Lokalavisa blar ofte i gammelt arkiv og lager sånne bildekavalkader av hva avisen skrev om for 10, 20 eller noen ganger 30 år siden. I går dukket det opp en slik kavalkade fra oktober 2003, og jeg klikket meg sånn halvsløv gjennom bildene. Plutselig var det ett av bildene som fenget min interesse. Demonstrasjon foran Stortinget for å bevare  lokalsykehusene. For Ringerike Sykehus sin del besto den kampen om å få lov til fremdeles å være eget helseforetak.

Jeg husker den demonstrasjonen godt. Det var satt opp busser fra Hønefoss, og som tillitsvalgt for radiografene var jeg selvsagt med. Ja, jeg er til og med på bildet. Med lilla skjerf og grepet godt rundt en parole.

Ringerike Sykehus,  pasientfokus lønner seg står det på parolen mmin. Buksa jeg har på var svindyr. Jeg kalte den “Selvtillitsbuksa”. På den tiden trengte jeg fremdeles å kle på meg selvtillit jeg ikke hadde i møte med mennesker med makt.

Jeg husker jeg gikk ned Stortingsgata side om side med en av gynekologene i et langt demonstrasjonstog sammen med hundrenvis av andre lokalsykehusaktivister.

Vi klarte å forbli selvstendig helseforetak den gangen. Vi vant kampen. Vi ble ikke slått sammen med andre sykehus til Vestre Viken før i 2009, 6 år senere.

2003. Jeg var 37 år. Lokslsykehuskampen var på mange måter starten på mitt politiske engasjement.

Litt senere samme høst var jeg på landsmøte til Radiografforbundet.  Det var et forslag på vedtak at vi tre minste helseforetakene ikke skulle ha egen representasjon på kommende landsmøter. Ringerike, Finnmark og Blefjell skulle ha en felles representant. Jeg var selvsagt sterkt uenig i et slikt forslag.

Daværende nestleder gikk på talerstolen og nesten hånlig sa at det var det samme hva vi vedtok, for innen neste landsmøte i 2006 ville disse helseforetakene for lengst enten være nedlagt eller slått sammen med andre helseforetak til større enheter. Ja, det kunne han sågar vedde hundre kroner på.
Jeg ble så sint!
Her hadde vi små lokalsykehus sloss for noe som var viktig for oss og vunnet kampen mot politikerne, fått regjeringen og stortinget med oss på at vi skulle forbli selvstendige, og så måtte jeg ta kampen på nytt i mitt eget forbund.
Jeg rakte opp hånden før jeg fikk tenkt meg om, og ba for første gang i en så stor forsamling om ordet.

Da jeg litt etter entret talerstolen og så ut over salen ble jeg nesten slått i bakken av hvor mange det var i salen. Og her sto jeg for aller første gang på en talerstol. Ikke hadde jeg noe ferdig skrevet og godt gjennomtenkt manus heller. Jeg hadde bedt om ordet nesten i affekt og hadde kun rukket å knote ned noen få stikkord. Om jeg gjorde en god innsats? Vet ikke, men mange av de som mente det samme som meg kom bort etterpå og sa at innlegget hadde vært bra.
Vi vant også denne kampen. Også på landsmøte  i 2006 stilte vi med egne representanter.

Bilde i blad vekte mange minner, gode minner. Så mange kamper jeg har fått vært med og kjempet. Mange har vi tapt, men noen har vi vunnet. I det miste for en stund. Det er godt å bli minnet på. Minnet på engasjementet, og også tenke på hvor fort tiden går. Det virker ikke som det er 20 år siden.

Snøen som falt i går, det var ikke stort som kom, er borte. Jeg blir ikke trist av det. Er som kjent ikke noe vintermenneske.  Akkurat når det gjelder snøen har jeg tenkt ut et knep på deale med den nå i ukene som kommer. Ute av øyne. ute av sinn kaller jeg strategien min. Jeg vet at det mest sannsynlig vil bli snø, slaps og is i løpet av de neste månedene. Men jeg har ingen planer om å sitte her å speide etter snøfnugg og grue meg. I dag er plenen grønn og det er noen få varmegrader ute. Da nyter jeg det.

