For tredje gang ha jeg nådd toppe av topplista og har ingen over meg som jeg kan kommentere. I dag klarer jeg og å glede meg litt over det. Jeg tror jeg har lesere fordi jeg klarer å sette ord på sorgen og følelsene mine, og det er jo noe man kan ta til seg som positivt.

Begravelse og bryllup er over. To merkedager som liksom har ligget der foran oss de siste to korte ukene. Sorg og glede side om side. I dag begynner livet videre. Jeg tar det som et godt tegn at jeg ikke våknet før klokka var over 9 i dag. Når skjedde det sist?
OK, jeg var kanskje litt sent i seng. La meg rundt klokka 2, og sovnet nesten momentant.
Jeg var hjemme rundt midnatt etter å ha kjørt Eldste Sønn hjem, luftet hundene og ble sittende oppe og lese litt nyheter og vente på at Yngste Sønn skulle komme hjem. Vi hadde to biler for ikke å stue fem festkledde mennesker inn i en bil. Jeg tenkte og at det var greit med egen bil. Det kunne jo tenkes at jeg hadde følt behov for å bryte opp tidlig, greit da å kunne reise litt stille og rolig uten at andre som koste seg måtte bryte opp.
Nå dro vi når flere begynte å bryte opp.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det ble en fin dag i går. Jeg brukte god tid på badet. Var flink til å stelle pent med meg selv. Brukte både ansiktskrem og godt med fuktighetskrem. Jeg er ikke alltid så flink til det. Fikk til frisyren så jeg ble fornøyd, og takket for at jeg har en kort sveis som egentlig ikke trenger stort mer enn litt skum og litt lett rufsing for å bli bra.
Sminke-sakene ble funnet frem. Ikke det at jeg følte behov for å se ut som et malerskrin, men man kan jo forsøke å pynte litt på kjerringa. Man føler seg jo bedre med litt farge i kinna. Og dette handlet om å føle seg så bra som mulig.

Så var det kjolen da. Jeg var tidlig ute med antrekket til dette bryllupet. Kjøpte kjole allerede i mars eller april. Veske kort tid etter, og Datteren som jobber i skobutikk har fikset flotte, matchende sko som også passer disse litt store kjerring-føttene. Men alt dette var i rosa. Hele meg følte at rosa ble helt feil for meg denne dagen.
Het greit at jeg ikke skulle gå i svart, men rosa er liksom nesten helt i den andre skalaen av farger.
tidligere denne uka hadde jeg hengt frem en sommerkjole i hvitt og turkis. En helt enkel og grei kjole som jeg fint kunne bruke i et enkelt sommer-bryllup. Men jeg var liksom ikke helt fornøyd med kjole-valget.

Da jeg sto i dusjen kom jeg til å tenke på en kjole jeg i mitt stille sinn har kalt “nattens dronning”. En selskapskjole i natt-blå farge innkjøpt før Gamle Gubben Grå og jeg dro til Egypt i 2009. Den var i det minste med til Egypt. Det var da den fikk navnet “Nattens dronning”.   Det var komplimentet en hovmester i døra til spisesalen på skipet vi var på Nil-cruise ga meg en kveld jeg ankom restauranten.
Det var bare et men. Kjolen har hengt innerst i skapet i mange år. Blitt tatt ut og vurdert ved flere anledninger. Vurdert for å vandre videre til Fretex eller  til venninner som er litt mindre enn meg. To ganger har jeg lånt den ut til venninner som ikke har hatt noe å ha på seg. Ja, kjolen har sågar vært i bryllup i Hellas uten meg.
Men jeg har gått med ganske mye de siste årene. Kunne det være mulig at jeg på ny kom inn i  “Nattens dronning”? Det var verdt et forsøk.
Og vet dere hva? Den passet! Den satt som om den skulle være sydd til meg!
Antrekket var i boks. Så mørkt kledd at det nesten var svart, i en kjole som satt som den skulle og som var i de samme fargetonene som dressen til Yngste Sønn og Datteren. Perfekt!
Med sjalet som jeg fikk av gode tillitsvalgtskollegaer da jeg sluttet som tillitsvalgt over skuldrene var jeg klar for bryllup.

Det var en nydelig vielse  vakre Bønsnes kirke. Jeg regner med at det er forståelse for at jeg velger et arkivbilde fra kirken. Jeg flyr ikke rundt i et bryllup og spør folk om lov til å dele bilder av de på blogg.
I tillegg ba presten i forkant av seremonien folk om å la mobilen og kamera være. Heller være til stede i det som skjedde. Det synes jeg i grunn var en bra oppfordring.

Det ble som sagt en fin dag og kveld.  Søsteren min ble viet til en alle tiders mann som alle vi i familien har blitt veldig glad i. Voksne barn fra begge sider holdt rørende taler. Det samme gjorde Lillesøster. Ja, og selvsagt brudeparet.  Joda, det kom noen tårer i øyekroken. Jeg er så glad på søsteren min sine vegne.
Pause fra sorgen, eller kanskje mer det første skritt på veien videre.

Noe jeg syntes var fint og godt var at folk ikke bare lot som ingenting. Foreldrene til brudgommen som jeg bare har møtt en gang tidligere kondolerte. Venninnene til søsteren min som serverte og var bakkemannskap er folk jeg har kjent fra barndommen. De ga meg gode klemmer og spurte om det gikk bra med meg og uttrykte sin medfølelse.
Folk viste at de bryr seg, men viste og forståelse for at nå var det bryllup som var fokuset mitt.
Det var godt.

Det var et skikkelig trivelig bryllup. Et bryllup for alle generasjoner.  En dag å leve lenge på. En god start på veien videre.