Rett ved fossen som har gitt Hønefoss navn.ligger en grå og trist parkeringsplass på elvebredden. Grunneieren ønsker å videreutvikle konseptet. Han investerer i et vaskeanlegg for biler. Neste prosjekt vor grunneieren er å få på plass en ubetjent bensinstasjon. Det må opp til politisk behandling i Hovedutvalget. Det blir vedtatt at den gule søylen på bensinstasjonens skilt vil bli visuell støy. Stolpen må være grå. Grå som parkeringsplassen, grå som vaskehallen, grå som rådhuset, grå som samfunnshuset……..grå som Hønefoss.
Så nærmer denne første mai dagen seg sin slutt. Jeg sitter og hører på gamle arbeidersanger, gamle protestsanger og koser meg med litt rødt i glasset.
Det diskuteres om 1. Mai har utspilt sin rolle. Det sies at det ikke går folk i 1, Mai tog lenger. Kanskje har man rett.
I dag gikk jeg i 1. Mai tog for tredje gang i mitt snart 50 år gamle liv. Noen lang tradisjon med markering av dagen har jeg ikke. Men for meg betyr dagen mer og mer. Jeg tenker på de som har gått foran oss og kjempet frem de godene og de rettighetene som vi alle tar for gitt i dag. Samtidig er det fremdeles mange saker som er verdt å kjempe for, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Endringene i arbeidsmiljøloven, søndagsåpne butikker og dårlig eldreomsorg – for bare å nevne noe. Jeg liker følelsen jeg får av å være i et fellesskap med andre engasjerte mennesker som brenner for noen av de samme sakene som meg.
I dag gikk jeg og holdt en parole som sa “LØFTEBRUDD Å LEGGE NED VEGÅRD SKOLE NÅ” Parolen var et forslag fra Rødt -eller Solidaritetslistas representant i 1. mai komiteen og hadde skapt en viss diskusjon. Parolen er en protest på den skolenedleggelsen Samarbeidskameratene med Arbeiderpartiet i spissen vedtok på mars møtet i kommunestyresalen. Stikk i strid med sitt eget vedtak fra april i fjor – hvor det samme kommunestyret vedtok at Vegård skulle bestå til ny skole Hønefoss syd står ferdig. Den skolen har man ikke en gang startet bygginga av… Vel nok om skolesaken. Jeg blir så følelsesmessig engasjert når det gjelder min gamle barneskole. Det har jeg fått beskjed om fra kommunestyrets talerstol at ikke er bra… Bak parolen gikk mine to søstre og en gjeng med folk fra min barndoms bygd. Svært få av dem hadde noen gang gått i et 1, mai tog. Det ga meg en god følelse å gå gjennom byens gater sammen med så engasjerte mennesker. Som selv om kampen er tapt, skolen vedtatt nedlagt allerede fra 1. august i år, så møter de opp på denne internasjonale kampdagen for nok en gang å vise de som bestemmer i kommunen hva de mener. jeg følte meg beæret som fikk bære parolen for dem.
Så min erfaring fra i dag; folk slutter ikke å gå i tog. De begynner å gjøre det. Føler du deg nok tråkka på. Føler du deg overkjørt av de som bestemmer, ja da reiser folk seg og sier i fra. Det var en god opplevelse.
I dag er det kvinnedagen, og debatten i media går over hvorvidt man skal demonstrere mor kjønnslemlestelse og tvangsekteskap eller mot private barnehager og for 6 timers dagen. Jeg har aldri sett på meg selv som feminist. Aldri gått i 8.mars tog, og eneste markering av dagen har vært å feire fødselsdagen til Lillesøsteren som tilfeldigvis er i dag. Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er saker det er verdt å stå opp mot, og en kamp som er verdt å sloss for. Men jeg er ikke sikker på om det ville bli færre tvangsekteskap og mindre kjønnslemlestelse i verden om jeg tok med meg en plakat og vandret rundt i Hønefoss sine gater. Det er jo ikke her på Ringerike eller her i Norge det problemet er størst. Da er det større sannsynlighet for å møte på en lokalpolitiker fra de rød-blå-gul-grønne sammarbeidskammeratene i kommunen og at vedkommende kunne få med seg at jeg syns en utvikling av privatisering av kommunale barnehager er en dårlig ide. Men siden kvinnebevegelsen i mange år sloss for å få opprettet nok barnehageplasser, syns jeg det blir litt historieløst å sloss mot barnehageplasser. 6 timers dagen vil jeg ikke kjempe for å få, for den er jeg faktisk i mot. Å tro at vi vil få en 30 timers arbeidsuke med samme lønn, er urealistisk, og ufrivillig deltid er jeg sterkt i mot. Ikke er jeg interessert i å arbeide 6 dager i uka a 6 timer heller. Som jo vil være det reelle alternativet ved innføring av 6 timers dagen.
