Dystert tungsinn og Happy

Noras Bokblogg anbefaler boka Utbryterne av Nina Borge.  Jeg kommer ikke til å supplere bokhaugen på hjørnebordet i stua med den.

Boka er en roman i gangeren Dystopi. Dystopi var et nytt begrep for meg, og selv om jeg intuitivt skjønner hva gangeren handler omså tok jeg et googlesøk.  Det hender jo at jeg ikke helt kan stole på min egen intuisjon..
Dystopi er et oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn, en skildring av et samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket, for eksempel i form av diktatur, kriminalitet eller miljøsammenbrudd. Dystopi står i motsetning til utopi.

Boka tar oss med til Norge i 2075. Feministpartiet har overtatt makten i landet og skapt et samfunn der kjønnsrollene er snudd på hodet.  Lufta i verden er forurenset og farlig å puste og det er stor forskjell på fattige og rike.
Helt klart ikke en bok for meg.  Jeg liker ikke slik dyster lesing.

Jeg er kanskje ikke i målgruppen heller.  Nora skriver at boka passer best for ungdom, unge voksne og voksne i alderen 14+.
Jeg stusser litt over formuleringen “Voksne i alderen 14+” .   Jeg vet at sånn for 100 år siden så ble man sett på som voksen når man ble konfirmert sånn i 14 års alderen.  Men jeg var overhode ikke voksen da jeg var 14 i 1980, og slik jeg erfarer det er heller ikke dagens unge voksne før de er godt over 20…..

La oss riste av oss dysterheten og heller snakke om noe jeg ikke har peiling på.  La oss snakke om fotball.

Froden  skriver om fotball.  Nærmere bestemt om kampen mellom Brann og Stabæk.  Brann som er laget Froden holder med tapt 2-0. Det var dt sjette tapet på rad for laget, og han har liten tro på at de redder plassen i tippeligaen og ikke rykke ned.

Jeg sa vi skulle riste av oss dysterheten, men for  Brann-supportere  var sikkert  også dette dyster lesing.
Jeg er ikke så opptatt av Brann eller fotball, og hopper raskt videre til neste blogger.

Det er Martine Røsten Aune Dere husker henne. Hun som var på TV2  en gang i april?
Vel, fremdeles ikke noe nytt fra den kanten så vi hopper raskt videre.

Og nå, nå er jeg sikker på at dysterheten forsvinner.  For nå er vi kommet til Happy   Happy kan ikke være dyster, det skjønner alle.  Det ville jo være en ren selvmotsigelse.

Happy er en blogg jeg ofte er innom. OG Happylever som vanlig opp til navnet sitt. Hun deler visdomsord, bønner bilder av blomster, kjoler og vakre solnedganger.  Du smiler mens du skroller deg gjennom innlegget hennes, og all dysterhet forsvinner som dugg for solen.

Men det var bare Happy som bragte sol og glede av bunnbloggerne i dag.

Når jeg hopper videre til Norge og verdensnytt er dysterheten tilbake.  Overskriften  “Folk i Palestina har det 1000 ganger verre enn oss under pandemien ” er jo ikke så oppløftende akkurat. Og ja, det stemmer sikkert. Vi vet ikke helt hvor godt vi har det her i landet.  Om de har det akkurat 1000 ganger dårligere vet jeg ikke  Og det kan godt hende det finnes steder i verden som er hardere rammet enn Palestina også.  Jeg vet ikke.

Men vil du bidra til å gjøre livet for de i Palestina litt bede, så kan du dra til Langesund og støtte ei som sitter på torget der og selger ting til inntekt for Palestina.
Eller det er visst litt seint.  Innlegget er fra 21.05.  Det var 22.05 hun var på plass i Langesund.

Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag?
Det må være Happy sitt budskap. Lete frem ting som gleder.  Ha en fin dag alle sammen, sola skinner. Ingen grunn til å gå rundt å være dyster.

