Klokka har så vidt passert 9 en tidlig søndag morgen.
Jeg er straks klar for tur med Kjøter1.
Jeg har vært oppe en time, og har allerede sendt flere meldinger til et medlem som trengte litt trøst og opplevelsen av å bli sett og ikke minst hørt.
Jeg har mest sannsynlig forhindret en sykefraværsdag i morgen, og det allerede før frokost – en tidlig søndag.
Klagemur alltid åpen
Gamle Gubben Grå var litt sur da jeg kom hjem fra jobb i går.
Klokka var rundt 19.00, og jeg slutta på jobb klokka 15.30. Det er vel en ti minutters kjøretur mellom hjem og jobb – og selv med litt ekstra trafikk og en tur innom Kiwi, burde det vært mulig å komme seg hjem litt før.
Litt senere på kvelden, når jeg hadde lufta Kjøteren og henta Yngste Sønn som kom med flybussen hjem på en ukes vinterferie. Litt senere på kvelden, sånn rundt klokka 22.00, når lasagnen endelig var ferdig stekt og vi satt rundt middagsbordet, prøvde jeg å forklare hvorfor jeg var så sen. Jeg snakket om mailene jeg bare måtte sende, retningslinjene og prosedyrene jeg bare måtte sjekke, om elendig personalpolitikk, om fortvilte og sinte medlemmer….
Jeg sovnet på sofaen godt inntulla i pelspleddet etter middag. Yngste Sønn var hjemme. Det var så kos å høre han fortelle om livet på folkehøgskolen. Vi var samla i stua. Fyr på peisen. ro i sjelen. Øyelokka ble tunge….
Våknet litt over 02.00
Stua var mørk og stille. Noen få glør lyste svakt i peisen. Jeg krøp til køys ved siden av Gamle Gubben Grå som sov søtt.
Våknet rundt 08.00.
På telefon ventet en sms fra Datteren. Den hadde tikket inn en halvtimestid før midnatt. “Ring meg hvis du er våken”. Jeg var våken nå. snart 9 timer senere. Jeg ringer ikke. Jeg sender en sms. “Jeg er våken nå.” så fortsetter jeg med min stille, fredelige fri-morgen.
Den eldste Kjøteren begynner å mase. Han vil ut på tur.
Det tikker inn en e-post på telefon. Jeg sjekker. Bare en reklame e-post fra Japan Foto. Jeg fortsetter morgensyslene.
Telefonen er på lydløs, men vibrerer intenst. Det ringer.
Det er Datteren.
Hun er syk – omgangssyke.
Ingen er så syk som Datteren når hun er syk og synes synd på seg selv. Tynn og pjuskete stemme, men galgenhumoren på plass. Hun lurer på om jeg kan handle litt for henne. Cola og saft. Selvsagt kan mamma det.
Kjøteren står med 4 bein i kors. Tid for luftetur.
Har ikke kommet frem til der jeg har tenkt å lufte Kjøteren før det tikker inn en ny melding.
Det er fra ei venninne. Har ikke hørt stort fra henne de 4 siste åra. Hun har hatt kjæreste, og livet har vært bra. Hvem trenger meg når livet er bra?
Det er når tissetrangen til Kjøteren, helsa til Datteren og kjæresten til venninna lager krøll at folk kommer til å tenke på meg – problemløseren og klagemuren.
Venninna får vente. Hun får en melding om at jeg ringer henne senere.
Så tar jeg en runde med hunden så den får dekket sine behov.
Drar innom matbutikken og handler inn til helga, og til Datteren.
Drar innom Datteren med varer. Saft og Cola – og salte kjeks, seranoskinke, bringebær, te, focacia og en boks litt fin tomatsuppe.
Klokka er over 12 før jeg kommer hjem og kan spise frokost.
Etter frokost venter tur nummer to med Kjøter nummer to.
Hjem med Kjøter – og melding til venninne at jeg kan møte henne nå.
Drar for å treffe venninne sånn litt før 17.00. En venninne rett etter at det er blitt slutt med en kjæreste kan være en tidkrevende affære. Først rett før klokka 23. er jeg hjemme igjen.
I morgen er det atter en dag.
Da bør jeg fått tatt en tur til mine gamle foreldre, og til Eldste Sønn. for å henge opp gardiner. Det har jeg lovet en stund…..
Som kjent har kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og Høyres programkomite foreslått å lage en liste over norskes viktigste kunst- og kulturskatter En såkalt kulturkanon.
