kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

I helgen leste jeg noe inne på bloggen Persillebladet som fikk meg til å reflektere litt. Noe klokt og viktig:

Psykologen min sa det var viktig å skille mellom ekte og falsk dårlig samvittighet. Dersom man gjør noe som kan gå ut over andre, ja da er den dårlige samvittigheten som oppstår, ekte. Men dårlig samvittighet fordi man ikke orker å støvsuge en dag? Eller gå tur? Det er jo bare tull og man straffer seg selv unødig.

Jeg er ekspert på å ha dårlig samvittighet. Det er noe av det som holder meg våken de nettene søvnen ikke vil komme. For det meste “falsk dårlig samvittighet” skal man tro denne psykologen. Altså bare tull, i følge denne psykologen.

Det ga meg noe å tenke på. For det er jo sant. Jeg behøver ikke ha dårlig samvittighet om jeg nedprioriterer støvsuging, eller turgåing. Jeg behøver ikke ha dårlig samvittighet om jeg ikke hele tiden står på, slik jeg er vant til og opplært til.
Og i det siste, etter at jeg ble syk. Jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet for at jeg noen uker er litt mer aktiv.

For sånn har det blitt i hodet mitt spesielt på netter med dårlig søvn. Jeg har dårlig samvittighet for alt jeg ikke har gjort. Det er alltid vinduer som skulle vært pusset, gulv som burde vært vasket, skap som burde vært ryddet…. Og til sommeren bed som skal lukes, grønnskaksåkre som skal ordnes, plen som skal klippes, takrenner som skal renses, gjerder som skal males, lese de sakspapirene, undersøke den saken litt nærmere, se den dokumentaren, lese den boka, sjekke boligrente, sjekke forsikring, be slekta, be vennegjengen, arrangere familiemiddag, og burde vi ikke strengt tatt vært på hytta?  ….
Samme hvor effektiv og flink man er dukker de alltid nye ting på den lista.

I det siste har jeg og begynt å få dårlig samvittighet ikke bare for alt jeg ikke får gjort, men også for alt jeg gjør.
Burde jeg egentlig ta på meg å være leder for Rødt når jeg går på AAP, gå så mange turer med hundene, være så effektiv som jeg har vært i dag (vel vitende om at den effektiviteten ikke holder til mer enn en dag om gangen). er jeg for frisk?

Jeg har blitt flinkere til å roe ned den dårlige samvittigheten. Si til meg selv det mange andre sier, også de proffe folka som er ansatt på rehabiliteringa jeg var på og på NAV. Oppgaven min nå er å ha fokus på meg selv, egen helse og det som gjør meg godt.
Politikk og turer med hundene gjør meg godt – i passe mengder.
Jobben min er å balansere. Finne hvor mye som føles ok av alt fra husarbeid til politisk arbeid. Å prioritere, og å prioritere bort. Prioritere bort noen oppgaver uten å føle på dårlig samvittighet.
Det er ikke alltid like lett.

Da er det godt å lese slike kloke innlegg som innlegget til Persillebladet.

Reklame |

God morgen. Sov litt lenge i dag. Kom meg ikke opp før klikka var over 7. Til gjengjeld var jeg våken et par timer midt på natta. Sånn mellom klokka 2 og 4. Er ikke på den tiden av døgnet hjernen er mest løsningsorientert. Heller mer opptatt av å se utfordringer enn løsninger.

Nå ligger dagen og uka der hvit og blank  foran meg. Det er bare å ta fatt og fylle den. Det å gi dagene mening og gode opplevelser er min jobb. Jeg kan ikke forvente at andre skal tilrettelegge livet mitt for meg. Sitter jeg her på søndag kveld og klager over at uka var tom og innholdsløs er det meg selv jeg har å skylde.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Uka ligger hvit foran meg. Det er bare å kaste et blikk ut av vinduet for å slå fast det.  Men ikke alt for langt der fremme, i slutten av neste uke, ligger mars. Da er det i det minste i teorien vår. Det gir håp om at snøen forsvinner om ikke alt for lenge.

