I disse dager er enhver skikkelig kjerring i god gang med julevasken. Gulv og tak skrubbes, teppes ristes og får en vask ute i snøen, tunge arvemøbler dras frem  og vaskes bak. Ja selv i hyller og skap i kjellerboder og på loft skal det lukte friskt av grønnsåpe og salmiakk. Og vinduene, vinduene de skal være like skinnende og rene som selveste julestjerna.

Så har vi noen late mennesker som ikke gidder å gjøre så mye. Råttstokker som synes det er  uhorvelig kjedelig å stå der og gnikke og gnu for å vaske vinduene så de blir skinnende rene og pene. Råttstokker som heller ikke vasker hyllene på loftet, eller snøvasker gulvteppene. De vil heller sitte i godstolen og spise potetgull enn å ta et tak for å få huset skinnende rent til jul.

Det er den siste gruppen mennesker, altså råttstokkene, Allan henvender seg til i sitt siste innlegg. Nok en gang reklamerer han for robottvundusvasker.

Mannen tror visst at alle utfordringer vi møter her i livet, alt fra hybelkaniner til skitne vinduer, kan løses ved å trykke på en knapp. Vi skikkelige kjerringer vet bedre. Vi vet at skal det bli jul i hytter og hus må hvert minste støvkorn vekk. Da må vaskefille og salmiakk til i enhver krik og krok. Nymotens robotteknologi har vi ingen tro på.