Dagens husarbeid er unnagjort. Egentlig er det nå på tide å hoppe i dusjen, få på seg klær til å gå til byen i og dra av sted for en kaffe-latte sammen med Gamle Gubben Grå.
Men her sitter jeg, i de samme sjuskete hjemme-klærne og glor på serier på PCn mens jeg drikker svart kaffe fra kaffemaskinen på kjøkkenet i Drømmehuset. Gamle Gubben Grå har forlatt meg.
Ja, ikke sånn at han ikke kommer tilbake. Han er bare sjåfør for Eldste Sønn. Men siden vi bare har en bil som går kommer jeg meg ikke til byen. Jeg gidder ikke gå de 7,5 kilometerne til byen i regnet. Google estimerer at jeg ville brukt halvannen time på turen. Jeg har gått en tur med Charlie Chihuahua. Det var vått nok!
Så som hevn for at Gamle Gubben Grå har forlatt meg har jeg fyrt opp i peisen og brenner opp siste rest av veden. Sommervarmen kommer i morgen, var det ikke så? Å fylle kjelleren med ved til neste vinter er Gubbens jobb. Så han må nok slite litt ekstra nå som han stakk kjepper i hjula for min kaffe-latte.
Som en frustrert frue sitter jeg og ser på Cammo på NRK. Er det ikke det forlatte fruer driver med? Ser serier mens de stapper i seg iskrem eller godteri? Jeg nøyer meg med svart kaffe. Lite med iskrem i Drømmehuset. Lite med godteri og, og åpner jeg ostepop-posen har jeg ikke noe ostepop i kveld så den drøyer jeg.
Har dere ikke sett Cammo anbefaler jeg den. Der kan man se hvor slitsomt yrket vårt er, og alt man må tenke på for å være influenser.
Jeg skal starte dagen med å komme med en bekjennelse. Jeg eier ikke en eneste air-fryer. Og vet dere hva som er enda verre? Jeg kommer ikke til å anskaffe meg en heller, samme hvor mange rabattkoder jeg får slengt etter meg. (Hvis noen derimot slenger en air-fryer etter meg skal jeg vurdere å ta i mot.)
Hadde heller ikke hatt noe i mot å få en reise til den magiske skogen Helene skriver om slengt etter meg heller hvis det finnes noen gavmilde sponsorer der ute. Bare nevner det. Jeg har forresten vært på et slikt magisk sted. Stien mellom Pitigilano og vinhandleren i hulen er en slik magisk sti. Laget av Etruskerne for lenge, lenge siden. Se bare på bildet på toppen av dette innlegget.
I går hadde vi fiskegrateng til middag. Hva det blir i dag er jeg usikker på. Overlater til Gamle Gubben Grå å finne ut det. Ja, og å lage maten og. Jeg regner med at dette er av almen interesse. Mat pleier å gi klikk, og jeg ønsker meg klikk. Er lit lei av å ligge på plass nummer 14.
Ser ut på regnet og lurer på om det virkelig stemmer at det blir væromslag i morgen, og at det kommer litt sol og varme slik meteorologene melder. Sjekker yr.no. Ni grader ut på ettermiddagen og lettskyet vær. Jo, det ser ikke så verst ut. Sjekker resten av uka. Det ser ut til at onsdag blir den fineste dagen, men fremdeles kaldt om natta.
I dag er det en tur ut til Høvdingen, litt lett husarbeid og så ut og drikke kaffe. Eller kaffen bør nok nytes inne. Det regner skikkelig ute.
Nevnte jeg at Gamle Gubben Grå skal lage middag i dag? Ja, for mat er viktig på blogg. En hver blogger med respekt for seg selv publiserer hva en spiser så og si daglig. Mat turgåing og strikkeoppskrifter. Det er det som gir klikk for tiden. Det og det å ikke blogge. Relativt frustrerende for ei kjerring med mye på hjertet.
Men la oss være litt alvorlige. Bringe litt alvor inn på blogg. Visste dere at forskjellige sykdommer og forskjellige medisinske spesialiseringer er like prestisjetunge? Spektakulære sykdommer hos unge menn som kan behandles (gjerne med avansert teknologi) har høy status, mens kroniske og uklare diagnoser hos eldre kvinner ligger i bunnen av hierarkiet. Det er mindre respekt for sykdommer som vi mener folk kunne ha unngått hvis de hadde levd etter middelklassens forskrifter om kosthold, røyking, alkohol og trening. Det er heller ikke mye prestisje i sykdommer man ikke kan behandle. Synd, men sant.
Men la oss ikke dvele for lenge ved sykdommer med lav prestisje. Man kommer ikke på bloggtoppen med slikt. Eller, det er kanskje ikke helt sant. Sykdom pleier å gi klikk, I det minste med litt skikkelige overskrifter og gjerne et veneflon-bilde. Jeg ser at Cathrineruth ligger på en andreplass på bloggtoppen. Det tror jeg er første gang. Gratulerer! Gøy med noen nye på de øverste plassene. Litt spent klikker jeg meg inn på hennes siste innlegg. Dette er en blogg jeg ikke leser fast, men klikker innom i ny og ne. Hva har hun skrevet om som har bragt henne nesten helt til topps? Litt skuffet ser jeg at det er – Baguetter! Har jeg husket å nevne at vi hadde fiskegrateng til middag i går, sier jeg bare.
