Godt fornøyd med dagens 10. plass starter jeg dette innlegget med et bilde av mat. Laksen i går var god, men kanskje ikke den mest fotovennlige middagen. Grønn currypasta utrørt i kokosmelk blir liksom en litt gusjegrønn farge. Deler derfor et matbilde fra arkivet.  Kunne jo delt bilde av plukkefink-brødskiva jeg akkurat spiste, men jeg kom til å tenke på det likt med at den siste biten forsvant inn i brødhølet.

I går var jeg, i likhet med Doc & Dask, på butikken og hamstret. Begge foretok vi hamstringa i billigkroken og lot Pepsi Maxen stå i fred. Jeg liker ikke Pepsi Max. Men, og de som kjenner meg godt bør merke seg dette. Jeg hamstrer ikke cola heller. Vi har ikke brus i Drømmehuset i uka. Skulle det være tomt for Coca Cola på fredag, ja så lever jeg forholdsvis bra med det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Stort sett har jeg orden på timeplanen min. Vet hvor jeg skal være og når.
Men da livet var på sitt travleste hendte det et par ganger at det gikk krøll. Jeg husker jeg satt her ved frokostbordet da det kom en varsel på mobilen om at det var 20 minutter til jeg skulle være på et møte på Rådhuset. Jeg hadde tenkt på det den natta. At jeg ikke hadde i hodet når det møtet skulle være. Ikke hvilken dag, og ikke klokkeslett. Hadde tenkt at det måtte jeg få sjekket opp. Vel, jeg rakk det med et nødskrik.
Husker og at jeg parkerte i Drammen på en torsdag. Fast møtedag og sted for våre møter som tillitsvalgt. Skulle bare sjekke hvilket møterom møtet skulle være på – og fant ut at mitt første møte den dagen var i Hønefoss! Heldigvis om så mange timer at jeg fint rakk det. Hadde et møte senere på ettermiddagen i Bærum, men overhode ingen i Drammen den dagen.
Og så, min flaueste tabbe noensinne.
Vi skulle ha medlemsmøte i forbundet her oppe på ettermiddagen, Forbundsledelsen skulle komme. Jeg var litt stresset. Ville jo gjøre et godt inntrykk både på medlemmer og forbundsledelsen. Det skulle ordnes med pizza osv.
Jeg stressa med mitt hele formiddagen. Hadde heldigvis fri, trodde jeg.
Da jeg sjekka mobilen ved 14 tiden rett før jeg dro opp på jobben etter å ha kjøpt papptalerkner og pappkrus så jeg at jeg hadde en del ubesvarte anrop fra sjefen, og også en melding på svareren. Den meldingen husker jeg fremdeles.

Hei!
Aina sier at du har fri, men det har du ikke.

Det var ikke så veldig gøy å ankomme jobben rundt 6 timer for sent. Sjefen var gått for dagen, og de andre ristet bare oppgitt på hodet av meg. og lo.
Når jeg ringte sjefen var jeg rimelig flau og sa at nå var det bare å sette meg opp på den mest mulig kjipe ekstravakta. Regnet med at julaften og 17. mai nå ble mine arbeidsdager i flere år fremover.
Heldigvis tok hun det pent. Forsto at slikt kunne skje.

Skulle gjerne tatt en skikkelig tur i dag. Men vi får se hva jeg rekker. Har noen avtaler på formiddagen. Men en ting er sikkert; Jeg kommer til å bruke mest mulig tid ute. Været er like nydelig i dag.

Ennå er det litt tidlig å starte med hagearbeid. Det er fremdeles snø på deler av plenen, og frosten har nok ikke gått i bakken. Men litt småpuss på trammen og terrassen kan jeg begynne med, og å ta en tur rundt å kikke litt på bed og busker.

Gamle spørsmål med like gamle svar finner jeg liten interesse i. Hopper fort videre.

Det har vært et mistenkelig dødsfall i Halden, melder Norge og Verdens nytt. Noe mer er det vanskelig å finne ut. Vi får håpe det viser seg å være et naturlig dødsfall og ikke en kriminell handling.

