Forrige kvelden når vi satt samlet rundt middagsbordet spurte jeg de to ungene som fremdeles var hjemme hvilket brettspill de mente vi skulle spille denne kvelden. Svaret kom unisont. “Ticket to ride”. De mente at omgangen dagen før mest var oppvarming for liksom å komme inn i reglene.
Det var bare et problem. Det spillet er det Eldste Sønn som eier, og han hadde dratt hjem dagen før fordi han skulle på jobb. Men denne moren her er ikke rådløs. Eldste Sønn var jo ferdig på jobb for godt over en time siden! Så vi ringte han og spurte om han hadde noe bedre fore enn å komme hjem for å spille Ticket to ride med søsknene sine og en aldrende mor. Middag kunne vi dessverre ikke friste med, fordi den var vi i ferd med å spise opp. Han hørtes ikke helt overbegeistret ut for ideen. men han liker jo og spille. Så etter litt press og noen overtalelser sa han ja, og vi sendte Gamle Gubben Grå av gårde for å hente han.
Så ble det nok en kveld med flere timer rundt spillebrettet. Og ja, Eldste Sønn koste seg han når han først kom frem og satt rundt bordet. Han ville ikke overnatte selv om han hadde fri i går, så vi kjørte han hjem rett før midnatt. Må jo få litt fri fra oss før vi “kidnappet” han igjen i går for å dra i familieselskap.
Som mødre flest hadde jeg nesten bare kjedelige ting på ønskelista før jul. Dere vet, snille unger, fred på jorden og slike ting. Snille unger har jeg, hevdet de, og fred på jord mente de var et litt for ambisiøst ønske. Forresten mente de at det fikk jeg ta meg av selv. Det er jeg som er politikeren.
Jeg vet at i mange familier fungerer ønskelista mer som en bestillingsliste. Det man ønsker seg forventer man å få. Har aldri vært slik hos oss. Verken da jeg vokste opp eller mens jeg har vært forelder. Det betyr ikke at ønsker ikke har blitt oppfylt, men at en ikke kan ta det som en selvfølge. Ønskeliste er mest ment som en hjelp hvis man er tom for ideer. Jeg blir minst like glad hvis folk har klart å tenke ut ting selv. Som når de gir meg en “Bibel” jeg kan gjemme vinen i..
I år sto Lego på ønskelista. Helt spesifikt blomsterbukett i Lego. Jeg så de på en blogg en stund før jul og falt pladask.
Eldste Sønn har alltid likt Lego, og når “Muttern” ønsket Lego til jul hørte jeg hans trillende latter. Tror han tenkte at nå har det turna for kjerringa. Men under treet dukka det opp ei pakke med Lego. Den ønskede blomsterbuketten!! Godt over 900 legobiter skal jeg nå forvandle til en blomsterbukett. Jeg som ikke har lekt med lego på godt over 45 år.
Jeg satte meg ned i går og kar kommet så vidt i gang. Men du så deilig! Sitte der i sin egen boble og sette sammen små biter. Man må konsentrere seg, sitte i sin egen boble, kun konsentrert om fargerike plastklosser. Dette var gøy!
Ferdig resultat kommer det bilder av når jeg er ferdig. Jeg måtte slutte i går fordi det var middag og etterpå tid for brettspill.
I går var Gamle Gubben Grå og jeg ute og luftet hundene på en litt lengre tur. De siste dagene har det bare blitt den vanlige runden her hjemme, så det var nok godt å komme seg litt mer ut også for hundene.
Det var et nydelig vintervær men fremdeles kaldt. Minus 12. Det gir ypperlige forhold for rimfrost. Det blir nesten som å vandre rundt i et eventyrlandskap. Magisk!
Det var i går. I dag laver snøen ned, og radioen melder om glatte veier og vanskelige kjøreforhold. Flott, for i dag skal vi selvsagt ut å kjøre! Nå er kanskje ikke Hønefoss Oslo den største utfordringen, men likevel. Vi vurderte i går en eller to biler. 5 voksne i en bil er trangt, men helt klart mest økonomisk – og mest miljøvennlig. Hvis vi går for to biler ligger det liksom litt i korta at det er min tur til å være en av sjåførene. Jeg har kjørt masse bil i mitt liv og ser på meg selv som en habil sjåfør. Jeg har jo nærmest bodd bak rattet, pendlet 100 km hver dag i 10 år og 14 mil flere ganger i uka et annet tiår. Er heller ikke redd for å kjøre i Oslo. Har også gjort det utallige ganger.