Eller nyter blir kanskje å ta litt hardt i. Det er noen få varmegrader ute. Det er kaldt. Jeg trenger ikke sjekke gradestokken for å slå fast det. Det kjenner jeg i de fleste ledd i kroppen. De verker.
Derfor sitter jeg inne i mitt tykke kose-teppe. Varme gjør verkinga mindre. Pledd og tykke koseplagg ligger lett tilgjengelig. Kroppen blir ikke bedre om jeg sitter og fryser og teller uker og måneder til det blir vår.
Kroppen blir ikke bedre om jeg sitter og kjenner etter for å ha opptelling av alle vondtene mine heller. Så jeg prøver å flytte fokus bort fra ankelen som verker mest nå og over til den rykende, varme tekoppen som jeg holder fingrene om. Snuser inn duften av varm te og tenker at livet ikke er så verst. Jeg må huske å ta på meg de tykke raggsokkene Barndomsvenninna har strikket før jeg går ut. Da holder sikkert ankelen seg god og varm nede i de nye skoene.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Ja, for ut må jeg. Det er søndag og da er det vel obligatorisk med søndagstur i dette landet? Eller i det minste for Gamle Gubben Grå, hundene og meg. Det blir ikke den lengste turen, det føler jeg på meg. Og den skal gå i bynære strøk. Ikke noe skogstur med matpakke, kaffe på termos og slitsomme oppoverbakker i dag. Bare traske litt rundt og få frisk luft og lufte hunder. Ta noen flere høstbilder, ja for det er fremdeles høst. Vi verken teker eller snakker om vinter. Den får komme når den kommer.

Etterpå skal jeg kose meg inne. Tenne opp i peisen, tulle meg inn i varme koseklær og pledd og slumre på sofaen, lese bok eller knotte på pc’n. Gjøre akkurat det jeg føler for. Det er søndag.

Nå begynner det å lukte varme rundstykker her i Drømmehuset. En tradisjon vi har innført de senere årene. Varme opp halvstekte rundstykker fra butikken til søndagsfrokosten. Litt luksus-følelse.

Hvis jeg ville kunne jeg satt opp en lang liste over alle vondtene mine, alle helseutfordringene og alle diagnosene mine. Den lista ville ikke bli ganske lang. Så kunne jeg supplert lista med alt som er litt kjipt akkurat nå, da ville kulde og fremtidig vinter kommet langt ned på den lista. Men tror dere jeg hadde følt meg noe bedre av en slik liste? Hadde jeg blitt bedre av å fokusere på alt som ikke er bra? Jeg tror ikke det.

Jeg tror ikke jeg kan tenke meg frisk. Jeg sier ikke at jeg kan jage kulde og vinter vekk med tankekraft, Jeg sier ikke at jeg skal glemme alle problemer og utfordringer. feie de under teppet og late som de ikke finnes. Det jeg prøver å få frem er at jeg har planer om å fokusere på det som er bra i livet, og ikke på alt jeg ikke får gjort noe med som vinteren og verkende ledd.

Jeg bestemmer hvor jeg skal ha fokus, og akkurat denne vinteren har jeg tenkt å ha mest mulig fokus på det som er bra. Lage meg noen strategier når mismotet over snø, is og glatte veier kommer.
Jeg har planer om å lese mange bøker, stabelen uleste bøker er stor. Lese bøker er fin syssel når det er kaldt og vått ute. Mye bedre enn skiturer.
Jeg skal bruke vinteren til å lese bøker med verdens beste samvittighet. Det er ingen grunn til at jeg skal føle på dårlig samvittighet for ikke å feste noen glassfiberplanker under beina og et par pinner i hendene og traske rundt i isødet. Jeg er vel ikke Fritjof Nansen.

Nå er rundstykkene klare. Det er tid for søndagsfrokost. jeg må fylle tekoppen vi blogges. Og du, kos deg ordentlig i dag. Det har du fortjent.

Vi som var barn på 70-tallet husker kanskje Paddington Brun, en bjørn fra det mørkeste Peru som ble funnet av familien Brun på Paddington jernbanestasjon i London.

Den første historiene om Paddington skrev Michael Bond i 1958. I anledning av 50-års jubileet for den første Paddington historien ga Michael Bond ut en bok med nye historier om Paddington og hvordan han har det “i dag”. Eller hadde det i 2008, da. Det var vel da historiene ble utgitt.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg fant boken på biblioteket vårt i går da jeg ryddet der. Litt usikker på hvordan den har havnet der. Tipper jeg har funnet den enten på et loppemarked eller en bruktbutikk og så har den vakt noen minner hos meg.  Jeg bladde litt i den, og begynte å lese. Paddington er en herlig fyr. Boka ble med opp og nå koser jeg meg med denne barneboka.

