jeg mer kunnskap om. For jeg har jo god opplæring i temaet, sitter i lokalt konfliktberedskapsutvalg og skal i møte om konfliktberedskap senere i dag.  Natt til fredag går fristen ut mellom UNIO og Spekter. Radiografforbundet kan være i streik på fredag.  Og selv om ikke foretaket jeg arbeider ved er tatt ut i første fase, så kan steik for de medlemmene jeg representerer være et faktum om kort tid. Selvsagt vet jeg hva det vil innebære.

Jeg vet at streik betyr at man blir utestengt fra arbeidsplassen. At man får ny arbeidsgiver så lenge streiken varer. Lønna blir ikke betalt av arbeidsgiver med av organisasjonenes streikekasse. Og bare så det er sagt, vi har økonomi til å streike lenge.
Jeg vet at streik er langt fra ferie. Det er utrolig mye jobb og ikke et verktøy de ansattes organisasjon tyr lett til.  Det gjelder å ha god kontakt med media for å få frem hvorfor en streiker. Vinne sympatien.
Man skal ha streikevakter som påser at arbeidsgiver ikke henter inn annen arbeidskraft til å gjøre de streikende sine arbeidsoppgaver.
Man skal holde motet oppe og informere medlemmer.

Og man skal tenke å at når streiken er over skal man tilbake til arbeidsgiver og forhåpentligvis ha et godt samarbeidsforhold.

Hvorvidt man skal offentliggjøre navn og bilde på personer som blir dømt for å forgripe seg på barn, en form for offentlig gapestokk er problemstillingen Hjernevasket tar opp på plass 97.  Og ikke noe galt om Mamma på hjul på tredje plass, men den problemstillingen er mer spennende å reflektere over enn en fotballkamp for en gjeng femåringer.

Hvis du lurer så er jeg ikke for offentlig gapestokk.  Ikke fordi jeg har medfølelse for de som forgriper seg på barn, men fordi ingen lever i et vakuum. Å henge ut non offentlig vil ramme så mange uskyldige, som familien til den dømte. Nei, la domstolene dømme!
Men jeg synes om Hjernevasket at dommene kunne bli strengere, strafferammen øket og ikke minst ha fokus på behandling og ettervern.

OK, jeg kan gå med på at det kanskje ikke har vært så interessant med Friluftsheidi på 97. plasss og alle oss andre som har vært med på Frodiths fotoutfordring. den siste uka og postet bilder av forskjellige følelser og sinnsstemninger.
Men er det noe mer interessant med Ida Wulff på 4.plass og hennes reklameinnlegg for hudpleie.

For huden er så viktig. Huden man skal ha resten av livet.
Derfor renser jeg slavisk huden hver morgen og kveld. Starter hver dag med kollagenpulver. Går ikke ut uten solkrem.

Vel Ida, det er langt fra din til min verden.  Jeg aner ikke en gang  hva kollagenpulver er for noe

Det eneste stedet jeg motvillig kan innrømme at toppbloggerne er mer spennende enn bunnbloggerne er at Mette Ask sitt innlegg om oppussing av campingvogn er mer spennende enn Vabofamily sin endeløse oppramsing av fødselsdagshilsninger og kakebilder.
Men som sagt litt lenger opp her, jeg har overhode ingen greie på eller erfaring med oppussing av bobiler eller campingvogner.

Hvor bringer dette meg hen?  Nei, jeg skal ikke ut å kjøpe ei sliten campingvogn eller en fuktskada bobil.
Men jeg vil komme med et innlegg om steik .
Jeg vil fortsatt ha fokus på bunnbloggerne, men skrivestilen kan spisses.  Og målet er fremdeles det samme; En gang r det jeg som skal trone øverst på bloggtoppen.

 

 

Kveldskos i heimen

Jeg er heldig!  I går kveld vartet Gamle Gubben Grå opp med dette måltidet. Hvit og grønn asparges med brødkrumme, rogn og rømme. Det var kjempegodt!! Jeg er heldig som har min egen kokk.

Yngste Sønn hadde taua med seg Eldste Sønn hjem, og selv om guttene ikke lot seg friste med asparges, hadde Gamle Gubben Grå også kake på lur. Den var de ikke vonde å be når det gjaldt å være med å dele. Vi ble sittende å skravle lenge ute på terrassen og etterhvert inne i stua. Klokka hadde passert 1 før Eldste Sønn ba om å bli kjørt hjem.  Koselig. Ikke ofte han blir så lenge.

