I årevis nå har vi blitt tuta øra fulle av det høye sykefraværet her til lands. At det snart er sykemeldinger, arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd på hele gjengen. En haug unnasluntrere og latsabber som ikke gidder å stå opp om morgenen og gjøre sin plikt, det er det vi er. I det minste er det det inntrykket noen ønsker å skape.
De nyeste tallene fra NAV og SSB forteller en annen historie. Sykefraværet er fremdeles høyt, men det har gått nedover så langt i år. I 2025 har vi sett en nedgang i sykefraværet hvert kvartal, det gjelder både det egenmeldte og det legemeldte sykefraværet. Navs ikke-sesongjusterte tall viser at det legemeldte sykefraværet var på 4,8 prosent i tredje kvartal 0,3 prosentpoeng lavere enn året før.
En million færre dagsverk gikk tapt til legemeldt sykefravær i årets tre første kvartaler, sammenlignet med tilsvarende periode i 2024. 124.500 færre arbeidsdager gikk tapt på grunn av psykiske lidelser i tredje kvartal sammenlignet med året før.
Dette er tallenes klare tale. Rene fakta. Nå håper jeg de mediene som har skreket høyest om hvor pinglete, syke og late vi er også formidler at sykefraværstallene er på vei ned selv om det kanskje ikke er et politisk riktig budskap å formidle. Den sittende regjering er jo blant de som bidrar mest til stigmatisering av syke og uføre som late unnasluntrere.
Kjerringa våknet i dag og kunne glad og fornøyd konstantere at hun er blitt synsk. I går i innlegget Alt har sin pris… skrev jeg: Jeg tror og jeg vet hvem som vil få prisen denne måneden. Det nærmer seg desember. Det er flere priser som skal deles ut her på blogg. Jeg mente selvsagt at Allan kom til å benytte anledningen når han skal kåre månedens blogger i november til å smiske med Gry Henriksen i forkant av Gryxen Awards. Når jeg våkner opp i dag og leser innlegget til Allan så kan jeg altså fornøyd at jeg hadde rett, og følgelig er blitt synsk.
Gry er helt klart en verdig vinner. Hennes iherdige innsats med Gryxen Awards for å fremme platformen blogg.no står det respekt av. I tillegg skriver hun fengende innlegg om samfunnsaktuelle saker. Slik setter jeg pris på. Hun har og en god penn, og sin egen stil å skrive på, sitt eget språk.
Allan har noen forslag til endringer i kategoriene til Gryxen Awards, alt for å øke sine sjanser til å vinne en eller flere priser. Han foreslår å sløyfe kategorien “Årets meningsytrer” og i stedet innføre “Årets reklameblogger” eller “Årets fjasball” skråstrek “Årets tullkuk”. Jeg kan støtte inføring av “Årets reklameblogger”, men selvsagt ikke på bekostning av “Årets meningsytrer”. “Årets fjasball” skråstrek “Årets tullkuk” ser jeg ikke noe behov for. Ikke tror jeg det vil gavne Allan heller. Det er andre bloggere som er langt mer kvalifisert enn Allan til en slik pris.
Gryxen Awards er som sagt et godt tiltak som Gry bruker mye tid på og som engasjerer mange her inne. Jeg har et ønske om at vi alle i år støtter opp om Gry sitt initiativ. At vi nominerer våre favoritter og avgir stemmer. Dette er jo priser folket kårer, ikke Gry. Jeg håper og at vi slipper å se “Awards” på andre blogger hvor lettkrenka bloggere oppretter sine egne priser fordi de i kjent Donald Trunp ånd ikke oppnår de prisrne de ønsker.
I går kveld var jeg sliten men lykkelig. Jeg hadde vært ute blant folk, vært engasjert og med. I dag er jeg sur og utålmodig. Sikkert greit at jeg er alene hjemme. Jeg har alt skjellt ut hundene to ganger.