Jeg vil kjempe for at kvinner skal ha like mye rett til å slå i bordet som menn. (Navasæter er kjeftesmelle, Kjos er myndig…) Jeg vil kjempe for at det ikke føles som spesielt at det er tre kvinner på topp på ei politisk liste ved valget. Jeg vil kjempe for at fossilene i Kommunestyret skal slutte å kalle meg “Jentungen” , når jeg er ei snart 50 år gammel kjerring. Jeg vil kjempe for at kvinner skal kunne være hovedforsørger i familien uten at mannen blir sett på som en “dott”. Jeg vil kjempe for at de kvinner som vil vie livet sitt til hus og hjem, blogging og cup-cakes skal få lov til det. Jeg vil kjempe for at kvinner ikke skal tvinges inn i fulle stillinger mot sin vilje.
Kort sagt, jeg vil kjempe for et likestilt samfunn, der man ikke skiller mellom kvinner og menn, men ser på alle som individer med unik og ukrenkbar egenverd, og med de samme forutsetninger og muligheter her i livet.
Den lille gamle damen sitter i sengen utenfor døra mi. Hun er så tynn og liten. Fødselsdatoen forteller at hun nærmer seg 90 år. Men øynene er da samme som da jeg ble kjent med den lille gamle damen for over 30 år siden.
Den gang var hun ikke en gammel dame. Men en flott og litt streng kvinne i 50 årene, bare litt eldre enn jeg er nå. Hun var alltid velstelt. Svart pelskåpe om vinteren. Sminke og øredobber og opptatt av at håret lå rett og leppestiften satt som den skulle.
Jeg spør ikke om hun kjenner meg. Det gjorde jeg for noen uker siden da hun var her sist. Spørsmålet gjorde henne urolig. Burde hun huske meg? Hun svarte ikke. Det er mye å huske på i et nesten 90 år langt liv. Mange navn, mange ansikter, mange hendelser. Jeg var en del av hverdagen i noen få av livets år for over 25 år siden. Det er viktigere navn, ansikt og hendelser å huske enn meg.
Jeg ble opprørt da jeg så henne sist. Hun var så liten, så vever og så hjelpeløs. Fugleunge.. Bodde alene. Prøvde så godt hun kunne å svare på spørsmålene fra oss i hvitt. Prøvde å skjule at hun ikke husket svarene på spørsmålene, at hun tippet. Etter endt kontroll ble hun sendt hjem. Hjem til hva? Sykepleieren ringte hjemmetjenesten og sa fra at hun trengte mer pleie. Jeg hadde en knute i magen resten av dagen.
Nå er hun tilbake. I seng denne gangen. Da får hun forhåpentligvis bli noen dager. Får stell og pleie. Hun smiler tillitsfullt til meg da jeg hilser på henne med fornavn. Så er det alle disse spørsmålene fra oss i hvitt da. Jeg ser hun tenker, konsentrerer seg. Vil så gjerne svare riktig. Være snill og hjelpsom. “Klarer du og stå på bena?” svaret kommer raskt. “Ja..” bevegelsene, og den bleke tynne skikkelsen gjør meg litt i tvil. “Har du vært oppe i dag?” hun stopper opp. Tenker lenge… “ja….men ikke mye?–” Hun ser ned i fanget sitt.. Sykepleieren sier stille “Hun har ikke spist…” Vi blir enige om at hun kan sitte på sengekanten mens jeg tar røntgenbildene. Hun virker takknemlig for det. Var nok ikke helt sikker på om bena ville bære henne.
