Arbeidsmiljøloven har lenge stilt krav om et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Fra årsskiftet blir det tydeligere at kravet også gjelder det psykososiale arbeidsmiljøet. Dette synes jeg er en spennende lovendring, og på mange måter en lovendring det var på tide at kom.
Fastlege Mozzie Marvati skriver i et debattinnlegg i Dagsavisen at han som fastlege har jeg sykmeldt hundrevis av pasienter på grunn av arbeidsrelaterte psykiske plager. Historien er ofte den samme: Det handler ikke om for mange arbeidsoppgaver, men om ledere som svikter når det stormer. Jeg vil anta at de fleste fastleger kan fortelle det samme.
Psykiske lidelser som utbrenthet, angst og depresjon. står nå for 26,5 prosent av det legemeldte sykefraværet. Tapte dagsverk ved langtidsfravær med psykiske diagnoser økt med 48 prosent fra 2018 til 2022. Som mangeårig tillitsvalgt vet jeg noe om denne utviklingen. Ja. siden jeg selv har vært utbrent har jeg vel og vært en del av denne statistikken.
Mozzie Marvati slår fast i sitt innlegg at dette ikke er en bølge av «skjøre ansatte» – det er resultatet av et umodent lederskap. Jeg kan være enig i det.
Undersøkelser gjort viser at om lag en tredjedel av norske medarbeidere opplever at de har en leder som hindrer dem i å gjøre en god jobb. Professor Linda Lai ved BI har pekt på at dårlig ledelse er den viktigste årsaken til at nordmenn slutter i jobben. Linda Lai var liksom en av guruene da jeg studerte HR-management for en del år siden. Når HR-feltet så på henne som en guru må det jo være noe i det hun sier.
Merethe Schanke Aasland tok i sin tid doktorgrad ved Universitetet i Bergen med en avhandling om destruktiv ledelse. Et av de mest interessante funnene i hennes doktoravhandling er at det ser ut til at det å bli utsatt for passiv eller unngående «la det skure»-ledelse har sterkest negativ effekt på arbeidstakere når det gjelder jobbtilfredshet og jobbusikkerhet på lang sikt. Når sjefen fremstår utydelig og er redd for å gripe inn i konflikter, skaper dette stor usikkerhet – og da går ut over arbeidstakernes jobbtilfredshet.
Et annet problem i samme gate er usynlige ledere, eller fraværende ledere. Ledere som holder seg inne på kontoret sitt bal lukkede dører, ikke spiser på lunsjrommet, ikke deltar i det sosiale livet på arbeidsplassen. Travelt opptatt av å lede uten å kjenne de man leder.
En ansatt som hadde arbeidet på arbeidsplassen full tid ontrent ett år fortalte meg at hun aldri hadde vekslet et eneste ord med nærmeste leder. Da har lederen helt klart forsømt sin oppgave som leder.
Hele 21 prosent av norske arbeidstakere har gjentatte ganger opplevd ledere som unnviker problemer, gir uklare beskjeder og lar ting skure. Ledere som tenker at ting ordner seg sikkert av seg selv, eller som rett og slett ikke er klar over hvilke utfordronger som arbeidstakerne har på arbeidsplassen vedkommende er satt til å lede. Ledelse foregår blant medarbeiderne, ikke på ledermøter, lederseminar og hjemmekontor.
Fra nå av er arbeidsmiljøloven fornyet slik at det psykososiale arbeidsmiljøet likestilles med fysiske risikofaktorer. I praksis betyr dette at dårlig ledelse ikke lenger bare er «uheldig» – det blir en tydelig lovpålagt HMS-risiko på linje med manglende verneutstyr eller farlige maskiner.
Arbeidsgivere må nå kartlegge psykososial risiko systematisk. Hvis en leder skaper utrygt klima gjennom passivitet eller kontrollbehov, er det en HMS-mangel som Arbeidstilsynet kan slå ned på.
Dette er en lovendring hela samfunnet, både arbeidstakere og arbeidsgivere tjener på. Dårlig ledelse koster samfunnet enorme beløp i sykelønn og tapt produktivitet. For arbeidstakere har dårlig ledelse gått ut over helse og livskvalitet.
Så håper jeg slike kartlegginger ikke bare blir en kartlegging ledere ser på nok en oppgave de må krysse av for utført, men at de foretar en ordentlig kartlegging.
Det blir og spennende å følge lovanvendelsen. Se om den blir tatt i bruk og studere de første dommene. Lovendringen blir hilst velkommen av denne kjerringa.