Det ble litt mye aktivitet på ryggen i går. Hundelufting, dusjing, litt husarbeid, skrape frem bil, kjøring til og fra byen og et to timers møte. Kanskje litt mer enn bevegelse til smertegrensen, men litt smerte tåler man. Og nei, jeg angrer ikke. Dagen i går gjorde meg godt, selv om ryggen kanskje ikke er enig i det. I dag er ryggen vond.
Joda, jeg har kreket meg et par runder med hundene, fått tatt ut og satt inn i oppvaskmaskinen og gjort litt lett husarbeid, men jeg skulle så gjerne ha gjort så mye mer. Svoger kommer på baking på lørdag, om fire uker er det julaften og her ligger jeg og klarer nesten ingenting an̈et enn å klage. Jeg har ikke tålmodighet til det her!
Joda, alt er etter boka. Tar jeg det rolig i dag, og det har jeg gjort, får jeg mest sansynlig en bedre dag i morgen. Jeg forsøker å puste med magen og ikke synke for langt ned i selvmedlidenheten.
Eller det er vel mer sinne og frustrasjon enn selvmedlidenhet jeg føler på. Dumme kjerringa som ikke klarer å gå ned fra trammen uten å ødelegge seg. Det er liksom ikke første gangen jeg har idiotiske fall. Når jeg tenker etter er det ikke første gangen jeg ramler ned trammen heller. Håpløst tilfelle Snublefot.
Det blir nok jul i år og. Kaker skal jo bakes til helgen. Noen julegaver ligger i skapet på soverommet, flere er på vei i posten. Det er fremdeles november. Ingen grunn til stress. Jeg er vel ikke noe dårligere i rute enn jeg pleier.
Etter en tredje runde ut med hundene har de falt til ro. Nå skal jeg roe ned her på sofaen en time eller to før jeg finner senga. Det kan hende ryggmuskularuren blir litt mindre vond hvis jeg klarer å stresse ned og slappe av. I kveld har jeg ikke helt hatt tålmodighet til det. Jeg håper på en bedre dag i morgen.
Det er mye som skal huskes på i disse førjulstider. Allan er helt forferdet over at han nesten har glemt å kåre månedens blogger. Nå er vel det muligens ikke den største krisen i og med at det er en god del dager igjen av november. Det er jo mulig at noen av oss bloggere glimter til med gode innlegg disse siste novemberdagene og. Årets film blir sjelden kåret i august…
Ja, hvis det å skrive gode innlegg er en av kriteriene for å bli kåret til månedens blogger. Det nevnes noe om vipps, så kanskje dette som mange andre priser er en pris som går til den som betaler mest. Eller til den som furter mest. Det er jo en Donald borte i USA som ble så trist og lei over at han ikke fikk fredsprisen at FIFA opprettet en egen fredspris de vel mer eller mindre har lovet at han skal få, bare for å få han til å slutte å furte.
Nå mener ikke jeg å antyde at Allan lar seg bestikke. Jeg tror han er en hederlig fyr som forsøker etter beste evne å spe litt på den kommunale lønna. Jeg tror og jeg vet hvem som vil få prisen denne måneden. Det nærmer seg desember. Det er flere priser som skal deles ut her på blogg.
Sliten men fornøyd kjerring har landet på sofaen hjemme i Drømmehuset. I kveld har jeg atter vært ute blant folk. Det gjorde utrolig godt, selv om ryggen akkurat nå er langt fra god.
Det var selvsagt politikk som lokket meg ut av dvalen. Etter å ha meldt forfall til totalt fire møter de siste ukene var det på tide å se om et to timers møte var overkommelig. Det var det, men det var lenge nok. Godt å være i gang igjen.
Da jeg ramlet og slo ryggen var det høst, og jeg gikk stort sett i joggesko. Nå er det vinter og stedvis svært glatt. Når jeg går tur med hundene bruker jeg støvler med pigger, men de er ikke noe å gå inne med. Så jeg hentet frem selskinnstøvlene jeg fikk av Datteren til bursdagen min. De har såkalt Anti-ice diamond grip såle. Det burde være rimelig trygt.