Tom skriver at han ikke er skapt for å ta det med ro. Og at når han skader seg så har han ikke tålmodighet til å være i ro den tiden som trengs.
Jeg liker heller ikke å være i ro. Og går nesten på veggen når slike ting skjer. Men jeg forsøker etter beste evne å lytte til legene. Vet at gjør man ikke det kan man risikere at resultatet ikke blir så bra som det kunne ha blitt.
Samtidig lar jeg ikke slike småting som gips, rullestol etc stoppe meg fra å gjøre ting.
Jeg møtte opp i jobbintervju dagen etter at jeg ble skrevet ut av sykehuset. Med rullestol og gips. Måtte ha hjelp til å få kommet meg opp vareheisen til der intervjuet skulle være. Fikk ikke jobben da….
Å stå på stand på torget er gøy. Rullestol og krykker ingen hindring, men litt slitsomt å stå på stand på ett bein.
Har og tatt gipsen den ene timen for så å halse av gårde på politiske møter den neste. To ganger. Den ene var det en befaring. Rimelig slitsomt på krykker når du skal være forsiktig med å belaste beinet. Sto over annen etasje. De hadde ikke heis.

Men nå er det snart på tide å starte dagen. Jeg har en spennende avtale om litt.

Roen har senket seg i Drømmehuset og jeg har trukket inn fra terrassen. Middagen ble spist ute i dag og. Etterpå ble jeg sittende ute på terrassen å kose meg med boka jeg leser.  Jeg virkelig nyter at det har blitt vår.

Vår ja. I mange år var lønnsforhandlinger Vårens vakreste eventyr for meg. Nå er vi midt opp i en storstreik. Jeg følger selvsagt med, men ikke slik jeg ville ha gjort for et par år siden og før det.
Jeg støtter LO og YS sitt krav om at de må ha reallønnsvekst. Vanlige folk har hatt synkende kjøpekraft i et par år nå, samtidig har lederlønninger skutt i været. Forskjellene mellom vanlige yrkesutøvere og ledere har økt, og øker mer og mer for hvert år som går. Det er klart at den utviklingen ikke kan fortsette.

I Dagsnytt 18 i dag kom den forskjellen ganske tydelig til syne.  Gunnar Stavrum mener at en lønnsvekst på 5.2 prosent eller mer bare er krangel om småpenger.  Ja, for en som tjener godt over 4 millioner forstår jeg at et lønnstillegg på et par tusen i måneden fremstår som småpenger. Hvis du tar ut godt over 300.000 i lønn i måneden så forstår jeg at et par tusenlapper mer i måneden knapt er merkbart.
Men tro meg, Starum, for noen kan de 2.000 kronene bety relativt mye.
Og hvis det bare er småpenger arbeidstakerorganisasjonene krever, ja da er vet vel ingen grunn til å ikke innfri det?

Mediene er stort sett opptatt av at det kan bli tomt for Pepsi Max, øl og yndlingsvinen på polet.
Vel, hvis det bare var disse bransjene som var tatt ut ville jeg sagt at streikeuttaket var genialt.  Jeg skal like å se Næringsminister Vestre argumentere for at det å sikre folk alkohol og Pepsi Max dreier seg om å sikre liv og helse. Det samme gjelder is til 17. mai, som jeg hører er i fare hvis streiken blir langvarig.
Og hvis det ikke er fare for liv og helse, ja da kan ikke regjeringen gripe inn med tvungen lønnsnemd.

For dere som er redd for Pepsi Max abstinenser, eller frykter en is-løs nasjonaldag. slapp av. Jeg kan ikke tenke meg at denne streiken blir langvarig. Til det er streikeuttaket for stort.
Streiken trappes vel opp i morgen, og snart leverer de beskjed om når neste opptrapping kommer og hvem den rammer.
Jeg vil anta at streiken er over ut på ettermiddagen på fredag. I god tid til at alle får sikret seg både brus og øl før helgen.

NHO-bedriftene begynner å tape penger. Noe som jo er litt av hensikten med en streik. Jeg tipper de da tar seg råd til de “småpengene” som Stavrum snakker om.