Men de siste årene har jeg blitt ei pyse. Bare jeg hører glatte veier eller vanskelige kjøreforhold er det som jeg stivner. Jeg har kjørt nok på slikt føre til at jeg vet at det kan være krevende. Ikke minst at jeg ikke har kontroll på hvordan de andre trafikantene behersker disse forholdene. Hva jeg møter rundt neste sving og i hvilken del av veibanen de kommer. Og ja, egne kjøreferdigheter og. Å rette opp en sladd eller unngå å kjøre på stive hjul inn i en rundkjøring eller mot en bil på feil sted. Jeg håper noen av dere skjønner hva jeg mener. Kjøring på vanskelige vinterveier er en stressfaktor jeg ikke har lyst til å utsette meg for. Jeg sitter da langt mer komfortabel i midten av baksetet enn bak rattet.
Vel, vi får ta en avgjørelse når resten av huset våkner til live. Nyt bildene fra gårsdagens tur i rimfrostens rike.
Etter å ha lest litt inne hos en annen blogger forstår jeg at en ikke skal vise frem hva en har fått i julegaver i år. Det er visst å flashe rikdom, vise hvor heldig en er. Vise sin overlegenhet over de som ikke har hatt råd til julegaver i år. Jeg blir skikkelig lei meg over slike holdninger. Ja, jeg mener man godt kan roe ned gavehysteriet. Men må man roe ned gleden ved å gi?
Handler det om å gi gaver om å vise økonomisk status, eller et ønske om å glede mottakeren? For meg velger jeg gaver ut fra hva jeg tror vil glede den jeg skal gi gaven til, ikke for å fremheve meg selv. Min glede over gaver er heller ikke avhengig av hvilken prislapp det sto på gaven. Det er tanken bak som teller. Jeg sitter ikke og kalkulerer i hodet hva hver enkelt gave koster. Flere av gavene jeg ga bort fant jeg på finn.no. En av de ble gitt bort gratis. Det virket som mottakerne ble glade også for de gavene En av de virkelig glad, slik jeg hadde forutsett. Den gaven kostet meg en hundrelapp.
Den fine gamle boka på bildet over var i en av pakkene jeg pakket opp på julaften. Den var fra Datteren. Hun mente den står i stil til familiebibelene på anrettningsbordet.
Boka inneholdt tre karameller og et par sokker. Men jeg tror jeg skal finne noe annet å fylle den med en dag.
Boka er ikke en bok. Men én trekasse til å skjule vinkartongen. Gaven gleder meg. Ikke nødvendigvis fordi jeg trenger et sted å gjemme vinen, men fordi denne “Bibelen” er langt penere enn pappvinboks.
Jeg kommer til å vise flere julegaver på bloggen utover i romjula. Ikke for at andre skal bli misunnelig, men rett og slett for å vise takknemlighet.
Morgenen starter rolig med tekopp og tastatur. Klokka er litt over 7. Resten av huset sover. Eller Kidd har stått opp for å holde meg med selskap. Han har krøllet seg sammen i tante-sofaen og slumrer der. Våkner sikkert hvis det skulle dukke opp noe som kan minne om mat på bordet, men tekoppen frister ikke han.
Gårsdagen gikk i rolig tempo. Eller det var kanskje litt feil uttrykk. Vi hadde akedag sammen med storfamilien, så tempoet i akebakken var langt fra rolig. Når unge voksne i 20-årene kappkjører med de under 10 og hverandre i perfekte forhold går det relativt raskt i bakken.
Det var kald, blå himmel, rim på trærne og en vakker vinterdag. Bildet over er et arkivbilde. Vanskelig å ta bilder på akedag med 23 mennesker uten at noen er med på bildene. Men det var en virkelig fin og kald vinterdag. Temperaturen lå vel sånn rundt minus 14.
Jeg er ikke noen aker. Jeg koser meg mest med å se på de andre. Men hos oss er ikke aking noe bare de minste barna driver med. Vi spøkte om at vi skulle sette opp skilt med Voksne leker! Den eldste som satte nedover bakken på snow-racer var ei kokko bestemor i slutten av femtiåra, og hun nøyde seg ikke med en tur.