En bra dag….

Dette har vært en bra dag! En virkelig bra dag.  Jeg trengte det. Jeg er mye blidere nå enn jeg har vært på mange, mange dager.

Hva som gjør denne dagen så bra? Jeg har vært på jobb!!!! Med rulator og nok av pågangsmot entret jeg sykehuset for å ha en skikkelig økt som tillitsvalgt. Jeg har deltatt på skypemøter og snakket nesten hull i hodet på tillitsvalftskollega på huset  (Unnskyld!!!)  Jeg har gått gjennom alle innkomne mail (447 stykker), arkivert, slettet og besvart. Jeg har innkalt til møter og fått en oversikt over de viktigste tingene de neste ukene.

Det var så utrolig godt å være tilbake.  Jeg kjente at dette trengte jeg, virkelig.  Ikke minst å ha noen timer med litt avstand til Gamle Gubben Grå.  Vi har gått litt mye oppå hverandre de siste ukene.

Det ble en tur innom kiosken, koselig prat med kiosk-mannen.  Satt lenge ute i sola og koste meg og ventet på Gamle Gubben Grå.

Hjem, en liten strekk med beinet høyt og fikk lest ferdig boka om Pengeland. Nå kan jeg begynne på neste bok i haugen på hjørnebordet.

Så var det tid for møte i fylkestingsgruppa i Rødt Viken. Kunne sikkert vært mer engasjert (og litt bedre forberedt). Men  det er interessante nok diskusjoner. Spesielt den om bygging av videregående skoler. Når man slår sammen tre fylker til et er det ikke sikkert de skoleutbyggingene som sto øverst på prioriteringslista i de gamle fylkene fremdeles har den samme plassen i det nye store fylke.  Slik jeg ser det taper Nedre Glomma området, Fredrikstad og Sarpsborg på denne sammenslåingen når det gjelder skolebygg.

Sen middag. Torstein med fløte/ostesaus.  Og siden det er første kveld med sol og sommer, siden det var første arbeidsdag på mange uker, første steg tilbake til det livet jeg elsker. Siden det var torsdag og praktisk talt helg. Siden alt dette og et par ting til. Jo så sprette Gamle Gubben Grå og jeg ei flaske vin og satte oss i kurvstolene på tramnen og ble sittende der til sola gikk ned.

For en dag, sier jeg bare. Jeg trengte en slik dag i dag.

I dag er jeg stolt av å være med i Unio

I dag er jeg stolt av å være en del av Unio!

De som kjenner meg godt vet at det ikke alltid har vært slik. I juni 2018  for eksempel var jeg ikke akkurat så veldig begeistret for hovedorganisasjonen Norsk Radiografforbund var en del av.  Ikke på landsmøtet vårt samme høst heller.

Men nå legger vi fortiden bak oss. Da jeg sto opp I dag morges og hørte på nyhetene på radioen klokka 6.30 at man hadde blitt enige om et oppgjør på 2,8 i kommunesektoren ble jeg rett og slett forbanna. Å opprettholde kjøpekraften er ikke nok! Vi gikk ned i kjøpekraft i fjor  Vi fikk et oppgjør i fjor som var på 0,5 prosent lavere enn frontfaget. Vi holdt oss lojalt til frontfagsrammen i fjor, men frontfagene selv forholdt seg ikke lojalt til den. 2,8! Skulle det og bli rammen I Spekterområdet, altså i sykehusene?

Dama på radioen fortsatte å prate.  Det var LO og YS som hadde godtatt et oppgjør på 2,8. Ikke Unio.1Unio hadde stått på krava selv når de andre hovedorganisasjonene aksepterte.  Unio viste muskler, og gikk til streik alene.  Det står det respekt av!

I dag er jeg stolt og glad for å være en del av Unio-familien.  Og streikende i kommunehelsetjenesten og i skoler og barnehager har min fulle støtte.

