I dag er det et interessant blogginnlegg jeg skal få lov å sitte å reflektere over, og ikke en av disse evinnelige ukemenyene. Allan har skrevet om renovasjonasarbeideren med utvidete oppgaver fra gamle dager. Altså rakkeren. Det er et godt og lettlest innlegg som tar for seg rakkeren, også kalt nattmannen sine oppgaver og lave status på en god måte. Er du ikke helt på det rene med temaet rakker, anbefaler jeg at du følger linken over og leser deg opp på Allans gode innlegg. Det er ingen grunn til at jeg skal sitte her og gjenta det han har skrevet. Jeg tenkte heller at mitt innlegg liksom skulle utfylle Allans innlegg, og komme med litt mer utfyllende historier rundt temaet rakker.
En feil i Allan sitt innlegg må jeg derimot påpeke og rette opp. Allan skriver:
alt som ikke fikk ligge i vigslet jord, som selvmordere og ufødte barn, det skulle graves ned av rakkeren.
Jeg tror ikke rakkeren gravde ned fostre i mors liv (altså ufødte barn), derimot udøpte måtte graves ned utenfor kirkegården.
Jeg gjør meg og noen reflekterer over hvor smart det er av Allan å skrive at han tømmer kattedoen, og på den måte gjør noe av rakkerens oppgaver. Da en nederlender flyttet til Helsingør i Danmark, og rakkeren ikke forhastet seg med å fjerne kloakken som samlet seg rundt avtredet hans, fjernet nederlenderen til sist griseriet på egen hånd. Han fikk sin eiendom i orden – og ødela dermed sitt omdømme for godt. Ryktet gikk byen rundt, og han fikk beskjed fra Helsingørs borgermester og råd om å flytte fra byen, ettersom de
«for ingen del ville samtykke ham til medborger efter sådan vandel, hvorved han var fallen i rakkerens embete og hadde gjort seg selv til rakker.»
Så når sånn rundt 1000 blogglesere nå leser at Allan tømmer kattedoen og derved har falt i rakkerens embete og gjort seg selv til rakker, tipper jeg det ikke er lenge før det kommer et brev med kommunevåpen og en anbefaling fra ordføreren om å flytte fra kommunen.
Litt mer fun-fact som jeg og reflekterer litt over. Frem til 1871 ble avfallet fra deler av Oslo tømt på Natmandshaugen,. Det er der Stensparken og Fagerborg kirke ligger i dag leser jeg på Wikipedia. Jeg rynker brynene. Dette er et område jeg kjenner fra min tid i Oslo. Fagerborg kirke er ikke en ny og moderne kirke. 1871 er ikke så lenge siden. Jeg må undersøke litt mer, og finner ut at Fagerborg kirke ble påbegynt i 1901 og sto ferdig i 1903. Er det ikke litt rart at de valgte å bygge kirken på det som bare 30 år tidligere var en av byens avfallsdeponier? Ikke nok med at de velger å bygge kirken på det gamle avfallsdeponiet, fra 1823 til 1871 hadde nattmannen huset sitt der Fagerborg kirke ligger i dag. Rakkeren kunne ikke være formynder, vitne i retten, få borgerskap eller være fadder i kirken. Alle ble de skydd som pesten, og når rakkeren døde, var det ingen lett oppgave å finne likbærere til å hente liket hans. Og så, bare noen få ti-år senere, bygger de kirke der boligen til nattmannen tidligere sto.
Nå er tekoppen tom. Om et par timer skal jeg være på rådhuset, og jeg har ingen planer om å fortelle ordføreren eller andre der at jeg plukker opp hundedritten etter Kidd og Charlie Chihuahua når vi er ute på tur og på den måten gjør nattmannens ærend. Litt rart forresten, nå til dags tror jeg du raskere blir kjeppjagd fra byen hvis du ikke plukker opp hundedritten enn hvis du gjør det.
Hvis det er noen som ikke har fått det med seg; Jeg hater is og holke-føre. I dag har det vært nettopp holke-føre her på Ringerike, og jeg måtte antakelig hatt flere kanner kaffe for å oppføre meg som en harmonisk og forholdsvis sivilisert person. Jeg har ikke drukket en dråpe kaffe, og har derved muligens vært litt Bitch i dag.
Det var min tur til å lufte hundene i dag. Selvsagt var det det. Veien skinte glinsende og glasert i skinnet fra gatelyktene da jeg sto opp. Du skjønner det er glatt ute når kommunens mannskaper strør inne på vårt relativt flate boligfelt før klokka 10 på morgenen.
Jeg tok turen ned i kjelleren og hentet frem piggskoa før jeg gikk ut med hundene. Det var nok smart. Det var virkelig glatt ute! Selv med piggsko fikk jeg flere gleppetak før jeg kom ut av gårdsplassen, og stakkars Kidd gikk ned i spagaten før postkassa. Du vet sånn Bambi på is.
