Gulvet på det rosa gjestetoalettet er vasket. Det samme er gulvene på badet og i gangen. Søppel er båret ut, og jeg har gnikket og gnudd for å få glassene i peisen så rene som mulig. Vært og handlet har jeg og. Nå har jeg lagt meg på sofaen for en liten strekk, igjen. Denne kjerringa er og blir lat.
Eller kanskje er jeg ikke så lat som enkelte skal ha det til. Kanskje trenger kroppen min restitusjon sånn som han ti-kamp-utøveren jeg skrev om i forrige innlegg.
Ute er det minus 7. Kroppen min med alle sine skavanker reagerer på kulde. Den blir merkbart stivere, og det verker i rygg og ødelagte kroppsdeler. Det gjør at slike ting som å vaske gulv og traske rundt i matbutikken er mer belastende og gjør mer vondt enn det gjorde tidligere.
Så da blir det et par pauser i løpet av dagen. Jeg tror det er sunnere enn å stappe i seg smertestillende.
Til de som pleier å henge seg opp i detaljer; bildet over er et arkivbilde. Jeg tusler helt klart ikke barbeint rundt i dag. Føttene mine er solid plassert i et par tykke raggsokker. Jeg er i grunn godt kledd, også inne. Det gjelder å holde kroppen varm. Den fungerer bedre og værker mindre da.
Nå er denne strekken snart slutt. Det er på tide å starte med middagslaging. Etter det skal jeg gjøre mer husarbeid, og ta nok en tur med Kidd. Mulig den blir tatt litt sent i kveld. Da slipper jeg forhåpentligvis en like tidlig start i morgen.
Førstd “ordentlige” hverdag ettef nyttår og en lang juleferie. Ja, selv om jeg er ufør har jeg liksom hatt juleferie. Litt mindre husarbeid, og fri fra politikk. Nå er hverdagen tilbake, og på tide å sette nyttårsforsettene ut i livet.
Dagen min startet litt tidlig, og i hodet har jeg tusen gode unnskyldninger for hvorfor jeg nå ligger på sofaen under pelspleddet og ikke driver og vasker gulvet på det rosa gjestetoalettet.
En av grunnene er så idiotisk som at jeg hørte en ti-kamp utøver som er gjest på Nitimen i dag snakket om hvor viktig det er med restitusjon. Akkurat som jeg har trent hardt eller driver med noe som kan minne om ti-lamp. Jeg har gått et par turer med hunden, tørket ovet stuegulvet, båret skittentøy ned på vakerommet og brent et par rundstykker jeg skulle ha til frokost.
Ja, og så har jeg tatt en telefon jeg har gruet litt for. Det er ikke alltid en blir møtt med forståelse og imøtekommenhet når man tar kontakt mef forskjellige etater. Sist jeg tok en slik telefon ble jeg møtt av portvokteren fra helvete, og ble direkte skjelt ut fordi jeg var så frekk å ringe i den tiden nettsiden deres sa at var etatens telefontid. I dag var det en proffesjonell kundemottaker jeg støtte på. Imøtekommende og løsningsorientert. Etter et par minutter var problemet løst, og jeg kunne senke skuldrene.
En liten strekk nå på grunn av lettelse og litt lite søvn i natt, så skal jeg forbarme meg over det do-gulvet etterpå.
Du må ikke tro at vi gir oss! Nå er vi i gang! Klokka er 04.02, og Kidd og jeg er ferdig med døgnets første tur. For meg er det mer natt enn dag når Kidd inviterer til tur rundt 03.26. Eller da hadde han vel igrunn insistert på den turen en halvtimes tid. Dørstokkmila kan være litt lang for denne kjerringa på den tiden av døgnet. Det fristet ikke så veldig å forlate den gode, varme senga å begi seg ut.
Om jeg ser på det å traske en kilometer i minus 7 grader som i følge yr føltes som minus 10 klokka 03.30 føles som en god start på dagen slik Vibbedille skriver om sin tur er jeg usikker på. Jeg tror jeg mer vil betegne det som en frisk start på dagen.