Etter undersøkelsen føler jeg meg trist og oppgitt. Hvor mange små gamle damer finnes det der ute?
I vår kommune satser vi på hjemmebaserte tjenester og har lagt ned en god del sykehjemsplasser. I teorien sikkert en god ide. Alle vil selvsagt helst bo hjemme så lenge som mulig. På samme måte som alle ønsker å være friske å klare seg selv så lenge som mulig. Men hvor lenge er “så lenge som mulig”? Når blir det umulig? Og hvor mye pleie og omsorg trenger den enkelte for å bo hjemme? Hvem fanger opp når behovet øker? Hvor raskt får man satt inn økte ressurser? når en person ikke er orientert om tid og sted og ikke klarer å få i seg mat, er det da forsvarlig å bo alene? Telefonen til hjemmetjenesten fra sykepleieren på sykehuset for noen uker siden hjalp antakelig ikke. Hjemmetjenesten kan ikke bevilge mer hjelp uten at det går gjennom kommunens tildelingskontor. Og sjefen på tildelingskontoret forklarte oss politikerne for noen uker siden at hun var lei av at sykehuset sa hva de mente pasientene trengte. Hun og hennes papirflytter og skjema mennesker visste best. Selv om de aldri møter de små gamle damene. Selvsagt har de en vanskelig oppgave. Selvsagt gjør de det ikke av vrang vilje. Jeg tror ikke de ansatte på tildelingskontoret er onde mennesker. Hvor skal de plassere den lille gamle damen når alle sykehjemsplassene er opptatte at andre enda mer hjelpeløse små og store gamle damer og menn? Hvordan skal de gi mere tilbud i hjemmet når kapasiteten i hjemmetjenesten er sprengt og de ansatte allerede løper så fort de kan? Hvordan få flere varme hender når budsjettet allerede er sprengt?
Helse og omsorg er en stor budsjettpost. Kommuneøkonomien er elendig. Hvert eneste år må det kuttes og spares. Helse og omsorg har en stor pott. Det er lett å kutte i den. Bare litt – hvert år.
I valgkampen hørte jeg noen si “Det skal skinne av eldreomsorgen” Andre fine ord har vært “I trygge hender”.
UNIO gjennomførte for en tid tilbake en verdiundersøkelse som viste at ni av ti vil verne om dagens velferdstilbud, og at to av tre er villig til å betale mer i skatt for å sikre gode offentlige velferdsordninger.. Denne undersøkelsen viser at befolkningen ønsker en utvikling stikk i strid med den utviklingen regjeringen ønsker å gjennomføre.
Velferdssamfunnets verdigrunnlag som solidaritet, rettferdighet, verdighet, fellesskap og likhet blir erstattet med markedskreftenes prinsipper som effektivitet, og lønnsomhet. , En slik tankegang fører naturlig nok til store enheter, sentralisering byråkratisering og svekkelse av den faglige kvaliteten.
Velferdssamfunnet er fellesskapets ansvar for utsatte grupper, Når dette blir erstattet med fokus på individets rett blir svake grupper gjort ansvarlig for sin egen skjebne.
Innføringen av New Public Management i offentlig sektor har ført til at byråkratiet har vokst på bekostning av fagutvikling og kompetanseheving Rapportering og kontrollrutiner, og mål og resultatstyring stjeler tid og ressurser fra pasientrettet arbeid på sykehusene, brukerbehandling i NAV og pedagogikken i skoler og barnehager.
Vi ikler velferdstjenestene økonomenes drakter. Sykehus blir til produksjonsbedrifter. ventelister er ordrereserver og folk som dør før behandling bokføres som svinn. ,Det er langt fra styrerommene til sykehuskorridorene. Det er vanskelig å fatte at bak alle produksjonstallene er det medmennesker og medmenneskers skjebner.
Når fremtredende politikere antyder at sosialklienter og uføretrygdede er personer med lav arbeidsmoral, som er late og som snylter på det offentlige, fører dette til en langsom holdningsendring i befolkningen.Utsatte grupper blir stigmatisert og dette gir god grobunn for fordommer.