Nå går vi en spennende uke i møte.  Neste onsdag, natt til torsdag, er det frist for meklingen mellom Unio og Spekter. Da får vi greie på om det blir streik også I sykehusene.

 

Frodith sin fotoutfordring Sur, gretten

Dagens ord I Frodith sin fotoutfordring er SUR/GRETTEN.

Jeg har det med å surne litt når jeg ødelegger meg og må holde meg i ro .

Dette er et røntgenbilde av øvre delen av leggen min. Kneet, som jeg ødela for åtte år siden. Bildet er ikke så bra  Det er bilde av en papirutskrift jeg fikk av ortopeden. Metallet er der fremdeles. Jeg har hatt vondt i det beinet I snart åtte år.

I april tok jeg som kjent og skadet ankelen. Jepp, det er det samme beinet.  Det betyr at det nå også er en del metall i andre enden av denne leggen. I andre enden av disse knoklene.

Så hvis jeg er litt dur og gretten om dagen er det fordi jeg er lei av gipsen, lei av å holde meg I ro og bekymret for hvordan beinet vil bli i fremtiden.

Gjesp… noen ganger lurer jeg på hvordan det står til hos toppbloggerne…

Jeg sitter her med tekoppen tidlig en morgen og klikker meg gjennom bunnbloggerne.  Og det er fot gjort og drepende kjedelig.

Martine R Aune har vært på TV2. Og ja det ha jeg skrevet om før. Innlegget er fra 28.04.  Snart en måned siden hun var TV stjerne.
Englas reklamerer for robotstøvsugeren sin slik hun gjorde 10.05.
Kariannenesse skriver om jule- og nyttårsfeiring. Innlegget er fra januar.
Geriatriks oppfordrer til å ta vaksinen.  Det innlegget skrev jeg om i går.

Den neste som kommer med et innlegg jeg ikke har lest og skrevet om før er Ingrids mirakler.  Innlegget hennes er relativt nytt, fra 25.5. Men hun skriver om 17. mai feiringen deres.
Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er liksom litt ferdig med 17. mai og. Det nærmer seg juni.  Det var ikke noen ordentlig 17. mai i år heller. Avlyst for andre året på rad.  La oss glemme hele greia og se fremover.

Jeg sukker og tenker tilbake på den tiden jeg kunne kose meg med å skrive om toppbloggerne på morgenen.
Jeg lar fingrene skrolle oppover på skjermen og klikker meg inn på toppbloggerne. Hva skjer her a?  Mamma på hjul leser jeg hver dag, Monicha er jeg innom en gang i blant, men de tre andre leser jeg aldri.
Etter en kort kikk og litt skumlesing finner jeg ut at det skjer ikke mye nytt her heller.  Vel er innleggene nye og teksten ny, men temaene er de samme gamle.  Det eneste som slår meg er at de er flinkere med overskrifter,  velvalgte overskrifter for å lure leseren inn.
Kanskje er det den største forskjellen mellom bloggerne som nå opp på bloggtoppen med flere tusen lesere og de som på en god dag klarer å få 100 sidevisninger? Det hele handler om markedsføring.

Da gjenstår det bare å se hvor mange klikk denne overskriften gir meg.

 

Dagens blogg hos Gryende

På en dag som av forskjellige grunner føles litt tung og grå (jeg må jo snart få rota ned noe om samferdselspolitikk)  ble jeg oppriktig glad da jeg oppdaget at Kjerringtanker var trukket ut som “Dagens blogg” hos Gryende

Å lese at Gry skriver “Uansett hva som legges ut, holder både tekst og bilder en upåklagelig kvalitet” får meg nesten til å rødme. (Men bare nesten).  Når Gry litt lengre ut I innlegget skriver “Dette er nemlig normal en av kongerikets mest travle damer” er nok det en overdrivelse, men den kjennes mer som meg enn den beskrivelsen et annet menneske ga av meg i dag. Dette andre mennesket fremstilte meg som en person som ikke takler stress og helst må styre dagen min ut fra hva jeg føler for der og da. Takk Gry! Jeg trengte din beskrivelse i dag.

