Jeg var en tur på Veme kirke i dag, og tenkte jeg kunne fortelle litt om denne kirken. Jeg er jo så glad i kirker.
Veme kirke er tegnet av arkitekten Ingvar Hjorth. Han var opprinnelig murer før han videreutdannet seg til arkitekt. Kanskje ikke så rart at Veme kirke er en murkirke i rød tegl.
Ingvar Hjorth var gift med den ikke ukjente Emma Hjorth. Emma Hjorth etablerte i 1898 Norges første store institusjon for psykisk utviklingshemmede; Fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem. Institusjonen lå først i Asker og ble senere flyttet til gården Tokerud i Vestre Bærum. Senere het den Emma Hjorths Hjem og ble en del av Bærum sykehus.
Men tilbake til Veme kirke. Det var den dette innlegget skulle handle om.
Kirken ble ved Kgl. resolusjon vedtatt bygget den 14. juni 1893. Byggmester Anton Olsen fra Tønsberg ble engasjert til å utføre jobben med å bygge kirken, og den sto ferdig sent samme året.
Et halvt år på å bygge en kirke, det finner jeg imponerende. Forstår ikke hvorfor byggetiden i dag, med slle tenkelige tekniske hjelpemidler tar så mye lengre tid enn det tok i gamle dager. Jeg nekter å tro det har noe med kvalitet å gjøre. Gamle kirker ble bygget for å vare mye lenger enn dagens nybygg-garantier.
Fullt ferdig kostet kirken 17 000 kroner, som var noe mer enn det opprinnelige kostnadsoverslaget. Omregnet i 2026 kroner ville det si en prislapp på 1,3 millioner. Jeg vil si det var en rimelig pris. Til sammenligning kostet Hønefoss kirke som ble innviet i 2017 75 millioner å bygge.
Altertavlen kostet 500 kroner og var en gave fra Jens O. Drolshammer, Gudbrand Olsen, Elise Drolshammer og Fonkalsrud kvinneforening. Altertavlens maleri forestiller Jesu oppstandelse og er en kopi av alterbildet i Bragernes kirke, som ble malt av Adolph Tidemand. Kopien i Veme kirke ble malt av Christen Brun.
Christer Brun var en norsk maler. Han er mest kjent for sine altertavler i mange norske kirker. Faren hans var en dtund prest i Norderhov. Christer Brun malte mange altertavler landet rundt. Her i distriktet kan jeg nevne Hval kirke og Lunder kirke i tillegg til Veme.
Nå øser regnet ned utenfor Drømmehuset. Det er helt greit. Klokka er snart 21, det er ok å trekke inn.
Vi hørte tordenbrak i det fjerne i sted da Yngste Sønn og jeg satt på terrassen og koste oss med is og bringebær. Nå kommer brakene stadig nærmere, og lynene flærrer himmelen. Jeg er ikke redd i tordenvær, mer fasinert av naturkreftene.
Jeg har erklært at jeg har ferie i juli. Som uføretrygdet kan jeg jo bestemme når jeg selv vil ha ferie. Det betyr ikke at jeg har store reiseplaner. Det blir vel å være en del på hytta når ungene får ferie. For meg har ferie vært, også når jeg var i jobb, og ha dager helt uten planer. Å stå opp når jeg våknet og fylle dagen med akkurat det jeg følte for. Slik har jeg tenkt å bruke juli måned i år. Ikke være så opptatt av alt jeg bør, bare gjøre det jeg har lyst til.
I dag har det vært å tusle rundt i hagen og plukke en stor blomsterbukett. Du ser den på det øverste bildet.
Jeg har tilbragt tid på terrassen, og moret meg med å forsøke å ta stemningsfulle feriebilder. Eller kanskje sommerbilder er mer dekkende begrep. Å velge riktig bakgrunn, lysvinkel og motiv for å prøve å få frem riktig stemning er noe jeg virkelig koser meg med. I tillegg ønsker jeg og vise at man kan dele idyliske sommerbilder på sodiale medier selv om en i likhet med meg har svært kortreist ferie.
Jeg har og vært ute og ruslet tur i vakkert kulturlandskap. Kjørte en tur opp til Veme og gikk tur der, før jeg svingte innom kirkegården ved Veme kirke. Venninna mi ligger begravet der. Selv om det er over 26 år siden hun døde savner jeg henne fremdeles.
