Gamle Gubben Grå og jeg tok en tur til Sagene i dag. Spiste burgere og koste oss på en uterestaurant, eller kanskje var det mest ei burger-sjappe. Godt var det, og legen sa Gamle Gubben Grå skulle velge mat med kalorier. Da må jo The Greasy House være rett sted, ikke sant?
Etter maten gikk vi litt bortover gata der vi hadde kjørt før vi parkerte bilen. Gamle Gubben Grå hadde nemlig sett noe av interesse Sagene bokhandel. En av de få uavhengige bokhandlere uten kjede tilknytning. En bokhandel med alle typer bøker i hyller fra gulv til tak, og som luktet bokhandel, slik det gjorde i gamle dager. Lykke!
Jeg fant og noe som falt i min smak, Sagene kirke. De som følger denne bloggen vet at jeg er glad i kirker.
Til alt hell var det og Åpen kirke, så Gamle Gubben Grå og jeg tok og en titt inn i kirken.
Og for en kirke! Jeg fikk nesten katedral-følelse. Denne kirken fra 1891. Dette er en av Oslos mest særpregede kirker leser jeg på nettsiden Norske kirker. Det skjønner jeg, for dette kirkerommet tok nesten pusten fra meg. Ikke uten grunn er den blitt kalt Nordkantens katedral. Altså tenkte jeg ikke så feil når jeg sammenlignet den med en katedral.
Ikke minst gjorde alle glassmalerier inntrykk. Mest imponerende var det store rosevindu på gavlen over hovedinngangen i vest. Glassmaleriene ble tegnet av Sigurd Nilsen og utført av glassmester G.A. Larsen i 1906.
Kirken har det som visstnok er landets eneste gjenværende Hollenbach-orgel, fra 1891.
På dette bildet ser dere både orgelet og rose-vinduet. Rosevindu kommer overhode ikke til sin rett på bildet. Det ble alt for mye motlys. Men bildet gir en god gjengivelse av noe av katedral-følelsen.
I dag har jeg hatt en god dag. Tilbragt mye tid sammen med Gamle Gubben Grå. Vi har vært på oppdagelsesferd og laget oss gode opplevelser. Sånne ting som jeg har savnet i sommer. Jeg tror det gjorde oss begge godt.
Nok en deilig augustdag. Sitter utenfor Espresso House på Ullevål og koser meg med rn kaffe-latte og ventet på Gamle Gubben Grå. Må jo inn og være litt moralsk støtte innimellom.
Været er nydelig. Det blåser lett, og løvet over meg gir litt skygge. Jeg føler på en ro her på Ullevål. Høres sikkert rart ut. Det er snakk om et universitets sykehus. Alvorlig sykdom. Vi skal inn til legen senere i dag. Rammen rundt besøket er preget av alvor.
Men for meg er Ullevål fremdeles stedet som minner om glade studiedager. Snur jeg litt på hodet kan jeg se blokka hvor jeg bodde, radiografhøgskolen lå i det gamle bygget rett her borte. Det pulserende sykehuslivet kjennes og trygt. Selv om Ullevål er mye større enn Ringerike Sykehus er det noe kjent og kjært med hbitkledde mennesker og folk I pasienttøy. Det var jo hverdagen min i over tretti år.
Så jeg koser meg i solen med senkede skuldre, og venter på mannen i mitt liv. Der ser jeg han dukke opp.
Hverdagen er helt klart tilbake, og foran meg på bloggtopplista dukker selvsagt en av disse uke-meny-bloggene opp. (Sukk!) De er ikke alltid like lette å kommentere. Ikke pleier de å inspirere meg nevneverdig heller. Det har ikke endret seg i løpet av sommeren. Det med deres evne til å inspirere meg, mener jeg.
Denne er intet unntak. Pizza, pasta, burger og grillmat. Kanskje ikke så veldig revolusjonerende forslag? Har forresten vært veldig lite pizza i Drømmehuset i sommer. Ikke har vi hentet hjem så mange burgere fra burgersjappa heller. Nei her har det stort sett vært mat laget fra bunnen av, som gårsdagen hjemmelagde snitsler. Klapper meg selv litt på skulderen der.
At vi ikke har grillet en eneste gang derimot er litt trist. Har ikke en gang pakket frem grillen. Jeg tror det er der det ligger. At vi ikke har pakket frem og gjort grillen klar til bruk. Får skjerpe oss til neste år.