Innlegget 4år alene midt i en åker som Tom har skrevet vekker mange tanker og refleksjoner hos meg. For det første, når vi snakker om prestisjetunge diagnoser og unge menn, diagnoser innen feltet rus og psykiatri er helt klart ikke blant dem. Samme om de faktisk kan behandles. Det er jo Tom et godt eksempel på. Jeg tror rusavhengige unge menn som har psykiske problemer ligger omtrent på samme nivå som feite gamle kjerringer med kols. Men det som virkelig får meg til å reflektere er at selv om han gjerne skulle være disse fire årene foruten, så tror han at de gjorde han sterkere. Jeg vet at motgang gjør sterk, og at vi vokser på utfordringer. Og ja, de fire årene gjorde han kanskje sterkere. Det står i det minste respekt av å ha kommet seg gjennom den tiden og kommet seg videre i livet. Men jeg tror at grunnen til at Tom kom seg gjennom de årene var at han allerede var sterk. En mindre sterk person hadde bukket under. Han hadde styrken i seg til å klare å ta livet sitt tilbake. Det står det respekt av. Jeg tror og at mange kan finne styrken som skal til for å få livet på rett kjøl igjen. De må ønske det selv. Og de må få hjelp når motivasjonen og ønsket er der. Det burde gi høy prestisje å hjelpe mennesker tilbake til livet, tilbake til samfunnet, selv om sykdommen kanskej er mer eller mindre selvforskyldt og pasientgruppen har lav sosial status.
Den gang man hadde primstav som kalender skulle den snus fra vinterside til sommerside i dag 14. april. Dette er altså etter gammel skikk den første dagen i sommerhalvåret.
Lenge var dette en fridag, eller og en flyttedag. Hvis tjenere og arbeidsfolk skulle bytte gård å arbeide på måttwe det gjøres i dag, eller 14. oktober som er flyttedagen på høsten.
I mange bygder på Østlandet var det vanlig å spise “Sommergrøt”, som gjerne var rømmegrøt på denne dagen. Kanskje litt sent å få middagstips nå, men dog. Du kan jo ha en litt forsinket markering av sommerdagen i morgen.
Knapt nok noen av årets 365 dager har så mange gamle værtegnknyttet til seg som dagens dato, den 14. april.
Slik været er denne dagen, blir det hele sommeren. Sol og stille vær betyr en fin sommer, regn og vind betyr en uværssommer. Hvis de spådommene slår til kan vi forvente oss en sur og kald sommer her på mine kanter. Jeg tror ikke jeg skal rydde vekk ullgenserne riktig ennå.
Som været var sommermålsdag, skulle det bli til jonsok (24. juni), ble det sagt av gamle folk i Nordfjord. Sommermålsdag er ett av mange navn på datoen den 14. april. Jeg vet ikke hvordan været har vært i Nordfjord i dag, men jeg håper for folk der sin skyld at det har vært litt bedre enn her. Ellers vil det bli en kald og ufyselig vår. Dere har i så fall min største medfølelse.
Slik været er sommermål, blir det i sju uker, het det i Gauldal i Sør-Trøndelag. Sju uker vil si til starten av juni. Så da vet dere trøndere hva dere har i vente de neste ukene.
I Romsdal sa de at frost denne dagen betyr uår.
Her hos meg har det heldigvis ikke kommet snø i dag. Hadde det gjort det vil det, fortsatt i følge gamle værtegn, snø hele ni ganger til denne våren. Jeg tror jeg hadde blitt spinnvill av et slikt varsel.
Hvis det blir frost til natta, altså natt til 15. april, vil det komme tre frostnetter til sommeren. Den første på jonsok, den andre på olsok og den siste på barsok. Altså 24. juni, 29 juli og 24. august. Dette varselet gjelder Salten.
Så mye snø som det ligger på hustakene den 14. april, så mye skal det ligge på jordene den 17. mai. Dette værtegnet kommer fra Elverum. Gamle Gubben Grå og jeg har valgt å ikke gå ut og sjekke taket på nordsiden av huset. Vi vil heller leve i spenning om hvor vidt det fremdeles vil ligge snø på plenen på 17. mai.
Lå det snø i fjellkanten sommermål, fikk de en kald og regnfull sommer. Da ville det snø i liene hver måned like til høsten sa man i Hardanger. Godt det ikke var i Valdres. For så mye snø som det var i fjellet da jeg dro derfra på søndag så kan det umulig ha blitt bart til nå. Jeg har tenkt å tilbringe mye tid på hytta i sommer, og jeg akter ikke å bli overrasket av snø når jeg strener mot utedoen langt nede i lia.
Vel, det var litt om værtegn på denne dagen Jeg forbereder meg på en kald sommer og håper jeg blir gledelig overrasket. Altså at det ikke slår til men at jeg i stedet får en god og varm sommer.
Formiddagen ble brukt til en tur i skauen. Det var opphold mens vi gikk tur. Men fy så surt og kaldt det var! Gleder meg til det skal bli betydelig varmere. Meteorologene tror det skjer om 48 timer.
Nyhetene er fulle av saker om spionasje. Russiske etterretningsoffiserer som er i Norge som diplomater, russisk spion arrestert på svensk plattform og NRK dokumentar om russisk spionasje i Norden.
I går utviste Norge 15 diplomater som man mener egentlig arbeidet for den russiske etterretningstjenesten. Antakelig er det bare et tidsspørsmål om når russerne utviser det samme antallet norske diplomater. Det er slik det spillet pleier å fungere.
Utenriksminister Annikken Huitfeldt mener at det har russerne overhode ingen grunn til. Våre diplomater driver ikke med etterretning. Jeg ble oppgitt da jeg hørte uttalelsen til Utenriksministeren. Er det mulig å være så naiv?
