Lat søndag i Drømmehuset. Jeg har gått tur med Charlie Chihuahua i litt flere kuldegrader enn det jeg føler er behagelig. Minus 16 er kaldt! Etterpå ble det å hvile både rygg og kjerring inntulla i pledd foran et knitrende peisbål. Nå sitter jeg her med tekopp og tastatur og venter på at resten av Drømmehusets beboere skal komme hjem. Yngste Sønn har alt dukket opp. Har ringt Gamle Gubben Grå og bedt han kjøpe med burgere på vei hjem fra fjellet. Blir enkel middag her i dag.
2023 som skal bli mitt år har så langt vært fylt opp med snø, is, kulde og en rygg som har slått seg langt mer vrang enn på lenge. Ja en omgang med omgangssyke har jeg og rukket i løpet av årets første uker. Så langt har ikke året helt svart til forventningene.
Denne helgen skulle jeg vært i Oslo på kurslederkurs i Rødt, men ble hjemme for å prøve å få orden på ryggen. Det tror jeg var lurt. Om ryggen har blitt så mye bedre er jeg usikker på, men den har ikke blitt verre. Det må jo ses på som positivt.
Nå har jeg overhode ikke gitt opp hele 2023 på grunn av en litt dårlig start. Året har så vidt begynt, jeg har god tid til å gjøre det til mitt år. Og ja, det er opp til meg å fylle året med gode opplevelser. Gjøre det til mitt år.
Noen fine opplevelser har jeg alt samlet. Kaffeprat med Barndomsvenninna og to familieselskaper med storfamilien. Er ikke verst det i løpet av tre uker,
Jeg trenger ikke de spektakulære opplevelsene eller de eksotiske reisene for å gjøre 2023 til mitt år. For meg er det egentlig nok å lage meg fine stunder i hverdagen og gi meg tid og ro til å nyte dem.
Gir det mening?
Jeg kan leve lenge på en tur i skogen en gnistrende januardag med sol fra skyfri himmel og snøtunge graner.
Yr melder om en slik dag på torsdag. Slår det til skal jeg ut og nyte den sammen med Gamle Gubben Grå.
I år skal jeg svømme i stille skogstjern. Det ble av ulike grunner ikke til at jeg gjorde det i fjor. Men i år, i mitt år skal jeg ta meg minst en svømmetur i et stille tjern, og jeg vet hvilket.
Jeg skal sitte i kurvstolene på trammen, gjerne med et vinglass i hånden, å filosofere over livet eller noe annet høytravende tema mens augustkvelden langsomt går over i natt.
Jeg skal gå barføtt på plenen og snike til meg de første jordbærene fra kjøkkenhagen. Stoppe opp og virkelig kjenne på smaken av solmodne jordbær fra egen hage.
Slike gode opplevelser er det jeg ønsker å fylle 2023 med, og det er bare jeg som kan passe på at jeg lager meg disse opplevelsene. Det er ingen som kan komme å passe på at jeg lever livet mitt.
Charlie Chihuahua og jeg er alene hjemme denne helga. Gamle Gubben Grå tok med seg Eldste Sønn på hytta. Det har kommet masse snø her i januar, og sikkert ennå mer i Valdres. Det er godt å få tatt en tur å få måket av hyttetaket.
De har hatt litt av en gravejobb bare med å grave seg inn til hytta, og videre lage vei ned til do.
Fristet ikke meg og ryggen min.
Egentlig skulle jeg vært i Oslo på kurslederkurs, men heller ikke en helg i en forelesningssal var det ryggen trenger akkurat nå. Så jeg holder meg hjemme, fyrer i ovnen og passer på å ha nok pledd i umiddelbar nærhet. Det er 16 minus ute.
Nå har jeg rigget meg til med tekrus og tastatur og tenkte jeg skulle finne ut hva toppbloggerne over meg på lista er opptatte av i dag.
Det er ikke overraskende mat. En ukemeny som består av alt fra kantarellsuppe til hestebiff.
Jeg tror du skal slite hardt med å finne friske kantareller ute i skogen i januar er min første tanke. Og at jeg håper jeg til neste år får plukket så mye sopp at jeg kan ha litt i fryseren ut over vinteren. I år ble alt spist så fort jeg kom hjem fra sopptur.
Tenker og at det er litt rart at det står hestebiff.
Jeg snakket faktisk om det her om dagen med en som driver og trener travhester. Han hadde vært nødt til å ta livet av den ene hesten sin etter at den knakk lårhalsen og hadde spist kjøttet med god samvittighet. Noen hadde reagert på det.
Vel, travhester får nok ikke titan når de er uheldige på glattisen. Og hestekjøtt fra en travhest er fantastisk kjøtt. Det betyr ikke at han ikke var glad i hesten. Jeg tror det finnes få som er mer glad i dyr enn denne mannen.
Men at man skriver hestebiff på en ukemeny på blogg. Er det innafor nå, eller reagerer folk fremdeles på at hest blir til mat? Jeg husker jo at det ble full baluba i en skoletime på ungdomsskolen etter at noen hadde foreslått at en syk hest på ridesenteret burde bli kjøtt. De jentene i klassen som vanket i stallen ble så oppløst i tårer, ul og skrik at videre undervisning var umulig.