Denne utviklingen mot et mer egoistisk samfunn er en utvikling flertallet i UNIOS undersøkelse ikke ønsker. Vi må ta grep nå for å endre en samfunnsutvikling som på sikt vil fjerne velferdssamfunnet og erstatte det med et todelt klassesamfunn.
“Pasientenes helsevesen” sier Helseminister Bent Høye . “Pasientens Helsevesen” .Smak på det. Det høres flott ut ikke sant? Akkurat som et tidligere motto, antakelig fra en tidligere helseminister “Pasienten i sentrum” Fint det og. Men hva betyr det – egentlig? Hva legger helseministeren i begrepet? Er det en mening bak utsagnet, eller er det bare fine ord på glansa papir?
I Bent Høye sitt tilfelle er det bare fine ord. Pasientens helsevesen sa han i Sykehustalen sin tidligere denne måneden, og sa i den samme talen at akuttkirurgien og i grunn også akuttmedisinen burde legges ned ved halvparten av landets sykehus. Alle vi som arbeider ved sykehus vet at når akuttkirurgien blir nedlagt så er det første skrittet på vei til distrikts medisinsk senter, Ting henger sammen. Først går akuttkirurgien, akuttortopedien, anestesien, akuttmedisinen, fødeavdelingen og hva er igjen til slutt ? Bare skiltet på veggen som vitner om at det en gang var e fullverdig lokalsykehus…
“Pasientens helsevesen” sier Bent Høye. Denne uka ble det født en liten baby i ei busslomme på Flå. Det fødes barn på busslommer i hele Norge. Tror Bent Høye at det er det fødende kvinner ønsker? Ambulansetjenesten gjør en fantastisk jobb. De er helsearbeidere med mye kunnskap og det er høy kvalitet på deres arbeid. De tar i mot babyer og de kjører CT: Pasientens helsevesen. Hvor vil du helst undersøke hodet ditt i en CT maskin? I en anbulanse eller på en billeddiagnostisk avdeling? Ambulansetjenesten er et godt og trygt hjelpemiddel når avstandene er store. Men ambulansetjenesten kan aldri erstatte et sykehus. Da må vi ha utrolig mange biler og helikopter
Jeg bor på Hønefoss. Her har vi Ringerike Sykehus. Et passe stort sykehus som heldigvis har et befolkningsgrunnlag over Bent Høyes magiske tall for hva som skal til for å beholde akuttkirurgien. Fra Hønefoss tar det en times tid med ambulanse inn til Oslo og spesialistene på Rikshospitalet og Ullevål. De alvorligst syke pasientene blir stabilisert på Ringerike Sykehus og så sendt videre innover til spesialistene i Oslo. De siste årene har en ambulanse kjørt i fjellveggen, et ambulansehelikopter har styrtet på den strekningen.. Jo flere pasienter vi transporterer over lengre strekninger, jo større er faren for at ulykker skjer. Pasientens Helsevesen…
Øystein Lappegard, lege i Ål i Hallingdal har gjort en interessant , studie. Pasienter som ble lagt inn på Ål Sjukestugu, en distriktsavdeling av Ringerike Sykehus, fikk selv velge – når tilstanden deres tillot det – hvor vidt de skulle behandles på sjukestugu eller overføres til Sykehuset. Det store flertallet ville heller være på Sjukestug enn på det “store” Ringerike Sykehus. De mente det ble for stort og upersonlig, og at personalet ikke ville ha et like helhetlig syn på hele mennesket, og ikke bare på den antatte diagnosen. Pasientens helsevesen. Ringerike Sykehus er ikke et stort sykehus. Det er ett av de minste som så vidt karrer seg over helseministerens magiske tall for hvilke sykehus som bør nedlegges. Hvor kaldt og upersonlig ville dissepasientene følt det hvis de kom til det store sykehuset i Drammen eller de enorme sykehusene i Oslo?
Hvis “pasientenes Helsevesen” skal bli noe mer enn fine ord på glansa papir, bør du revurdere disse nedleggelsestankene dine, kjære herr Helseminister. For meg låter det like hult som “Likeverdige helsetjenester uavhengig av hvor i landet du bor”.
