Klokka nærmer seg seks.  Det ble lite med søvn i natt.  Sovna på sofaen krølla sammen under pelspleddet sammen med Charlie Chihuahua rundt klokka 21 i går. Våknet og karret meg til sengs rundt klokka 2 i natt- og ble liggende lys våken mens tankene surret rundt i kjerringhode. Er sånn noen netter. Var borte litt mellom 4 og 5. Da hadde jeg en kaotisk drøm og våknet til litt oppkavet.  Fant ut at det var like godt å stå opp. Dette var tydeligvis ikke natta for søvn.

Nå har jeg tatt medisinene mine.  Det er flere jeg bare skal ta en gang i uka, på søndager. De hjelper ikke på søvnen, men de hjelper på blodsukkeret og beinskjørheten. Nevner det egentlig bare på grunn av arkivbildet jeg valgte til å illustrere dette blogginnlegget.  Bilder av piller pleier å gi klikk på blogg har jeg forstått.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Klokka er blitt 6.På radioen er det nyheter. Statsministerens oppfordring i nyttårstalen, om å ta vaksinen, blir nok en gang spilt av på radioen. Det er visst den største nyheten denne tidlige søndagsmorgenen.

Selvsagt skal jeg ta tredje dose av vaksinen.
Jeg har diabetes, hjertesykdom og er i tillegg overvektig. Hver av de diagnosene gjør at jeg er i en risikogruppe for å utvikle alvorlig sykdom hvis jeg skulle bli smittet.
Jobben min består blant annet av å stikke lange testpinner i svelg og neser på folk som er, eller lurer på om de er smittet. Det samme er jobben til kollegaene mine.  Selvsagt bruker vi verneutstyr. Smittefrakk, munnbind, hansker og visir. Jeg er ikke redd for å bli smittet på jobb, samtidig regner jeg med at jobben ikke akkurat minsker min sannsynlighet for å bli smittet.
Er det noe som ikke frister i 2022, så er det sykehusdøgn og sykdom. Ikke respirator heller. Jeg har prøvd. Frister ikke til gjentakelse.   2021 ble preget av gips, rullestol og rullator. I 2022 har jeg et håp og et ønske om å holde meg stort sett frisk. Hvis et lite nålestikk kan bidra til det er det et lite offer.

Snøplogen bråker gjennom boligfeltet før klokka har passert 7 denne søndagsmorgenen.  Det må ha kommet en god del snø. Temperaturen har steget betraktelig Det er 0 grader.  Jeg sjekker Yr.  I følge dem skal det holde seg på et par minusgrader i dag.
I Oslo skal det være varmegrader. Det snødde mye der også i går. Dit skal vi senere i dag.
Jeg har ikke noe i mot varmegrader, men varmegrader etter store snøfall gir ofte slaps og vanskelige kjøreforhold.

I sted da jeg hørte Støres innstendige oppfordring om å ta vaksinen våknet den trassige ungen i meg nesten til live. Du vet den som roper “Ikke gjør som mora di sier!”
Når jeg nå tenker på snø og glatte veier er det mer den gamle kjerringa i meg som våkner til live. Den gamle kjerringa som frykter lårhalsbrudd og annen elendighet. Mangler bare at jeg skal begynne å frykte trekk.  Alle gamle, engstelige kjerringer er redd for trekk.

Åah!! Jeg kjenner at jeg er lei av snø, is og glatte veier.  Jeg ha hatt en fin og hvit jul, nå vil jeg ha vår!

Jeg deler bilde av kvikk-lunsj og deilig vintervær bare for å fremstå som sporty.  Jeg har ikke vært på tur i dag. Jeg har vært på jobb. Bildet er fra påsken i fjor.

Det er i grunn mer likt meg, slik jeg en gang var, å begynne det nye året på jobb og ikke i skisporet. Jeg liker det.
Like fornøyd var jeg ikke da jeg parkerte ved rådhuset for å gå til jobb. Jeg hadde glemt igjen telefon hjemme.  Datteren sto opp ikke alt for lenge før jeg skulle dra, og siden hun bor rett ved jobben min ville hun sitte på hjem med meg.
Så da ble det litt skravling før vi kom oss avgårde, og hjemme lå både telefon og briller. Jeg hadde heldigvis lesebrillene på nesa og det er de jeg bruker ved PCen, så arbeidsdagen gikk greit.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Passe mye arbeid, vi fikk tid til både å spise kringle og skravle litt. Greit å bli litt mer kjent med sine nye kollegaer. Nok en gang slo det meg hvor godt jeg liker den nye jobben min.  Arbeidsmiljø og den hyggelige tonen mellom kollegaene, og ikke minst arbeidsoppgavene.  Dette er arbeid som passer for meg.