Nå gikk toppturen til Vibbedille for seg på en helt annen tid av døgnet, og i nydelig vær. Det kan ha noe å si. Rimelig fritt for snø er det hos Vibbedille og ser jeg av bildene.
Her er det blitt solid snøføre, og i grunn ikke glatt. Jeg vurderte varme selskinnstøvler eller piggsko da jeg skulle ut. Begge støvelvalgene hadde nok gått helt fint. Det ble piggskoene. De sto lettest til. Når en hund insisterer på tur ved tretiden om natta er ofte det som går raskest beste løsning.
Yr hadde spådd at det skulle snø i hele natt og store deler av dagen. At det faller snø er ingen unskyldning for ikke å gå på tur når man har hund. Likevel var det godt at det var opphold mens vi var ute på tur.
Det var helt greit å komme inn igjen etter endt tur. Finne den gode varne senga og prøve å finne tilbake til søvnen. Man våkner litt og blir litt kald av en slik nattlig tur.
Nå kjenner jeg at søvnen kommer snikende, så da tar jeg og sover litt en time eller to.
Jeg var ikke den som fulgte mest med på nyhetene i går. Vi var i familieselskap. Men jeg har jo fått med meg at USA angrep Venezuela og arresterte presidenten og kona. Jeg har og fått med meg at USA sin president har sagt at USA skal styre Venezuela nå.
Jeg klarer ikke å se på det som noe annet enn at USA har okkupert Venezuela. Spessielt når den samme Trunp utdyper: Venezuela skal invaderes av amerikanske oljeselskaper. Og USA vil ha Venezuelas olje.
Er det ok at en stormakt tar seg til rette på denne måten? Hva kan verdenssamfunnet egentlig gjøre? Er det i grunn ikke relativt mange likhetstrekk mellom USAs angrep på Venezuela og Russlands invasjon av Ukraina?
Trump-regjeringen har lenge hevdet at Venezuela har stjålet olje som tilhører USA. I korte trekk handler dette om at landets oljeproduksjon ble underlagt statlig eierskap og drift. Det skjedde allerede på 1970-tallet.
Kan USA okkupere et annet land fordi amerikanske oljeselskaper ikke har fått mulighet til å berike seg på et annet lands naturressurser? Ville det ikke omtrent bli det samme som at USA skulle okkupere Norge for å sikre seg oljen vår. Vi hadde jo i sin tid Statoil som ble grunnlagt for å forvalte Norges olje- og gassressurser.
Mange tror at det bare er snakk om tid før USA også går til angrep på Grønnland. De har jo og naturressurser Donald Trump og amerikanske kapitalkrefter har lyst på. Er det ok at de tar de med makt?
Hva kan egentlig verdenssamfunnet gjøre? Hvilke virkemidler har vi? Jeg føler ar det trengs litt mer håndfaste og tydeligere reaksjoner enn at man fordømmer det og hevder at det er brudd på folkeretten. Putin, Netanyaho og nå Trump viser jo at de ikke bryr seg om folkeretten i det hele tatt. Hvilke andre, og forhåpentlugvis sterkere virkemidler har vi egentlig?
Jeg har flere spørsmål enn svar. Jeg er utrolug redd for hvordan verden vil utvikle seg i dette året vi akkurat har gått inn i. Min bekymring for at vi er på vei inn i en ny verdenskrig har ikke blitt mindre.
De som har fulgt denne bloggen en stund kan ikke ha ungått å ha fått med seg at jeg føler et savn etter det engasjerende, hektiske livet jeg en gang levde. Spesielt vervet og jobben som tillitsvakgt var tung å forlate i 2021.
Etter som årene går er naturligvis ikke savnet så sterkt lenger. Jeg har skapt meg en ny hverdag med andre oppgaver som engasjerer. Det er bare når det i blant dukker opp saker fra mitt gamle arbeidsfelt, som endringer i arbeidsmiljøloven at jeg kan kjenne på savnet.
I går dukket det imidlertid opp en sak som gjorde at jeg følte på lettelse over at jeg ikke lenger var foretakstillitsvalgt i Vestre Viken.