Mens snøen faller stille utenfor vinduet og faktisk har begynt å legge seg sitter jeg avslappet med et smil om munnen og koser meg med nye historier om Paddington. Jeg husker hvorfor jeg likte han så godt som barn

Vinden uler rundt husveggene, Folk melder om at de ser de første snøfnuggene danse i lufta. Jeg har ikke sett dem Jeg stirrer ikke så nøye etter. Men det er kaldt ute. Det kjente jeg da jeg var ute med hundene i sted. Kommer det nedbør er den garantert hvit.

Jeg skal snart fyre opp i peisen. Få litt varme i huset. Synet av et tent peisbål varmer både visuelt og i virkeligheten.
Eldste Sønn kommer til middag. Han ringte i går og bestilte “Pappas biff”. Dvs et biff-måltid laget av Gamle Gubben Grå. Ingen vits i å la meg kremere biffen. Jeg syntes det hørtes ut som en utrolig god ide. Så da ble det slik. Gamle Gubben Grå har handlet inn råvarene, og jeg gleder meg til middag.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg hadde huset for meg selv en stund i sted og jeg benyttet anledningen til litt kvalitetstid med sofa og pelspledd. Tok igjen litt av den søvnen som jeg mistet da jeg ble revet ut av søvnen klokka 05.16 av en tissetrengt hund.

Jeg har og gjort min del av husarbeidet. har igjen å tenne opp i peisen.
Ergo er det tid for kaffe.
Jeg tror ikke jeg orker å dra til byen og vandre på kafe’ i dag. Noen kaffe i friluft frister heller ikke. Så kanskje latte får være latte og jeg får nøye meg med en kopp kaffe her hjemme i Drømmehuset.
Kaffe foran peisen med ei god bok i umiddelbar nærhet er ikke så verst det heller.

Det er høst, helt klart høst. Det skal blåse litt. Det skal komme små snøfjoner i lufta. Det er på slike høstdager en skal ta frem pledd og peisbål og kose seg inne.

Charlie Chihuahua vekte meg klokka 05.16 i dag morges. Han måtte ut på luftetur. Jeg vet ikke hvor lysten du er på morgentur klokka 05.16 en mørk og kald oktoberdag, men jeg var liksom ikke i turhumør. For meg var det fremdeles natt.
Jeg skal innrømme at jeg muligens ikke var direkte positiv til omgivelsene når jeg litt senere sitter med tekoppen og klikker meg gjennom topplista på blogg.no for å finne inspirasjon til dagens første blogginnlegg. Mer positiv blir jeg ikke av å finne meg selv nede på en 12. plass med så vidt over 700 sidevisninger. Hva fyller de livene og bloggen sin med de som har over flere tusen sidevisninger hver dag?
Jo de utgir kokebok og rydder på hobbyrommet.

Jeg kunne og ha skrevet et innlegg om rydding i går. Jeg begynte å rydde på biblioteket. Dere vet Drømmerommet i Drømmehuset. Der vi hadde Ivar-bokhyller på alle veggene og samtlige bøker sortert og satt i system. Hyllen med romaner sortert alfabetisk etter forfatternavn. Egen vegg med bøkene fra annen verdenskrig, også den systematisert etter forfatter. Andre biografier og faktabøker på en tredje vegg.
Så forbarmet Gamle Gubben Grå seg over den ene hjemløse boksamlingen etter den andre. Hver gang en nær eller fjern slektning døde kom boksamlingen til vedkommende på umerkelig vis inn på biblioteket vårt. Langt flere bøker enn det var plass til i Ivar-hyllene, og veggene var alt fulle av hyller. Vanskelig å få sortert og satt på plass når det ikke var noen ledig plass.
I går tenkte jeg å forbarme meg over de eskene. Begynne jobben med å få tilbake biblioteket vårt. Drømmerommet i Drømmehuset.
Da fant jeg ut at det i tillegg til boksamlingene også har flyttet inn en stor samling med øl-briketter på det biblioteket.
Det ble en lang og frustrerende dag. Jeg må ikke bare krympe en boksamling slik at den får plass på biblioteket. Jeg må og klare å krympe en øl-brikke-samling til den er overkommelig og håndtere.
I Gamle Gubben Grå sin verden er det like stor helligbrøde og kaste øl-brikker som å kaste bøker. Herre, gi meg styrke! 