Ja hvis vi ikke regner med Gamle Gubben Grå da. Han var ute på “aketur” han og. Men det var i veien og ikke i akebakken. Måtte rygge ned en bakke med bilen for å ta fart for å komme opp dit vi skulle ake. Det sto en bil i veien da vi kom, og når vi skulle ta i gang igjen ble bilen vår stående å spinne. Så da rygget og skled han rett i grøfta.
Fine løse forhold og ingen skader på bil, bare muligens litt såret stolthet på mann 60. Ikke noe problem med å få bilen opp av grøfta heller. Det var traktor tilgjengelig.
Etter rundt tre timer ute i koselig selskap var det godt å komme hjem til Drømmehuset, fyre opp i peisen, tulle seg litt inn i pledd og få varmen i seg igjen.
Etter litt opptining og en enkel middag, grillpølsene vi ikke grillet på bålet ute i akebakken, satte vi oss ned for brettspill igjen. Denne gangen ble det Ticket to ride som tog-entusiasten Eldste Sønn hadde fått i julegave. Da vi hadde fått kåret en vinner, ikke meg denne gangen, var klokka snart 23.30. Eldste Sønn skal på jobb i dag, så han forlot Drømmehuset rundt midnatt. Litt trist når huset begynner å tømmes igjen, men vi ser han igjen i morgen. Da skal vi i familieselskap til Svigermor.
I dag har vi ingen planer. Deilig. Heller ikke noe en føler at en må gjøre på slike dager. Bare tusle rundt å gjøre akkurat det man vil, eller hvis man vil det bare være i ro under et pledd. Det kommer til å bli en fin dag.
God morgen. Det har blitt andre juledag, og fremdeles ligger mange juledager blanke og ubrukte foran oss. Jeg har senkede skuldre og koser meg med familien. Det er dette som er jul for meg. De rolige dagene etter en hektisk innspurt og en julaften med stramt program. Julefrokost, ferdig striglet hus, dusj-logistikk, grøt, kirke, julemiddag, gaver, kaker og kaffe ig så er det plutselig midnatt. I år glemte vi helt å servere riskrem! Pleier å drøye med den til etter gavene og ta den sammen med kaker og kaffe.
Juledagene er derimot forholdsvis rolige. I går for eksempel. vi små-spiste kald ribbe, medister og julekaker gjennom hele dagen. Alle spiser det de har lyst på når de har lyst. Så sitter vi der i koseklær og leser bøker, sover eller sakker sammen. Ingen som må noe. Alle gjør bare akkurat det de har lyst til. Ja uten om å labbe noen turer med hundene da. Det må til. Ellers er det ikke stort som blir gjort. Ut på ettermiddagen kreket vi oss ut i bilene og dro en tur ut til Høvdingen. Kjørte gjennom vakkert vinterlandskap mens de siste solstrålene farget himmelen rosa. Hos Høvdingen ble det påfyll av julekaker, kaffe og historier fra gamle, gamle dager. Når vi kom hjem måtte vi teste noen brett-spill som hadde ligget under treet. Det ble Mafia-bursdag. Utrolig gøy spill. Ikke minst fordi jeg vant begge gangene!!!
I innlegget Nissene på peisen skrev jeg om noen av nissene i samlingen min. Noe etterlyste nærbilder av nissene jeg beskrev, men 22. desember hadde jeg liksom ikke roen til å vandre rundt å ta portrettbilder av julenisser. Det har jeg derimot hatt i dag.
Nissen øverst i innlegget er han som gjemmer kattunger under nisselua si. Lua er løs, så du kan ta den av og se mer på kattungene. Denne nissen tror jeg at jeg har kjøpt selv. Mener jeg kjøpte den på Bjørneparken på Flå.
Nisse-dama på motorsykkel har jeg og kjøpt selv. Tipper det var jula 1990. Gamle Gubben Grå og min første jul sammen. Jeg synes hun var helt rå. Kjøpt på Plenty på Hønefoss. Alderen har tæret på motorsykkel-dama og. Hun har blant annet mistet en arm i løpet av de snart 35 årene vi har hatt henne, men får fremdeles stå lett synlig blant julepynten.
Hanan-Nissen fikk jeg av en kollega som jeg jobbet med att halvt års tid. Jeg hadde vakt på julaften, og det var vanlig at kollegaene ga gave til den som måtte jobbe denne kvelden. Egentlig var det to nisser i den pakka, Denne og en litt lavere versjon. Den er ikke blant oss lenger, etter et stygt fall en travel Lille Julaften.
