I helgen har jeg stått og pakket valgkampbrosjyrer i konvolutter.. Sammen med representanter fra de andre politiske partiene har vi stått og puttet en brosjyre fra hvert parti opp i 11.500 konvolutter som skal sendes ut til alle husstandene i kommunen. De mest ivrige holdt på 6 timer i går og en drøy time i dag. Kjedelig og litt ensformig arbeid, og det slet på rygg og det forbaska kneet, men stemningen var god.
Nå fikk vi også tatt en titt på hverandres valgbrosjyrer, og selvsagt ble det grunnlag for kameratslig om ikke alltid like konstruktiv kritikk.
Hvorfor har Krf bilde av Knut Arild Hareide på forsiden av sin brosjyre? Han stiller da ikke til valg i Ringerike?
Bilde av Venstres representanter virker noe uklart. Gjenspeiler det politikken?
Arbeiderpartiet hadde den tykkeste blekka – og den kjedeligste forsida.
Noen av oss ble litt lei av å se Dag Erik Henaugs ansikt som er klint utover hele forsiden på Høyre sin brosjyre. (og jeg ble litt lei av å se ansiktet til søsteren, selv om det bare var ett av flere ansikter på forsiden av Senterpartiet sin..)
Fremskrittspartiet har bilde av fossen, nesten uten vann – og SV har bilde av en buldrende foss med store vannmengder.(Jeg har ennå ikke bestemt meg for hvordan jeg skal tolke det politisk.)
Og så var det logoen vår som enkelte mener ligner på piggtråd… Men som alle må forstå er de røde og grønne verdier spleiset sammen i et tykt tau / bånd…
Det pågår en diskusjon om byutvikling i Hønefoss, og etter å ha lest en del innlegg i debatten ble jeg sittende å tenke. Er det å videreutvikle byen alltid synonymt med vekst? Det som startet tankeprosessen var Åge Thoresens utsagn m at hvis vi ikke la til rette for vekst og utvikling, så ville vi kunne risikere at Hønefoss ble en landsby. Min første innskytelse var, “Hadde det vært så ille?”
Jeg liker landsbyer. Jeg liker landsbylivet. Små hyggelige butikker samlet rundt et torg, og ikke bare de store kjedene samlet i store kjøpesentra. Levende torg hvor folk møtes og hilser blidt, hele døgnet og ikke bare på formiddagen. Et yrende kulturliv. Cafeer, puber og gallerier.
For å sette ting litt på spissen. Hvis det eneste målet med utvikling er å bli størst mulig, ville det ultimate målet være å skape Hønefoss om til en storby Men er det en ønsket utvikling? Er det en riktig utvikling?
Jeg har stor forståelse for at flinke forretnings menn innenfor eiendomsutvikling og entreprenørskap ønsker en slik utvikling, men er du sikker på at det er den utviklingen som gagner fellesskapet best?
Også storbylivet med all sin glitter og stas har sine skyggesider. Kanskje er det lettere å falle i et stort og uoversiktlig samfunn enn i et samfunn hvor alle kjenner alle? Er det en utvikling i riktig retning?
For meg vil en riktig utvikling ikke bare å søke vekst målt i antall mennesker, eller antall bygninger. For meg vil vekst målt i økt trivsel, økt levestandard og økt livskvalitet være en utvikling i riktig retning.
I dag fikk jeg en mail som hadde overskriften HURRA og mange utropstegn. Den var sendt fra lederen av Solidaritetslista , og spent åpnet jeg mailen. Teksten var som følger: “Hurra ! I dag fikk jeg levert en pall med 170 kilo fine valgbrosjyrer.”
Noen politikere gjør meg bare trist. Uvitenhet har ofte den virkningen på meg.
