Høsten er for meg den fineste årstiden.  Naturen viser seg i all sin fargeprakt, og man kan ikke la være å nyte omgivelsene. Klare høstdager, finnes det noe vakrere?

Jeg liker våren og, når naturen våkner til live etter vinterdvalen. Men våren er mer full av alt man må, Man må ordne hagen, plante planter, få fart på kjøkkenhagen, ordne blomsterbed, kalke plenen, klippe busker…
Om høsten skal man høste av arbeidet man har lagt ned gjennom vår og sommer. Høste poteter, epler og grønnsaker.
Er det litt rufsete i blomsterbedene, eller man ennå ikke har fått satt opp det drivhuset er det ikke så farlig. Vi kan ta det til våren. Alt du rekker av opprydding i bed og busker oppleves mer som en bonus. Ha-ha, nå slipper jeg dette til våren. Jeg er flink.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når høsten ikke viser seg fra sin snilleste side, men heller lar regn og vind ule rundt veggene eller bare lar tåka ligge tung over landskapet mens lufta er så stinn av vann at det regner eller yrer konstant, da kan man kose seg inne med verdens beste samvittighet. Tenne stearinlys og kanskje opp i peisen. Kose seg med en god bok og en kopp te, finne frem varme pledd og tykke koseplagg.

Om høsten blir livet roligere. Det forventes ikke at man skal gjøre noe hele tiden. Man må ikke grille på terrassen, man må ikke dra å bade eller sykle eller jogge. Man kan sitte helt i ro hjemme med e bok. Det er liksom det som forventes av deg. Går du deg en tur i regnværet er det noe du kan “skryte” av. Flink jente stempel av en tur med hunden i november-regn, mens en joggetur på en mil eller tre i juli er slik som er forventet at en skal drive med. På sommeren kan man ikke sitte i ro inne og lese med god samvittighet. Da er man lat.
På høsten kan man være lat med verdens beste samvittighet.

Er du flink og beveger deg ute i dårlig vær, ja da er du nærmest i himmelen når du etter en varm dusj kryper inn i koseklærne og tuller deg inn i pleddet foran peisen.
Høsten er den beste tiden på året – og ikke bare en ventetid for vinter, is og kulde. Jeg er ikke så glad i vinteren, men ikke søren om jeg kaster bort den fine høsten på å grue meg til vinteren. Vinteren får komme når den kommer. For meg haster det ikke. Men den skal jeg forsøke å hanskes med når den tid kommer. Nå skal jeg nyte høstdagene. Denne kjerringa ser ingen hensikt med å ta sorgene på forskudd.

Noen kaller alderdommen for livet høst, og jeg har sett at noen som er på min alder mener at vi er der nå. Kanskje ikke at vi er gamle, men at vi har kommet til livets høst.
Jeg har regna litt på det. Jeg har jo som mål å bli 100. Da er jeg med mine 57 år litt over halvveis.
Ser man da på livet som et år, så er jeg vel kommet til slutten av juli. Jeg er altså ikke i livets høst, mer livets høysommer.