Jeg har og gjort noe fornuftig. Ryddet og vasket i kjøleskapet, tatt oppvasken, pantet flasker, handlet mat – og lest ferdig boka jeg begynte på i forrige uke. Det har vært en fin feriedag. En dag for senkede skuldre og rekreasjon.
Er du interessert i gammel kultur, historie eller søm og tradisjonsklær tror jeg du kan finne bloggen Helgeklaer interressant. Det er bloggen til personen bak Helgeklær fra Innherrad.
Helgeklær fra Innherrad er nettopp klær fra innherrad i Trøndelag, slik mannen bak firmaet ser for seg at de gikk kledd i helgene i tidligere tider. Når bunad blir for mye og dressen skulle vært renset som han selv skriver i ingressen til sin blogg.
Ut i friluft har som vanlig en Helgeutfordring til oss medbloggere. Denne helgen er det Før, men ikke nå.
Her er mitt svar. En melkerampe fra Dokka museum. Datidens facebook, som de sier på Dokka. For det var ofte ved melkerampa folk treftes i hverdagen og kunne utveksle nyheter og litt sladder
Jeg kan ikke bure meg inne til stingene skal tas, kom jeg til i formiddag. Det ville helt klart ikke være sunt for psyken min. Om kaffe-latte og kokosbolle-stang er sunt for diabetesen min er en helt annen sak. For tiden tror jeg det er viktigere å ta vare på psyken enn diabetesen.
Først tok jeg en tur og besøkte Han er på korttidsavdelingen i kommunen. Oppholdet har gjort han godt. Det er noe med måltider sammen med andre, at folk tusler rundt, trygghet.
Trygghet og for meg som pårørende og. Slippe å være redd for at han har falt eller noe annet har skjedd hvis jeg ikke får svar på telefon. Det er godt å besøke han og kunne vie oppmerksomheten min mot han – og ikke alle praktiske oppgaver jeg ser må m.
Det at eldre skal bo hjemme så lenge som mulig, ja helst livet ut har din pris. Da tenker jeg ikke først og fremst på kommunale midler, mer på å ha en alderdom med noe så gammeldags som verdighet.
Jeg vet at det ikke er noen som snakker om verdighet i eldreomsorgen for tiden. Det man snakker om nå er bærekraft. Først og fremst økonomisk bærekraft, pakket inn i begrepet sosial bærekraft.
Det bringer tankene mine over på et annet tema. Det nye sykehjemmet vi skal bygge i kommunen. I dag skriver lokalavisa om at vi politikere ga kommunedirektøren i oppgave å vurdere flere tomtealternativ enn tomta rundt det nedlagte Hønefoss sykehjem.
Det mange av oss politikere har vært mest opptatt av er prisen på det planlagte sykehjemmet. Vi mener det går an å få et sykehjem med et godt tilbud til brukerne uten å bygge Norges dyreste sykehjem. Litt fornøyd ser jeg at lokalavisa også bruker den betegnelsen. Det var vi i Rødt som bragte den betegnelsen inn i debatten. Og ja, vi har belegg for våre ord. Pr, sykehjemsplass ville dette sykehjemmet blitt ett av de dyreste som blir bygd.
Noe av forklaringen på den høye prisen er muligens en faktor lokalavisa omtaler i sin artikkel. Prosjektet med Vesterntunet, det nye sykehjemmet, prosjektet som startet opp i 2022, har bokført utgifter på totalt 43.012.119 kroner fram til i dag. Av dette har 23.179.493 kroner gått til konsulenter, arkitekter og lignende. Godt over 23 millioner brukt til konsulenter og arkitekter, med andre ord. 23 millioner som heller kunne blitt brukt på pasientomsorg.
For det er hovedargumentet mitt mot dette Soria-Moria av et sykehjem som var under planlegging. Jeg vil så gjerne ha penger tilbå gi beboerne som skal bo der godvog trygg bemanning. Det hjelper ikke med flotte bygg, handlegate, bydelskaffe og lekeplass hvis vi ikke har råd til bemanning.