En Frp politiker hadde et leserinnlegg i lokalavisa her om dagen som hadde den virkningen på meg. Først fikk jeg lyst til å skrie et flammende motinnlegg, og opplyse personen om at han ikke bare var helt på jordet, men på feil jorde. Men så besinnet jeg meg. Det ville fort bli en ørkesløs debatt som nå som det nærmer seg avisens agurktid kunne ha pågått i hele sommer. Snart ville alle de virkelig mindre intelligente og enda mer uvitende nettrollene kaste seg inn i diskusjonen, og det ville bli tidkrevende og vanskelig å forsøke å få en faktabasert debatt, Så jeg bestemte meg først for å forbigå leserinnlegget i stillhet.
Men så er det noen som sier; “Den som tier den samtykker.” og Arnulf Øverland sitt dikt fra leseboka på gymnaset hvisker til meg; “Du skal ikke tåle så inderlig vell den urett som ikke rammer deg selv.” Så da sitter jeg her da en sen søndag kveld og skal forsøke å ta til motmæle.
Hva temaet var? Jo som så mange ganger før når det kommer til Nettroll og Frp-ere; fremmedfrykt..
Bakgrunnen for leserinnlegget var den humanitære flyktning katastrofen verden står ovenfor i disse dager og kommunestyrets behandling av henvendelsen om hvor vidt vi i Ringerike kunne klare å ta i mot flere flyktninger enn tidligere vedtatt. Vi i Solidaritetslista ønsket å ta i mot 100 ekstra i løpet av de neste tre årene. Flertallet 71 (Lurer litt på hvordan de kom frem til det tallet) og Frp ønsket ikke å ta i mot flere. Ingen sjokkerende politisk uenighet der. Dette gjenspeiler bare tallene fra de sentrale forhandlingene; 100.000 , 70.000 og 0.
Politisk uenighet og forskjellig verdigrunnlag og tenkemåte gjør meg ikke trist. Det gjør meg betenkt, og oppgitt til tider, men det er jo meningsforskjeller som er politikk. Det som gjør meg trist er at denne lokale Frp ern bygger hele sin argumentasjon i leserinnlegget på uvitenhet og feilinformasjon.
Der den humanitære katastrofen handler om flyktninger som flykter fra krig og etnisk og politisk forfølging for å kunne overleve, snakker han om lykkejegere og eksplosiv befolkningsøkning. Der den humanitære katastrofen handler om å strekke ut en hjelpende hånd til medmennesker i nød, snakker han om å ødlege for oss selv ved å hjelpe andre. Det gjør meg bare trist.
En flyktning er en person som har flyktet fra sitt hjemland og med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en bestemt sosial gruppe.
En flyktning er per definisjon ikke et menneske som flytter fra et fattig land for å forsøke lykken i et rikt vestlig lan. Så en eksplosiv og ukontrollert befolkningsvekst i enkelte deler av verden, er ikke en del av denne problematikken. Og hva slags menneskesyn er det leserinnleggskribenten har hvis han mener at løsningen på verdens overbefolkning er å drepe de som er for mange? Fordi det er det flyktningene rømmer fra. Død og forfølgelse. Ikke primært sult og fattigdom. Hvis opposisjonen i et land blir for stor, er det bedre å kvitte seg med opposisjonen enn å la demokratiet seire? Skremmende holdninger.
Ødelegger vi virkelig Ringerike ved å si ja til å hjelpe 71 medmennesker på flukt? Er vi så sikre på at disse medmenneskene bare vil medføre utfordringer og problemer? Hva om de også hadde noe positivt å bidra med i samfunnet? Jeg kjenner en politisk flyktning godt. Hun kom hit til landet fra Iran med bare en ryggsekk for ca 20 år siden.. Hun kom ikke fra nød og fattigdom, jeg har intrykket av at det livet hun levde tidligere var langt mer luksuriøst enn den slitne toroms-leiligheten hun bor i i dag. Men hun er fornøyd. Har ikke behov for luksus. Men trygghet og frihet setter hun høyt. Hun har arbeidet med mye forskjellig her i landet. Tatt de jobbene hun har fått. Har studert og fått en bachelorgrad og etter hvert også en jobb i tråd med kvalifikasjonene, For en stund tilbake var hun sykmeldt. Dette gjorde henne virkelig opprørt. “Jeg ønsker ikke å ligge samfunnet til byrde” sa hun. “Jeg skal klare meg selv.” Samme temperamentet ser jeg nå hun snakker om kollegaer som er litt vel sosiale i arbeidstiden. “Arbeidsgiver betaler oss for å gjøre jobben vår” sier hun. “Ikke for å stå og skravle.” På fritiden er hun et sosialt vesen. Gjestfri og en interessant samtalepartner . Jeg tror ikke Norge har blitt noe fat tigere av å få henne hit til landet.