Og med denne bønnen til høyere makter hopper jeg lett til temaet for dette innlegget. Det samme behovet for hjelp fra høyere makter føler jeg også når jeg klikker meg inn på dette innlegget.
I innlegget jeg refererer til sitter en lekmann og deler ut psykiatriske diagnoser til et menneske som levde for nærmere 4.000 år siden. Laban får sin diagnose ut fra hvordan muntlige kilder, også kalt “sladder”, har fremstilt han. I løpet av de 4.000 årene som har gått vil jeg anta at historiene om han har blitt endret både en, to og flere ganger. Sladder har det med det. Så å bli diagnostisert ut fra en 4.000 år gammel sladre-historie……

Som om ikke tidsaspektet er nok i seg selv, og at historiene om mannen sikkert har blitt endret relativt mange ganger, Lagt til og trukket fra etter som historiefortelleren har funnet det hensiktsmessig. Ja så blir han diagnostisert ut fra hvordan samfunnet er organisert i dag. Han blir diagnostisert med bakgrunn i hvilke regler vi har for levesett, familiekonsultasjoner og samfunnsordning i Norge anno 2023, og ikke slik det var i Irak rundt år 1896 før vår tidsregning, som var sted og tid for Labans liv på jorden.

Jeg kan medgi at Laban ikke fremstilles på en positiv måte i Bibelen. Navnet hans har og blitt til et skjellsord, nærmest synonymt med slamp eller slubbert.  Å trekke inn nåtidens narsiss- og psykopatdiagnose finner jeg kanskje å ta litt hardt i.

Ikke det at jeg er så veldig opptatt av den psykiske helsetilstanden til et menneske som levde i et land langt borte for nesten 4.000 år siden. Det som får meg til å reagere er hvor raskt denne bloggeren setter diagnoser på mennesker hen aldri har møtt.
Hvordan hen gang på gang møter på psykopater og narsissister over alt hvor hen ferdes. Nå også i Bibelen.
Svein Torgersen, professor i psykologi og ekspert på personlighetsforstyrrelser, mener at det er ca. 10.000 personer i Norge, som oppfyller kriteriene for diagnosen psykopati. Jeg tror, ut fra hva vedkommende skriver på bloggen sin at denne bloggeren snart har samtlige 10.000 i sin nærhet. Det finner jeg langt mer bekymringsverdig enn helsetilstanden til en død person.

Det som bekymrer meg er ikke en eventuell opphopning av psykopater innenfor et relativt begrenset geografisk område. Det er at en person som fremstiller seg selv som en ekspert på temaet deler ut diagnoser til alle som ikke oppfører seg helt slik hen ønsker. Hvor lett det er å sette diagnoser på mennesker man ikke kjenner.

Det blir som sladrekjerringer som sitter og sladrer om naboer, venner og bekjente over kaffekoppen.
Det er ikke sjeldent at jeg har sittet på kaffe’ og overhørt samtaler ved nabobordene, ofte og om folk jeg kjenner.
Det er ikke alltid jeg synes det jeg hører er slik jeg oppfatter mennesket eller hendelsen det snakkes om.

Det er helg. Fyr på peisen, tente stearinlys og alt jeg skrev om i dette innlegget. Og en bok så fersk at den kom fra forlaget tidligere denne uka. Rykende fersk med andre ord. Overbragt meg personlig av forfatteren i går. Dedikasjon og alt som skal til. Jeg har samtlige av de 7 foregående krimbøkene han har skrevet og. Har til og med lest de fleste av de, Mulig en eller to ligger i den berømmelige bokstabelen i stua.

Jeg gleder meg til å ta fatt på boka. En skikkelig Hønefoss-krim har jeg hørt. Forside-illustrasjonen lover godt. Helt klart at det er bygget til Hønefoss sparebank i forgrunnen og Lloydsbygget med de kjente buegangene i bakgrunnen. Der en mektig mann ønsker å bygge et relativt omstridt høyhus på 14 etasjer.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Hevnens forbannelse er en rusrelatert kriminalroman står det på baksiden. Forfatteren er pensjonert politimann, blant annet med bred erfaring med å arbeide med rusrelatert-kriminalitet.
Selv om boken er en roman bygger mye på ting han eller kollegaene har erfart.  Jeg vet etter å ha lest flere bøker av forfatteren at dette er realistisk politikrim.