Jeg har fulgt planene om det nye sykehjemmet nøye. Lest hvert eneste saksfremlegg og vedlegg både en og to ganger, enkelte enda flere ganget. Jeg har studert tilgjengelige skisser. Jeg har lest og hørt mye om både lekeplass og bydelskafe. Beboer-rommene har jeg derimot knapt sett omtalt og så vidt sett en grov skisse av. Det hjelper ikke å bruke konsulenter med skyhøye honorar hvis disse konsulentene ikke har nødvendig kompetanse.
Jeg tar en slurk av kaffekoppen og studerer folkelivet. Det er sommer. Det er ferietid. Ferie også fra politikken. Debatten om sykehjemstomt skal vi ta til høsten. Jeg vet den kommer til å engasjere meg.
Høres kjent ut tenker jeg når jeg leser Aimaander sitt siste innlegg. Ikke det at jeg har hatt bekkenfrakturer, flyttet og alt det hun oppsummerer at livet hennes har inneholdt det siste året. Jeg tenker mer på at livet byr på stadig nye utfordringer der det snirkler seg av gårde.
I dag, for eksempel. Våkner opp med et hovent kinn. Ser i speilet, og kjerringa som stirrer tilbake har et hovent ansikt og et skjevt smil. Ser nesten ut som om munnviken henger, tenker jeg. Mulig smart å holde seg i ro hjemme i dag så det ikke blir rykter på byen om at Røde Brit har hatt slag.
Ser det ut som jeg har fått slag spør jeg Yngste Sønn som er på vei på jobb. Nei, du ser ut som ei kjerring som har vært uheldig med plastikkirurgen sin svarer han med et stort flir, og forsvinner ut døra.
Jeg sukker litt for meg selv. Hevelsen og det skjeve smilet er som forventet. Ansiktet mitt fikk litt “juling” i går. Plastikkirurgen gjorde sikkert det hun skulle, tror fremdeles hun kan jobben sin. Jeg var i det offentlige helsevesenet, ikke på en luguber privat klinikk. Kinnet er ikke varmt, og ikke rødt. Color, rubor, tumor mumler jeg og husker litt fra studietida. Nei, ingen tegn til betennelse. Dette er nok som forventet.
Å fjerne en føflekk er en liten filleting. Burde ikke føles som en ny motbakke på livsveien. Ikke en hevelse i ansiktet etter møte med plastikkirurgi heller. Tidligere tiders bloggere gjorde jo slikt til stadighet. Reiste til eksotiske plasser og fikset på alt fra rumper til lepper.
Nei, disse tankene har fått kvernet lenge nok nå. Føflekken er borte, eller på vei til patologisk avdeling. Der vil de analysere den, og så vil jeg få svar. Antakelig en gang over fellesferien. Svar på om kirurgen har fått med alt eller om ansiktet mitt må en ny runde under kniven. Det er det verste som kan skje, sier jeg til meg selv. En ny tur til Bærum alla i går. Det fikser du greit. Og ja, det fikser jeg. Det er ikke det jeg er bekymret for.
Grunnen til uroen min er at ordet hudkreft er brukt av både fastlegen og kirurgen i går.. Eller basalcellecarcinom, men jeg kan min latin.
Jeg vet at dette er en kreftform som nesten aldri sprer seg. Det er det der med nesten aldri som skremmer. At muligheten ikke er helt utelukket. Jeg synes hellet ikke har vært på min side de siste årene. Det har fått meg til å ha litt katastrofetenking. Selv om jeg forsøker å slå de bort. Selv om jeg forsøker å tenke slik jeg alltid har gjort. Ta ikke sorgene på forskudd.
Jeg husker utredningen GGG måtte gjennom da han fikk kreftdiagnosen. Man ventet ikke til over ferien med å starte å lete etter eventuelt spredning. Det var undersøkelser på løpende bånd i to hektiske uker før man konkluderte. At man nå venter til etter ferien er et bra tegn. Det hastter ikke med å få svar. Jeg kjenner Vestre Viken så godt at jeg vet at patologen ikke er sommerstengt. Hadde det vært noe som hastet hadde man fått svar raskt.
Noe annet som er betryggende er at de setter ikke i gang en omfattende utredning for å se etter spredning. Hadde det vært formålstjenelig hadde de gjort det. Jeg har en utrolig flink fastlege som følger godt opp.