Denne nissen er et Fretex-funn. Tipper den er fra 50-tallet. Laget av kongle og piperensere, men med plastfot.
Dette er et nissepar. Jeg fikk de i 40-års gave. De er laget av en lokal keramiker. Det jeg aldri helt har forstått er hvorfor det ser ut som om den smilende nissen har en slange kveilet rundt halsen. Jeg er egentlig sikker på at det ikke er en slange, men jeg skjønner ikke helt hva det skal forestille,
Så har vi harenissen som jeg tror har gulrot i gaven sin. Han husker jeg faktisk ikke hvor kommer fra. Mulig gave fra Gamle Gubben Grå?
Denne nissen dukket opp i fjor. Jeg elsker den! Gave fra Eldste Niese. Den er sikkert en meter høy, og får selvsagt ikke plass på peisen. Den står og ønsker velkommen i gangen, Mulig den flytter litt rudt. tror ikke jeg har funnet dens endelige plass.
Fra Gamle Gubben Grå har jeg og fått mange slike flotte nisser. De bodde lenge i Tante-sofaen i jula, men nå bruker vi tantesofaen til å sitte i ved spisebordet så da har jeg hatt problemer med å få plassert de på et fornuftig sted. Jeg vil jo at de skal synes. Komme til sin rett, og ikke bare bli stablet i et hjørne. I år ble løsningen å age en midlertidig hylle i karnapp-vinduet. Fornøyd med den ideen, og det er plass til flere nisser på den hylla til neste år. Alltid kjekt å ha planer for eventuelle utvidelser av nissesamlingen.
Ei barn er født i Betlehem sang vi da jeg var barn. Jeg tror at det var en av de aller første julesangene jeg lærte. Ja, sammen med Musevisa og På låven sitter nissen. Et barn er født i Betlehem i Betlehem. Thi gleder seg Jerusalem… Nå er jula avlyst både i Betlehem og Jerusalem.
Jula avlyst i Betlehem. For meg er det noe riv ruskende galt med den setningen. Jeg har stor forståelse for avgjørelsen om å ikke feire en av de helligste dagene for kristne som ble tatt av geistlige ledere i Betlehem og Jerusalem. De mener det er for mye lidelse. Et mørke har lagt seg over regionen etter det grusomme angrepet på Israel fra Hamas 7. oktober. Rundt 1200 mennesker ble drept. Fremdeles holdes 120 gisler fanget på Gaza. Til nå er over 20.000 palestinere drept i israelske angrep, ifølge det Hamas-styrte helsedepartementet i Gaza. Det føles feil å legge opp til en gedigen fest i den samme regionen med dette som bakteppe.
Jula et avlyst i Betlehem. Hvor galt har det blitt her i verden? Fred på jord, fryd på jord heter det i en annen julesang. Vi er vel ikke helt der heller. Fred på jord, mener jeg. Det er krig på Gaza. Det er krig I Ukraina. Det er vel et par tre steder til hvor det heller ikke er fred og fryd
Deilig er jorden synger vi i en tredje julesang. Jeg spør meg selv om den virkelig er det.at jorden er deilig? At jorden har potensiale i seg til å være et deilig sted er jeg sikker på. Men vi mennesker har det med å rote det til for oss. Julefeiringen ble avlyst i Betlehem. Vi er vel lengre unna fred på jord enn vi har vært på flere tiår. Jeg føler at vi er nærmere den tredje verdenskrig enn vi er fred på jord.
Deilig er jorden må synges mer som en bønn, et ønske, et håp, enn noe vi hadde i dag, sa presten i sin preken i går. Og ja, jeg håper og ønsker virkelig fred på jord. At jorden skal bli deilig. Jeg sang med i kirken i går og sender gjerne mine bønner til høyere makter. Samtidig tenker jeg at det å bare, ønske, håpe og overlate til Gud å rette opp det vi mennesker har satt I gang blir litt feil. Ønsker vi fred på jord er det vel opp til oss å skape den freden. I år ble jula avlyst i Jesus fødeby, Betlehem. La oss la det bli en vekker. La oss bli enige uavhengig av hvilken gud vi tror eller ikke tror på at det er riv ruskende galt. La oss alle gjøre vårt for st vi neste jul kan synge Fred på jord, fryd på jord fordi det nettopp er det som preger verden. La oss synge Deilig er jorden, ikke som et ønske eller en bønn men som en realitet. Det er skrevet i nåtid, ikke i fremtid. Det står Deilig er jorden, ikke Deilig vil jorden muligens en gang bli.