Parkeringsselskapet med ansvar for ansatteparkeringa på det nye sykehuset i Drammen, som var ett av de sykehusene jeg var tillitsvalgt for, har tømt kontoene til de ansatte.
Parkeringsselskapet, Apcoa, har belastet de ansattes konto med den månedlige summen på 790 kr. (som jeg i utgangspunktet synes er en høy sum) ikke bare en gang slik de skulle i starten av en måned. Men de har fortsatt å trekke summen gjentatte ganger helt til kontoene er tømt for penger.
Parkeringsselskapet lover at alle skal få pengene tilbake, men de kan ikke garantere at pengene er på konto før på mandag. Kjipt når kontoene ble tømt på torsdag eller fredag.
Hadde jeg vært tillitsvalgt for noen av de som har blitt frarøvet pengene sine kan det nok hende jeg ville fått en telefon eller to fra fortvilte og forbanna medlemmer.
Jeg satt og i mange år i foretakets parkeringsutvalg. Så en nyhet om at parkringsselskapet tømmer kontoene til de ansatte rett før ei helg ville nok ført til både blodtrykksstigning og noen skikkelige rasende kommentarer fra min side.
Så akkurat i går følte jeg på lettelse over at jeg har forlatt det livet jeg en gang elsket. Dette rotet er noe jeg heldigvis ikke trenger å engasjere meg i. Og så sender jeg noen medfølende tanker til de som har noe med å passe på at dette blir rettet opp riktig.
Jeg ser Lillasjel stråler som ei sol da hun så sola i går. Det kan jeg forstå. Bildene viser nydelig vær på hennes kant av landet. Jeg tror bare jeg så blå himmel glimtvis da vi passerte Sandvika i går. Sola tror jeg ikke jeg så i det hele tatt, derimot kom det snø.
Litt rart kunne vi konstamtere at det var mer snø i Oslo enn det var her rundt Drømmehuset. Mulig det har utjevnet seg nå. Det snødde godt her da vi kom hjem sent i går kveld.
(HER MÅTTE JEG FORLATE TEKOPP OG TASTATUR Å BEGI MEG UT PÅ DAGENS FØRSTE TUR. Det snør fremdeles, men ikke så mye. Kunne fint følge sporene jeg satte i går kveld. Bildet over er tatt i dag. Fremdeles tror jeg det er mer snø i Oslo.)
Men det var gårsdagen dette her skulle handle om. I går var vi på middag og litt forsinket julefeiring hos Svigermor.
Svigermor, og kanskje helst Svoger, orket ikke ta turen til oss på julaften. Vi ble da enige om å utsette å treffes til over nyttår, og i går var vi bedt til middag hos Svigermor.
Ungene var en del sammen med Svigermor i sommer, men jeg har ikke sett henne siden begravelsen til GGG. Hun har jo vært i Spania siden starten av september, kom hjem nå i desember.
Det var rart å være hos Svigermor uten GGG. Det tror jeg aldri jeg har vært i løpet av de 36 årene jeg har vært en del av familien.
Det var en trivelig ettermiddag, kveld. Nydelig kalkunlår. Svigermor har alltid vært flink til å lage mat. Velfylt kakebord og til og med litt allsang.
Vi koste oss, og det tror jeg Svigermor gjorde og. Hun ble litt stresset da vi kom. Hun hadde ikke regnet med at samboeren til Datteren var med. Men når vi fikk ordnet en plass til ved spisebordet roet det seg. Noen overraskelser skal man ha i julen. Det unge paret har vært sammen i over 4 år, og han er en trivelig tilvekst i familien som Svigermor også setter stor pris på. Hun sa det flere ganger ut over kvelden at det var så trivelig at han var med, og jeg så at hun mente det.
Siden Svigermor og Svoger avlyste turen til oss på julaften på kort varsel var det og gaveutveksling i går kveld. En liten julaften på etterskudd.
