I dag var det frilørdag og ferie og jeg kunne sove lenge.
Ingen som skulle kjøres og bringes. Ingen som skulle hentes. Bare Gamle Gubben Grå som skulle opp og ut på jobb, men han er relativt selvgående.

Våknet klokka 05.55.
Gamle Gubben Grå hadde ikke stått opp ennå. Han pleier å stå opp klokka 05.30 når han skal på jobb. Så da måtte jeg sparke liv i han.
Han sto opp, tok med seg Kjøteren og gikk ut av soverommet.  Turbo, lille hund, ble igjen i senga. mer lat om morgenen han.  Han koste seg bare litt med den gule gummi-anda si, den med pipe-lyden…
06.20 kom Gamle Gubben Grå inn igjen for å kle på seg.  Jeg hadde så vidt sovnet….
06.40 sov jeg godt. Da forlot Gamle Gubben Grå huset og gikk over singelen under soveromsvinduet. Det vekket ikke meg, men Turbo for opp og bjeffet som en gal. Jeg våknet ca en halv meter over senga.
06.50 kom Kjøteren inn igjen på soverommet. Turboknurret lavt. Livredd for at Kjøteren skulle stikke av med gummi-anda. Til nå har Kjøteren aldri vist den minste interesse for denne gule gummi-skatten, men man kanjo aldri være sikker… Jeg vurderte å stå opp, men syntes det var i tidligste laget. Så jeg krøp godt sammen under dyna, fant roen og sovnet – nesten.

07.00 kjente jeg et dunk hele senga ristet, Turbo knurret og gneldret som en gal, og jeg snudde meg forvirret rundt mot Gamle Gubben Grås halvdel av dobbeltsenga. Det var Kjøteren, som med et byks hadde entret senga. Han er en gammel Kjøter og ikke like spenstig lenger. Samtidig veier han jo noen kilo.  Så det rister litt mer når han lander. Han hadde og landet nesten oppå Turbo, og helt oppå den før omtalt høyt elskede gule gummi-anda.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg ga opp og sto opp.

Kjøteren begynner å bli en gammel hund, og han klarer ikke å gå de lange turene bestandig.  Så jeg har brukt en stund på å lete etter en ny hund.  Kjøteren skal få nyte pensjonisttida den tiden han har igjen, men en ny og yngre hund må til skal jeg klare å holde meg i aktivitet.
Vi er ikke så opptatt av rase her i huset. Jeg har overhode ikke lyst på en valp som må oppdras, s da blir det å finlese Finn.no etter riktig hund.  Vi har hatt 4 omplasseringshunder før, og det har fungert greit. Men jeg var nøye da jeg leste annonsene på Finn. Jeg hadde og noen krav til hunden og hadde bestemt meg for ikke å falle for et søtt bilde eller en trist historie.

Jeg ville ha en liten hund, men en hund som kunne klare å gå turer og ikke noen “veskehund”.  Den måtte fungere sammen med Kjøteren, den måtte ikke ha de største atferdsproblemene og den burde være vant til å kjøre bil. Mange annonser ble  lest. Jeg sendte svar på noen få.  Men var tålmodig. For meg var det viktigere å finne riktig hund, enn at vi fikk en hund til raskest mulig. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Forrige mandag ble Turbo vår etter å ha vært her på prøve en uke. Han tok hjertet mitt med storm.

Han går godt sammen med Kjøteren.

Han er ikke store hunden.

Han trives ute i skogen og koser seg når han får løpe uten bånd 
Han er midt i blinken for oss.

Det er sjelden jeg føler meg maktesløs og urettferdig behandlet. Det er sjelden jeg kikker meg over skuldrene og lurer på om jeg blir holdt øye med. Det er sjelden jeg føler tårene brenne bak øyelokkene og at jeg bare har lyst til å finne senga, dyna og armkroken til Gamle Gubben Grå og så la tårene og frustrasjonen få strømme fritt.

I kveld er en slik kveld.

