Denne ideen med å la meg inspirere av det siste innlegget til bloggeren over meg på lista gir meg de merkeligste utfordringer. Det har blitt noen innlegg om strømpestopping i det siste, i dag skal det handle om ishockey. Da skjønner alle at det er Geriatriks som ligger på plassen over meg på bloggtopplista.

Ishockey er ikke en sport jeg har verken den helt store interessen for eller kunnskapen om. Det tror jeg jeg har nevnt ved et par anledninger. Det betyr ikke at jeg ikke har erfaring med ishockey eller at jeg ikke har prøvd meg på sporten selv. Langt der i fra!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har riktignok aldri satt mine bein i en ishall, med unntak av at jeg var innom Vikingskipet og så på ispigging under Paraolympics på Lillehammer i 1994.  Da jeg var ung var ishockey en utendørs-sport. I det minste for oss som vokste opp i Åsa.
På isen på Steinsfjorden ble det måkt opp bane, gjerne av driftige voksne.  Jeg husker og at Karl O. Svarverud som før hadde drevet butikken brukte et par vintre av sin pensjonist-tid på å måke og koste banen så den var helt fantastisk for oss barn og unge og boltre oss på.
Den flotte isflaten innbød til timer med lek og skøyteaktivitet.

Jeg har aldri vært spesielt god på skøyter. Gikk mye på overlæret og kan fremdeles huske hvor vondt jeg hadde i anklene etter noen timer på skøyter.
Å ha med seg en spark på isen var tingen. Med sparken min hadde jeg et sted å sitte å hvile når anklene trengte det, et sted å sitte å skifte til støvler når jeg skulle opp fra isen og ikke minst noe jeg kunne støtte meg til hvis jeg skulle gå lenge eller langt på de skøytene.

Nei, det er ikke bilde av meg. Jeg vet ikke hvem det er. Men det passet som illustrasjon. Når jeg var på isen var sparken som regel ikke langt unna.

Den blanke flaten var fristende for ei lita jente med spark og skøyter. Men de store guttene brukte den mesteparten av tida til å spille ishockey. Da var det ikke plass til ei lita jente med spark der.
Jeg vet at jeg ønsket de langt bort så jeg kunne danse med danseskøytene mine på den blanke flaten som var både måkt og kostet etter alle kunsten regler. Danseskøytene og sparken, antakeligvis. Jeg var så langt fra noen Sonja Hennie på de skøytene.

Målene på denne ishockeybanen var markert av to steiner på hver side av banen som var frosset fast i isen.
Jeg tok sparken min og satte den i dette “målet”. Da kunne jo ikke de store guttene som gikk på ungdomsskolen og storskolen spille ishockey og jeg kunne få danse på banen.
De løftet vekk sparken og forklarte meg at jeg ikke kunne ha sparken min der. Det ødela spillet deres. Vel, såpass forsto jeg og. Det var jo nettopp det som var hensikten. Jeg var en relativt beskjeden 8 åring, men jeg var ikke direkte dum.
Når jeg hadde gjort dette noen ganger fikk en av de store gutta nok. Mer enn nok. Han tok sparken min og slengte den i stor kraft bortover isen. Da den landet knakk det ene håndtaket.

Da jeg kom hjem den kvelden sladret jeg til Høvdingen. Jeg forklarte han at den store gutten hadde ødelagt sparken min, Høvdingen ble sint på mine vegne og gikk mot telefonen for å ringe og be foreldrene til “han store gutten” om å erstatte den sparken.
Storesøster hørte samtalen og skjønte hva Høvdingen hadde i tankene. Hun utfylte historien med noen detaljer jeg hadde “glemt”. Som for eksempel at jeg hadde irritert de store guttene litt vel lenge før den sparken fikk en luftetur.

Høvdingen ringte ingen steder, men den kvelden eller den neste tok han traktoren med nned på isen og måkte en bane til. Nå hadde vi både ishockeybane, lengdeløpsbane og et område for isdans og lek inne i runden på lengdeløpsbanen.