Helt hvit er ikke kalenderen denne uka.
I dag skal jeg lede styremøtet i Rødt for første gang. Det har jeg ingen problemer med. Det er et relativt uformelt møte med voksne mennesker som bidrar og som ikke har det med å skli helt ut.

På onsdag har jeg tenkt meg på et åpent møte som Palestinakomiteen og Den Norsk-Palestinske forening arrangerer. Erik Fosse som er en relativt profilert lege har nettopp kommet hjem fra et oppdrag for NORWAC på Gaza-stripen kommer og forteller hvordan han opplever situasjonen der. Vitnesbyrd fra Gazakrigen 2024 har de kalt møtet. Det høres interessant ut.
Mulig det og er møte i 1.mai komiteen på onsdag og. Det er litt uklart, har sendt en mail for å finne ut det. Men kan rekke begge deler. Tror 1. mai-møtet er relativt raskt og effektivt unnagjort. Møtestedene ligger ikke så alt for langt fra hverandre.

Eller kanskje jeg heller skal lære meg å prioritere enn å tro jeg skal rekke alt.  Sånn av gammel erfaring tror jeg det kan være lurt.
Nå får vi først finne ut om det er møte i 1. mai komiteen. Er det det må jeg prioritere.
Da tror jeg Gazastripen vinner på onsdag.

På torsdag er det møte i kommunestyret. Det er jo for meg månedens høydepunkt.
Et par saker som engasjerer mer enn de andre. Hvor det kommer til å være debatt og som ikke blir enstemmig vedtatt.
I tillegg er det noen saker jeg må undersøke nærmere, som jeg har noe uklart over seg. 6 stk. har jeg på lista mi av slike saker.
Det betyr ikke at jeg har tenkt meg på talerstolen på alle de sakene. Men at der må jeg enten lese meg mer opp enn det sakspapirene sier, eller la saken få en runde eller tre til i tankeboksen.

Jeg skal og holde en interpellasjon. Det vil si at jeg spør Ordføreren om noe og han skal svare det ut i møtet. Spørsmålet er sendt inn på forhånd og svaret kan jeg lese rett før møtet begynner.
Spørsmålet mitt går på om Palestinakomiteen og Den Norsk-Palestinske Forening kan få komme til kommunestyret i forkant av et møte og orientere om historien bak konflikten på Gaza.
Når Ordføreren har kommet med sitt svar har jeg mulighet med å komme med en kommentar eller utdype spørsmålet og Ordføreren må da og svare ut det.
Jeg planlegger for både et ja og et nei.

Mellom all politikken blir det vel noen turer med hundene, mulighet for flere bilder av vakker vinternatur, litt husarbeid. Noen gode måltider – og ikke minst restitusjon mellom slagene.

Det blir en aktiv uke, og jeg gleder meg!

(Summerer jeg møte-aktiviteten har jeg vel et sted mellom 12 og 14 timer med aktivitet. Så dette er ingen ting mot ukene da jeg levde det livet jeg elsket. Da kunne jeg fort ha 12 eller 14 timers planlagt aktivitet på en dag og rundt 60 timer med planer i uka.)

Antakeligvis begynner folk å bli lei alle bildene av snø og vinter som jeg deler for tiden. Det er lite mot hvor lei jeg begynner å bli lei den samme snøen.  Det har snødd i hele dag. Det har ikke blitt så mye av det. Rundt 5 cm, tenker jeg.

Vi har vært i ake-bursdag. Ikke det at jeg har akt så mye da. Det overlot jeg til de som var litt yngre enn meg.
Eller kanskje ikke bare de som er yngre.. Jeg tror jeg så ei som er eldre enn meg forsvant nedover bakken bak på en snow-racer med en ivrig 4-åring bak rattet.
På slike dager kan også jeg se at det er moro med snø.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Engasjerende prat om Grenaderen (et 90 km lagt skirenn) og folk som tok en liten ettermiddagstur tur-retur Kikut, (20 km hver vei), vel sånt har sikkert en diagnose. Når en spurte om jeg og pleide å være med å gå innover for å se Femmila i Holmenkollen da jeg var barn så jeg bare dumt på vedkommende. Tipper jeg måtte hatt både to og tre overnattinger på en slik tur da jeg var ung. Hva tar folk meg for?