Selvsagt er det å ta i mot et økt antall flyktninger en utfordring for kommunen. Vi kommer kanskje ikke ut av ROBEK så fort som mange ønsker. Det vil nok og være en utfordring og skaffe boliger, og kanskje en økt belastning på sosialbudsjettet for en periode. Men la ikke fremmedfrykt og inngrodde fordommer ødelegge muligheten for å få til en god integrering slik at disse 71 menneskene på sikt vil bli en ressurs i kommunen.
Mens de store, ordentlige partiene har store sentrale partikontor, god økonomi og et ferdig apparat rundt seg, må vi ordne alt selv. Selvsagt med god støtte fra det lokale partilaget i Rødt.
Om en uke skal vi sammen med flesteparten av de andre partiene her på Ringerike møtes på Rådhuset og pakke valgkampbrosjyrer og stemmesedler som skal sendes ut til alle husstandene i kommunen. Tror bare det er Miljøpartiet De Grønne og De Kristne som ikke skal være med. Dette er to små partier som ikke har representanter i kommunestyret i dag, men jeg håper de har fått forespørselen for det. Det er kjekt for oss partiene og ha felles distribusjon av valgkampbrosjyrer, vi sparer jo en god del på porto. Det må jo også være kjekt for folk å få alt i en konvolutt så slipper de å risikere at konvolutten til akkurat det partiet de hadde bestemt seg for gikk rett i søpla- (Eller lettere å kaste alt i søpla hvis de ikke gidder bry seg med hvem som skal bestemme hvordan deres nærområde skal driftes. Det er et fritt valg. Det må jo og være litt kjekt åfå alle listene og programmene samlet, så kan man sjekke ut hvem som står på de forskjellige listene og hva de forskjellige partiene står for. Husk bare å putte riktig stemmeseddel i urna til slutt. Du vet den med Solidaritetslistas navn på slik at jeg blir ordfører og alt det der….
For oss politikere er også den pakke-dugnaden en mulighet for litt uformell start på valgkampen. Jeg husker det som en hyggelig jobb for fire år siden, Det er et godt kolegialt miljø partiene i mellom selv om det er saker vi er uenige om.
Nå har også logoen vår blitt klar. Fin ikke sant? Og valgkampbrosjyren er vel forhåpentligvis i trykken. Det er bra. I det siste synes jeg det har vært mye fokus på brosjyre og logo. Mens det jeg er opptatt av er politikken. Hvordan vi kan bidra til å gjøre Ringerike til et enda bedre sted å bo – for alle..
Kommuneøkonomien er stram og man har ikke råd til alt det i politikerne og innbyggerne gjerne skulle ha brukt penger på. Derfor må politikerne prioritere. Hvordan man prioriterer, hva man ønsker å bruke penger på og hva man mener må vente er ofte det som er forskjellen på de politiske partiene.
