Sitter her med tekopp og tastatur og ser at dagen sakte våkner til liv. Håper jeg skal gjøre det samme. Våkne til liv, mener jeg. Akkurat nå er jeg bare sliten. Har sovet dårlig i natt. Kroppen og jeg har ikke vært helt på lag. Når jeg ikke får sove er det utrolig mange tanker som surrer i hodet. Søvnen blir ikke lettere å finne av den grunn, og i de mørke nattetimene er det gjerne krisemaksimering det går i. Er ikke akkurat løsningsorientert på den tiden av døgnet.
Nå klager jeg igjen. Jeg liker ikke folk som klager hele tiden. Dessuten er det mange som har det verre enn meg. Mine problemer er ubetydelige i forhold til de som er alvorlig syke. En litt sliten kjerring-kropp er ikke stort å gnåle om.
Jeg lever jo greit med den.
I dag blir det å lade kroppen. Det føler jeg på hele meg. Ta igjen litt søvn. Hvile vonde kroppsdeler. Være i min egen boble. Overlate alt som måtte komme av utfordringer til noen andre.
Tror jeg finner pelspledd og sofa og starter med en liten dupp.
Sånn opp gjennom årene har jeg ikke latt meg engasjere stort av alle krigene og konfliktene i Midtøsten. Krig er forferdelig. Det går alltid mest ut over sivile, uskyldige mennesker. Det har alltid vært min tilnærming til Irak/Iran, Libanon, Syria og ikke minst Israel/ Palestina/Gaza. Konfliktene har en komplisert historie som går både flere ti-år, hundre-år og noen ganger et par tusen år tilbake i tid.
Det var jo strid mellom israelittene og egypterne allerede på Moses sin tid.
Men denne høsten har jeg satt meg mer inn i konflikten mellom Israel og Palestina. Det folkemordet som skjer på Gaza og Vestbredden må ta slutt, NÅ!!!
Jeg blåser i om det var Hamas som startet. De 1200 dødsfallene er hevnet nå, med renter og renters rente. Konflikten kommer ikke til å bli noe mindre av at flere blir drept.
På torsdag holdt jeg en interpellasjon på kommunestyremøte.
Ordfører Rødt ønsker å gripe tak i engasjementet fra politikerne på møtet hos Palestinakomiteen Ringerike 6.september i år, der et stort flertall viste stor lyst til å lære mer om Palestina. Etter dette møtet har situasjonen i Gaza spesielt og også på Vestbredden blitt verre enn man kunne tenke seg til i de verste mareritt. Gazakrigen viser en brutalitet og tap av sivile menneskeliv som mangler sidestykke. Rødt har vært i kontakt med Palestinakomiteen og Den Palestinsk-Norske Forening som gjerne vil lage et opplegg for kommunestyret der historien blir presentert. Samt at det vil være et møte med en eller flere av de 150 palestinerne som bor på Ringerike og som gjennom en årrekke har bidratt i lokalsamfunnet vårt. Endelig opplegg er ikke spikret per nå. Det vil utvikles dersom dette er ønskelig fra kommunens side. Vil ordføreren ta initiativ til et slikt fag/temamøte for kommunestyret der man kan øke kunnskap og forståelse om et vanskelig tema.
Jeg ba altså om at Palestina komiteen og Den Palestinsk Norske forening skulle få komme i forkant av et kommunestyremøte å informere, slik mange andre aktører har vært og informert. Det var selvsagt i samråd med folk i Palestina komiteen at denne interpellasjonen var skrevet.
Jeg var spent på Ordførerens svar. Ville han la de få lov å komme?
Jeg tvilte. Det tror jeg de som hjalp meg å skrive interpellasjonen gjorde og. Han er fra Høyre, og ønsker nok ikke å tone noe som kan minne om side i en slik sak.
Svaret var, som ventet, nei.