I dag ble det kaffe-latte på torget i strålende solskinn.  Vi hadde tenkt å ha iskrem og svart kaffe, men de hadde ikke is ennå på Kirkens Bymisjon. Så da ble det kaffe-latte. Ingen dårlig erstatning.
Kaffe på torget, da er det vår og sommer!
Selv om det ser ganske så ensomt ut på bildet var vi absolutt ikke alene. Folk koste seg i sola ved flere bord.

Grunnen til byturen var at jeg trenger noen nye frokostasjetter. De gamle har hatt så mange ganger i oppvaskmaskinen at det snart ikke er mønster igjen. Så da måtte jeg ta en tur til bruktbutikken.
Jeg fant ikke så mange asjetter som jeg hadde ønsket, men en ble med hjem.  Jeg er svak for engelsk porselen. 20 kr. var denne asjetten helt klart verdt. Og ja, den er laget i England.

Traff på et par bekjente jeg vekslet noen ord med. Folk kommer seg ut nå som sola skinner.

Klær har jeg mer enn nok av. Jeg trenger flere klesskap mer enn jeg trenger flere klær.
Likevel. Det er vår bare en gang i året. Og jeg trenger ei sånn litt pen vårjakke til å ha over kjoler som ikke er rød.
Ja for sommerkjolen var selvsagt på på dagens bytur. Sommerkjole, bare legger og småsko.
Jeg har noen kjoler det ikke passer med rød jakke til. Og det finnes anledninger jeg ikke behøver å være Røde Brit. I morgen er en slik anledning.
Så da ble det med en beige jakke fra b-young hjem. Om jeg blir veldig ung med den på er jeg usikker på. Det er ikke så viktig. Det viktige er at jeg fant det jeg manglet til morgendagen.
Gamle Gubben Grå mente jeg burde gå for en blå jakke. Sånn skikkelig Høyre-blå. Men et sted går grensen. Jeg har tenkt å fortsette og være Røde Brit.

Bildet over er et arkivbilde. Det var ikke noen duk på bordet da vi spiste middag ute på terrassen i går og ingen puter i pallesofaen. Ikke hadde vi hamburger til middag heller. Vi hadde koteletter.
Terrassen skal vaskes og styles for sommersesongen. Men hvis vi hadde gjort det i går så hadde fort sola sluttet å varme før vi liksom fikk satt oss ned med maten. Så vi vasket av bordet og et par stoler og nøt maten og sola i går.
Å sitte der å nyte ettermiddagssola er motiverende for terrassevasken. Man ser hvor fint man har det der utem ser på vissent løv og slitte blomsterpotter og får lyst til å sette i gang.
I dag tenker jeg at terrassen blir stylet etter beste evne. For der skal vi kose oss mye i sommer, håper jeg.

Nevnte jeg at vi spiste koteletter? Viktig å få fortalt på blogg hva man spiser.
I dag skal vi ha ovnsbakt laks i currysaus. Jeg håper den og kan nytes ute.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hopper galant over 9 dager gamle spørsmålsinnlegg. Enkelte på bloggtoppen evner ikke å fornye seg.

Jeg er glad for at Monica har funnet ut av hva hun mener er galt med statistikken på bloggen sin.
Ikke det at jeg skjønte noe av forklaringen. Noe med at siden den ikke var innstilt på norsk tid har hun mistet statistikk for 9 timer i døgnet, Hvilken tidssone har hun stilt inn på som kun har 15 timer i døgnet? Eller mente hun at tallene har vært feil fordi den bare har talt opp sidevisninger foretatt i Norge?
Vel, jeg har aldri bekymret meg for hvorfor aktiviteten på bloggen min er lavere om natta. Jeg har antatt at leserne mine stort sett sover.

Vibbedille er ei dame som alltid har imponert meg. Først og fremst med sin kreativitet, og det at når hun går inn for noe går hun fult og helt inn for det. For tiden er det  det å gå turer som er pasjonen. I dag skal hun på topptur.
Motiverende å lese om turene hennes og se alle de flotte bildene hun deler.

Husker dere Black Lives matter. Norge og verdens nytt melder at ankedomstolen opprettholdt dommen mot politimannen som er dømt for drapet på Georg Floyd.  Det var jo dette drapet som startet hele Black Lives matter bevegelsen, eller hva en skal kalle det.
Jeg har ikke så mange tanker om den saken. Selvsagt bra at en drapsmann må sone dommen sin. Selvsagt at et liv er et liv, uavhengig av hudfargen til offeret.