Det har kommet mer snø i natt. Orker ikke påpeke det eller tenke på det. Orker egentlig ikke forholde meg til verden rundt meg i det hele tatt i dag. Har et enormt behov for å dykke inn i min egen boble og bli der noen timer. Så langt i dag har det gått heller dårlig.

Yngste Sønn var vanskelig å få opp og ut i dag. Det er ikke alltid det er så fristende å komme seg opp og ut, mens nattemørket omslutter huset. Komme seg ut av huset og jobbe ute i snøen på ett eller annet tak mens regn, snø og sludd pisker rundt deg.
Jeg kan liksom ikke synke inn i bobla mi før han er ute av døra.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Han kom seg ut og av gårde med min intense oppfordring om å kjøre forsiktig. ropende bak seg. Å ligge litt bak skjemaet er ikke bra når radioen melder om blanding av speilblanke veier på grunn av underkjølt regn og fare for vannplaning.
Endelig, tekopp og tastatur og litt tid i min egen boble, tenkte jeg.

Så feil kan man ta.
For da sto Gamle Gubben Grå opp.
Han er i utgangspunktet ikke den som forstyrrer meg sånn på morgenene, men når jeg er litt sliten er jeg vel sensitiv for lyder og støy.
Har dere hørt hvordan en som har vært storrøyker i over 40 år høres ut når han har dagens første hostekule samtidig som han forsøker å presse røyken fra dagens første sigarett ned i lungene? Høres ut som en gammel dampveivals med dårlig tenning.

Hver lyd, hvert host, som kom fra Gamle Gubben Grå denne morgenen skar som kniver i hjernen til denne kjerringa denne morgenen.
Tekopp og tastatur bobla var ikke den rette denne morgenen. Den stakkars mannen måtte jo få lov til å hoste, puste eller bevege seg uten at kjerringa for opp som en nyttårs-rakett.
Jeg søkte tilhold i vaskekjelleren. Man kan jo henfalle til sin egen boble mens man henger opp tøy, stapper klær i vaskemaskin, bretter og legger sammen tørt tøy. Ja, så gjør man noe nyttig mens man er i bobla si.

Men noe var galt med vaskemaskin. Den hadde ikke tømt seg for vann. Antakelig er lofilteret fult.
Vi har ikke hatt denne vaskemaskinen så lenge. Mener vi kjøpte den i …. 2015….?
Jeg har aldri tømt lofilter på den før.  Det er nok Gamle Gubben Grå som stort sett har tatt seg av klesvasken og  tømming av lofilter.
Jeg klarte å få tømt ut vannet, i ei bøtte og ikke ut over kjellergulvet. Men så, samme hvor mye jeg ønsket å være i bobla mi, måtte jeg rope på Gubben.

Gamle Gubben Grå er hjelpsom, men han kommer ikke ned den kjellertrappa for å hjelpe kjerringa i vaskekjelleren uten litt sukk, stønn og – hva skal vi kalle det? Gnål? Da er det vel vann utover hele kjelleren da, hvorfor vasket du de teppene du måtte skjønne at de var fulle av lo, er det ikke mulig å ta seg en kaffekopp…..

Etter den langt fra avslappende turen til vaskekjelleren la jeg meg på sofaen og kunngjorde at jeg trengte en liten strekk!!!
Gamle Gubben Grå er ikke dum. Han skjønte at det var tid for å la kjerringa ligge i fred. Han været nok eksplosjonsfaren som ikke hadde minket nevneverdig.
Han gikk ut for å måke snø. Det vil si startet snøfreseren.
Greit. Snøfreserdur i bakgrunnen kan Kjerringa leve med. Kanskje det å ta igjen litt av søvnen jeg ikke fikk i natt ville gjøre godt? Jeg kjenner jo at jeg  er sliten.