Det er litt langt og litt sånt tungt politikersvar fordi dette er et formelt svar, så jeg gjengir det ikke her. Det gikk ut på at han hadde stor forståelse for Palestinernes situasjon. Følte med de og var enig i at det som skjer på Vestbredden og i Gaza er forferdelig.
Nevnte og som seg hør og bør at det og er grusomt med tapene på israelitisk side. Noe jeg ikke er uenig i. At mennesker blir drept i krig er like grusomt uansett hvilken etnisitet de har.
Så til mitt spørsmål om Palestinakomiteen og Den Palestinsk Norske forening kunne få komme og gi informasjon til kommunestyret. Der var svaret nei. Han anbefalte de i stedet å arrangere et åpent møte og invitere kommunestyrets medlemmer. Så kunne de som ønsket informasjon komme.
Svaret mitt på hans svar ble da som følger:
Takk for svar ordfører. – Svaret ditt overrasker meg. Det møtet Ordfører i sitt svar etterlyser var i går. Hvor var du? Det var et åpent møte med foredrag fra Odd Karsten Tveit i november. Hvor var du? Det har vært tre markeringer på torget siden 7.10. Hvor var du? Palestinakomiteen og Den Palestinsk Norske forening har erfart at kun et fåtall av kommunestyrerepresentantene møter opp på slike møter når det ikke er valgkamp. Det er derfor de ønsker å komme hit. Jeg merker meg den forskjellsbehandling som her blir begått, fordi det er andre interessegrupper som har fått kommet og informert kommunestyret om saker de brenner for. DNT var her før møtet i dag. Vikingskipet, Lederen av Buskerud Bondelag, Generasjon M, Hafslund Magnora Sol A/S, USN, NorseAid og Buskerudmuseet, har alle vært her de siste årene. Noen opp til flere ganger. Men altså ikke Den Palesinsk-norske forening og Palestinakomiteen. Det synes jeg er trist.
Svaret fra Ordføreren på mitt svar var at jeg ikke hadde noe med å spørre om hva han brukte fritida si på. Jeg synes også det er et trist svar som egentlig ikke er en ordfører verdig.
Men reglene er slik at etter at jeg har kommet med mitt svar og han har fått svare på det er det på tide og gå ned og sette seg igjen. Kanskje fortsetter debatten med at noen andre ønsker å ta ordet til saken. Hvis ingen ønsker å ta ordet går vi videre på sakslista.
Som mangeårig tillitsvalgt har jeg vært opptatt av at arbeidstakere som ønsker det skal ha faste hele stillinger. En lønn å leve av uten å være nødt til å shoppe vakter for å få økonomien til å gå rundt.
Spesielt innen helse og omsorg er det en høy bruk av deltidsstillinger for å “få turnusen” til å gå opp.
I de siste årene har også arbeidsgiversiden begynt å innse at heltid er tingen. Men da må folk arbeide mer ubekvemt. Flere helger, netter og kvelder – fremdeles “for å få turnusene til å gå opp”. De fleste som har vært i bransjen noen år husker vel Anne Kari Bratten, direktøren i arbeidsgiverforeningen Spekter, og hennes sleivete uttalelser om sykepleiere som heller drakk kaffe-latte enn å jobbe. Svaret mitt til henne kan du lese i innlegget. Åpent brev til Anne- Kari Bratten.
På kommunestyret denne uka hadde vi en sak om heltidskultur i kommunen. Vi har satset på det i noen år nå, og saksfremlegget var fult av skryt på hvor flinke kommunen er.
At vi mister en del sykepleiere og andre fagpersoner fordi de for å få hele stillinger ofte må velge mellom 12 timers vakter i helgene eller å arbeide annenhver helg ble kanskje litt underkommunisert. Misnøyen med mye helgejobbing hadde de tenkt å stilne med å betale en drøy tusenlapp mer i måneden.
Jeg var ikke imponert.
Flott at kommunen satser på økt bruk av heltid, men når man for eksempel innen Helse og omsorg har en gjennomsnittlig stillingsstørrelse på rundt 50% er det et stykke igjen til at man kan slå seg på brystet og snakke om heltidskultur.
