September har gått over i oktober.  Etter planen skal jeg vel nå avvikle ferie før jeg forhåpentligvis går over på AAP. At det betyr en inntektsreduksjon på 40% er noe jeg ikke helt orker å ta inn over meg. Ja, jeg vet jeg kan søke pensjonskassa og få dekket litt der. Jeg skal gjøre det, snart…. Jeg liker bare ikke å tigge. Og ja, jeg føler det er tigging. Selv om jeg har betalt inn til den pensjonskassa i over 30 år.

Jeg gjorde litt kontorarbeid. Det er på tide å rydde, starte avslutningen av over 20 års karriere som tillitsvalgt og 30 års karriere som radiograf.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg sender blant annet en mail til sjefen. Skriver litt om planene videre. Om AAP, og yrkesretta rehabilitering. Ikke noe følelsesladet møl. Bare korte, konsise fakta av slikt jeg mener hun må vite.

En kollega la ut på jobbgruppa på fb i går at hun hadde fått innvilget ufør. Vi er litt like. Har i grunn ikke lyst til å kaste inn håndkle og slutte å jobbe noen av oss. Jeg sender henne en melding og lurer på om vi kan møtes over en kopp kaffe en dag. Det vil hun gjerne, og vi avtaler å møtes på tirsdag. Det føles litt godt at jeg ikke er alene om å måtte forlate jobben før enn jeg hadde planlagt og ønsket. Jeg tror jeg vil trenge å ha litt kontakt med denne x-kollegaen i fremtiden.

Litt senere på dagen når jeg sitter og snakker med Datteren i telefonen ringer Sjefen. Jeg ser navnet blinker på displayet.  Et sekund eller ti vurderer jeg om jeg skal ta den eller la vær.

Før jeg helt får bestemt meg om jeg ønsker å ta telefonen, man har alltid et valg, slutter den å ringe. Problem løst.

Men siden jeg vet at jeg ikke får fred i mitt eget hode før jeg tar den telefonsamtalen ringer jeg selvsagt tilbake. Det er bedre å ringe tilbake enn å gå hele helgen å lure på hvorfor hun ringte.

Det var en hyggelig samtale, hun ville bare høre hvordan det gikk og kanskje finne ut i hvilket humør jeg var i. Sist vi snakket sammen var jeg ikke blid. “Advokatmat” var vel et ord som ble brukt.  Jeg er blidere nå, har resignert. Mener fremdeles at urett er blitt begått, men er ikke overbevist om at det å sloss mot vindmøller er det jeg skal drive med nå. Det krever så mye energi, og det er andre ting enn vindmøller jeg ønsker å ha fokus på.

En annen kollega deler på fb at hun går av med pensjon I dag. Det føles litt godt. Det er ikke bare jeg som forlater skuta.

Da jeg er innom Kiwi på vei hjem treffer jeg på en jeg har kjent “hele livet”. Vi er ganske nære, eller var det en gang. Jeg spør hvordan han har det. Det er jo slik man tørrprater i kassakøa, ikke sant? Han sier litt nølende  bra….  Etter en liten pause legger han til “Jeg jobber ikke lenger, …Men jeg har det bra…” Øynene våre møtes. Dette var personen jeg “konkurerte” med om hvem som klarte å jobbe mest. Flest timer uten søvn, flest sammenhengende timer på jobb, flest arbeidstimer i uka…. En periode sendte vi hverandre stadige oppdateringer på arbeidete timer…  eller det var arbeidet som fylte det meste av livene våre. Det var liksom det vi hadde å kommunisere om.

Jeg ser bort og sier stille “Jeg skal og slutte å jobbe nå snart ..”  Han ser litt undrende på meg. Så ser han vel fortvilelsen i øynene og nikket sakte   “Det går bra…”  Jeg ser på han, svelger og klarer å stoppe tårene som brenner i øyekroken. Hvis han har klart å finne mening med livet uten jobb skal jeg det og. Han var mer arbeidsnarkoman enn meg.

September har gått over I oktober. Det er flere enn meg som er over i … jeg vil kanskje ikke kalle det “livets høst” …  men en ny fase. ….  Det går bra med de andre. Det kommer til å gå bra med meg – og hvem vet kanskje finnes Drømmejobben rett rundt svingen. Jeg har flere søknader ute.