En merkelig observasjon for meg som kom fra gård med kjøttproduksjon. Jeg var vant til å spise dyr jeg hadde et personlig forhold til.
Nå som mennesker blir opprørt bare av tanken på å spise kjøtt i det hele tatt, er det da plutselig greit å spise hestekjøtt?
Det er mye en kan undre seg over. Også hvor interessant det kan være å se en dårlig amatørfilm fra et tre uker gammelt fyrverkeri. Hva er det som gjør at Stina og hennes blogg ligger så langt oppe på bloggtoppen?
Det finnes jo en mengde andre blogger å bruke tid på. Janne Nordvang og hennes betraktninger over ukas små øyeblikk er noe jeg leser fast hver søndag. Friluftsheidi som møter helseutfordringene hun har fått de siste årene med et imponerende pågangsmot og pågangsvilje selv om kreftene ikke alltid er der leser jeg og fast. Hun skriver i likhet med Janne utrolig bra. En annen som har ordet i sin makt er Gry Henriksen. Kanskje ikke alltid en koseblogg, men verdt å sveipe innom for den dama har rimelig mange friske meninger hun gjerne deler.
Mye av det som er så fascinerende med blogg er jo alle de forskjellige menneskene man blir “kjent med” gjennom at de gir oss glimt fra livene sine. Hverdagsglimt, for det er tross alt hverdager det er flest av for de fleste av oss.
Ikke alle da. Noen må liksom la hver dag toppe den forrige. Lørdagen i går var Beste lørdagen på det bloggeren kunne huske, På onsdag, altså for 4 dager siden hadde hun Den ultimate perfekte onsdag. Høres litt heseblesende ut for meg som bare har helt vanlige, litt kjedelige hverdager.
En annen blogger som jeg tror heller ikke har så mange kjedelige dager er Vibbedille. Med all den kreativiteten hun bobler over av kan livet sjelden bli kjedelig. I går hadde hun Givw Away på bloggen. Du kan være heldig å vinne materialpakke til noen utrolig flotte påskehøner. Kanskje dumt å tipse leserne mine om dette, siden jeg selv har deltatt i konkurransen i håp om bli den heldige vinner. Men jo større konkurranse, jo morsommere er det jo å gå av med seieren, så jeg deler villig.
I 2020, tror jeg det var, var jeg så heldig å vinne en påskeuro fra nettopp Vibbedille. Jeg vant!!!! skrev jeg da, og strålte av lykke.
Da jeg var liten var påskepynt forbeholdt noen gule, små kyllinger laget av piperensere og som ramlet over ende hvis du kastet et blikk på dem. Men i det siste årene har det kommet en del påskepynt jeg har sansen for. Jeg har både påskehønelua som jeg bruker på det årlige påskeskirennet og den store påskehøna mi som jeg forsøkte å lære å fly koronnapåsken 2020.
Hm kanskje jeg bør begynne å tenke på å lage noe gøy frem mot påske, enten jeg vinner materialpakka eller ikke.
Vil du ha deg en god latter denne søndagen gå inn på dette innlegget. Noen ganger skal det ikke mer til enn ens eget speilbilde til for å ødelegge dagen.
Minner meg på Mamma. Jeg hadde lenge sagt at hun begynte å ligne på Tante Emma, som var Mammas tante. Mamma fnøys av det. Tante Emma var gammel. En dag gikk hun ut av butikk hvor det var et stort speil ved siden av døra. Mamma så damen i speilet, og trodde det var en kunde på vei inn i butikken og tenkte at jamen lignet den damen på nettopp – Tante Emma. Når det gikk opp for henne at det var sitt eget speilbilde måtte hun sjokkerende gi meg rett i at hun begynte å ligne på tanta si.
Tom har et tankevekkende innlegg Familiens kulørte lam med tilpasningsproblemer har han kalt det. Mye gjenkjennbart i det innlegget. Eller, jeg er kanskje ikke familiens sorte får, kanskje heller den halvgale tanta. Vel rollen som halvgal tante kan jeg fint leve med. Jeg har aldri hatt som mål å være et kjedelig A4 menneske, selv om jeg selvsagt liker å tilhøre en flokk. Ikke er jeg så opptatt av om slekta leser mine kjerringtanker eller ikke.
Nå er det tid for frokost, og jeg skal kose meg med å lese flere blogger og litt nettaviser.
Vibbedille har et tankevekkende innlegg om vennskap. Om hvordan venner har det med å forsvinne når sykdom og helseutfordringer dukker opp. Det er vondt. Jeg tror at det er i slike situasjoner man finner ut hvem som er virkelige venner og hvem som bare er “godværs-venner”.
Jeg er heldig. De aller fleste av mine venner er der fremdeles. selv om helsa mi har endret seg og jeg ikke lever det travle, aktive livet jeg en gang gjorde.
Det er ikke alle jeg er så mye sammen med, men jeg vet at de er der hvis jeg trenger dem. Mange lever travle liv, slik jeg gjorde, man har ikke all verdens tid og behov for å være sosial etter lange travle dager. Det har jeg forståelse for.
Andre, som Barndomsvennina, tilbringer jeg mer tid sammen med nå enn før. For nå har jeg tid til en kaffekopp litt oftere. Det er lettere å spørre når du som regel får ja, enn når jeg pleide å svare at “Å så hyggelig: Det vil jeg gjerne! Jeg har en ledig formiddag om fire uker.”