 

Festival, gatekunst og kokken.

Svigermor kan slappe av, i den grad den dama er i stand til det.  Jeg leser inne på bloggen til Hovedsteder at Norwegian ikke sletter bonuspoeng folk ikke har fått brukt under pandemien.   For Svigermor som alltid er på fly-fot må det være en god nyhet.   Jeg vet at hun drømmer om en tur til USA i løpet av sommeren, og at høstens billetter til Spania alt er bestilt.
Jeg derimot er aldri ute på slike reiser, eller svært sjelden.  Ingen bonuspoeng å tape på meg.

At Øyafestivalen kjøper Palmesus festivalen er heller ikke en nyhet som interesserer meg.  Når var jeg sist på festival? Jeg tenker godt etter. Jeg tror det må ha vært Skinnesmofestivalen i….. tja, 1987? Hvis du ikke helt kjenner til Skinnesmofestivalen så var det en bygdemusikkfestival på Skinnesmoen i Krødsherad kommune. Mye torader, mye hjemmebrent og mye mygg. Venninna mi bodde få hundremeter fra festivalplassen.
Minner fra ungdomstida

(Eller, det var ikke helt sånn som på denne YouTube videoen jeg husker det, men nesten…)

Danmark lanserer koronapass-app er neste sak inne hos Hovedsteder.
Da er det nok bare snakk om kort tid før Norge gjør det samme.  Jeg forstår hensikten med disse passene, og jeg støtter en del av bruken av de. For å reise, og for å komme inn på konserter etc. Men det har kommet forslag på litt mer bruk av de enn det jeg er enig i.  Vi får se hvilke regler og hvilken buk som kommer til å gjelde.

Den siste nyheten inne hos Hovedsteder er at Norge ender reiseråd.  Færøyene og deler av Finland går fra gult til rødt.
Plager ikke meg.  Jeg har ikke tenkt meg verken til Finland eller Færøyene.  Det blir helt klart Norgesferie på meg i år, og det gleder jeg meg til.  Norge er et fantastisk ferieland.

Vi fortsetter oppover bloggtoppen til plass 99.  Der er Zhuo.  Hun har på ny vært ute med fotoapparatet sitt.  Også denne gangen får bildene hennes meg til å tenke.

Innlegget heter “Hva nå Kristiansand?” og ta utgangspunkt i et bilde av gatekunstneren Quirkly Mouse som befinner seg ved infotavlen “Hva skjer” i Markens gate i Kristiansand.
Bildet har teksten

Hva nå #Kristiansand?
Skal vi ta opp kampen mot vold og seksuelt misbruk av barn, eller tie det i hjel fordi det blir så vanskelig å gjennomføre?!!
– Quirkly Mouse

Maleriet viser flere barn med gjensydde munner og triste øyne.
Bildet gjør inntrykk.

Gatekunst syns jeg er kult!  Jeg blir nysgjerrig på hvem denne Quirkly Mouse er, men jeg blir like klok av å google. Vel, sånn er det jo ofte med gatekunstnere.

Siden det er søndag, og til og med før kirketid føles det litt som å tråkke på noe som betyr mye for mange og skrive  djevelens navn.  Men Damer for faen er neste blogg på lista.

Et slikt blogg-navn gir assosiasjoner om ei grepa kjerring.  En biker, eller ei rødstrømpe  fra kvinnegruppa Ottar.  Jeg blir litt skuffet når innlegget bare inneholder en oppskrift på Løvetannsirup.  Det var ikke elt det jeg hadde forventet på en blogg med det navnet.

Ikke noe galt med løvetannsirup, altså. Jeg synes slike ting er kult jeg.  Men jeg forventet noe annet enn en matblogg.

Noen klager over at enkelte av mine blogginnlegg er tre kilometer lange.  Har dere sjekka ut siste innlegget til Vabofamily?  DET er langt det!  Fem kilometer, minst! Innlegget inneholder alt de har gjort de siste to månedene og ikke minst må alle bilder av en haug med bursdagshilsener som en haug med bursdagsbarn i forskjellig aldre har fått i løpet av de to månedene.
Ble litt langt for meg,  men hvem er jeg til å dømme?

