I dag er det Vivian som ligger på plassen over meg på topplista.  Hun har skrevet et veldig fint og klokt innlegg med tittelen Ekte kjærlighet. Det er et innlegg det er vel verdt å lese.

Mange er så opptatte av de ytre ting på leting etter partner. Utseende. Stilling. Økonomi. Bolig. Det var sånn til en viss grad da jeg var ung på 80-tallet, men jeg tror det er langt verre for de som er unge nå.  Alt må liksom være så perfekt med både den utvalgte og en selv.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Eller det er ikke bare de unge som er opptatte av fasade. Da jeg hadde møte med presten for å forberede begravelsen til GGG stilte presten spørsmål om utdanning, stilling, hvor GGG hadde arbeidet og hvilke reiser vi hadde tatt. Han måtte ha litt informasjon for å skrive minnetalen. Jeg husket jeg sukket innvendig og tenkte Er det det presten skal stå og messe om ved kista? Alle de tingene GGG følte at han hadde feilet på? Alle de forventningene han alltid hadde følt på at han ikke hadde levd opp til? Skulle det bli ettermæle hans? En mann som liksom ikke hadde lykkes?

Jeg svarte på prestens spørsmål.  Nevnte noen av stedene GGG hadde arbeidet. Noen fine restauranter, den siste arbeidsplassen og steder jeg tenkte Svigermor ville være fornøyd med at ble nevnt.  Jeg ramset opp de få reisene vi hadde tatt, men jeg syntes både stillingene og reisene sa fint lite om hvem GGG var som menneske.

I minnetalen jeg holdt i kirken under begravelsen forsøkte jeg å utfylle prestens tale. Sette ord på hvem GGG var.

CV og eksotiske reiser sier i grunn svært lite om hvem man er som menneske. Det som betyr noe er jo hvem man er innerst inne, hvilke verdier man har, hva man står for.
Du var en mann som satte familien vår høyt, som trivdes hjemme, og som var utrolig snill. En som var der for meg og ungene. Da vi ble spurt om adjektiv til å beskrive deg i dødsanonsen kom det raskt fra ungene: Stødig,
Det synes jeg er veldig dekkende. Du var en å lene seg på.

Noen har litt humoristisk kalt deg for støttekontakten min. Det er kanskje noe i det, men du var langt mer enn en støttekontakt. Du var det trygge, faste holdepunktet for både ungene og meg. Den jeg kunne ringe når jeg hadde krasja med bilen, knekt et bein eller gjort noe annet dumt. Du kom og hjalp meg, alltid uten et bebreidende ord om hvor dum eller klønete jeg hadde vært.

Du var der når jeg kom sliten og frustrert hjem etter tunge lønnsforhandlinger eller harde politiske debatter.  Du lyttet mens jeg øste ut min frustrasjon, fikk snakket meg tom. Du var en utrolig god lytter.

En god lytter og en kunnskapsrik person.
Det er ikke få ganger jeg har innledet en samtale med deg med ordene Kai, du som vet så mye… Og du hadde svaret på det meste jeg lurte på, Om det var smeden sin status i samfunnet på 1700-tallet, hvem som var finansminister før krigen eller hvor jeg hadde lagt nøklene mine.

Ekte kjærlighet dreier seg om noe av det samme. Det er å finne en som er der for deg. Som du kan lene deg på når livet er tøft. Som du vet stiller opp når du trenger det og som er like glad i deg når du har gjort noe dumt eller ikke lever opp til forventningene om det perfekte menneske.

Nå som GGG er borte er det jo det jeg savner. En å lene seg på. En som kjenner meg ut og inn og vet hva jeg trenger, selv når jeg ikke vet det selv. En å prate med. En som er der for meg. Alt det GGG var for meg hver dag.

Alt det ytre, som Drømmehuset, det skapte vi sammen. Vi startet med relativt lite i en leilighet vi leide av sykehuset. Så ble det etterhvert rekkehus, huset i skogen og i 2007 Drømmehuset, et helt ok hus fra 80-tallet som langt fra er perfekt.

Ekte kjærlighet handler ikke om perfekt fasade eller perfekte liv. Ekte kjærlighet er å være der for hverandre og sammen gjøre det beste ut av det livet man har.