Jula dere, den får frem mange følelser. I meg var det takknemlighet som var mest dominerende i går, og det startet lenge før vi begynte på pakkehaugen under treet.
For ei litt sliten kjerring var litt oppgitt over juletreet som ble levert på Lille Julaften. Det var litt spinkelt, hadde litt få grener og var litt skakt og rart. Sånn rent bortsett fra det med spinkelhet hadde det vel i grunn vært perfekt for kjerringa. Hun har noen feil og mangler hun og. Ingen kan være perfekt. Så ja, juletreet speilet kanskje kjerringa både i estetikk og ideologi.Det er bare det at kjerringa ikke er så opptatt av ideologi eller det å være politisk korrekt i jula. Jul handler for meg om samvær, familie og tradisjoner. Og om julepynt. Jeg har utrolig mye julepynt, også mye flott og knusbar pynt jeg pleier å pynte treet med. I likhet med Nissene på peisen er det mange minner knyttet til mye av den pynten og Med et så spinkelt juletre med så slappe grener måtte jeg tenke med omhu hvilke kuler og annen pynt jeg hang på treet slik at ikke kuler og minner gikk i knas.
Jeg høres sikkert egoistisk ut. Og det er helt klart et I-lands problem, men kan vi glemme den politisk korrektheten akkurat i jula? For å velge hva som får skinne på treet bryr og at noe må velges vekk. Hvordan velge mellom pynt fått av det ene barnet ditt veid opp mot pynt du har fått fra det andre eller som det tredje barnet har laget i barnehagen for over 20 år siden?
Den oppgaven klarte ikke ei sliten kjerring på kvelden Lille Julaften. Ideen var at noen skulle spikke fliser Julaften morgen så treet sto så støtt som mulig, før jeg “slang på litt glitter og lys” som Gamle Gubben Grå sa. Han har liksom ikke den helt store lidenskapen for juletrepynting.
Jeg sto opp tidlig Julaften morgen. Litt søvn hadde gjort godt. Treet som hadde stått nakent i stua og ventet på pynt var et lite problem. Det finnes langt større utfordringer i verden. Med mitt utvalg av julepynt ville det være mulig å omskape også dette treet til et “tre som skal stå inne og dø langsomt” som Yngste Sønn relativt presist beskrev det. Skogeier-datteren i meg forstår at det er de spinkleste og liksom litt dårlige trærne som velges ut til å lide den skjebnen.
Men ungene ville det annerledes. De hadde snakket sammen i løpet av natten og lagt sine planer. Så de fikset nytt juletre til a mor! Et flott og aldeles nydelig juletre ankom Drømmehuset en drøy time før julegjestene. Litt fult av snø som langsomt smeltet i stua mens jeg og Datteren pyntet det. Alle minnene kom opp på treet. Treet ble så nydelig som jeg bare kunne drømme om. Ja, vi er vel enige om at vi aldri har hatt så flott juletre. Jeg blir varm om hjertet når jeg ser det. Kall meg dum, overfladisk og kanskje snobbete. Men jeg kan leve med det i noen juledager.
Det litt stusselige juletreet endte som granbar foran trammen. Noe jeg ikke hadde ordnet i år men som både jeg, og tydeligvis også ungene har lært at Høvdingen mener hører med til jul. For det var Yngste Sønn sitt forslag da han bar det refuserte juletreet ut.
Så her ble det granbar foran trammen, nydelig juletre og en fantastisk julekveld. Kjerringa I paljettkjole skinte om kapp med juletreet og gikk av med seieren om årets juleantrekk i tøff konkurranse med Svigermor og Datteren. Jeg mener, når ba Svigermor meg possere foran juletreet sist?
Så er julaften her, og om noen timer skal Kjerringa ikle seg paljettkjolen og skinne om kapp med juletreet. Akkurat den konkurransen blir lett match. Når man overlater til en 93 år gammel skogeier, en gjeng hipstere med dårlig tid og et par smågutter å finne juletre så… Tja, hva skal man si? Jeg har sett bedre eksemplarer. Til juletre-skaffernes unnskyldning må det sies at den aldrende skogeieren ga dem et begrenset område å finne fem juletrær på. Samt at han nok er mer opptatt av skogskjøtsel og tynning enn estetikk.