Tror det er umulig å finne en liste alle kan enes om, ser det heller ikke som noe regjering og storting bør drive med. Regjeringen bestemmer hva som er god og mindre god kunst, er vel ikke akkurat det man forbinder med et fritt og demokratisk land – selv om kulturkanonen var blitt til på demokratisk vis. Forskjellige mennesker vil vektlegge ulike kunstnere ulik betydning ut fra ståsted, alder, oppvekst osv.
Men det er jo gøy å sette opp lister, så jeg og Gamle Gubben Grå satte oss ned og gjorde et forsøk. Litt diskusjon ble det, og Gamle Gubben Grå sin liste ville nok ikke bli den samme som min, men det ble en interessant samtale.
Når det gjelder dramatikere hadde ingen av oss så veldig peiling. Vi er ikke så ofte i teateret.
Men vi ble raskt enige om at Henrik Ibsen med “Fruen fra havet” måtte være med.
Helt i starten på forholdet vårt gjorde nemlig Gubben det sjakktrekket at han ba meg med på Nasjonalteateret for å se nettopp “Fruen Fra havet”.
Jeg, som før hadde blitt bedt ut av menn som foretrakk fotballkamper og boksing på storskjerm når det kom til kultur, ble mektig imponert. Så et tips til ungdommen av i dag, å be med dama på Nasjonalteateret med sin plysj og stasjet ikke noe dårlig sjekketriks hvis du vil virke voksen og litt kultivert.
Jeg ville og gjerne ha med Ludvik Holberg. Gubben mente han var dansk, og hadde ikke det samme forholdet til Holberg som meg.
Jeg trakk Holberg som tema da jeg var oppe i muntlig norsk på gymnaset. En grusom opplevelse for et beskjedent skolelys. Pikenavnet mitt begynner på W; noe som tilsa at jeg var den siste som skulle inn. Men pliktoppfyllende som jeg var, møtte jeg opp fra morgenen av. Jeg tok heller ikke sjansen på at noe uforutsett skulle skje, og ble sittende i korridoren utenfor klasserommet i time etter time og vente på min tur mens den ene etter den andre gikk inn, ble eksaminert og forsvant.
Til slutt var det bare meg igjen.
Jeg husker jeg sto i de store buevinduene i den gamle gymnasbygningen og stirret ned på asfalten en etasje lenger ned og vurderte å hoppe. Jeg var klar over at fallet ikke ville værehøyt nok til å at jeg ville bli drept, men regnet med at jeg antakelig ville bli så skadet at jeg slapp eksamen akkurat denne dagen.
Men før jeg fikk tatt haspene av vinduet og kastet meg ut i friheten, kom en klassekamerat som jeg tror hadde etgodt øye til meg, og holdt meg med selskap de siste minuttene før Tobiassen var ferdig og det ble min tur.
Så var det meg, sensor, eksaminanden og Holberg da. Jeg ble spurt om Holbergs verker, og da i hovedsak hans komedier. og jeg ramset dem opp som perler på en snor. Alle 26 fra “Den politiske Kandestøper” til Sganarels Rejse til det philosophiske Land . Alle, unntatt ett. Nemlig det kanskje mest kjente av dem alle, Jeppe på bierget.
Vel, jeg fikk vel en greikarakter, men for meg som eksepsjonelt skolelys, var det helt utilgivelig at jeg kunne glemme Holbergs hovedverk.
Vi er vel ikke de største kunstkjennerne heller. Men vi måtte jo sette opp noen navn der og i vår private lille kanon.
“Brudeferden i Hardanger” av Tidemann og Gude, sa Gamle Gubben Grå og jeg nikket. Det blir vel ikke mer norsk enn det.
“Skrik” av Munch. fortsatte jeg. Det er vel et bilde alle i Norge har et forhold til.
Og “Sinnataggen” og “Monolitten” fortsatte jeg av Gustav Vigeland
“Minus 2 grader” av Harriet Backer sa Gamle Gubben Grå “Hæ?” sa jeg. “Det henger i Nasjonalgalleriet.” sa Gubben. Jeg så fremdeles ut som et spørsmålstegn. Nå kjenner nok ikke jeg så godt alle maleriene på Nasjonalgalleriet. Det skal sies. Jeg har vært der en gang. En litt lat regneværssøndag mens jeg var student i Oslo på 1980 tallet dro jeg dit alene. Selv iherdig søk på nett gjorde ikke meg klokere. Men Gamle Gubben Grå var urokkelig. Det var et fint bilde, og måtte med. (Selv om jeg altså ikke klarte å hoste opp så mye som en setning om det på det store og vise internettet.