Det er koselig å se den litt utvida slekta.  Nyte kaffe ved bålet og etterpå pølser, kaker og mer kaffe innomhus. Koselig prat med koselige folk,

En flott dag selv om været var litt grått.

For noen uker siden leste jeg dette innlegget inne hos Solliv. Jeg merket meg grønnfargen på lysene. syntes den var fin selv om det ikke passer helt her i Drømmehuset. Og så ble jeg opptatt av å studere lysestakene. Kunne det være Hadeland? (Det var det.)
Tenkte ikke over at det var batteri-lys og ikke ekte stearinlys før jeg leste teksten. Da måtte jeg studere bildene nøyere.

Disse lysene var virkelig fine. Vi har mange batterilys her i Drømmehuset og på hytta. Ikke alle er like naturtro til ekte stearinlys, og de som er det er ofte relativt dyre. Men disse hadde i følge Solliv en helt grei pris, og var kjøpt på Nille.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har hatt de lysene i bakhodet en stund. Har trengt et batterilys i ei lykt på skrivebordet i gangen. Gamle Gubben Grå får liksom helt krupp hvis jeg tenner et stearinlys der. Kan jo ikke tenne lys i rom vi ikke er i, selv om det er åpent mellom gangen og stua. Det er en åpning mellom rommene. I tillegg kan et varmt lys skade skrivebordet. Skrivebordet har vi arvet etter Gubbens foreldre da de flyttet i leilighet, og er et praktmøbel.

I går kom jeg på lysene da jeg var i byen, så nå blafrer det i stearinlys i gangen til stor glede for meg hver gang jeg går forbi. Og helt uten at Gamle Gubben Grå behøver å sitte brannvakt.

Sitter her med tekopp og tastatur en tidlig søndag morgen. Klokka er ikke riktig 7. I løpet av natta har vi fått et lite lag nysnø. Om det fremdeles snør er det for mørkt å finne ut bare av å kikke gjennom vinduet, Kjenner på meg at jeg ikke er så interessert i å vite det heller. Om det kommer snø eller ikke får jeg gjort lite med. Det er 8 kuldegrader ute, så er det nedbør er det garantert snø som kommer ned.

Geriatriks ligger over meg på bloggtopplista også i dag. Han har som vanlig skrevet om ishockey. Det temaet gidder jeg ikke skrive om, For det første har jeg lite peiling på sporten, for det andre pleier ikke mine betraktninger over temaet gi den helt store leserstormen.  Meg Geriatriks skriver i dette innlegget  om noe som vel og kan gjelde på andre arenaer enn ishockeybanen.

I denne perioden slenger en av kommentatorer ut av seg mye greier ala
“kan dette være så vanskelig da” osv.

Geriatriks skriver om at dommerne tar seg tid til å sjekke videoen av en skåring for å sjekke om det er mål.  En av de som kommenterer kampen mener da at han har svaret på det spørsmålet og forstår ikke hvorfor det kastes bort så mye tid på det.

Som på mange andre arenaer er det de som kommenterer som er ekspertisen. For meg som lokalpolitiker føles situasjonen relativt kjent.  De fleste saker virker banalt enkle for mange av de som kommenterer. Noen ganger er sakene kanskje det. Andre ganger ikke. Jeg fortsetter med å sitere Geriatriks:

Det er fryktelig lett å sitte og se på, eller være kommentator.

Det kommentator konkluderer med betyr ikke noe om det blir feil, da kommer det bare
“ok, jeg tok feil”..

Sånn er det i politikken også. Det er fryktelig lett å sitte på sidelinja og kommentere. Det er fryktelig lett å sitte på sidelinja og idioterklære oss som har påtatt oss det samfunnsansvaret det er å være med å ta beslutninger.