Det var en interessant artikkel i Magasinet forrige lørdag. En lang rekke helsepersonell forteller om sine skrekkeksempler fra et sykt helse-Norge. Som helsearbeider, virker mange av historiene kjente, alt for kjente…
!Alt skal måles i penger i stedet for kvalitet.” sier Ola Saugstad, professor og barnelege i artikkelen. Det er en hverdag jeg kjenner meg godt igjen i . Sykehus i dag drives som produksjonsbedrifter og styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Systemideologien New Publig Management ble innført likt med helsereformen i 2002 og er en fellesbetegnelse for en rekke prinsipper og metoder hentet fra privatsektor for ¨effektivisere offentlig sektor. Det økonomisk motiverte systemet forbindes med nyliberalistisk tankesett og var bejublet av Margareth Tatcher og Ronald Reagen. og ble innført her av Stoltenberg 1 regjeringen.
Men hvis sykehusene er produksjonsbedrifter, hva er det vi produserer? Helse? …eller bare en hel haug med tall som kan måles?
Billigste anbud vinner når de store regionale helseforetakene inngår avtaler på innkjøp av for eksempel engangsutstyr. Det har ført til at vi helsearbeidere har slitt med nåler som er vanskelige å stikke med, munnbind som glir ned og kontrastmidler som gir flere bivirkninger. Alt til frustrasjon for oss som arbeider ved sykehusene og til plage eller mulige komplikasjoner for pasientene.
“Pasientens helsevesen” er mantraet fra Helseminister Bent Høye. Det høres flott ut Høye. Men tror du pasienten ønsker å bli ført viljeløst bortover samlebåndet i en produksjonsbedrift som har som hovedmål å gjøre han friskere på billigst mulig måte, eller tror du han ønsker helsetjenester av høy kvalitet gitt av helsepersonell med tid for hver enkelt pasient. Tid for å se hvert individuelle menneske som det individet det er og gi det den pleie, omsorg og behandling som akkurat dette individet trenger?
Samhandlingsreformen har ført til at liggetiden på sykehuset har gått merkbart ned. Pasientene blir overført fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten før ergoterapeutene har hatt tid til å lage funksjonsplaner. Kommunehelsetjenesten har heller ikke flust med penger. Kommunebudsjettene er stramme, og helse- og omsorgssektoren som ofte er den største utgiftsposten blir salderingspost gang på gang.
Når man har brukt ostehøvelen mange nok ganger er det ikke mer ost igjen.
LEON prinsippet er en kjent betegnelse i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Lavest Effektive Omsorgsnivå. og det er vel dette prinsippet som er hovedtanken bak samhandlingsreformen. I min hjemkommune hører jeg nå om BEON prinsippet. Helse og omsorgssjefen og alle de andre bedyrer at det betyr Beste Effektive Omsorgsnivå, men jeg er overbevist om at den egentlige betydningen er Billigste Effektive Omsorgsnivå. Slt for ofte har jeg som politiker fått forsikringer om at nivået på de tjenester vi yter til kommunens innbyggere er “Bra nok” når jeg ønsker å få forsikringer om at vi yter tjenester av høy kvalitet og som brukerne føler at er trygge og gode.
Det er et forventningsgap mellom nivået på tjenestene vi tilbyr våre brukere og de forventninger til nivået brukere og ikke minst deres pårørende har. Dette forventningsgapet bekymrer helseadministrasjon så vel som oss politikere. Hva skal gjøres for å minske dette gapet? Jeg vet hva jeg ønsker – at gapet blir minsket ved at tilbudet på tjenestene øker slik at de tjenester som tilbys ikke bare er “Bra nok” .
For fem år siden brant Hønefoss kirke ned til grunnen. Jeg husker det godt. Hadde hatt en lang dag på jobben, sittet på kontoret ut over ettermiddagen /kvelden. Da jeg satt meg i bilen på sykehuset og skrudde på radioen, var det midt i nyhetssendingen. De snakket om en kirkebrann i Nordre Buskerud Politidistrikt. “Det er jo her, dette politidistriktet” tenkte jeg. “Hvilken kirke?” jeg lyttet møye for å høre om de sa stedet eller noe jeg kunne relatere til en bestemt kommune. Politidistriktet er stort. Da rundet jeg rundkjøringa og kjørte nedover mot byen og fikk øye på lyset fra flammene og røyken som veltet opp. “Herregud, det er Hønefoss kirke!!! Det er “vår” kirke”.