Har jeg fortalt at vi spiste koteletter til middag i går?

I dag skal ikke bare terrassen styles, jeg å og få på plass litt blomster. Noen stemor eller noe sånt i en potte på bordet både på trammen og på terrassen. Og kanskje ta en tur for å se om det begynner å spire litt i bedet på sydsiden av huset. Jeg plantet en del blomsterløk der i høst.

En annen ting jeg skal bruke tid på i dag er Gamle Gubben Grå. Det hender man må bruke litt tid på mannen man elsker, selv når en har vært et par i over 30 år. Kanskje spesielt da.
Litt kvalitetstid. Vi har gått litt mye opp på hverandre i vinter. Irritasjonene tar ofte litt for mye plass da. Vi er ganske ulike, og vant til å ha litt tid for oss selv. Da kan det bli gnisninger når vi er sammen nesten hele tiden.
Så i dag skal jeg bruke litt tid på å vise Gubben at jeg fremdeles er glad i han. At jeg fremdeles ser fyren jeg forelska meg i for mange, mange år siden. I det siste har jeg kanskje vært litt for flink til å påpeke alt det jeg er mindre fornøyd med med Gubben. I dag skal jeg forsøke å ha fokus på det positive.

Våren har kommet til Drømmehuset.  Jeg løfter blikket mot den blå himmelen og sola som varmer og overser glatt snøflekkene som klorer seg fast på plenen.

I dag har jeg drevet ute i pallekarmene og startet forberedelsene til sommerens Kjøkkenhage. Ja, det er foreløpig både frost og tele og alt for tidlig å tenke på å så eller plante noe som helst. Men bare det å rake litt, få vekk vissent løv og vissne plantedeler gjør godt. Se svart muld. Holde på litt ute.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har og tynnet litt i sellerifrøene vi har sådd inne.   Sånn kan man drive å forsiktig skape vår.

Da jeg skulle i butikken klippet jeg på meg de godt utslitte joggeskoene. Første tur ut med småsko denne våren. Lettbeint gikk jeg til og fra bilen.

Terrassedøra ble slått på vidt gap da jeg kom hjem, og jeg satte meg ut med ei bok i sola. Koste meg i sola frem til det var tid for å lage middag.

Middagen ble inntatt på terrassen til tross for Gamle Gubben Grå sine svake protester. Årets første middag ute. Måtte det bli mange, mange fler. Jeg spiser ikke frivillig inne før i september hvis været er bra.

Etter middag fikk jeg lurt Gamle Gubben Grå til å ta årets første utepils på egen terrasse før han trakk inn igjen. Jeg aner ikke om han et redd for trekk eller hva det er, men han har helt klart ikke det samme behovet som meg til å tilbringe mest mulig tid ute når været tillater det.

Gamle Gubben Grå sin utepils ga meg mulighet til å starte årets ute-vin-sesong.

Ja, jeg er så vill og gal at jeg drikker vin på en mandag og skriver om det på blogg. Men denne vinteren har vært lang. Jeg har overlevd uten knekte knokler. Jeg har til og med vært på min første skitur på mange år. Jeg nøt ett glass rødvin i solen i ettermiddag med verdens beste samvittighet.

I dag kom våren til Drømmehuset.  Det er bare å nyte!

I dag er det fødselsdagen din. Jeg skulle sendt bursdagshilsen på Facebook, kanskje ringt deg eller tatt en kaffekopp hvis du hadde fri.

Skravlet om barn og hverdag. Kanskje mimret noen gode historier fra den gang vi var unge.  Vi som hadde som motto at vi ikke skulle sitte på gamlehjemmet sammen og angre på ting vi ikke hadde gjort. De mindre smarte tingene vi gjorde i ungdommen arkiverte vi under livserfaringer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kan ikke ringe deg i dag. Telefonnummeret ditt er for lengst slettet på telefonen. På gamlehjemmet må jeg sitte å mimre alene, eller de som bor på sykehjem i dag mimrer ikke lenger. De er for syke til det. Det jeg mener er at jeg må mimre alene, uten deg.