Dommernes ansvar er stort uansett hva alle sofa-dømmere etc måtte mene om de. De er en del av sporten vår og prøver så godt de kan å gjøre alt korrekt hver eneste match.

Dette skriver Geriatriks om ishockeykamper og dommere. Det gjelder også oss politikere, uavhengig av parti.
Ansvaret vårt er å ta de riktige beslutningene og det prøver vi etter beste evne å gjøre for hver eneste sak som er oppe til behandling. Fordi det ikke alltid er et fasitsvar på hva som er riktig blir det noen ganger lange debatter. Skal man ha høye eller lave hus? Skal man rive eller bevare gamle skolebygg? Skal man ta inn få eller mange flyktninger? Skal man bygge sykehjem eller idrettshall? Skal man ha eiendomsskatt eller ikke?

Det er flott med engasjement om saker som er oppe til behandling. Det er flott med en ivrig debatt i diverse kommentarfelt. Det er greit med innputt til oss som skal ta beslutninger på vegne av fellesskapet. Kommentarfelt og leserinnlegg kan bidra til å belyse saker fra andre sider enn det som fremkommer av sakspapirene. Sider vi som politikere kanskje ikke er kjent med eller har tenk på. Så dette er ikke noe forsøk på å stoppe folk fra å kommentere eller kneble den folkelige debatten.

Ikke alle kommentarer er like konstruktive. Noen går mer på oss som personer enn på saken som er oppe til behandling. Det kan oppleves som en belastning for enkelte å bli idioterklært i kommentarfelt nesten samme hva vi stemmer for eller i mot.

Vi lever i et demokrati. Er de som sitter og styrer på vegne av oss alle så håpløse som man kan få inntrykk av når man leser alle kommentarer, ja så får vi bytte dem ut ved neste valg.
Da regner jeg og med at de som sitter med alle fasitsvarene. De som sitter og lirer av seg den ene kommentaren eter den andre om politikernes udugelighet er sitt eget samfunnsansvar bevisst og stiller til valg.

Det gjelder i samfunnet som på ishockeybanen, det er så mye enklere å sitte å se på å kommentere enn å være den som har ansvaret for å ta de riktige beslutningene.

Leser om vårstemning både her og der. Ser flotte bilder av sandstrendene på Jæren, helt frie for snø og is. Vel, her er dagens bilde fra meg. Tatt i dag på min vanlige tur med hundene.
Ja det har vært vårstemning her og i dag. Flere varmegrader, og sola har skint fra blå himmel. Selv jeg får håp om at det kommer en vår en gang om ikke alt for lenge.
Det raste så mye snø og is av grantrærne på venstre side av veien at hundene skvatt flere ganger. Og det enda vi gikk på gangstien på trygg avstand. Tror de lurte på hva lydene var. At de lurte på om det var noen dyr av ett eller annet slag.
Vel det var bare snøen som forlot trærne, forhåpentligvis for siste gang denne vinteren. Det er lov å håpe er det ikke?
Sjekker yr.no. Det er meldt snø fra klokka ett i morgen ettermiddag. Og enda litt mer på tirsdag kveld og natt til onsdag. (sukk.) Men fra torsdag av ser det ut som om vi bare får varmegrader noen dager.
Jeg skal holde ut her i vinterland en ukes tid til, Om to uker er det mars. Da er det lov å håpe at det går mot vår.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Et problem mindre. Mulig det var slik Putin tenkte da han ble gjort kjent med at Aleksej Navalnyj endelig hadde segnet om for godt. Putin og hans folk har jo forsøkt å ta livet av fyren helt siden 2019, da de forgiftet han med nervegift.
Eller det med nervegiften var i 2020. Hva de forgiftet han med i 2019 er ikke bevist.