Strengt tatt er ikke Hønefoss kirke “min” kirke. Jeg er døpt og konfirmert i Norderhov kirke. Og der vi bor nå, sokner vi til Ullerål kirke, en moderne men fin arbeidskirke. Men Hønefoss kirke er likevel min kirke. Her jar vi hatt alle speidergudstjenestene i de 12 årene jeg var speider i Hønefoss. St. Georgsdagen, Tenkedagen og lysmessa første søndag i advent var gode tradisjoner i de åra. Her har jeg som ung småspeider sittet ærbødig på kne og tegnet kirken innvendig i småspeiderboka. Her har jeg stått i stram speideruniform og med hvite hansker og holdt flagg, tent lys og stått foran alteret og lest bibelord. Her var det julegudstjeneste siste skoledagen før jul da jeg gikk på videregående. En tradisjon jeg og venninnene mine alltid deltok på før vi gikk på Narum og drakk varm sjokolade med krem og byttet julegaver. Vi hørte til denne menigheten da ungene var mindre. Her er begge guttene døpt. Her fikk Datteren sin 4-årsbok, og her er begge mine to døde barn bisatt. Gravstedet til barna mine ligger bare noen meter fra den brennende kirken.
På julaften og 17.mai har det vært gudstjenester på branntomta, mens resten av menighetens gudstjenester har vært holdt i Kirkestua. Konfirmasjonene har vært flyttet til Norderhov…. :::og debatten om gjenoppbyggingen av kirken har gått høy. Engasjementet har vært stort, langt større enn de som jevnlig går til gudstjenester. En kirke er noe vi føler noe for svært mange av oss. Først var det om kirken skulle bygges opp igjen på den samme tomta eller flyttes litt lengre bort. Jeg mente først at selvsagt skulle kirken bygges akkurat der den alltid hadde vært, men så tenkte jeg at da blir jo kirkegården og graven til barna mine et anleggsområde… Vel beslutningen ble tatt. Kirken skal ligge der den alltid har ligget, i enden av Kirkegata. Neste debatt, var jo hvorvidt den nye kirken skulle være en tro kopi av den gamle kirken som sto ferdig i 1862. Den debatten gikk virkelig høyt. Der så jeg det mest naturlig at det ble en kirke av i dag. Preget av 2000-tallets arkitektur. Men at det måtte bli en kirke og et kirkerom som ga andaktsfølelse.
Etter en arkitektkonkurranse, mer diskusjon og maaange leserinnlegg. Falt man ned på noe arkitektene tenker seg omtrent som på bildet over. På folkemunne har den fått navnet “Skihoppet” og debatten og kommentarene har vært kraftig og lang. Jeg tror det blir en flott kirke, og en spennende arkitektur. (Selv om det ikke var min favoritt blant de innkomne forslagene)
Så var det dette med finansieringen da… Forsikringssummen og kirkens egne penger er ikke nok. Og i juni gikk et enstemmig kommunestyre innfor å være med på en bevilgning slik at hele kirken kunne ferdigstilles med en gang, og ikke i to etapper som Rådmann hadde innstilt på. Med første etasje i første byggetrinn, og innredning av andre etasje når eller hvis kommunen fikk råd til det. Jeg deltok ivrig i debatten, og var glad for vedtaket. Kirke vil jeg ha!!! Selv om resten av Solidaritetslista ikke har dette som noen kampsak. Det er ikke deres klubbhus, som de pleier å si…
Nå viser det seg at anbudene fra de som skal bygge er langt høyere enn de pengene fellesrådet har tilgjengelig. I dagens nettavis kan jeg lese at de ønsker å gå til kommunen å be om mere penger, Samtidig som de går i forhandlinger med entreprenørene om å få prisen ned. For det første er det dårlig forhandlingsteknikk og allerede i begynnelsen av forhandlingene signalisere at potten kan økes. For det andre synes jeg kommunestyrevedtaket fra juni var ganske klart på at kommunen har stilt de midlene de har mulighet for til rådighet. Her er det ikke mere penger å hente. Vi er tross alt en kommune med svært dårlig råd og det er mange områder som kunne ha trengt flere penger.