Vi var også innom “Syk pike”, “En bondebegravelse” og “Gutten med seljefløyten” før vi kom til at vi kanskje også måtte ha med noe litt nyere.
“Rottelikene” til Viskum sa jeg. Jeg elsker den kunstneren og prøver å få tatt en tur til Kunstlaboratoriet på Vestfossen hver sommer. Og. “Hvorfor er ikke Thomas på skolen i dag”. fortsatte jeg ivrig. Den installasjonen gjorde inntrykk på Eldste Sønn da han var med til Kunstlaboratoriet for mange år siden. Flere dager etterpå fantaserte han fremdeles om hvorfor bamsen Thomas ikke hadde vært på skolen.
Som de bokormene vi begge er, kom forfattere på løpende bånd.
Vi var enige om at Torbjørn Egner og Anne Cath. Vestli måtte med. Få har vel fremmet lesergleden hos barn som dem. Karius og Baktus, Hakkebakkeskogen og Kardemomme by er vel et must for alle norske barn. I vår generasjon var nok Ole Alexander Filibom-bom-bom, Guro og Mormor og de 8 ungene også det.
De store som Hamsun, og Bjørnson hoppet vi over. Vi har lest dem -muligens under tvang på skolen. Men noen stor leserglede var det ikke. Olav dun og Juvik-folket er helt klart IKKE med. Bare tanken gir meg fremdeles frysninger etter en hovedoppgave på gymnaset. Jeg vil ha med lyrikere Arnulf Øverland, Nordal Grieg og Inger Hagerup må med. Også Prøysen… Ikke noe er så koselig som Alf Prøysen.
Krimdronningene Kim Småge, Anne Holt, Unni Lindell og Karin Fossum ble nevnt uten at vi kom til enighet.
Jo Nesbø er selvskreven. og Stein Elvestad. og kanskje Evi Bøgnes…
Så diskuterte vi mange biografier vi hadde lest, men ble enige om at det muligens ikke var som forfattere de menneskene hadde gjort dem interessante.
Norsk arkitektur må være stavkirker. Ingen nevnt, ingen glemt.
Av enkeltbyggverk var jeg klar på at Ishavskatedralen i Tromsø må med. Et signalbygg som er lett gjenkjennelig. Det samme Operaen i Bjørvika. Så ble det en diskusjon om Frognerseteren som jeg mener er lite kjent utenfor Oslo vest. Men Holmenkollen…Kan man kalle Holmenkollen for arkitektur? Det finnes vel ikke noe mer norskt enn Holmenkollen?
Det har vært laget mange fine norske filmer.
Flåklypa kommer vi ikke utenom. Og siden vi er inne på Ivo Caprino vil jeg og nevne Karius og Baktus og eventyr filmene som Reveenka og Gutten som kapp åt med trollet.
Vi er også svake for gamle komedier med Leif Juster som Bussen, Fjols til fjels og Den forvunnede pølsemaker.
Jeg skulte til Aftenpostens Kulturkanon og ville ha med Veiviseren. Men Gamle Gubben Grå var i tvil. Han trodde ikke han hadde sett filmen, og hvis han hadde det, hadde den ikke gjort inntrykk, Jeg så vantro på han; Han som er så interessert i film, og så hadde han ikke sett Veiviseren??? Jeg skulle raskt fortelle han hva den handlet om, og hvor bra den var da jeg ble usikker. Jeg vet jeg har sett den. Jeg vet hvor og med hvem. Men hva den egentlig handlet om, sånn utenom Tjudene og noen samer… Kanskje det ikke var selve filmen, men heller han jeg så den med den septemberkvelden i 1987 som gjorde mest inntrykk….
Det ble plutselig viktig å skifte tema.
Neste tema var klassisk musikk, og vips var vi tilbake på trygt land. Når det gjelder klassisk musikk og annen såkalt fin-kultur er det ingen fare for at jeg skal få flash-back tilbake til gamle flammer…
Dovregubbens Hall sier Gamle Gubben Grå. Fanitullen, sier jeg. Bojarenes inntogsmarsj fortsatte jeg raskt og drømte meg tilbake til sommeren 2015 da vi og Yngste Sønn var på Beitostølen og hørte på Oslo filharmonien.