Vi kom vel sånn noenlunde gjennom lista over det som skulle gjøres dagen for dagen. Noe grevinne og hovmester så vi ikke noe til, men det er vel tradisjon her i huset? At vi ikke får sett den.
Datteren kom hjem, og det er kos. Jeg setter virkelig pris på det. Skulle bare vært helt i mål til Datteren kom hjem på juleferie, slik ble det ikke i år heller. Ikke helt i mål. Vi (leses Gamle Gubben Grå) hadde blant annet igjen å henge opp et par gardinbrett i stua. Kjerringa hadde igjen å pakke inn de siste julegavene og å pynte juletreet.
Både gardinbrett og juletre kom opp før midnatt, og ei sliten Kjerring kunne krype til køys. Jeg hadde tenkt å ta bilde av julepyntet Drømmehus til dette innlegget, men det får komme i et senere innlegg. Mobilen ligger til lading. Den hadde under 15% strøm. Klokka har så vidt passert 06.00. Jeg starter dagen langsomt med tekopp og tastatur.
Når resten av huset våkner til liv blir det julefrokost, Tre nøtter til Askepott, Julegjester og julegrøt, Kirkegang og julemiddag, Gaveutdeling og koselig samvær, Kaker og kaffe. Alt det som skal være med en julaften
I dag kom jeg over en artikkel i Aftenposten jeg fattet interesse for. Det sto at mennesker som tenker positivt om det å bli eldre ofte lever lenger. Siden jeg jo har som mål å bli 100 er slikt interessant lesing.
En studie publisert i 2002 viste at de med positive tanker om det å bli eldre levde syv og et halvt år lenger enn de som følte negativitet knyttet til alderdom. Syv og et halvt år!! Det er ganske lenge. Det vil si at med litt positiv tenking kan sjarmør-etappen fra 92 og 1/2 og frem til 100 års-dagen gå lekende lett. Slik forskning liker jeg.
Siden 2002 har forskningen sett at en positiv holdning til aldring er knyttet til lavere blodtrykk, et lengre og sunnere liv, og redusert risiko for å utvikle demens. Ja, for litt av vitsen med å bli 100 er jo ikke å støve ned i en sykehjemseng fra jeg er 80. Jeg skal jo ha litt glede av de årene. Riktignok har jeg en avtale om å treffe en av Høyre-damene i baren på det nye sykehjemmet hvis vi en gang skulle bli beboere der. (Og det har blitt bygd med bar slik planene er i dag.) Hun har sagt hun skal reservere bord. For min del gjør det ikke noe om hun drøyer en førti år med den bordbestillingen.
Forskning viser også at personer med en mer positiv innstilling til aldring i større grad gjør flere forebyggende helsemessige tiltak, som å trene. Det kan igjen hjelpe dem å leve lenger. Og ja, jeg har forstått at hvis jeg skal nå målet om å bli 100 så må det nok tas noen grep. Ha mer fokus på helse og det å bevege meg enn det jeg har hatt i mange år av livet mitt. Jeg skjønner at sjansen for å bli 100 er relativt liten hvis jeg hadde fortsatt å leve på Coca-Cola og bacon-pølser mellom slaga i et hektisk og engasjerende liv. Nå er livet roligere. Det gir tid til nødvendig restitusjon. Restitusjon er nødvendigvis ikke å ligge på sofaen under pelspleddet. En tur i skogen eller en treningsøkt på den store ballen kan og være restitusjon. (Hvor har den blitt av forresten? Burde kanskje få børstet støv av den.) Det får bli mitt forsett for 2024. Bevege meg mer og ta litt sunnere valg. Litt mindre kaffe-latte og cola-holdig drikke.
Du kan ikke stoppe tiden, men du trenger ikke å grue deg til den. Står det i artikkelen. Det synes jeg var en fin setning. Det tror jeg jeg skal ha som motto.
Innstillingen din til det å bli eldre har mye å si. Hvis du forventer at det å bli eldre er ensbetydende med flere og flere plager og større og større haug med tabletter du må ta, ja da blir sikkert alderdommen slik og. Jo bedre du kjenner etter jo flere symptomer merker du. Og jo flere plager du klager til legene om, jo raskere vokser pille-haugen. Flere diagnoser du får, jo dårligere føler du deg ofte. I tillegg er det lett å sette seg i godstolen, eller under pelspleddet på sofaen og ha fokus på alt som er galt i stedet for å ha fokus på de delene av skrotten som fremdeles fungerer. Eller enda bedre, hvilke av helseutfordringene dine du kan ta grep om og kanskje gjøre noe med. Jeg vet, jeg hører nesten ut som en helse-freak, og det kler denne kjerringa dårlig. Men sånn litt seriøst. jeg kan gjøre mer for å få ned blodsukkeret mitt enn å knaske piller. Det har jeg tenkt å bevise frem til neste kontroll hos fastlegen.