Aleksej Navalnyj var en av de som sto opp mot Putin og mot korrupsjonen i landet. Han døde angivelig etter en hyggelig liten spasertur i fangeleiren hvor han har sittet siden han ble arrestert i 2021.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Om Putin og co. nå har blitt kvitt et problem eller bare pådratt seg et langt større et gjenstår å se. Jeg håper på det siste. At det å drepe Navalnyj ikke stilner opposisjonen men i stedet får den til å flamme opp. Det blir spennende å se.

Hadde Navalnyj blitt i Berlin der han fikk behandling for forgiftningen i 2020 hadde han vært i live i dag. Men han vendte tilbake til Russland, selv om han visste at det var å vandre rett i fengsel.
Han klarte å mobilisere tilhengere i 1000 russiske byer ved sin hjemkomst. Han viste hjertetegn fra fengsel, og tilhengerne svarte ved å spre hjerter på sosiale medier og i gatene.

Putin svarte på hjertene og kjærligheten den symboliserte med å stramme inn lovverket og fjernet alle motstemmer.
Eller alle? Han fjerner så mange han klarer. Hvor mange han ikke har fjernet vil vi få svar på de neste ukene, måneden. Kanskje det at Navalnyj nå er død er det som skal til for at en sterk opposisjon reiser seg. Jeg tror ikke helt på det, men det er lov å håpe.

Til nå er minst 212 personer pågrepet i forbindelse med demonstrasjoner til minne om Aleksej Navalnyj.
Det viser tallene til rettighetsgruppa OVD-Info. Det har gått ett døgn siden ham døde. Det viser at engasjementet hos den russiske opposisjon er stor. De tar til gatene, selv om de vet det vil bli slått hardt ned på. Å bli pågrepet for ulovlige demonstrasjoner blir straffet hardere i Russland enn i Norge. Det at russerne tar til gatene likevel  gir meg håp.

Hva Navalnyj døde av vil vi mest sannsynlig aldri få vite. Liket er forsvunnet. Fengselsmyndighetene sier det er sendt til likhuset, likhuset at de aldri har mottatt det.  Når lik fordufter styrker ikke akkurat det forklaringen om en naturlig død.

Tror ikke støttespillerne til Navalnyj lar det at liket er forsvunnet bli forbigått i stillhet. Medier i hele verden følger saken nøye, og en hel rekke statsledere har vært ute og ansvarliggjort Putin for dødsfallet. Selv Støre har vært tydelig på at han holder ledelsen i Russland ansvarlig for  Navalnyj sin død.

Å slå ned et folkelig opprør tuftet på kjærlighet og hjerter med hard hånd og strenge straffer er sjelden lurt. Spesielt ikke når en har verdens øyne rettet mot seg. Nå ser ikke jeg på Putin som en som følger med tiden eller bryr seg nevneverdig om hva resten av verden måtte mene, men det med verdens øyne kan gi mot pg styrke til de som vil fortsette Navalnyj sitt arbeid for å få et fritt Russland. Et Russland fritt fra et diktatorisk korrupt styre.

Jeg håper og tror at Navalnyj ikke har dødd forgjeves. At dette blir starten på et fritt Russland.

Denne ideen med å la meg inspirere av det siste innlegget til bloggeren over meg på lista gir meg de merkeligste utfordringer. Det har blitt noen innlegg om strømpestopping i det siste, i dag skal det handle om ishockey. Da skjønner alle at det er Geriatriks som ligger på plassen over meg på bloggtopplista.

Ishockey er ikke en sport jeg har verken den helt store interessen for eller kunnskapen om. Det tror jeg jeg har nevnt ved et par anledninger. Det betyr ikke at jeg ikke har erfaring med ishockey eller at jeg ikke har prøvd meg på sporten selv. Langt der i fra!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har riktignok aldri satt mine bein i en ishall, med unntak av at jeg var innom Vikingskipet og så på ispigging under Paraolympics på Lillehammer i 1994.  Da jeg var ung var ishockey en utendørs-sport. I det minste for oss som vokste opp i Åsa.
På isen på Steinsfjorden ble det måkt opp bane, gjerne av driftige voksne.  Jeg husker og at Karl O. Svarverud som før hadde drevet butikken brukte et par vintre av sin pensjonist-tid på å måke og koste banen så den var helt fantastisk for oss barn og unge og boltre oss på.
Den flotte isflaten innbød til timer med lek og skøyteaktivitet.

