Jeg teller på fingrene. Skal, skal ikke, skal…  Hvor lurt er det at jeg uttaler meg om forhold innen spesialisthelsetjenesten? Jeg er jo ikke en del av det miljøet lenger. La de styre med sitt. Konsentrere meg heller om kommunehelsetjenesten. Der har jeg fremdeles et visst ansvar og påvirkningsmakt. Og ja, utfordringene er like store der. Det skinner ikke akkurat av eldreomsorgen for tiden, selv om det vel en gang i tiden var et av Arbeiderpartiets valgløfter. Akkurat som “Nå er det vanlige folks tur” var valgløftet deres ved sist valg.

Jeg burde kanskje ikke. Noen vil kanskje føle at jeg tråkker på noen tær, men likevel klarer jeg ikke å la være å reflektere litt sånn for meg selv.  Hva har egentlig skjedd? Jeg husker at mottoet i sykehusene var Pasienten i sentrum og I trygge hender. Nå kan jeg lese i mediene at ledelsen ved barneavdelingen på OUS (Oslo universitetssykehus) har sendt ut mail til de ansatte om at pasientbehandlingen skal være God nok og forsvarlig,  men kanskje ikke alltid i verdenstoppen.

Det der med “Godt nok, så lenge det er forsvarlig”  har jeg hørt i flere år i kommunehelsetjenesten. Likevel gjør det inntrykk når jeg ser det svart på hvitt om tilbudet ved barneavdelingen på det som kanskje er landets fremste universitetssykehus.

De ansatte ved barneavdelingen ved OUS får videre beskjed i en eposten at de ikke lenger kan “gjøre alt for pasienter og pårørende”.  Jeg tenker den setningen svir omtrent som et slag midt i trynet for helsepersonell som har arbeidet hardt for å gjøre alt som står i deres makt for å redde, helbrede og trøste små pasienter. Ansatte som har ofret matpause og dobesøk for å ta seg av pasienter og pårørende på en best mulig måte  og gjerne strekt seg litt ekstra for å gjøre situasjonen for både barn og foreldre litt bedre  hvis mulig. Vil ikke en slik mail få de til å føle at de gjør noe galt når de setter inn det ekstra giret og gir det lille ekstra?

Avdeling Nyfødt intensiv har for lave inntekter og for høye kostnader, leser jeg. Ja det skjønner jeg. Syke mennesker er dårlig butikk. Det har jeg sagt i alle år. Det er fort gjort å gi pasienter bedre behandling enn det DRG poengene tilsier, altså at sykehuset bruker mer ressurser på en pasient enn det sykehuset får refundert fra staten. Alt dreier seg og om kroner og ører, også hvor vidt vi skal gjøre alt som står i vår makt for å redde et lite barn som kanskje har hatt en tøff start på livet.

Skal de ikke lenger redde 23 uker gamle babyer? Skal de ikke leger løpe når akyttcallingen går? Disse retoriske spørsmålene stiller de ansatte. Men ledelsen har ikke svarene. De vil ikke ta ansvaret for å bestemme hvilke oppgaver de skal slutte med. Det ansvaret overlater de til de ansatte å diskutere seg frem til. Ansvarsfraskrivelsen er aldri langt borte når det gjelder ledelse i helsesektoren. Det er mye bedre å skyve det å ta de umulige valgene nedover i organisasjonen. Spar så mange penger  sier toppledelsen, kutt ut noe av der dere driver med sier helseministeren. Men ingen sier hvordan pengene sksl kuttes eller hvilke oppgaver de skal slutte med. Den vanskelige oppgaver dytter de ned på fagfolkene. Fagfolk som har der i sin profesjon å yte maks for å redde liv, behandle, gi best mulig omsorg. Kort sagt utføre yrket sitt, jobben sin på en best mulig måte.

Er det for mye for langt at de lederne som bestemmer at oppgaver skal kuttes, også bestemmer hvilke oppgaver som skal kuttes? Er ikke det en del av deres ansvarsområde? Er det ikke et ansvar som følger av stillingen? Hva er vitsen med å være sjef, leder, direktør, minister hvis de ikke kan ta de vanskelige og upopulære avgjørelsene?

Jeg stiller meg mange spørsmål, men det viktigste er Hva er det egentlig som skjer? Helsevesenet i ett av verdens rikeste land er i ferd med å kollapse. Vi har ikke råd til å gi så god behandling som vi kan. Hvordan kom vi hit? Og hva skal til for at vi igjen skal ha pasienten og ikke penger i fokus? Hva skal til for at vi som pasienter skal kunne føle at vi er i trygge hender, selv om vi skulle trenge behandling som har en relativt høy kostnad?  Jeg er skremt av den utviklingen jeg ser i helsesektoren. Hvordan har vi latt dette skje?

