I overimorgen er det 1. mars, og første vårmåned. Så jeg har bestemt at samme om snøen ligger i store hauger utenfor Drømmehuset så er det nå vår. Ferdig snakka!
Så i dag gikk jeg til anskaffelse av en stk. Stemorsblomst som fikk plass i en potteskjuler på trammen.
Stemor skal kunne tåle en frostnatt eller tre. Dama på Plantasjen snakket om avklimatisering. Men jeg tror jeg tar sjansen. 35 kroner er det verdt for å skape litt vårstemning etter en lang og seig vinter.
I morgen blir det kaffe i kurvstolene på trammen. I dag kjente jeg at sola virkelig varmet. Nå er det vår Det har denne kjerringa bestemt.
Strikkeboka jeg fikk av Yngste Sønn til jul er inspirerende nok, den. Baby-sokkene jeg startet på i forrige uke burde være overkommelige å få strikket på en kveld. Et overkommelig prosjekt. Men tror dere at jeg strikket så mye som en maske i går? Niks.
Hva jeg brukte dagen på? Ja, si det. Jeg bakte boller. De ble luftige og fine, men de ble spist og ikke fotografert. Jeg lagde middag. Wienerpølser i lompe. Tok ikke bilde av de heller. Liksom ikke noe å imponere med på blogg at en klarer å trekke pølser uten at de ser ut som vrengte polvotter.
Ja, og så hjalp jeg Gamle Gubben Grå med noe på dataen. Han er digital Gubben, men det er ikke alle funksjoner en slik maskin kan gjøre som de som ikke har hatt datamaskiner som en viktig del av sin arbeidshverdag er like fortrolige med.
Tenk litt over det. Vi som ikke har fått alle digitale hjelpemidler inn med morsmelka, som kanskje ikke hadde EDB som valgfag på skolen på 80-tallet. Vi har måtte lære oss det meste sånn datateknisk av oss selv. Lære ved å prøve og feile. I yrkeslivet har vi lært oss de programmene vi bruker i arbeidshverdagen. For min del hvordan røntgenbilder behandles og lagres, og hvordan pasientsystem og slike jobb-program virker. Ja en hel haug programmer jeg brukte på sykehuset. Det som ikke er jobb-relatert har jeg måtte lære meg selv. Slik er det jo med Gamle Gubben Grå også.
Man må lære det selv. Samtidig forventes det at alle kan det. Og en føler seg både dum og annerledes hvis en ikke lekende lett fikser å sende over det ene dokumentet etter det andre digitalt. Endre filtype til PDF eller jpg eller hva de nå ber om. Og ikke minst forstå hva feilmeldinger betyr. Det er en terskel for å sette seg ned med noe en føler en ikke behersker og som får en til å føle seg dum fordi det forventes at “alle” kan det. Terskelen for å be om hjelp og. Fordi man må innrømme at en ikke kan noe en føler alle kan.
I det herrens år 1998 tok jeg med familien og flyttet til huset i skogen. Huset i skogen ligger ved fjord og fjell nederst i en dal og kommunen er en ordentlig distriktskommune uten noen bysentrum. Tipper største næring er landbruk, muligens turisme. Norefjell ligger i kommunen, og det er et av Østlandets største alpin-destinasjoner.
Det var mye som var annerledes der i kommunen fra vi var vant til i byen, men vi trivdes bra. Jeg mener absolutt ikke å klage.
En av de tingene jeg syntes var litt snodig var at ungene på små-trinnet bare gikk på skolen annenhver dag. Altså at 1-3 klasse bare hadde skole på mandag, onsdag og fredag. Jeg vet Høvdingen snakker om at han gikk på skolen annenhver dag, men han begynte på skolen i 1937. Det var en annen tid. Foreldrene, i det minste mødrene, var som regel hjemmeværende og Sfo var ikke oppfunnet.
Da jeg begynte på skolen i 1973 var de fleste av mødrene fremdeles hjemme i bygda der jeg bodde opp, men vi gikk på skolen hver dag. Korte dager de første åra og så ble de lengre og lengre etter hvert som vi kom oppover i klassetrinnene.