Jeg teller på fingrene  Det er over 22 år siden du døde. Julaften 1999. Du ble bisatt den nest siste dagen i forrige århundre. Hetvinsfesten vi hadde planlagt å ha i romjula det året ble aldri noe av.

Hetvinsfesten var en sprø idé vi snakket om i vår aller siste telefonsamtale. Du var nygift, og til bryllupet samme høst hadde dere ønsket dere hetvinsglass fra Hadeland. Det hadde dere fått i rikelig monn. Ja, kanskje litt vel mange. Hvor ofte trenger man godt over 24 hetvinsglass liksom? Vi planla fest for å få testet glassene. Lo og tøysete om at det kanskje ville bli lettere å finne plass til glassene i skapet etter en slik fest og minnet andre ganger glass var blitt knust.

Vi ble kjent da vi begynte på Dalsbråten ungdomsskole høsten 1979. Det var gymnastikktimene som bragte oss sammen. Vi var like elendige i det faget begge to. Vi hadde og den samme formen for selvironi, og lo godt av våre egne halvhjertede forsøk på alt fra høydehopp til basketball.

Siden var vi bestevenner med alt det betyr i ungdomsårene.
Vi hang sammen i friminuttene, delte våre innerste tanker i  timelange telefonsamtaler og hadde utrolig mye gøy sammen. Historiene vi skulle sitte på gamlehjemmet å minne hverandre på er mange.

I videregående skole og studietiden valgte vi litt forskjellige fag, studerte i forskjellige byer, men vennskapet besto.
Du var den jeg kunne fortelle alt, og jeg tror du følte det på samme måte med meg. Vi hang fremdeles mye sammen. Dro på påsketur til Glenna, reiste nordover og besøkte tredjemann i vennegjengen som hadde av alle ting bosatt seg der. Kjærlighetens veier fører folk til de forunderligste valg.

Da jeg skulle gifte meg var det selvsagt du som var min forlover. Fem år senere var det jeg som fikk æren av å være forlover når du gikk opp til alteret som hvit brud.

Du var så lykkelig den dagen. Hele deg strålte. Ja, mannen i ditt liv var et stort smil han og.
Livet og fremtiden lå foran dere og datteren deres. Det var mange planer for fremtiden. Ikke sånn reise jorden rundt eller en fantastisk karriere, men planer for hjem og familie.

Litt over tre måneder fikk dere sammen som mann og kone.
Noen ganger er livet så rått og brutalt. En ung mor og kone døde julaften morgen etter tre – fire ukers på sykehus.
Du havnet på sykehus etter at du satte en klementinbåt i halsen i lunsjen på jobb.
Jeg orker ikke ta alle detaljene. Det er bare tragisk, Slike ting som skjer, og som ingen kan lastes for.

Det er 22 år siden. Livet har gått videre for oss andre. I dag er det fødselsdagen din. Du skulle blitt 57 år i dag. Du ble bare 34. Jeg vil bare at du skal vite at selv om du for lengst er borte, så er du ikke glemt.

Ny uke, nye muligheter – og samme gamle reklamen for air-fryer.
Samme det, jeg har gjort et hopp oppover bloggtoppen og starter dagen med et smil. I dag kommer sola, har jeg hørt. Fremdeles ligger tåka relativt tett, men den letter sikkert snart.

Kretahalvorsen sine innlegg om den gresk-ortodokse påskefeiringen er interessant lesing. Kunne vært gøy å oppleve en gang, og å lære enda mer om.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Klikker meg raskt gjennom intetsigende innlegg med overskrifter som kunne virke som klikkåte hvis det ikke var at det kom slike overskrifter flere ganger daglig fra den kanten.

Like raskt er jeg ute igjen av neste innlegg. Ukemeny-innlegg. Sorry folk, men det er ikke helt min greie.
Hva vi skal ha til middag aner jeg ikke ennå. Jeg klikker meg inn igjen på denne ukemenyen. Kanskje jeg får noen ideer.
Det hjalp ikke. Alt jeg fikk lyst på var en deilig feit burger med alt tilbehør. Og ja, jeg kan steike burgere hjemme, men aller best blir de på en skikkelig burgersjappe.