I går leste jeg en artikkel i Aftenposten som gjorde inntrykk, og som gjorde meg ganske så sint. Du kan lese artikkelen her.

Den handler om Ask, en 17 åring som går på videregående skole og som mest sannsynlig vil få Ikke vurdert i samtlige fag når han avslutter 13 års skolegang om litt over 2 år.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Ikke vurdert brukes vanligvis som vurdering når eleven har så stort fravær at lærerne ikke har grunnlag for å sette karakter. Ask har ikke stort fravær. Og om han hadde hatt det halvveis I første året så kunne han jo forstått alvoret, skjerpet seg og klart å møte opp så mye at lærerne hadde grunnlag for å gi en vurdering, sette en karakter om to og et halvt år.  Men nei  samme hvor mye innsats Ask legger i skolearbeidet, samme hvor lite fravær han har så kommer det til å stå ikke vurdert på vitnemålet hans.

Ask har Downs syndrom. Han går i en spesialklasse på salg- og servicelinjen på Lier videregående skole. Der har han en egen individuell opplæringsplan (IOP).

På skolen har han vanlige fag som matte, norsk og engelsk. Han har også mye praktisk undervisning, er ofte på turer med klassen og kløyver ved i skoletiden. Ask får ikke karakterer, men har en egen bok der læreren skriver hvordan dagen har gått. En slags «vurderingsbok». Ask er glad i skolen. Han liker seg der, er stolt av det ham gjør der og føler seg nyttig og verdifull.

Nå har familien, nærmest ved en tilfeldighet  funnet ut at praksisen i norsk skole er at elever med Downs syndrom får et vitnemål med ikke vurdert ja hvis de får vitnemål i det hele tatt.

Vi har selv en sønn med spesielle behov som det så fint heter. Eldste Sønn er autist og har hatt spesialundervisning siden ham begynte på ungdomsskolen. Forsterka enhet på Hov ungdomsskole var et flott tilbud hvor elevene fikk tilrettelagt undervisning i tråd med sine evner og ferdigheter. Jeg vet at Eldste Sønn stortrivdes på skolen de årene. Jeg husker ikke hva det sto på vitnemålet, men jeg husker avslutningen på 10 års skolegang og bildet jeg tok av han og kammeraten. To stolte gutter med vert sitt vitnemål.

Jeg husker og bilder av en dresskledd og stolt Sønn som mottok kompetansebevis etter at han hadde fullført tiden som lærekandidat. Han hadde fullført videregående og vært lærekandidat på Meny i et par år.

Hans innsats gjennom skolen har vært minst like stor som søsknene. Så selvsagt skal drn innsatsen og vurderes, selv om jeg og forstår at det ikke blir riktig med karakterer i tradisjonell forstand. Det er da ikke for mye forlangt at de får et papir med bestått. Eller som i Eldste Sønn sitt tilfelle. Et kompetansebevis som sier hvilken kompetanse han har i faget.

Eldste Sønn er voksen nå. Skoletiden ligger noen år tilbake i tid. Han arbeider fremdeles på Meny. Arbeid for trugd, heter det vel. Fyller på varer og har ansvar for panteautomaten. Han trives på jobben og gjør en god innsats etter hva vi hører.

Alle har din plass i samfunnet. Det har Eldste Sønn og det har Ask. Klart hans innsats skal vurderes, slik andre elevers innsats blir vurdert. Møter de opp på skolen og gjør det som forventes av dem er det minste de kan forvente tilbake et vitnemål som forteller at de har bidratt som forventet. De har bestått.

Det går mot lysere tider. Jeg gjentar mantraet for meg selv. Januar har vært tung i år. Full av snø, is, omgangssyke og en vond rygg som tærer på både overskudd og humør. Det er fremdeles alt for mye snø, kuldegrader nok og en rygg som virkelig bekymrer meg, men jeg begynner å se ørsmå tegn på at det går mot lysere tider. Det er lengre lyst ut over ettermiddagene og på lørdag kjente jeg at sola varmet. Jeg kjenner og at humøret mitt blir lettere. En måned til nå så er vi i mars, første vårmåneden.