Prognosen ved basalcellekarsinom er svært god, i den forstand at det i praksis ikke er knyttet noen dødelighet til denne kreftformen. Grunnen er at den kun i ekstremt sjeldne tilfeller sprer seg til andre deler av kroppen via blodbane eller lymfe. Likevel må den som regel behandles fordi den ellers vil vokse og skade det omkringliggende vevet rundt svulsten.
Samme hvor mye jeg googler så finner jeg ingen annen grunn til bekymring for annet enn at jeg kan risikere å måtte skjære vekk mer av ansiktet mitt. Det høres kanskje rart ut, men det er en ting som ikke bekymrer meg. Der klarer jeg og tenke at det som skjer, det skjer. Jeg er snart 60, ikke 16. Jeg klarer fint å leve med noen arr i ansiktet.
Jeg føler meg frisk og rask. Eller frisk og rask er jeg vel ikke. Det jeg mener er av alle vondter og skavanker jeg har er det ingen som gjør meg urolig for kreft eller kreftspredning. Selv ikke når jeg er i katastrofe-tenking-modus. Så da er det jo ingen grunn til bekymring. Hevelsen gir seg nok i løpet av noen dager. Om et par uker skal jeg fjerne stingene og plasterstripene. Jeg er over denne humpa på livsveien. Nå må jeg legge katastrofetankene bak meg og fortsette.
Ankom Bærum sykehus ti minutter over ni. Femti minutter før jeg hadde time. Da hadde jeg stoppet på Vik og fyllt kaffekoppen. Har sett tre, kanskje fire regndråper på turen. Å kjøre nyveien som åpnet i vinter gikk og helt greit. Litt vanskelig, selv for denne kjerringa, å rote seg bort inne i en tunell.
Man forstår at man er på Bærumsykehus når man ser taklampa og rosetten i taket på venteromnet. Det er stil i den gamle delen av bygget. Minnene går raskt til en del møter jeg har vært med på i dette bygget. Noen av mine vanskeligste saker, men og mine størstr seire som tillitsvalgt har hørt til her.
Operasjonen tok en times tid. Nå er føflekken med omliggende område fjernet. Kirurgen har lappet meg sammen etter beste evne. Jeg har hørt at hun skal være dyktig, så dette blir nok bra.
Litt hoven i kinnet, et kjevt smil, leppa og området rundt er fremdeles bedøvd. og derav litt snøvlete tale. Ikke dagen for shopping eller kaffe-latte. Jeg dro rett hjem etter operasjonen. Fremdeles bare noen få regndråper. Jeg må slutte å la meg skremme av metereologenes trang til skremselspropaganda.
Kjente på sommerfuglene i magen da jeg våknet i morges. Jeg, kjerringa som en gang fiksa alt, skal fjerne en føflekk. Det er nok til at denne kjerringa føler på stress.
Har time på plastisk kirurgisk på Bærum sykehus klokka 10. Jeg begynte å stresse meg opp for flere uker siden fordi jeg måtte kjøre til Bærum. Ble ikke bedre at det ble spådd regn. Forstår egentlig ikke hvorfor dette stresser meg. Jeg har kjørt til Bærum sykehus en rekke ganger før. Var jo tillitsvalgt for radiografene ved alle sykehusene i Vestre Viken i over 10 år. Bærum sykehus var ett av de. Jeg vet hvor jeg skal kjøre, hvor jeg skal parkere og har en idé om hvor plastisk kirurgisk ligger.
Jeg har bestemt meg for at jeg må reise hjemmefra klokka 8, senest. Det er i underkant av en times kjøring. I gamle dager ville jeg hadde ment at jeg hadde plenty av tid om jeg dro klokka 9.
Det er ikke bare jeg som liker å blogge om historie. Det fikk jeg bevist da jeg klikket meg inn på det siste innlegget til Marias verden.
Hun forteller om Ottar fra Hålogaland som var en norsk sjøfarer og handelsmann fra Hålogaland, det gamle navnet på området nord for Trøndelag. Ottar levde sist på 800-tallet og var muligens herse (høvdingetittel).
Mange navn fra vikingtiden er preget av samtidens voldelige adferd, men Ottar er et unntak i så måte. Han drev med skinnvarehandel i inn- og utland, foruten oppdagelsesreiser i moderne forstand.
