“Hvilket terningkast tror du gjennomsnittsnordmannen vil gi 2021?” Det var Yngste Sønn som kom med spørsmålet i går kveld. Jeg tippet på 3. 2021 har vel for de fleste vært preget av pandemien.  Ja, Yngste Sønn syntes det hørtes rimelig ut. Fortalte at en av hans bekjente ga 2021 terningkast seks, og han fant det litt provoserende. Kunne hun ikke ha nøyd seg med en femmer? Samtidig forsto vi hennes terningkast, for hun har hatt et minnerikt og flott år – og vi gleder oss over det.

Jeg ble sittende å tenke.  Hvilket terningkast ville jeg gi året 2021? Jeg falt ned på to, muligens en svak toer.  2021 har helt klart ikke vært mitt år.

Første nyttårsdag i fjor skrev jeg optimistisk:

Kjære landsmenn og -kvinner.  2021 er her, og det blir et fantastisk år for oss alle. Jeg kjenner det på gikta.

Vi kommer til å få en fin vinter, bare veier i lavlandet, ingen islagte fortau og gater. Men nok av snø i høyden så alle som ønsker å gå på ski, stå slalåm eller utføre andre fysiske utskeielser har mulighet til det

Vi kan alle nyte påsken på hytta, og sola kommer til å skinne fra klar himmel.

Vi kommer til å marsjere under paroler 1  mai og vifte med flagget den 17.  Lønnsoppgjøret kommer til å være på minst 5%, og ingen kommer til å bry seg om verken overheng eller glidning.

Det blir tropesommer I hele Norge, så ingen behøver å savne Syden. Vi kommer til å synge i gatene, uten munnbind, og omfavne livet og alle vi møter. Vi kommer til å ha alle de store festene vi utsatte i 2020, og ingen skal sove bort sommernettene.

Rødt vinner valget og Bjørnar blir statsminister. Jeg blir Helseminister, og får endelig avviklet de regionale helseforetakene.

Det blir et fantastisk soppår og nok av både tyttebær, blåbær, multer og mordersnegler. (Alt kan ikke være positivt )

Det blir en mild høst og en hvit jul. 2021 blir året folkens! Jeg gleder meg

Vel, så feil kan man ta…

Litt senere samme dag skrev jeg.

Jeg vet ikke helt hva fremtiden vil bringe når det kommer til arbeid og kroppslige utfordringer. Men jeg er takknemlig for at vi har et velferdssamfunn som gjør at jeg føler trygghet for at jeg får hjelp til å få en hverdag som er god og gir mening.

Vel nok engang; Så feil kan man ta. For i løpet av året har jeg funnet ut at jeg ikke stoler på velferdssamfunnet.  Jeg tror jeg må stole på meg selv.

2021 var året jeg ble erklært som tidenes sjefs-mobber.  Lokalavisa gjorde alt den kunne for å bygge opp om den teorien. Godt hjulpet av med-bloggere og ikke minst kongene av kommentarfeltet, disse navnløse med utallige nick som lirer av seg de verst tenkelige beskyldninger i kommentarfeltet.  Jeg mobber visst alt fra ordføreren til kaniner, kokker og hårsåre kjerringer i Bergen.

Samtidig har bloggen gitt meg mange hyggelige følgere og god opp-backing når livet har vært på det tøffeste.

I januar, mens det meste var nedstengt hadde jeg og Gamle  Gubben Grå en magisk opplevelse.  Et flott minne jeg ofte tenker tilbake på. Noe fint hadde 2021 å by på. Det var en tur til Øya i Vikersund Kanskje ikke den mest eksotiske reisen, men klikk deg inn på innlegget så tror jeg du forstår hva jeg mener.

Mine kommentarer til toppbloggernes skriverier ga meg heder og berømmelse og jeg etablerte meg blant topp 20 på bloggtopplista. Ikke minst diverse feider med Kokkejævel var underholdende for mange. Når jeg leser gamle innlegg i dag husker jeg hvor slitsomt det og var, selv om mye var moro.
Moro, helt til det endte med drapstrusler og uthenging i lokalavisa.
Godt å motta støtte, og se at mine blodfans skrev til lokalavisa og viste støtte.

Blodfans eller støttespillere som og fikk meg til å strikke på stranda en kald februardag. Joa, det har vært litt ellevill moro også i 2021.