Det har vært en lang og slitsom dag, det er sikkert en medvirkende  grunn til at jeg føler meg så til de grader maktesløs. Jeg skal innrømme det. Men når man får fortalt at folk du selv stoler på og har respekt for tillegger deg motiver du overhode ikke har. Når du får fortalt at folk du bryr deg om blir beskyldt for handlinger som er så fjernt fra virkeligheten som mulig, og det samtidig blir hevdet at du er kilden og sanhetsvitnet på at beskyldningene er sanne. Da kommer maktesløsheten. Hvordan skal man kunne renvaske seg fra disse beskyldningene?

Når man strekker seg langt og lengre enn langt for å hjelpe medmennesker, megle, løses problemer og man selv er ganske fornøyd med den diplomatiske prosessen og mener at man har fått snudd en negativ prosess, og man kan begynne å skimte en løsning innen rekkevidde og så får høre at men ser på eg som en konfliktskaper mer enn en problemløser. Når man har arbeidet hardt å lenge for å unngå at en sak eskalerer. Gjort alt du kan for å unngå advokater og rettsaker og jeg vet ikke hva, og så bli beskyldt for å ha som mål å få til rettsaker og annen advokatnat. Er det da så rart at man føler seg urettferdig behandlet?

Når man har følelsen av at noen må ha lest tankene dine eller lyttet til samtaler du har hatt rundt ditt eget kjøkkenbord for å kunne misforstå dine intensjoner så til de grader. Er det rart man føler seg overvåket?

Tårene kommer til å strømme I armkroken til Gamle Gubben Grå i kveld. Men i morgen tørker jeg tårene, konfronterer ryktesprederen og kommer til å finne ut hva og hvem som står bak disse ryktene. 

Jeg kjenner igjen fremgangsmåten, men meg kommer du ikke til å klare å knekke.

Satt på terassen hos mine foreldre i går. En kjapp kaffekopp i høstsola. Bessa og Eldste Sønn drev med noe ved som ble kappet og stablet.  Mormor og jeg hadde vært på handletur. 

Som så mange andre menn liker min far å skryte litt av egne prestasjoner. Han fortalte at han for noen dager siden hadde rygget inn på nabotomta for å hente noen tømmerstokker med tømmerhengeren og traktoren. Det må litt nøyaktighet og kontroll  til for å komme gjennom porten uten å rygge ned portstolpene. Det er ikke så stor klaring når man kommer med traktor og henger. Men han hadde klart det, fremdeles behersket gamle kunster.

“Det er mange på min alder som ikke er såpass med.” sier den gamle kjempen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nei, Pappa. Det er ikke alle 85 åringer som driver med presisjonsrygging med traktor og henger….

Ordene lyser opp på PC-skjermen og fester seg i hjernen hvor de går på repeat.  “Et operert hjerte er et operert hjerte… et operert hjerte er et operert hjerte…. et operert hjerte er et operert hjerte….”  
Egentlig satt jeg og søkte på hjerteinfarkt….  
Jeg er absolutt ikke typen til å sitte på internett å søke på symptomer for å finne skumle diagnoser på hverdagslige symptomer. Så heller ikke denne kvelden.  Me jeg er ikke i form. Jeg føler på meg at noe er galt, jeg er tom for energi. Trøtt, og i hele går følte jeg et lett press i brystet, i grunn ganske langt fortil og øverst til høyre.  tolket det som muskulært, og antok det skyldtes litt mye svingling av malingspenselen da jeg malte huset på mandag. Sikkert noen muskler som ikke brukes så ofte. Men usikkerheten murret i bakhodet i hele går. Brystsmerter er ikke å tulle med, og bær ikke neglisjeres. 