Gamle Gubben Grå og snøfreseren forstyrret som sagt ikke.
Ikke direkte, men indirekte…. For Kidd synes det var enormt urettferdig at Gubben skulle drive på der utenfor vinduet uten å ta med han! Bjeff, bjeff, piiiv, uuul, bjeff piiiiv …. 
Dere forstår sikkert..
Jeg fikk han rolig ved å ta han opp i sofaen til meg så vi kunne kose.
Da våknet Hans Kongelige Høyhet Charlie Chihuahua inne på soverommet.

Han blir stående å bjeffe og små-pistre i senga til jeg viser meg i soveromsdøra, eller i det minste er i gangen inn mo soverommet. Hvorfor vet vi ikke. Han er bare sær.

Jeg låste meg inne på badet. Et lite pusterom mens jeg satt på do. Det må jeg kunne unne meg.
To hunder sto på utsiden av badedøra og klorte og peip. Liten forståelse for at “mor” føler trang for å drite i ensomhet.

Jeg kledde av meg og hoppet i dusjen. Lot vannmassene stenge ute lyden av masete hunder så vel som snøfresere og hostende mannfolk.
Endelig fred å få. Endelig noen minutter i min egen boble…..

Bildet over er en liten kuriositet. Et bevis på at Datteren skrev seg inn i historiebøkene allerede i ung alder.  Boksiden det er bilde av er fra Hege Duckert sin bok Norsk Kvinnehistorie på 200 sider . Og hvordan Datteren havnet der kan du lese i innlegget Mail fra Kagge forlag.

Nå trenger ikke ungene mine å skrive seg inn i historiebøkene for at jeg skal være stolt av dem.  Jeg tror jeg som mor ville være stolt av og glad i dem samme hva de måtte utrette i livet.
Jeg tenker det er litt av oppgaven ved å være forelder. Gi barna uforbeholden kjærlighet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mulig man ikke alltid føler direkte stolthet over alt ungene finner på i oppveksten. Det finne vel øyeblikk hvor stolthet ikke har vært den mest fremtredende følelsen, som når det nye leksikonet mitt ble klint inn i mel og vann. (Ja. samtlige av bøkene – eller i det minste svært mange av de).
Men når man sitter sånn og ser på hvor flotte og ansvarsbevisste voksne mennesker de har blitt, ja da føler jeg stolthet.

Kjærligheten til barna har alltid vært der. selv når bokhylla fløt av mel og vann.

En gang for mange år siden var jeg i et selskap. Der var det en diskusjon som gjorde inntrykk på meg. Bakgrunnen for diskusjonen var Orderud-saken. To søstre og deres menn siktet og dømt for å ha skutt og drept svigerforeldrene og  svigerinnen til den ene av søstrene. Ja, dere som ar levd en stund husker sikkert saken. Den har versert i media i flere tiår.

Diskusjonen gikk på hva man ville gjort hvis ens voksne barn ble dømt for drap i en slik sak.
Jeg var ikke med i diskusjonen. Lyttet mest. Barna mine var ennå i barnehagealder, mulig Datteren hadde begynt på barneskolen. De som var mest aktive i diskusjonen var eldre enn meg med barn i 20-30 årene.

Et av foreldreparene var helt tydelige på at hvis et eller flere av barna deres hadde gjort noe slikt, ja da hadde de brutt all kontakt. Da var de ikke lengre deres barn.
Den andre som var mest aktiv i diskusjonen ble virkelig opprørt over en slik holdning. Hen hevdet at kjærligheten til barna alltid ville være der, samme hva de gjorde. Hen kunne fordømme handlingene, men aldri slutte å elske barna sine.
Diskusjonen var opphetet og steil.

Jeg hadde som sagt ikke vært så mange år i morsrollen den gang, men samtidig følte jeg at jeg var enig med den som alltid ville elske barna sine. Det var holdningen til de foreldrene som ville brutt all kontakt og ikke lenger regne vedkommende som sitt barn som gjør at jeg husker diskusjonen. Og ja, styrken og kraften i argumentasjonen gjorde at jeg ikke var i tvil om at så hadde skjedd hvis ungene deres hadde begått drap eller annen alvorlig kriminalitet.