Litt klaging skal jeg komme med også i dag. Middagen i går var en skuffelse. Nei, det kom ikke av mine manglende kokekunster. Fiskepinnene var en skuffelse allerede da jeg åpnet pakken. Og ja, det er min feil. Det mente i det minste Yngste Sønn. Kanskje har han rett. Jeg tok en pakke med det jeg trodde var fiskepinner. Ok, det sto “Fish & chips” på pakka. Jeg tenkte ikke så mye på det. Plukket med meg et par pakker potetbåter og vurderte om jeg trengte en eller to pakker fiskepinner. Heldigvis konkluderte jeg med to. For når jeg åpnet fiskepinne-pakka var det to – 2! små biter med fisk. Resten var noen strimler med pomme-frittes. Så middagen i gpr ble rikelig med potet og ørlite fisk. 4 små biter fordelt på 3 voksne.  Ja, det sto “Fish & chips” på pakka, men jeg trodde eller tenkte ikke så langt som om at de hadde stappa potet og fisk i samme pakke. At coop mente det ble for komplisert for kunden å ta med seg en pakke fisk og en pakke potet fra frysedisken. Ja, som Yngste Sønn påpekte, såpass burde jeg jo forstå at folk ikke klarer å tenke ut selv.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Nei, jeg skulle jo tenke positivt i dag. Fokusere på at vi går mot lysere tider. Dra frem det positive. Men jeg er nede på en 14. plass på bloggtopplista i dag. Allan og hans betraktninger om blåmandag gjorde meg ikke lysteligere, og middagen i går gjorde meg så opprørt at jeg skjelte og smelte i minst et kvarter. Jeg prøver å roe ned og konsentrerer meg om å lese Janne Nordvang sitt innlegg om ukens små høydepunkt nok en gang.  Janne er flink til å plukke frem de fine hverdagsøyeblikkene og dele de med leserne. Jeg koser meg med hennes innlegg fast hver søndag.

Janne skriver om gleden over ullsokker og fyr på peisen. Om øyeblikk av vårfølelse og kjekke unger som vokser til. Alt det der har jo jeg og! Livet er ikke så verst selv om det er vinter I januar.

Jeg klikker meg videre opp over bloggtopplista og blir slått av hvor snille folk er. Strikkekjerring   gir bort flott garn til leserne sine i ett innlegg. Det samme gjør Vibbedille.

Kjenner at jeg blir mer positiv av å lese slike innlegg. Hvis jeg nå smører meg ei brødskive og trakter meg en god kopp te slik at blodsukkeret mitt blir litt bedre skal du se at jeg kommer til å fremstå som den reneste optimist innen jeg blir ferdig med å gå gjennom de siste blogginnleggene til de over meg på lista.

Det der med blodsukker og positivitet virket muligens ikke så bra. For til tross for at jeg nå har stappet inn på med to brødskiver med skinkestek og er halvveis i tekoppen føler jeg at irritasjonen bygger seg opp igjen når jeg klikker meg inn på bloggen til Strikkepike. Det er ikke et innlegg med innhold. Det er bare et innlegg for å holde liv i bloggen. Og med det stiger hun opp til en 8. plass på bloggtopplista. Hennes forrige innlegg var så og si likelydende og ble publisert i mai i fjor. Sist hun kom med et skikkelig innlegg var i juni 2018. Er det å holde liv i bloggen? Ut fra hva jeg leser forstår jeg at hun ikke ønsker at bloggen blir slettet. Men om en blogg avsluttes, altså at man ikke får tilgang til å komme med nye innlegg eller kommentere, slettes da automatisk alle tidligere innlegg? Vil de ikke fremdeles være søkbare på Internett? Jeg klarer da fint å søke opp bloggen til Sophie Elise, selv om hun sluttet å blogge i 2020.

Vel, jeg lar ikke en blogger som ikke blogger ødelegge dagen og klikker meg videre. Glade folk og fest får meg raskt i bedre humør. Jeg er glad det ikke er meg, men gleden over en festlig helg er smittende.

Det er jeg som skal lage middag I dag. Det blir ikke fiskepinner. Hva det blir er jeg mer usikker på. Får heller ikke den helt store inspirasjonen av å klikke meg gjennom forslagene inne hos Mat fra bunnen og ukemenyen til Toms matprat.  Mulig jeg bare er matlei eller litt trøtt. Ikke frister det med havrelapper heller.

Noe annet jeg ikke har planer å prøve på i dag er armhevinger. Ikke sit-ups heller,  bare nevner det. Ville antakelig ikke klare å komme meg opp fra gulvet uten heisekran.  Slik ryggen er nå er det utfordriende nok å reise seg fra stolen.

Jeg virkelig prøver å være positiv denne siste mandagen i januar. Det er ikke helt lett. Jeg klarer ikke helt å tenke Bingo! Nå er alle lykkeparametrene på plass.  Det ser ut til å bli en fin dag. Jeg har mange ting å se frem til denne uka og den neste. Mye politikk og møtevirksomhet.  Styremøtevi Rødt i morgen, kommunestyre på torsdag.  Hovedutvalget og et folkemøte om strømpriskrisa neste uke. Jeg må få orden på den ryggen. Jeg er fremdeles nesten helt sikker på at det er muskulært. Hadde jeg bare fått det til å slippe taket.Nei nå er jeg negativ igjen…

Eller det er vel ikke helt sant. At det alltid går et tog, mener jeg. I det minste ikke på Follobanen.