Vi valgte ruta om Hundremeterskogen. Det virket tryggere med myk skogssti med bløt snø enn glasert gangvei uten spor av singel. Turen gikk greit den. Jeg holdt meg på beina og hadde både lemmer og stoltheten i behold når jeg kom hjem med to relativt våte hunder. De er så små at de ikke klarer å gå tur uten å være i kontakt med underlagt. I tillegg er det godt å leke litt der det fremdeles er litt snø.
Litt senere i dag skulle jeg ut med bil. Det var da heksa i meg virkelig kom frem. Er det noe jeg misliker nesten mer enn å gå på glatt føre er det å kjøre på glatt føre. Fornuften sa at det var trygt nå. Jeg skulle stort sett holde meg på hovedveien når jeg kom meg ut av boligfeltet. Den er, saltet, relativt flat og godt oppkjørt, likevel strammet alle musklene seg når jeg satt meg bak rattet.
Det gikk bra. Veiene var bare når jeg kom ut på hovedveien. Trafikken var liten og Kjerringa kunne avpasse farten etter sin redsel for glatt føre. Snart var jeg ved veien der jeg skulle svinge av mot bilverkstedet hvor vi skulle levere bilen. Gamle Gubben Grå kom rett bak med bilen til Yngste Sønn slik at vi kunne ta den hjem.
Inn veien mot verkstedet som ligger litt utenfor sentrum. Jeg har bare vært her en gang før, og ble plutselig litt usikker hvor det var inne på dette industrifeltet. Jeg mente og huske at det var opp en litt bratt bakke på høyre side, og tok sikte på den først og beste av sideveiene. Jeg kom nesten opp før bilen begynte å spinne. F***!
Gamle Gubben Grå stoppet sin bil nede på veien og ble sittende og følge med på den spinnville kjerringa som spant oppe på bakkekulen. Da jeg begynte å vinke febrilsk på han ut av døra kom han gående opp til meg. Du skal ikke opp her, du skal opp neste vei! var hans sindige beskjed. Tror dere Kjerringa ble noe mer rolig og harmonisk av den beskjeden? Vel, det ble jeg ikke! Du må rygge bilen ned for meg! sa jeg samt noe om hvor idiotisk det var at den som kunne veien kjørte bakerst. Gamle Gubben Grå så rart på meg. Det er bare å slippe seg rolig bakover… Mer rakk han ikke å si før Kjerringa var ute av bilen og med forsiktige skritt på vei ned bakken. Gamle Gubben Grå sukket og rygget bilen lekende lett ned.
Vi fikk levert bilen på verkstedet uten flere uhell. Kjerringa klarte å få skuldrene ned i normal posisjon og blodtrykket ned på et normalt nivå. Men jeg kjenner på det at nå er det i gang. Den kalde, fæle tiden hvor farer lurer enten en skal ut med bil eller bein. Fem måneder med snø, is og redsel for å brekke bein og armer eller bulke biler. Jeg vet jeg har sagt at jeg skal lete etter det positive med vinteren i år. På slike dager som i dag må jeg virkelig lete for å finne noe som helst positivt med vinter. Så langt i dag har jeg ikke klart å finne noen. Nå har mørket senket seg, og snart venter en kveldstur med hundene. Og ja, det er min tur i dag. Jeg sukker og stålsetter meg før jeg finner frem piggstøvlene. Ønsk meg lykke til, jeg tror jeg kan trenge det.
Da jeg så at det var Allan som lå på plassen over min denne mandags morgenen visste jeg hva jeg hadde i vente. Syting og klaging over at det er mandag og en ny blank arbeidsuke ligger foran han. Ta deg sammen! hadde jeg tenkt å skrive. Vær glad at du har en jobb! Og, og det har jeg tenkt på lenge, hvis Allan synes denne jobben han har er så grusom at hver eneste arbeidsuke er et ork, hvorfor finner han seg ikke en mer givende jobb?
Men så sto jeg opp i dag og følte på litt av det gråe mismotet Allan kanskje føler på. Veiene utenfor Drømmehuset skinner i lyset fra gatelyktene. Speilblanke ligger de der og venter på at jeg skal komme seilende med to hunder i bånd. Jeg er kanskje ikke den som klager mest over blå-mandager, men jeg er rimelig god til å klage, syte, uffe meg og sutre over glatt føre, is, snø og vinter.
Ikke nok med at jeg skal ut å gå på is i regnvær, jeg skal og ut å kjøre bil på det samme føret. Jeg kjenner skuldrene stramme seg bare ved tanken. Jeg har kjørt mye bil på dårlig føre, pendlet fem mil hver dag til jobb i 9 år. Hadde gjerne to møtedager i Drammen i uka i 12 år. Jeg forstår ikke helt hvorfor det å kjøre noen kilometer på dårlig føre fyller meg med så mye stress. Mesteparten av denne turen går på E16 som garantert er både salta og fri for snø og is. Bilen vår har nye piggdekk, innkjøpt og montert av dekk-forhandler for et par uker siden. Likevel, is på vei enten jeg skal gå eller kjøre får frem stress og klaging og syting i denne kjerringa.