Kanskje er det en ny grill som skal til? Den vi har er 11 år gammel. Da Gamle Gubben Grå fylte 30 år i 1993 hadde vi akkurat flyttet fra sykehus-leilighet til rekkehuset. Fra blokk med kun lov til å bruke elektrisk grill (hvis det var lov), og til rekkehus med terrasse, egen hage og gode muligheter til grilling. Jeg kjøpte fin kulegrill, kull-grill til Gamle Gubben Grå i bursdagsgave. Svigerforeldrene mine kjøpte hagemøbler, og vips var uteplassen fin og klar til bruk. Gubben har fødselsdag 3. mai, helt i starten av sesongen, så det passer jo så bra. Da Gamle Gubben Grå fylte 40 i 2003 var kulegrillen klar for utskiftning. Gassgriller var nå greia, så jeg investerte i en gassgrill i førtiårs gave. Og siden det var hans grill, ble det og hans oppgave å være grillmester. Smart denne kjerringa, ikke sant. Da Gamle Gubben Grå fylte 50 år i 2013 var gassgrillen begynt å bli sliten, og den hadde vært flittig i bruk. Men Gamle Gubben Grå kom meg i forkjøpet. Han kom hjem med ny gassgrill allerede i april. Denne gangen ville han ha noe annet enn grill i gave når han hadde jubileum. Ok, jeg skjønte tegninga, og kjøpte bålpanne… Da han fylte 60 år i fjor torde jeg ikke tenke tanken på å kjøpe verken grill eller noe annet man kunne lage mat på. (Vi burde i grunn hatt en ny komfyr, men jeg lot det være.) Men den gamle grillen har ikke vært brukt mye de to siste sesongene. Så kanskje en ny grill er det han bør få i 62 års gave?
Nok om grilling. Dette skulle handle om ukemeny og manglende inspirasjon. Den spareribsen til Mat fra bunnen er forresten ikke noe du bare slenger på grillen en dag sola skinner og du får lyst til å grille. Nei, den begynner med oppdeling av en kvart grill, et døgns hvile og over fire timer med forberedelser før du kommer i gang med selve grillinga.
Det eneste jeg finner litt inspirerende på den menyen er den matsekken bredfull av smak. Den gjorde meg så nysgjerrig at jeg måtte klikke meg inn og lese oppskrifta.
Det var litt kjølig og grått i morges, men dagen utviklet seg til å bli en aldeles nydelig dag. Jeg har benyttet den godt.
Da jeg gikk tur med hundene i dag morges fant jeg både rimsopp og rødskrubb som ble med hjem. Ikke haugevis av sopp, men nok til meg. Siden jeg er den eneste her for tiden som liker sopp holder det i massevis.
Litt senere var jeg en tur ute hos Høvdingen. Han var opptatt med å fikse noe på en traktor sammen med et barnebarn, så besøket mitt ble kort. Kunne jo ikke forstyrre karene som jobbet.
På hjemveien stoppet jeg og plukket med meg noen liter rognebær, rognebærtrerne er jo fulle av bær i år. Jeg har planer om å lage rognebær-gele. Det er godt til viltkjøtt. Ja smaker bra til oksekjøtt og pateer også.
Bærene skal bare få en natt eller to i fryseren, så skal jeg skaffe litt epler og lage gelé. Rognan blir mindre sur og besk hvis den blir “frostbitt” har jeg hørt.
Nå maser hundene. På tide mef ny tur. Kanskje finner jeg mer sopp? For meg er dette den fine tida. Tida for å høste av naturens skatter.
I dag er det grått, og tåka treffer furutoppene rundt Drømmehuset. Folk har startet på jobb igjen etter ferien. Selv om det fremdeles er sommer og jeg er glad i August, er det definitivt sensommer med et drag av høst i lufta. Hvor ble det egentlig av denne sommeren?
I går var vi i familieselskap. Hele storfamilien samlet ute hos søsteren min. Eller ikke alle da, passer jo sjelden for alle på en gang. Men vi var 21 stykker hvis jeg ikke teller helt feil. Sist vi hadde familieselskap var i midten av juni. Det er 7 uker siden. Gamle Gubben Grå var ikke med på selskapet i går. Ikke på selskapet for 7 uker siden. For 7 uker siden tilbragte han helga på hytta til Svigermor og hjalp henne med å restaurere brygga og annet forefallende arbeid. 7 uker siden. Det føles som en evighet siden, og samtidig som om det nesten var i går.
