Sommerkveldene gir rom for refleksjon. Jeg har blitt ganske god på det det siste året. Reflekterer over så mangt. Alt fra hva jeg skal ha til middag neste dag til verdens situasjonen.
Eller slik har det vel alltid vært. Jeg har alltid vært en tenker. Husker jeg kunne sitte i det åpne vunduet på rommet mitt i ungdommen, stirre inn i den tette granskogen bak huset å tenke. Muligens ikke på hva vi skulle ha til middag, men verdenssituasjonen var helt klart et tema. Det var midt under den kalde krigen.
Noe av det som opptar tankene mine er fremtiden. Det er i grunn positivt tenker jeg, at ei uføretrygda enke som snart fyller 60 tenker på fremtiden, og ikke bare sitter og mimrer gamle dager. Ja, for jeg sitter i grunn ikke og frykter egen alderdom.
Eller med den kommuneøkonomien vi har i dag og løftene fra kommunalsjef helse om at vi må belage oss på å bo hjemme livet ut, stole på nertverk og familie og bare regne med hjelp til det lovpålagte minimum fra kommunen, så er det jo grunn til en viss bekymring. Men det er ikke det som opptar fremtidstankene mest for tiden. Jeg har ferie. Kommunens helsetjenester skal jeg nok fortsette å kjempe for. Jeg regner med at det er ett par tre kommunestyreperioder før jeg blir storforbruker av hjemmetjenesten. Det er kun snnakk om politisk vilje til å endre prioriteringene så vi kam få en langt bedre helsetjeneste enn kommunalsjefens svartmaling.
Nei det jeg tenker på er mer Fremtiden ligger forran meg. Jeg tenker da på perioden fra og med i dag og til hjemmmetjenesten dominerer dagene. Eller det blir vel feil å si at de kommer til å dominere dagene. De kommer jo til å løpe inn gjøre det de skal og løpe videre. Ja hvis vi ikke får revolusjonert eldreomsorgen vesentlig. Men glem eldreomsorgen. Jeg føler meg langt fra gammel.
Jeg er på mange måter ved et veikryss. Og det er jeg alene som bestemmer veien videre. Jeg er ikke avhengig av egen eller andres jobb. Jeg må ikke ta hensyn til hva andre vil eller ikke vil. Ungene tror jeg vil støtte meg nesten samme hva jeg måtte finne på. Alt er helt opp til meg – så det jeg sitter og reflekterer mye over for tiden er Hva vil jeg?
Jeg er på leting etter ny bolig. Men hva leter jeg etter? Joda, jeg har mange punkter på lista. Mest av praktiske grunner. Men hva ser jeg etter? Det må jo ikke bare være praktisk. Det må jo ha potensiale til å bli det jeg ønsker. Drømmeboligen. Men hva er drømmeboligen? Sånn når vi skreller vekk alt det praktiske som at vaskemaskinen ikke skal stå på kjøkkenet og uteplassen skal ha plass til kurvgyngestolen?
For tiden er det litt mye jeg ikke orker. Jeg orker ikke alt jeg burde i hagen, og det jeg gjør er mer fordi jeg må enn fordi det er gøy. Det er ungene som må stå for de tyngste jobbene på hytta. Jeg møter så mye jeg ikke har helse til lenger. Jeg trenger noe, mer enn politikken, hvor jeg kan føle mestring. Men hva? I sted holdt jeg på å kjøpe garn til en tunika jeg så i et ukeblad. Men så kom jeg på at enda et halvferdig strikkeprosjekt neppe var det som ville få meg til å føle mestring. Og hvis jeg skal begynne å strikke igjen, kanskje start med noe litt mindre enn en tunika i str. XXL.
Mange tanker som surrer i kjerring-hode for tiden. Ikke tunge tanker. Mer tanker på muligheter enn på begrensninger. Og kanskje og på å våge å ta skrittet. Gjøre endringer, ikke bare tenke kjerringtanker.
Høres lurt ut å reflektere litt, komme til nye tanker og finne nye mål 🙂
Tror jeg trenger det.
Smart å begynne og tenke på hva en ønsker. Viktige valg å ta! Skummelt og spennende på samme tid!
Det er vel det som er litt skummelt. og velge. Eller å finne ut hva som blir riktig.