De som diskuterte var norske nordmenn fra Norge. Overhode ingen tilknytning til land man forbinder med æres-kultur. Likevel tror jeg holdningen til de som ville bryte kontakten handler om ære.
Om at barna deres sine handlinger ville tilsmusse deres gode navn og rykte, og at det ikke ville være til å bære. At hensynet til egen ære, eget navn og rykte, veier sterkere enn kjærligheten til barna.

Ikke slektas ære, ikke familiens ære, slik man forbinder med æreskultur. Men ens egen private ære.
Sette seg selv som viktigere enn kjærligheten til egne barn.
I et samfunn hvor flere og flere blir mer og mer egoistiske, mer og mer opptatt av seg selv. Et samfunn hvor det skal mindre og mindre til før folk føler seg krenket. Er dette og en del av samfunnsutviklingen? At båndene mellom foreldre og barn blir tynnere, lettere å kutte?
Hvis det er den veien samfunnet er på vei, er det en samfunnsutvikling vi er tjent med?

Har vært på tur med hundene i dag. Litt lenger enn bare den vanlige runden her hjemme. Måtte jo forsøke å få løsnet på stivheten i ryggen fra i går.

Siden en fyr på 80+ synes at jeg deler litt mange bilder fra mine turer med hundene på fjesboka, måtte jeg jo dele bilde fra turen. Ingen skal få diktere hva jeg skal eller ikke skal  poste på min egen private fb-konto.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Rart det der med folk som har det med å mene de har rett til å bestemme hva andre skal gjøre og ikke gjøre. Jeg tar ikke sånt så alvorlig. Jeg er meg.

Turen var fin og det var godt å bevege seg litt.

Var på et møte om matsikkerhet og beredskap i går. Møtet var arrangert av Norderhov Sogneselskap og Buskerud Bondelag.  Interessant, lærerikt og engasjerende.

Første foreleser var Edel Urstad, og for ei dame! Hun snakket engasjert om blant annet bygdeutvikling. Viktigheten av å ha lys i husa og dyr i fjøsa. At mat og vann var pri nummer 1, enten det var snakk om helse, forsvar eller andre samfunnsaktører. Hun snakket om å bruke de ressursene man har, ikke alltid søke å bli større og større. Flere bruk og flere matprodusenter er veien å gå, ikke større og større bruk og milevis mellom hver bonde. Dette var et fyrverkeri av ei dame jeg anbefaler alle å få med seg om de har mulighet. Ikke minst hvis du bor i byen. Distriktene et byenes amne, som hun gang på gang helt riktig fastslo.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter henne snakket Tor Jacob Solberg, leder av Norsk Bonde- og Småbrukerlag. Han var og en foreleser etter min smak. At han brant for det han snakket om var lett å se. Han snakket om å “spise ved samme bord”, om en samfunnsutvikling han ikke likte med større forskjeller mellom mennesker og en urokkelig tro på markedskreftene. Han var og opptatt av å ta vare på de små brukene og ikke alltid tenke at jo større, jo bedre. Akkurat da jeg satt og funderte på om jeg var på rett arrangement, at dette var et bonde-arrangement og ikke et møte i Rødt understreket han fra talerstolen Jeg er ikke kommunist, altså…  Jeg sjekker litt på Google. Nei, han er nok ikke medlem i Rødt. Han sitter i kommunestyret for SP. i hjemkommunen. Kanskje et navn å merke seg hvis SP skulle trenge en ny landbruksminister?

De to siste foreleserne var ikke like gode og like interessante. Kanskje kom det av at jeg satt vondt og begynte å bli sliten? Men alt i alt et veldig god t møte. Jeg ble mye klokere og lot meg engasjere.