I Ringerike har Flertallskammeratene som første prioritet å få Ringerike ut av ROBEK. ROBEK er et register over kommuner og fylkeskommuner som er i økonomisk ubalanse. Kommuner og fylkeskommuner i ROBEK må ha godkjenning fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet for å kunne foreta gyldige vedtak om låneopptak eller langsiktige leieavtaler, samt at lovligheten av budsjettvedtakene skal kontrolleres. Før de nye reglene i kommuneloven trådte i kraft i 2001, måtte alle kommuner og fylkeskommuner ha en slik godkjenning fra departementet. Med de nye reglene ble godkjenningsordningen begrenset til å omfatte kommuner og fylkeskommuner med økonomisk ubalanse
For at vi skal komme ut av ROBEK må i betale ned gjelda vår. Jada, Kjell Børre, hvis du leser dette, jeg vet at det ikke er gjeld, men tidligere års merforbruk men jeg liker å kalle en spade en spade og kaller det gjeld. Jeg er ikke sikker på om alle leserne mine forstår forskjellen, for det er jeg ikke helt sikker på at jeg gjør heller.
Jeg har alltid lurt på hvilke store lån og hvilke monumenter over egen storhet de har tenkt å bygge når (hvis) de kommer ut av ROBEK, men det skal jeg filosofere om en annen kveld.
Det jeg hadde tenkt å filosofere litt om i kveld var situasjonen på kommunens sykehjem. I April var det en ansatt ved ett av sykehjemmene som hadde et leserinnlegg i lokalavisen som beskrev situasjonen ved våre sykehjem som uforsvarlig, og så var sirkuset i gang. Kommuneadministrasjonen avviser på det sterkeste at det er uforsvarlig drift., og de ansatte skriver nye leserinnlegg for å beskrive hva de mener er kritisk Avisen skriver artikkel på artikkel, og til sist ber ordførerne partene sette seg ned og bli enige om virkeligheten.
Smak litt på den setningen. Bli enige om virkeligheten. Les så denne historien:
I en landsby var situasjonen slik for mange år siden at samtlige innbyggere var blinde. Lignelsen om de blindes landsby fortsetter med at seks menn fra landsbyen en dag gikk langs veien, og da møtte de en mann som red på en elefant.
De seks hadde hørt om elefanter, men hadde aldri vært i nærheten av en, så de spurte elefantdriveren om han kunne stanse dyret og la dem få lov til å kjenne på det. Så ville de gjerne dra tilbake til landsbyen og fortelle de andre om hvordan en elefant så ut. Elefantdriveren syntes det var greit, og så førte han hver av de seks mennene til forskjellige deler av elefanten. Alle de blinde mennene kjente på og klappet elefanten helt til de var sikre på hvordan dyret så ut. Med stor entusiasme kom de tilbake til landsbyen for å rapportere om opplevelsen sin. Landsbyboerne samlet seg rundt dem for å høre om det merkelige dyret. Den første av de blinde, som hadde kjent på siden av elefanten, sa at «en elefant er som er stor, tykk vegg». «Overhodet ikke,» sa den andre, som hadde kjent på elefantens støttann. «Han er ganske kort, rund og glatt, men veldig skarp. Jeg ville ikke ha sammenlignet elefanten med en vegg, men med et spyd.» Den tredje blinde mannen, som hadde kjent på øret, ble helt fornærmet da han fikk høre dette. «Det ligner overhodet ikke på en vegg eller et spyd,» sa han. «Den er som et gigantisk blad laget av et tykt ullteppe. Den rører på seg når du tar på den.» «Nei, jeg er helt uenig,» sa den fjerde blinde, som hadde kjent på snabelen. «Jeg kan fortelle dere at en elefant er som en gigantisk slange.» Da ropte den femte at han var helt uenig. Han hadde kjent på et av elefantens bein og summerte det opp slik: «En elefant er tykk og rund som et tre.» Den sjette mannen hadde fått lov til å ri på elefantryggen, og han protesterte: «Kan ingen av dere beskrive nøyaktig en elefant? Det er da klart at han er som et kjempestort, bevegelig fjell!»
Helt til denne dag har mennene fortsatt å krangle, og ingen i landsbyen har den minste peiling på hva en elefant ligner på.