Det ble ikke noe bedre av at radioen melder at her på Ringerike er svært mange busslinjer innstilt på grunn av svært glatte veier. Jeg går selvsagt inn på lokalavisa for å sjekke hvilke. Åh! Kan jeg ikke bare få krabbe tilbake under dyna og bli der til det blir vår?!!
Så da kjære blogglesere er det dags for å summere opp litt om dagen i dag og hva vi har i vente. Ja, det er altså vinter, is og glatt føre. Fem måneder med snø og is venter, og herregud og fader det er trist og leit, så da er det på sin plass å klage og syte og surke og sutre og uffe og stønne og jamre og klynke og sukke og ynke seg og uffe og tute og hulke og sipe og knurre over tilværelsen i dag. Ting blir bedre etter hvert. Det er de fem første månedene av vinteren som er de verste, og jeg har tenkt å klage over det de neste fem månedene.
Jeg vet ikke om hvile er det jeg har brukt mest tid på i dag, men jeg har heller ikke stresset. I grunn synes jeg vi har fått mye ut av dagen, og det helt uten stress.
Sto opp litt før 7, og koste meg lenge med å skrive om 117 vietnamesiske martyrer. Ja, noen ganger er det utrolig mye rart denne kjerringa kan bruke tiden sin på. Selvsagt fikk jeg ikke sitte i fred i bobla mi så lenge jeg ønsket. To hunder måtte ut på tur, og det var min oppgave i dag. Så da ble det tur mens nysnøen lavet ned og lagde vinterstemning.
Seinere i dag gikk snøen over til regn. Fremdeles er det varmegrader, men jeg konstaterte da jeg var på den siste kveldsturen med hundene nå at hvis dette fryser på i løpet av natta er det speilholke og skøyteføre på veien utenfor her i morgen. Jeg skal ikke si hva jeg tenker om akkurat det, men det må være lov å nevne at jeg ikke er vilt begeistret for islagte veier og fortau.
Sånn bortsett fra turene ut med hundene har jeg holdt meg inne i dag. Det samme har Gamle Gubben Grå. Yngste Sønn derimot har vært ute hos Høvdingen sammen med Eldste Sønn og båret ved så Høvdingen på 94 ikke trenger bevege seg ut på isen for å bære ved den kommende uka. Flinke og snille disse ungene våre.
Jeg har som sagt brukt dagen effektivt. Eller i det minste forsøkt å være effektiv. Jeg har tradisjon tro brent noen julekaker. Noe kan reddes, noe kommer til å bli fuglemat. Jeg skylder på at jeg ikke helt har lært den nye komfyren å kjenne.
Jeg har i det minste klart å lage en nellik-appelsin, som ble slik den skal være. Dere vet sånn adventskalender de, i følge Skomaker Andersen i Skomakergata, hadde som adventskalender i gamle dager. Jeg synes de er dekorative i adventstiden, selv om jeg nok ikke kommer til å fjerne en og en nellikspiker hver desemberdag frem mot julaften.
Appelsin og nellik gir duft av jul. Det samme gjør aktiviteten til Gamle Gubben Grå som og har drevet på på kjøkkenet i dag. Og i motsetning til for Kjerringa ser det ut som hans kokkelering går etter planen. Hva han kokkelerer skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg. Det er ikke helt ferdig ennå, og jeg har tenkt at dette her skal beskrives med både bilder og ord.
Søndagen har kanskje ikke vært en hviledag, men jeg har kost meg. At kakene mine har blitt brent er liksom slik det skal være. Som psykologvenninna mi ville ha sagt det, det er ikke resultatet som er det viktige, men prosessen. Og jeg har kost meg jeg, selv om jeg ikke ble helt fornøyd med resultatet.
skriver Ut i friluft i innlegget sitt. Så da bruker jeg kreativiteten min da, og skriver om varme hender. Du vet mennesker som arbeider innen helse- og omsorgssektoren. Mennesker med varme hender, bankende hjerter og kloke hoder.
Her på Ringerike foregår det nå en kamp for å få beholde flere linjer på de videregående skolene. Blant de en linje som utdanner personer innen helse- og omsorg. Et fireårig løp hvor elevene får både fagbrev som helsefagarbeidere og studiekompetanse. Linja er populær og har langt flere søkere enn det er plass til. Likevel har fylkesrådmann eller hva den tittelen nå kalles foreslått å legge ned linja.
For meg blir det litt rart når ungdommen står på torget og demonstrerer for at fylkespolitikerne, som gjerne er på min alder om ikke eldre, ikke skal legge ned studietilbudet. Hvem er det egentlig som trenger disse studieplassene mest? Ungdommene eller de aldrende politikerne?
Ungdom som ikke kommer inn på det linjevalget på videregående de har mest lyst til, enten det nå er fordi linja blir lagt ned eller fordi de ikke har gode nok karakterer, finner seg en annen linje. Mulig blir det en hel annen yrkesvei enn de først hadde tenkt seg. For en ungdom på16 er det et hav av muligheter, og ofte relativt tilfeldig hvor en til slutt havner. Kanskje blir de lærere, snekkere eller heltidspolitikere i stedet for helsearbeidere.