I går morges da jeg leste lokalavisa ble jeg så engasjert at tekoppen ble kald mens jeg snakket på innpust- og utpust til en trøtt Gamle Gubben Grå.  Hvor vidt han  forsto hvorfor kjerringa var så opprørt aner jeg ikke. Han skjønte i det minste at det ikke var han som var årsaken til at kjerringa vandret hvileløst rundt mens kjeften gikk i ett og armene gikk son rene vindmøllene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva jeg var så oppbragt over denne gangen? Jo lokalavisas dekking av Formannskapsmøtet denne uka.
Ikke det at jeg hadde noe å utsette på hva avisa skrev. Det stemmer sikkert. Jeg sitter ikke i formannskapet.

Det som fikk det til å gå en kule varmt i hodet på meg er noe jeg opplever som uredelig politisk spill. Sånt får det til å klikke for meg.

I det siste kommunestyremøte før jul var saken om vor mange flyktninger vi skulle ta i mot i år oppe til behandling.
Alle forstår at en sak ofte fører til en viss debatt. Noen partier ønsker ikke å ta inn flyktninger i det hele tatt, andre ønsker å ta inn så mange som overhode mulig.
På Ringerike har vi de siste årene tatt i mot det antallet flyktninger myndighetene har spurt oss om. Et slags middelvei de fleste kan leve med.

I år stressa Høyre rundt som gale den dagen saken skulle opp til votering. De hadde laget et forslag sammen med en del andre partier. Forslaget var i to punkter. Punkt 1 gikk ut på at vi skulle ta i mot et antall som lå på omtrent halvparten av det vi var bedt om. Punkt 2 gikk ut på at administrasjonen skulle utrede om vi hadde kapasitet til å ta i mot så mange som det vi var bedt om. Og hvis den utredningen kom til at vi hadde kapasitet til det med henblikk på så vel bolig, barnehage- og skole, integrering på en god måte osv.
Forslaget ble til slutt underskrevet av samtlige 11 partier, og ble følgelig enstemmig vedtatt.
God politisk håndverk, tenkte jeg. Vi får en utredning på om vi har kapasitet. Det å ikke ha mulighet til å ta i mot på grunn av økt press på tjenestene, problemer med å skaffe bolig etc er greit. Vi vil jo at de vi påtar oss å bosette skal gli inn i Ringerikssamfunnet på en god måte og bli integrert så raskt som mulig.

Vel. Nå forelå utredningen. Den viser at kommunen har kapasitet til å ta i mot det antall flyktninger vi har blitt bedt om.
Likevel valgte Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og INP å stemme mot forlaget om å motta det antallet flyktninger. De stemte altså i mot det forslaget de selv fremmet og fikk med seg samtlige partier på for under to måneder siden.

Jeg merker meg at det her drives uredelig politisk spill. Dette kommer jeg til å huske neste gang man ønsker å komme til et felles forslag i en betent sak. Slike saker er ikke egnet til å skape tillit.

Føler at i dag blir det en litt rolig dag. Var på et litt langt men interessant møte i går kveld om matsikkerhet og beredskap. Fire timer på en relativt vond stol gjorde ikke godt for ryggen.

Titta ut av vinduet i morges, og så at det var kommet en del cm. nysnø etter at jeg parkerte bilen rundt klokka 23 i går kveld.  Nå er det spådd varmegrader, i det minste en varmegrad, og fra i ettermiddag av og det neste døgnet skal det komme mer nedbør. Om det blir regn, sludd eller snø gjenstår å se.
Kanskje dette er dagen jeg skal finne frem stoppesopp og sokkekurv?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg skal i det minste ha en veldig rolig start på dagen. Det ble en litt heftig slutt på kvelden i går.
Etter fire timer på den stolen var kroppen både stiv og vond da jeg bega meg ut av kulturhuset. Vondt å få kroppen i gang i trappene opp fra det som i det minste før kaltes storsalen. Vet ikke hva det heter nå etter at samfunnshuset har blitt alles kulturhus.