 

Engler i hvitt, vaksine

Jeanette.hp skriver et innlegg om at hun har startet på sykepleierutdanningen.  Hun kaller innlegget “En hvit engel” . Jeg har arbeidet i helsesektoren i over 30 år.  Selv om det er hyggelig at enkelte pasienter ser på oss som arbeider i sektoren er engler har jeg aldri følt meg overjordisk.  Jobben min har heller aldri vært et kall.  Det ha vært en jobb.  En jobb jeg har trives utrolig godt med, og ja jeg vil gjerne anbefale andre og ta utdanning innen helsesektoren.   Ikke bare er det en sikker jobb, det er også et utrolig interessant yrkesvalg. Spesielt radiografyrket da, vi er jo liksom de kuleste på hele sykehuset.

Men vi er ikke overjordiske, vi er mennesker av kjøtt og blod som trenger mat på bordet, og penger til å betale huslån og regninger.  Innen midnatt i natt bør man ha kommet til enighet i kommuneoppgjøret og statsoppgjøret. Ellers kan det tenke at en mengde engler i hvitt i kommunehelsetjenesten streiker fra i morgen av..
Om en uke er den samme fristen for de hvite englene på sykehusene.  Jeg tror at hvis ikke motparten KS og Spekter gjør noe med etterslepet fra i fjor så vil de nok fort erfare at de hvite horder ikke er engler.

Og siden vi er inne på temaet.  Vi har arbeidet i første rekke i en pandemi i over ett å nå, og alt de som bestemmer unner oss er real-lønnsnedgang for andre året på rad, litt klapp på altanen og en hel haug med fine ord om engler og dugnadsånd. Kanskje på tide å inne en annen måte og vise at dere setter pris på den jobben vi gjør?

Jeg puster med magen og knotter meg videre.

Neste mann, eller kvinne om du vil, er  Martineraune.  Hun har vært på TV2 nyhetskanalen.  Det er snart en måned siden og har behørig blitt nevnt på denne bloggen, altså min, før

Men la oss fortsette å snakke om helse. La oss snakke om vaksine.  Geriatriks kommer med en innstendig oppfordring. DU MÅ VAKSINERE DEG!!!  Jeg kunne ikke vært mer enig.  Det er, som Geriatriks også sier, det eneste fornuftige å gjøre.

Jeg har hørt og ikke minst lest på nett en hel haug med grunner for hvorfor ikke vil vaksinere seg, men jeg har til nå til gode og høre eller lese en god grunn. En grunn som holder vann ved litt nærmere refleksjon.

Jeg liker ikke sprøyter! sier noen.
Vel, det er mye her i livet jeg ikke liker. Snø for eksempel, eller gulvvask.  Men det og ikke like noe, eller at du synes det er ekkelt med et nålestikk holder liksom ikke. ett sekunds ubehag overlever de fleste.

Jeg er ikke i risikogruppen sier andre.
Vel, det er jeg, og det er mange andre i samfunnet.  Mener du at vi skal stenges inne så du kan fortsette egolivet ditt som du vil? At et lite nålestikk, eller rettere sagt to er et for stort offer for deg for at vi kan få åpnet samfunnet igjen. ?
Eller mener du at alle andre kan vaksinere seg, bare ikke du. Fordi du er redd for stikk, eller ønsker å leve livet ditt akkurat slik du vil – uten nålestikk.

Jeg blir aldri syk.  Det er et av de dummeste argumentene jeg hører, og jeg brukte det i mange år selv for å ikke ta influensavaksine.
For det første har 30 år i helsesektoren lært meg at sykdom kan ramme alle.  Også de som lever på linser, og grønntfor, trener hver dag og går jevnlig til yoga for å være i harmoni med seg selv.  Og hvis du aldri blir syk, hva er så galt med å ofre to halvtimer av ditt liv for at det skal fortsette slik.