Først inne hos Doc & Dask våkner kjerringa. Endelig var det noe som vekket min interesse. Det hadde og noe med mat å gjøre. Dask fryser ned pinnekjøtt-kraft og bruker det i blant annet lapskaus. Genialt. Det skal jeg å gjøre neste gang vi har hatt pinnekjøtt til middag.

Vibbedille har vært på tur i vakker vestlandsnatur. Bildene er helt nydelige.
Jeg ser ut på tåka, kanskje man skulle fare av sted på tur og så tatt noen bilder? Tåke gir flotte fotomotiv hvis en er på rett sted til rett tid.

Live is life toner ut av radioen på kjøkkenet. Jeg smånynner med. Hvor mange ganger har jeg ikke danset etter denne i en ikke for fjern ungdomstid?
Andre drømmer om konsert med Karpe.

4.233 klikk har bloggen med et ukegammelt spørsmålsinnlegg fått i går. Sånt slutter ikke å overraske meg, men nå har ikke jeg vært inne på Instagram og sett hvor mange ganger hun har linket til bloggen der i løpet av helga. Har hørt at det liksom er en greie.

Tom skriver om bloggtreffet som skal være i Trondheim første helg i juni.
Det hadde vært gøy å dra dit. Vi får se. Trenger at  et par ting til blir spikret i kalenderen før jeg bestemmer meg om jeg drar.

Husker dere Freya, hvalrossen som ble rikskjendis da den to seg en Oslotur i fjor sommer? Nå har hun dukket opp igjen! Ja ikke Freya da. Hun skjøt og drepte havnevesenet eller hvem det nå var. Men nå er en statue av en hvalross på plass i havnebassenget i Oslo, og det enda Oslo kommune har sagt nei takk til å motta noen statue.

Hvem som har laget den, vites ikke. Hvem som har plassert den i havnebassenget vites heller ikke. Den dukket bare opp flytende rundt på en flytebrygge en eller annen gang i løpet av lørdag ettermiddag. Oslo kommune opplyser at de ikke visste om statuen før den fikk oppslag i mediene.
Oslo Havn opplyser at så lenge hvalross-statuen – og flytebrygga – ikke er fortøyd til deres kaier, er det ikke noe de må godkjenne. Dersom den kommer i veien for nyttetrafikk, er det ulovlig.
Helt innerst i Oslofjorden der statuen var søndag, er det lite nyttetrafikk, men turistferger går svært nær der statuen er.
Jeg liker stuntet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

God kunst skal provosere. Og det vil nok provosere mange at det dukker opp en slik statue helt av seg selv. Det er ikke gøy å bli minnet opp at de drepte hele landets hvalross-yndling. Andre lar seg provosere av at noen “bare tar seg til rette” og plasserer en statue i havnebassenget uten å søke om lov.

Så får vi se hvor lenge Freya, eller statuen da, får seile bedagelig rundt denne gangen. Det blir sikkert ikke lenge.

Det ble tur med hunden i sentrum i dag. Surt og grått, men temperaturen er i det minste stigende.  Ikke så mye som minner om vår å ta bilde av. Mer høst-stemning.

Jeg har bestemt meg for å la resten av bloggtopplista få fred i dag. Mine refleksjoner etter Heidi Rosander sitt innlegg i går kan du lese i innlegget Å bli slank er forbeholdt de rike.. Jeg har lest resten. Var ikke noe som vakte så mange refleksjoner.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Overskriften Det er et utømmelig marked. Spesielt populært er det for kvinner over 50 inne på forsiden vekker min interesse her jeg sitter og knotter meg gjennom nettavisene mens jeg forsøker å få igjen varmen etter turen ut.
Hva er det avisen mener jeg og andre kjerringer på 50+ har behov for nå?
Svaret er fuglesang!!?!

Jeg må lese artikkelen. Det vi kvinner på 50+ har et utømmelig behov for er å lære oss å gjenkjenne sangen til de forskjellige fuglene man møter på i skogen, parker og nabolag.
Jeg kan en del fugler. Ikke mange, og jo. Jeg kunne godt tenke meg å lære flere.
Nå tror jeg ikke jeg har tenkt å melde meg på kurs, men jeg kan nikke gjenkjennende til at kjerringer på 50+ kan ha interesse av å lære mer om fuglesang.