I mars dukket det helt ut av det blå en “ny” bil på gårdsplassen her hjemme.  Gamle Gubben Grå hadde sneket seg bak ryggen min og kjøpt seg en 30 år gammel dieselbil.
Litt senere samme måned bulket Yngste Sønn bilen min i et sammenstøt med et rådyr.

Ellers var mars stort sett preget av nedstenging.

April kom med påske og hyttetur. Alle ungene var, om ikke helt samtidig men dog med på hytta. Kos.

Gamle Gubben Grå og jeg gikk en tur til Bygdeborgen på Slotthaugen på vestsiden av Randsfjorden etter anbefaling av en av mine gamle kollegaer. Det var en fin tur. Jeg er glad vi gikk den når vi gikk den, selv om det var litt vel mye snø.

Vi fikk også kjørt opp og båret inn to gode lenestoler på hytta. Og det var siste gangen jeg var der oppe. Vel jeg skal komme sterkere tilbake i 2022.

Litt kriging med Kokkejævel og Mette blogger preget også deler av april.  Noe du kanskje får litt inntrykk av hvis du leser innlegget Er det noen som vet hvordan man blir kvitt et Huskors?

Men for meg var april mest preget av gips, sykehus og operasjon.  Ankelen knakk på en tur rundt Grønntjern i midten av april, og det var starten på en relativt rolig og kjedelig periode,

Gode bloggvenner var godt å ha i den perioden. Både blomster, strikketøy, sjokolade og mat ble sendt til meg. Det varmet veldig.

Vel, jeg fikk jo kortet litt ned på stabelen med uleste bøker på hjørnebordet i stua. Ikke så galt at det ikke er godt for noe.

Gips og rullestol hindret meg heller ikke i å møte opp til et jobbintervju. Ikke det at jeg fikk stillingen, men jeg bør få for forsøket.

Blogginnlegg om historie og lønnsoppgjør preget noe av den tiden jeg var mest inaktiv

Første mai kom uten protesttog og feiring. Forandre år på rad ble det en rolig dag. Jeg savnet feiringa.

Men det ble kommunestyremøte. Ordentlig, fysisk kommunestyremøte, og jeg stilte – i rullestol.  Og måtte ha hjelp av mannfolka i Høyre da brannalarmen gikk.

Gips og rullestol var heller ingen hindring for å delta å en dag med fotografering til valgkampen. Det skal litt til å stoppe denne kjerringa når det kommer til politikk.

Så ble det sol på torget, nye briller og verdens beste is.  Gleder meg alt til sommeren så jeg kan gjenoppta tradisjonen med vaffel-is fra Kirkens bymisjon.

.Mai ble juni og radiografene gikk ut  i streik.

Jeg dro på torget og sto på valgkampstand i rullestol “Tenna er en del av kroppen” var budskapet denne dagen.

Og siden gipsen var av, og jeg kunne gå med rullator dro jeg på topptur.  til Stovnertårnet.

Jeg fikk og Skravla til å gå i byen… da jeg nok en gang bl sett sammen med en annen mann enn Gamle Gubben Grå. En får ikke annen moro enn den man setter i gang sjøl.
Like moro var det ikke med en ufrivillig spaser-tur langs en øde landevei men i etterkant er det en morsom historie.

Så ble det en liten hotelltur til Moss – og litt politisk møtevirksomhet.  Ferie med mening.

Det ble en flott vandretur med rullator på Jeløya da vi var i Moss. Godt med sånne opplevelser. Lenge siden jeg har gått så langt.

I juli badet jeg i stille skogstjern. Bre en eller to ganger. Men jeg fikk badet.
Jeg var på Blåfarveverket. I Vikersundbakken og Heggen kirke. Og skrev innlegg om prester og kirker. Vi var og en tur på vestlandet. Kort to dagers ferie, men du så mye vi fikk ut av den.

Jeg fikk diagnosen beinskjør.

I august besøkte vi Lillesøster på hytta.

Og så var det valgkamp. Med valgkampstand. og panldebatter.

Men jeg rakk en auksjon, og en tur til Tertitten. Dere vet museumsjernbanen i Aurskog Høland, Med Blaker Skanse og Urskog Fort.

Jeg var og på nok et jobbintervju uten at det førte til noen ny jobb.