Men noen har blitt borte. Når jeg ikke lenger var full av energi, og ikke stilte opp behjelpelig med alt vedkommende trengte hjelp til var ikke vennskapet like viktig. Det gjorde vondt. Men som jeg skrev over her. Det er når livet er tøft man ser hvem som er virkelige venner.
Det med kollegaer er litt mer sårt. Jeg forstår at man ikke er en del av arbeidsplassen lenger, men det gjør vondt når tidligere kollegaer knapt hilser når du møter på dem i byen. Her om dagen opplevde jeg det omtrent som om jeg var blitt spedalsk. Det så ut som om min tidligere kollega hadde mer lyst til å løpe enn å møte blikket mitt å si “Hei”.
Her på blogg opplever jeg og vennskap. Vennskap fra mennesker jeg kanskje aldri har møtt. Vi heier på hverandre, kommer med oppmuntrende kommentarer når noen har det vanskelig, savner hverandre når det blir litt stille på en blogg. Lurer på om det har skjedd noe….
I det virkelige livet har jeg venner fra mange forskjellige miljøer. Når jeg samler venner rundt bordet kan det sitte alt fra mennesker med høy utdanning og til dels høye stillinger til de som aldri har vært i ordinært arbeid. Det kan sitte mennesker som sikkert tjener over en million i året og folk som har minstesats som uføretrygdet. Gjerne ber jeg sammen mennesker fra ulike miljøer og med ulik bakgrunn.
I min vennegjeng finnes mennesker som stemmer Rødt, og mennesker som stemmer Frp. Det finnes mennesker som kommer fra familier som har såkalte “gamle penger”, og det finnes mennesker som sliter med å få inntektene til å vare fra utbetaling til utbetaling, eller som en gang forlot alt de eide i et land langt borte.
Jeg er mer opptatt av hvem de er, enn hva de er. Altså hvem de er som person enn hvilken bakgrunn de har.
En gang var flere av mine venner involvert i en konflikt. Det sto venner av meg på begge sider av den konflikten. Det var slitsomt for meg. Jeg hadde rollen både som klagemur for begge parter og forsøk på megler i konflikten. Midt i det hele fylte jeg et rundt år og ba alle i selskap. Jeg har stor forståelse at noen valgte å ikke komme, fordi de ikke ønsket kontakt med den andre siden i konflikten, Jeg er og glad for at ingen ba meg velge side. At ingen sa at jeg enten måtte være venn med de eller de.
Noen ganger møter jeg på mennesker som ønsker å lage slike stengsler. Som sier at er du venn med meg kan du ikke være venn med den eller den. Liker du min blogg kan du ikke skrive hyggelige kommentarer på den bloggen. Er du medlem i Rødt kan du ikke ha venner som er medlem i andre partier.
Slike holdninger gjør meg trist og litt sint. Hvordan kan andre legge begrensninger på hvem som skal være venner?
Jeg tåler at venner av meg har venner jeg ikke er så begeistret for. Jeg tåler at venner av meg har venner jeg virkelig misliker. De behøver ikke velge mellom oss.
Det finnes to slags kompetanse. Formalkompetanse, det vil si den kompetansen du har “papirer” på at du kan. Vitnemål på fullført studier, eksamensresultater med bestått. Så har du realkompetanse. Det er kompetansen du har opparbeidet deg i livet, gjennom arbeid, organisasjonsliv eller bare selve livet. I dagens samfunn legger man mye vekt på formalkompetansen – hvilke studier man har, hvilke eksamener man har tatt. I noen miljøer er du “ikke noe” hvis du ikke har en master.
Jeg tror man i mange situasjoner kan finne rett kandidat til en stilling ved å se mer på realkompetansen enn på eksamenspapirer. Hva har denne personen arbeidet med? Hvilke erfaringer har man gjort i livet? I en del stillinger bør realkompetanse telle mer enn formalkompetanse, selv om den er vanskeligere å måle.
Spesielt gjelder det hvis du skal arbeide med mennesker som er i en eller annen form for krise.
Det hjelper ikke om du har all verdens flotte teorier i bunn hvis du ikke klarer å sette de ut i praksis. Det hjelper ikke å ha en master i kommunikasjon hvis du ikke evner å sette deg inn i situasjonen til det mennesket du skal kommunisere med.
Livet er en skole, og vi høster lærdom hele tiden, ikke bare de timene vi sitter på skolebenken eller i forelesningssalen. Jeg har møtt mennesker med både en og to mastere som er dumme som et brød på de mest enkle mellommenneskelige forhold, og jeg har møtt på mennesker som knapt har fulført folkeskolen som intuitivt vet hva de skal si og gjøre i møte med folk i krise.
Man har lett for å rangere mennesker etter hvor mange år de har sittet i en forelesningssal. Jo høyere utdanning, jo høyere er du på den sosiale rangstigen. Men er det virkelig de som har tilbragt halve livet på lesesaler og i forelesningssaler som gjør at samfunnet fungerer? For å få mat på bordet er jeg mer avhengig av de ansatte på Kiwi enn jeg er av et menneske med master i ernæring.