I dag hørte jeg på Buskerudsendinga på radioen at kommunen der oppe hadde utredet fordeler og ulemper ved å gå fra 4 dagers skoleuke for de laveste trinnene og ta det vågale skrittet og gå over til hele fem dagers skoleuke. Så vanskelig var det å ta den avgjørelsen at politikerne hadde valgt å sende saken ut på høring.
Jeg sjekket kalenderen og smilte for meg selv. Vi er i 2024. Det vil nok gå bra om også barna i Krødsherad går på skolen 5 dager i uka I resten av landet har vi klart det helt utmerket i over 50 år. Det har blitt folk av de fleste av oss. Likevel tror jeg jeg kjenner kommunen godt nok til å vite at dette er en sak som vil engasjere og at det vil komme mange høringssvar for begge alternativene.
Ja, ja. Verden går videre forhåpentligvis også i den kommunen…..
Det å leve sammen med Gamle Gubben Grå kan ha sine utfordringer. Snill og grei er han og finner seg stort sett i Kjerringas mange sprøe ideer. Men like fult noen ganger kan han sette gråe hår i hodet mitt, føre til blodtrykksheving, og som i går nesten sørge for at Kjerringa pådrar seg lungebetennelse.
Vi kvittet oss jo med Lille Bille i fjor en gang. Det var luksus å ha to biler når vi begge går mye hjemme. Livet vårt lar seg lett administrere med en bil på deling.
Stort sett fungerer det sånn at jeg har privatsjåfør, eller støttekontakt som de i Rødt sier. Gamle Gubben Grå kjører og henter meg når jeg skal på noe, og så gjør han sine ærend samtidig. Nå som det har vært glatt og vinter har ordningen passet meg utmerket. Jeg blir kjørt til døra. Slipper å lete etter parkeringsplasser eller forsere glatte parkeringsplasser, gater og fortau.
Noen ganger, som i går, får det nesten Kjerringa til å gå ut av sitt gode skinn. Både av sinne og engstelse.
Jeg skulle på et møte på Rådhuset klokka 14. Det skulle vare til klokka 16 i følge agendaen. Dette er et utvalg jeg ikke har sittet i så lenge. Men jeg tolket agendaen dit at dette kunne bli et raskt og effektivt møte. I tillegg var det noen kommunalt ansatte med i møtet i kraft av sin stilling. De pleier ofte å ha arbeidsdag til klokka 15.30, og følgelig ofte ønske å avslutte møtet til den tid. Du vet rekke eget program og privatliv som henting i barnehage og SFO, lage middag, kjøre på aktiviteter…
Så da jeg hoppet ut av bilen utenfor Rådhuset sa jeg til Gamle Gubben Grå at møtet sikkert kom til å være slutt rundt 15.30. Jeg gjorde han og veldig oppmerksom på at jeg hadde glemt igjen telefonen min hjemme, så han måtte komme og hente meg og ikke vente på at jeg sendte melding eller ringte. Når jeg ikke aner hvor lenge møtene mine varer pleier jeg å sende melding når møtet går mot slutten slik at han kan plukke meg opp.
Møtet var ikke slutt 15.30. Det var ikke slutt 16.00 heller. Først når klokka nærmet seg 16.30 begynte vi å nærme oss siste punkt på agendaen. Da tok vi en debatt på om vi skulle utsette den saken til neste møte eller fortsette de rundt 20-25 minuttene den fort ville ta. Jeg tenkte på Gamle Gubben Grå som ventet utenfor og var ganske tydelig på at jeg mente vi burde avslutte og så sette av bedre tid på neste møte. De fleste støttet meg på det. Det hadde i grunn alt vært oppe til diskusjon i møtet.