For 6 uker siden fikk vi greie på at Gamle Gubben Grå hadde en svulst i l den ene lunga, mest sannsynlig kreft. Utredningen gikk i et rasende tempo, all honnør til helsevesenet og pakkeforløp kreft. I løpet av halvannen uke var han gjennom telemetri, spirometri, bronkoskopi, biopsi, Pet-CT, og to lungeleger. Vi fikk den endelige diagnosen en av de første dagene i juli, og behandlingsforløpet skissert av lungekreft-spesialist på Ullevål få dager etter det. I mellomtiden hadde Gamle Gubben Grå også rukket en tur innom en MR: CT-doseplan var dagen etter, og under en uke etter det begynte behandlingen. Fra vi fikk greie på at det var en svulst i den ene lunga og til Gamle Gubben Grå var ferdig utredet og fikk sin første dose med cellegift og sin første strålebehandling tok det litt over tre uker, 23 dager.
Det var mye å forholde seg til de 23 dagene. Alle undersøkelsene, alle tankene, redsel og håp. Et virvar av dager og følelser. Ta inn over seg hva som egentlig skjer. Informere de som skal informeres. Holde motet oppe hos Gamle Gubben Grå, ungene, Svigermor – og meg selv. Det er kanskje ikke så rart at jeg sitter her og lurer på hvor sommeren ble av for den er vel omtrent det siste jeg har tenkt på, selv om jeg har registrert både regn og flotte solskinnsdager.
Gamle Gubben Grå er godt i gang med behandlingen. Får sin 14. strålebehandling i dag, skal ha sin andre runde med cellegift denne uka. Barten var borte da han kom hjem på fredag. Han fikk frisøren til å gjøre kort prosess med håret på lørdag. Plutselig var det veldig tydelig at han var en kreftpasient.
Ungene har vært mye hjemme mens Gamle Gubben Grå har vært til behandling- Mulig de har behov for å se at jeg ikke faller sammen, mulig de bare har behov for at vi er sammen. Kanskje litt begge deler.
Selv om det føles som en del av meg selv er borte når Gamle Gubben Grå ikke er her, går det greit med meg. Jeg har vært ute ei vinternatt før, og er jo kjerringa som fikser alt. I tillegg har jeg mange som stiller opp for meg. Mange som jeg kjenner bryr seg om oss, og jeg har mange jeg kan prate med hvis jeg føler for det. Det strekkes ut hjelpende hender, klemmer og trøstende ord etter som det blir kjent at Gamle Gubben Grå er alvorlig syk. Jeg føler at jeg er godt ivaretatt. Det største sjokket har roet seg. Nå er det en ny hverdag, men også den kan ha gode opplevelser og gode dager. Målet med behandlingen er at han skal bli frisk. Det er der vi har fokuset. Noen tøffe uker, måneder og så er vi forhåpentligvis ved målet.
De siste ukene har både Datteren og Yngste Sønn hatt ferie og vært masse hjemme i Drømmehuset. I helgen har også Gamle Gubben Grå vært hjemme. Fult hus, og jeg dobler middagsoppskriftene. Jeg har kost meg med folk rundt meg og liv i huset. I kveld reiser Datteren og Gamle Gubben Grå tilbake til Oslo. I morgen begynner Yngste Sønn på jobb igjen etter ferien. Plutselig blir jeg alene hjemme på dagene, og Yngste Sønn har lange arbeidsdager. Hverdagen er tilbake.
Jeg kjenner at jeg gleder meg. Misforstå meg rett, det har vært koselig å ha huset “fullt” og de unge voksne sammen med meg. Drikke tekopper og skravle med Datteren, ha de litt dype- eller helt usakelige samtalene med Yngste Sønn eller bare høre på de unge voksne snakke sammen. Noen å spørre om de kan gjøre små tjenester som å klippe plen eller sette blenderen tilbake oppe på kjøkkenskapet. kort sagt liv rundt meg.
Likevel. Det skal bli litt godt å få huset for meg selv og styre dagene mine selv. Ikke minst flate ut på sofaen uten at noen ser det.
Helseutfordringen til Ut i friluft denne helga er insekter. Kanskje ikke den største utfordringen, tenkte jeg, og tok med meg hundene på tur.