Noe av det som står på baksiden av coveret trigger min nysgjerrighet litt mer enn bare at Ole J. Andersen har kommet med en ny krim. Forfatteren skriveri om samfunnet i en småby som Hønefoss for 40-50 år siden; Da hadde menn som tilhørte den såkalte overklassen mye makt, og det ble ikke stilt spørsmål ved hvordan mange av dem levde privat og/eller foretok seg i jobbsammenheng. I mindre byer, slik som Hønefoss, hadde samfunnets overklasse all makt. Varslere på den tiden var dømt til å tape, og ingen ville lytte til dem. 
Kan jeg ane et aldri så lite snev av klasseskille-roman? Interessant.  Ole J. og jeg har hatt mange samtaler og diskusjoner rundt det temaet. Ole J. er lokalpolitiker her i kommunen – for Fremskrittspartiet.

Ole J. Andersen er en politiker-kollega jeg har stor respekt for, til tross for at vi ikke er enige i ett og alt. Vi har samarbeidet godt i de 12 årene vi har sittet sammen i Hovedutvalget. Det hender likevel at vi har en litt forskjellig tankegang og innfallsvinkel på forskjellige saker.  Så, ja jeg gleder meg til å lese tankene rundt mektige menn som kan gjøre som de vil.  Nå har jeg noe å fylle litt av den kalde tiden med.

Slapp av, snøen har ikke kommet til Ringerike. Dette er et arkivbilde. Men det har blitt betydelig kaldere. Jeg har tatt i bruk den store, tykke hootien min. Den jeg kaller pledd med ermer. Eller en av de da. Jeg har to. Jeg har og begynt med sokker. Jeg går jo barbeint i skoa fra april til rundt september. I år ble det oktober før sokkene ble funnet frem. Det har vært en mild høst. Men nå, nå har kulda kommet.

Vi har hatt de første frostnettene. Oftere og oftere er det is på bilrutene og rim på plena når jeg titter ut av vinduet om morgenen. De påstår at det første snøfallet på våre kanter kommer i morgen, i det minste i høyden. Jeg føler meg overhode ikke klar for vinter.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

I våres kom siste snøfall en gang i mai. Husker heldigvis ikke datoen, men det snødde skikkelig 1. mai. Mener det var et snøfall etter det og. Jeg husker og at de to siste årene har jeg sutret litt vel mye over snø og kulde. Jeg har liksom latt kulda og snøen bite seg fast i meg og gjøre meg nedstemt. Til tider mer enn nedstemt.
Ikke sånn at jeg vil kalle det depresjon eller påberope meg noen diagnose. Bare slå fast at de to siste vintrene har jeg latt snø og kulde ha en litt for stor innvirkning på humøret mitt.

I år tror jeg jeg må ta litt grep så det samme ikke skjer denne vinteren. Jeg mener, jeg kan ikke sitte her og sutre over snø og kulde det neste halve året. Det er 194 dager til 1. mai. Det vil si 4656 timer,  279.360 minutter, eller svimlende 16.761.600 sekunder.
Jeg kan ikke bruke all den tiden på å være opptatt av vær og temperatur, forhold jeg ikke får gjort noe med. Det er da mer lystbetonte måter å fordrive tiden på.

Nei, jeg har ikke tenkt å pakke kofferten og emigrere til varmere strøk. Det har jeg ikke økonomi til, ikke lyst til heller. Skulle jeg reist til sol og varme tror jeg det beste hadde vært å reise i februar. Da er jeg rimelig lei vinter. Gitt meg en pause fra snø og is da og returnert bare noen få uker før man kjenner de første tegn til vårsola. Men jeg tror ikke det blir sol og varme på meg i februar heller.
Jeg pleier ikke å rømme fra utfordringer, heller finne måter å løse de på.