Jeg fortet meg ut, og tror jeg var første mann ut døra. Men var det noen bil eller Gamle Gubben Grå der? Niks. Gamle Gubben Grå er ikke så veldig flink til å passe tiden. Når jeg hadde sagt 15.30 kunne han fort kommet 15.40 eller 15.45. Jeg har sikkert brukt timer opp gjennom årene på å vente på han. Kanskje flere døgn hvis jeg summerer all tiden jeg har brukt på å vente i løpet av 34 år. Men nå var klokka 16.30 og kanskje vel så det. Jeg hadde som sagt ikke mobil, men rådhusklokka viste da jeg sjekket den etter en stund litt over 16.30. Det var en time siden jeg sa han skulle være der. Det var litt rart, selv til å være Gamle Gubben Grå.
Rådhusklokka ble 16.45 og den ble 17.00. Ingen Gamle Gubben Grå dukket opp. Til tross for at jeg var rødglødende sint begynte jeg og å fryse. Det er kaldt å stå rett ved elva og vente en halvtime i februar. Spesielt når man forventer å gå fra bil til møterom og har latt vinterjakka bli hjemme. I tillegg begynte jeg å bli urolig. Kunne noe ha skjedd med Gamle Gubben Grå? Han ville jo ikke få gitt meg beskjed siden jeg ikke hadde telefon.
Jeg begynte å speide etter kjente som jeg kunne spørre om å få låne telefonen til og ringe Gubben. Men de fleste hadde forlatt Rådhuset nå som klokka var nærmere 17. I mitt stille sinn kunne jeg og nesten gi Rådmann rett i hans teori om at rådhuset ligger for langt fra sentrum, da det ikke var et yrende folkeliv på fortauet forbi rådhuset heller.
Endelig, litt over klokka 17 så jeg en kjent bil komme kjørende over Kvernbergsund bru og blinke inn foran rådhuset. Lettelse var nok det jeg følte mest, selv om sinnet ikke hadde forlatt meg helt.
Hvilken forklaring Gamle Gubben Grå kom med? Han påstår at han hadde vært der i god tid før 15.30. Sittet lydig og ventet. Klokka ble både 15.30 og 16.00 og ingen kjerring dukket opp. Når klokka nærmet seg 16.30 hadde han konkludert med at jeg sikkert hadde fått sitte på med noen hjem, og så dro han hjem til Drømmehuset. Bevis for at han hadde vært hjemme var at han overrakte meg mobilen min med en gang jeg satte meg inn i bilen. Han regnet vel med at savnet av telefonen var større enn savnet av Gubben. Når jeg ikke så overraskende ikke var hjemme, og heller ikke dukket opp der, ja da kom han jo ned igjen og hentet meg. Hva var det jeg hisset meg opp etter?
Jeg hadde jo ikke latt noen aldre kjøre meg hjem klokka 15 hvis jeg hadde avtalt at Gamle Gubben Grå skulle hente meg 15.30. Logikken til den Gubben er ikke alltid like lett å forstå seg på.
Nå sitter jeg snufsete og småforkjølet under et pledd mens jeg koser meg med tekopp og tastatur. Hvis jeg får lungebetennelse nå så er det Gamle Gubben Grå sin skyld….
Noen av oss står med lua i hånda og tør knapt be om de vi har krav på. Andre klarer å forhandle seg frem til litt mer enn det som for andre føles rimelig. Om det skyldes at en er en dyktig forhandler eller motparten elendig skal jeg ikke ha noen formening om. De fleste som skal forhandle utarbeider krav litt høyere enn der man ønsker å lande. Jeg har en gang opplevd at første tilbud fra motparten var langt høyere enn det vi hadde planer om å be om. Det ble relativt korte forhandlinger, og jeg antar begge parter var fornøyd. Det kan jo være slik i dette tilfellet og.
Vel, nok om det. La oss ta turen til Kode som er et museum i Bergen og til Petter Smart, eller Petter Snare som han egentlig heter.
Museet er nå i en så krevende økonomisk situasjon at alle de ansatte får tilbud om sluttpakke. 16 millioner kroner må kuttes. Kode har i stor grad vært finansiert med overføringer fra Bergen kommune, staten og fylkeskommunen. Altså, det som vi gjerne kallet “dine og mine skattepenger”.
