La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke, står det i Bibelen. (Markus 10; 13-16).
Jeg kom til å tenke på de bibelversene da vi gikk forbi Lunner kirke på Hadeland i dag.
Det ville vel være flere enn små barn som ville ha litt problemer med å forsere den kirkeporten.
Antakeligvis ville unger mellom fem og ti være de som ville ha minst utfordringer mens vi i voksen alder ville det finne det mer utfordrende.
Det finnes flere inngangsporter til denne kirken hvor veiene var måkt og strødd. så menigheten kommer seg nok til Gudstjeneste. Likevel….. en gjensnødd port på en kirkegård. Det var noe trist over synet.
Jeg regner det har noe med økonomiske prioriteringer og et snevert budsjett å gjøre.
Det var ikke noe bedre oppe ved kirken. Her ser dere trappa og inngangen til sideskipet. Kan muligens ikke helt gå under begrepet Åpen folkekirke…
Også her var det selvsagt godt måkt ved hovedinngangen. Kirken er i høyeste grad tilgjengelig for alle.
Likevel…
Jeg gjorde meg i det minste noen tanker.
I dag var det en forholdsvis grå dag her rundt Drømmehuset. Gamle Gubben Grå, hundene og jeg tok derfor turen opp i høyden til Hadeland i håp om å finne litt triveligere tur-vær.
Det går mot vår og sommer. Jepp, kjerringa har trua på at vinteren og ikke minst snøen forsvinner om ikke alt for lenge. Det gjelder å være optimist, selv om den stadige påfyllet av nysnø gjør at det til tider ser litt svart (eller strengt tatt hvitt) ut.
Så snart er det på tide å svinse rundt i sommerkjoler. Slippe å pakke seg inn i lag på lag med klær. Truse, BH og en lett sommerkjole på og så være klar for verden. En kan ha kjolefredag hele uka. Jeg elsker å gå i kjole, og bruker det stort sett hele sommerhalvåret.
En lett sommerkjole og bare legger og lår. Ikke noe strømpebukse som har det med å langsomt krabbe ned over lårene og som hele tiden må dras opp eller justeres for ikke å havne under kjolekanten.
Sommer, sol og ikke et problem i verden. Det er så jeg formelig drømmer meg vekk her jeg sitter med tekoppen og ser ut på snødekte graner.
Ikke et problem i verden – helt til lårene begynner å gnisse mot hverandre. Og det er det som er temaet inne hos Heidi Rosander på plassen over meg på bloggtopplista i dag. Gnissende lår.
Mulig et ukjent begrep for dere som ser ut som Twiggy, men for oss som minner mer om Mrs Piggy er gnissende lår helt klart et problem som følger med flagrende sommerkjoler og bare legger og lår.
Når lårene gnisser mot hverandre blir huden rød og sår. En ting er at det ikke ser bra ut. Det kan jeg fint leve med. Det er ikke så mange som skal glo på området mellom lårene mine. Det blir vel helst Gamle Gubben Grå, og han begynner vel å bli vant til at denne kjerringa har en kropp med en del feil og mangler.
Problemet er jo at det er vondt. Skikkelig vondt. Når jeg var på det største kunne det nesten bli sår av gnissende lår. Gleden av å svinse rundt i florlette sommerkjoler forsvinner fort hvis du får lyst til å skrike høyt for hvert dansetrinn.
Heidi Rosander har løsningen! Du kjøper selvsagt et par, eller flere med gnissetruser.
Nei jeg tuller ikke. Det er faktisk noen som har forstått problemet og laget truser som går litt godt ned på låret slik at de beskytter lårene mot gnissing.
Ikke bare forteller Heidi Rosander oss at produktet finnes. Hun forteller oss også hvor vi får kjøpt disse gnissetrusene. Produktet heter faktisk det. Hun selger de i nettbutikken sin. https://enstorrelseforstor.no/
Jeg har alt vært inne og bestilt meg et par truser som forhåpentligvis ankommer postkassa til Drømmehuset i god tid før våren er her for alvor.