Bilen ble skrapt for et tykt lag is. Den har ikke vært ute og kjørt siden tirsdag. Et to timers møte medfører litt mer enn bare de to timene man sitter i møterommet.
Parkeringsplassen var som en blankpolert skøytebane. Anti-ice diamond grip sålene fikk testa seg, og virket trygge der jeg stavret meg frem. Likevel ble jeg glad da en ukjent dame kom ilende og sa: Brit, trenger du en arm? før hun støttet meg trygt frem til et bart fortau. Engler finnes.
Jeg fikk deltatt på møter. Vært engasjert og med slik jeg liker. Kom meg og trygt tilbake til bilen med en hjelpende arm fra en partikamerat.
Det var utrolig godt å være i aktivitet igjen, selv om ryggen virkelig sa i fra på vei hjem. Så da ble det smertelindring og sofa-strekk da jeg kom hjem. Fornøyd kjerring regner med å sove godt til natta.
Dette bildet dukket opp under vignetten For 10 år siden i lokalavisa i helgen. Det viser 25 års jubilantene og ledelsen på sykehuset, og er tatt på jubilantfesten høsten 2015. Jeg er en av jubilantene som hadde arbeidet 25 år på sykehuset det året og kan ses på bakerste rad på bildet.
I innlegget CV;n min. som jeg skrev i 2015 kan dere lese om hvordan jeg følte det den kvelden. Hvor glad jeg var i jobben min, og hvor stolt jeg var av arbeidsplassen min. Det er ikke så ofte jeg bruker armbåndsur, men ved spesielle anledninger tar jeg på meg klokka jeg mottok den kvelden. Jeg føler på den samme stoltheten i dag.
2015. Jeg tenker tilbake. Drømmer meg tilbake. På den tiden var jeg på topp. Jobbet hardt og mye, både som radiograf og tillitsvalgt. Det var mange lange dager og mye overtid. Jobben var livet.
Nå 10 år senere. Uføretrygdet med en kropp som er full av vondter. Utslitt av et langt arbeidsliv i helsesektoren og andre påkjenninger livet har gitt meg. Uføretrygdet og uglesett. Ja, for med uføreteygden følger og et stempel som unnasluntrer i manges øyne. Ikke så rart kanskje. Selv Arbeiderparti i regjering gjør alt de kan for å støtte opp om den teorien.
Det skapes en idé om at bare vi uføre blir fattige nok, så blir vi friske. Hadde det bare vært så enkelt, ja da hadde jeg vært tilbake i det livet jeg hadde i 2015 i morgen. Ikke først og fremst for pengene (selv om de hadde kommet godt med), men fordi jeg virkelig elsket jobben min.
Dette bilde eller hva det kalles sendte en kollega meg da jeg møtte veggen i 2018. Og ja, jeg tenkte på meg selv og hva jeg trengte. For meg var det jeg trengte å komme tilbake på jobb. Komme meg tilbake til livet jeg elsket. Og nei, det var ikke frykten for økonomien som var drivkraften. Det var jobben som lokket, ikke lønna. Så, selv om kroppen var sliten og vondtene var mange kjempet jeg meg tilbake både en og to ganger. Til jeg i 2021 måtte innse at dette går ikke lenger. Jeg har ikke helse til å fortsette livet jeg elsker.
Det var en sorg å forlate jobben jeg elsket. Det var et nederlag å gi opp. Det tok tid å akseptere det leder og kollegaer hadde sett en stund. Dette går ikke lenger. Jeg vet i ettertid at jeg ikke ga opp for fort, men at jeg holdt ut for lenge. Det sier blant annet rapporten fra “treningsleieren” (arbeidsretta rehabilitering).