Jeg har aldri vært spesielt god på skøyter. Gikk mye på overlæret og kan fremdeles huske hvor vondt jeg hadde i anklene etter noen timer på skøyter.
Å ha med seg en spark på isen var tingen. Med sparken min hadde jeg et sted å sitte å hvile når anklene trengte det, et sted å sitte å skifte til støvler når jeg skulle opp fra isen og ikke minst noe jeg kunne støtte meg til hvis jeg skulle gå lenge eller langt på de skøytene.

Nei, det er ikke bilde av meg. Jeg vet ikke hvem det er. Men det passet som illustrasjon. Når jeg var på isen var sparken som regel ikke langt unna.

Den blanke flaten var fristende for ei lita jente med spark og skøyter. Men de store guttene brukte den mesteparten av tida til å spille ishockey. Da var det ikke plass til ei lita jente med spark der.
Jeg vet at jeg ønsket de langt bort så jeg kunne danse med danseskøytene mine på den blanke flaten som var både måkt og kostet etter alle kunsten regler. Danseskøytene og sparken, antakeligvis. Jeg var så langt fra noen Sonja Hennie på de skøytene.

Målene på denne ishockeybanen var markert av to steiner på hver side av banen som var frosset fast i isen.
Jeg tok sparken min og satte den i dette “målet”. Da kunne jo ikke de store guttene som gikk på ungdomsskolen og storskolen spille ishockey og jeg kunne få danse på banen.
De løftet vekk sparken og forklarte meg at jeg ikke kunne ha sparken min der. Det ødela spillet deres. Vel, såpass forsto jeg og. Det var jo nettopp det som var hensikten. Jeg var en relativt beskjeden 8 åring, men jeg var ikke direkte dum.
Når jeg hadde gjort dette noen ganger fikk en av de store gutta nok. Mer enn nok. Han tok sparken min og slengte den i stor kraft bortover isen. Da den landet knakk det ene håndtaket.

Da jeg kom hjem den kvelden sladret jeg til Høvdingen. Jeg forklarte han at den store gutten hadde ødelagt sparken min, Høvdingen ble sint på mine vegne og gikk mot telefonen for å ringe og be foreldrene til “han store gutten” om å erstatte den sparken.
Storesøster hørte samtalen og skjønte hva Høvdingen hadde i tankene. Hun utfylte historien med noen detaljer jeg hadde “glemt”. Som for eksempel at jeg hadde irritert de store guttene litt vel lenge før den sparken fikk en luftetur.

Høvdingen ringte ingen steder, men den kvelden eller den neste tok han traktoren med nned på isen og måkte en bane til. Nå hadde vi både ishockeybane, lengdeløpsbane og et område for isdans og lek inne i runden på lengdeløpsbanen.

Det har kommet mer snø i natt. Orker ikke påpeke det eller tenke på det. Orker egentlig ikke forholde meg til verden rundt meg i det hele tatt i dag. Har et enormt behov for å dykke inn i min egen boble og bli der noen timer. Så langt i dag har det gått heller dårlig.

Yngste Sønn var vanskelig å få opp og ut i dag. Det er ikke alltid det er så fristende å komme seg opp og ut, mens nattemørket omslutter huset. Komme seg ut av huset og jobbe ute i snøen på ett eller annet tak mens regn, snø og sludd pisker rundt deg.
Jeg kan liksom ikke synke inn i bobla mi før han er ute av døra.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Han kom seg ut og av gårde med min intense oppfordring om å kjøre forsiktig. ropende bak seg. Å ligge litt bak skjemaet er ikke bra når radioen melder om blanding av speilblanke veier på grunn av underkjølt regn og fare for vannplaning.
Endelig, tekopp og tastatur og litt tid i min egen boble, tenkte jeg.