Når våren, varmen og sola kommer for fult da skal denne kjerringa være klar til å svinse rundt i sommerkjolen sin og nyte livet uten gnissende lår..
Innlegget er merket med reklame. Ikke fordi jeg er sponset på noen som helst måte. Mer fordi jeg mener at et innlegg som reklamerer for et produkt og har lenke til butikken hvor det produktet kan bestilles bør det merkes med reklame. I det minste hvis den som eier nettbutikken er den som skriver blogginnlegget…..
I helgen leste jeg noe inne på bloggen Persillebladet som fikk meg til å reflektere litt. Noe klokt og viktig:
Psykologen min sa det var viktig å skille mellom ekte og falsk dårlig samvittighet. Dersom man gjør noe som kan gå ut over andre, ja da er den dårlige samvittigheten som oppstår, ekte. Men dårlig samvittighet fordi man ikke orker å støvsuge en dag? Eller gå tur? Det er jo bare tull og man straffer seg selv unødig.
Jeg er ekspert på å ha dårlig samvittighet. Det er noe av det som holder meg våken de nettene søvnen ikke vil komme. For det meste “falsk dårlig samvittighet” skal man tro denne psykologen. Altså bare tull, i følge denne psykologen.
Det ga meg noe å tenke på. For det er jo sant. Jeg behøver ikke ha dårlig samvittighet om jeg nedprioriterer støvsuging, eller turgåing. Jeg behøver ikke ha dårlig samvittighet om jeg ikke hele tiden står på, slik jeg er vant til og opplært til.
Og i det siste, etter at jeg ble syk. Jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet for at jeg noen uker er litt mer aktiv.
For sånn har det blitt i hodet mitt spesielt på netter med dårlig søvn. Jeg har dårlig samvittighet for alt jeg ikke har gjort. Det er alltid vinduer som skulle vært pusset, gulv som burde vært vasket, skap som burde vært ryddet…. Og til sommeren bed som skal lukes, grønnskaksåkre som skal ordnes, plen som skal klippes, takrenner som skal renses, gjerder som skal males, lese de sakspapirene, undersøke den saken litt nærmere, se den dokumentaren, lese den boka, sjekke boligrente, sjekke forsikring, be slekta, be vennegjengen, arrangere familiemiddag, og burde vi ikke strengt tatt vært på hytta? ….
Samme hvor effektiv og flink man er dukker de alltid nye ting på den lista.
I det siste har jeg og begynt å få dårlig samvittighet ikke bare for alt jeg ikke får gjort, men også for alt jeg gjør.
Burde jeg egentlig ta på meg å være leder for Rødt når jeg går på AAP, gå så mange turer med hundene, være så effektiv som jeg har vært i dag (vel vitende om at den effektiviteten ikke holder til mer enn en dag om gangen). er jeg for frisk?
Jeg har blitt flinkere til å roe ned den dårlige samvittigheten. Si til meg selv det mange andre sier, også de proffe folka som er ansatt på rehabiliteringa jeg var på og på NAV. Oppgaven min nå er å ha fokus på meg selv, egen helse og det som gjør meg godt.
Politikk og turer med hundene gjør meg godt – i passe mengder.
Jobben min er å balansere. Finne hvor mye som føles ok av alt fra husarbeid til politisk arbeid. Å prioritere, og å prioritere bort. Prioritere bort noen oppgaver uten å føle på dårlig samvittighet.
Det er ikke alltid like lett.
Da er det godt å lese slike kloke innlegg som innlegget til Persillebladet.
God morgen. Sov litt lenge i dag. Kom meg ikke opp før klikka var over 7. Til gjengjeld var jeg våken et par timer midt på natta. Sånn mellom klokka 2 og 4. Er ikke på den tiden av døgnet hjernen er mest løsningsorientert. Heller mer opptatt av å se utfordringer enn løsninger.