Noen ganger er det noen innlegg på blogg som er skrevet med så stort engasjement at du formelig kan kjenne energien til den som har trykket på tastaturet når du leser innlegget. Innlegget Er verden blitt fullstendig gal? er et slikt innlegg. Det er en fryd å lese, selv om jeg er litt usikker på om jeg er helt enig i alt.

La oss starte med det Heidi og jeg er enig om. Christian Brennhovd er en dust.
Mulig Heidi ikke uttrykker det akkurat på den måten, men jeg liker å kalle en spade en spade og en dust en dust.
Jeg tror ikke Brennhovd er dum selv om han kommer med den ene hjernedøde uttalelsen etter den andre. Jeg tror tvert i mot at han er ganske lur når han slenger ut den ene provoserende uttalelsen etter den andre. Sist var det “stygge” kvinner som bare kunne dra til Tyrkia for å operere seg pene, nå er det bruk av slankemedisin for å bli litt mer “shredda”. Slike uttalelser gir omtale og klikk. Og det er jo det Brennhovd lever av. Jeg hadde overhode ikke hørt om fyren før han slang ut av seg det der om Tyrkia. Kloke kvinner som meg og Heidi burde ikke gi han den oppmerksomheten han søker, selv om uttalelsene hans provoserer såpas mye at vi kaster oss over tastaturet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så til det andre spørsmålet som Heidi tar opp. Det som er viktig, vanskelig og som for meg ikke har et helt opplagt svar. Bør slankemedisin som Saxenda gis på blå resept?

Dette middelet har mange fått på blå resept, men fra 1. februar ble det ikke lenger mulig å skrive ut Saxenda på blå resept. Det betyr at mange pasienter må betale for fedmebehandlingen selv når resepten må fornyes.
Selv om muligheten for å skrive ut Saxenda på blå resept i all hovedsak ble borte, kan pasienter som har god nytte av legemiddelet få det skrevet ut på hvit resept når blåresepten de har utløper. Det innebærer at pasienten må betale for det selv.
Prisen ligger på rundt 36.000 kroner i året,

Det betyr igjen at noen har råd til behandlingen, mens andre ikke har råd til den. Og det er nok slik at en del av dem som har svært god nytte av behandlingen, ikke har så god råd. Da får vi et Forskjells-Norge. Det å bli slankere og bli kvitt flere følgetilstander som sykelig overvekt fører med seg blir forbeholdt de rikeste av oss.
Satt litt på spissen kan man si at Christian Brennhovd og andre med hans økonomi kan få medisinen og bli litt mer “shredda”, mens mange av de som virkelig hadde hatt nytte av medisinen ikke har råd.
En utgift på 3.000 kr ekstra i måneden er ikke lett å finne rom for for de med lav eller middels økonomi.

Den første tanken som slår meg er selvsagt at disse medisinene burde være på blå resept. De har dokumentert virkning på veldig mange. Sykelig overvekt er en kronisk sykdom, og det er selvfølgelig at denne pasientgruppen skal få hjelp for sin sykdom slik som andre med kroniske lidelser. Skulle bare mangle!

Men, og det er alltid et men.
Bruken av denne medisinen har eksplodert. Bruken har økt kraftig, fra 1875 personer i 2020 til 12.768 i 2021. Og i fjor var det rundt 32.527 personer som fikk minst en forpakning av legemiddelet på blå resept, ifølge Helsedirektoratet.
Tall viser at det er 120.000 pasienter i denne pasientgruppen. Skulle alle de få denne behandlingen ville det koste staten 4,5 milliarder.

Det er her Heidi og jeg konkluderer litt forskjellig. Vi er enige om at dette er en stor sum, men som Heidi sier:

men så må man også tenke på hva man kan spare på at mange går ned i vekt. Man kan spare på helseutgifter, på andre medisiner som man kan slutte på om man får en vektnedgang, og man kan spare penger på utgifter i forhold til sykepenger og uføretrygd.

Jeg er enig med at dette er viktige faktorer å ta med i regnestykket. Men disse økonomiske effektene kommer først over tid, og flere av de går av andre budsjett.