Det er et stykke igjen før folk også i den sektoren har en lønn å leve av.
Jeg ser og at andel 0% arbeidstakere, såkalte timelønnede er økende. Den skulle i følge planen være på 21% av totalt ansatte og så reduseres år for år ned mot 15%.
I stedet viser tallene at denne andelen, den mest usikre ansettelsesformen, er økende. Den er nå helt oppe i en tredjedel av arbeidsstokken.
Som tillitsvalgt engasjerte jeg meg mye i problematikken rundt 0% arbeidstakere og den usikkerheten de har.
De er i praksis ansatt fra vakt til vakt. De vet kanskje om noen vakter denne uken og den neste, men har usikkerhet om hva de kan regne med å tjene i neste måned, eller måneden der etter. De får ikke lån, og mange av de tør heller ikke leie seg bolig men blir boende hjemme på jenterommet.
Mange av de jobber mye. Svært mye. Det er best å si ja til de vaktene de blir tilbudt slik at de kan ha litt ekstra å leve av hvis det skulle bli smått med vakter neste måned eller måneden deretter.
Har de fri en dag står de opp og gjør seg klar slik at de kan komme seg raskt på jobb hvis en av kollegaene skulle være syk og de blir ringt inn. Det gjør at livet føles relativt uforutsigbart.
Jeg regnet ut en gang hvor mye en slik 0% ansatt hadde arbeidet i gjennomsnitt de siste tre årene. Svaret var 127% stilling.
Løsarbeider med livet på vent har jeg pleid å kalle “nullene mine”.
Nå ser jeg at antallet “null” i kommunen er økende stikk i strid med hva som er planen.
Gjorde det jeg sa noe inntrykk på de andre i kommunestyret? At en tredjedel av arbeidsstokken i kommunen er 0 % arbeidstakere? Ikke nevneverdig.
Tror ikke folk helt forstår hva en slik ansettelsesform medfører. At de ikke har tenkt gjennom det. For det å ha et arbeidsliv som fører til mer utrygghet og at arbeidstakere i enda større grad blir prisgitt arbeidsgivernes velvillighet er ikke riktig utvikling.
Jeg har sansen for et fleksibelt arbeidsliv. Hvis godt voksne mennesker på slutten av karrieren når de kanskje er gjeldfrie ønsker den friheten en slik arbeidsform har er jeg ikke så engstelig. Men de har gjerne faste, trygge stillinger. Det er de unge, nyutdannede som setter livet sitt på vent og inngår slike arbeidsavtaler. Ikke fordi de ønsker fleksibiliteten, men fordi det er det eneste de får tilbud om.
Vi får et A-lag med full sikkerhet og et B-lag som tar alle vakter de kan få bare for å overleve.
Den utviklingen bekymrer meg.
Tror dere jeg strikket så mye som ei maske i går? Niks, det går sakte med de baby-sokkene. Men siden jeg ikke aner hvilken baby som skal få de så har det ingen hast. Og, dere strikking skal da være avslapping og ikke noe som fører til forventningspress og stress.
Avslapping var akkurat det jeg trengte i går. Jeg kjente jeg var skikkelig sliten. Engasjement og kommunestyremøter er ganske slitsomt. Jeg er alltid litt utlada etterpå. Så og i går.
Ikke det at dagen i går ble så avslappende, det ble liksom ikke helt tida til å være helt i min egen boble. Ikke tid til strikketøy, eller å se Nytt på Nytt.
Eller det blir litt feil. Tiden var jo der, men noen ganger blir det ikke slik at tiden brukes slik man kanskje hadde tenkt.
Jeg skulle handle for Høvdingen. Det hadde jeg tenkt å ta på formiddagen, og så flate ut når jeg kom hjem fra han. Ta helg med god samvittighet.