Jeg hadde parkert i parkeringshuset i nabobygget. Der er Rema1000 også. Hadde tenkt å slenge innom der på vei hjem.
Vel, både inngangen til bygget og Rema1000 var stengt. Klokka var over 22.00.

Så ble det å stampe gjennom snøen på ubrøyta fortau rundt bygget og ned på andre siden der innkjøringa til parkeringshuset er. Holdt på å stupe i en snøhaug da jeg ikke så helt hvor jeg satte foten, men klarte meg.
Vel fremme ved innkjøringa oppdaget jeg at garasjeporten var lukket. Det samme var inngangsdøra ved garasjeporten. Lukket og låst. På veggen sto det at parkeringshuset var åpent til klokka 22.00.

Det var jeg ikke klar over. Litt rart at parkeringa ved et kulturhus ikke er åpent lenger. Jeg mener folk som skal på kulturhuset vil raskt benytte denne parkeringsplassen.
Litt dumt også at bilen er innelåst i et garasjeanlegg og det er over 7 km på dårlig brøyta fortau og veier mellom meg og Drømmehuset. Mørkt er det og. Ryggen skriker etter å flate ut og  Kjerringa føler seg utslitt før hun starter på vandringen hjem.

Heldigvis åpnet garasjedøra seg da en bil kom kjørende ut. Jeg var ikke sein om å komme meg inn. Dette parkeringshuset er også garasjen for de som bor i leilighetene i to boligkompleks i høy prisklasse. jeg regner med at de og deres gjester ikke har husarrest etter klokka 22. Så jeg regnet med at døra ville åpnes når jeg kom kjørende innenfra.
Heldigvis gjorde den det!

Kjørte gjennom slapsete gater og veier mens tåka kom fykende i store dottet. Droppa å stoppe i noen av de matbutikkene som er oppe til 23. Jeg klarer meg til i dag med det jeg har. Til og med det å stoppe for å handle cola fristet ikke, og da er denne kjerringa sliten.
Så nå blir det brødskive med kaviar, lesing av blogger og nettaviser, tekopp nummer to og en treg start på dagen.

I går leste jeg dette innlegget  inne på bloggen Gryende, og ble så opprørt at jeg straks og med en gang inviterte med meg Gry til Geiranger. Gry var ikke vond og be og svarte kjapt:

Så Geiranger, here we come!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ikke sånn å forstå at Gry og jeg allerede i går bega oss gjennom snø og stengte fjelloverganger i retning vestover. Turen er ikke tenkt gjennomført før i slutten av august, så vi har god tid til å planlegge turen godt.

Det som opprørte Gry og meg var at det ville bli pålagt restriksjoner på hvem som kunne komme til Geiranger under den siste helgen i august når Martha Louise og Durek skal holde bryllup der. At hele bygda skulle bli avstengt på grunn av et bryllup på hotellet i bygda hørtes litt vel provoserende ut.
Riktignok kommer sikkert Kongen og hele arverekka, en del andre kongelige fra andre kongedømmer pluss noen famøse øgler så et visst sikkerhetsoppbud er på sin plass. Men å stenge av hele stedet….

Nå ser jeg at politiet har moderert seg etter at Gry sitt innlegg ble publisert.

Politiet har senere presisert at de ikke utelukker restriksjoner, men at det er for tidlig å si. 

Gry og jeg har overhode ingen planer å menge oss med fiffen, øglene eller de kongelige. Det er ikke det som er målet med turen. Det er heller  ikke hotell Union som ville være målet for vår reise.
Det er mer  muligheten for å kjøpe en is på Joker og vandre rundt i sentrum av Geiranger selv om det foregår et bryllup en kilometer eller to unna.

Utfordringen blir sikkert å finne et sted å overnatte i Geiranger eller nærheten.
Jeg regner med at samtlige overnattingssteder er både overprisa og overfylt av media fra inn- og utland den helga.
Kanskje har jeg noen lesere med kjennskap til området kan komme opp med noen kreative forslag!
Fjelltelt og liggeunderlag føler jeg er et litt tilbakelagt stadium for undertegnede.