De aldrende politikerne derimot har ikke de samme valgmulighetene som ungdommen. Alderen vil innhente den ene etter den andre av de. De har ikke fremtiden foran seg, slik de demonstrerende ungdommene har. Om ikke alt for lenge, kanskje raskere enn de tror, vil de få mer og mer behov for hjelp fra helsevesenet. Da er det de som merker på kroppen at vi har mangel på helsearbeidere her i landet. At fordi de prioriterte en litt større sum på bunnlinja, et litt større overskudd. og dermed prioriterte vekk de motiverte ungdommene som ønsket å jobbe innen helsevesenet. Ja så er det ikke noen varme hender tilgjengelig til å ta vare på de når de trenger de. De hendene snekrer hus, underviser barn og unge eller studerer samfunnsvitenskap for å gjøre en karriere i politikken eller byråkratiet i stedet.
I dag er det fest og feiring i Drømmehuset. Kjerringa slipper å kommentere en ukemeny eller annet mat-relaterte innlegg. Jeg skal sitte å reflektere over en feiring som fant sted for noen dager siden nede i Grekenland. Interessant nok i grunn. Men jeg skrev om den feiringa også i innlegget Feiring i Chania. Litt usikker på om jeg klarer å utfylle noe særlig om den feiringa. Men de fleste dager har noe med seg. Så jeg tok for meg dagen i dag for å se om vi har noe vi kan markere i dag. Gjør dere klar for en liten historieforelesning.
Katolikkene, er flinke på merkedager. I dag er det minnedag for 117 martyrer fra Vietnam som ble drept i perioden 1745 – 1862. Jeg innrømmer gjerne at det at det finnes 117 vietnamesiske martyrer var nytt for meg, og jeg måtte søke opp litt mer informasjon.
Disse 117 martyrene døde mellom 1745 og 1862 under kristenforfølgelser som egentlig varte fra 1625 til 1886 og kostet totalt 130.000 livet. Blant de 117 var 96 vietnamesere og 21 utenlandske misjonærer. Av misjonærene var 11 spanjoler og 10 franskmenn. Av martyrene ble 76 halshogd, 21 kvalt (hengt og garrottert), 6 brent levende, 5 lemlestet ved at lemmene ble hogd av en etter en og 9 døde i fengsel som følge av tortur. For de som i likhet med meg ikke er så belært i henrettelsesmetoder er garrottering en henrettelsesmetode som består av et tau som ble lagt om halsen på den dømte, som satt på en stol, og som så ble strammet ved hjelp av en pinne.
Blant martyrene var en kvinne, den hellige Agnes De. Den hellige Agnes De ble født i 1771 i Ba Den i Vest-Tonkin i Vietnam i en kristen familie. Hun var mor til 6 barn. Hun ble arrestert for sin tro og døde i fengselet i provinsen Nam Dinh den 12. juli 1841, 70 år gammel. .
Den tradisjonelle vietnamesiske religion er buddhismen, sammen med elementer fra taoisme, konfutsianisme og lokal forfedredyrkelse. Den katolske kirken ble innført av spanske og etter hvert også franske misjonærer i begynnelsen av 1500-tallet. Til tross for begynnende forfølgelse slo kristendommen rot og tidlig på 1600-tallet var det rundt 800.000 kristne i Vietnam.
Forfølgelsen gikk i bølger gjennom 16- og 1800-tallet. Litt avhengig av hvem som styrte i Vietnam. I 1802 etablerte den første keiseren fra dynastiet Nguyen, Gia Long, seg med hjelp av den jesuittiske generalvikaren for Cochinkina, Pigneau de Béhaine. Det sikret at kristendommen i området kunne nyte en periode av ro i de første 20 år av 1800-tallet. Mange ble omvendt og kristendommen hadde stadig fremgang.
Men dette ble dramatisk slutt på under Annam-keiseren Minh Mang som regjerte fra1820 til 1841. Han trodde at opprørsforsøk mot ham var inspirert av misjonærene, så han satte i gang forfølgelser av kristne. Han kunngjorde også strenge lover mot buddhisme og taoisme. Kort sagt nok ikke en religiøs mann. Han var mer en ivrig konfucist. Ifølge konfusianismen skal de yngre ha respekt for de eldre, kvinnen skal ha respekt for mannen, og alle skal respektere keiseren, som har himmelens mandat til å styre. Altså man skulle ikke ha andre guder enn han.
Fra 1832 utviste han alle utenlandske misjonærer og beordret de vietnamesiske kristne til å avsverge kristendommen ved å trampe på krusifikser. Alle kirker skulle ødelegges og kristendomsundervisning ble forbudt. Svært mange led døden under hard tortur, inkludert partering ved at alle lemmene ble hogd av en etter en. Dette kalles «lang-tri» eller langsom død. Torturistene kuttet først av føttene ved anklene, så ved knærne; så fingrene, armene ved albuene og så videre til bare torsoen var tilbake. I beste fall ble torturen avsluttet med halshogging.