Morgenstemning av Grieg fortsatte jeg. Den høres mye bedre ut med filharmonien enn den gjorde da vi spilte den på blokkfløyte i musikktimene på barneskolen.
Populærmusikk er heller ikke lett å enes om.
Vi har nok litt forskjellig syn også her. For meg er det Åge Aleksandersen. Ingen over, ingen ved siden av. Gamle Gubben Grå er enig i at Åge må med, men er nok ikke like sikker på at han er så suveren. Han nevner Ole Paus, Jan Teigen, Kjøtt og Jokke og mange andre som jeg knapt har hørt om…
Når vi prøver å komme på navn fra dette århundre, blir Gamle Gubben Grå litt stillere. Hva med Plumbo? Jada. Plumbo må med. Karpe Diem? Gubben har ikke noe forhold til dem. Og resten av kvelden utforsker vi Karpe Diem på You-tube og føler oss så unge….
HVA VILLE DU HATT MED I DIN KANON?
Finnes det noe bedre enn å sitte ved spisebordet en tirsdagskveld enn å sitte og leke seg litt på PCn og lytte til Herreavdelingen? Jeg humrer for meg selv her jeg sitter i stua og lytter til de to Herrene sine betraktninger om mangt og meget av livets trivialiteter.
Det har vært en fin dag.
Jeg har ferie og kunne sove til jeg våknet helt av meg selv. Litt før 9 tuslet jeg ut på kjøkkenet. Gamle Gubben Grå sov fremdeles, hundene var rolige, og Eldste Sønn hadde for lengst dratt på jobb. Deilig, stille og rolig start på dagen. Finnes det noe bedre enn å kunne våkne helt av seg selv en helt vanlig tirsdag?
Etter at Gamle Gubben Grå kom seg opp, tok vi en tur på stranden med hundene. Det er godt for hundene å få løpe litt, og det er så fint og stille på stranda. Finnes det noe bedre enn en øde sandstrand en hverdag i januar og to glade hunder?
Seinere på dagen tok jeg en liten shoppingtur. på senteret. Tenkte å finne meg et antrekk på salg. Skal i et viktig møte i morgen, og trenger et antrekk som gir meg selvtilliten jeg trenger.
Det antrekket ble litt dyrere enn jeg hadde tenkt meg. Fant det selvsagt ikke på salg. Men jeg ble veldig fornøyd – og kommer til å ha den selvtilliten jeg trenger. Finnes det noen bedre følelse enn å ha funnet drømme antrekket?
På senteret traff jeg og på ei god venninne og fikk en liten, men hyggelig prat. Det blir nok mer skravling på oss på fredag når vi skal feire 50 års dagen hennes.
Hjemme igjen ble det noe raskt husarbeid før jeg tok en liten strekk under pelspleddet på sofaen i stuen.
Ferie er godt – og jeg trenger virkelig litt avslapping. Finnes ikke noe bedre enn å slumre under et deilig, mykt pelspledd.
Da jeg våknet og sjekket telefonen hadde jeg fått både SMS og mail fra banken med beskjed om å kontakte dem snarest.
Jeg kjente jeg bleiskald, men ringte det oppgitte nummeret med bankende hjerte.
Det viste seg at banken hadde reagert på et forsøk på å bruke VISA kortet mitt på en nettside klokka 05.30 i dag morges. Så de tok kontakt. Klokka 05.30 lå jeg i min søteste søvn. De stengte VISA Kortet mitt, og jeg måtte bestille meg nytt kort.
Det var med en ekkel følelse og hamrende hjerte jeg logget meg inn på nettbanken. Heldigvis kunne jeg ikke se noen ukjente transaksjoner, og beløpet på kontoen stemte overens med det jeg trodde. Jeg kjente pulsen ble roligere igjen. Glad for at banken reagerte.
Siden jeg var inne på nettbanken, og i sjekke – ordne modus fikk jeg sjekket og ordnet ett par andre ting jeg har tenkt på en stund.
Tok meg og tid til å sende noen mail og gjøre andre trivielle ting jeg har utsatt en stund.
Nå er mye av de tingene som har kvernet i hodet mitt at jeg bør få gjort ryddet av veien, og jeg er klar for å krype til køys så fort Herreavdelingen er over.