Det totale beløpet som er satt av på Statsbudsjettet til innkjøp av medisiner på blå resept er totalt på litt over 12 milliarder.
Er det riktig at en pasientgruppe skal stikke av med rundt 1/3 av de midlene?
Det er mange pasientgrupper som ønsker at deres medisin skal bli tilgjengelig på blå resept.
Voksne med spinal muskelatrofi jublet på fredag. Beslutningsforum sa ja til at de kan få medisinen Spinraza. En medisin som kan forlenge livet deres og bremse utviklingen av sykdommen slik at den bedrer livskvaliteten til denne pasientgruppen. Denne behandlingen hadde høsten 2022 en kostnad på 2,7 millioner i året pr. pasient. Det er ikke så mange pasienter med spinal muskelatrofi som med sykelig overvekt, men behandlingen deres ville med prisene fra høsten 2022 spist 162 millioner av de 12 milliardene man har budsjettert på å bruke på medisiner.
Hvis man vil prioritere å gi noen medisiner må man prioritere vekk noen andre.

Mange vil sikkert si at det er feil av meg å sette svake grupper opp mot hverandre.
Men slik jeg ser det er dette en sak om prioriteringer. Vanskelige prioriteringer. Hvem “fortjener” medisinene mest?
Hvis du følger med videre skal du se at det i dette regnestykket også er en enda mer provoserende faktor.

I 2019 fikk jeg en bokanbefaling av fastlegen. Det kan du lese mer om i dette innlegget.
Jeg gikk hjem og leste boka. Det gjorde overhode ikke godt for blodtrykket mitt. Legemiddelbransjen er en av de mest kyniske bransjer man kan tenke seg.  Prisen på legemidler har ingen ting med produksjonskostnadene å gjøre.
Når nye effektive legemidler kommer på markedet har de ofte en unaturlig høy pris. En pris som ikke har sin bakgrunn i hvor dyrt det er å produsere eller utvikle legemidlet. Legemiddelfirmaer som har gjort et medisinsk gjennombrudd, lite eller stort, og som for en periode er enerådende på markedet setter prisen på legemiddelet svært høyt for å håve inn mest mulig fortjeneste frem til konkurrentene har klart å komme frem til et liknende medikament.
Selvsagt må noen kunne sette foten ned, så legemiddelprodusentene ikke priser legemidlene sine opp i himmelen og tjener gode penger. Penger du og jeg må betale over skatteseddelen. Dette er en faktor som veier tungt når Beslutningsforum skal fatte sin beslutning om et legemiddel skal godkjennes for bruk i Norge.
Slike økonomiske avveininger må også legemiddelverket ta når de skal beslutte hvilke medisiner som skal gis på blå resept og kostnadene derved belastes fellesskapet. Altså din og min skatteseddel.
Dette har jeg skrevet meg varm og før. Blant annet i innlegget Aud Marit setter dagsorden….

Veldig ofte sier Beslutningsforum at de kan ta legemiddelet opp til ny vurdering hvis prisen reduseres. I denne artikkelen om medisinen til de med spinal muskelatrofi kan vi se at forhandlinger om pris er viktig.

Vi venter på at vi skal komme til et prisnivå som begge parter synes det er akseptabelt, og det vil som oftest medføre at også legemiddelselskapene strekker seg så vi skal komme til det møtepunktet,

Jeg regner med at det er noen av de samme faktorene som gjør seg gjeldende når Legemiddelverket beslutter hvilke medisiner som skal gis på blå resept. Alt handler til syvende og sist om penger.

Når Legemiddelverket nå ikke lenger gir legene lov til å skrive ut slankemedisinene på blå resept og kun de som har råd til å betale selv får kjøpt medisinene vil jeg anta at antall medisinforpakninger synker. Med det synker inntektene til produsenten. Så er det da forhandlinger og beregninger mellom partene som må til. Hvor lavt må legemiddelprodusenten gå ned i pris før legemiddelverket igjen godkjenner medisinen for blå resept-ordningen?

Det er pengene som rår.

Gårsdagens innlegg inne hos Heidi Rosander vekte mange refleksjoner hos meg. Jeg venter med resten av bloggerne på bloggtoppen til et senere innlegg. Nå er det på tide med frokost.