Så er det bare kokken igjen. Kokken Geir. Andre kokker som frekventerer bloggverden har jeg ingen planer om å kommentere.

Kokken Geir er en kokk som blogger om mat. Ikke om livet eller døden mellom måltidene. Jeg liker Kokken Geir, og har prøvd minst en av oppskriftene hans. Den oppskriften var jeg veldig fornøyd med. Det var kyllingfilet med wokede grønnsaker og ramsløksmør. Det var jeg som lagde middagen her den dagen, og det var så godt at en skulle tro at det var Gamle Gubben Grå som hadde kokkelert.

I dette innlegget lager Kokken Geir Grillet svinenakke med coleslow tilsatt jordbær.  Det høres godt ut. Mulig det må prøves en dag.

Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne I dag?  Det blir litt langt å dra til Kristiansand for å fotografere gatekunst, desverre. Ikke har jeg en svinenakke eller et kålhue liggende å slenge, så jeg får ikke testet ut oppskriften til kokke. Men jeg kan jo terrorisere resten av familien med å spille skikkelig bygdemusikk….

Tur i byen

I dag lot Gamle Gubben Grå og jeg husarbeid være husarbeid og dro til byen selv om vi ikke har shina Drømmehuset.  Vanligvis er tur på kafé vår belønning til oss selv når Drømmehuset er sånn noenlunde i vater. Men I dag gjorde vi et unntak.

Det skulle være platemarked i Fengselshagen og bruktmarked på torget, og slike ting lokker jo oss.

Vel vi fant ikke noe som fristet på noe av markedene, så vi gikk for å finne et sted å ta en kopp kaffe.  Tanken var jo Kirkens Bymisjon og de fantastiske boblevafflene deres med is. Men  på bordene deres på torget var det fullt.  Og da et korps kom for å ha konsert på torget så det ikke ut til at det skulle bli noen ledige bord med det første.

Vi tok derfor turen til bakgården til Rumi. Korpsmusikken hørte vi like godt derfra.

Men på Rumi er det ikke is og boblevaffel eller kaffe som liksom er det store. Det er et sted du går for en matbit.  Så da ble det grillspyd i paprikasaus med ris og salat og en duggfrisk Aass uten.

Ikke verst lunsj på en lørdag og skikkelig koselig å nyte maten ute i sola i en pulserende by.  Snart er livet slik vi husker det fra sommeren 2019 tilbake.

Rulla med russen

I natt har jeg vært ute og rulla med russen. I det minste føles det slik.

For litt over 01.00 i natt våknet jeg av høy musikk.  Var det en av ungdommene som kom hjem, tenkte jeg sånn halvveis i søvne. Men det var litt rart. Ungdommene våre har liksom aldri kommet hjem midt på natta med stereoanlegget på full guffe, Forresten er det bare Yngste Sønn som bor hjemme og han var da hjemme da jeg la meg rundt 23.

Jeg satte meg opp i senga, dro gardinene til side og kikka ut på gårdsplassen. Ingen fremmede biler der. Heller ingen biler med høy musikk. Men musikken dundre godt fra ett eller annet sted i nærheten. Jeg la meg tilbake i senga. Så var det vel noen som hadde fest.

Jeg ble liksom liggende å tenke gjennom naboene mine for å finne ut hvor festen kunne være.  Der bor få familier med ungdommer her på feltet nå. Musikken var så høy at jeg kunne ha sunget med på teksten, refrenget var lett å lære selv om det var ukjent musikk for meg. Så festen måtte være relativt nære. Og det var helt klart musikk for de  yngre garde.

Rett over gata bor et eldre ektepar.  De er i 80-åra. De festa nok ikke med høy musikk og dunkende bassrytmer midt på natta. Vi bor i et fredelig boligfelt. Naboene ved siden av oss er fra Litauren. Flinke folk. Og når de spiller musikk er det ikke slik musikk og I tillegg pleier de å verken spille høyt eller seint.  Slik fortsatte jeg å utelate den ene nabofamilien etter den andre mens musikken sammen med Gamle Gubben Grås snorking fikk senga til å vibrere.