Men da jeg ringte ut til han ville han heller at jeg kom på ettermiddagen. Han ventet en nabo innom på formiddagen og når man sitter en del alene er det jo greit at ikke alt besøket kommer på en gang.
Det har jeg stor forståelse for.
Så da brukte jeg formiddagen til litt husarbeid, ikke så veldig mye for å være ærlig. Litt sånn vanning av blomster og sånne lette ting. ikke pussing av stuevinduer eller vasking av bad.
Så flatet jeg ut på sofaen for å hvile litt – og Gamle Gubben Grå startet støvsugeren i samme sekund som han så hodet mitt traff sofaputa.
Ut på ettermiddagen var det å dra og handle og ut til Høvdingen.
Gamle gubben Grå ble med, så gjorde vi noen andre ærend samtidig. Det var jeg glad for når vi kom frem til Høvdingen. For veien opp til Høvdingen var glasert. Gamle Gubben Grå gjorde et forsøk på å kjøre opp, men hadde (i følge
‘meg) for dårlig fart og kom bare halvveis opp i bakken før han ble stående å spinne. Det er et kjent problem i den bakken for alle som har biler uten antispinn eller firehjulstrekk. Så da var det å rygge, skli ned igjen uten å havne i grøfta. Vi har alle erfaringer med den bakken, og vet at det gjerne holder med et forsøk.
Jeg hadde latt piggskoa bli hjemme. Kan jo ikke bruke de på butikken, og jeg syntes det ble litt drøyt med to par sko bare for å besøke faren min. Det er jo ikke snakk om en ekspedisjon.
Så Gamle Gubben Grå festet kjettinger til støvlene sine. Han er jo alltid beredt på det meste, og skulle begi seg opp til Høvdingen med matvarene mens jeg ventet i bilen.
Vi hadde tre handlenett med matvarer og en pose med tørkeruller. Gamle Gubben Grå måtte ha gått to turer skulle han få med seg alt. Det er ikke direkte langt, men det er noen hundre meter. Og så ble det jo ikke kaffekos på Høvdingen og en litt lengre prat.
Så jeg sukket, Tok det letteste handlenettet i den ene hånda og tørkerullene i den andre og bega meg med bankende hjerte oppover den islagte bakken etter Gamle Gubben Grå. Dere vet is og denne kjerringa er risikosport uten piggsko.
Halvveis oppe i bakken kjente jeg at jeg begynte å skli.
Det gjorde ikke pulsen – eller blodtrykket – lavere.
Jeg ropte på Gubben som måtte sette fra seg handleposene sine og komme tilbake og leie meg opp siste del av bakken.
Vi kom oss opp. Høvdingen fikk matvarene sine og vi fikk kaffe. Praten gikk og tiden med. Når vi skulle begi oss nedover til bilen igjen var klokka over 18 og det var begynt å bli mørkt.
Å begi seg nedover glatte grusveier på holkeføre i mørket er om mulig enda mer risikosport enn å gå oppover.
Jeg hadde mest lyst til å sette meg ned og vente på våren. Med den snøsmelitinga jeg så i går er den bratteste bakken isfri i løpet av neste uke hvis været holder seg og vi ikke får påfyll av nysnø.
Vi kom oss ned, men jeg er glad ingen har direkte utsikt til den bakken. Jeg holdt meg krampaktig fat i Gamle Gubben Grå mens jeg lurte på om han virkelig ville klare og holde meg oppe hvis ei velvoksen kjerring på godt over hundre kilo plutselig mistet bakkekontakten og var i fritt svev.
Heldigvis gikk det bra.
Vi kjørte hjem, en ny tur innom matbutikken for å handle mat til oss. Vi skulle egentlig ha grønn salat med geitost-toast. Det fristet ikke. Så da ble det handlet inn til nachos med kjøtt og alt tilbehør som hører til.
Sjelden har vel maten smakt så godt som da den endelig kom på bordet. Yngste Sønn kom hjem akkurat passe til middag. Og så ble han og jeg liksom bare sittende der ved spisebordet og prate til det var midnatt og på tide å krabbe til køys.