Ikke nok med at jeg er forkjølet, jeg har i tillegg fått to, 2, papirkutt i 2 forskjellige fingre i dag.
Det har vært en grusom dag.
Papirkuttene fikk jeg da jeg betalte regninger. Så du kan si at det svei og svi av de pengene….
Jeg forstår jo at staten og andre kreditorer mener jeg må blø for alle mine utskeielser, som parkeringsbøter, banklån og bompasseringer men jeg har aldri opplevd det så bokstavelig før…
Heldigvis var det en paramedics student som ga meg vin OG førstehjelpssaker til 50 års dagen sist høst. Så til tross for blodtapet husket jeg mine gamle speiderferdigheter og klarte å plastre sårene. (Noen ting sitter i ryggmargen)
Det er ikke mye jeg har stukket hodet frem fra pelspleddet i dag. Jeg har tenkt å kjede basillene i hjel.
Måttebare kjøre Eldste Sønn på jobb. Han satt bare ved spisebordet og så trøtt ut lenge etter at bussen hadde gått.
Så måtte jeg bake litt sjokoladekake. Yngste Sønn er hjemme noen dager til, så jegkan skjemmehan bort litt til.
Ja, også måtte jeg jo betale regninger. Har ikke prioritert det de siste ukene i desember, og vips forsvant 17.000 fra kontoen.
Men ellers, ellers har jeg ligget ganske så rolig under pelspleddet på sofaen.
Jeg hadde akkurat satt meg ned på bakeriet. Marsipankakestykket lå fristende foran meg på asjetten, og snart ville servitrisen komme med den enkle cafe-late med hasselnøtt. Det er kov å kose seg litt i julestria.. Tok opp telefonen for å høre om Gamle Gubben Grå var i byen, da kunne vi jo ta en kaffekopp sammen. Men så oppdaget jeg at jeg hadde to ubesvarte anrop fra Datteren, og som den gode mor jeg er, så måtte jeg jo ringe henne i stedet.
Hun lå litt bak skjemaet. Var ferdig på jobb og skulle snart på julebord og lurte på om, hvis jeg var i byen, om jeg hadde tid til å svippe henne dit hun skulle på julebord. Hun ville bruke en del tid med å gå, og jeg ville svippe henne dit på få minutter hvis jeg var i nærheten. Selvsagt kan jeg det.
Kaffen og kakestykket ble fortært litt raskere enn vanlig, og snart hadde jeg plukket opp Datteren og vi dro av sted.
Etter få minutter støtte vi på et gjennomkjøring forbudt skilt. Det stemte. Jeg hadde fått med meg at Rabbaveien var stengt pga utbedring. Hvordan skulle vi nå komme oss til Hengsle? Måtte vi kjøre helt rundt om Haldenjurdet eller Ringerikshallen? Men det sto gjennomkjøring forbudt – og et underskilt fortalte at det ikke gjaldt for kjøring til eiendommene. Å kjøre til Hengsle for å levere Datteren var jo å kjøre til eiendommene. Så etter litt nøling passerte vi skiltene og fortsatte videre oppover.
Etter å ha passert en håndfull eiendommer ble det klarere og klarere for meg at dette var en dårlig ide, og til slutt stoppet jeg og ba Datteren gå videre den siste kilometeren. Veien var så og si ufremkommelig, men her jeg sto nå hadde jeg en mulighet for å rygge tilbake til den siste gårdsplassen og snu der. Datteren ga seg litt motløs i vei, men akk o ve, da jeg skulle til å rygge, så kom det en bil kjørende bak meg og kjørte inn og parkerte på den lille gårdsplassen hvor jeg hadde tenkt å snu. Det var bare en ting å gjøre. Selv om jeg hadde aldri så lite lyst, jeg måtte fortsette oppover.
Jeg nådde igjen datteren omtrent likt som jeg fant ut at her var veien helt stengt. Både skilt,en diger gravemaskin og en jordvoll gjorde det helt klart at her var det umulig å komme lenger.
Jeg måtte snu.