Vi vaksinerer oss for at vi ikke skal bli syke hvis vi skulle bli smittet.
Vi vaksinerer oss slik at vi kan åpne samfunnet igjen, Redde arbeidsplasser. Starte å leve igjen.
Vi vaksinerer oss slik at om vi blir smitta bli vi ikke alvorlige syke.  Vi dør ikke!

Jeg har vanskelig for å ta mennesker som tror at vaksinering og korona er et globalt komplott satt i gang av myndighetene i samtlige vestlige land for tracking av folk via chip satt inn i kroppen kamuflert som vaksine som seriøse.  Jeg regner med at disse individene ikke har mobiltelefon eller bruker betalingskort, for gjø de det kan myndighetene allerede i dag spore dem hvis de skulle ha noen interesse av det.
(Undrer meg og litt over hvilke lysskye ting de driver med, siden de har så angst for at myndighetene skal finne ut hvor de til enhver tid er)

Vel, hvis myndighetene har så lite å gjøre at de ønsker å bruke ressurser på å holde et øye med meg må de gjerne få lov til det.  Jeg har ikke noe å skjule.

Kariannenesse er enda ikke ferdig med julefeiringa.  Sukk.
Rommetmitteliselinnea har heller ikke kommet med noe nytt siden jeg skrev om bloggen i går,

Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag?
Vaksine har jeg alt fått dose en av.  Nei, jeg tror ikke jeg tar med meg så mye fra bunnbloggene i dag.

 

 

 

 

 

Ta vare på meg selv…

Jeg har I grunn vært i et elendig humør de siste dagene. Tålmodigheten min er borte.  Jeg har bare lyst til å få av gipsen og fortsette livet mitt der det glapp.

Samtidig klarer jeg ikke å motivere meg til å gjøre noe som helst. Strikke, skrive leserinnlegg om samferdselspolitikk, alt jeg skulle ha gjort og som går helt greit med beinet I gips. Det er ikke de tingene jeg har lyst til å gjøre!

Da er det bedre å ligge helt rolig på sofaen,  stirre apatisk ut i lufta, krangle med Charlie Chihuahua om pelspleddet og bare være ufordragelig mot Gamle Gubben Grå.  Det er slik jeg blir på mitt verste.

Jeg foreslo for Gamle Gubben Grå at vi kunne dra på Roseslottet i går, og hadde jeg insistert hadde jeg fått til det, men Gamle Gubben Grå så som vanlig bare utfordringer. Jeg kom til å gå i “oppløsning” hvis det regnet. ( Eller gipsen min da). Det var så tungvint å ha rullestolen I bilen, og han ville ikke kjøre veteranbiler til Oslo og forresten hadde vi jo opprinnelig planlagt å dra på Roseslottet med Svigermor og Svoger og de kunne jo ikke i går.

Nei, de kunne ikke i går. De var på hytta ved Drammensfjorden. Men de kunne heller ikke ha blitt med om de hadde sittet hjemme i leilighetene sine.  De kan aldri gjøre noe impulsivt. Der nå alt planlegges måneder i forveien. Foresten har jeg ikke lyst til å oppleve Roseslottet for første gang sammen med Svigermor. Hun ville løpe gjennom installasjonen på få minutter mens hun knipset bilder somven gal. Japanske turister er amatører i forhold til henne. Hun tok å fotograferte alle skulpturene på Kistefoss på 40 minutter da vi hadde henne med dit. Gamle Gubben Grå og jeg bruker gjerne tre timer, 8g vi har vært der mange ganger.