I dag er ny dag og nye muligheter. Jeg har hatt en relativt rolig start på dagen. Yngste Sønn kom seg av gårde i retning Norefjell som planlagt og Gamle Gubben Grå startet dagen med å tråkke i en hundedritt som visstnok lå rett utenfor soveromsdøra. Det er som vanlig litt liv og røre i Drømmehuset.
Nå fyller jeg opp tekoppen og tar en kikk på blogger og nettaviser. Så skal Drømmehuset shines og forhåpentligvis blir vi ferdige med det slik at jeg rekker til byen før klokka 16. Jeg føler for en kaffe-latte i dag – og ikke minst litt rødvin i glasset til kvelds.
Dere vet meg og kirker… Her om dagen var jeg en tur oppe rundt Lunner kirke på Hadeland. En flott kirke med litt dårlig snømåking.
Jeg måtte jo dykke ned i litt av historien til denne kirken og. Jeg synes slikt er utrolig interessant.
Lunner kirke var opprinnelig en liten enskipet langkirke reist av naturstein i siste halvdel av 1100-tallet. Den hadde et rundt vesttårn foran. Tårnet hadde bare adkomst fra kirkerommet via vestveggen, så det kan ha fungert som et slags tilfluktssted. I dagens kirke utgjør det gamle middelalderskipet den østre korsarmen og er nå koret. Kirken er bygd på og fornyet flere ganger. Sist i 1992, men middelalderdelen i stein skal fortsatt ikke være restaurert.
Kirken ble solgt til privat eie under en kirkeauksjon i 1722. Kjøpesummen var 200 riksdaler.
Jeg synes alltid det er litt underholdende å lese at kirker har blitt solgt på auksjon. At hvem som helst med litt kapital kunne gå og kjøpe seg en kirke. Prisen omregnet til dagens kroner blir i underkant av 100.000 kroner. (97.919,75 kr for å være nøyaktig.)
Kirken forble i privat eie inntil 31. januar 1831, da det ble inngått et rettsforlik mellom de daværende kirkeeierne og allmuen i Jevnaker og Lunner om at de sistnevnte skulle overta eierskapet til begge kirkene.
Fundamentet til rundtårnet av stein ble avdekt under en restaurering av kirken i 1987–1988. Den ytre diameteren på tårnfoten måler cirka 5,4 m, mens den innvendige diameteren har vært cirka 2,8 m.[3] Tårnet var det eneste kjente runde kirketårnet i Norge. Over tårnfoten ble det etter restaureringen lagt et glassgulv, slik at gjester til kirken kan se den opprinnelige konstruksjonen. Rundtårn, som bare var tilgjengelig fra kirken, er ellers kun kjent fra St Magnus Church i Egilsay på Orknøyene og noen skånske og slesvigske kirker fra romansk tid.
På de utvendige kirkeveggene er det murt inn 9 relieffer i sandstein, som forestiller mennesker, dyr og fantasidyr. Disse tidfestes til 1100-tallet og kan være fra de revne delene av middelalderkirken, som rundtårnet. I steinveggen, som var en del av den opprinnelige vestveggen, bak prekestolen finns dessuten et ødelagt relieff, som bare kan sees ved å fjerne en luke i panelveggen. Det har altså vært minst 10 slike relieffer. Ingen annen bygdekirke har så mange relieffer i stein.
Jeg visste ikke om disse relieffene, ellers skulle jeg tatt og kikket nærmere etter for å se om jeg kunne finne de.
Litt kirkehistorie hører med når kjerringa har vært ute på tur.
Vivian forteller i dette innlegget om hvor lett det er å få opp temperaturen i mannen sin. Det er ikke så veldig vanskelig når det kommer til Gamle Gubben Grå heller.