Altså, jeg betviler ikke at de russiske diplomatene som blir utvist har drevet etterretning. Jeg antar etterretningstjenesten vår og myndighetene ikke går til et slikt skritt som utvisning av diplomater og forsuring av forholdet til nabolandet i øst uten at de er sikre i sin sak. Jeg ser heller ikke noe problem med utvisningene, Jeg synes det er både rett og rimelig. Det jeg finner naivt er at ikke Utenriksministeren forstår at det vil føre til at Russland vil ta grep mot norsk diplomati., uavhengig av om våre diplomater driver etterretning eller ikke.
Jeg er faktisk litt usikker på om Utenriksministeren ville vært informert om etterretningstjenesten hadde utstasjonert noen av sine på den norske ambassaden i Moskva. Jeg kjenner at jeg håper det ikke er slik informasjon Utenriksministeren sitter på. Som sagt, jeg anser kvinnen som litt naiv.
Etterretningstjenesten sorterer under Forsvarsdepartementet forklarer Gamle Gubben Grå meg når jeg lufter min frustrasjon over Utenriksministeren. Hjernen går litt på høygir uten at jeg finner svaret. Jeg spør Gamle Gubben Grå om hvem som er Forsvarsminister. Han er usikker.
Vi googler litt og finner ut at det er Bjørn Arild Gram som er forsvarsminister. En 50 år gammel trønder med sunt bondevett. Rekruttskolen har han og. Det virker betryggende. Han har til og med tjenestegjort som grensevakt ved Garnisonen i Sør-Varanger.
Trusselen er ikke borte, men den er redusert, sier Inger Haugland. Hun er leder for avdeling for kontraetterretning i Politiets sikkerhetstjeneste (PST) Russland vil fortsette å jobbe med etterretning gjennom tilreisende offiserer, illegalister, fartøy og cyberangrep. Men trusselen er med regjeringens beslutning redusert.
PST understreket også at GRU, den militære delen av russisk etterretning, har stor tilstedeværelse i Norge. De er mest interessert i militære forhold, norsk forsvar og nasjonal beredskap. I tillegg er SVR, den russiske sivile etterretningstjenesten til stede i Norge. Jeg lurer litt på om hva de mener med at GRU har stor tilstedeværelse i Norge. Altså, hvor stor.
Det er imidlertid ingen nyhet at norske myndigheter mener at russiske etterretningsoffiserer med tilknytning til ambassaden opererer i Norge. Dette har blant annet PST advart om i mange år.
Jeg har på følelsen at dette ikke er det siste vi hører om russisk spionasje og kontraetterretning. Jeg kjenner gufset fra den kalde krigen, vet at Russland fører en fullskala invasjonskrig i ett av sine andre naboland. Det er urolige tider vi lever i.
I dag skal jeg ut på tur. Samme om det regner bøtter skal jeg komme meg ut og gå. Det er ikke sikkert at det blir skogstur, fremdeles mye råtten snø mange steder i skogen. Men jeg kan traske gatelangs og jeg.
Men la oss snakke om noe helt annet enn å traske turer. La oss snakke om Russland. Norge og verdens nytt skriver at den russiske opposisjonslederen Aleksej Navalnyj har sluttet å spise fordi maten i fengselet forverrer akutte magesmerter som Navalnyj har slitt med siden før helgen. Han skal ha gått ned 8 kilo i vekt i løpet av to uker, og Navalnyjs støttespillere mistenker at han er utsatt for forgiftning. Det er ikke første gangen Navalnyj tror han blir forgiftet.
Navalnyj hevdet i 2019 at han ble forgiftet da han var fengslet for å ha oppfordret folk til å delta i opposisjonens protester i Moskva. Den 20. august 2020 ble Navalnyj innlagt på sykehus i Omsk i Sibir etter å ha blitt akutt syk med voldsomme smerter under en flytur fra Tomsk i Sibir til Moskva. Flyet landet derfor i Omsk. Der ble han lagt i kunstig koma. Navalnyjs pressesekretær hevder han ble forgiftet på flyplassen i Tomsk før avgang. Sjefslegen som behandlet Navalnyj i Omsk hevdet de ikke fant spor av gift i kroppen hans, men politiet skal ifølge russiske helsemyndigheter ha funnet et kjemisk stoff av «industriell karakter» på hendene og håret hans. 22. august ble han ble han fraktet med ambulansefly til Charité-sykehuset i Berlin for videre behandling. I forbindelse med behandlingen i Berlin ble prøver sendt til spesiallaboratorier i Frankrike og Sverige for analyse. Disse bekreftet det tyske leger hadde konstatert, nemlig at Navalnyj var forgiftet av en nervegift i novitsjok-gruppen.
Novitsjok er en serie nervegifter som ble utviklet i Sovjetunionen og Russland i perioden 1971-1993. Til forskjell fra eldre kjemiske stridsmiddel (for eksempel sennepsgass) er novitsjok dødelig også ved svært lave konsentrasjoner.
Navalnyj vendte tilbake fra Tyskland til Russland 17. januar 2021. Han ble da straks arrestert på nytt, og ingen så noe til ham før dagen etter. Den 18. januar 2021 ble han fremstilt for en domstol på en politistasjon. Domstolen varetektsfengslet ham i 30 dager. Kjennelsen ble blant annet begrunnet med at han hadde forbrutt seg mot meldeplikt i en tidligere avsagt dom. Bruddet på meldeplikten skyldtes at han lå i koma sommeren og høsten 2020.
Hvem er så denne Aleksej Navalnyl?