I dag har jeg drukket kaffe og skravlet med Barndomsvenninna. Nye sokker fikk jeg og. Eller kjøpte da. Jeg elsker de fargerike sokkene som Barndomsvenninna strikker og betaler villig det hun forlanger. Vet dere at det tar ca 24 timer å strikke et par sokker? Da er det ikke akkurat høy timepris strikkere tar seg betalt.
Tenk litt på det neste gang du står på ei håndarbeidsmesse og synes 200 kr for et par raggsokker er alt for dyrt. Hadde du likt å gjort et arbeid til under 10 kroner timen?
Å strikke er ingen jobb protesterer du kanskje. De sitter bare der med kaffekoppen likevel. Ja, omtrent som utallige av de møtene mange fyller arbeidsdagen med. Jo høyere lederstilling jo mer av arbeidsdagen går med på å sitte på møter med en kaffekopp. Jeg tror få ledere ser på det å delta i et møte som noe de ikke skal ha betalt for, selv om de bare sitter der med kaffekoppen. Det er ikke alltid alle bidrar like mye på de møtene.
Brennpunkt-dokumentaren om eldreomsorgen sjokkerer og opprører relativt mange. Plutselig er eldreomsorg på alles lepper. Plutselig har folk fått øynene opp for hvordan virkeligheten er bak alle de fine formuleringene.
Eldre vil bo hjemme så lenge som mulig sier byråkrater og politikere. Og selvsagt vil de det! Så lenge som mulig. Det er når det blir umulig å bo hjemme problemene oppstår. Hvem skal bestemme når det er umulig å bo hjemme? Den gamle selv? Pårørende? Eller en kommunalt ansatt på et kontor som har alt for få sykehjemsplasser å tildele til alle de som trenger en plass?
Sannheten er at det at de eldre bor hjemme er en langt rimeligere løsning for kommunen enn å etablere sykehjemsplasser. Jeg har hørt at en må ha mer enn 8 tilsyn i døgnet før det “lønner” seg å tildele sykehjemsplass.
Som alt annet i vårt samfunn er det og en prislapp på omsorgsbehovet til våre eldre.
For å beregne hvor mange sykehjemsplasser en kommune trenger bruker man å snakke om “dekningsgrad”. Dekningsgraden angir hvor stor prosentandel av de over 80 man har sykehjemsplass til i kommunen. Hvis du vil sjekke din kommunes dekningsgrad finner du den i “Kostra-tallene”. Det er en oversikt som viser nivået på de fleste av de kommunale tjenestene og sier noe om tjenestetilbudet i kommunen og hvor effektivt man drifter.
Det gjennomsnittlige tallet for dekningsgrad på sykehjemsplasser ligger på et sted mellom 11 og 12. Alts at man har sykehjemsplasser til mellom 11 og 12 prosent av de som er over 80.
Når antall eldre over 80 øker må man øke antall sykehjemsplasser for å oppnå samme dekningsgrad.
Å bygge nye sykehjem er dyre investeringer.
Da er det lett for kommunen å tenke at man heller satser på å ha de eldre boende hjemme lenger. For at ikke befolkningen skal steile ved den ideen fant noen ut at man sier at Eldre vil bo hjemme så lenge som mulig. og bruker det som argument for hvorfor det blir et trangere og trangere nåløye å få tildelt en sykehjemsplass.
I min kommune, Ringerike, har vi en dekningsgrad på 9. Vi trenger rundt 200 nye sykehjemsplasser i løpet av de neste 10 årene for å opprettholde en dekningsgrad på 9.
De 100 første av de plassene har vi halvveis en plan for. En plan, men kanskje ikke helt finansieringen. For vi har mye gjeld allerede, og det å bygge et sykehjem er ikke gratis. Vi har ikke råd! sier politiske motstandere til meg. Vi har ikke råd til å la være svarer jeg. Men også jeg har sett beregningene som viser hvor mange færre sykehjemsplasser vi trenger hvis vi går ned i dekningsgrad til 7….
Det kommer til å bli en tøff kamp å få på plass begge sykehjemmene vi trenger, alle de 200 plassene.
Om politikere og byråkrater setter opp eller ned dekningsgraden på sykehjemsplasser har selvsagt ingen innvirkning på den eldre befolkningens behov for pleie, hjelp og bistand. Hvis vi setter dekningsgraden på 7 så betyr ikke det at eldre i Ringerike er dobbelt så friske som i kommuner som har en dekningsgrad på 14.
Jo lavere dekningsgrad, jo flere dårlige eldre bor hjemme og jo mer må man satse på hjemmetjenesten.
Hvis vi på Ringerike skal fortsette å ha en dekningsgrad på 9 og klarer å bygge de sykehjemsplassene vi trenger må vi likevel øke bemanningen i hjemmetjenesten med rundt 40 årsverk de neste 12 årene.
40 nye årsverk i hjemmetjenesten vil ha en årlig kostnad på 30 millioner. I tillegg kommer den økningen i antall ansatte vi vil trenge for å betjene de 200 nye sykehjemsplassene. Bare det å rekruttere nok fagfolk vil bli en stor utfordring. Det er jo ikke bare vår kommune som vil ha behovet for økt bemanning. Tall viser at skal vi utdanne nok helsepersonell må hver tredje ungdom velge den yrkesveien. I tillegg til rekrutteringsutfordringene vil det være utfordrende å ha råd til å lønne de man rekrutterer.