Minh Mang.
Minh Mang ga også ordre om at alle prester skulle arresteres. De fleste slapp unna, men Frans Isidor Gagelin ble tatt, fraktet til den keiserlige hovedstaden Hue og drept den 17. oktober 1833.
Den hellige Frans Isidor Gagelin ble født i 1799 i Montperreux i Frankrike. Han ble sendt til Vietnam i 1822. Ved ankomsten dit ble han viet til prest. Han arbeidet nidkjært som misjonær inntil forfølgelsen brøt ut og keiser Minh Mang bestemte at alle prester skulle arresteres. Han overga seg til mandarinen i Bongson i Annam og ble tatt med til den keiserlige hovedstaden Hue, og dømt til døden for «å forkynne religionen om Jesus». Han ble langsomt kvalt til døde på skafottet den 17. oktober 1833. Tre dager senere fikk keiseren liket gravd opp for å sjekke om Frans Isidor Gagelin hadde stått opp fra de døde.
I denne forfølgelsen, som varte til 1840, ble de spanske dominikanske biskoper Ignatius Delgado og Dominikus Henares, som begge hadde arbeidet over 50 år i landet, arrestert og drept. Deligado var 77 år gammel, Henares 73 år gammel. En relativt høy alder i 1838 som var året begge ble drept.
I 1840 forsøkte keiser Ming Manh en forsoning med Frankrike og sendte to mandariner som ambassadører. til Frankrike. Men kong Ludvig Filip nektet å motta dem. Likevel ble det litt roligere en periode, muligens fordi Minh Mang døde i 1841 etter å ha falt av en hest.
Etter en kort periode med ro startet nye forfølgelser i 1847 under Annam-keiseren Tu Dúc , da de kristne ble mistenkt for å medvirke i et opprør. Mange franske misjonærer ble fengslet og dømt til døden, inkludert en prest ved navn Lefèbvre. Han hadde riktignok konspirert mot keiseren, såhelt feil var ikke de anklagene. Uten å vite at Lefèbvre var blitt løslatt, blokkerte den franske marinen havnebyen Da Nang ved Hue og bombarderte byen. Den rasende keiseren truet med represalier mot misjonærene, men satte ikke truslene ut i livet. I stedet lot han sinnet sitt gå ut over en vietnamesisk båtskipper, Matteus Gam, som var arrestert for å ha smuglet utenlandske prester inn i landet. Gam ble henrettet fordi den franske marinen blokkerte havnebyen. En blokade som skyldtes at Lefèbvre riktignok var blitt arrestert, men uten at franskmennene hadde fått med seg at han og var blitt løslatt. Jeg føler at Matteus Gam døde på grunn av en god del forhold som ikke hadde noe med han å gjøre. Mulig en fattig trøst at han ble saliggjort til martyr 53 år etter at han ble torturert og halshugget.
De franske og spanske anstrengelsene for å beskytte sine landsmenn forårsaket et stort fremmedhat og antikristne grusomheter. Keiser Tu Dúc utstedte dekreter mot kristendommen også i 1848 og 1851. Innfødte katolikker ble svimerket og fikk eiendommene sine konfiskert.
Eldre misjonærer begynte å appellere til Frankrike for beskyttelse, og den apostoliske vikaren Pellerin dro til Frankrike for å be regjeringen om å etablere et permanent nærvær i Vietnam ved å kreve territoriale konsesjoner som britene og franskmennene hadde gjort i Kina. I 1856 bombarderte franske krigsskip igjen Da Nang, og to år senere angrep et korps, hovedsakelig fransk men også med spansk deltakelse, havnebyen. Men de klarte ikke å befeste styrkene sine. Aksjonen førte til at Tu Dúcs forfølgelse av Kirken ble verre mellom 1856 og 1862. Enda en gang måtte utenlandske misjonærer , innfødte prester og legfolk lide døden for kristendommen. I 1862 sto keiser Tu Dúc også overfor et opprør i nord, som var oppmuntret av franskmennene, og han kunne ikke kjempe på to fronter. I juni 1862 ble det undertegnet en ydmykende avtale mellom Frankrike og Annam som garanterte religionsfrihet, og det var begynnelsen på slutten for forfølgelsene i Vietnam, men også senere var det eksempler på masseforfølgelser på 1870- og 1880-tallet, ettersom Tu Dúc Mnnlot å følge opp avtalen om religionsfrihet og behandlet katolikker som franskmennenes kollaboratører. I 1885 var det på ny et fryktelig blodbad over hele Vietnam. 163 kirker ble brent og 4.799 katolikker ble drept og 1.182 døde av «sult og lidelser». Ingen av disse ofrene er imidlertid anerkjent som martyrer.
Tự Đức ble rammet av en svulst i ryggen og ble stadig mer svekket. Han døde i 1883 samtidig med at franske styrker rykket mot Huế.