Egentlig er det så tragisk at det nesten blir latterlig. Jo met man undersøker, jo flere feil og mangler finner man. Et prestisjeprosjekt som gikk fulstendig feil. Man klarte ikke å beregne strømbehovet, brukte komponenter som ikke tåler norsk kulde, rapporter som aldri ble lest., i det minste ikke av toppledelsen lista blir lengre og lengre for hver uke som går. Hva var det siste nå? At man hadde brukt en hel haug av feilvarer eller vrakdeler. Jeg husker ikke helt betegnelsen. Noe det var feil med i hvertfall. Sikkert for å kutte kostnadene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er glad for at de som bruker av fellesskapets midler tenker på å kutte kostnader, men når det førr til branner, i flertall og at en toglinje som har kostet flerfoldige milliarder kun er i drift i 9 dager er jeg usikker på om det var de riktige kostnadene de kuttet i. Kanskje de heller skulle ha kuttet i den halve milliarden de betalte for å rekke åpningsdagen og redde omdømme. Jeg mener, omdømme ble vel ikke akkurat reddet selv om summen var betydelig.

Det er enkelt å høste humorpoeng på Bane-Nor sin bekostning, men egentlig er saken tragisk. Eller kanskje aller mest skremmende.  Det virker som om det meste av det som kunne ha gått galt gikk galt og ingen aner når det atter kan gå tog på denne strekningen. Ingen aner, og ingen ser ut til å ta ansvaret. Samferdselsministeren trodde på Bane-Nor når de sa de hadde kontroll. Ledelsen i Bane-Nor hadde tydeligvis ikke kontroll i og med at de ikke kjente til Norconsult rapporten. Og siden se ikke kjente til rapporten kan jo ikke de ha ansvar for at utfordringene rapporten avdekket ikke ble tatt tak i. Sånn kunne jeg ha fortsatt. Alle toer sine hender og dytter ansvaret nedover i organisasjonen.  Ingen tar ansvar – og det virker som om ingen heller helt vet hvem som har ansvaret. De bare vet at det i det minste ikke er dem.

Man spiser det man får, og takker når man går het det da jeg var ung.  Slik er det visst ikke lenger forstår jeg etter å ha lest spørsmål og svar i en rtikkspalte i Aftenposten.

Problemstillingen var: Noen hadde bedt inn til selskap i sitt eget hjem. Blant gjestene var det et menneske verten ikke kjente så godt, og som når de satte seg til bords viste seg å bære veganer.  Dette hadde ikke verten blitt gjort oppmerksom på, og hadde følgelig ikke noe vegansk alternativ å servere og mente gjesten da fikk nøye seg med å spise “tilbehør” som grønnsaker og poteter. Dette ble gjestene tydelig fornærmet over og nærmest forlangte et veganskt alternativ.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Etikkeksperten som svarer er langt på vei enig med veganeren, men innrømmer at det kanskje var en liten blunder av veganeren å ikke gjøre vertskapet oppmerksom på sine “matpreferanser” på forhånd.  Etikkeksperten begynner med å si at på de fleste restauranter er det nå veganske alternativ. På meg virker det nesten som om etikkeksperten mener at en gjest kan forvente det samme utvalget når det gjelder mat i et privat middagsselskap som på en restaurant.

Vel, der er vi uenige. Jeg skulle og ønske spørsmålsstillingen også var blitt forelagt en etikette-ekspert. Altså en ekspert på folkeskikk eller god oppdragelse, hvis slike fremdeles fins. Jeg har inntrykk av at hva som er god etikette har endret seg siden jeg vokste opp. Margrethe Munthe er liksom ikke in lenger.

Jeg har mange venner som ikke tåler all slags mat. Det har alltid blitt tatt hensyn til. Barndomsvenninna fikk diabetes som 9 åring. Mamma bakte bløtkake med “diabetes-sukker” når jeg hadde bursdag slik at venninna mi kunne spise av bursdagskaka hun og. Hun syltet litt multesyltetøy med det samme sukkeret for å ha på vafler når en venn av familien som hadde diabetes kom på besøk. Vaffelrøre ble selvsagt laget uten sukker. Slik har jeg fortsatt å tilpasse serveringen når jeg får gjester med matintoleranse på besøk. Enten det er diabetikere, folk som ikke skal ha gluten eller hun som ikke tåler nøtter.