Humøret mitt ble ikke noe bedre av at Gamle Gubben Grå sa vi kunne dra til Krokkleiva. Jeg fortalte han i klartekst at når han ikke klarte å dra meg og rullestolen opp til terrassen til Storesøster alene, ville det være helt urealistisk å tro at han ville klare å få meg og rullestolen opp Krokkleiva. Han fortsette med å spørre om vi skulle gå Elvelangs der det er asfaltert sti. (Nei, stia er sikkert oversvømmet. Elva går stor). Om vi skulle dra til byen og gå på Kirkens Bymisjon og spise boblevaff3l med is. (Bymisjon et stengt på hellugdager)

Jeg ville bare ligge på sofaen å være sur!!! Og slik ble det.

Jeg kunne ikke fortsette slik i dag. Det er ikke bra for noen. Aller minst for meg selv.

Så jeg pakket det gipsa beinet inn i gladpack og hoppet i dusjen. En lang dusj stående på ett bein, god vask av både hud og hår., og kanskje innsiden av kjerringa med gjorde godt.

Ren kjøle ble tatt på. Ansiktskrem og parfyme likeså.

Da jeg kom ut på kjøkkenet var Gamle Gubben Grå godt i gang med oppvasken så vel som å lage lunsj og ikke lenge etterpå ble en porsjon “Djevelegg” satt forran meg.   Livet, og Gamle Gubben Grå er ikke så værst likevel.

 

Å være der for andre, og ikke minst å være der for seg selv.

Sigurd Storm skriver om ei som har hjulpet han å få kontakt med sin avdøde far. Et medium.  Spiritisme.
Tror jeg på slikt?
Jeg vet ikke……

Det er mer mellom himmel og jord enn det vi mennesker forstår .
Jeg har snakket med flere som mener de har hatt kontakt med avdøde slektninger,  jeg kan ikke bare avfeie det som tøv.

Nå er det ingen av de jeg ha snakket med om temaet som har vært hos et medium eller fått kontakt med de døde gjennom slike hjelpere.  Det er mer at de har sett eller kanskje mer fornemmet at den døde har tatt kontakt.
Mye av det har nok vært utslag for sorg og ønsketenkning.
En mor som hadde mistet datteren sin alt for tidlig hevdet at datteren hadde tatt kontakt med henne.  Gitt meldinger som hadde bidratt til trøst.

Men det blir for enkelt å bare avfeie det som ønsketenkning.  For kan vi egentlig vite?

I min barnetro satt alle de døde i himmelen sammen med Gud, Jesus og alle englene og fulgte med på at vi hadde det bra.  Ikke kontrollerte at vi levde som vi skulle, men passet på at vi hadde det sånn passe bra.
Er det  da så utenkelig at de kan sende tanker, energier, hjelp og støtte når de ser at vi tenger det?  Eller at de vil gripe inn, få oss til å tenke oss om en gang til hvis vi er i ferd med å gjøre noe dumt?

Man blir gjerne oppfattet som litt skrullete hvis man hevder at man har kontakt med de døde. Jeg ville aldri deltatt på en seanse med stearinlys, holde hender og et medium som i transe og med rullende øyne fortalte meg at hun hadde fått kontakt med min avdøde mormor, og at denne mormoren ønsket at jeg skule fullføre hennes halvferdige duk i hardangersøm, og ikke minst donere 3.000,- kr til dette mediets arbeid for hjemløse katter.

Men er det like utenkelig at jeg når livet har vært vanskelig har hørt Bestemors rolige stemme som fortelle meg at alt kommer til å bli bra?
At når jeg lå i mørket i sykehussenga og realitetene i budskapet “ikke belaste beinet på 6 uker” og lang tid før beinet bli bra sank inn og tårene og fortvilelsen kom der i mørket hvor ingen kunne se meg.  Er det da helt utenkelig at jeg hørte Mammas litt strenge men kjærlige stemme fortelle meg at dette klarer du!  Ta deg sammen, tørk tårene.  Du klarer de ukene.  Du klarer å trene deg opp en gang til.

Kall det trøst, kall det hva du vil. Men er det utenkelig at de døde kan sende sine energier fra den andre siden?  Jeg mener nei.