Presset i brystet er borte, eller i det minste ikke så konstant og sterkt i dag.  Men jeg føler meg langt i fra i form.  Har ikke vært det de siste dagene.  Så det er bakgrunnen for min sykdomssøking på nett.  Jeg trenger forsikringer på at jeg ikke er alvorlig syk, og at det ikke er noen som helst grunn for å ringe legen i morgen. 
Ble ikke beroliget av å lese om “stumt” eller “stille” hjerteinfarkt.  Vet jo og at smertegrensen min er ganske høy.  Jeg har jo vondt i beinet og ryggen så g si konstant og vant med å ha litt vondt.  Vincent Johansen sa en gang “Den dagen jeg våkner uten smerter vil jeg bli bekymret. Det må være et tegn på at jeg er død”  Jeg tror det var Vincent Johansen. Det er i vertfall et godt sitat som jeg synes beskriver  hverdagen min godt.

Siden jeg var i google-humør, og ikke hadde funnet det jeg søkte, fortsatte jeg med å Google mine medfødte hjertefeil. ASD og VSD.  Jeg ble operert som 18 åring, og fulgt opp ett år før jeg ble erklærtfrisk. Siden jeg fylte 50 i forrige måned, begynner det å bli en stund siden. 
“Et operert hjerte er et operert hjerte”.
Jeg minnes og sykehuslegen sine ord da jeg var innlagt på sykehuset for noen få år siden  (6 år når jeg teller etter) . “Har du aldri vurdert å sjekke hjertet ditt regelmessig?”  Jeg var blitt innlagt etter at jeg våknet med brystsmerter og pustebesvær. (Det føltes som om det satt en elefant på brystkassa mi, og gjorde det litt utfordrende å puste.) Jeg ristet uforstående på hodet. Det å sjekke hjertet mitt etter at ekspertene på Riksen fortalte meg som 19 åring at jeg endelig var hjertefrisk hadde aldri streifet meg.  Jeg går ikke til legen hvis jeg ikke er syk.
Han så oppgitt på meg den gangen. Ristet litt på hodet og sa “Kunne du vurdere å ta noen enkle kontroller som EKG og måle blodtrykket ditt hos fastlegen sånn ca hvert tredje år, bare for å være på den sikre siden?” Jeg ristet nølende på hodet, og sa at jeg skulle vurdere det. 
Men så sendte han meg til en kardiolog med ecco-dopler og belastnings EKG, og han sa at alt så ok ut.  Elefanten som satt på brystkassa mi hadde reist seg og forsvunnet for lengst. Jeg trakk et lettelsens sukk, og fortsatte livet mitt som før. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Årene har gått, og bortsett fra da jeg ødela beinet for tre år siden, har ikke jeg rent dørene ned hos fastlegen. Tankene på jevnlige EKG har forsvunnet i glemselens slør.  Jeg er jo frisk, og livet går i hundre.

“Et operert hjerte er et operert hjerte”.
Jeg er ei dundre på over hundre.
Jeg har passert 50 – så vidt.
Venninna mi hadde et hjerteinfarkt sist vinter.
Sliten, trett og press i brystet…

Jeg tror jeg ringer fastlegen i morgen. Et normalt EKG og jeg kan glemme alle bekymringene og fortsette mitt turboliv.
 

Gamle Gubben Grå og jeg har vært sammen lenge.  Veldig lenge.   Rundt jul er det 27 år siden vi ble et par.  I går hadde vi 22 års bryllupsdag.
Halve livet har vi delt gode, mindre gode og helt jævlige dager. Livet har så langt fra vært en dans på roser for oss,  innimellom har problemer og motgang stått i kø.  Selvsagt har vi hatt gode dager, gode opplevelser, men dessverre tror jeg de vanskelige dagene og alle utfordringene vi har møtt har vært det som har farget dagene mest. Så hvordan har vi klart å holde sammen i tykt og tynt, i medgang og motgang?

Da Gamle Gubben Grå og jeg ble kjærester, da alt var rosenrødt, vi var unge, forelsket og naive.,  sa Gamle Gubben Grå, (som den gang verken var gammel, gubbe eller grå) at vi skulle være sammen til Dovre faller.  Jeg synes det var romantisk. Men for meg var det litt vel store ord…. til Dovre faller… det er lenge…evigheten…. Han ønsket og ba mange ganger om at jeg skulle si det samme. At jeg også skulle si at vi skulle være sammen for bestandig, til Dovre faller.  Jeg klarte aldri det.  Jeg var ikke sikker. Ville ikke love for evigheten.  Jeg ville ha min frihet til å gå hvis kjærligheten sluknet, følelsene kjølnet. Hvis han slo eller på andre måter ikke behandlet meg pent.  Jeg var opp over ørene forelsket, men jeg kunne ikke love for evigheten.  Realisten i meg kunne ikke det. 