Så feil kan man ta.
For da sto Gamle Gubben Grå opp.
Han er i utgangspunktet ikke den som forstyrrer meg sånn på morgenene, men når jeg er litt sliten er jeg vel sensitiv for lyder og støy.
Har dere hørt hvordan en som har vært storrøyker i over 40 år høres ut når han har dagens første hostekule samtidig som han forsøker å presse røyken fra dagens første sigarett ned i lungene? Høres ut som en gammel dampveivals med dårlig tenning.

Hver lyd, hvert host, som kom fra Gamle Gubben Grå denne morgenen skar som kniver i hjernen til denne kjerringa denne morgenen.
Tekopp og tastatur bobla var ikke den rette denne morgenen. Den stakkars mannen måtte jo få lov til å hoste, puste eller bevege seg uten at kjerringa for opp som en nyttårs-rakett.
Jeg søkte tilhold i vaskekjelleren. Man kan jo henfalle til sin egen boble mens man henger opp tøy, stapper klær i vaskemaskin, bretter og legger sammen tørt tøy. Ja, så gjør man noe nyttig mens man er i bobla si.

Men noe var galt med vaskemaskin. Den hadde ikke tømt seg for vann. Antakelig er lofilteret fult.
Vi har ikke hatt denne vaskemaskinen så lenge. Mener vi kjøpte den i …. 2015….?
Jeg har aldri tømt lofilter på den før.  Det er nok Gamle Gubben Grå som stort sett har tatt seg av klesvasken og  tømming av lofilter.
Jeg klarte å få tømt ut vannet, i ei bøtte og ikke ut over kjellergulvet. Men så, samme hvor mye jeg ønsket å være i bobla mi, måtte jeg rope på Gubben.

Gamle Gubben Grå er hjelpsom, men han kommer ikke ned den kjellertrappa for å hjelpe kjerringa i vaskekjelleren uten litt sukk, stønn og – hva skal vi kalle det? Gnål? Da er det vel vann utover hele kjelleren da, hvorfor vasket du de teppene du måtte skjønne at de var fulle av lo, er det ikke mulig å ta seg en kaffekopp…..

Etter den langt fra avslappende turen til vaskekjelleren la jeg meg på sofaen og kunngjorde at jeg trengte en liten strekk!!!
Gamle Gubben Grå er ikke dum. Han skjønte at det var tid for å la kjerringa ligge i fred. Han været nok eksplosjonsfaren som ikke hadde minket nevneverdig.
Han gikk ut for å måke snø. Det vil si startet snøfreseren.
Greit. Snøfreserdur i bakgrunnen kan Kjerringa leve med. Kanskje det å ta igjen litt av søvnen jeg ikke fikk i natt ville gjøre godt? Jeg kjenner jo at jeg  er sliten.

Gamle Gubben Grå og snøfreseren forstyrret som sagt ikke.
Ikke direkte, men indirekte…. For Kidd synes det var enormt urettferdig at Gubben skulle drive på der utenfor vinduet uten å ta med han! Bjeff, bjeff, piiiv, uuul, bjeff piiiiv …. 
Dere forstår sikkert..
Jeg fikk han rolig ved å ta han opp i sofaen til meg så vi kunne kose.
Da våknet Hans Kongelige Høyhet Charlie Chihuahua inne på soverommet.

Han blir stående å bjeffe og små-pistre i senga til jeg viser meg i soveromsdøra, eller i det minste er i gangen inn mo soverommet. Hvorfor vet vi ikke. Han er bare sær.

Jeg låste meg inne på badet. Et lite pusterom mens jeg satt på do. Det må jeg kunne unne meg.
To hunder sto på utsiden av badedøra og klorte og peip. Liten forståelse for at “mor” føler trang for å drite i ensomhet.

Jeg kledde av meg og hoppet i dusjen. Lot vannmassene stenge ute lyden av masete hunder så vel som snøfresere og hostende mannfolk.
Endelig fred å få. Endelig noen minutter i min egen boble…..