Nå ligger dagen og uka der hvit og blank foran meg. Det er bare å ta fatt og fylle den. Det å gi dagene mening og gode opplevelser er min jobb. Jeg kan ikke forvente at andre skal tilrettelegge livet mitt for meg. Sitter jeg her på søndag kveld og klager over at uka var tom og innholdsløs er det meg selv jeg har å skylde.
Uka ligger hvit foran meg. Det er bare å kaste et blikk ut av vinduet for å slå fast det. Men ikke alt for langt der fremme, i slutten av neste uke, ligger mars. Da er det i det minste i teorien vår. Det gir håp om at snøen forsvinner om ikke alt for lenge.
Helt hvit er ikke kalenderen denne uka.
I dag skal jeg lede styremøtet i Rødt for første gang. Det har jeg ingen problemer med. Det er et relativt uformelt møte med voksne mennesker som bidrar og som ikke har det med å skli helt ut.
På onsdag har jeg tenkt meg på et åpent møte som Palestinakomiteen og Den Norsk-Palestinske forening arrangerer. Erik Fosse som er en relativt profilert lege har nettopp kommet hjem fra et oppdrag for NORWAC på Gaza-stripen kommer og forteller hvordan han opplever situasjonen der. Vitnesbyrd fra Gazakrigen 2024 har de kalt møtet. Det høres interessant ut.
Mulig det og er møte i 1.mai komiteen på onsdag og. Det er litt uklart, har sendt en mail for å finne ut det. Men kan rekke begge deler. Tror 1. mai-møtet er relativt raskt og effektivt unnagjort. Møtestedene ligger ikke så alt for langt fra hverandre.
Eller kanskje jeg heller skal lære meg å prioritere enn å tro jeg skal rekke alt. Sånn av gammel erfaring tror jeg det kan være lurt.
Nå får vi først finne ut om det er møte i 1. mai komiteen. Er det det må jeg prioritere.
Da tror jeg Gazastripen vinner på onsdag.
På torsdag er det møte i kommunestyret. Det er jo for meg månedens høydepunkt.
Et par saker som engasjerer mer enn de andre. Hvor det kommer til å være debatt og som ikke blir enstemmig vedtatt.
I tillegg er det noen saker jeg må undersøke nærmere, som jeg har noe uklart over seg. 6 stk. har jeg på lista mi av slike saker.
Det betyr ikke at jeg har tenkt meg på talerstolen på alle de sakene. Men at der må jeg enten lese meg mer opp enn det sakspapirene sier, eller la saken få en runde eller tre til i tankeboksen.
Jeg skal og holde en interpellasjon. Det vil si at jeg spør Ordføreren om noe og han skal svare det ut i møtet. Spørsmålet er sendt inn på forhånd og svaret kan jeg lese rett før møtet begynner.
Spørsmålet mitt går på om Palestinakomiteen og Den Norsk-Palestinske Forening kan få komme til kommunestyret i forkant av et møte og orientere om historien bak konflikten på Gaza.
Når Ordføreren har kommet med sitt svar har jeg mulighet med å komme med en kommentar eller utdype spørsmålet og Ordføreren må da og svare ut det.
Jeg planlegger for både et ja og et nei.
Mellom all politikken blir det vel noen turer med hundene, mulighet for flere bilder av vakker vinternatur, litt husarbeid. Noen gode måltider – og ikke minst restitusjon mellom slagene.
Det blir en aktiv uke, og jeg gleder meg!
(Summerer jeg møte-aktiviteten har jeg vel et sted mellom 12 og 14 timer med aktivitet. Så dette er ingen ting mot ukene da jeg levde det livet jeg elsket. Da kunne jeg fort ha 12 eller 14 timers planlagt aktivitet på en dag og rundt 60 timer med planer i uka.)