Når verden der ute etter hvert kommer til å fortone seg både ugjestmild, kald og avvisende så får jeg krabbe inn da.
Ikke for å gå i hi, men for å  kose meg inne mellom de nødvendige turene ut.
Vi har hatt noen kvelder med fyr på peisen. De siste kveldene har jeg tent stearinlys på bordet ved siden av meg. Det skal bunkres opp med te og jeg har pledd nok. Tykke sokker er det heller ikke mangel på, og skulle noen av de bli utslitt kan jeg sikkert få bestilt flere fra Barndomsvenninna.
Stabelen med uleste bøker er enorm, og stadig voksende. Den kan jeg jo prøve å få kuttet ned på i løpet av vinteren.
Å lese bok i skinnet av stearinlys (og god leselampe) foran et sprakende peisbål med pelspledd over knærne og tekoppen i umiddelbar nærhet, finnes det egentlig noen bedre måte å tilbringe mørke høst- og viterkvelder på?

Jeg behøver ikke nøye meg med å lese bøker. Jeg kan jo og få fart på skrivinga mi. Få ferdig bokprosjektet mitt og jobbet hardt med leserinnlegg og politiske innlegg. Dykke ned i bobla mi og bli der. Mye mer konstruktivt enn å ligge og være muggen under pelspleddet bare fordi det er kaldt i Norge om vinteren.

Når jeg begynner å tenke slik kjenner jeg at jeg nesten begynner å glede meg litt til mørketiden og vinter. Skuldrene senker seg, jeg kjenner varmen fra hootien og tenker: Jeg skal ikke bare klare å overleve vinteren, jeg skal virkelig leve, også de neste månedene.
Jeg lover ikke at jeg ikke skal skrive et eneste innlegg om hvor kaldt det er, hvor lei jeg er snø eller hvor mye jeg lengter etter våren, de kommer garantert til å komme. Men jeg håper at jeg klarer å ha litt mer fokus på alle de fine tingene snø, kulde og mørketid fører med seg. Det er lov å tilbringe mye tid inne og bare kose seg.
Nå skal jeg fylle tekoppen for andre gangen denne morgenen. Mulig det kommer snø i morgen, men i dag skinner sola. Jeg gidder ikke ta morgendagens sorger på forskudd.

Dagen i dag har blitt brukt på å få opplæring som folkevalgt. Og ja, kommunalsjef økonomi hadde et godt poeng når han spurte om det egentlig er sunt å være  kommunepolitiker. Det er jo mye ansvar som legges på våre skuldre, og mange  innbyggere har store forventninger til hva vi som politikere kan fikse. Noen ganger kanskje litt vel store forventninger

Jeg kan gi et eksempel. Da “vi” politikere vedtok å bygge det omsorgssenteret jeg har arbeidet ved det siste halvåret “glemte” vi at vi trengte parkeringsplasser til ansatte og ikke minst pårørende og besøkende.
Jeg satt ikke i kommunestyret på den tiden “vi” vedtok å bygge det bygget. Like fullt er det relativt ofte det siste halve året jeg har fått høre hvor stor idiot jeg er som ikke tenkte på den parkeringsplassen der jeg som relativt profilert kommunepolitiker sitter bak en skranke rett innafor døra på omsorgssenteret. Den første de møter når de har slitt seg opp bakken fra idrettsplassen hvor de har vært nødt til å parkere bilen.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

I løpet av året er det ikke lite jeg som kommunepolitiker får høre at jeg må fikse. Både av ting som vi politikere har innvirkning på og ting jeg som kommunepolitiker ikke har innvirkning på. Det å bli idioterklært i lokalavisas kommentarfelt blir etter hvert en vane.
Selv når du har sloss det du klarer for en sak men ikke klart å få politisk flertall i kommunestyret for ditt synspunkt er det galt. Kjeft får du. Jeg har aldri svart så tydelig, men jeg skjønner Navasete den gang borte i Nordfjordeid.

I dag har det altså vært opplæring for folkevalgte og varaer. Jeg har sittet i en forelesningssal fra 8.30 til nærmere 17 og lært om kommuneøkonomi, datasikkerhet og plan-politikk. Noe er kjent, men likevel er det alltid noe å lære.

En blir litt sliten av slike dager. Litt sliten i hodet om ikke annet.
Samtidig er det jo inspirerende. Er litt sånn traverhest som står og stamper i stallen og vil starte å trave, slippe løs. Men snart, snart om 14 dager er det det første ordinære kommunestyremøtet i denne perioden. Jeg gleder meg til å ta fatt.