Men det var lettere sagt enn gjort. Den oppgravde veien var veldig smal, nesten en sti, På venstre side lå en jordvoll, og noen oppkuttete kvister og trær. På høyre side gikk det relativt bratt ned mot husene på Storløkka. Friskt mot. Jeg har “verdens minste bil” Lille Bille er en Mitsubishi Space Star, en veldig liten og hendig bil. Det måtte da være mulig å få snudd. Jeg har jo hatt førerkort en mannsalder. (Og rota meg borti mye rart med bil.. med bobla satt jeg en gang fast i ei elv, og dagen etter oppe på en stubbe, men det er en annen historie…)
Datteren ble satt til å dirigere. <<hun ville alikevell ikke komme frem til Hengsle denne veien, selv om hun så på det som en utfordring å forsere jordvoll og gravemaskin og eventuell bakenforliggende kløft i miniskjørt og pyntet til julebord…
Snart sto Lille Bille solid parkert 180 grader på kjøreretningen. Datteren mente jeg hadde 5 cm klaring til stupet, og 5 cm klaring til kvisthaugen. Har jeg glemt å nevne at det for tiden er relativt glatt her oppe med et islag på alt som heter stikkveier og mindre trafikkerte områder? Vel. Dette begynte å fortone seg som risiko sport. For selv om jeg klarte å manøvrere og lirke bilen langsomt for- og bakover sakte og sikkert mens jeg svingte ørlite mer på julene for hver gang, ville jeg fort begynne å skli og kanskje havne nede i skråningen mot Storløkka. Åhhh dette har jeg ikke nerver og ork til:
<jeg vet det er teit. jeg vet det er kjerringete. jeg vet det er alt jeg forakter. MEN jeg kastet inn håndkleet, og ringte Gamle Gubben Grå. Og som den engelen han er, kom han og snudde bilen for meg. så kunne jeg glad og lykkelig kjøre Datteren på fest.
Snille Gamle Gubben Grå. hva skulle jeg gjort uten han?
Sto der inne på “Jordbærpikene”, kjøpesenterets nyeste spisested, da jeg hørte den umiskjennelige lyden. Var litt stressa, og sulten der jeg løp rundt på kjøpesenteret etter endt arbeidsdag en torsdagsettermiddag midt i julestria. Skulle bare bøye meg etter visa kortet som jeg selvsagt hadde klart å miste på gulvet da jeg skulle kjøpe meg en liten matbit da jeg hørte lyden man vel aller minst vil høre når man står fremoverbøyd med hendene i gulvet og baken i været i ei kø på et offentlig spisested.
Lyden av spjærende buksebakstoff.
Sjelden har jeg vært så glad for å ha lang genser og lang kåpe på meg.
Men handleturen ble litt kortere enn planlagt og det trakk litt kjølig på vei hjem
Selv om plenen er grønn (og burde vært klippet) og det i går var 7 varmegrader ute (JA, jeg befinner meg på indre Østlandet) så er det adventstid I år ble den offisielt sparket i gang her i huset med at jeg startet bakingen i går.
Ny oppskrift. Pepperkakebrød skule prøves ut. Krydder mel, natron, smør og sukker ble blandet. Så var det å stå med hodet langt inne i kjøleskapet og lete gjennom beholdningen av krukker som bor der. Salsa, sylteagurk, rødbeter, NIKS :ikke noe av dette trengs til kakebaking. Syltetøy med fiken og ingefær, tyttebærsyltetøy, inntørket jordbærsyltetøy, blåbærsyltetøy, og to glass med aprikossyltetøy – men ikke noe eplemos.
Så da ble det en kjapp tur til butikken.
Siden jeg og skulle ha ei skriveblokk dro jeg en kjapp tur til kjøpesenteret. Har du prøvd en kjapp tur til et kjøpesenter første helga i advent noen gang? Først tre runder rundt i parkeringshuset for å lete etter en ledig parkeringsplass. Så gjennom alle menneskene som står og koper på rullebåndet. Hilse på noen her og noen der, og prøve å styre unna de med alt for god tid og store skravlebehov. I bokhandelen må jeg vente mens bøker blir pakket inn. I matbutikken står ektepar i 50 års alderen og diskuterer hva slags saus og grønnsaker de skal ha til middagen. I kassa er det ei eldre dame som ikke helt skjønner bankterminalen og så kommer på at hun har pantelapp, og etter å ha betalt og begynt å pakke varene ned i den posen hun først sa nei til, kommer på at hub og hadde parkeringslapp hun må få tilbake pengene for. Og det må skje NÅ: Selv om unggutten i kassa har begynt å slå inn varene til neste kunde.
Så er det å komme seg opp til bile igjen, en ørliten tur innom en klesbutikk på veien gjennom kjøpesenteret for å se på det skjerfet du så i en reklame og den genseren som kanskje kan bli en julegave.