Så mens Ordføreren venter på at de skal krangle seg ferdig og bli enige om virkeligheten, begynte jeg og vurdere om jeg skulle ta meg en tur på et sykehjem og undersøke forholdene selv. Kanskje tilby meg og være med på ei kveldsvakt for selv og erfare hvordan forholdene er. Learning by doing., Bygge standpunkt på egne erfaringer.
Men så kom Fagforbundet meg i forkjøpet. Fagforbundet tilbød seg og betale av egen klubbkasse for en ekstra person på dagvakt og en på kveldsvakt en hel uke, under forutsetning a at ordfører og formannskapet kom og så hva denne styrkningen av grunnbemanningen ville ha å si på kvaliteten.. Et flott initiativ syntes jeg, og litt imponert over ideen. Rådmann ar ikke like positiv til initiativet. Han kaller det en politisk markering, og slike politiske aksjoner vil han fraråde på kommunens virksomheter. Så jeg regner med at mitt ønske om å ta meg en tur på et sykehjem for å følge en vakt – kunne godt møtt opp i hvitt, og gitt de en håndstrekning og erfart om sykehjemshverdagen har forandret seg mye siden jeg hadde sommerjobb der en gang i forrige århundre også ville blitt sett på som en politisk markering
Men jeg lurer fremdeles på hvordan hverdagen er ved våre sykehjem
Da jeg var innom Kiwi butikken på ei hjem fra jobb i dag traff jeg på Magnus, en av de andre listekandidatene våre. Han er ferskere i gamet enn meg, men en mann jeg virkelig er glad for at vi har med på laget.. Fornuftig fyr som har evnen til å tenke. Jeg håper han får plass i kommunestyre. “Du Brit, ” sier han litt ettertenksomt. “Hva slags folk er det egentlig som sitter i Formannskapet?” Han hadde vært på en samling med Politisk og administrativ ledelse i kommunen som tillitsvalgt. Det hadde ikke vært noen innsigelser, ingen kritiske spørsmål fra Formannskapsmedlemmene på det Rådmann la frem. Ingen innsigelser, overhode fra politikere uansett politisk tilhørighet. Bare hodenikking og sløvende passivitet. Det er skremmende. (Solidaritetslistas medlem i Formannskapet hadde meldt forfall)
For noen uker siden fikk jeg en mail fra en annen tillitsvalgt i kommunen. Hun hadde vært til stede på et Formannskapsmøte i budsjettprosessen i fjor høst. Der hadde et av Formannskapsmedlemmene sagt følgende; “De sa vi ikke kunne kutte mer i Pleie og Omsorg. Vi gjorde det, og det har gått bra, Da går det sikkert greit å kutte litt til” Et utsagn som selvsagt ikke har noen som helst forankring i virkeligheten.. De ansatte har lenge varslet om uverdige forhold ved flere av institusjonene. Alikevell sitter det politikere plassert i Formannskapet som tror det er mulig å kutte enda mer. Skremmende.
Flere andre som jeg har snakket med og som ikke driver med politikk til vanlig har a ulike grunner fulgt ulike møter i politiske fora. Det har vært saker de er engasjert i som har vært oppe til politisk behandling, og de har møtt opp for å høre debatten og få med seg resultatet.. Så og si samtlige jeg har snakket med er skremt over mangel på logikk eller mangel på kunnskap mange av politikerne legger til grunn for sin argumentasjon. De sier at politisk uenighet ut fra forskjellige politiske ståsted er forventet som f.eks mer liberal skjenke politikk hos Frp enn hos Krf. , men argumentasjon ut fra synsing og antakelser mer enn fakta og saksfremlegg er skremmende.
Skal vi få skuta på rett kjøl og Ringerike til å utvikle seg i riktig retning må det utskiftning til. Den oppgaven er det velgerne som gjør, så bruk stemmeretten din i September. Putt gjerne Solidaritetslistas stemmeseddel i urna, da vet du at du får politikere av god kvalitet og med et brennende engasjement for et mer solidarisk Ringerike. Men uansett hvilken liste du putter i urna, ta deg tid til å kumulere opp de representantene du mener har evnen til selvstendig tenkning og logisk sans.
