Det slo en tanke ned i meg i sted at det er mye rasisme ute og går, også hos de mest innbarka antirasister.
Jeg overhørte en samtale hvor noen drev og satte opp gjestelisten til et selskap. Det var både Ola og Kari blant de navnene jeg hørte, men jeg fulgte ikke så nøye med. Det som fikk meg til å spisse ørene var setningen “og så må vi ha noen innvandrere eller flyktninger”
Jeg tenkte må man det? Et det liksom like viktig som det en gang i tiden var med selskspsleker for å bestemme bordplassering? En innvandrer eller to på gjestelisten er altså noe som hører til i selskapsplanleggingen, akkurat som å bestemme hva du skal servere som aperitiff?
Hvordan ville du like å være innvandreralibiet på 60-års festen? Bli bedt på grunn av din etnisitet. Være selskapets attraksjon. Akkurat som dame med skjegg eller apekatten i bur som man kunne finne på utstillinger og sirkus før i tiden.
Jeg har mennesker med forskjellig etnisitet i omgangskretsen min. Jeg ville ikke hatt problemer med å finne innvandrer-alibiet mitt hvis jeg skulle be til fest.
Samtidig ber jeg ikke gjester for å ha de på utstilling.
Jeg ber ikke folk for å vise hvor tolerant og inkluderende jeg er, jeg ber folk fordi jeg liker de.
Blir du bedt i selskap til meg et det fordi jeg ønsker å ha akkurat deg, som den personen du er tilstede på festen uavhengig av hvor bestemoren din er født.
Inkludering handler vel egentlig om noe helt annet enn å be din somaliske nabo med på 17-mai feiring? Det handler om å glemme at naboen din kommet fra Somalia, og bare se på vedkommende som en nabo, en selvfølgelig del av nabolaget. At de slutter å være “den somaliske flyktningfamilien” og i stedet er familien i nummer 19.
Du kan godt lære de om våre skikker og høytider. Dele julebaksten med de, be de med på pepperkakebaking eller spørre om ungene i familien vil være med å sette ut grøt til nissen.
Men hvis du kommer femte 16. mai på rad og snakker med langsom og tydelig stemme om Eidsvollsmennene og flagg, ja da har du bomma. Da driver du ikke med inkludering, men segregering. De og oss.
Og en ting til. Når du står der og holder din improviserte og belærende foredrag om da vi ble et selvstendig land i 1814, og kanskje og smetter inn noe om andre verdenskrig og gutta på skauen, ha litt i bakhodet at disse menneskene kanskje utrolig godt vet hva krig og frihetskamp er. At for dem er ikke det noe de har lært om i historietimene eller hørt generasjonen over dem snakke om. Der er kanskje frihetskamp og krig noe de har kjent på kroppen. Ordet flyktning indikerer en flukt fra noe, ikke sant?
Rasisme opphører ikke før vi ikke lenger tenker rase eller etnisitet når vi møter et medmenneske. Men i stedet ser personen og er spent på hvem den personen er, hvilke tanker, følelser og verdier vedkommende har.
Det kan vi ikke vite før vi blir kjent med hverandre.
Om du har kjent en nordmann kan du ikke si noe om hvordan nordmenn er. Vi er ikke like. Vi tenker ikke likt, føler ikke likt og har ikke de samme verdiene.
Det samme gjelder når du møter en svenske, en spanjol, en polakk eller en kurder. De er like ulike som det vi er.
Kanskje har du mer til feller med d den nye naboen din fra Syria enn du har med han gretne gubben i huset over veien, selv om bestemødrene deres kommer fra samme grend.
Folk er folk. Ta godt i mot dine nye naboer. Kanskje blir det starten på et nytt og sterkt vennskap.