Vel fremme i bilen, sjekker jeg mobilen.
En sms fra Eldste Sønn. “Kan du kjøpe med dusjsåpe?” Eldste Sønn skal på julebord i kveld. Selvsagt kan Mamma kjøpe dusjsåpe. Eldste Sønn har ikke store krav, så den første og beste fra Nille hadde gått helt greit. Men det er jo ikke det en kjærlig mor kjøper. Nei, her oppsøker vi parfymeriet. albuer meg frem mellom de som står og glor, de som står og lukter seg gjennom alle aftershavene for å finne riktig lukt til kjæresten. Fnisende venninner og målbeviste Dior-fruer.
Så hjem.
Blander eplemosen inn i kakerøra. Heller røra i ei brødform. Slikker bolle og slikkepott. Smaker utrolig godt. Kakeforma i ovnen. Setter på tidsuret og informerer Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn om at kaka skal ut av ovnen når uret plinger – om ca 50 minutter. Så drar jeg på jobb.
Kommer hjem sent på kveld.
Lukten av lett brent krydder møter meg i døra.
På kjøkkenbenken ligger en mørk-brun, formkake svartbrent i kantene pent innpakket i plast, flat som kanskje ikke ei pannekake, men langt fra høyden til et brød. Skal vi anslå 4 cm?
Vel, mislykkete kaker er og en juletradisjon….
Siden det ikke ble noen Drammenstur i går, tok Gamle Gubben Grå og jeg en handletur i går ettermiddag.
Sistepost på handlerunden var Kiwi. Og da varene var betalt og posene plassert i bilen bar det hjemover.
Da vi parkerte på gårdsplassen hjemme kom jeg på at jeg hadde glemt å kjøpe godteri. Det er jo Halloween , og her pleier vi å få besøk av utkledde skjelett og spøkelser fra nabolaget. Selvsagt må vi ha en godtebolle klar.
Så jeg sa til Gamle Gubben Grå at mens dere huler ut gresskarlykta og baker gresskarpai, så drar jeg ned igjen på Kiwi og kjøper godteri. Jeg bare bar inn varene, var en kjapp tur innom do, og så var jeg klar for retur.
Men hvor var lommeboka?
Ikke på skrivebordet i gangen.
Ikke i jakkelomma.
Ikke i handleposene
Ikke på do
og ikke i bilen.
Gamle Gubben Grå, Eldste Sønn og jeg lette og lette. Eldste sønn tok med seg lommebok og lette i bilen blant hundetepper, tomme colaflasker og annet rot.. Jeg hadde jo hatt lommeboka på Kiwi da jeg betalte maten.
Men lommeboka var og ble borte.
Slukøret dro jeg ned igjen til Kiwi. Lette på parkeringsplassen, så i de parkerte handlevognene, og måtte til slutt gå den ydmykende turen bort i kassa og høre om de hadde fått inn en svart lommebok. Begynnende demens? Men nei, lommeboka var ikke levert inn der.
Det var bare å sette seg i bilen og dra hjemover. Sur på meg selv. Nå må jeg innpå nettbanken å stenge kortene mine. Og så blir det vel noen litt tungvinne dager. Bensinlampa begynte å blinke. Men jeg kunne ikke kjøre innom bensinstasjon å fylle opp tanken. Nå måtte Gamle Gubben Grå kjøre meg på jobb i morgen. Å. Jeg kjente motløsheten og ekstra arbeidet tappe meg for den lille energien jeg hadde samlet opp på sofaen under pelsleddet i løpet av formiddagen.
Vel hjemme på gårdsplassen nok en gang tok jeg en siste leterunde i bilen,
og der, der, nede i sprekken mellom setet og døra, helt bak ved rygglene kjente fingertuppene mine noe som kjentes ut som mykt, godt skinn. Sånn skinn som det er i den fine lommeboka som jeg fikk av Datteren til jul for et par år siden.
Fingrene mine fikk tak i skinnet, og der, der var
LOMMEBOKA MI.!!!!
Jeg tok ingen tredje tur til Kiwi den kvelden. Spøkelser og skrømt hadde alt vært på besøk, og fått godteri fra Eldste Sønn sitt godteri-lager. Gresskarlykta gliste fornøyd på bordet på trammen og fra kjøkkenet luktet det godt av gresskar-pai.