Jeg ville aldri tatt kontakt med “profesjonelle” for å få kontakt med de døde.  Jeg tro man fort kan bli lurt.
Samtidig tror jeg og slik kontakt kan være en god trøst for enkelte, kan hjelpe de til å komme videre i sorgprosessen.  (Men stopp før du blir bankerott.)

Og la oss fortsette litt i det åndelige sporet.  La oss fortsette med Lillasjel

Lillasjel skrive at “Dette er personlige Lillasjel ord skrevet på bestilling”   Jeg er usikker på om hun mener bildet med visdomsord som illustrerer innlegget, eller hele teksten.   Jeg tar likevel sjansen på å kommentere teksten.  Hvis den er ment personlig, hvorfor er den da delt på en offentlig blogg.?  Det må jo være fordi andre enn den den er skrevet forskal lese den. Da må det og være lov å kommentere den.

Med Lille-Bjørn Nilsen strofen “Se alltid lyst på livet sa mora mi til meg” starter Lillasjel innlegget sitt, og fortsetter at det ikke er alltid like lett selv om en gjør så godt en kan.  Lillasjel skriver videre at det er lov å føle seg lei og maktesløs At man skal få ut det som er vondt og vanskelig. At det er lettere å være positiv hvis en får ut det som e tungt først.

Jeg vet ikke om jeg er helt enig.
Jeg er selvsagt enig i at det ikke alltid er lett å se lyst på livet, og at det er lov å føle seg maktesløs og lei innimellom.  Men jeg er ikke sikker på om man alltid må få ut det som er vondt og vanskelig for å se det positive.   Er det ikke når alt er som svartest man virkelig trenger de streif av lys som positive ting gir?
Skal man da snu ryggen til stripene av lys og håp og dukke ned i det svarte og triste for å gjøre seg ferdig med det først?  Er det ikke bedre å gripe ette lyset, strekke seg mot det, kjenne på det om så kun for et kort øyeblikk fø en glir ned i mørket igjen?

Lillasjel skriver videre om at livet ikke alltid blir slik vi tenkte.
Min erfaring er at livet sjelden blir slik vi tror.  Livet skjer.
Tenk tilbake på ditt eget liv.  Hvis du tenker 10, 20, eller 40 år tilbake i tiden.  Er du i dag der du trodde du skulle være i dag den gang?  Det er ikke jeg.  Men det er helt greit.  Det er ikke et nederlag.  Kanskje er jeg på et bedre sted enn jeg hadde forutsatt?

Lillasjel skriver at den hun skriver til, som jeg mistenke å være henne selv, er en viktig brikke i noens liv.
Jeg har i mange år vært den støttende muren, klippen i manges liv.  Jeg vet at det jeg må jobbe med er å være klippen også i mitt eget liv.  At jeg måta mer hensyn til meg selv enn å alltid ta hensyn til andre menneskers behov for støtte, råd og hjelp.

Jeg har blitt flinkere til å ta de små pausene i hverdagen de siste årene.  Være mer til stede her og nå. Nyte øyeblikkene og ikke alltid bare strebe videre.  Ikke alltid tenke på neste punkt på planen.
Det har gjort livet mitt godt.
Det har gjort meg godt.

“Se fremover, men ikke gruble over hva som er bak neste sving” skriver Lillasjel
Et godt råd.
Jeg har aldri vært veldig bekymret eller redd fo hva fremtiden vil bringe.
Jeg lever livet her og nå, og er spent på hva livet bringer bak neste sving.
Positiv nysgjerrig..
Spent på neste episode.
Slik har jeg alltid vært-
Jeg har heller aldri lagt planer for evigheten, eller hele livet.

Min eneste masterplan er å være meg selv.

Det blir mye tanker i dag.
Det neste blogginnlegget jeg skal skrive om er innlegget til Rommetmitteliselinnea Det heter “Hvem er jeg, Mamma?” og handler om tanker rundt sønnen og hans historie om rusmisbruker.