For til tross for at en blir erklært som både inkompetent og mindre begavet i kommentarfeltet både titt og ofte så er det verdt det. Selv om det virker som om noen tror at vi politikere har fulltids jobb inne på rådhuset. At vi sitter der og mesker oss med kommunale rundstykker betalt av skattebetalernes penger, mens sannheten er at mesteparten av møtevirksomheten foregår på fritiden vår og at de aller fleste har vanlig arbeid ved siden av. Ja til tross for all politikerforakten vi møter så er det verdt det.
Det er givende og få lov til å være med på å forme lokalsamfunnet rundt deg og etter beste evne få lov til å prøve å styre samfunnsutviklingen i den retningen du mener er riktig.

Jeg lover alle som stemte på Rødt, og alle som ga meg en slenger å gjøre mitt beste.

Ja, jeg låner overskriften fra Monica. Nå er det på tide å starte livet. Mulig et litt rart utsagn fra ei kjerring litt over middagshøyden som jevnlig sutrer over hvor mye hun savner det livet hun en gang levde. Det virker jo mer som om denne kjerringa er ferdig med livet i egne øyne enn at hun føler seg på starten av det.
Så ok, da. Jeg føler ikke at jeg har sura rundt de første 57 årene her på jorden og liksom først nå skal starte å leve sånn 57 år etter at jeg burde. Jeg er litt treig, men ikke så treig.
På tide å restarte livet blir vel mer riktig.

Perioden med arbeidsutprøving nærmer seg slutten. Restarbeidsevnen har blitt slått fast og når oktober går over i november skal jeg litt vemodig vinke farvel til omsorgssenteret og “jobben” jeg har hatt det siste halve året. Nå er planen ut i det ordinære arbeidslivet. Og ja, jeg er aktiv arbeidssøker med NAV som støttespiller. Jeg håper på å finne en jobb i den stillingsbrøken jeg har helse til.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Litt motivert av Tom og kanskje noen andre her inne så tenker jeg at kanskje det er på tide å forme sin egen fremtid. Det må da være noe denne kjerringa kunne få til på egen hånd uten hjelp verken av NAV eller en arbeidsgiver. I det minste ferdigstille den boka jeg arbeider på i ledige stunder.
Bli min egen herre. Forme min egen fremtid. Jo mer jeg tenker på det, jo mer fristende blir det. En god del ideer leker i bakhodet. Jeg tror det snart er på tide og sette meg ned å konkretisere de. Ta grep. Nå er det på tide å restarte livet.

Jeg tror Norge og verdens nytt må være blogg.no sitt svar på Se og hør. Og innlegget fra i går er et tydelig eksempel på at overskrift og bilde ikke helt samsvarer med innholdet i nyheten innlegget formidler.

Prinsen råkjørte uten prinsessa – tatt av UP var overskriften ledsaget av et  bilde fra da kronprinsesse Victoria giftet seg med sin Daniel.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ja, jeg klikket inn på denne “nyheten”: Det var så mye i overskrift og bilde som liksom krevde svar.
På det tretten år gamle bilde sitter paret i en hestevogn, sikkert en karjol.
Har prins Daniel vært ute og råkjørt med karjol?
Hvorfor var ikke kronprinsessen med? Er det er kongelig brudd på gang? Jeg mener det er da helt sensasjonelt at en mann er ute og kjører bil uten at kjerringa er med, eller?
Hvor mye fikk han kjerra opp i? Og ikke minst, røyk lappen? Må han åka inn i kasjotten eller har han kongelig immunitet?

Jeg vet ikke hvorfor Victoria ikke var med. Det sier verken blogginnlegget eller avisartikkelen i Aftonbladet som nyheten er hentet fra noe om. Men jeg finner ut at dette i grunn er gammelt nytt. Hendelsen skjedde i august, og er vel da et par måneder gammel “nyhet”.
Det var verken hest eller kjerre med i bildet.  Bare en personbil.

Om prinsen virkelig råkjørte er jeg og usikker på.

”Du har kört personbil med en hastighet av 87 km/tim trots att högsta tillåtna hastigheten var 80 km/tim.”

Er i følge avisen teksten på forelegget.
Å kjøre i 87 km i timen i en 80 sone er helt klart for fort og brudd på trafikkreglene. Men kvalifiserer det egentlig til å omtales som Råkjøring med fete typer i en overskrift?

Prinsen kjørte litt for fort burde overskriften vært eller Mann tatt for å kjøre i 87 km/t i 80 sona. Jeg tror ikke jeg hadde klikket meg inn på den overskrifta.