Jeg tror Svigermor og Svoger ble glad for julegavene jeg har brukr litt tid på i år. En fotobok med bilder av GGG. Bilder av hverdagen vår og av opplevelser sammen med familien. Svoger og Svigermor fikk hver sin bok, slik ungene og har fått hver sin.
Vi brøt opp rundt klokka 21. Tror Svigermor begynte å bli litt sliten. Det kan ta på noen og en hver å lage juleselskap til 7 stk. Spesielt når man er 87 år.
___
Lillasjel tar opp flere interessante temaer i sitt siste innlegg. Både sammenhengen mellom lys og hukommelse, og prisen på apotekvarer via nett. Temaer det kunne være morsomt å reflektere over. Men det får eventuelt bli i senere innlegg, ellers ville dette innlegget blitt flere kilometer langt.
Dagen startet tidlig i dag. Klokka hadde ikke rukket å bli 6 ennå før Kidd og jeg bega oss ut på morgentur. Tråkke nye spor i snøen som har føyket i innkjørselen.
Å gå fra varm og god seng til minus 8 som i følge Yr føles som minus 14 kan betegnes som en frisk start på dagen. Når man er innstillt på at det blir en morgentur er det ikke så ille. Litt godt og å gå der i månelyset og ha verden for seg selv. Det var en fin måne i natt. Litt vanskelig å få frem på bildet.
Innstilling til det man bedriver tiden med har mye å si. Vanligvis når jeg er ute på mine mattlige vandringer med hund pleier jeg å ha skuldrene trukket opp mot ørene, bøye nakken og stirre i bakken mens jeg går og tenker stakkars meg, stakkars, stakkars meg…Turen blir ikke særlig lystbetont på den måten.
Jeg har en gammel hund. Det er ikke så rart at den ønsker seg en tur ut nåt den våkner. Det første jeg gjør om morgenen er jo å gå på do. Ikke så rart at hunden har det samme behovet. Siden jeg nå har ansvaret for den hunden alene er tidlige morgenturer blitt en del av hverdagen. Det må jeg bare finne meg i.
I dag tenkte jeg at det var best å ta turen før tekoppen. Mer sansynlig å få nyte den tekoppen i ro og fred, og økt mulighet for å få kost meg med alt innholdet i koppen mens det fremdeles er varmt. Rimelig mange ganger har jeg litt oppgitt mått forlate den tekoppen lenge før den er tom – og så komme tilbake til et krus med kald te en halvtimes tid senere. Da bedre å ta turen ut først og tekoppen etterpå. Bedre både for Kidd og meg.
Og ja jeg skal si det var godt å komme imn og varme litt kalde fingre på varmt tekrus mens jeg satt i bobla mi og koste meg og skrev innlegg om rosa sildesalat.
En frisk morgentur gir også energi. Innen klokka var 8.30 denne første lørdagen i januar duret oppvaskmaskinen fornøyd og jeg var i gang med å vaske stuegulvet. Snakk om kjerring med energi.
Eller det er kanskje mest på samme måten som når jeg i mitt tidligere liv kom hjem fra nattevakt. Jeg hadde masse energi en stund og utnyttet den før søvnen overmannet meg. Var som regel mye tyngre å komme i gang etter en blund.
Jeg var oppe 6.30 i dag. Har sovet dårlig i natt. Kroppen min med alle sine skavanker resgerer på kulda. Så etter gulvvasken bevilget jeg meg en liten strekk og høneblund under pelspleddet på sofaen. Jeg hadde jo fått mye ut av dagen før sola sto opp.
Når vinteren er på det mest strevsomme er det sjelden denne kjerringa er ute og fotograferer. Jeg måtte lete litt i arkivet før jeg bestemte meg for dette bildet.
Ja jeg vet at det er av elendig kvalitet. Likevel synes jeg at den dårlige bildrkvaliteten er med på å understreke det strevsomme i situasjonen. Kanskje noe av motløsheten og.