Nå den rusavhengige sønnen får beskjed på behandlingsplasser for rusavhengige får beskjed om at han må være seg selv.  Du må være deg.  Så henvender han seg til moren og spør “Hvem er jeg?”
Tenk litt over det spørsmålet, den settingen. fo du kan ikke gi noen andre svar på hvem de er.  Det må vi alle finne ut selv innerst i oss selv.  En mors svar ville jo bare være et svar på hvem sønnen var i hennes øyne.

Samtidig er det ikke lett for en rusavhengig å vite hvem en er. Har man ruset seg fra ung alder har man aldri fått utviklet seg til å bli den man er tenkt å være.  Man har ruset vekk muligheten til å finne seg selv.

Det er ikke bare rusavhengige som har gått glipp av å bli den man er.  Den man er innerst inne.
Jeg har bekjente, venner som hele livet har strevd med å leve opp til de krav og forventninger andre har satt til hvem de skal være og hvordan de skal leve livene sine.  “Hvordan vil Mamma at jeg skal være?”    Mange har aldri klart å leve opp til de krav og forventningene ande har satt, og har endt opp som å se på seg selv som mislykkede.
Det har ødelagt mangt et menneske og hele livet strebe etter å være noen ande enn seg selv, og aldri klare det.  Man skuffer de som satte kravene.  Men man skuffer og ødelegger seg selv.
Man mister evnen til å se for et fint menneske en selv er.

Hvem kan klandres når et menneske går til grunne? Om det er ved rusavhengighet, selvskading eller depresjon? Foreldre? Oppvekstmiljø? Venner? Kommune? Barnevern? Hvem var det som ikke gjorde jobben sin? Sannheten er vel forskjellig i forskjellige tilfeller.  Men samme hvem som kan klandres så hjelper det svært lite å finne en syndebukk.  Man kan ikke endre fortiden, men man kan endre fremtiden.

Skal man stable livet sitt på beina igjen. er det noe en må ville selv.  Ingen kan endre en som ikke selv ønsker å endres.   Den beste hjelp du kan gi folk som sliter er å gi de den tryggheten at de vet at du er der for dem når de trenger deg.  At du er en del av nettverket de trenger når de skal ta kampen. Når de skal kjempe seg frem til å finne ut hvem de selv er.

Men husk, ta surstoffmaska på deg selv før du hjelper andre.  Du hjelper ingen hvis du mister deg selv på veien.  Hvis du sliter ut deg selv i kampen for å hjelpe andre.
For meg har det alltid vært viktig å være der for andre.  Til slutt var jeg der for så mange at jeg glemte å være der for meg selv.

Jeg ser at jeg kan oppleves egoistisk nå.  At det kan virke som om jeg har nok med meg selv.  At når Rommetmittelinelinnea spør

Vi trenger hverandre uansett i livet når vi skal gå vanskelige eller lette skritt på veien videre. Er du der eller har du nok med deg selv?

så kan det virke som om jeg er en av de som svarer “Nei, jeg har dessverre nok med meg selv…”
For jeg er ei som stiller opp for venner og familie hvis de virkelig trenger meg.
Men jeg har hatt så mange i livet mitt som forventer at jeg løser utfordringene deres nesten før de prøver selv.  Og jeg klandrer ingen. Jeg var aldri vanskelig å be.

Nå må jeg først ta vare på meg selv, før jeg kan ta vare på alle andre.

I dag er jeg glad for at Rachel og Nina uten filter ikke har kommet med noen nye innlegg på en stund.  At jeg har skrevet om innleggene deres før.  For ellers hadde dette innlegget blitt flere kilometer langt. Ja, jeg vet at mange av dere mener det er mer enn langt nok. Men slik er kjerringtanker..  Noen ganger går de litt dypt.

Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag?
Jeg skal gjøre ting som gjør meg selv godt.