Når vi i Solidaritetslista sier at budsjettrammene innen Helse og Omsorg er alt for stramme, får vi ofte til svar at de såkalte Kostra-tallene viser at det er mange sammenlignbare kommuner som bruker enda mindre penger på for eksempel sykehjemsplasser eller hjemmetjenesten enn det vår kommune gjør. Jeg tror dem så gjerne. Slikt kan regnes ut og føres i tabeller og diagrammer.
Hvis Solidaritetslista vinner valget skal jeg love at vi ikke kommer til å være” flinkest i klassen”. Det kommer fremdeles til å være kommuner som drifter sine sykehjem billigere, mer kostnadseffektivt enn oss. Vi tror nemlig at det er en del ting her i livet som ikke skal måles i kroner og ører. Omsorg og trygghet for våre gamle og syke er et slikt område.
Jeg vet ikke om det finnes noen oversikt over hvilke kommuner som gir helse og omsorgstjenester av best mulig kvalitet. Antageligvis ikke. Det er blårussen som rår. Kvalitet på helse- og omsorgstjenester målt i trygghet og verdighet er faktorer som heller ikke er så lette å måle. For hvordan måler du trygghet? Hvordan måler du verdighet? Men hvis det finnes en slik oversikt vil jeg gjerne at Ringerike skal trone høyest på den.
I dag er det 100 dager til valget. På tide å starte valgkampen.
Som listetopp er jeg jo strengt tatt også Solidaritetslistas ordførerkandidat, selv om vi kanskje ikke ser det som et realistisk mål. Men, tenk på det folkens. Hadde det vært så ille om Solidaritetslista ble det største partiet etter valget?
Joda, vi er røde og radikale og alt det der. Men det er ikke sånn at vi er for væpna revolusjon på Ringerike. (Selv om det innimellom er fristende og jage samarbeidskammeratene og rådmann ut av rådhuset før de får gjort mer ugagn…)
Jeg kommer til å bruke de neste 100 dagene til å fortelle om våre politiske kampsaker. Hva vi står for og hvorfor. Og jeg har fremdeles et mål om å overbevise om at politikk er moro. Men det får komme siden.
I kveld er det lørdagskveld. Jeg sitter her med litt vin i glasset, Rødvin selvfølgelig, og tenkte at jeg litt i spøk og litt i alvor skulle overbevise deg om at jeg er brukbar som ordfører.
Jeg er nemlig noe, Kjell B, Dag Erik, Hans Petter, Aksel; Helge, Arnfinn, Magnus, Knut Arild og Steinar ikke er. Jeg er kvinne Så, hvis du syns det er på tide med en kvinnelig ordfører på Ringerike, ja da må du stemme på Solidaritetslista. Og ikke nok med at Solidaritetslista er den eneste lista på Ringerike med en kvinne på første plass, vi har kvinner på de tre første plassene. Nanna, Anne Berit og jeg utgjør en sterk trio med bred erfaring og et bredt engasjement. Men vi er ikke noe ren kvinneliste. På de tre neste plassene har vi tre staute karer.
Sist jeg var på talerstolen i kommunestyret. jeg er andre vara i dag så det hender jeg er innom, snakket jeg varmt om hjembygda mi. Bygda der jeg er født og oppvokst og forsøkte via følelser å få flertallet blant politikerne med meg på at den lille skolen i bygda skulle få leve noen år til. Selvsagt nådde jeg ikke frem. Følelser er ikke bra, forsto jeg etter at de erfarne representantene en etter en hadde brukt hersketeknikker for å latterliggjøre argumentene mine. Men hvis jeg blir ordfører ville jeg fremdeles ha mitt engasjement for de svakeste i samfunnet, for syke og gamle og for de som havner utenfor. For meg er engasjement og følelser oftest to sider av samme sak. Hva er politikk uten engasjement og følelser? Kun maktkamp for maktens skyld?