Kirke er viktig, og kirken kommer nok. Men da må menigheten og fellesrådet bygge en kirke innenfor det økonomiske handlerommet de har. 58 millioner er en stor sum. Det burde være mulig å få til et praktbygg for den summen.
Etter at noen “lekket” til lokalavisen om at Austjord musikkorps kunne miste den kommunale støtten sin, har det vært en storm av leserinnlegg, Fb tråder og nettdebatter. Engasjementet er stort, forståelig nok.
Austjord musikkorps er et korps for psykisk utviklingshemmede, og er et kjent innslag i bybildet både på 17.mai og ved andre viktige begivenheter. Det gjør godt å se hvor bred støtte Austjord musikkorps har i befolkningen. Samtidig gjør denne saken meg så utrolig provosert.
Selvsagt mener også jeg at Austjord Musikkorps bør bestå. De er et kjent og kjært innslag i bybildet. Jeg ser at utøverne har glede av korpset og det å mestre et instrument. Og ikke minst, dette er godt voksne utviklingshemmede som kanskje ikke har så mange andre fritidstilbud. Muligens er det rent juridisk ikke en kommunal oppgave å være kasserer i et musikkorps for utviklingshemmede, men hvis den praktiske hjelpen er den hjelpen korpset har mest nytte av er vel det en god løsning for alle parter?
Jeg er ikke engstelig for Austjord Musikkorps. Det vil nok komme en løsning i siste liten. Enten ved at kommunen bevilger pengene, eller at en enkeltperson, ildsjel, bedrift eller andre stiller som gratis kasserer eller sponser det beløpet som skal til.
Det som provoserer meg er den usikkerheten disse oppslagene dette har ført til hos de utviklingshemmede, korpsmedlemmene. Det som provoserer meg er at når noen lekker til pressen kan det like godt være kommuneadministrasjonen som noen fra miljøet rundt korpset. Kanskje er det bevisst spill for å få frivillige til å ta på seg kassererjobben slik at kommunen slipper det utlegget – og alle partr blir fornøyd. Kanskje er det et politisk spill. Politikerne griper inn og redder Austjord, men sparekniven er like skarp, såp da kommer kuttet i stedet ett annet sted. … Hos noen andre som trenger midlene like mye, men som kanskje ikke skaper samme engasjementet som disse glade musikantene…
På kommunestyremøte på torsdag kom jeg til å tenke på denne gamle protestvisa fra tidlig 70 tall. En mer distriktsfiendtlig politikk enn den politikken deler av Samarbeidskammeratene fører i denne kommunen skal du lete lenge etter. At tankene ledes mot gamle protestsanger fra 70 tallet er kanskje ikke så rart. Det virker på meg som at en god del av de hvithårede representantene henger igjen i den tidsepoken. Velgere, det trengs seriøst litt fornying og litt større aldersspredning på representantene. Det blir deres oppgave å få til etter valget.
Den første distriktsfiendtlige saken som engasjerte meg var saken om etterbruken av Stranden skole.
Stranden skole var skolen i et lite bygdesamfunn som var vedtatt nedlagt når ny stor skole i Hønefoss Syd en eller annen gang står klar. Men en vakker vårdag fremmet plutselig Rådmannen forslag om å legge ned skolen allerede fra samme høst. Bakgrunnen var at rektoren hadde sagt opp. Og snipp snapp snute, før bygdefolket helt forsto hva som skjedde det sto de uten skole i nærmiljøet og barna måtte sendes med buss til naboskolen.
Nå skulle etterbruken av skolen opp til politisk behandling. Folk i bygda har engasjert seg. De ønsker å kjøpe skolen og starte barnehage. Kanskje på sikt et oppvekstsenter med alternativ pedagogikk. Montessori , har blitt nevnt. Representanter fra samtlige partier var på talerstolen og roste bygda og initiativet deres. Det var ikke måte på hvor positive de var. Men det er og to andre interessenter som har tatt kontakt om et eventuelt kjøp av skolen. Hvem de er har ikke Rådmann mulighet til å utdype, men han gikk langt i å antyde at de andre interessentene også kan være interessert i å drive barnehage i bygningen.