Etter litt funderinger kom jeg til at musikken sikkert ikke kom fra boligfeltet vårt, men derimot fra den store plassen ved truck-stoppet på andre siden av E16. Det er sikkert russen som har samlet seg der! Musikken var i grunn sånn russelåt-musikk.

Jeg krøllet meg under dyna. Dette kunne bli en lang natt.  Og det fikk jeg rett i. I time etter time dunket musikken. Jeg prøvde så godt jeg kunne å få sove, men det var ikke lett, selv om jeg nok duppet av litt innimellom.

Ringe politiet gidder jeg ikke. Vil ikke være den sure kjerringa. Samtidig håpet jeg noen andre snart tok grep og ringte.  Vel, de andre tenkte nok det samme som meg for jeg hørte musikken helt til rundt klokka 05….

Så i natt, har jeg rullet med russen. Ikke rart jeg er trøtt. Gamle Gubben Grå derimot er jo litt tunghørt,   hadde sovnet før musikken startet og har ikke hørt noen ting.  Håper russen, eller hvem det nå var finner seg en annen plass til natta.

Frodiths fotoutfordring GAL

Her er  dag i vinter var jeg litt gal.  Jeg dro på stranden for å strikke i sno og mange kuldegrader. Hvorfor? Husker ikke helt, men det var noe Vibbedille hadde skrevet om strikking på stranda.

Helse, trening og rabarbrakake

Noe av det jeg savner mest her jeg hinker rundt med rullatoren er å gå tur.  Sånn som denne turen Gamle Gubben Grå og jeg gikk rett over påske etter et tips fra en kollega.  Jeg er utrolig glad for at jeg fikk gått den turen, og snart håper jeg å komme meg ut på tur igjen.  Enn så lenge får jeg nøye meg med gode minner.

Sånn er det muligens for Tursiv og. For hun har ikke kommet med noen ny turbeskrivelse siden 14. mars.  Den har jeg nevnt mange ganger før.

Norge og Verdensnytt har heller ikke noe nytt å bringe til torgs. De reklamerer for en innsamling til støtte for Palestina som var forrige helg Den skrev jeg om i går.

Livet med Vesla der i mot har et flunkende nytt innlegg.  Det er en del av Frodith sin fotoutfordring.  Hun dler bilde av at hun er flau.
Her er mitt flaue bidrag  i den utfordringen.

Først på plass 97 er det noe å skrive om.. Det e Kampenkompleks sitt innlegg fra29. april.

Kampenkompleks er ikke en av de bloggene jeg følger.  Det er en såkalt “sykdoms-blogg” og de pleier jeg og holde meg litt unna.  Når du klikker deg inn på om-delen på en blogg og alt som stå der er MMM 21 år gammel Et liv med fysisk og psykisk sykdom, det betyr ikke at livet mitt er dårlig fordi! Vær med på reisen da vell 🙂 ja da skjønner du fort hvor denne bloggeren har fokuset sitt.

Det er sikkert mange som finner hjelp og trøst i å lese slike blogger, men jeg er ikke en av de.  Jeg har og merket på meg selv at når jeg leser for mange av de “stakkars meg” bloggene så gjø det noe med meg og.  For når livet mitt heller ikke alltid er på topp og jeg leser mange slike blogger så er det så lett å bli  litt vel sentrert om egen elendighet og. Hvis humøret, psyken min er litt nede, eller depresjonen ligger og vaker i vannskorpa blir jeg ikke noe bedre av å forsterke “stakkars meg” følelsen som  liger der et sted i underbevisstheten.

Jeg har sikkert klart å provosere på meg noen med det jeg har skrevet nå.  Jeg må derfor forte meg å skrive at det er ikke all som skriver om sykdommen sin eller som r syke som er i den kategorien.  Mamma på hjul og Vibbedille er to bloggere som lever med alvorlig sykdom eller mye smerter. Det er likevel ikke det som gjennomsyrer bloggene  deres.  Men nå tilbake til Kampenkompleks.

Kampenkompleks har vært til utredning på sykehuset og fått diagnosen Postural Takykardi syndrom. POTS Det betyr at pulsen stiger uten at blodtrykket faller når man reiser seg opp så man blir svimmel   Og at det ikke går over når man har vært oppe en stund, men at det eneste som hjelper er at en legger seg ned.
Kampenkompleks har fått medisiner, men det viktigste er å ikke overanstrenge seg og hvile mye.