Antakeligvis begynner folk å bli lei alle bildene av snø og vinter som jeg deler for tiden. Det er lite mot hvor lei jeg begynner å bli lei den samme snøen. Det har snødd i hele dag. Det har ikke blitt så mye av det. Rundt 5 cm, tenker jeg.
Vi har vært i ake-bursdag. Ikke det at jeg har akt så mye da. Det overlot jeg til de som var litt yngre enn meg.
Eller kanskje ikke bare de som er yngre.. Jeg tror jeg så ei som er eldre enn meg forsvant nedover bakken bak på en snow-racer med en ivrig 4-åring bak rattet.
På slike dager kan også jeg se at det er moro med snø.
Engasjerende prat om Grenaderen (et 90 km lagt skirenn) og folk som tok en liten ettermiddagstur tur-retur Kikut, (20 km hver vei), vel sånt har sikkert en diagnose. Når en spurte om jeg og pleide å være med å gå innover for å se Femmila i Holmenkollen da jeg var barn så jeg bare dumt på vedkommende. Tipper jeg måtte hatt både to og tre overnattinger på en slik tur da jeg var ung. Hva tar folk meg for?
Det er koselig å se den litt utvida slekta. Nyte kaffe ved bålet og etterpå pølser, kaker og mer kaffe innomhus. Koselig prat med koselige folk,
For noen uker siden leste jeg dette innlegget inne hos Solliv. Jeg merket meg grønnfargen på lysene. syntes den var fin selv om det ikke passer helt her i Drømmehuset. Og så ble jeg opptatt av å studere lysestakene. Kunne det være Hadeland? (Det var det.)
Tenkte ikke over at det var batteri-lys og ikke ekte stearinlys før jeg leste teksten. Da måtte jeg studere bildene nøyere.
Disse lysene var virkelig fine. Vi har mange batterilys her i Drømmehuset og på hytta. Ikke alle er like naturtro til ekte stearinlys, og de som er det er ofte relativt dyre. Men disse hadde i følge Solliv en helt grei pris, og var kjøpt på Nille.
Jeg har hatt de lysene i bakhodet en stund. Har trengt et batterilys i ei lykt på skrivebordet i gangen. Gamle Gubben Grå får liksom helt krupp hvis jeg tenner et stearinlys der. Kan jo ikke tenne lys i rom vi ikke er i, selv om det er åpent mellom gangen og stua. Det er en åpning mellom rommene. I tillegg kan et varmt lys skade skrivebordet. Skrivebordet har vi arvet etter Gubbens foreldre da de flyttet i leilighet, og er et praktmøbel.
I går kom jeg på lysene da jeg var i byen, så nå blafrer det i stearinlys i gangen til stor glede for meg hver gang jeg går forbi. Og helt uten at Gamle Gubben Grå behøver å sitte brannvakt.
Sitter her med tekopp og tastatur en tidlig søndag morgen. Klokka er ikke riktig 7. I løpet av natta har vi fått et lite lag nysnø. Om det fremdeles snør er det for mørkt å finne ut bare av å kikke gjennom vinduet, Kjenner på meg at jeg ikke er så interessert i å vite det heller. Om det kommer snø eller ikke får jeg gjort lite med. Det er 8 kuldegrader ute, så er det nedbør er det garantert snø som kommer ned.
Geriatriks ligger over meg på bloggtopplista også i dag. Han har som vanlig skrevet om ishockey. Det temaet gidder jeg ikke skrive om, For det første har jeg lite peiling på sporten, for det andre pleier ikke mine betraktninger over temaet gi den helt store leserstormen. Meg Geriatriks skriver i dette innlegget om noe som vel og kan gjelde på andre arenaer enn ishockeybanen.
I denne perioden slenger en av kommentatorer ut av seg mye greier ala
“kan dette være så vanskelig da” osv.