Han er født i 1976, og er en russisk advokat og opposisjonspolitiker. Han regnes som en av de viktigste lederne for den ikke-systemiske opposisjonen i Russland, og går ofte ut med direkte kritikk mot president Vladimir Putins regime. Han har gjort seg bemerket som samlingsfigur for motstanden mot korrupsjon og maktmisbruk i landet, og var en av lederne for protestbevegelsen som anklaget de russiske myndighetene for valgfusk etter valget til Statsdumaen i 2011. Navalnyj er en tydelig kritiker av den russiske invasjonen av Ukraina i 2022.
Han fikk i 2013 den nest største oppslutningen ved valget til borgermester i Moskva. I 2017 offentliggjorde han en rapport der han angrep politisk korrupsjon og kritiserte Vladimir Putin og hans politiske allierte. Dette medførte antikorrupsjonsdemonstrasjoner i flere russiske byer og mer enn 1 000 arrestasjoner, blant annet av Navalnyj. Myndighetene hindret ham i å delta i presidentvalget i 2018. Han er blitt kjent gjennom den russiske “bloggblokka”, og særlig for sine forsøk på å bekjempe korrupsjon. Så der kan dere se. Blogg kan brukes til noe fornuftig – og kan utgjøre en forskjell på mange plan.
I 2021 fikk han Europaparlamentets Sakharov-pris for sitt arbeid for demokrati og menneskerettigheter. Han ble og nominert til Nobels fredspris samme år.
Fortsetter vi turen oppover bloggtoppen er det neste jeg skal kommentere salg på airfryere….. Russiske bloggere bekjemper korrupsjon, norske bloggere selger airfryere. Kanskje litt å reflektere over det og.
Vi gauler sorgløst på gamle 80-tallsslagere og fortsetter ferden oppover bloggtopplista. Hands-up, baby, hands-up……
Inne på bloggen til Aud Marit blir det stopp igjen. Der er den evige debatten. Hva bør man ikke blogge om? Hvor åpen bør en være om seg selv og livet sitt? Navalnyj burde kanskje ikke ha blogget om korrupsjon. Det hadde sikkert spart han for mange problemer. Fengsel og forgiftning. Samtidig er vi vel enige om at det er viktig at han har tort å ta den kampen, selv om det koster?
Når Aud Marit gjennom sin blogg setter fokus på sin situasjon. På hvordan det er å ha trang økonomi, hvordan det er å slite psykisk, er ærlig om det å være ensom og om hvordan hverdagen endret seg da hun brakk armen ja så setter hun søkelys på viktige saker i samfunnet. Hun gir leserne innsikt, selv om det kan være ubehagelig å ta inn over seg at noen har det slik. I stedet for kritikk burde Aud Marit ha ros for sin åpenhet. Det finnes mange Aud Mariter der ute. Mange i samme situasjon. Aud Marit er modig som våger å gi dem et ansikt.
Samtidig. Når man velger å være “åpen og ærlig” på blogg og fortelle om livet sitt bør man ha i tankene at man skriver ikke bare for de leserne som legger igjen hyggelige kommentarer i kommentarfeltet. Man skriver og for alle de leserne som aldri legger igjen spor etter seg. Alle de vi ikke vet hvem er. Tre har kommentert Aud Marit sitt siste innlegg og ved det lagt igjen spor etter seg. Bloggen hennes fikk 1.345 sidevisninger i går. Det er mange som har lest innlegget uten å legge igjen kommentar. Det kan være hyggelige damer på andre kanten av landet, eller naboen i samme oppgang. Det kan være dama på Kiwi, fastlegen eller saksbehandleren på Nav. Det kan være barna våres, vennene deres eller kollegaene. Når jeg skriver mine innlegg, og jeg er relativt “åpen og ærlig” på min blogg, har jeg i bakhodet at det jeg publiseres kan leses av alle. Det hender ganske ofte at det begrenser hva jeg skriver. Ikke fordi jeg ikke ønsker å være “åpen og ærlig”, men fordi jeg det finnes ting i et hvert menneskets liv som det er mest hensiktsmessig å ikke dele med alle og enhver. Ikke alltid av hensyn til seg selv, men også av hensyn til de man er glad i.
Så raser jeg videre opp over bloggtopplista. Må jo prøve å lande snart, men fremdeles har jeg noen refleksjoner å komme med.
Vi har jo knapt vært innom mat i dag. Kun forgiftninger. Gamle Gubben Grå skal stå for matlagningen i dag. Vi skal ha fiskegrateng.
Gleder meg til over helga, eller søndag er det vel som det er meldt væromslag. Dette regnet vi har hatt de siste dagene kjennes i kroppen. Det knirker og verker i kjerringa denne morgenen. Har i grunn gjort det denne uka. Tuller meg inn i tykke ullgensere og pledd og prøver å holde kroppen så varm som mulig.
Jeg mener ikke å klage over egen helse. Mine vondter er helt klart noe jeg lever bra med. Det er de som har det mye verre enn meg. Mennesker med dødelige sykdommer det ikke finnes en kur for.
Hopper galant over gamle spørsmålsrunder og avrunder turen oppover bloggtoppen med sommerkoteletter. Jeg liker å avslutte med tanken på noe som minner om sommer.
Arbeidslinja, tanken om at det skal lønne seg å arbeide i stedet for å leve på offentlige stønader som AAP, sosialstøtt og uføretrygd, blir ofte brukt som argument for ikke å øke trygdesatsene her i landet.
Jeg er enig i arbeidslinja. Det skal lønne seg å arbeide. Arbeider man opp mot full stilling skal og arbeidet gi nok lønn til at en kan leve av det og forsørge seg selv og sine. .