Denne Petter Smart har siden juni 2017 arbeidet som Administrerende Direktør ved Kode. Kontrakten skulle vært en åremålstilling, men ble under forhandlingene til en fast stilling. Lønnen var da på 1,22 millioner kroner og i kontrakten fikk Snare også klippekort på 60 flyreiser med SAS mellom Bergen og Oslo hvor Snare bor sammen med sin ektefellen. Verdien av klippekort den gang var på 104.000 kroner. Så langt har jeg ingen ting å kommentere. En årslønn på 1,22 millioner for å være administrerende direktør er ikke noe å heve på øyebrynene for. At han og fikk fremforhandlet at arbeidsgiver finansierte pendlerreisene hans vel… Jeg har i det minste forståelse for kravet. Hadde jeg vært i en slik forhandlingspossisjon hadde jeg kommet med et krav på 94 flyturer mellom Bergen og Oslo. (Tur/retur hver helg med fratrekk for 5 uker ferie.) Så 60 flyreiser…. Vel, fremdeles rister jeg ikke på hodet.
Nå står det riktignok i kontrakten at Snare ikke har fem ukers ferie som oss andre dødelige, men hele 7 ukers ferie. Nå begynner jeg å bli litt mer betenkt. Hvorfor trengte fyren to “senil-uker”? Han er født i 1969 og var følgelig ikke mer enn 48 år i 2017. Selvsagt er det noen som blir rammet av den fryktede sykdommen tidlig, men burde da bli ansatt som Administrerende Direktør? Det er en stilling med mye ansvar, mye stress og hvor man gjerne bør klare å ta rasjonelle og kloke avgjørelser.
Etter et års tid i oktober 2018 mente partene det var på tide å reforhandle avtalen. De to partene ble enige om følgende tillegg til kontrakten til Snare: å bytte fra klippekort til SAS Travel Pass Unlimited, ubegrenset i Sør-Norge, og alle kostnader forbundet med pendling, inkludert reise til og fra flyplass var noe arbeidsgiver skulle betale. I tillegg får Snare dekket strøm, felleskostnader og kommunal skatt for pendlerboligen han har kjøpt i Bergen.
I mai 2020 var det igjen på tide å reforhandle avtalen for andre gang. Avtalen om godtgjørelser til pendlerreiser og at KODE skal betale felleskostnader, strøm og kommunal skatt for pendlerboligen står der fortsatt. Men i tillegg skal KODE, som jo er finansiert av fellesskapets midler, også betale husleie for leiligheten. De skal altså betale eieren av leiligheten 15.000 kr i måneden for at Administrerende Direktør får lov å disponere leiligheten. I tillegg til alle fellesutfigftene, strømmen og den kommunale eiendomsskatten. Denne summen er i løpet av de fire årene som er gått økt med 7.000 kroner til 22.000 kroner. En relativ stiv prisstigning spør du meg. I følge konsumprisindeks kalkulatoren til SSB burde leieprisen ha økt med rundt 18% på den tiden. Den har økt med nesten 50%, eller 46,67% for å være nøyaktig.
Jeg håper du fikk med deg detaljen om den som eier leiligheten og den som bruker den er samme person. Han får altså 22.000 kr. i måneden i leieinntekter betalt av felleskapets midler for en leilighet han både disponerer og hvor alle tenkelige kostnader allerede er betalt av det samme fellesskapet. Dine og mine skattepenger via firmaet han er satt til å administrere. Det betyr en leieinntekt på 264.000 kroner. I tillegg til fri fly hjem så ofte han vil og kan samt alle utgifter med å komme seg til og fra flyplassen. Og for ikke å glemme en årslønn som var 1.22 millioner i 2017. Skal vi følge konsumprisindeksen har den lønninga økt til over 1,5 millioner i dag.
Nå er altså KODE ute å kjøre økonomisk. De må finne innsparinger på 16.000.000. De ansatte har fått tilbud om sluttpakker. Jeg regner med at denne Petter Smart, som jo er den som har ansvaret for den økonomiske situasjonen, er blant de som kommer til å hoppe på tilbudet om ei feit sluttpakke – og så reise videre for å finne seg nye utfordringer, og nye eventyrlige lønnsavtaler.