Bildet over er en liten kuriositet. Et bevis på at Datteren skrev seg inn i historiebøkene allerede i ung alder.  Boksiden det er bilde av er fra Hege Duckert sin bok Norsk Kvinnehistorie på 200 sider . Og hvordan Datteren havnet der kan du lese i innlegget Mail fra Kagge forlag.

Nå trenger ikke ungene mine å skrive seg inn i historiebøkene for at jeg skal være stolt av dem.  Jeg tror jeg som mor ville være stolt av og glad i dem samme hva de måtte utrette i livet.
Jeg tenker det er litt av oppgaven ved å være forelder. Gi barna uforbeholden kjærlighet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mulig man ikke alltid føler direkte stolthet over alt ungene finner på i oppveksten. Det finne vel øyeblikk hvor stolthet ikke har vært den mest fremtredende følelsen, som når det nye leksikonet mitt ble klint inn i mel og vann. (Ja. samtlige av bøkene – eller i det minste svært mange av de).
Men når man sitter sånn og ser på hvor flotte og ansvarsbevisste voksne mennesker de har blitt, ja da føler jeg stolthet.

Kjærligheten til barna har alltid vært der. selv når bokhylla fløt av mel og vann.

En gang for mange år siden var jeg i et selskap. Der var det en diskusjon som gjorde inntrykk på meg. Bakgrunnen for diskusjonen var Orderud-saken. To søstre og deres menn siktet og dømt for å ha skutt og drept svigerforeldrene og  svigerinnen til den ene av søstrene. Ja, dere som ar levd en stund husker sikkert saken. Den har versert i media i flere tiår.

Diskusjonen gikk på hva man ville gjort hvis ens voksne barn ble dømt for drap i en slik sak.
Jeg var ikke med i diskusjonen. Lyttet mest. Barna mine var ennå i barnehagealder, mulig Datteren hadde begynt på barneskolen. De som var mest aktive i diskusjonen var eldre enn meg med barn i 20-30 årene.

Et av foreldreparene var helt tydelige på at hvis et eller flere av barna deres hadde gjort noe slikt, ja da hadde de brutt all kontakt. Da var de ikke lengre deres barn.
Den andre som var mest aktiv i diskusjonen ble virkelig opprørt over en slik holdning. Hen hevdet at kjærligheten til barna alltid ville være der, samme hva de gjorde. Hen kunne fordømme handlingene, men aldri slutte å elske barna sine.
Diskusjonen var opphetet og steil.

Jeg hadde som sagt ikke vært så mange år i morsrollen den gang, men samtidig følte jeg at jeg var enig med den som alltid ville elske barna sine. Det var holdningen til de foreldrene som ville brutt all kontakt og ikke lenger regne vedkommende som sitt barn som gjør at jeg husker diskusjonen. Og ja, styrken og kraften i argumentasjonen gjorde at jeg ikke var i tvil om at så hadde skjedd hvis ungene deres hadde begått drap eller annen alvorlig kriminalitet.

De som diskuterte var norske nordmenn fra Norge. Overhode ingen tilknytning til land man forbinder med æres-kultur. Likevel tror jeg holdningen til de som ville bryte kontakten handler om ære.
Om at barna deres sine handlinger ville tilsmusse deres gode navn og rykte, og at det ikke ville være til å bære. At hensynet til egen ære, eget navn og rykte, veier sterkere enn kjærligheten til barna.

Ikke slektas ære, ikke familiens ære, slik man forbinder med æreskultur. Men ens egen private ære.
Sette seg selv som viktigere enn kjærligheten til egne barn.
I et samfunn hvor flere og flere blir mer og mer egoistiske, mer og mer opptatt av seg selv. Et samfunn hvor det skal mindre og mindre til før folk føler seg krenket. Er dette og en del av samfunnsutviklingen? At båndene mellom foreldre og barn blir tynnere, lettere å kutte?
Hvis det er den veien samfunnet er på vei, er det en samfunnsutvikling vi er tjent med?