Jeg har ikke alltid hatt den samme forståelsen for folk med litt sære “matpreferanser” som jeg mener er mer nærliggende å kategorisere  som kresenhet, altså “Jeg liker ikke”.æm æ

Jeg har stor forståelse for at folk er kresne. Sommæ barn og ung var det utrolig mye mat jeg ikke likte. Sviskegrøt, spekesild, stekt fisk, vaniljesaus, alle typer puddinger og geleer. Mye ava det liker jeg fremdeles ikke.  Som for eksempel kirsebærsaft. Slekta synes fremdeles at det er underholdende at jeg hevder den smaker “glatt”.

I dag er jeg ikke lenger kresen. Jeg har bare “visse matpreferanser”. Høres finere ut enn kresen, ikke sant?

Så er det veganere og vegetarianere da. De blir ikke syke av å spise kjøtt eller andre animalske produkter. De bare liker det ikke. Kanskje mer på grunn av følelser og holdninger enn på grunn av smak. Akkurat som muslimer og jøder ikke spiser svinekjøtt og hinduer ikke spiser kvegkjøtt. Jeg ville som en god vert tatt hensyn og laget mat som alle kunne spist. Eller i det minste hatt alternativer slik at alle følte at deres matpreferanser var sånn noenlunde ivaretatt. Selvsagt under forutsetning av at jeg fikk beskjed i forkant.

Det finnes nå så mange “matpreferanser” at det er umulig for en stakkars vert å holde seg oppdatert på alle trender i tiden og lage matalternativer for alle tenkelige og utenkelige matpreferanser som kan dukke opp.

I dag er der søndag. Hviledag. Som blogger og influenser er det min oppgave å påvirke deg som leser til å bruke den dagen på mest fornuftig måte.

Hold hviledagen hellig het det da jeg var barn.  Ikke det at det var så mye kirkegang i mitt barndomshjem. Heller kanskje ikke alltid så mye hvile. Jeg vokste opp på gård, og hvis høyet eller kornet måtte i hus ble nok en solskinns-søndag brukt til det. Ikke så jeg alltid på lange skiturer eller endeløse multerurer som direkte hvile heller.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

I tidligere tider var håndarbeid helt utenkelig å drive med på søndager, men nå ses det på som hobby mer enn arbeid. Ingen leer på et øyelokk om man ser noen sitte med et strikketøy eller et broderi på en søndag.

Min egen definisjon av å holde hviledagen hellig har blitt å bruke frisøndagene til kun det jeg har lyst til. Det er ingenting annet enn å lufte Charlie som jeg må på en søndag. Har jeg lyst til å bake, stelle i hagen eller gå lang tur gjør jeg det, men føler jeg mer for å ligge på sofaen å lese, sove eller blogge gjør jeg det med verdens beste samvittighet. Søndagen er min dag. Den fyller jeg med akkurat det jeg vil.

Det første jeg kommer til å fylle denne dagen med er frokost med varme rundstykker. Ikke noe lavkarbo her i gården. Senere i dag har jeg planer om å fylle dagen, eller kanskje mer magen, med fiskepinner og stekte potetbåter. Kanskje ikke en typisk søndagsmiddag, men i Drømmehuset er søndagsmiddagen gjerne noe som er enkelt og greit å lage. Ikke alltid vi har lyst til å bruke for mye tid på kjøkkenet.

Dagen skal nytes. Aller først med litt blogglesing her på sofaen.  Jeg ser at jeg ikke var så heldig å vinne materialpakke inne hos Vibbedille.  Men det kan jo bli fargerike høns for det. Jeg har sikkert mer enn nok garn liggende. Kanskje er det et høne-prosjekt søndagen skal brukes til? Klokka er bare 7.20. Det er tidlig. Vi får se hva dagen bringer. Kanskjeblir jeg bare liggende her å slappe av. Akkurat nå føles det fristende. Ryggen er ikke god, og hele kjerringa er lat.

Når jeg kjenner litt bedre etter så tror jeg nok ikke at jeg skal bli liggende her på sofaen i hele dag. Ryggen min trenger litt aktivitet. Man må jo ta ansvar for egen helse og fremtidig omsorgsbehov har jeg hørt. Da er det ikke smart å legge seg til allerede når en er midt i femti åra. Men jeg har tenkt å bli liggende litt til  i det minste til det lysner av dag.

Eller kanskje ligge her til det lukter varme rundstykker. Det er alltid Gamle Gubben Grå som varmer dem. Fin tradisjon synes jeg. Føle meg vartet opp av mannen jeg elske. Fin start på en dag hvor man virkelig skal pleie seg selv. Gamle Gubben Grå står for frokosten og jeg skal ha ansvaret fir middagen. Litt arbeidsfordeling må det være, selv på en hviledag.

Men nå, nå skal jeg krølle meg sammen og ta en liten blund. Kose meg her på sofaen til brødlukta river i nesen. Hviledag. Min dag.