Det skal lønne seg å jobbe. Jeg blir like provosert og oppgitt hver gang jeg hører det utsagnet. For det var jo det jeg gjorde! Jeg jobbet hardt og mye. Alt for mye. Jeg var, i det minste de første 25 åra, sjelden vond å be når det var ledige vakter som måtte dekkes opp. Jeg strakk meg langt for arbeidsplassen min, følte på lagfølelsen. Brukte mye fritid på tillitsvalgtsarbeid som jeg avspaserte når det var rolige tider, hvis det var rolige tider. Nå i ettertid, når jeg sitter her utslitt og ufør, er jeg usikker på om all denne jobbingen virkelig lønte seg, slik på lang sikt. Kanskje hadde ikke kroppen min vært så utslitt i dag hvis jeg hadde jobbet litt mindte.
Nei, jeg er ikke bitter. Hadde jeg fått leve livet mitt på nytt hadde jeg sikkert gjort det samme igjen. Jeg elsket jobben min, og vi trengte overtidspengene. Det er mer den holdningen mange i samfunnet har til oss uføretrygdete som provoserer meg. At vi er en gjeng late unnasluntrere som lever godt på fellesskapets midler. Jeg har fått føle på det stempelet ved flere anledninger. Kanskje ikke fra folk som virkelig kjenner meg….. eller jo, noen ganger fra de og.
Fra nå av skal du i første omgang tenke på deg selv og hva du behøver, står det på bildet over. Det jeg føler at jeg behøver er aksept fra samfunnet på at jeg ikke er en lat snylter eller en stakkar det skal synes synd på. Jeg ønsker respekt for den innsatsen jeg har nedlagt, og forståelse for at jeg nå må bruke ressursene mine på egen og ikke andres helse.
I disse dager er enhver skikkelig kjerring i god gang med julevasken. Gulv og tak skrubbes, teppes ristes og får en vask ute i snøen, tunge arvemøbler dras frem og vaskes bak. Ja selv i hyller og skap i kjellerboder og på loft skal det lukte friskt av grønnsåpe og salmiakk. Og vinduene, vinduene de skal være like skinnende og rene som selveste julestjerna.
Så har vi noen late mennesker som ikke gidder å gjøre så mye. Råttstokker som synes det er uhorvelig kjedelig å stå der og gnikke og gnu for å vaske vinduene så de blir skinnende rene og pene. Råttstokker som heller ikke vasker hyllene på loftet, eller snøvasker gulvteppene. De vil heller sitte i godstolen og spise potetgull enn å ta et tak for å få huset skinnende rent til jul.
Det er den siste gruppen mennesker, altså råttstokkene, Allan henvender seg til i sitt siste innlegg. Nok en gang reklamerer han for robottvundusvasker.
Mannen tror visst at alle utfordringer vi møter her i livet, alt fra hybelkaniner til skitne vinduer, kan løses ved å trykke på en knapp. Vi skikkelige kjerringer vet bedre. Vi vet at skal det bli jul i hytter og hus må hvert minste støvkorn vekk. Da må vaskefille og salmiakk til i enhver krik og krok. Nymotens robotteknologi har vi ingen tro på.
Det er på tide jeg kommer meg opp av sofaen og selvmedlidenheten. Jeg skal ha gjester til helgen!
Gjestebudet har vært bestemt lenge. Det er nesten ett år siden Svoger fikk en opplevelse i måneden sammen med oss i julegave av GGG og meg. November-opplevelsen er julekakebaking, og den skal foregå denne helgen. Utflytta unger er også invitert. Datteren kommer ikke, men Eldste Sønn har meldt sin ankomst. Bildet over er fra tilsvarende bake-helg i 2020. Jeg elsker det bildet.
Har akkurat snakket med Svoger, og han er klar for kakebaking. Så da skisserte jeg litt baking på lørdag, og tur på julemarked på søndag. Det var han enig i at hørtes ut som en god plan.