Sommer og sol her kommer vi!!! Enkelte dager føler jeg at gleden og forventningene bobler i meg, og at smilet nesten går rundt halve hodet. I dag er en slik dag. For hør da, folkens. Jeg har nettopp avtalt et samarbeid for bloggen, og om rundt to uker så reiser Gamle Gubben Grå og jeg sørover.
Vekk fra snø og is, og om det kanskje ikke er full sommer dit vi skal er det garantert mer sommerstemning enn her. Sjø, strand og hvitmalte sørlandshus. Blir ikke mer sommer enn det.
Gamle Gubben Grå smiler fornøyd han og. Liker tanken på at vi snart skal på tur selv om det kanskje ikke blir den lengste reisen. Av erfaring vet vi at selv en dagstur tettpakket med inntrykk gjør godt lenge.
Følg med, kanskje du og får inspirasjon til å dra av sted.
Vinteren går mot slutten. Når jeg titter ut av vinduet og ser på all snøen som omkranser Drømmehuset skriver jeg det kanskje mest for å overbevise meg selv. Eller et blikk ut kjøkkenvinduet viser meg at snøen har forsvunnet fra gårdsplassen. Den er erstattet av ren is, nærmest en perfekt skøytebane. Usikker på om det gjør meg lysere til sinns. Vel, piggsko bare en skal ut med søpla begynner å bli en vane.
For et par år siden dro Gamle Gubben Grå og Kjerringa for å finne våren en dag når jeg syntes vinteren dro ut og våren lot vente på seg. Jeg har begynt å tenke på at det snart er på tide med en lignende utflukt. En mini-ferie for å kjenne bar mark under støvlene, la piggskoa hvile og se på landskap som ikke er dekket i hvitt. Man kan kalle det mini-ferie selv om det bare blir en dagstur.
Vi drar ikke av gårde i dag. Jeg har et møte i ettermiddag. Jeg tror ikke det blir denne uka heller. Vi er fremdeles i planleggingsstadiet. Selv om denne kjerringa er rimelig impulsiv er det er par ting jeg vil ha på plass. Været er ett av dem. Så yr.no er et viktig planleggingsverktøy. Skal jeg finne våren har jeg ikke lyst til å havne i en snøstorm.
Planlegging er og gøy, bare det ikke blir for fastlåst. Ha mulighetene for å være impulsiv. Gripe de mulighetene som byr seg. Det er slik jeg liker det. Så litt planlegging denne uka. Og så realisere ideen. Ikke en eller annen gang langt der fremme. Men overkommelig snart. Slik at en kan begynne å glede seg.
Så følg med her på bloggen. Plutselig er Gamle Gubben Grå og Kjerringa ute på nye eventyr.
Gå og sett deg! Ordførerens kommando var både høy og tydelig. Han kunne like godt sagt På plass, Sitt, Gi labb eller Rull rundt. Det er et av de groveste eksemplene på hersketeknikk jeg har vært utsatt for på lenge. At jeg som kommunestyrerepresentant blir snakket til som en hund eller et ulydig barn midt under et kommunestyremøte. Og det av selveste ordføreren der han troner på ordførerpodiet med alles øyne , både de i salen og de som fulgte møte via web, rettet mot seg.
Jeg burde ikke ha snudd og gått tilbake til talerstolen da jeg var på vei ned etter å ha fått svar på min interpellasjon. Jeg burde ha satt meg rolig ned og heller bedt om ordet på nytt. Jeg tar selvkritikk for det. I reglementet står det:
Ved behandlingen av interpellasjoner får interpellanten og ordføreren hver ordet i inntil 5 minutter for å fremme interpellasjonen og gi svaret. I tillegg kan interpellanten og ordføreren få ordet inntil 2 ganger, hver gang med taletid på inntil 2 minutter.
Strengt tatt hadde vi vel tatt ordet to ganger hver etter interpellasjon og svar mens jeg sto der. Så da jeg gikk ned fra talerstolen var vel både ordføreren og jeg ferdige med våre to ganger. Det som fikk meg til å snu og gå tilbake på talerstolen var at ordføreren der oppe fra podiet hevdet noe som var direkte feil for å undergrave min argumentasjon. Jeg liker ikke å bli fremstilt som løgner. Kanskje misliker jeg det enda mer enn jeg misliker å bli snakket til som en hund.