Gikk en tur med Charlie Chihuahua I formiddag og for første gang i år kjente jeg at sola varmet.  Selv om snøen fremdeles ligger i et tykt lag forstår jeg at det går mot vår.  Og hvis noen lurte, bildet er fra i dag. Som dere ser har vi nok av snø.

Fortsatte trimmen med gulvvask og rydding i Drømmehuset. Mye bøy og strekk og fire ganger opp og ned kjellertrappa. Kjente det greit i ryggen etter hvert. Jeg måtte ha en liten strekk før vi dro til byen.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Men det ble tur på kafé i dag. Det ble kaffe-latte. Det ble ordentlig lørdag.

Det ble og tid til litt politikk. Jeg har skrevet leserinnlegg til lokalavisa om eldreomsorgen sammen med en annen fra Rødt. Ja  og så var det noen spørsmål om et møte om strømpriskrisa som vi skal ha om ei drøy uke. Det møtet gleder jeg meg virkelig til. Håper det kommer mange.

Hjem og middagslaging. Hjemmelaget pizza. Et lite glass rødvin og en ny strekk på sofaen. Kort sagt en flott dag. Nå romsterer Gamle Gubben Grå på kjøkkenet. Han har lovet oss dessert. Arme riddere med iskrem og jordbær.  Det er helg. Gjør ikke så mye om vi spiser dessert klokka 9 om kvelden.

Klokka har så vidt passert 8. Ute er det fremdeles skumt. Jeg har tatt den første slurken av tekoppen. Det er lørdag, det er lov med en litt rolig start på dagen. Jeg kjenner jeg trenger det. Jeg er ikke riktig våken ennå.

Så klikker jeg meg inn på første toppblogger over meg på lista, og maset er i gang. Når jeg tar meg tid til å lese innlegget til Kathrine Stenhjem ser jeg at det nok ikke er bra nok om jeg går over til lav-karbo-kost. Jeg burde også faste en 14-15 timer i døgnet!

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Det kan være godt å la magen hvile ihvertfall noen timer, og ikke småspise ofte som en fikk høre før i tiden var bra!

Jeg savner at når hun begrunner utsagnet når hun kommer med slike nye kostholdsråd. Hva bygger den teorien på? Altså teorien om at å droppe frokost og sulte fra klokka 20 til klokka 13 er bra. Ja, jeg kan godt få en repetisjon på dette tøvet om lavkarbo og.

Mitt neste spørsmål er Hvem er hun, egentlig? Hvilken kompetanse har hun for å slenge ut av seg kostholdsråd i øst og vest? Jeg sjekker “om meg delen” på bloggen hennes, og finner ut at hun er vernepleier med kurs i ernæring. Jeg blir ikke imponert over kompetansen på ernæring. Sånne kurs er som regel på en 4-5 timer.

Poenget mitt er at man blir ikke nødvendigvis ekspert på et tema selv om en setter seg ned ved en PC og oppretter en blogg.

Jeg tar gjerne i mot tips til hva jeg skal ha til  middag eller hvordan man kan stryke store perlerier.

Jeg liker og blogger hvor bloggeren gir leserne innblikk i hvordan hverdagen deres er. Kanskje har de en kronisk sykdom som de lever greit med. De skildrer utfordringene men fokuset er på at de lever relativt vanlige liv som alle oss andre.  De utgir seg ikke for å være eksperter på annet enn eget liv. De har ikke fasiten på hvordan andre skal leve sine liv.

Jeg klikker meg oppover på lista og kjenner jeg fremdeles er sliten og litt trøtt. DET ER HELG  FOR SVINGENDE! lyser det mot meg. Det er lenge siden det svingte av helgene mine. Lenge siden jeg ønsket at de skulle svinge og. Jeg gjorde liksom fra meg helgefestinga en gang på 80-tallet. Nå erdet lange frokoster, helgeaviser og kaffe-latte som gir meg helgefølelse. Ja, og kanskje et glass rødvin og litt ostepopp. Det er min helg, jeg sier ikke at alle må føle det på samme måte.

Jeg klikker videre, og endelig kommer jeg til et innlegg jeg virkelig koser meg med. Et rødglødende innlegg som viser med all tydelighet hva Vivian mener om helseministeren og hennes uttalelser om å planlegge for egen alderdom og eget omsorgsbehov. Jeg skrev om den samme tematikken i innlegget Å planlegge sin egen alderdom Vivian, her er vi helt på linje. Å, det er så godt med slike innlegg som innlegget til Vivian. Innlegg som gløder av engasjement.

Men skal jeg få kaffe-latte i dag, må jeg komme i gang med husarbeidet og ikke sitte her og knotte på telefon. Det er jo alt langt på dag.