Jeg forstår at det at inntekten øker kan være en motiverende faktor for å få mennesker med det som på fagspråket kalles “restarbeidsevne” tilbake i arbeidslivet. Etter å ha vært ute av arbeidslivet ett år vet jeg hvor mye det å ha en jobb å gå til betyr. Ikke bare økonomisk, men også for det psykiske. Det å ha sin plass, sin oppgave. Det å kunne delta i samfunnet. Jeg håper inderlig at jeg snart er tilbake i arbeid.
Men samme hvor mye en arbeidsgiver betaler meg vil ikke benet slutte å verke. Samme hvor mye det ville ha høynet inntektene mine så ville ikke kroppen min klart å fungere i den stillingen jeg hadde tidligere. Min vei tilbake til arbeidslivet avhenger ikke av hvor mye jeg blir tilbudt i lønn, men at jeg finner en stilling jeg kan fungere i til tross for de helseutfordringene jeg har.
Jeg er altså, nok en gang, enig i arbeidslinja. Jeg ønsker meg ikke et samfunn hvor alle går på trygd. Jeg ser høyresiden ofte beskylder oss som ønsker høyere ytelser til de nederst ved bordet for det. Jeg ønsker meg bare et samfunn hvor alle foreldre har råd til å gi sine barn varm middag hver dag. Et samfunn hvor barn skal føle glede når de blir bedt i bursdag, ikke kjenne på en klump i magen fordi de vet at foreldrene ikke har råd til gave og at de må finne på en unnskyldning for hvorfor de ikke kan komme.
Hvis regjeringen og de andre partiene på høyresida mener at det er mange som går på trygd som bare er late og ikke gidder å arbeide så er jo det problemet man bør ta tak i. Ikke gjøre mennesker som faller utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom og skader til en fattig underklasse.
Da jeg gikk fra arbeid til trygd ble lønna mi redusert med over 30%. Det var for meg en relativ stor inntektsreduksjon. Hvis den “bare” hadde blitt redusert med 25% hadde jeg fremdeles gått merkbart ned i inntekt. Arbeidslinja hadde fortsatt vært til stede. Det ville ha lønnet seg å stå i arbeid.
Jeg hadde relativt grei lønn. Jeg klager ikke. Det er mange som har dårligere råd enn oss. Men den samme prosentvise reduksjonen gjelder for alle som blir for syke eller skadet til å stå i arbeid. Også de som tjener langt mindre enn det jeg gjorde. Jeg forstår ikke at en Arbeiderpartiregjering med åpne øyne kan tvinge syke mennesker ut i fattigdom. Mange av de som ikke orker å stå i arbeid til de når pensjonsalderen er de med de tøffeste fysiske stillingene. Det man tradisjonelt sett har sett på som vanlige arbeidsfolk. Altså Arbeiderpartiets tidligere kjernevelgere.
Gjesp! Matmor har sagt at jeg må gjøre “nytte for meg”, og derfor må være sånn gjesteblogger på bloggen hennes. Egentlig har jeg mer lyst til å ligge godt under pleddet på sofaen og ta en lur og forsøke å få igjen varmen. Nytte for meg gjør jeg jo hele tiden. Er ikke min fremste oppgave som stor, fryktløs vakthund å skremme vekk innbruddstyver? Vel. Jeg har skremt vekk samtlige. Så vidt jeg vet har ingen nærmet seg Drømmehuset siden jeg flyttet inn.
Jeg er kald, våt og gretten. Gamle Gubben Grå og jeg har nettopp vært ute og trasket tur i øs, pøs regnvær. Kjerringas idé. Selv har a sikkert ikke tenkt seg ut. Er sikkert for lat til det.
Ok, jeg gledfser og klager litt nå. Liker det. Kan ikke være sånn logrende blid hund hele tiden. Jeg snapper og glefser litt, men biter sjelden og som regel ikke hardt. Det hender jeg må sette meg litt i respekt. Folka her i huset forstår ikke at jeg er en stor, fryktløse vakthund. De kaller meg både for liten og katt. Ja og de store ungene i familien kaller meg noen ganger for – av alle ting – rotte!!
Dette er det fjerde hjemmet mitt. Jeg er sånn omplasseringhund de kaller.
Først bodde jeg sammen med moren og søsknene mine og var søt hvalp. Da vi hvalpene ble solgt, jepp man kjøper og selger hunder akkurat slik man gjorde med slaver før i tiden, kom jeg til en eier som hadde meg som såkalt “veskehund”. Jeg satt i håndvesker som matchet antrekket til eieren min og ble båret rundt. Ble ikke mye våt, kald og sølete på den tiden. Det var et behagelig, men litt kjedelig liv.
Etter ett års tid følte eieren min for å skifte ut garderoben. Motebildet tilsa mindre vesker, og chihuahuaer var plutselig ikke like trendy, merkelig men sant. Jeg kom til nye eiere. De lærte meg mange kunster. Jeg kan både “sitt”, “gi labb” og flere til hvis jeg vil. Men da bør det helst vanke en skikkelig godbit. Det er ikke alltid jeg gidder å lystre slike ordre lengre. Slenger kanskje rompa en rask snartur nedom gulvet hvis kjerringa blir sånn ekstra streng i stemmen. Jeg hadde det i grunn greit hos de eierne. Men de var mye borte, var noe med jobb og reise. Nesten hver uke ble jeg plassert i buret mitt og overlatt til folk som skulle passe meg. Noen dager her, noen dager der. En rotløs tilværelse. Eierne mine hadde ikke tid til meg lengre.