Bildet er tatt en torsdag morgen den gang jeg levde det hektiske livet jeg elsket, men kort tid før jeg møtte veggen for andre gang. Klokka er trolig et sted rundt 06.30. Bilen under snømengdene er Lille Bille. Bilen som skulle få meg til Drammen til klokka 8 hvor arbeidsdagen som tillitsvalgt ventet med en dag fullsatt av møter. Som den observante leser ser er det ikke nok å børste litt snø av bilen å sette seg bak rattet. Det må nok måkes litt bak bilen og i innkjørselen. Er man heldig ligger det et lass hardpakket snø etter brøytebilen i innkjørselen.
Fort gjort å havne litt bak skjemaet før en kommer seg ut av gårdsplassen. Fra Drømmehuset til Drammen er det rundt 70 km. Med slike mengder nysnø er som regel ikke kjøreforholdene de beste. Så da var det å kjøre såpass raskt man tør i retning Drammen mens man håper man kommer helskinnet til Drammen og at det ikke er for mange andre som sperrer veien på grunn av små og større uhell. Jo mer klokka nærmer seg møtestart jo mer stressa blir man.
Det er noe av det jeg missliker ved vinteren, og sikkert en medvirkende grunn til at jeg møtte veggen. Det var som regel noen slije dager i løpet av en vinter.
(Utrolig godt når pandemien kom og vi kunne bruke teams).
Den beste måten å starte dagen på er med en kopp varm te etter at man har vært ute på dagens første tur. Eller, jeg tar gjerne tekoppen før turen og jeg, men jeg må innrømme at den smaker enda bedre etter å ha trasket en runde ute i minus 8 (føles som 14 i følge Yr).
Etter at jeg har sittet her med tekopp og tastatur litt blir det tid for frokost. Jeg holder meg til den gode, gamle brødskiva. Kaster meg ikke på alle trendene på Tik Tok.
I dag tror jeg det blir enten med sildesalat eller edamer ost. Jeg har ikke begynt på årets svarte edamerost ennå. Eller fjorårets da. Jeg kjøpte den i november for å ha den i romjula.
Godt moden edamer ost er noe jeg virkelig setter pris på. Derfor teller jeg litt på fingrene og lurer på om jeg skal åpne den osten nå eller kanskje la den bli liggende uåpnet i kjøleskapet. Dere skjønner jeg har og blitt inspirert av Tik Tok. Det finnes ting der som er langt mer spennende enn rosa havregrøt. Folk lagrer edamerost i årevis i kjøleskapet sitt, og osten blir bare bedre og bedre. Skal jeg kose meg med osten nå, eller spare den til neste jul eller kanskje jula 2028? Fristende å forsøke for ei kjerring som er glad i vellagret ost.
Glad i ost, ikke like glad i grøt, uavhengig av farge. Så selv om jeg skal på tur i dag blir det brødskive og ikke grøt. Tror helt klart jeg skal klare å reise til Oslo og Svigermors familiemiddag uten å stappe i meg grøt på forhånd. Svigermor har alltid vært flink til å lage god mat.
Jeg ble sulten av alt dette matpratet, så jeg lagde meg frokost. To brødskiver, (76g), 7g bremykt og 26 g sildesalat. Jeg har forstått på Vibbedille at det er viktig å veie mat og telle kalorier selv om man ikke slanker seg. Det skulle gi et kaloriintak på…. 301,5 kcal. Rundt 50 kcal mindre enn grøten til Vibbedille uten topping.
Hadde antakelig blitt færre kcal hvis jeg hadde gått for edamerosten. Men jeg kom til at uåpnet edamerost er nok langt bedre å lagre enn åpnet boks sildesalat som har best før dato 28.1. Får spise opp det jeg har åpnet først. Så får vi se når jeg åpner osten. Jeg er nok mer opptatt av å begrense matsvinn enn å telle kalorier.
Arbeidsmiljøloven har lenge stilt krav om et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Fra årsskiftet blir det tydeligere at kravet også gjelder det psykososiale arbeidsmiljøet. Dette synes jeg er en spennende lovendring, og på mange måter en lovendring det var på tide at kom.