Høres kjedelig ut.  Dama er ung. Jeg googler litt for å få en forståelse for hva som skjer i kroppen og hvorfor.  Hva som kan hjelpe og ikke minst hvordan prognosen er.

La oss starte med de gode nyhetene først.
På Norsk Helseinformatikk sin side kan jeg lese at det ikke er funnet økt dødelighet hos pasienter med POTS.
Dette er altså en lidelse du dør med og ikke av.  Det er jo en veldig godt utgangspunkt.
Videre leser jeg at det er studier som viser at prognosen er god – i en studie hadde mer enn en tredel av pasientene ikke lenger POTS etter ett års oppfølging.
Det må jo og være gode nyheter.  Det er mulig å bli frisk av lidelsen på relativt kort tid..

Så titter jeg litt på behandling.  Medisinene Kampenkompleks har begynt på vil redusere pulsfrekvensen og plagene vil forhåpentligvis bli mindre.  Jeg leser og at den behandlingen som gjennomgående har hatt best effekt, er vanlig fysisk kondisjonstrening. Med bedret hjerte-lungekapasitet ser det ut til de autonome nervene fungerer bedre, og at reguleringen av blodstrømmen dermed normaliseres.

Som alle vet er jeg ikke spesielt opptatt av trening.  Jeg er heller ikke ei slik kjerring som mener at trening er svaet på alle helseutfordringer.  De folka som hevder det skyr jeg enda mer enn de som bare snakker om egen sykdom.  Jeg mener de er virkelig skumle.  Rene QAnon i mine øyne.  Trening var noe jeg slutta med da jeg gikk ut av videregående.

Men samtidig synes jeg det er positivt at NHI (Norsk Helseinformatikk) skriver at fysisk kondisjonstrening kan være med på å kurrere lidelsen.  NHI er ikke QAnon.  De kommer ikke trekkende  med fysisk trening som svaret på alle lidelser.  Jeg har bukt siden mye nok til å vite det.
Selv for meg som hater fysisk kondisjonstrening fremstår det som et langt bedre alternativ enn å proppe seg med piller, eller bare bli liggende utmattet på sofaen.
Så Kampenkompleks. Når medisinene forhåpentligvis får ned pulsen og plagene blir mindre så er det mulig at du med tett og riktig oppfølging kan klare å bli frisk med riktig kondisjonstrening.  Det må jo være gode nyheter?

Antakelig oppleves det ikke slik.  Hvis man ligger på sofaen totalt utmattet er nok kondisjonstrening det siste man har lyst til.  Jeg kan overhode ikke huske når jeg sist hadde lyst til å jogge. Eller jeg er relativt sikker på at slike lyster har jeg aldri hatt.  Men kondisjonstrening er så mangt.  For meg er kondisjonstrening å gå tur. Og i fjor høst da vi var på Beitostølen og gikk tur merket jeg at kondisjonen var bedre enn på mange år.  Det var så gøy!! (selv om jeg tok litt vel mye i og derfor var litt vel sliten innen vi kom til bilen,)
Andre kan sikkert få god hjelp og motivasjon av en flink fysioterapeut eller kommunens Frisklivssentral.   Det gjelder å finne en treningsform som er lystbetont for den enkelte.

Matvalører skriver om noe jeg er mer opptatt av enn trening.  Hun skriver om kake.  Nærmere bestemt rabarbrakake.  Det er sesong for det nå.  Jeg ser rabarbraen vokser fint ute i kjøkkenhagen.

Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag?
Jeg tror det må være rabarbrakake.  I løpet av helgen får vi prøve å få bakt rabarbrakake.

En liten reprise.

Denne kjerringa har kommet med mange blogginnlegg opp gjennom tidene. Noen gode og noen kanskje ikke fullt så fantastiske. Et av mine tidligere innlegg Aud Marit setter dagsorden skrevet i januar 2020 er inspirert av et av de klokeste innleggene Aud Marit har skrevet.  Jeg tenkte det kunne være nyttig å reflektere over det samme temaet en gang til.