Han ser kanskje ut som roligheten selv der han sitter på sofaen med ei bok. Og ja, i slike stunder tror jeg Gubben har det bra og at puls og blodtrykk er på et akseptabelt nivå. Men la oss nå for eksempel si at det kommer en snøplog kjørende gjennom boligfeltet akkurat mens Gamle Gubben Grå sitter der avslappet med boka si. La oss også si at han akkurat har kommet inn etter å ha brøyta innkjørselen og gårdsplassen vår, og er både sliten og litt lei både snømåking og vinter. At han kjenner det både i rygg, og skuldre og føler på at han er 60 og ikke 20 år.
Han ville sprettet opp fra den sofaen med en fart jeg misunner han og stormet til karnappvinduet, gjerne mens gloser som ikke passer seg på blogg kommer ukontrollert ut av kjeften hans.
Hvis han da fikk bekreftet sine bange anelser. At snøplogen som kjørte så fredelig gjennom boligfeltet vårt la igjen skal vi si en kant på tja, rundt en halvmeter snø og is i innkjørsla vår, ja da er både vond rygg og stive muskler glemt.
Da formelig hopper han opp og ned, og det er absolutt ikke av glede, mens strømmen av eder og andre upassende ytringer fortsetter å renne ut av han. Strømmen stopper ikke før han har fått på seg jakke, lue og hansker og jeg hører ytterdøra bli slengt igjen bak han med et smell.
(Jeg håper inderlig talestrømmen stopper når han får kommet seg ut i friluft og blitt litt avkjølt. Det er sjelden jeg går etter for å sjekke)
Mens jeg skriver dette litt over klokka 07.30 om morgenen kommer veiskrapa gjennom boligfeltet.
Gamle Gubben Grå tusler iført sin nye pysjamas og med kaffekoppen i hånda fra karnappvindu til verandadøra til kjøkkenvinduet mens han følger veiskrapa med haukeblikk.
Det har ikke kommet noen eder ennå, bare et lavt Helvete hvisket gjennom sammenbitte tenner.
Mulig han ikke er helt våken ennå…..
I går var jeg på et åpent møte arrangert av Palestinakomiteen og Den Palestinsk Norske Forening her på Ringerike.
Erik Fosse, en norsk lege og professor i medisin ved Universitetet i Oslo var foredragsholder. Han kom hjem fra et oppdrag for NORWAC i Gaza for 14 dager siden og kunne fortelle hvordan han opplevde situasjonen der.
Jeg må si det var en sterk beretning og er foredrag som gjorde inntrykk på en fullsatt sal.
NORWAC (forkortelse for Norwegian Aid Committee) er en norsk humanitær organisasjon som ble grunnlagt i 1983, og som arbeider med problemer innenfor helsevesenet i ulike områder utenfor Norge.
NORWAC blir finansiert med pengestøtte fra den norske regjeringen.
La oss først ta de kalde og brutale fakta;
Gaza er et relativt lite område. I areal er omtrent på størrelse med 2/3 av Oslo kommune.
Det er over 29.000 drepte siden konflikten eskalerte 7.10.2023. over 68.500 skadde, 1,7 millioner har mistet hjemmene sine. Mange av de er på flukt.
Svært mange av de som er på flukt har dratt, på Israels sterke oppfordring, til byen Rafah sør i Gaza.
Vanligvis har Rafah ca. 200.000 innbyggere. Nå bor det rundt en million der. I telt, i biler og på sykehuset.
European Gaza sykehuset som var det sykehuset Fosse og NORWAC-teamet var på er et sykehus med 200 senger.
Der bodde det nå rundt 25.000 flyktninger inne på sykehusområdet og sykehuset.
Tenk å drifte et sykehus på størrelse med et middels stort norsk lokalsykehus med 25.000 flyktninger inne på området. For meg som har arbeidet over 30 år på et sykehus virker det som en relativt krevende oppgave.
På bildet her ser dere en av sykehuskorridorene. Den som går inn til operasjonsstuene. Bak alle lakenene bor det flyktningfamilier.