Så kom jeg hit til Drømmehuset. Dere kan tro jeg var litt skeptisk. Matmor hadde forklart Kjerringa og Gamle Gubben Grå at jeg ikke var vant til å være verken i sofa eller seng. Nei, kanskje ikke hos de siste eierne, men hos hun med veska var jeg da titt og ofte både i seng og sofa. Vel, jeg hadde vel ikke bodd her i Drømmehuset før et litt bedende blikk fikk Gubben til å løfte meg opp i sofaen. Det tok meg vel heller ikke mer enn en kveld eller to med litt pistring før bur ble byttet ut med plass i dobbeltsenga. Sånn sett fikk jeg det raskt relativt behagelig.
Det det derimot tok litt tid å venne seg til var Kjerringa og Gubbens trang til å gå ute i skogen i all slags vær. Jeg hadde aldri vært i skogen før. Det føltes utrygt. Første turen begynte det også å regne! Ikke så mye som i dag, men dog regn. Jeg ville snu,. Dette var overhode ikke behagelig. Men de bare lo og dro meg med videre. Tobby, hunden som bodde her sammen med meg, så bare dumt på meg. Så jeg trasket engstelig videre. Nå liker jeg meg utrolig godt i skogen. Utrolig mange spennende lukter! Nå hopper jeg over små bekker for å utforske hva som finnes der, og kan og vasse litt i bekker og vann. Bade, derimot er jeg ikke så glad i.
Sånn. Nå vet dere litt mer om meg. Nå måvel Kjerringa være fornøyd. Håper inderlig jeg nå får ta skjønnhetssøvnen min i fred. Vekk meg når det er middag!
Da jeg var ung var det tre militærleirer her i distriktet, Helgelandsmoen, Hvalsmoen og Eggemoen. På lørdagskveldene var det mang en soldat som tok turen på Frankenstein eller Fossen som var byens utesteder. Der var også ofte jeg og venninnene mine, og det var ikke til å unngå at vi ble kjent med enkelte av disse soldatene – også noen fra Nord- Norge. Jeg har og arbeidet en hel sommer på Harstad sykehus i studietida og opp gjennom livet hatt mange venner og bekjente fra Nord- Norge. Jeg er klar over at de har mange merkelige måter å uttrykke seg på. For eksempel sier de “vaffel-kake” om helt vanlige vafler. (I det minste gjør de det i ei lita bygd litt sør for Harstad.)
Når jeg klikker meg inn på Allans verden i dag så skal han ha kåring av det styggeste potetgullet. For meg er spørsmålet om stygt og pent noe visuelt. Altså noe som har med hvordan ting ser ut. Smak definerer man på skalaen vondt og godt. Men når Allan skal kåre det styggeste potetgullet er det smak som avgjør hvilket som er styggest. Det blir feil i mine ører. (Eller øyne, da. Siden jeg leser blogg, ikke lytter til den.)
Et av de potetgullene Allan tester er potetgull med pepperkakesmak. Han skriver at han sliter med å forstå hvordan eller kanskje mest hvorfor Sørlandschips har funnet på å produsere et slikt produkt. Han skriver og at det er totalt ubegripelig hvorfor noen skulle finne på å kjøpe et slikt produkt. Vel, svaret er vel ganske enkelt. Allan eller noen i hans husstand har kjøpt det. En gang i julestria virket det som en god ide’. I de mest hektiske handlerundene rasker en med seg alt som har ordet jul- eller pepperkake- i navnet. Da har Sørlandschips oppnådd det de ville. Du behøver ikke like smaken, spise potetgullet eller åpne posen for at de skal tjene pengene sine. Til neste år har de kanskje en annen vri, ribbe-potetgull, gløgg-potetgull eller potetgull med smak av risgrøt og kanel. Gamle Gubben Grå forteller at han så potetgull med smak av sjokolade og appelsin fra samme produsent nå før påske. Hører ikke helt godt ut det heller, men det solgte sikkert rundt påske.
Fra en nordlending til en annen. Strikkekjerring kommer i sitt innlegg inn på fenomenet digitale legetimer. Det slo virkelig gjennom under pandemien, og jeg synes fenomenet er genialt. Har hatt flere digitale legetimer med fastlegen, og det er effektivt og fungerer helt greit. Ventetiden ble brukt til husarbeid eller andre fornuftige ting i stedet for å sitte på et venterom å glo på telefonen. Og da jeg var på treningsleiren slapp jeg å reise fra Elverum til Hønefoss for en legetime. I Strikkekjerring sitt eksempel så blir en todagers Oslo-tur erstattet av en 20 minutters pause på jobb. Det er genialt, og et pluss for begge parter.
Selvsagt skal ikke alle legetimer erstattes av digitale timer. Mange ganger må lege og pasient møtes fysisk for at pasienten skal bli tilstrekkelig undersøkt, men når timene skal være en samtale. For eksempel for å få svar på prøver som er tatt er digitale legetimer et fremskritt.