Årene har gått. Vi stiftet familie. Fikk barn. Kjøpte rekkehus. Fikk flere barn. Kjøpte enebolig.  Barn vokste opp. Vi kjøpte større enebolig. Barna er blitt store og vi har endelig fått hytte.  Joda, vi har fulgt malen.
Det har ikke vært en dans på roser.  Til det har problemene stått for mye i kø. Arbeidsledighet, Gamle Gubben Grå har mistet jobben flere ganger enn jeg til slutt gadd å telle.  Jeg har stort sett arbeidet 130% eller mer i alle disse årene.  Økonomien har vært stram. Mange netter har jeg ligget våken og lurt på hvor jeg skal hente penger fra, til regninger, leirskoler, skiutstyr, sykler, kjøleskap osv.  Men det har jo gått på et vis. Vi har aldri direkte sulta, har hatt tak over hodet og rodd oss i land til slutt selv de gangene det så svartest ut.
De gode dagene har vært i mindretall i hvert fall har det føltes slik i blant. Vi har mistet to barn.  Jeg har vært en del syk eller skadet. 
Vi har vært så slitne og så psykisk nede til tider at alt har føltes vanskelig eller uoverkommelig.
I perioder har vi sikkert bare vært sammen av gammel vane, fordi ingen av oss hadde energi eller overskudd til å gå, eller fordi vi rent praktisk, med barnevakt og lignende trengte hverandre for å få hverdagen til å gå rundt.

Jeg tror vi begge har fantasert om andre i perioder.

Man sier at likheter tiltrekker hverandre.
Gamle Gubben Grå og jeg finnes ikke like.  En introvert. En ekstrovert. En arbeidsom med stå-på-vilje. En lat med psykiske utfordringer som sier jeg får det sikkert ikke til. 
Men på mange måter utfyller vi hverandre – og på noen områder tenker og føler vi likt.

Nå har vi vært sammen i snart 30 år.  
Hverdagen er enklere, ungene er store og delvis ute av barndomshjemmet.  Det er plutselig og oftere og oftere bare oss to hjemme.   Vi behøver ikke være sammen lengre. Ungene klarer seg selv. Hverdagene ville gå rundt uten at den andre var der.

Forrige helg feiret jeg 50 års dagen min.  En av gjestene spurte da, Hvem er du? Hva drømmer du om?  Jeg kjenner henne godt nok til å vite at hun ønsket et ordentlig svar. Ikke bare “snille barn” som var mitt mors standard-ønske til jul og fødselsdager.  Jeg tenkte meg om en stund, og der forran 25 gjester. stort sett de menneskene som betyr mest for meg i livet, sa jeg det som først falt ned i hodet mitt.
“At Gamle Gubben Grå holder ut med meg i noen år til.” 

Nå er jeg klar til å si at vi skal være sammen til Dovre faller.

Det var bare det som manglet.
Den nattsvarte himmelen åpner seg, og det som til nå har vært fint regn, erstattes av store kaskader med kaldt regnvann.
I løpet av noen få minutter har jeg blitt våt til skinnet.  Kaldt natteregn strømmer nedover ryggen min, inn åpningen på V-genseren og over brystene mine. 
Jeg roper stumt ut i mørket; Hva gjør jeg her? Hvorfor er jeg her?  Men de mørklagte husene på boligfeltet gir ingen svar. 

For bare noen minutter siden lå jeg godt og varmt i senga mi og sov. Nå står jeg ute i den høststille natta og kjenner på regnet som raskt gjør meg klissvåt og kald. Verden føles ond, urettferdig og utmattende.