Da er det ikke rart at “kloke” hoder begynner å tenke at man må benytte de “ressursene” man har maksimalt. Man får “stoppeklokke-omsorg” hvor alle “unødvendige” oppgaver blir skrellet vekk. Tilsyn og medisinutdeling hos Lilly kan da fort få tidsbruken 3 minutter i skjemaet ledere setter opp for den ansatte. Tre minutter fra man krysser av på Ipaden at man går inn til bruker og til man sitter i bilen og krysser seg ferdig med oppdraget og skal haste videre til neste bruker.
I et slikt stoppeklokke-regime er det ikke mye tid til omsorg, til en liten prat, til å observere hvordan det egentlig står til med den gamle.
Har du opplevd at dine eldre slektninger har skiftet stil etter at de begynte å få hjelp av hjemmetjenesten? Dette spørsmålet spurte jeg fra kommunestyrets talerstol for noen måneder siden. At mor som alltid har brukt bluser med små, fine knapper med en pen cardigan utenpå nå har gått over til å bruke T-skjorter eller gensere? At far plutselig har blitt den rene hip-hoper, og dressbuksa med press er byttet ut med ei litt sid joggebukse?
Det er eksempler på effektivisering i hjemmetjenesten. Det tar mye kortere tid å tre på ei joggebukse enn å rote med knapp og glidelås hver gang man følger på toalettet. Det tar tid til å kneppe små bluseknapper. man sparer fort inn bortimot et minutt på å gå over til T.skjorte.
Å endre klesstil er kanskje ikke det verste. Men det har noe med egenverd å få fortsette å ha den klesstilen man liker og identifiserer seg med, selv etter at en er blitt eldre. Det er bare et eksempel på hvordan det hele tiden blir tenkt effektivisering. Man kutter sekunder og minutter der man kan.
Leve hele livet er en annen formulering innen eldreomsorgen i dag. Det høres også så flott ut. For man legger vel i det at man skal ha et verdig liv helt til man dør, ikke sant?
Jeg er kritisk til mye av det som ligger under parasollen Leve hele livet. For betyr det at man skal leve helt til livet ugjenkallelig er forbi og hjertet stopper å slå, eller betyr man at man skal akseptere at livet er slutt når man slutter å leve?
Husk at Leve hele livet er lansert av de samme politikere, byråkrater og kommunikasjonseksperter som lanserte ideen om at Eldre vil bo hjemme så lenge som mulig og som har ført til at alt for mange eldre bor hjemme lenge etter at det har blitt helt umulig. De samme som sitter med problemstillingen hvordan få råd til alle sykehjemsplassene vi trenger, hvor skal vi finne alle de ansatte vi trenger og hvordan skal vi klare å lage trygge og gode tjenester til alle eldre nå som eldrebølgen flommer inn over landet.
Jeg vet det høres kaldt, kynisk og grusomt ut; Men er du sikker på at man i et samfunnsøkonomisk perspektiv har et ønske om at alle eldre skal leve lengst mulig?
Så lenge man klarer seg selv uten hjelp fra kommunen er alt bra. Så de tingene i Leve hele livet som går på forebygging er bra. Alt som bidrar til at en holder seg frisk og rask og lever livet klapper jeg for. Og ja, vi har alle et ansvar for å forsøke å holde oss i så god form som mulig og ta grep for å være mest mulig selvhjulpne. Bo i boliger hvor man har alt på ett plan, for eksempel. Eller kan innrette seg slik. Her i Drømmehuset vil vaskemaskinen bly flyttet opp på badet når kjellertrappa blir en større utfordring.
Men hva når man begynner å motta tjenester fra det kommunale hjelpeapparatet. Når man begynner på vandringen oppover den såkalte omsorgstrappa, hva da? Når ressursene er knappe, man har mangel på ansatte i hjemmetjenesten, man har mangel på sykehjemsplasser, er det da rimelig å tro at det offentlige ønsker å ha deg som mottaker av de knappe ressursene lengst mulig? Vil ikke det bare bidra til å øke presset på tjenestene?
Misforstå meg rett. Jeg står ikke for et slikt syn. Jeg mener de eldre skal ha gode og trygge tjenester og at man skal legge til rette for at de skal leve gode liv helt til hjertet slår sitt siste slag. Jeg mener at man må bygge ut eldreomsorgen slik at den dekker de behovene som er der – selv om jeg er klar over at det vil koste mye. Selv om vi da må nedprioritere andre ting. Politikk er alltid snakk om prioriteringer.
Brennpunkt klarte å sette fokus på eldreomsorgen. Folk blir opprørt og forbanna. Jeg får med meg at den ene politikeren etter den andre er opprørt og skriker opp om at de vil ha “full gjennomgang”. Nå, sist Raymond Johansen, byrådslederen i Oslo.
Hvis du er Byrådsleder i en kommune så har du vel vært med og besluttet de budsjettene som gir rammene for den eldreomsorgen kommunen fører? Manglene på sykehjemsplasser, manglene på pleiere i hjemmetjenesten og mangel på tid til å gjøre omsorgsoppgavene på en trygg og god måte er jo resultat nettopp av politikken man fører, prioriteringene man tar. Jeg blir alltid opprørt over politikere som blir opprørt over resultatet av sin egen politikk. Vet de ikke hva de driver med? Forstår de ikke sammenhengen mellom prioriteringene de tar og konsekvensene det får for tjenestene?