“Jeg vil forresten skilles” sa jeg til Gamle Gubben Grå i dag. Vi satt og koste oss med en bedre middag og et glass rødvin. Jeg så at Gubben ble noe overrasket over den uttalelsen, og at hjernevinningene hans febrilsk forsøkte å finne ut hva galt han hadde gjort nå.  Vanligvis kunne slike trusler om samlivsbrudd dukke opp i noen opphetede diskusjoner, men nå hadde de da ingen krangel. Kjerringa hadde da vært rolig og avbalansert I hele dag.

Jeg forsynte meg med litt mer rødvin, lente meg tilbake i stolen og forklarte at jeg hadde kommet til den konklusjonen at jeg trenger en yngre og sprekere mann. Og ja det er helseministeren som har satt meg på den ideen. Det er ikke noe jeg har suget av eget bryst.

Jeg har jo pådratt meg noen skavanker opp gjennom årene. Og når jeg tar en realistisk vurdering av hvordan helsen min kommer å utvikle seg de neste tretti årene ser jeg ikke bort fra at jeg kommer til å trenge litt hjelp og omsorg. Når helseministeren sier at vi skal planlegge vårt eget omsorgsbehov er det greit å ta med i beregningen at jeg kan få et visst behov for hjelp og omsorg når jeg nærmer meg 90, kanskje før.

Gamle Gubben Grå er snill og grei på alle måter. Hjelpe meg etter beste evne har han gjort til nå. Jeg har overhode ikke noe å utsette på Gubben i så måte. Men han er ikke noen ungdom lenger. Han fyller 60 nå i mai. Jeg kan ikke regne med at han skal ha helse til å stelle fir meg om 20 eller 30 år. Jeg regner med at det er slike forhold helseministeren forventer at vi tar med i beregningene når vi skal planlegge vår egen alderdom og vårt eget omsorgsbehov.  Jeg har regnet ut at hvis mannen min skal være maks 70 når jeg fyller 90 så må jeg finne meg en mann på maks 36 år.

Gubben nikket heldigvis forståelsesfull etter denne forklaringen, og lurte på om han skulle skaffe seg laminert hushjelp og pleier. Kanskje ei på 26 fra Thailand. Au-pair, bare med eldreomsorg i stedet for barnepass. Kanskje det var en slik ordning helseministeren hadde i tankene. Vi kom til at vi kanskje burde spleise på den au-pairen. Det ville nok enklere la seg fikse enn at jeg skulle klare å sjekke opp en fyr i tredveåra.

Ungene sier du. Vi har jo satt barn til verden. Stelt de og passet på de da de var barn, det er bare rett og rimelig at de tar seg av oss når vi blir gamle.  Joda, hjelpe oss med forskjellig kommer de sikkert til å gjøre. Men hvis jeg skulle trenge hjelp vil jeg gjerne ha fagfolk til å gi meg nødvendig hjelp og omsorg. Mine barn er butikkansatt, bartender og blikkenslager. Jeg er usikker på om det er kunnskapen til disse profesjonene jeg vil ha mest behov for hvis jeg skulle ha behov for omsorg og pleie.

Er det her jeg har gjort feil i planleggingen sier du. Jeg burde selvsagt ha sørget for at minst en av de utdannet seg som for eksempel helsefagarbeider, gjerne med videreutdanning i geriatri, slik at jeg var sikret kvalifisert pleie når jeg ble gammel.

Vel, det kunne sikkert gavnet meg i noen år. Hvor lenge er jeg usikker på. Ta Datteren for eksempel. Hvis hun skulle hatt full jobb i et omsorgsyrke i helsevesenet slik jeg har hatt i alle år. Hva da når hun blir 55? Da var kroppen min så utslitt at jeg ikke kunne arbeide med pasientrettet arbeid lenger. Er det da rimelig å anta at hun ville klare steller av to pleiekrevende foreldre i tillegg til full jobb? Når hun blir 55 vil jeg “bare” være 80 år. Hun måtte fort ha pleiet meg i tillegg til full jobb helt til hun selv gikk av med pensjon.  Jeg tror ikke det ville vøre en smart løsning hvis hun skal planlegge sin alderdom  sitt fremtidige omsorgsbehov.

Vi vet at helsevesenet vil trenge utrolig mange ansatte de neste tiårene. Men hvis ungdommen skal følge helseministerens råd om å planlegge egen alderdom burde de rådes til å holde seg unna helsevesenet, nettopp for å ivareta egen helse og eget fremtidig omsorgsbehov. Vi får et egoistisk samfunn hvor en hver først og fremst tenker på seg selv. Er det det regjeringen og helseministeren ønsker?