Kommentaren da jeg endelig satte meg om at dette var en lite hyggelig interpellasjon og at han håpet den neste ble hyggeligere kunne han og ha spart seg. Tåler han ikke kritikk burde han kanskje ikke tatt på seg vervet som ordfører.
Nei jeg er ikke ei hårsår kjerring som overreagerer på en sleivete kommentar. Det tyder alle tilbakemeldingene jeg har fått i etterkant både fra andre i salen og folk som så møtet på web.
Egentlig tåler jeg et tøft debattmiljø godt. Jeg har vært med en stund og har blitt hardhuda. Men det satt andre og langt mindre erfarne politikere i den salen. Representanter som kanskje vil tenke seg om både en og to ganger før de entrer talerstolen. I det minste hvis de stiller seg kritisk til ordførerens eller hans parti sine synspunkt. Er det slik vi vil ha det? Er det demokrati hvis motstemmer trues til taushet?
Det var ikke bare jeg som fikk unngjelde for at ordføreren muligens hadde en dårlig dag på torsdag. Så mange overtramp var det at tre representanter fra ulike partier var oppe på talerstolen og påpekte ordførers oppførsel. En av de drev direkte høytlesning av reglementet. Et reglement en så erfaren politiker som det ordføreren er for lengst burde ha lært seg.
Hersketeknikke biter ikke på meg. Jeg tviler på at ordføreren noen gang vil oppleve meg som en hengiven og logrende hund. Jeg kommer fremdeles til å gneldre når det er noe jeg reagerer på. Kanskje glefse litt når det trengs. Jeg møter gjerne Runar, ordføreren vår, til en frisk debatt ved kaffemaskin eller på torget. Men i kommunestyresalen under møtet håper jeg vi kan vise hverandre den respekt et slikt møte og rollene våre fortjener.
Sitter her med tekopp og tastatur og ser at dagen sakte våkner til liv. Håper jeg skal gjøre det samme. Våkne til liv, mener jeg. Akkurat nå er jeg bare sliten. Har sovet dårlig i natt. Kroppen og jeg har ikke vært helt på lag. Når jeg ikke får sove er det utrolig mange tanker som surrer i hodet. Søvnen blir ikke lettere å finne av den grunn, og i de mørke nattetimene er det gjerne krisemaksimering det går i. Er ikke akkurat løsningsorientert på den tiden av døgnet.
Nå klager jeg igjen. Jeg liker ikke folk som klager hele tiden. Dessuten er det mange som har det verre enn meg. Mine problemer er ubetydelige i forhold til de som er alvorlig syke. En litt sliten kjerring-kropp er ikke stort å gnåle om. Jeg lever jo greit med den.
I dag blir det å lade kroppen. Det føler jeg på hele meg. Ta igjen litt søvn. Hvile vonde kroppsdeler. Være i min egen boble. Overlate alt som måtte komme av utfordringer til noen andre. Tror jeg finner pelspledd og sofa og starter med en liten dupp.
Sånn opp gjennom årene har jeg ikke latt meg engasjere stort av alle krigene og konfliktene i Midtøsten. Krig er forferdelig. Det går alltid mest ut over sivile, uskyldige mennesker. Det har alltid vært min tilnærming til Irak/Iran, Libanon, Syria og ikke minst Israel/ Palestina/Gaza. Konfliktene har en komplisert historie som går både flere ti-år, hundre-år og noen ganger et par tusen år tilbake i tid. Det var jo strid mellom israelittene og egypterne allerede på Moses sin tid.
Men denne høsten har jeg satt meg mer inn i konflikten mellom Israel og Palestina. Det folkemordet som skjer på Gaza og Vestbredden må ta slutt, NÅ!!! Jeg blåser i om det var Hamas som startet. De 1200 dødsfallene er hevnet nå, med renter og renters rente. Konflikten kommer ikke til å bli noe mindre av at flere blir drept.
På torsdag holdt jeg en interpellasjon på kommunestyremøte.