Ottar er kjent kun fra en redegjørelse om hans reiser som han ga til den angelsaksiske kongen Alfred av Wessex (871–899) en gang rundt 890. Fortellingen hans ble lagt inn i en angelsaksisk versjon av en latinsk historiebok skrevet tidlig på 400-tallet av munken Paulus Orosius. Denne ble kalt for Historiarum adversum paganos libri VII («Sju bøker om historien mot hedningene»). Den angelsaksiske utgaven av denne boken er antatt å ha blitt skrevet i Wessex i kong Alfreds levetid, eller kort tid etter hans død, og den eldste bevarte kopien er tilskrevet samme sted og tidsrom.
Hvis du vil lese om Ottar og hva han fortslte kong Alfred om livet i Nord-Norge bør du gå inn på innlegget til Maria. Kos drg. Det er virkelig interessant lesing.
Når man er ufør har man alltid ferie, påstår noen. Kanskje er det mer riktig å si aldri ferie. De helseutfordringene som gjør at en er uføretrygdet tar sjelden ferie.
Nei dette er ikke et syteinnlegg. Det er bare en konstantering av fakta. Teksten kommer kanskje av at jeg er lei av å høre at jeg alltid har ferie. Som om jeg er heldig. Som om det å leve på uføretrygd er det samme som å leve sorgløse dager i sus og dus.
Vel, i dag bestemte jeg meg for at jeg skal ha ferie i hele juli. La humla suse. Ikke ha fastsatt program og ikke føle det som et nederlag om jeg ikke får gjort så mye fornuftig hver dag.
Etter å ha tatt den beslutningen gikk jeg ut og gjorde mitt ytterste for å få solstikk. Om ikke noe annet ved denne kjerringa tok ferie, så gjorde i det minste hjernen det.
Når temperaturen nærmet seg tretti grader og sola stekte fra blå himmel tok denne kjerringa med seg spade, jord og planter og dro på kirkegården på Norderhov. En ting er at grava til GGG trengte litt stell i varmen. Der er jeg med ujevne mellomrom. Den krever bare litt småpuss. Ta vekk visne blomster. Ha med friske blomster, luke litt, vanne…. Jeg ville og ta å ordne ordentlig ved to gamle familiegravsteder som trengte litt mer stell.
Ugress ble luket, gjengrodde bed spadd opp, ny jord og nye planter kom på plass – Og jeg ble så varm og sliten at jeg var nærmest kvalm. Følte meg helt klart mer ufør enn ferierende.
Da jeg parkerte ved kirken tenkte jeg at jeg kunne stikke innom Ringerike Museum i den gamle prestegården når jeg var ferdig på kirkegården. Museumsbesøk er jo feriesyssel. Da jeg var ferdig fristet ikke museumet lenger. Jeg ville bare hjem.
Stoppet ved en matbutikk. Ville handle noe lettvint til middag. Et typisk bevis på at jeg ikke var meg selv er at jeg kom ut ugjen med to pakker rømmegrøt fra Fjordland. Det var det jeg hadde lyst på da jeg sto inne på butikken og kjente etter. Jeg liker vanligvis ikke grøt, selv om rømmegrøt er den grøten jeg missliker minst. To pakker rømmegrøt – og rikelig av bokser med Bris. Trangen etter kaldt drikke var stor. Orket ikke ta svingen bortom iskremdisken. Det hadde medført 10 ekstra skritt.
Da jeg kom ut på parkeringa regnet det. Ikke mye, bare lett sommerregn. Jeg ble så glad at jeg tok noen dansetrinn der på parkeringsplassen. Det var så deilig med noen kjølende regndråper mot overopphetet kjerring-kropp.
Jeg droppa regn-dansen og dro hjem. Fikk drikke og rømmegrøt i kjøleskapet, og sank sammen på sofaen. Der ble jeg liggende til det var på tide å varme min porsjon med grøt.
Har kviknet litt mer til live etter maten. Men jeg føler meg mer ufør enn ferierende. Sånn var det når jeg var i arbeid og, kommer jeg til når jeg tenker etter. Det pleide å ta et par dager å stille inn hodet på at en har ferie. Det blir nok bedre etter som juli skrider hen.