Så er 117 av de rundt 130.000 som ble drept av forskjellige grunner blitt saligkåret til helgener i ettertid. Mulig kommer det flere saligkåringer, men alle 130.000 som ble drept under kristenforfølgelsen blir nok ikke helgener. Blant annet fordi det nok ligger en del dødsfall med i det tallet som kanskje var mer politisk betinget enn direkte religiøst.
De 117 martyrene ble saligkåret i fire grupper, de første 64 den 27. mai 1900 av pave Leo XIII, den andre, den 20. mai 1906 og den tredje den 2. mai 1909, begge av den hellige pave Pius X (til sammen 28), og den fjerde den 29. april 1951 av pave Pius XII (25 martyrer, inkludert to spanske biskoper). De ble så alle sammen helligkåret i Roma søndag den 19. juni 1988 av pave Johannes Paul II. Helligkåringen i Roma fant sted uten kommunistregimet i Hanois deltakelse. Den nåværende regjeringen i Vietnam inntar det standpunkt at martyrene ganske enkelt var agenter for kolonimaktene.
Før var minnedagene deres spredt over hele kalenderen, ofte på de enkeltes dødsdager. Nå feires de sammen den 24. november.
Dette ble et langt innlegg. Historie-forelesningene mine blir gjerne det. Håper noen har orket å lese hele innlegget og kanskje lært litt. Jeg synes vi skal tenne et lys for de 117 vietnamesiske martyrene i dag, og kanskje et lys for de mange vietnameserne som ble drept og aldri ble martyrer.
Det er ikke snøtunge graner her på Ringerike, langt der i fra, og den snøen som har kommet forsvinner nok i morgen. Det er spådd regn og mildvær. Nei valg av bilde skyldes ene og alene at Kjerringa begynner så smått å komme i julestemning. Eller mer riktig er det kanskje å si før-juls-stemning, og det enda det er ei uke igjen til både første søndag i advent og første desember.
Neida, julestresset har ikke inntatt Kjerringa, ikke i år. I år skal førjulstida i Drømmehuset være fredelig og harmonisk, og vi skal være ferdige med alt lenge før Datteren kommer hjem på juleferie Lille Julaften. Hørte jeg noen kremte? Et tilløp til latter? Lesere som har fulgt Gamle Gubben Grå og Kjerringa gjennom tidligere førjulstider har kanskje opplevd noe annet enn stress-fri harmoni? Vel i år skal selvsagt alt bli helt annerledes…. Eller kanskje ikke. Det er viktig med tradisjoner har jeg hørt.
Det er bare 23. november i dag. Et hav av tid til å lage jul. Og ja, jeg er godt i gang selv om jeg ikke har skrevet så mye om det på blogg. At jeg ikke har delt så mange juleaktiviteter på blogg kommer av at jeg som vanlig har tenkt å dele førjuls-tiden med dere lesere i desember. Sånn Gamle Gubben Grå og Kjerringa lager jul, og for at det ikke skal bli en stressfaktor har jeg allerede godt i gang med de innleggene. Der skal jeg dele juleforberedelser og jule-historier. Det er bare å glede seg.
Så nå sitter jeg her en lørdag i november. Huset dufter av jul. Kanskje ikke helt av ribbe, grønnsåpe og granbar, men mer av pepperkake, gløgg og medisterkaker. De første julegavene er pakket inn, flere ligger klare til å bli pakket inn ved anledning og enda flere er på vei i posten. Kjerringa har bestemt seg for å handle sittende ved PCn i langt større grad i år. Mye bedre måte å handle på enn å stresse rundt på overfylte kjøpesenter. Jeg var en tur innom senteret i ettermiddag, og det var helt klart at julehandelen var i gang. Gud, så mye folk! Jeg gjorde mine to ærend super-raskt, og kunne sette meg rolig med en kaffe-latte og se på folkemengden.
Som dere leser, julestresset smitter ikke på Kjerringa i år, i det minste ikke så lenge det er november og et hav av tid igjen til jul….
Tekopp og tastatur. Utenfor Drømmehuset skinner sola. De Tosifra blå. fra i går har blitt redusert til noen få kuldegrader, og det skal bli varmegrader i løpet av dagen. Jeg øyner håp om så vel kaffe-latte som julegrantenning nede i byen i løpet av dagen. Så hvorfor er Kjerringa så molefonken?
Jo. Den siste uka har jeg skrevet om Pølse, om Tomatsuppe, og om fisk som ikke smaker fisk. jeg klarer ikke helt å motivere meg til å sitte å filosofere over koteletter. Hvorfor er det alltid en eller annen ukemeny som er det siste bloggeren over meg på bloggtopplista har publisert? Om jeg er nesten på toppen av lista som i dag på en hederlig 4. plass, eller om jeg ligger langt nede på en 11. plass, så ligger det en eller annen blogger på plassen over meg som har publisert en ukemeny som sitt siste innlegg. Tenker ikke folk på noe annet enn mat?