Det finnes mange folk som holder seg spreke langt opp i godt voksen alder. Min egen far, Høvdingen, er et flott eksempel på det. Han fylte 93 tidligere denne uka. Bor hjemme alene og klarer seg greit med litt hjelp. Kanskje har jeg gode gener? Det gjelder å finne eksempler på eldre mennesker som har holdt seg spreke og friske langt opp i alderdommen. Finne noen godt voksne forbilder. I dag lever det tre ganger så mange hundreåringer i Norge som for 20 år siden. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå levde det i 2022 1.309 personer som er 100 år eller eldre i Norge. Hva tallet er nå vet jeg ikke, men det burde være mulig å finne seg et forbilde som har nådd milepælen 100 år. Jeg husker forresten at en gang da jeg var ung radiograf tok jeg bilde av en kvinne som var over 100 år. Klar i hodet og fin å snakke med. Etter undersøkelsen sa jeg noe om at nå kunne fru… kle på seg igjen, eller noe slikt. Jeg husker ikke helt. Husker bare at jeg kalte henne fru… Det var vanlig for meg å titulere eldre mennesker med fru og herr. Da så hun skarpt på meg og sa; Frøken må jeg få be! Tror du jeg hadde blitt 100 hvis jeg hadde vært frue? Utrolig fin kommentar. Vurderer et par sekunder om jeg kanskje bør kvitte meg med Gamle Gubben Grå for lettere å nå målet om å bli 100, men siden han akkurat nå er ute å henter pizza til meg og både har hengt opp stuegardiner og måket snø for han bli enn så lenge. Jeg har noen gardinbrett jeg bør få skrudd opp og litt annet rot jeg trenger hjelp til å rydde bort.
Forskning tyder på at optimistiske kvinner har større sannsynlighet for å leve lenger enn 90 år enn mindre optimistiske kvinner, uavhengig av etnisitet. Jeg har i grunn alltid hatt en optimistisk innstilling. Kanskje ispedd litt galgenhumor. OK som mangeårig opposisjonspolitiker og fagforeningspamp fremstår jeg nok ikke alltid som utelukkende positiv, men sånn til livet generelt ar jeg en positiv innstilling. Jeg er helt sikker på at det skal hjelpe meg med målet om å bli 100.
Jeg er ikke redd for å bli eldre. Alderdommen skremmer meg i grunn ikke. Alternativet er mer skremmende. Det å ikke bli eldre, det at livsreisen skal ta slutt. Det at jeg en gang skal dø. Det er mer skremmende enn det å bli eldre. Jeg vil jo bli eldre. Man blir ikke 100 år uten å bli gammel. Men selvsagt kan det at kroppen blir stivere, at jeg får flere og flere vondter og flere og flere helseutfordringer være skremmende. Det er det jeg skal ta tak i i 2024, finne ut hva jeg kan bedre og lære meg å leve med de resterende. Det er jeg ganske god til. Akseptere at kroppen min har noen begrensninger. Det har den jo alltid hatt.
Det var skremmende å finne ut at en tidligere kollega er begynnende dement og at en annen tidligere kollega døde nå for en måneds tid siden. De er/var bare 20 år eldre enn meg. Det skremmer meg lagt mer enn verkende hofter og en skrantende kropp.
Det å bli eldre har jo ikke bare ulemper, det har noen fordeler og. Du blir klokere med årene. Det kommer av erfaring. Livserfaring skal man ikke kimse av. Tenk på da du var i tenårene. Når en kvise kunne utløse full krise. 80 åringer kommer ikke i krisetilstand over slike ting. Det skal mer til før de stresser seg opp. De vet at verden ikke går under av ei kvise. Livet går roligere. Du styrer mer av tiden din selv. Og jeg, jeg har tekt å bruke de neste tiårene på å være mer egoistisk. Gjøre mer av de tingene jeg har lyst til. Det er jo litt opp til meg selv hva jeg vil bruke alderdommen til. Sitte og telle piller eller finne på noe mer givende.