Skal jeg ha gjester til helgen kan jeg ikke ligge på sofaen å se hybelkaninene danse rundt på stuegulvet. Så i dag har vaskefilla og langkosten vært i bruk. Jada, skal nok tørke over gulvet på fredag eller lørdag morgen og, men det er godt å være litt i gang.
Det er første søndag i advent til helgen. Det bør vel og synes i Drømmehuset. Spesielt når det kommer gjester. Det blir ikke full pynting av Drømmehuset til 1. søndag i advent, men litt pynt som utejulelys, adventsstjerner og julekrus håper jeg å klare å finne frem.
Jeg har ikke vært på noe som kan minne om reisefot siden jeg var med ei venninne til torpet deres i Sverige i september. De siste par ukene har jeg knapt vært utenfor Drømmehuset. Et par, tre turer på apotek og matbutikk samt noen små runder med hundene her i området, det er alt. Kreta Halvorsen har de siste dagene kjørt gjennom Europa fra Sandefjord mot Kreta. De kom i sitt siste innlegg frem til Hellas. Jeg har kost meg med å følge de på reisen.
Kose meg gjør jeg ikke ved tanken på at jeg snart, når det har blitt lyst ute, skal ut på en “reise”. Jeg skal ut å lufte hundene. Det kom litt snø, sludd i går kveld/natt og det er rundt 0 grader ute. Pysa meg er selvsagt redd for at det kan være glatt. Samtidig er jeg drittlei av å ha blitt ei sånn dum, engstelig kjerring. Jeg var kjerringa som fiksa alt, nå er jeg kjerringa som er redd for å gå ut så fort det er snø eller kuldegrader. Slik kan det ikke fortsette.
Eller, det er ikke snø og kuldegrader jeg er redd. Skikkelig snøføre hadde jeg taklet bedre. Det er is og glatta jeg ikke liker. Jeg er redd for å ramle og ødelegge meg. Det stresser meg, og det er vel egentlig stress kjerringa som taklet alt ikke takler så bra lenger.
Ennå er det ikke helt lyst. Hundene er rolige. Det haster ikke med å gå ut ennå. Jeg skal puste med magen, ta på meg piggskoa og komme meg ut når dagslyset kommer. Den beste måten å dempe stresset er vel å komme meg ut og bevise for meg selv at det går bra. Er det eksponeringsterapi det kalles?
Det enkleste er ofte det beste, tenker jeg her jeg sitter med tekruset mitt og ser det langsomt gryr av dag utenfor Drømmehuset. Folk styrer med så mye rart bare for å få litt frokost i kroppen. Avicadotoast med egg, friterte bananer og baguetter fyllt opp med halve kjøleskapet er noe av frokostforslagene i det siste innlegget til Allan. Hva er galt med å starte dagen med tekopp og etterhvert et rundtykke med kaviar?
Det er selvsagt lov å kose seg med en god frokost på søndagene. Det er og en dag man ofte har tid til å gjøre litt ekstra ut av måltidet. Her i Drømmehuset varmer vi halvstekte rundstykker på søndagene. Så, ja vi gjør og litt mer ut av søndagsfrokosten uten at vi nødvendigvis styrer på kjøkkenet halve formiddagen før jeg får mat i kroppen.
En trivelig søndagsfrokost skapes like mye av stemningen rundt bordet som av maten på bordet. Kanskje gjør et tent stearinlys på kjøkkenbordet like mye for stemningen som de mest fancy retter.
Frokosten skal være en god start på dagen for alle. Her i Drømmehuset sluttet vi for lenge siden å mase om felles frokost. Ungdommer som heller vil sove bidrar sjelden til god stemning rundt bordet hvis de blir halt ut av senga i otta fordi moren deres forkynner at det er tid for frokost. Bedre å lokke de langsomt ut av drømmeland med duften av ferske rundstykker når de blir klare for mat.
Nå er klokken 9. Jeg skal straks varme rundstykker og jeg gleder meg til rundstykker med kaviar.