Det største problemet med sykehuset er ikke alle flyktningene, at det er alt for lite vann og lite med strøm. Det største problemet er at de faste ansatte ikke er der. De er skadet, drept, på flukt eller kommer seg ikke på jobb fordi det ligger snikskytere og skyter på de hvis de forsøker og gå til eller fra jobb.
Sykehuset driftes av helseteam som kommer inn for et par, tre uker av gangen.
Det meste av helsetjenesten er systematisk ødelagt. Ikke tilfeldig bombet, men systematisk ødelagt.
120 ambulanser er totalt ødelagt. 374 helsearbeidere er drept. Det har vært over 400 angrep på helseinstitusjoner. Alle sykehus er angrepet. Kun 11 av 36 sykehus i Gaza fungerer delvis. Det vil si at de fremdeles tar i mot pasienter og forsøker etter beste evne å behandle dem.
Noe av det første de Israelske styrkene gjorde var å arrestere alle sykehusdirektørene og andre med nøkkelfunksjoner. De ble arrestert i oktober/ november. Siden har ingen sett de.
Mange av de som har flyktet fra Gaza by og resten av Gaza-stripen og til Rafah har på mange måter resignert i føge Fosse. De er ferdige med å være redde. De har gitt opp. Nå sitter de og venter på at Israel skal invadere byen, slik de har varslet at de kommer til å gjøre. Sitter der i teltene sine og venter på å bli likvidert.
Er ikke det hjerterått så vet ikke jeg.
I går morges drev jeg og skrøt av et nytt strikkeprosjekt. Vel, det går saaaaakte. Mens andre strikker de nydeligste gensere på en uke eller to (leses strikkekjerring) kommer jeg sikkert til å bruke et halvt års tid på en baby-sokk i størrelse 0-1 mnd.
Årsaken til det er ikke bare at jeg rekker opp hundre og en gang, men mer at jeg ikke tar i strikkepinnene.
Som i går for eksempel. Strikka ikke ei maske.
I stedet systematiserte jeg livet mitt. La alle møter og avtaler inn i kalenderen. Fikk sendt noen mail. Ordnet et par ting som har hengt over meg en stund. Forberedte meg til kommunestyret i dag. En ordentlig kontordag, med andre ord.
Etter det var jeg og hentet medisiner, på et møte i 1. mai-komiteen og i et åpent møte hvor Erik Fosse kom med vitnesbyrd fra Gaza. Han kom tilbake derfra for to uker siden. Utrolig tankevekkende. Dette må stoppe NÅ!
Kommer tilbake til det møtet i et senere innlegg.
Når jeg kom hjem lagde jeg middag. Superrask kikertcurry.
Når den var fortært sånn rundt klokka 22 kunne jeg sikkert strikket noen pinner, men det ble ikke til det.
Jeg hadde liksom nok med å fordøye dagens innhold, og lande litt før en ny engasjerende dag i dag.
Noen ganger er man på rett plass til rett tid. Andre ganger er man det ikke. Jeg var ikke på rett sted til rett tid i går, så dere får nøye dere med et arkivbilde, og litt fantasi.
I går morges, sånn rundt klokka 06 fikk politiet her inne en melding litt utenom det vanlige. Ådølinger på vei til jobb fikk se et syn tidlig en grå februar-tirsdag som de nok sent kommer til å glemme.
En lettkledd mann kun iført noen få dameklær vandret langs E16 en litt kjølig tirsdags-morgen.
Politiet rykket ut til noe de kalte “underlig adferd”. De synes mannen fremsto som beruset, så de kjørte han til legevakta. Etter et opphold i den varme politibilen framsto han mer og mer ok, og ikke så beruset. Så de kjørte han tilbake tl Ådalen og det stedet hvor han var på besøk.
Mannen i 40-åra hadde “kunne ikke gi noen plausibel grunn til hendelsen” står det i avisen, og jeg sitter igjen med sikkert 100 spørsmål.