Det er kommunevalg til høsten. Vi skal velge de politikerne som skal ha ansvaret for eldreomsorgen i din kommune de neste fire årene. Hvis eldreomsorg er viktig for deg ville jeg stille noen spørsmål rundt hvilke prioriteringer man har rundt eldreomsorg og prioriteringer. For meg er det å få en trygg og god eldreomsorg en av de viktigste politiske sakene vi på Ringerike må ha fokus på de neste fire årene.
Jeg hadde spist opp halve porsjonen før jeg kom på at dette ville jeg ta bilde av til bloggen. For denne middagen var virkelig overraskende god. Enkelt og godt, og en middag for fire for en femtilapp. Det er slike ting mange trenger nå i januar.
Jeg fant oppskriften i VG helg for 7. januar, men Cacio e pepe er en pastarett fra det moderne romerske kjøkken leser jeg på Wikipedia. Cacio e pepe betyr ost og pepper. Som navnet antyder, er ingrediensene i retten svært enkle: svart pepper, revet ost av typen pecorino romano, og spaghetti. Alle ingrediensene har lang holdbarhet, noe som gjorde retten praktisk for sauegjetere uten fast bopel.
Jeg kokte opp rikelig med vann og tilsatte rikelig med salt. Det sto at det skulle være nok salt til at pastavannet smakte saltvann.
Så kokte jeg 400g spagetti i vannet litt kortere tid enn det står på pakka. Den skal være i underkant av al dente fordi den og skal varmebehandles videre i steikepanna etter at den er kokt.
Mens pastaen kokte knuste jeg 2 spiseskjeer hel pepper i en morter ,Ja, du leste riktig 2 spiseskjeer,.
Pepperet ble så ristet et minutt i tørr stekepanne før jeg tilsatte 2 spiseskjeer smør og lot det steke videre ett minutt til.
Så tilsatte jeg 2,5 til 3 dl pastavann i panna og kokte opp.
Tilsatte så pastaen og en spiseskje til med smør. Skrudde så ned varmen og hadde så i rundt 90 g revet parmesan.
Rørte så godt til osten er smeltet og jevnt fordelt.
Så fjernet jeg panna fra varmen og tilsatte 90g til med parmesan og spedde med litt mer pastavann for å få litt saus og pastaen ikke ble for tørr.
Serverte så med litt mer revet parmesan på toppen.
Så godt, så enkelt!
Jeg sa til Gamle Gubben Grå at jeg godt kunne hatt litt sopp ved siden av. Gubben var ikke fremmed for den tanken, men når jeg spurte om han savnet bacon var svaret merkelig nok nei. Og jeg som trodde han alltid ville ha bacon i en slik kjøttfri rett….
Jeg har vært ute og gått tur i dag. Godt å bevege seg litt. Gjorde godt for ryggen og, tror jeg. Akkurat nå er den vond, men nå har jeg vært i aktivitet en stund. Blir sikkert bedre etter en liten strekk.
Det synes ikke så godt på bildet øverst her, men det har kommet mye snø – og det snør fremdeles. I det minste kom det noen lette fjoner mens jeg var ute Det er nok nå. Nok i massevis. I Hemsedal har det vistnok blitt satt ny snø-rekord. Det har ikke kommet så mye snø på 100 år.
Holder det seg kaldt uten mer nedbør kan jeg holde ut en ukes tid eller to med snø på bakken.
Det er jo litt fint med snø og. Lunt liksom. Denne hekken er nedten helt borte på grunn av brøytekant og snø på toppen. Et annet sted lenger borte i veien her var snøen helt opp til toppen av stakitt-gjerde. Det var bare såvidt toppen av gjerdet stakk opp av snøen.
Det var godt med en tur ut, bevege seg litt og få litt frisk luft. Jeg tror jeg trengte det. Ikke bare ryggen, men psyken og.
I dag skal jeg starte med å skrive om noe jeg ikke kan så mye om, nemlig ishockey. Geriatriks skriver jo innlegg etter innlegg om denne sporten, og det blir til at jeg kikker innom for å se hvordan det går med det lokale laget Ringerike Panthers. Av dagens innlegg ser jeg at det ikke ligger an til topplassering akkurat. De kan ikke bli bedre enn nummer 7.
Men 7, plass i den øverste ligaen er da heller ikke dårlig. Stå på!
Er du ikke interessert i ishockey sier du. Du vil heller lese om noe annet. Ja, men det er det som er så bra med blogg.no. Her er det noe for en hver smak. Også for de som liker ishockey. Jeg har en plan med denne bloggen. De som har fulgt denne bloggen helt fra 2019 husker sikkert den. Jeg skal entre bloggtoppen og tjene en hel haug med gryn.
Nå er det ikke så mye å tjene på blogg som det var i rosabloggernes tidsalder, men jeg har tjent en støvsuger og nok penger til både rekkverk på terrassen og å bo en natt i ei tretopphytte. Det er da bedre enn ingenting.