Private aktører innen psykisk helse har vært mye i media og klaget over at regjeringen har skrudd igjen litt på krana fra statskassa. Spesielt får privat-ideelle aktører mye spalteplass. Norge og verdens nytt skriver om Blå Kors som får bevilgningen på statsbudsjettet kuttet fra 9,6 millioner til 3,6 millioner kroner. Dette kuttet på 6 millioner gjør at det må permittere ansatte i sommer og redusere tilbudet. I følge Blå Kors sitt eget årsregnskap hadde de i 2021 en omsetning på 1.173. 482.000 kroner. Noe som vel blir godt over en milliard i omsetning. Dvs. at kuttet på statsbudsjettet utgjør ca. 6 promille av omsetningen. Blå Kors har og i følge det samme årsregnskapet en eiendomsportefølje på 1.282 millioner kroner. Dvs. verdier for godt over en milliard kroner også i eiendommer. Det er ikke en fattig organisasjon som lever av knapper og glansbilder. Kanskje er det like greit at regjeringens satsing innen for psykisk helse går til offentlige tilbud som er politisk kontrollert. Jeg liker å vite hva skattepengene mine går til.
Jeg sier ikke at Blå Kors og andre ideelle aktører gjør en dårlig jobb. Jeg vet at mange i disse organisasjonene gjør en fantastisk innsats og at tilbudet betyr mye for mange. Jeg mener bare at man ikke skal lukke øynene for at dette er milliardforetak.
Hm, lurer på hvor mange jeg har klart å hisse på meg så langt i dette innlegget. Må jo få gjort noe med den begredelige 14. plassen jeg har havnet på i dag. Da må jeg nok skrive om noe annet enn været og hva jeg selv surrer rundt med.
Jeg kunne jo ha skrevet om mat. Det pleier å dra lesere og få blogger oppover på bloggtoppen. Jeg kunne ha skrevet om aspargessuppa jeg lagde i går. Men da den var ferdig sånn rundt klokka 19 var fotografering det siste jeg tenkte på. Men god var den. I dag overlater jeg middagslagingen til Gamle Gubben Grå. Jeg tipper det blir pasta med pølser ut fra innholdet i kjøleskapet.
Aspargessuppa i går var god, men den førte ikke til overspising. Det, altså overspising, skal visstnok være et symptom på psykiske problemer leser jeg inne på bloggen til Doc & Dask. Det er visstnok noen eksperter som har funnet ut det. I likhet meg Dask er jeg kritisk til den konklusjonen. Ja, noen ganger kan man nok trøkke innpå med både potetgull og sjokolade som trøst i et miserabelt liv, men vel så mye drar man vel frem godteskåla når en skal kose seg. Når livet er bra. Et godt måltid med gode venner. Jeg sitter da ikke og pirker i maten, men spiser godt og skravler og koser meg. Og ja, da kan det vel fort gå med både desserter, potetgull og en og annen sjokolade eller kakestykke også.
Vibbedille er med å lager strikkekafe’ i kveld. Folk kommer sammen. Strikker, skravler og koser seg med litt kaffe og kanskje en matbit. De strikker mulig minst like mye som de spiser de som kommer dit. Overspising er det nok ikke snakk om. Men likevel. Jeg tror ikke man skal være så engstelig for mat eller det å kose seg. Jeg tror derimot et måltid sammen med andre mennesker, med eller uten strikketøy, kan motvirke psykiske utfordringer.
Jo mer jeg tenker på teoriene til ekspertene Doc og Dask skrev om, jo mer irritert blir jeg. I dagens samfunn er det relativt stigmatiserende å være overvektig. Vi er fra før stemplet som late. Nå har vi og fått stempelet psykisk syke. Samtidig ser vi at det er mer og mer angst og fobier knyttet til mat. Folk frykter alt som kan minne om kjøtt, fett, karbohydrater og gluten og spiseforstyrrelser av ulike utforminger florerer. Jeg er ikke sikker på at det kun er overspising som er et tegn på psykiske utfordringer.
Vivian klør i fingrene og lengter etter en tur på Plantasjen. Jeg ser ut på den snødekte plenen. Det minker raskt hver dag, men foreløpig er det for tidlig å begynne med hagearbeid her. Selv en verandakasse med stemor eller påskeliljer ville se litt malplassert ut.
Ser at Stina har fått over 5.000 klikk til tross for at det siste hun skrev er det spørsmålsinnlegget hun publiserte for fire dager siden. Er du nysgjerrig på mine svar på de spørsmålene kan du klikke deg inn på innlegget Spørsmålsrunde.
Øverst på bloggtoppen troner et gjesteinnlegg fra bikkja til Tom. Når Charlie Chihuahua bare får våknet og kreket seg ut av dynehaugen inne på soverommet skal han settes i arbeid. Det er på tide han gjør litt nytte for seg. I dag skal Charlie versegod få levere et gjesteinnlegg her på bloggen.
Her sitter jeg i en tom formannskapssal og venter på at møtet i Hovedutvalget skal begynne. På veggene henger portretter av dresskledde menn. De 8 siste ordførerne vi har hatt. I gangen utenfor er det portrettfoto av de samme 8, pluss en god del flere. Sikkert ordførere fra de kommunene som ble slått sammen til Ringerike for rundt 60 år siden. Alle de er også menn.
I høst når valget er over skal portrettet av en kvinne for første gang pryde disse veggene. De siste fire årene har vi hatt kvinnelig ordfører. Tenker hun noen ganger på hvor historisk hun egentlig er i ordførervervet? Jeg håper det. Vi skriver 2023 på kalenderen. Likevel tror jeg ikke rollen som ordfører har vært enkel, og jeg tror dessverre den har vært spesielt vanskelig fordi det har vært en kvinne.
Men nå er det snart nytt valg. Hun som er ordfører i dag tar ikke gjenvalg. Jeg er rimelig sikker på at det blir en mann som overtar ordførerkjede, klubbe og kontor. SV, MDG og vi i Rødt har kvinnelige toppkandidater, men jeg tviler på at noen av oss får ordføreren. De andre partiene har menn på topp.