Det er mye rart oppe i Ådalen. Det er noe alle vi på Ringerike vet.
At det finnes menn som liker å ikle seg dameklær er heller ikke særlig sensasjonelt. Heller ikke i Ådalen vil jeg tro.
Litt mer overraskende at han velger å vandre langs hovedveien før sola har stått opp en tirsdag i februar.
Hadde det vært tidlig før kirketid en søndag morgen kunne det være etterdønninger etter en festlig lørdagskveld,
Men på en tirsdag…. ?
Og dameklær eller ikke, hva med yttertøy?
Og hvor lettkledd var egentlig denne herremannen?
Sånne saker liker jeg å fantasere litt over. Hva skjedde og hvorfor?
Og ja, jeg har noen problemer med at han ikke hadde verdens beste forklaring å komme med for politiet. For hva skal man egentlig si.? Hva ville onkel politi regne som plausibel grunn?
Jeg begynte å strikke et par votter for et par uker siden. Kom godt i gang, og har strikket en runde nå og da. Begynte å nærme meg tommelen. Var fornøyd både med strikkefasthet og garnvalg. Syntes fargekombinasjonen ble bra. Alt var i grunn såre vell.
Nesten….
Proble…. jeg mener selvsagt utfordringene begynte etter noen runder med mønsteret. Vottene skulle strikkes med dobbelt garn. Dvs. at det ble en del tråder å holde styr på. Med tre farger blir det seks tråder.
En ting var at det fort oppsto tugger. Det lot seg løse med å klippe tråder og belage seg på en del trådfester når vottene blir ferdig. Kjedelig, men grei løsning på den utfordringen.
En annen ting var at det hendte et par, tre ganger at jeg bare hadde fått med meg en av trådene i en farge på en pinne eller to. Så måtte jeg rekke opp og begynne på nytt der det glapp.
Du skal ikke gjøre det så mange ganger før strikkegleden forsvinner litt.
Når det blir nok tugger og et par ganger med å rekke opp og strikke samme område to ganger begynner strikkingen fort å bli mer stresspreget enn direkte avslappende.
Jeg strikker på strømpepinner, Når jeg så kanskje begynte å strikke litt løst, hva tror dere skjer da? Jo strikkepinner jeg ikke holder fast i begynner å seile ut av strikketøyet å single ned på gulvet. (Jeg har kun to hender, klarer ikke holde fast i fem pinner samtidig)
Så ble det å plukke opp masker og få de tilbake på pinnene. Husk både to og tre farger. Alle med dobbel tråd. Helst og når du skal plukke maskene tilbake på pinnene. Strikke litt til. Oppdage at den maska plutselig bare hadde en tråd. Rekke opp, fikse og ordne, strikke litt til, pinner seiler ut og deiser i gulvet, plukke opp, strikke litt til, knuter på tråden, klippe, nøste, ordne strikke en pine, feil på mønsteret, rekke opp, strikke litt, pinner singler på ny i gulvet, … Strikketøyet ser ikke like flott ut og går til slutt vegg i mellom så pinnene virkelig singler.
Nå har jeg kuttet alle tråder . Nøstet opp en del. Bladd litt i strikkeboka jeg fikk i julegave for at jeg skulle stresse ned med litt strikking. Funnet meg et strikkeprosjekt med kun en farge og med enkel tråd.
Rillestrikk. Frem og tilbake på to strømpepinner.
Jeg strikker baby-sokker i størrelse 0-1 mnd.
Burde være et overkommelig prosjekt. Jeg har bare rekt de opp to ganger så langt. En gang fordi noen snakket til meg og det ble noe galt med øking av masker, og en gang fordi jeg ikke hadde lest oppskrifta godt nok.
Likevel har jeg trua på at jeg skal klare å fullføre dette prosjektet.
Hvem som skal få sokkene? Aner ikke. Men innen jeg blir ferdig med de kan jeg jo ha fått både en haug barnebarn og oldebarn.