Fastlege Mozzie Marvati skriver i et debattinnlegg i Dagsavisen at han som fastlege har jeg sykmeldt hundrevis av pasienter på grunn av arbeidsrelaterte psykiske plager. Historien er ofte den samme: Det handler ikke om for mange arbeidsoppgaver, men om ledere som svikter når det stormer. Jeg vil anta at de fleste fastleger kan fortelle det samme.
Psykiske lidelser som utbrenthet, angst og depresjon. står nå for 26,5 prosent av det legemeldte sykefraværet. Tapte dagsverk ved langtidsfravær med psykiske diagnoser økt med 48 prosent fra 2018 til 2022. Som mangeårig tillitsvalgt vet jeg noe om denne utviklingen. Ja. siden jeg selv har vært utbrent har jeg vel og vært en del av denne statistikken.
Mozzie Marvati slår fast i sitt innlegg at dette ikke er en bølge av «skjøre ansatte» – det er resultatet av et umodent lederskap. Jeg kan være enig i det.
Undersøkelser gjort viser at om lag en tredjedel av norske medarbeidere opplever at de har en leder som hindrer dem i å gjøre en god jobb. Professor Linda Lai ved BI har pekt på at dårlig ledelse er den viktigste årsaken til at nordmenn slutter i jobben. Linda Lai var liksom en av guruene da jeg studerte HR-management for en del år siden. Når HR-feltet så på henne som en guru må det jo være noe i det hun sier.
Merethe Schanke Aasland tok i sin tid doktorgrad ved Universitetet i Bergen med en avhandling om destruktiv ledelse. Et av de mest interessante funnene i hennes doktoravhandling er at det ser ut til at det å bli utsatt for passiv eller unngående «la det skure»-ledelse har sterkest negativ effekt på arbeidstakere når det gjelder jobbtilfredshet og jobbusikkerhet på lang sikt. Når sjefen fremstår utydelig og er redd for å gripe inn i konflikter, skaper dette stor usikkerhet – og da går ut over arbeidstakernes jobbtilfredshet.
Et annet problem i samme gate er usynlige ledere, eller fraværende ledere. Ledere som holder seg inne på kontoret sitt bal lukkede dører, ikke spiser på lunsjrommet, ikke deltar i det sosiale livet på arbeidsplassen. Travelt opptatt av å lede uten å kjenne de man leder.
En ansatt som hadde arbeidet på arbeidsplassen full tid ontrent ett år fortalte meg at hun aldri hadde vekslet et eneste ord med nærmeste leder. Da har lederen helt klart forsømt sin oppgave som leder.
Hele 21 prosent av norske arbeidstakere har gjentatte ganger opplevd ledere som unnviker problemer, gir uklare beskjeder og lar ting skure. Ledere som tenker at ting ordner seg sikkert av seg selv, eller som rett og slett ikke er klar over hvilke utfordronger som arbeidstakerne har på arbeidsplassen vedkommende er satt til å lede. Ledelse foregår blant medarbeiderne, ikke på ledermøter, lederseminar og hjemmekontor.
Fra nå av er arbeidsmiljøloven fornyet slik at det psykososiale arbeidsmiljøet likestilles med fysiske risikofaktorer. I praksis betyr dette at dårlig ledelse ikke lenger bare er «uheldig» – det blir en tydelig lovpålagt HMS-risiko på linje med manglende verneutstyr eller farlige maskiner.
Arbeidsgivere må nå kartlegge psykososial risiko systematisk. Hvis en leder skaper utrygt klima gjennom passivitet eller kontrollbehov, er det en HMS-mangel som Arbeidstilsynet kan slå ned på.
Dette er en lovendring hela samfunnet, både arbeidstakere og arbeidsgivere tjener på. Dårlig ledelse koster samfunnet enorme beløp i sykelønn og tapt produktivitet. For arbeidstakere har dårlig ledelse gått ut over helse og livskvalitet.
Så håper jeg slike kartlegginger ikke bare blir en kartlegging ledere ser på nok en oppgave de må krysse av for utført, men at de foretar en ordentlig kartlegging.
Det blir og spennende å følge lovanvendelsen. Se om den blir tatt i bruk og studere de første dommene. Lovendringen blir hilst velkommen av denne kjerringa.