Den øverste overskriften når jeg klikker meg inn på Aftenposten.no er Hvordan vaske stekepanne, kaffetrakter og vaffeljern: Tipsene alle burde vite. Hos lokalavisa kan jeg lese at Lions Club Hønefoss er i rute med julebaksten. Joda, Aftenposten opplyser meg om at minst 19 skal være drept i israelske angrep i Gaza og at politiet rykket ut til øksemann i Oslo, men det er vasking av steikepanne som får den største overskriften. Det er nok jeg som er i ubalanse med tidsånden når jeg mener det kan være mer interessante tema å skrive om enn koteletter og vasking av steikepanner.
Dagsavisens hovedoppslag er en komentarartikkel om Marius Borg Høiby. Det er vel knapt mulig å komme med noe revolusjonerende nye tanker i den saken. Det er vel skrevet 10.000 kommentarartikkel om den unge mannen allerede, og da bare i løpet av de siste fire månedene. Plutselig virket det mer interessant å skrive om koteletter. Jeg tviler på at det er skrevet 10.000 artikler om koteletter de siste månedene.
Nei, skal det bli kaffe-latte i løpet av dagen er det best å ta den siste slurken av tekoppen, legge vekk tastaturet å komme seg i gang med dagen. Kanskje blir det koteletter til middag.
I dag var det et tosifra antall minusgrader utenfor Drømmehuset når vi sto opp. Vinteren kom like plutselig som alltid. Snø på tirsdag, og nå kulde. Været ble bra utover dagen. Klart og sol som skinte på hvit snø. Joda, selv jeg kan se at det er vakkert.
Likevel har jeg stort sett oppholdt meg inne. I koseklær og med tykke tøfler på føttene har jeg tusla rundt her i Drømmehuset og kost meg med litt husarbeid, litt soving på sofaen og opp til et par timer foran peisen med en bok. Ladet batteriene med andre ord.
Finnes det noe mer irriterende enn sånne godt voksne mennesker, som meg, som med kritisk røst sammenligner noe i dagens samfunn med da jeg var ung? I dag har jeg planer om å være en slik irriterende kjerring. Det gjør jeg med den selvsikkerhet som slike kjerringer som har levd en stund naturlig opparbeider seg, og vel vitende om at det mest irriterende med slike kjerringer og uttalelsene deres er at de som regel har rett.
Grunnlaget for mine refleksjoner i dag er Katrine Stenhjem og hennes oppskrift på Spicy laksepanne. Det er tredje dagen jeg reflekterer over Katrines ukemeny denne uka. Jeg har allerede skrevet om Pølser og tomatsuppe så nå har turen kommet til Spicy laksepanne. Det fine med denne laksepanna er ifølge Katrine Stenhjem:
Dette er en kjempegod middag med fisk som slett ikke smaker fisk, ihvertfall veldig lite fiske-smak og det er bra for de som er sensitive for sånt
Fisk som ikke smaker fisk. Jeg ser for meg en trassig unge i barnehagealder med hengeleppe som kunngjør surt at vedkommende ikke liker fisk. Jeg er trebarnsmor. Jeg har vært gjennom noen slike seanser. Fisk ble servert like fullt. Ungene ble ikke truet til å spise, men fikk heller ikke diktere middagsvalget i vår familie eller spesialmiddag. Spis det du liker av maten vi har til middag, da. Poteter, saus, grønnsaker. Er vi borte spiser vi det vi får og takker når vi går.
Mulig jeg tar feil men jeg har liksom følelsen av at Katrine Stenhjem ikke har trassige småbarn i tankene med sin setning, men voksne mennesker som er litt sensitive for fiske-smak. Du er ikke sensitiv for fiske-smak vet du, du er bare kresen!ville jeg ha sagt hvis et voksent menneske hadde kommet med en sånn kommentar ved et middagsbord. Eller muligens jeg ikke hadde sagt det høyt, bare tenkt det stille i hodet mitt. Kommer litt an på i hvilke sammenheng. Om jeg var gjest eller vert, og hvor godt jeg kjente vedkommende.
Jeg vet at det er mennesker som er allergiske mot fisk. Men da er det fisk, eller enkelte fiskeslag man er allergisk mot. Altså fisk som næringsmiddel. Ikke fiskesmaken. Da bør man jo holde seg unna fisk selv om den er krydra til det ugjenkjennelige.
Jeg håper ikke en godt krydra laksepanne er tiltenkt fiskeallergikere som ikke skal merke at de spiser fisk, og som så spiser maten glad og fornøyd og får kløe, mageproblemer eller i verste fall pustevansker og anafylaktisk sjokk som følge av middagsspisingen. Det ville jo være direkte grusomt, og jeg tror ikke Katrine er grusom.
Så da er vi tilbake til voksne mennesker som rynker på nesa over helt vanlig mat og sier jeg er sensitiv for fiskesmak, og forventer at det er grunn god nok til at det skal trylles frem en annen rett som faller mer i smak. For meg er det å være kresen.