Kjøteren hopper glad ved føttene mine.  Han smiler slik bare en Kjøter kan smile.  “Var ikke dette en god ide?” virker det som han sier.
Nei, Kjøteren, som for anledningen er omdøpt til ford… fille-bikkje,  dette var en svært dårlig ide.  Det var en like dårlig ide som det å gi deg alle beinrestene etter kylling-middagen i sted… 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For kylling-restene er nok grunnen til at du lå og småpistret inne på det lune, gode soverommet. De er grunnen til at du galopperte mot ytterdøra straks jeg sto opp å slapp deg ut fra soverommet, og de er nok og årsaken til at du satt i hockey under naboens hekk så raskt vi kom oss ut fra egen hage.  (Jada, naboen, jeg hadde med pose.)
Kjøteren som i tidligere tider kunne meske seg med alt fra ribbebein og skinnstøvletter til glidelåser og kylling-bein uten nevneverdig virkning på fordøyelsen har fått en mer sensibel mage med årene. 
Når man som matmor glemmer det, får man ta straffen, og stå iskald og gjennomvåt i skinnet fra gatelyktene å plukke hundedritt opp i små rosa poser.

Det er et hundeeier-liv-

Det har vært litt stille her på bloggen noen dager.  Ferien er over. Hverdagen med alt sitt stress er tilbake. I tillegg har jeg fylt femti, og derfor har det meste av fritiden min de siste par ukene gått med til å planlegge og gjøre i stand til 50 års fest.

I går var festen, og jeg våknet opp i dag litt trøtt, litt sliten, med en ørliten hodepine og utrolig takknemlig. 
Takknemlig for alle som gjorde at jeg hadde en minnerikdag i går kveld som jeg kan leve lenge på, hente frem minnene om og kose meg med i lang tid fremover.

Jeg må takke Gamle Gubben Grå som sto på og lagde mesteparten av maten og brygget spesial-øl med stilige etiketter.
Vi hadde bestemt oss for catering, men siden jeg ikke fant noen catering menyer i distriktet som jeg likte og synes passet meg og ikke samtidig ville ruinere oss, så ble det som så ofte før – mye tid på kjøkkenet i forkant for Gamle Gubben Grå og meg.  Tusen takk. Jeg fikk den maten jeg ønsket -og det var utrolig godt.

Så må jeg takke gode venner som bakte kaker, selv om de ikke hadde anledning til å være med på festen. Og for noen kaker.  De forsvant utrolig fort.
Takk og til uheldig kakebaker. Jeg vet at kaka di sikkert var like god.  Bare så synd den ikke kom hel frem til kake-bordet. 
Takk til focacia bakende søster.  Du vet jeg elsker det brødet og ingen baker det som deg.

Takk for alle gaver. Dere har vist stor oppfinsomhet og gitt  personlige gaver. Vanskelig å dra frem noen spesielle.  Det var så utrolig mye fint, og jeg må nok studere det nærmere i ro og fred i dag.  Jeg ble utrolig glad for alle sammen.
Gaven som fikk frem latteren i meg, var kanskje ambulansearbeider-lærlingen som kom med vinflaske OG førstehjelpspakke. Kjekt å ha. (Jeg har det med å skade meg, og brakk noen ribben på 40 års laget mitt.)
Gaven som rørte meg veldig var rockemusikeren som kom med et selv-malt bilde og fortalte meg symbolene som sto for egenskaper han mener jeg har, og som viser min personlighet. En dyp gave,
Gaven som jeg kan se frem til og glede meg til: En kveld i operaen for meg og Gamle Gubben Grå.  Det blir spennende. Jeg har aldri vært i den nye operaen, og kun to ganger i den gamle. (En gang på en balet-forestilling med jobben og en barneforestilling som heller ikke var opera, da ungene var små) Jeg har aldri vært på en ordentlig opera forestilling, men har lenge hatt lyst.  Nå skal jeg endelig få oppleve det. Det blir spennende.
Enda mer spennende var gaven fra Søstrene Sisters. Mine to kjære søstre. De ga meg “Ut i det blå tur”  Det fyller meg med skrekkblandet fryd.  Gleder meg til tid sammen med dem, vi ser hverandre alt for lite Samtidig er jeg utrolig spent på hva de har funnet på. og at de ikke fikk for mange ideer av hun som ønsker å ta med meg på en biltur herfra til India et halvt års tid.