Så et delmål på min vei mot toppen blir å få annonsørene tilbake til blogg.no. Kanskje ikke de annonsørene som var her før. Sminke og mote er kanskje ikke det som selger mest blant de som leser blogg i dag. Men vi er et kjøpesterkt publikum vi som ferdes her inne. Mange er rundt 50. Det burde være noe å tenke på for de rette annonsørene.
Siden hun som ramser opp alle sine mest leste blogginnlegg fremdeles ligger godt over meg på bloggtopplista får jeg fortsette å reklamere for innlegg fra min storhetstid. I innlegget i går nevnte jeg de to innleggene som har gitt mest engasjement. Det med tredjeplassen over de mest kommenterte innleggene er innlegget Er det noen som vet hvordan man blir kvitt et Huskors? Ett innlegg jeg selv er veldig fornøyd med.
Den ultimate perfekte onsdagen skriver Monica om. Det er liksom alltid de store overskriftene der i gården. En ultimat perfekt onsdag. Det holder liksom ikke med bare perfekt eller bare ultimat.
Onsdagen min var verken ultimat eller perfekt. Mer litt kjedelig. Jeg tilbragte dagen inne med vond rygg mens snøen lavet ned utenfor.
Jeg gjorde da litt nytte for meg. Jeg lagde middag blant annet. Linsebolognese med mac and cheese. Oppskrift fra VG helg 7. januar. Ganske godt, og vi ble mette. Ellers var jeg ganske lat.
Ser at det er januarsalg på airfryer. Er vel ikke helt der at jeg har tenkt å gå til anskaffelse ennå, men er ikke så negativ som jeg var til å begynne med da disse begynte å dukke opp. Eldste Sønn har en og bruker den ganske mye etter hva jeg forstår.
Jeg har ikke før kastet ut juletreet (skjedde på søndag) og fått siste rest av julepynt opp på loftet (julekrusene ble båret opp i går) før folk begynner å mase om påske og påskepynt. Tror jeg venter noen dager før jeg kommanderer Gamle Gubben Grå opp på loftet for å hente påskepynten. Det er jo tross alt over to måneder til påske.
Ishockey, mat, airfryer og påskepynt. Ingen kan si at ikke variasjonene på tema er stort på blogg.no.
Helse er et annet tema som det skrives en del om. Ikke hvordan få superform på ti dager eller at du ved å spise gelebjørner fjerner risikoen for alt fra cellulitter til muffin-mage. Mer hvordan det er å leve med forskjellige helseutfordringer. Slikt synes jeg er interessant lesestoff. Det gir innsikt og forståelse.
Noen ganger kan slik lesing være direkte hjerterå, og tårene kommer frem i øyekroken. Fy farao hvor urettferdig livet er enkelte ganger. Mine egne små plager med ryggen blir som bagateller å regne.
Noen ganger kan det være sunt. Få litt perspektiv. Evne å se litt utenfor sin egen navle.
Tom lager grønn ertesuppe. Jeg ser at han og har funnet frem bacon til en rett som helt klart kunne vært vegetar. Hva er det med menn og bacon?
Vi skal ha Cacio e pepe til middag. Spagetti med pepper. Den skal i følge oppskriften ikke inneholde bacon, og det er jeg som skal lage maten. Men selv om det var jeg som lagde maten i går og heller ikke den i utgangspunktet skulle inneholde bacon klarte Gamle Gubben Grå og strø litt sprøstekt bacon også over denne retten.
Nå står Charlie Chihuahua med alle fire beina i kors. Det er nok på tide at jeg finner frem piggstøvlene og begir meg ut på tur.
Det er i grunn late dager i Drømmehuset. I det minste for meg. Late Brit tar seg av rengjøringen og Gamle Gubben Grå måker snøen. I går lagde han også middag til meg. Deilig vegetarmåltid – med bacon.
Late dager synes tydelig på bloggtoppen. Jeg er helt nede på sekstende plass. Kanskje ikke overraskende. Det har ikke gnistret av innleggene mine de siste dagene.
Det er vel ikke bare innleggene det ikke har gnistret av i det siste. Kjerringa har vel heller ikke akkurat fremstått fra sin mest glamorøse side. Her er det mer sliten kjerring enn glamorøs blogger som har tuslet rundt. Kast et lite blikk på headingen på denne bloggen. Det er liksom ikke bildet av en fotomodell som møter dere.
Ærlighet varer lengst har jeg hørt. Det gjelder også når det gjelder ishockey og fiskeboller.
Det er mulig at Vesterålen fiskeboller er verdens beste fiskeboller, men fiskeboller er overhode ikke godt.
Ga dette avsnittet lite mening? Vel, dette er min kommentar til dette og dette innlegget. Jeg har jo ikke helt sluttet å kommentere innleggene til toppbloggerne.
Og når vi er inne på toppbloggerne, kan noen fortelle meg hva som er så interessant med den filmsnutten til Stina fra nyttårsaften? Hun våknet fra dvalen omtrent samtidig som hun ble nominert til Vixen finalen og har etter det plutselig fått over 1.000 daglige klikk på gamle innlegg.