Jeg studerte grøftekantene godt der jeg gikk, og det var nok av sommerfugler. Men de satt liksom ikke stille lenge nok til at jeg fikk tatt bilde av de. Så fort jeg bøyde meg over blomst eller strå mef mobilen hevet, flakset de videre. Hjalp sikkert ikke på at jeg hadde med meg to hunder i bånd.
Og til deg syklist i proff sykkelutstyr og kjapp sykkel, hva med et lite pling i sykkelbjella? Er ikke sånt utstyr påbudt lenger, foresten? Blir gor tungt på de superlett karbon-syklene, eller hva det heter? Gir for mye luftmotstand? Vel, du skremte nesten hjerteinfarkt på denne kjerringa som sto krumbøyd over en blomst og forsøkte å få bilde av en sommerfugl. Sykkelen var så nære at vinden som følger med nesten fikk sommerkjolen min til å virvle opp slik som for Marylin Monroe. To små hunder i bånd var kun cm fra å bli overkjørt.
Omtrent med livet som innsats fikk jeg til slutt et bilde av insekt som jeg er fornøyd med. Ja, hvis sommerfugler er insekter da.
Sitter her med tekopp og tastatur. Resten av huset sover ennå. Jeg nyter litt alenetid vel vitende om at jeg vet at jeg har huset fult og skal kose meg med familien i hele helga.
Hører på nyhetene at det har vært bråk i England denne natten og. Høyreekstreme demonstranter angrep politiet og en moské i Sunderland i England. Ved midnatt var tre politimenn skadet, mulig det har blitt flere i løpet av natta. Demonstrantene gikk til angrep mot politiet, med blant annet steiner, ølflasker og brannslukkingsapparater. Demonstranter snudde også en bil på hodet og satte fyr på den. Det ble først meldt at en politistasjon ble satt fyr på, men senere viste det seg å være en tilstøtende bygning.
Demonstrantene uttrykker ifølge Sky News støtte til Tommy Robinson, som stiftet den høyreekstreme foreningen English Defense League. Han har manet opp til flere demonstrasjoner og opptøyer etter knivdrapene på mandag.
En mindre demonstrasjon skal også ha blusset opp utenfor en moské i Liverpool. Demonstrasjonen i Liverpool ble møtt med en antirasistisk motdemonstrasjon. Ifølge Sky News deltok rundt 200 i motdemonstrasjonen. Sånn blir det selvsagt bråk av, og opprørspoliti måtte bryte inn da de høyreekstreme demonstranter barket sammen med antirasistiske motdemonstranter ved moskéen.
Det skal også være planlagt lignende protester i Glasgow, Lancaster, Blackburn, Newcastle, Birmingham, Dover, Middlesborough, Leeds og Hull. Kort sagt i hele England. Ja i store deler av Storbritanian. Glasgow er vel i Skottland sist jeg sjekka.
Jeg forstår at angrepet på dansekurset og drapet av de tre jentene vekker sterke følelser. Det er så grusomt at jeg ikke finner ord. Men de tre jentene blir ikke levende igjen samme hvor mye pøbelen ramponerer og ødelegger. Ikke føles gatene noe tryggere heller, og det er jo det jeg har forstått liksom er målet. Å ta gatene og tryggheten tilbake. Fra hvem de nå mener har frarøvet dem gatene og tryggheten.
Fienden for disse høyreekstreme vandalistene tydeligvis muslimer, innvandrere og politiet. Så til de grader absurd det enn måtte høres,
Hvis de mener at politiet ikke gjør jobben sin, ikke holder gatene trygge, vil det da bli tryggere hvis man skader flest mulig politimenn og derved reduserer antall politimenn, setter fyr på politistasjoner og politibiler for å vanskeliggjøre arbeidet deres? Blir det noe tryggere ved å overlate ansvaret for tryggheten i gatene til bermen som nå herjer rundt i gatene og kaster stein, blomsterpotter, ølflasker og brannbluss? Høyreekstrem ramp som knuser vinduer og setter fyr på hekken til barnefamilier mens livredde barn gjemmer seg på loftet og frykter for hus, hjem og liv.? Er det sånne elementer som skaper trygghet? Er det sånne elementer man ønsker at skal “ta gatene tilbake”? Vil det føre til at den vanlige mann, kvinne og ikke minst barn vl føle seg tryggere?
Og dette rasisme-aspektet, hatet mot islam og moskeer. Hvor respektløst er ikke det mot de skadde og drepte barna? Bruke deres tragiske død som en dårlig unnskyldning for å fremme fremmedhat og vrangforestillinger. Det gjør meg virkelig forbanna.