Ordfører Rødt ønsker å gripe tak i engasjementet fra politikerne på møtet hos Palestinakomiteen Ringerike 6.september i år, der et stort flertall viste stor lyst til å lære mer om Palestina. Etter dette møtet har situasjonen i Gaza spesielt og også på Vestbredden blitt verre enn man kunne tenke seg til i de verste mareritt. Gazakrigen viser en brutalitet og tap av sivile menneskeliv som mangler sidestykke. Rødt har vært i kontakt med Palestinakomiteen og Den Palestinsk-Norske Forening som gjerne vil lage et opplegg for kommunestyret der historien blir presentert. Samt at det vil være et møte med en eller flere av de 150 palestinerne som bor på Ringerike og som gjennom en årrekke har bidratt i lokalsamfunnet vårt. Endelig opplegg er ikke spikret per nå. Det vil utvikles dersom dette er ønskelig fra kommunens side. Vil ordføreren ta initiativ til et slikt fag/temamøte for kommunestyret der man kan øke kunnskap og forståelse om et vanskelig tema.
Jeg ba altså om at Palestina komiteen og Den Palestinsk Norske forening skulle få komme i forkant av et kommunestyremøte å informere, slik mange andre aktører har vært og informert. Det var selvsagt i samråd med folk i Palestina komiteen at denne interpellasjonen var skrevet.
Jeg var spent på Ordførerens svar. Ville han la de få lov å komme? Jeg tvilte. Det tror jeg de som hjalp meg å skrive interpellasjonen gjorde og. Han er fra Høyre, og ønsker nok ikke å tone noe som kan minne om side i en slik sak.
Svaret var, som ventet, nei. Det er litt langt og litt sånt tungt politikersvar fordi dette er et formelt svar, så jeg gjengir det ikke her. Det gikk ut på at han hadde stor forståelse for Palestinernes situasjon. Følte med de og var enig i at det som skjer på Vestbredden og i Gaza er forferdelig. Nevnte og som seg hør og bør at det og er grusomt med tapene på israelitisk side. Noe jeg ikke er uenig i. At mennesker blir drept i krig er like grusomt uansett hvilken etnisitet de har.
Så til mitt spørsmål om Palestinakomiteen og Den Palestinsk Norske forening kunne få komme og gi informasjon til kommunestyret. Der var svaret nei. Han anbefalte de i stedet å arrangere et åpent møte og invitere kommunestyrets medlemmer. Så kunne de som ønsket informasjon komme.
Svaret mitt på hans svar ble da som følger:
Takk for svar ordfører. – Svaret ditt overrasker meg. Det møtet Ordfører i sitt svar etterlyser var i går. Hvor var du? Det var et åpent møte med foredrag fra Odd Karsten Tveit i november. Hvor var du? Det har vært tre markeringer på torget siden 7.10. Hvor var du? Palestinakomiteen og Den Palestinsk Norske forening har erfart at kun et fåtall av kommunestyrerepresentantene møter opp på slike møter når det ikke er valgkamp. Det er derfor de ønsker å komme hit. Jeg merker meg den forskjellsbehandling som her blir begått, fordi det er andre interessegrupper som har fått kommet og informert kommunestyret om saker de brenner for. DNT var her før møtet i dag. Vikingskipet, Lederen av Buskerud Bondelag, Generasjon M, Hafslund Magnora Sol A/S, USN, NorseAid og Buskerudmuseet, har alle vært her de siste årene. Noen opp til flere ganger. Men altså ikke Den Palesinsk-norske forening og Palestinakomiteen. Det synes jeg er trist.
Svaret fra Ordføreren på mitt svar var at jeg ikke hadde noe med å spørre om hva han brukte fritida si på. Jeg synes også det er et trist svar som egentlig ikke er en ordfører verdig. Men reglene er slik at etter at jeg har kommet med mitt svar og han har fått svare på det er det på tide og gå ned og sette seg igjen. Kanskje fortsetter debatten med at noen andre ønsker å ta ordet til saken. Hvis ingen ønsker å ta ordet går vi videre på sakslista.