En annen blogger som ikke kom med noe nytt i går lever godt på å reklamere for sine mest leste innlegg. Så jeg fortsetter å reklamere for de av mine innlegg som har skapt mest engasjement. I går fortalte jeg dere at innlegget Hvorfor fortsetter jeg? er det innlegget som har gitt mest engasjement i form av flest kommentarer. Det innlegget som er på plass nummer to på den lista er innlegget La oss snakke om mobbing,
I mars 2021 da jeg skrev de innleggene jeg refererer til over var pennen kvass, til tider kanskje giftig. Jeg kommenterte det toppbloggerne skrev, og et par følte at jeg tråkket dem litt vel mye på tærne. Kanskje gjorde jeg det. Jeg har litt dårlig samvittighet når det gjelder Kokkejævel. Ikke fordi jeg var spesiell slem, men fordi jeg konsentrerte meg kun om den som var på toppen, og han var på toppen dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned i over ett år.
Når det gjelder andre, som for eksempel MA har jeg mer følelsen av at de har lagt føttene sine under fotsålen min for at jeg skal trampe dem på tærne. Når jeg så har satt ned foten og tråkket på de tærne, så har de skreket høyt om mobbing. Om de virkelig er så lettkrenka eller om de bruker en “bloggkrig” og det å fremstille seg som et offer for å høste klikk og vandre oppover bloggtopplista er jeg usikker på.
Når jeg sitter her og føler ubehag ved å komme med noen kommentarer om et pannebånd med motiv av en hare fordi jeg ikke har ønske om å krenke noen eller havne i en bloggkrig er jeg litt usikker på hvem som er det egentlige offeret. La meg presisere; Det er ikke bloggeren med pannebåndet som er lettkrenka. Det er hoppende dyr som er stikkordet.
Hvis blogg.no skal bli til forveksling lik matprat.no og det eneste vi deler er oppskrifter på maten vi spiser og vakker natur blir ikke det og litt kjedelig? Jeg mener ikke at man ikke skal skrive om mat og turer i nærområdet, men man må vel kunne skrive om litt annet og?
Er det så krenkende hvis noen uttrykker uenighet? Blir Allan krenket når jeg ikke liker Vesterålen fiskeboller? Og hvis han blir det, er det mitt problem eller er det han som tar seg litt vel nær av at noen er uenig med han?
Jeg mener ikke å være slem med mine kommentarer. Det er ikke bloggerne men det bloggerne skriver jeg kommenterer. Når jeg synes det kan virke som om Monica har tatt litt for mye Møllers tran når jeg leser noen av innleggene hennes, kommer jo det av at jeg har langt fra det samme energinivået. Jeg kommenterer innleggene ut fra der jeg er i livet. Ut fra det som faller ned i hodet på meg når jeg leser innlegget. Det er ikke slik at jeg tror at jeg sitter med fasitsvaret på hva som er riktig, jeg deler bare mine kjerringtanker.
Det finnes utrolig mange nettsider hvor man kan finne håndarbeid- og matoppskrifter. Og selv om en stor del av innleggene her på blogg omhandler disse temaene er det kanskje ikke først og fremst derfor vi leser blogger. I det minste ikke derfor jeg daglig klikker meg inn på to strikkeblogger. Jeg trenger ikke daglig inspirasjon for å finne ut hva jeg skal ha på pinnene. Jeg bruker jo tre måneder på ei lue. Jeg leser disse to strikkebloggene fordi de to bloggerne skriver bra og fordi man etter hvert føler at man kjenner disse personene litt og har lyst til å følge hverdagen deres. Enten den består i turer, håndarbeid, potteplanter eller rydding. Eller når de kommer med noen betraktninger over temaer som opptar dem.
Jeg tror det som gjør blogg spesielt og på en måte unikt som plattform er det personlige preget.
Vi blir kjent med menneskene bak ordene. Vi får en innsikt i livene til mennesker og de utfordringene og gledene de møter på i hverdagen. Vi føler med de når de er syke, og fyller gjerne kommentarfeltet med omtanke. Vi heier på de når de kjemper i motbakke og vi gleder oss med de når de når sine mål.
Før i tiden, når rosabloggerne regjerte ville tusenvis av unge jenter drømme om å få operert rumpa si eller besøke den mest trendie baren i Dubai etter å ha lest blogginnleggene til Sophie Elise og Isabell Raad.
Jeg tror og håper at dagens blogglesere kanskje ikke har det samme heltedyrker-forholdet til oss bloggere. At ikke 30.000 familier har Gulrot- og brokkolistuing til middag bare fordi Toms Matprat deler oppskrift på det. At noen lot seg inspirere, men ikke alle.
I dag er det jeg som skal lage middag i Drømmehuset. Det blir verken fiskeboller fra Vesterålen eller gulrotstuing.
Jeg er ikke spesielt flink til å lage mat. Jeg er ikke så veldig glad i å sitte timevis med håndarbeid. Jeg liker derimot svært godt å reflektere over ting jeg leser eller får med meg fra nyhetene.
Jeg liker å sette ting litt på spissen, snu og vende litt på utsagn, undersøke de nærmere, komme med mine tanker om dette og hint. Også om ting jeg kan lese om på en blogg,
Jeg gjør det ikke for å være slem. Jeg gjør det fordi jeg liker å motivere mennesker til å reflektere, stille litt kritiske spørsmål.
Er det noe verre enn å motivere folk til å strikke eller lage stuing?