Krf ønsket å utsette saken til høsten (etter valget?) Kan jo være smart. Aldri lurt å ta omstridte avgjørelser rett før et valg, Men strutsepolitikk. Problemer slutter ikke å eksistere selv om man stikker hodet i sanden og later som om de ikke er der.
Venstre ville leie ut skolen til bygdefolket som ønsket å starte barnehage. En alternativ løsning mange av oss kunne ha støttet hvis vi hadde trodd at det kunne ha oppnådd flertall. Det var mange av oss som syns det viktigste er å sikre bygdefolket den etterbruken de ønsker, og legge til rette for at de kan nå sitt mål om et oppvekstsenter.
En samlet opposisjon; det vil i dette tilfellet si Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Solidaritetslista ønsket at kommunen skulle gå i forhandlinger med bygdefolket om kjøp av skolen. Vi kunne ha strukket oss til å fremme forslag på at de kunne få kjøpe eiendommen til takst hvis vi hadde fått signaler om at det kunne få flertall i salen, men siden vi ikke fikk noen slike signaler, og mangel på signal også er et signal, fremmet vi ikke det forslaget.
Ingen av disse forslagene fikk flertall. To av Samarbeidskammeratene Arbeiderpartiet og Høyere har flertall i Kommunestyret og de ønsket skolen solgt på det åpne markedet i håp om å få mest mulig penger til en slunken kommunekasse. De har jo en hel haug med investeringer de ønsker Fylkesmannens godkjenning for å ta opp lån for å gjennomføre. Å sikre utvikling i bygdene var ikke kommunens oppgave i følge en av Arbeiderpartiets representanter.
Ikke en gang vårt punkt om å sikre lag og foreninger rett til å benytte skolen fikk vi flertall for, vi synes jo idrettslag og andre lag og foreninger kunne få bruke skolen på kveldstid som tidligere. Men da dette punktet ville være prishemmende kunne ikke Arbeiderpartiet og Høyere gå med på et slikt forslag. Ikke så overraskende at Høyre er opptatt av mest mulig fortjeneste. Det er kjent Høyre politikk, og er i tråd med deres ideologi. Men er dette god Arbeiderpartipolitikk?
Neste sak var Vegård Skole. Den skolen er også vedtatt nedlagt når ny skole Hønefoss Syden eller annen gang står ferdig Her har man et nyere vedtak om dette. Senest i kommunestyret i mai ble dette vedtatt (etter at man hadde vedtatt å lege ned Stranden). Saken som nå skulle opp til politisk behandling var hvor vidt man skulle atrte en utredning om hvor vidt Vegård skulle legges ned allerede neste høst.
En samlet opposisjon, fra Frp via Senterpartiet til SOL fremmet forslaget “Vegård Skole legges IKKE ned høsten 2015.”. Vi ønsket å gi bygdeolket trygghet på at det vedtaket som ble fattet i våres fremdeles står ved lag. Vi ønsket å rakrygget stå ved de vedtak vi selv hadde vært med å vedta. Vi trenger ingen utredning. Ja en representant fra Sp gikk så langt at hun ba flertallet tenke på at det snart var jul, og gi bygdefolket den julegaven de ønsket seg. Men til ingen nytte.
Samarbeidskammeratene ville ha utredning. De har flertallet – så slik blir det. Jeg vet utmerket godt hva konklusjonen på den utredningen blir.
Dagen etter kunne vi lese i Ring Blad at rektoren ved Vegård var ansatt i en rektorstilling på en av de store skolene i Hønefoss.
Men slaget er ennå ikke tapt. Jeg er født og oppvokst i Åsa, bygda hvor Vegård skole ligger. Jeg kjenner Åsafolk og deres ståpå-vilje. Deres sammhold. Deres vilje til å kjempe. Det blir en Davids kamp mot Goliat. Men det er ingen umulig kamp. Fornuft og vett har vunnet før. Det kan skje igjen. Det er tre måneder til saken skal opp til endelig behandling. Den tiden må brukes godt.