Geriatriks skriver om at dommerne tar seg tid til å sjekke videoen av en skåring for å sjekke om det er mål. En av de som kommenterer kampen mener da at han har svaret på det spørsmålet og forstår ikke hvorfor det kastes bort så mye tid på det.
Som på mange andre arenaer er det de som kommenterer som er ekspertisen. For meg som lokalpolitiker føles situasjonen relativt kjent. De fleste saker virker banalt enkle for mange av de som kommenterer. Noen ganger er sakene kanskje det. Andre ganger ikke. Jeg fortsetter med å sitere Geriatriks:
Det er fryktelig lett å sitte og se på, eller være kommentator.
Det kommentator konkluderer med betyr ikke noe om det blir feil, da kommer det bare
“ok, jeg tok feil”..
Sånn er det i politikken også. Det er fryktelig lett å sitte på sidelinja og kommentere. Det er fryktelig lett å sitte på sidelinja og idioterklære oss som har påtatt oss det samfunnsansvaret det er å være med å ta beslutninger.
Dommernes ansvar er stort uansett hva alle sofa-dømmere etc måtte mene om de. De er en del av sporten vår og prøver så godt de kan å gjøre alt korrekt hver eneste match.
Dette skriver Geriatriks om ishockeykamper og dommere. Det gjelder også oss politikere, uavhengig av parti.
Ansvaret vårt er å ta de riktige beslutningene og det prøver vi etter beste evne å gjøre for hver eneste sak som er oppe til behandling. Fordi det ikke alltid er et fasitsvar på hva som er riktig blir det noen ganger lange debatter. Skal man ha høye eller lave hus? Skal man rive eller bevare gamle skolebygg? Skal man ta inn få eller mange flyktninger? Skal man bygge sykehjem eller idrettshall? Skal man ha eiendomsskatt eller ikke?
Det er flott med engasjement om saker som er oppe til behandling. Det er flott med en ivrig debatt i diverse kommentarfelt. Det er greit med innputt til oss som skal ta beslutninger på vegne av fellesskapet. Kommentarfelt og leserinnlegg kan bidra til å belyse saker fra andre sider enn det som fremkommer av sakspapirene. Sider vi som politikere kanskje ikke er kjent med eller har tenk på. Så dette er ikke noe forsøk på å stoppe folk fra å kommentere eller kneble den folkelige debatten.
Ikke alle kommentarer er like konstruktive. Noen går mer på oss som personer enn på saken som er oppe til behandling. Det kan oppleves som en belastning for enkelte å bli idioterklært i kommentarfelt nesten samme hva vi stemmer for eller i mot.
Vi lever i et demokrati. Er de som sitter og styrer på vegne av oss alle så håpløse som man kan få inntrykk av når man leser alle kommentarer, ja så får vi bytte dem ut ved neste valg.
Da regner jeg og med at de som sitter med alle fasitsvarene. De som sitter og lirer av seg den ene kommentaren eter den andre om politikernes udugelighet er sitt eget samfunnsansvar bevisst og stiller til valg.
Det gjelder i samfunnet som på ishockeybanen, det er så mye enklere å sitte å se på å kommentere enn å være den som har ansvaret for å ta de riktige beslutningene.
Leser om vårstemning både her og der. Ser flotte bilder av sandstrendene på Jæren, helt frie for snø og is. Vel, her er dagens bilde fra meg. Tatt i dag på min vanlige tur med hundene.
Ja det har vært vårstemning her og i dag. Flere varmegrader, og sola har skint fra blå himmel. Selv jeg får håp om at det kommer en vår en gang om ikke alt for lenge.
Det raste så mye snø og is av grantrærne på venstre side av veien at hundene skvatt flere ganger. Og det enda vi gikk på gangstien på trygg avstand. Tror de lurte på hva lydene var. At de lurte på om det var noen dyr av ett eller annet slag.
Vel det var bare snøen som forlot trærne, forhåpentligvis for siste gang denne vinteren. Det er lov å håpe er det ikke?