Aud Marit kjenner vel de fleste av leserne mine fra før, så hun trenger kanskje ingen nærmere presentasjon. Men for deg som ikke kjenner til Aud Marit såxer hun en bloggkollega fra Kongsberg. Vanligvis skriver hun stort sett om hverdagen sin, men i dette innlegget skrev hun om et viktig samfunnsspørsmål.

I innlegget spurte hun retorisk: ER DET VIRKELIG SLIK AT DET ER ET FORUM SOM SKAL SETTE PRISLAPP PÅ ET MENNESKES LIV?

Som den vitebegjerlige kjerringa jeg er så undersøkte jeg påstanden og innholdet i Aud Marit sitt innlegg nærmere og jeg ble ikke så lite sjokkert og minst like mye forbanna.

Det Aud Marit ønsker å sette fokus på med innlegget sitt er at i Norge er det Beslutningsforum som bestemmer hvilke pasienter som skal få prøve nye medisiner eller nye behandlingsmåte som ennå ikke er godkjente her i landet.

Jeg fant ut at i Beslutningsforum sitter de 4 administrerende direktørene i de fire regionale helseforetakene. En representant fra brukerutvalgene deltar som observatør. (Har altså ingen myndighet ut over å observere møtet og eventuelle diskusjoner.) Bisittere på møtet er også en informasjonskonsulent, en medisinsk rådgiver, representanter fra Statens Legemiddelverk, fagdirektørene i de regionale helseforetakene og lederen i Helsedirektoratet (sikkert direktør han og).  Men slik jeg leser møtereferat så er det de fire Administrerende direktørene som har beslutningsmyndighet.

På Aud Marits spørsmål om hvem som kan sette en prislapp på hva et menneskes liv er verdt er altså svaret de 4 administrerende direktørene i de fire regionale helseforetakene.

Når man overlater beslutningene om hvilke medikamenter eller behandlingsmåte som skal godkjennes til disse Administrerende Direktørene er det klart pris er en viktig faktor. Disse direktørenes samfunnsansvar er jo å drifte sine regionale helseforetak innen for den økonomiske rammen de har fått tildelt. Når en metode, eller et medikament er veldig dyrt, griper det rett inn i deres økonomi. Blir ikke det å overlate beslutningene om hvilke medikamenter og metoder som skal tas i bruk litt som å sette bukken til å passe havresekken? De nyter jo godt av å si nei til det som er dyrt.

Og når jeg leser referat fra møtene i beslutningsforum så er pris svært ofte en faktor for om et medikament eller en behandlingsmåte skal tas i bruk eller ikke. Noen ganger bare pris, andre ganger at virkningen ikke tilsier at prisen er så mye høyere enn liknende medikamenter eller metoder, og noen få ganger at medikamentet eller metoden ikke har like god eller bedre virkning enn medikamenter eller metoder som allerede er godkjent.

Samtidig forstår jeg at man må ha kontroll på hvilke legemidler til hvilken pris man tillater brukt i Norge. Når nye effektive legemidler kommer på markedet har de ofte en unaturlig høy pris.  En pris som ikke har sin bakgrunn i hvor dyrt det er å produsere eller utvikle legemidlet.  Legemiddelfirmaer som har gjort et medisinsk gjennombrudd, lite eller stort, og som for en periode er enerådende på markedet setter prisen på legemiddelet svært høyt for å håve inn mest mulig fortjeneste frem til konkurrentene har klart å komme frem til et liknende medikament   Maksimal fortjeneste.  Selvsagt må noen kunne sette foten ned, så legemiddelprodusentene ikke priser legemidlene sine opp i himmelen og tjener gode penger. Penger du og jeg må betale over skatteseddelen.
Veldig ofte sier Beslutningsforum at de kan ta legemiddelet opp til ny vurdering hvis prisen reduseres.

Så mens legemiddelprodusentene og Beslutningsforum krangler eller forhandler ompris, venter pasientene.  I noen tilfeller blir ventetiden for lang.  I slike tilfelle må det føles smålig av det offentlige og forhandle om pris på et legemiddel som kan forlenge livet, eller gi økt livskvalitet til deg selv eller noen du har kjær.
Jeg er usikker på hva som gjør meg mest forbanna, beslutningsforum som sier nei, eller legemiddelprodusentene som tar seg alt for godt betalt.  Eller, nei. Det som gjør meg mest forbanna er legemiddelprodusentenes trang til maksimal profitt. Det å ha funnet et middel som kan forbedre livskvaliteten til mennesker og eller redde liv, og så priser de det så høyt at kun de rikeste har råd til det.  Ja, det er direkte uetisk!