Det var og mange rørende kort og gode ord og taler i går.  Jeg måtte blunke vekk tårer flere ganger, og det kommer jeg også sikkert til å gjøre i kveld når jeg leser kortene enda en gang i ro og fred. 

Jeg leste et sted at man skal planlegge gjestelista nøye ved slike fester.  Jeg gjorde ikke det. Jeg ba bare alle jeg virkelig hadde lyst til å ha med på fest.  Det ble en ganske så broket forsamling. Mennesker fra ulike miljøer, ulike bakgrunner, ulike aldre og ulike kulturer men med en ting felles. De er mennesker jeg virkelig setter pris på. Det kunne blitt helt feil. Det kunne blitt rolig, formelt og en tidlig kveld.  Det ble det ikke. Det var god stemning.  Jeg tror folk virkelig trivdes, og samtalene fløt lett rundt bordet bare avbrutt av lattersalver og fellesdiskusjoner – som for eksempel om jeg burde ta den bilturen med hun som vil ta meg med på en liten kjøretur til India- Til slutt trengte vi vel en hel buss for å få med alle som ønsket å bli med. til India.

Denne kvelden kommer jeg til å leve på utrolig lenge.

Startet fra Vestlandet i dag med litt blandede følelser.  Etterlate Yngste Sønn så langt hjemmefra,  Det er jo en hel dagsreise å komme seg hjem, Ikke lett å bare ta en svipptur hjem en helg hvis hjemlengselen blir for stor. Håper bare han finner seg til rette og kommer til å trives.

Det var grått vær, og litt regn i lufta da jeg kjørte oppover en trang vestlandsdal med stupbratte fjell og langt mellom husene. Dyster stemning, og jeg var i et litt dystert humør. Jeg hadde radioen i bilen på P1 som jeg pleier. Det var et intervju med Oddgeir Bruaset, du vet han mannen som lagde de “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” programmene.  Han snakket om vestlandsfjorder og menneskene som klorte seg fast der til tross for at de vet at nå kommer høsten og vinteren med regn, regn og mer regn, med stormer og ras både av stein og ikke minst snø.

Det hjalp i grunn ikke på stemningen min…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kjørte Yngste Sønn på følkehøgskole i går, og fordi jeg tenkte 140 mil bak rattet på en dag kunne bli litt I meste laget, så linvilget jeg meg en natt på hotell i en trang vestlandsfjord. 

Søndag morgen. Siste feriedag. Etter en lang kjøretur i går, en litt følelsesladet avskjed med sønnen, og en litt sen ankomst hotellet i går kveld var det godt å krype sammen under dyna I hotellsenga. 

Klokka var så vidt passert 08.30 da telefonen ringer. Kjenner pulsen stiger et par hakk. Det er telefonnummeret til mine gamle foreldre som dukker opp på displayet. Håper det ikke er skjedd noe.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Lettet hører jeg Mamma sin stemme.- Kjører du? -Nei, jeg har ikke startet ennå. Og så min mors forskrekkede og litt bebreiende stemme —Er du ikke oppe ?

I min familie sover vi ikke bort dagene.

Sender etter samtalen noen medlidende tanker til Gamle Gubben Grå der hjemme. Med sin egen gamle mor i ei hytte på sørlandet, en Sønn på folkehøgskole på Vestlandet, ei kjerring truende til å bruke natta på maraton bilkjøring, en Sønn som var på byen I går,og ei datter som vandrer hjem fra og til jobb til alle døgnets tider kan det tenkes at han og fikk litt puls når telefonen ringte litt over 8.00 denne søndagsmorgnen. Mamma hadde ringt hustelefon først av gammel vane.