Jeg vant chilisaus fra Vibbedille. Den var magisk.

Hissa på meg Mette blogger, det var ikke lik magisk.

September var og preget av valg og valgkamp. Frokostmøtemed NHO. Debattmøte om Palestina.

Det var politiske møter og befaringer.  Og selvsagt valget. Og nei ,jeg kom ikke inn på stortinget. Ble heller ikke vara.

Datteren begynte på fotterapeututdanning, og Gamle Gubben Grå og jeg benyttet tilbudet om litt fotbehandling på skolen hos henne.

Og så, så var det endelig tid for lønnsforhandlinger.  Mine siste lønnsforhandlinger. Det er rart.

Siste kveld med gjengen ble det og når jeg var på mitt siste styremøte i Norsk Radiografforbund.

Oktober kom og jeg trodde jeg snart skulle over på AAP. Vel, som vi alle husker var jeg visstnok for sprek for det.

Så jeg svidde av nærmere 3.000kroner og dro på treningsleir, eller yrkesretta rehabilitering som det også heter.
Hverdagen ble fylt av sykkeltest, attføringskonsulent, bassengtrening, kondistrening, snekring av fuglehus, turgåing, ryggskole, trening med stor ball…

Jeg rakk og å være med på å sluttføre arbeidet til strukturutvalget om morgendagens eldreomsorg. Det har vært mye, men interessant jobbing.

I oktober var det Bunnytrash jeg ertet på meg.

November startet med at jeg Kjørte 33 mil for å sprette rundt på en ball.

Min tid som tillitsvalgt var over. Noe som er vemodig. Jeg har trives utrolig godt i den rollen. Mn det er entid for alt.

Avslutningen skjedde liksom på landsmøte til Norsk Radiografforbund. Etter det var det bare å gi stafettpinnen over til neste mann.

Etter en melankolsk avslutning på tillitsvalgtskarrieren bar det tilbake på treningsleiren. Stor ball, bassengtrening og en skikkelig treningsøkt var vokabular jeg plutselig brukte oftere enn jeg liker å tenke på.

Høydepunktet mitt på treningsleiren var nok den fine dagen vi var på Skogbruksmuseet i Elverum. Jeg hadde et par fine timer med fotografering der.

Selvsagt måtte jeg ha litt permisjoner for å drive politisk arbeid.  Sånn trening kun av fysikk og ikke hode er ikk sunt i lengden.

Storm og uvær gjorde leveggen ute på terrassen til pinneved da uvær herjet i midten av november. Det var sterke naturkrefter som var på ferde – og vi har en snekkerjobb foran oss til sommeren.

Merkelig nok tok treningsleiren slutt, og jeg dro hjem for å ha en fin adventstid. Dette var jula jeg skulle rekk alle juleforberedelsene. Sendte en jobbsøknad første dag jeg var hjemme.  Sånn bare for å være i gang. Og som vi vet gikk det greit. Det ingen jobbkonsulenter på NAV og Fretex har klart, det klarte jeg, og etter halvannen uke hjemme var jeg på ny i arbeid. Ikke fullt, ikke fast, men i jobb.

Gamle Gubben Grå og jeg har kost oss på revy i førjulstiden.
Jeg fikk laget julekort, men ikke skrevet eller sendt de.
Vi har kost oss med adventskalender fra Datteren
Jeg lagde sjokoladehus, men bakte ikke en kake.
Fiksa adventsstake og furukvister i vasen i gangen.
Det ble jul, også i år, selv om jeg ikke rakk en brøkdel av det jeg hadde planlagt.

Men desember har for det meste vært preget av at jeg har måte sette meg inn i en ny jobb.  Det har vært gøy.  Jeg trives utrolig bra med arbeidsoppgavene og med kollegaene.  Men det har selvsagt vært slitsomt på mange måter.

Jeg har gledet meg over flax-lodd jeg har vunnet hos Bunnytrash, og hyggelige hilser jeg har fått av blogglesere. Jeg mottok en Gryxen!!

Vi hadde noen flotte juledager sammen. I romjula har jeg jobbet n del.
Nå er det nyttårsaften.  Datteren kommer til middag om noen timer. Jeg har sittet halve dagen og blogget og lest gjennom gamle blogginnlegg. Nå må jeg vel få unna litt husarbeid før Datteren skal hentes.