I dag er det Valentines dag. Kjærlighetsdagen. Det har aldri vært lagt opp til den store feiringen av det her i Drømmehuset. Vi er vel for gamle for det, Gamle Gubben Grå og jeg.
Altså ikke for gamle for kjærligheten, men vi var liksom over den brusende forelskelsen flere tiår før butikkene ble overstrømt av hjerter og mer eller mindre gode tilbud sånn en måneds tid etter jul.

Kanskje er det etter snart 35 års samliv og en hel haug med hverdager at man burde feire kjærligheten.
Det er jo aldri feil å vise at man setter pris på den personen en deler hus, seng og alle hverdagene med.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Gamle Gubben Grå er glad i sjokolade, men jeg tror ikke han ville bli overlykkelig av noen overprisa sjokolade-hjerter i rødfarget sølvpapir. Ikke blomster heller. Han ville hevdet (med rette) at jeg mest hadde kjøpt de for å glede meg selv.

Så hva er det Gamle Gubben Grå ville bli virkelig glad for? Tja, det eneste som er lett å komme på er bøker. Han formelig spiser de. De åtte han fikk til jul er for lengst lest. Tror han har lest tre, kanskje fire bøker til siden da.

Så her om dagen var jeg ute og kjøpte brukt igjen.
5 bøker lagt ut på en sånn lokal kjøp/salg gruppe. Alle handler om Gamle Gubben Grås yndlingstema. Andre verdenskrig.
Bøkene kostet 25 kroner stykke, og vil nok gi langt mer glede enn om jeg skulle kommet hjem med litt sjokolade kunstferdig innpakka.

Jeg tror jeg må begynne å fotografere middagen min slik at jeg har bildet klart hvis jeg som i dag skulle havne på plassen under en av disse evinnelige matbloggerne som det jo florerer av her på blogg.no.
Eller kanskje ikke. I går hadde vi Sheppards pai. Dere vet en kjøttragu dekket med potetmos og stekt i ovnen. Nydelig mat, men ser ikke så delikat ut når den blir lagt på tallerkenen.
Kunne jo ha tatt bilde av paien da den kom ut av ovnen, for da så den ganske så fin ut.
Vel, gjort er gjort og spist er spist.
Dere får nøye dere med et arkivbilde av elgkarbonade-smørbrød fra Lygnasæter.

Men dette skulle jo handle om pannekaker.
Det er det lenge siden vi har hatt i Drømmehuset. Hadde det oftere når ungene var små og bodde hjemme.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bestemor hadde pannekaker hver torsdag i mange år. Jeg pleide da å stikke dit etter skolen, gjerne mellom skole og speideren. Pannekaker på Bestemors kjøkken er gode barndomsminner.

Vi hadde ofte pannekaker hjemme i barndomshjemmet også. Gjerne sammen med ertesuppe. Fleskepannekaker med ertesuppe. Det er godt det!

Jeg derimot har aldri vært noen stor pannekakesteiker.
Husker jeg hadde ansvaret for å lage pannekaker til middag en gang hjemme i barndomshjemmet. Det var på den tida jeg var student og var hjemme i sommerferien.  De ble ikke helt vellykket. Jeg husker ikke helt hva som gikk feil. For stekte, for tykke, mange melklumper i røra…. Det er mange muligheter. Det er ikke for ingenting at storesøsters innstendige råd til meg i oppveksten var å finne meg en kokk.
Vel, Høvdingen spiste pannekaker mens han leste i avisen. Så spurte han mellom to munnfuller om jeg noen gang hadde stekt pannekaker til min daværende kjærest. (Det var før jeg fant kokken storesøster hadde anbefalt meg å finne)
Jeg måtte tenke litt før jeg nølende svarte “Nei…”.
Svaret fra Høvdingen lot ikke vente på seg; “Ikke gjør det heller.”
Så fortsatte han å spise.