Etter endt arbeidsdag skulle jeg kjøre de prøvene vi hadde tatt opp på laboratoriet på sykehuset, så da ble det en tur opp på gammel arbeidsplass.
Jeg stakk ikke bortom røntgen for å hilse på. Følte ikke noe behov for det.  Følte mer behov for å komme meg hjem.

Ute snødde det tett, og det var ikke de optimale kjøreforholdene.
På omkjøringsveien var det stillestående kø fra Vekrysset til sykehuset (og sikkert et godt stykke videre i retning Oslo).  Heldigvis skulle jeg motsatt vei.

Hjemme ventet Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå med middag. Nei, vi hadde ikke et eller annet tulla inn i bacon. Det er fremdeles arkivbilde. Vi hadde resten av kalkunbrystet fra i går. Smakte like godt i dag.

Nå begynner Statsministeren å tale på radioen. Jeg får lytte til hva han har å si.
Resten av kvelden har jeg tenkt å tilbringe på sofaen, eller til nød i den gode lenestolen foran peisen.
Nå venter tre dager fri.

Endelig er det her, det nye året. 2022, jeg har ventet på deg.  2021 var ikke helt mitt år. Jeg ga det Terningkast 2…. I mitt stille sinn tenkte jeg en svak toer. Nesten stryk karakter.  Ankelbrudd. Slutta som radiograf. Slutta som tillitsvalgt. 7 uker på treningsleir langt utenfor folkeskikken og komfortsona. Ikke kom jeg inn på stortinget heller.  I lange perioder var jeg avhengig av rullestol eller rullator.  Lite med turgåing og hyttetur.  Som om ikke alt dette var nok så var det en verdensomspendende pandemi på andre året.
Nei, 2021 var langt fra mitt år.

2022 ligger blank og ubrukt foran meg. De første timene har vært ok.  Datteren var hjemme hos oss i går kveld og natt. Feira nyttårsaften sammen med Gamle Gubben Grå, Yngste Sønn og meg. Kalkunbryst, rosenkål og bobler i glasset. Ikke den store festen, men en rolig og hyggelig markering.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er noe som heter  If you can’t beat them, join them.  Slik føler jeg det med pandemien. For selv om jeg i likhet med alle andre gleder meg til den er over, så er det pandemien som gjør at jeg har en jobb å gå til.
Og akkurat det har jeg tenkt å bruke den første dagen i 2022 til. Jobbe.  For meg føles det utrolig godt.
Selvsagt hadde det ikke gjort noe å ha fri, akkurat i dag, Første Nyttårsdag., men det å ha en meningsfull jobb å gå til føles utrolig godt.

Det at jeg fikk denne jobben har og gjort at jeg har fått troen tilbake på at det fremdeles er en plass til meg i arbeidslivet. For en stund synes jeg det virket litt svart. Helsetilstand, alder og en CV med mer real- enn formalkompetanse gjorde at optimismen ikke var så stor da jeg forlot treningsleiren.
Jeg har tro på at når smittetallene synker og Tiks-teamet nedbemannes så kommer det til å åpne seg en ny dør. Hvor eller hva aner jeg ikke. Men jeg tror at livet vil by på nye muligheter.

Når jeg nå har kommet i bedre form og har parkert rullator og rullestol  kan jeg gå turer og dra på hytta.

Når jeg nå skal jobbe mindre får jeg mer tid og overskudd til å stelle og ordne i Drømmehuset. Tid til å komme gjennom noen flere bøker i den stadig voksende bokstabelen på hjørnebordet i stua. Tid til å komme skikkelig i gang med bokprosjektet mitt.

Når jeg ikke bruker så mye energi og engasjement på rollen som tillitsvalgt, kan jeg bruke mer engasjement på politikk.  Jeg vil tro det fort kan føre til flere leserinnlegg, bedre forberedt innlegg i kommunestyre og  hovedutvalg. Og at jeg klarer å arbeide enda mer strategisk med sakene som skal til behandling.

Jeg tror ikke at 2022 vil være et fantastisk år uten bekymringer eller utfordringer.  Livet er sjelden slik.  Men det er lov å håpe på at 2022 kan bli bedre enn året vi forlot.  Det må da være lov å håpe på at når jeg sitter her om et år og oppsummerer dette året så kan jeg gi det terningkast tre – eller kanskje fire?

Velkommen 2022. Jeg gleder meg!