Jeg hørte en vits en gang. Eller, dessverre var det ikke en vits. Det var en menighet som fikk sin første kvinnelige prest. Den kvinnelige presten var valgt av prostiet, bisperådet eller hvem det nå er som har ansvaret for å rekruttere prester, og ansettelsen var ikke i samsvar med menighetsrådet. De ønsket en mannlig prest. Menigheten anstrengte seg ikke for at den nye, kvinnelige presten skulle trives og fungere bra. Heller tvert i mot. Og etter et par år sluttet presten og de måtte ha ny. De var også denne gangen klare på at de ville ha en mann. Argumentet var; Vi har hatt kvinnelig prest, det fungerte ikke.
Jeg føler det er litt slik med kvinnelig ordfører her i kommunen. Vi har hatt en kvinnelig ordfører. Det fungerte ikke helt. Eller det har jo fungert. Men kanskje ikke helt sånn som under han Kjell, altså gamle ordføreren. Jeg føler at de store partiene, de etablerte politikerne, setter menn på toppen av lista fordi det er tryggest. Da vet man at man får en ordfører i mørk dress, slik som på alle portrettene i formannskapssalen og i korridoren.
Jeg titter på alle portrettene en gang til. Var alle disse ordførerne like dyktige? Har det ikke vært noen som har utmerket seg positivt? Og hvis det har det. Har det ikke vært noen som kanskje har fungert litt dårligere enn andre? Selv om de har vært menn?
Til høsten eller vinteren kommer portrettet av ordfører Kirsten opp på veggen. Kommunens første kvinnelige ordfører. Jeg håper hun forstår at hun har skrevet seg inn i kommunens historiebok. Hvor lenge vil det gå før neste kvinne får portrettet sitt på veggen i denne salen?
Klokka er straks 9, og først nå får jeg tid til å sette meg ned med tekopp og tastatur. Jeg har kjørt Yngste Sønn på jobb og svingte innom matbutikken på vei hjem. Varene er pakket bort, det var litt som måtte suppleres etter påske. Charlie Chihuahua måtte få morgenturen sin osv. Men nå, nå skal jeg ha litt kvalitetstid ed tastaturet. Tenker på småbarnsforeldre og alle forstyrrelsene de blir utsatt for. Jeg, som bare har en lat chihuahua og Gamle Gubben Grå på snart 60 som forstyrrer har i grunn ikke så mye å klage over. De er ganske så rolige nå som de har fått mat, tur, kaffe og røyk.
Det er jeg som skal lage middagen i Drømmehuset i dag. Det skal være aspargessuppe. Laget av asparges og ikke av en pose fra Toro. Det har jeg ikke prøvd før, så det er jeg litt spent på. Skal prøve å huske å ta bilder og lage et innlegg om det. Men det blir i kveld. Suppa vil først bli laget etter at jeg er ferdig på møte i Hovedutvalget. Så jeg regner med at det blir mat en gang mellom klokka 19 og 20. I oppskriften på aspargessuppe sto det at man kunne tilsette mye godt. Blant annet torsk, som vi har i fryseren, eller chevre, som vi har hatt med på hytta – og hjem igjen. Men da jeg nevnte det i går ble det ville protester både fra Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå. Den ene ville ikke ha gammel ost i suppa, den andre ikke torsk. Sukk. Jeg kjøpte litt spekeskinke til suppa og håper det faller i smak.
Energien er tilbake. Den har det med å dukke opp sammen med vårsola. Selv om det er grått i dag ser jeg strimer av blå himmel og har så vidt skimtet sola. Når jeg er ferdig med frokost og blogg skal jeg få unna litt husarbeid og en dusj og så skal jeg til byen. Har en kaffeavtale med en tidligere kollega. Det blir kos. Så blir det møte på rådhuset og så hjem og lage middag. Når den er spist er jeg usikker på om jeg er like full av energi, men akkurat nå koser jeg meg med tanken på at jeg har en litt travel dag foran meg. Eller i det minste en dag med flere ting på programmet. Travel sammenliknet med hvordan jeg levde før er vel å ta litt hardt i. Det er godt med dager med program.
Charlie Chihuahua ser bedende på meg. Gamle Gubben Grå har startet “Late Brit” (robot-støvsugeren). Charlie mener vi skal krype godt under teppet i sofaen sammen. Da er vi trygge for støvsugeren. Men Charlie får klare seg uten meg under teppet i dag. Det har jeg ikke ro på meg til.
Nå sitter jeg og virkelig nyter frokosten min. Da jeg var innom coop i dag morges fant jeg Plukkefinke!!! Selv om den var litt dyr måtte den bli med hjem. Mamma lagde bestandig plukkefinke til jul. Og ja, jeg har lært kunsten, men aldri laget det uten Mamma. Å finne Plukkefinke i butikk – og det i april – gjorde meg så glad. Jeg sitter her og bare nyter hver minste bit. Plukkefinke ble lagd etter slakting. Etter at man har kot kraft ble kjøttet som var att på beina plukka av, kverna med litt løk, kokt opp med litt god kraft og krydra, Og så lagt i brødformer etc. til avlange “kaker” som minner om lungemos. Utrolig godt som pålegg, eller på lefse. Koser meg med maten og med minnene den vekker. Kjenner litt på savnet etter Mamma.
Lurer du på om jeg helt har glemt både min skarpe penn og toppbloggerne i dag? Nei det har jeg ikke. Gamle spørsmålsrunder og syltet løk er det som regjerer. Men vet dere, dert finner jeg langt mindre interessant enn ei brødskive med plukkefinke.