Jeg er selv relativt kresen. Det er en god del smaker jeg ikke liker. Jeg liker ikke kirsebærsaft. Det smaker glatt. jeg liker ikke grøt. Jeg liker ikke puddinger og geleer. Jeg liker helt klart ikke sviskekompott! Jeg er relativt kresen på hvilke potetslag jeg synes er gode og hvilke som gjør seg best som grise-potet. (altså mat til grisene). Slik kunne jeg fortsatt. Lista kunne bli lang, og enda lengre var den i oppveksten. Men med unntak av sviskekompott ville jeg spist alt hvis jeg fikk det servert uten å komme med fraser om sensitivitet, ja uten å nevne med et ord at maten ikke falt i smak.
Når man skal på kurs og kongresser får man spørsmål om allergier når man melder seg på. Mulig det har blitt endret til mat preferanser eller kostholds-fanatismer, for det er ikke lenger bare det som kan ta livet av gjestene et stakkars hotellkjøkken må ta hensyn til. Det er alle de greiene folk er litt sensitive for enten den sensitiviteten har sin bakgrunn i smak, religion, ideologi, idioti eller hva som får mennesker til å mene at de ikke kan spise det ene eller det andre. Folk fører opp og krysser av og forventer at det skal tas hensyn til hvert enkelt individs høyst private fikse ideer.
Vegetarianere er ikke allergiske mot kjøtt. Veganere er ikke allergiske mot egg. Norvegianere er ikke allergiske mot mat med opphav rett over svenskegrensa, Lav-karbo-folka er ikke allergiske mot karbohydrater, jøder og muslimer er ikke allergiske mot svinekjøtt, slik kunne jeg ha fortsatt. Like fordømt forventes det at det skal tas hensyn til slike ting i alt fra bryllupsmiddager via familieselskap til barneselskap.
Det er slik nå at snart har hvert eneste menneske sin egen diett, gjerne konstruert oppe i sitt eget hode på bakgrunn av fikse ideer. Dietter eller matpreferanser de forventer at omverdenen skal ta hensyn til. Faren ved det er jo at de som skal lage maten til slutt gir opp. Fordi det er så mange preferanser som ikke bunner i noe annet enn at folk er kresne, selvopptatte og har primadonnanykker.
Og nei. Det gjør kanskje ikke noe om Norvegianeren får i seg en bit camembert fra Frankrike, lavkarboguruen får i seg en potetbit, muslimen får i seg saus med litt ribbefett, eller veganeren får ei kjøttbolle som er laget av kjøtt. Men hva med når nøtteallergikeren får i seg en nøttepanert svine-filet?
Nøtteallergikeren kan få pustevansker og gå i sjokk, i verste fall dø av en bit av den panerte svine-fileten. De med cøliaki eller laktoseintoleranse må kanskje tilbringe resten av samlingen, festen, bryllupet på do hvis de får i seg henholdsvis hvetemel eller melkeprodukter. Det er forskjell på det å være allergisk og det å være kresen eller ha en fiks ide.
Jeg var på en samling en gang. Ja det var i Rødt. Da vi satte oss ved langbordene, vi var vel et sted mellom 20 og 40 stykker kom servitørene med fargete postitlapper som de festet på oss. Grønn for veganer, rosa for cøliaki, brunt for nøtteallergi…. Noen så ut som det reneste fargekart. Jeg satt der uten en eneste lapp. (Jeg hadde “glemt” at jeg hadde diabetes. Det er liksom min greie. Noe jeg klarer å ivareta selv.) Vi uten lapper var i et klart mindretall. Servitørene kom strenende med den ene tallerkenen etter den andre, og forsøkte etter beste evne og innfri alles ønsker og behov. Men så fikk veganeren lyst på kylling. Hun hadde bare sagt at hun var veganer fordi hun ikke orket å spise oksekjøtt. Nøttealergikeren fikk lyst på den sjokolade-desserten med nøttebunn naboen fikk, nøttealergien gjaldt egentlig bare for at hun ikke likte hakkede valnøtter i salaten osv. Servitørene ble strammere og strammere i ansiktet mens de løp frem og tilbake og byttet retter slik at alle skulle bli fornøyd.
Et hyggelig måltid slik det antakelig var tiltenkt ble for meg som liker å kose meg med maten og samtale med de rundt meg til en stresset seanse hvor all prat rundt bordet handlet om mat.- Og ikke om maten vi spiste, men om maten folk av en eller annen grunn ikke spiste, eller var litt sensitive for smaken av. En av deltagerne dukket ikke opp på dag to. Hun lå på rommet med magesmerter og ønsket å ha toalettet i umiddelbar nærhet. Hun trodde hun muligens kunne ha fått en saus eller suppe jevnet med hvetemel til tross for rosa lapp. Det var jo relativt kaotisk under serveringen fordi så mange ville bytte maten de ikke tålte fordi de tålte den likevel.
Så skal vi bli enige om at det at vi er kresne, eller litt sensitive for enkelte smaker det holder vi for oss selv. Dytter kanskje sviska litt i ytterkant av tallerkenen under måltidet, men lar kjøkken og servitører ha fokus på de som ikke tåler maten – ikke de som ikke liker den. Når jeg var ung lærte vi at all mat var god.