For noen vil alltid få tak i den dyre medisinen. Noen velger å reise til et land hvor man benytter denne behandlingsmetoden, gjerne på en privat klinikk.  De betaler det av egen lomme og enkelte tar opp store lån for å få den beste behandlingen de mener er mulig, selv om den er for dyr for det offentlige norske helsevesen.  Men det er ikke alle som har råd til å få behandling på private utenlandske klinikker.

Aud Marit tar opp en problemstilling til i sitt innlegg som jeg synes er verdt å reflektere over.
Hun sier hun vet at det er medisiner for den sykdommen hun har, men den er for dyr for at legene vil gi den til henne.

For selv om vi i Norge er enige om at all skal ha likeverdig tilgang til helsetjenester uavhengig av økonomi, kjønn, alder eller sosial status er det ikke alltid slik. Forskning så sent som i 2018 viser at alvorlig syke pasienters utdanningsnivå har noe å si for hvor ofte de fikk time hos spesialisthelsetjenesten de siste 18 månedene de levde.

De med universitetsutdanning eller høgskole fikk i snitt 20 konsultasjoner, mens de med bare grunnskole fikk i snitt 12 konsultasjoner.

Forskerens hypotese er at jo tettere oppfølging, jo bedre behandling. Hyppigere konsultasjoner og hyppigere innleggelser vil og bety at mer ressurser blir brukt på den med høyest utdanning kontra den med lavere utdanning.
Hvorfor det er slik er forskeren usikker på. Men han tror det kan ha noe med kommunikasjon å gjøre. Pasienter med liknende akademisk utdanning som legen kan ha et fortrinn i samtaler med leger, Både lege og pasient forstår hverandre bedre, og pasienter med høyere utdanning kan kanskje lettere stille spørsmål, fremme sine synspunkter, enn en med lavere utdanning.

De uten akademisk utdanning har lett for å tenke at legen vet sikker best.  Man stiller ikke spørsmål. Eller man har ikke nok kunnskap til å stille de rette spørsmålene.

Fagdirektørene ved de enkelte sykehusene (Helseforetakene) kan innvilge at enkeltpasienter får legemidler som ennå ikke er godkjent av Beslutningsforum.  Er det ikke da, med bakgrunn i ovenforstående forskning trolig at resurssterke høyt utdannede mennesker lettere får slik behandling enn de som kanskje ikke har det rette nettverket?

Innlegget er et tankekors for meg, jeg håper det gir flere noe å tenke på.  Og er det slik vi vil det skal være?

 

 

Frodiths fotoutfordring FLAU

Det er ikke ofte jeg blir flau.  Jeg tar meg selv litt for lite høytidelig til det. Men på dette bildet fra 2012 er jeg faktisk flau.

Nei, det er ikke derfor jeg er så rød I ansiktet.

Bildet er tatt da vi var på ferie Pitigilano i Italia.  Vi hadde gått fra landsbyen og opp til vinhandleren i hulen via noen helt fantastiske stier.  Rødfargen i ansiktet skyldes at denne kjerringa hadde utsatt seg for fysiske anstrengelser i varmen.

Vel, så til det som gjorde meg flau. Når jeg kom opp til vinhandleren i hulen, sliten og varm, sto Gamle Gubben Grå og snakket med vinhandleren. Han hadde fått et lite plastglass med hvitvin, en smaksprøve, og ga glasset videre til meg for å høre hva jeg mente. Det er jo jeg som er vinkjenneren i familien.

Så hva gjorde kjerringa? Jo hun la hodet bakover og hellte i seg alt innholdet på styrten. Like lite vinsmaking som Ola Dunk på grisefest i “syden” eller en sliten russ. Jeg var varm og tørst, og vannflaska hadde gått tom nede I lia.

Både Gamle Gubben Grå og vinhandleren så på meg med store øyne. Jeg er litt usikker på hvem som var mest flau, jeg eller Gubben da han med litt innbidt stemme ga meg en forelesning i vinsmaking.

Vel, vi kjøpte med oss et par flasker av vinen jeg hadde ,”smakt” på…..