Sjekker yr.no. Det er meldt snø fra klokka ett i morgen ettermiddag. Og enda litt mer på tirsdag kveld og natt til onsdag. (sukk.) Men fra torsdag av ser det ut som om vi bare får varmegrader noen dager.
Jeg skal holde ut her i vinterland en ukes tid til, Om to uker er det mars. Da er det lov å håpe at det går mot vår.
Et problem mindre. Mulig det var slik Putin tenkte da han ble gjort kjent med at Aleksej Navalnyj endelig hadde segnet om for godt. Putin og hans folk har jo forsøkt å ta livet av fyren helt siden 2019, da de forgiftet han med nervegift.
Eller det med nervegiften var i 2020. Hva de forgiftet han med i 2019 er ikke bevist.
Aleksej Navalnyj var en av de som sto opp mot Putin og mot korrupsjonen i landet. Han døde angivelig etter en hyggelig liten spasertur i fangeleiren hvor han har sittet siden han ble arrestert i 2021.
Om Putin og co. nå har blitt kvitt et problem eller bare pådratt seg et langt større et gjenstår å se. Jeg håper på det siste. At det å drepe Navalnyj ikke stilner opposisjonen men i stedet får den til å flamme opp. Det blir spennende å se.
Hadde Navalnyj blitt i Berlin der han fikk behandling for forgiftningen i 2020 hadde han vært i live i dag. Men han vendte tilbake til Russland, selv om han visste at det var å vandre rett i fengsel.
Han klarte å mobilisere tilhengere i 1000 russiske byer ved sin hjemkomst. Han viste hjertetegn fra fengsel, og tilhengerne svarte ved å spre hjerter på sosiale medier og i gatene.
Putin svarte på hjertene og kjærligheten den symboliserte med å stramme inn lovverket og fjernet alle motstemmer.
Eller alle? Han fjerner så mange han klarer. Hvor mange han ikke har fjernet vil vi få svar på de neste ukene, måneden. Kanskje det at Navalnyj nå er død er det som skal til for at en sterk opposisjon reiser seg. Jeg tror ikke helt på det, men det er lov å håpe.
Til nå er minst 212 personer pågrepet i forbindelse med demonstrasjoner til minne om Aleksej Navalnyj.
Det viser tallene til rettighetsgruppa OVD-Info. Det har gått ett døgn siden ham døde. Det viser at engasjementet hos den russiske opposisjon er stor. De tar til gatene, selv om de vet det vil bli slått hardt ned på. Å bli pågrepet for ulovlige demonstrasjoner blir straffet hardere i Russland enn i Norge. Det at russerne tar til gatene likevel gir meg håp.
Hva Navalnyj døde av vil vi mest sannsynlig aldri få vite. Liket er forsvunnet. Fengselsmyndighetene sier det er sendt til likhuset, likhuset at de aldri har mottatt det. Når lik fordufter styrker ikke akkurat det forklaringen om en naturlig død.
Tror ikke støttespillerne til Navalnyj lar det at liket er forsvunnet bli forbigått i stillhet. Medier i hele verden følger saken nøye, og en hel rekke statsledere har vært ute og ansvarliggjort Putin for dødsfallet. Selv Støre har vært tydelig på at han holder ledelsen i Russland ansvarlig for Navalnyj sin død.
Å slå ned et folkelig opprør tuftet på kjærlighet og hjerter med hard hånd og strenge straffer er sjelden lurt. Spesielt ikke når en har verdens øyne rettet mot seg. Nå ser ikke jeg på Putin som en som følger med tiden eller bryr seg nevneverdig om hva resten av verden måtte mene, men det med verdens øyne kan gi mot pg styrke til de som vil fortsette Navalnyj sitt arbeid for å få et fritt Russland. Et Russland fritt fra et diktatorisk korrupt styre.
Jeg håper og tror at Navalnyj ikke har dødd forgjeves. At dette blir starten på et fritt Russland.