Nei, målet helliger ikke middelet. Så langt har ryktene satt i gang av en blogger og omfavnet av de Høyreekstreme som en god unnskyldning for hærverk og opptøyer og alt annet enn økt sikkerhet. Bare økt hat og økt utrygghet.
Den 17 år gamle gjerningsmannen Axel Muganwa Rudakubana er ikke nylig ankommet illegal båtflyktning. Han har bodd i England hele livet. Født og oppvokst i landet. Født i Cardiff og vokst opp i Banks. Han er kristen, og har tilbragt mye tid i kirken som en stille, rolig korgutt. Uten at jeg ser på den opplysningen som en oppfordring til den høyreekstreme bermen om å gå over fra å tenne på moskeer til å tenne på kirker.
Axel Muganwa Rudakubana har også en diagnose innen autismespekteret. Nei, det er ikke en oppfordring til å angripe autister. Det er mer en opplysning om at vi kanskje skal lete etter årsaken innen helse og psykiatri, enn å legge skylda på etnisitet eller religion. Og for Guds skyld, begynn nå ikke å tenne på psykiatriske institusjoner og kaste steiner på helsepersonell.
Jeg sier ikke dette for å unnskylde gjerningsmannen, eller gjøre han til et offer. Det er de tre små jentene som er ofrene. Jeg håper gjerningsmannen får sin straff. Den skal settes av dommere i rettssystemet, ikke av høyreekstrem mobb i gatene.
Det jeg prøver å få frem at det å skape opptøyer over store deler av Storbritannia, og på en måte gi de tre uskyldige små jentenes død skylda for det er så respektløst overfor de døde barna og deres etterlatte at jeg ikke finner ord.
Den fyldige barten har liksom vært Gamle Gubben Grå sitt varemerke. Han har hatt den siden lenge før vi ble sammen. Sikkert fra han begynte på videregående, eller gikk i læra. Vi har kjent hverandre siden våren 1989, og jeg har aldri sett han uten bart.
I dag kom han hjem barteløs. Kreftbehandling fører jo gjerne til at man mister håret, og denne uken hadde Gamle Gubben Grå kommet så langt i behandlingen at håravfallet begynner. For ikke å få maten full av hår hver gang han spiste hadde han ofret barten.
Det er litt uvant å se han “naken” i ansiktet, men det skal jeg nok venne meg til. Det første jeg ba om var et barteløst kyss. Her må man fokusere på det positive.
Hårmanken er fremdeles fyldig og fin, men han røyter mer enn bikkjene, så vi har sittet ute på trammen i hele kveld, Der kan hårene blåse fritt uten at støvsugeren (late Brit) må jobbe seg i hjel.
Jeg lurte litt på om jeg skulle gå tl investering av slik hårføner flere bloggere reklamerer for for tiden. Mulig den blåser så hardt at jeg kunne blåse skallen til Gamle Gubben Grå fri for hår. Det virket ikke som om han var så begeistret for den ideen. Ikke at jeg skulle nappe ut hårene tust for tust heller.
Vi får se. Kanskje blir det en tur innom en frisør i morgen hvis vi drar til byen for å drikke kaffe-latte.
At barten er borte og Gubben røyter tar vi med humor. Det er som forventet. Dog, barteløst bilde har jeg ennå ikke fått tatt.
Oppvaskmaskinen summer fornøyd på kjøkkenet. Jeg har surra rundt i rolig tempo og ryddet og ordnet litt slik man gjør når man har hus og hjem. Ikke de helt store prosjektene i dag. Datteren og Yngste Sønn er hjemme. Ferie. Jeg får mer ånden over meg til de store prosjektene når jeg har Drømmehuset for meg selv.
Er egentlig litt godt å ta det litt rolig. Tror jeg nå begynner å kjenne at juli var litt vel hektisk med alt som skjedde rundt meg og som jeg ikke hadde noen innvirkning på.
Skal straks hente Gamle Gubben Grå på Helseelspressen. Godt å få han hjem for noen dager.
Datteren og Yngste Sønn tar seg av å handle for Høvdingen. Vinn, vinn situasjon. Jeg får hentet Gamle Gubben Grå uten å stresse, og Høvdingen får mat og besøk av noen han ikke ser så ofte. De går besøkt bestefaren og samtidig hjulpet meg.