I dag åpnet Ring Blad sin “Velgerhjelp” på nettsiden sin, men de har ikke med Solidaritetslista som ett av sine alternativ. I stedet har de med Rødt, som jo er en viktig del av Sol, men som ikke stiller egen liste. Hvor moro hadde det ikke vært om ordføreren kom fra ei liste som ikke var med i “Velgerhjelpen” til lokalavisa? Skal selvsagt skrive til Ring Blad og få de til å endre fra Rødt til Sol. Men det hadde vært greit om vi da og kunne sette inn logoen vår, og den er ikke helt klar før til uka. Vi er jo ei lita lokal liste som ikke har et stort sentralt partiapparat i ryggen. Alt fra valgkampbrosjyrer til logo lager i selv med god hjelp av snille støttespillere.. Altså et lokalt alternativ med 100% lokal forankring.
Så hvis du ønsker en kvinnelig ordfører med følelser og engasjement o med lokal forankring, opptatt av lokale saker, ja da er Solidaritetslista det eneste fornuftige alternativet.
Jeg kjenner helsesektoren godt etter å ha arbeidet der i 25 år. Jeg vet og litt om tankegangen til de som styrer og bestemmer i helsesektoren. Kunnskap som jeg har fått gjennom flere år i sykehusstyrer, som tillitsvalgt og som helsepolitiker.
Den rådende tankegangen for svært mange innen offentlig forvaltning er den såkalte “New Public Management”: En tankegang hentet fra Australia, om at det offentlige skal styres etter de samme prinsippene som private produksjonsbedrifter. Ideen ble omfavnet varmt av teoretikere både Blå-blå regjeringer og i rødgrønne regjeringer. Sosialøkonomer og andre økonomer uten bakgrunn fra sektoren tror de har funnet løsningen på hvordan kan få det offentlige til å være mer effektivt. I utgangspunktet kanskje en god ide, men etter hvert har det blitt videreutviklet til kun å være en teori om hvordan vi kan drive det offentlige, deriblant helsesektoren mer kostnadseffektivt. Kvalitet er underordnet.
Derfor måles våre sykehus på liggetid, hvor lenge pasientene blir liggende på sykehus ved forskjellige behandlinger – ikke hvor friske de blir av de forskjellige behandlingene. På røntgen måles vi på ventetid på de forskjellige undersøkelsene, altså i virkeligheten på hvor mange vi klarer å få presset gjennom en CT eller MR maskin i løpet av en dag, ikke i hvilken grad vi tar en hensiktsmessig undersøkelse eller hvor god omsorg vi yter pasienten i løpet av undersøkelsen. Radiologene måles i svartid. Hvor raskt de klarer å stille diagnose, ikke hvor vidt de stiller riktig diagnose.
Er dette en utvikling vi er tjent med? Er dette riktig bruk av ressursene i våre sykehus? Er det viktigere å holde produksjonen oppe, enn å se på kvaliteten på det vi produserer? Hva er det forresten vi produserer? Er det helse – eller en hel haug med nødvendige og mindre nødvendige røntgenbilder?
Tar vi New Public Management og produksjonstanken videre til kommunehelsetjenesten, blir det virkelig nifst. For ønsker vi oss virkelig sykehjem med høyest mulig produksjon og færrest mulig liggedøgn? Flest mulig eldre gjennom et sykehjemsforløp i løpet av et år? Er den mest kostnadseffektive eldreomsorgen den beste eldreomsorgen? Og hvis du svarer ja – den beste for hvem?
Effektivisering av det offentlige er jeg ikke i mot. Kostnadskontroll er og av det gode. Men det gjelder å bruke effektivisering og kostnadskontroll på en slik måte t vi får mest mulig omsorg, best mulig behandling og mest mulig helse for ressursene.