Forresten har jeg planlagt min egen alderdom. Jeg har planlagt mitt eget omsorgsbehov. Jeg har bolig med alt på en flate. Jeg kan bo her med rullator og rullestol. Livsløpsstandard heter det visst. I tillegg har jeg arbeidet og betalt skatt. Betalt inn til fellesskapet for å føle meg trygg på at det var noen der til å ta vare på meg hvis den dagen kom at jeg ikke klarte å ta vare på meg selv.  Det, fru helseminister, var min plan.

Og det, fru helseminister, det er ditt ansvar å styre skuta slik at de som er gamle nå og som bygde opp velferdsstaten for å sikre at de skulle ha en trygg og god alderdom får den alderdommen de planla og  jobbet hardt for. I Norge har vi en velferdsstat som skal ta vare på de som ikke klarer å ta vare på seg selv. Ikke ødelegg den ordningen.

Tidligere i dag leste jeg et innlegg inne på bloggen til Solliv   Hun skriver om hvordan hun rydder i nettbanken, rydder i økonomien for å ha råd til alle utgiftene nå som alt er blitt dyrere.  Med tungt hjerte avslutter hun medlemskap i Birdlife og dyrebeskyttelsen. Hun har ikke råd til medlemskontingent lenger.

Solliv er en kvinne som ut fra hva jeg har forstått har arbeidet “hele livet”. Hun arbeider fremdeles, men har redusert stillingen litt og får litt utbetalt i trygd. Hun lever alene, og fra hva jeg forstår av innleggene hun deler lever hun overhode ikke noe ekstravagant liv.  Nå må hun kutte ut å støtte dyrebeskyttelsen. Det blir for dyrt.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg vet at Solliv og sikkert ganske mange andre blir ikke så lite provosert når jeg forteller at i dag er det “Kaksedagen”. Hvis du ikke vet hva kaksedagen er, så er det den dagen i året hvor direktørene i de største selskapene i Norge unner seg en virkelig god champagne til fredagstacoen. Det er den dagen i året da topplederne har tjent like mye som gjennomsnittet av vanlige lønnsmottakere tjener i løpet av et helt år. I år faller kaksedagen på fredag 27. januar,, altså i dag, 20 arbeidsdager inn i 2023.

Regnestykket tar utgangspunktet i lokomotivene i norsk næringsliv, nemlig OBX-indeksen som består av de 25 mest omsatte selskapene på Oslo Børs. Her ligger direktørlønningene på 8,1 millioner kroner i gjennomsnitt. Det inkluderer bonuser, men ikke pensjonspoeng, opsjoner og andre tillegg.

SSB har betegnet gjennomsnittslønna til å være 610. 000 kroner. Dersom man forutsetter at sjefen har 260 arbeidsdager i løpet av et år, må han eller hun jobbe 20 dager for å komme over 600 000 kroner.  Mange mener kanskje at en lønn på 610.000 er en relativt god lønn. Det er også verdt å merke seg at gjennomsnitts årslønna som SSB beregner til 610 000 kroner kan oppleves som høy av mange. Det er jo fordi gjennomsnittet dras opp av alle ned ekstremt høye lønninger. I Norge er nemlig medianlønna betydelig lavere, nemlig 550 000 kroner. Det betyr, fortsatt ifølge SSB, at halvparten av alle norske lønnstakere tjener 550 000 kroner eller mindre i året.

Vi liker å tro at vi er et land med små forskjeller. Når noen i dag 27. Januar har oppnådd den samme inntekt som godt over halvparten av oss ikke kan drømme om å tjene i løpet av hele 2023 sier det seg selv at forskjellene øker.

Noe annet som er verdt å merke seg er at kaksedagen kommer tidligere og tidligere. I 2021 var den et stykke ut i februar. (4. Februar).

Og før du begynner å argumentere med at disse topplederne ofte har,arbeidet hardt og bygd opp disse bedriftene, tatt risikoen med egen kapital osv. I tet på kakselista er Anders Opedal. Han leder Equinor, børsens desiderte tungvekter. Staten eier 67 prosent av aksjene.

Staten  det er vi det. Deg og meg og skattepengene våre. Det er vi som har stilt kapitalen og det er vi som sitter med risikoen hvis firmaet skulle gå dårlig. Oppdal er nok sikret både fallskjerm og videre karriere.  Og når det kommer til det å arbeide hardt, det vet jeg om mange som gjør og som langt fra får noen lønn over gjennomsnittet.

Nei, forskjellene i samfunnet må ned. Vi må få tilbake til felleskapsfølelsen og dugnadsånden. Da tenker jeg vi og vil klare å gjenreise velferdsstaten og Kanskje vog få råd til å ha en verdig eldreomsorg. Ting henger sammen.