Jeg steg fra en 51. plass i går til en 49. plass i dag. Det går endelig den rette veien. Men 519 sidevisninger…. Her må man finne på noe.
Heldigvis er det Kokkejævel som er på topp. Han er jo god til å lage overskrifter som gir sidevisninger. Det er ikke for ingenting at jeg kaller han Klickbitenes Konge. Og Kokkejævel, det er ment som et komplement. For det er vel det toppblogging dreier seg om, å få flest mulig sidevisninger? .
Selvsagt må man ha et budskap i tillegg til en god overskrift for å holde på leserne og få de til å komme tilbake dag etter dag. Man forblir ikke på toppen uke etter uke, måned etter måned uten et innhold som selger.
Vel, Kokkejævels overskrift i går var “Tvillinger?!”. Jeg kunne selvsagt ikke kopiere den. Jeg mener, mulig noen av dere er litt trøtte en søndag morgen. Men å få dere til å tro at denne kjerringa som for lengst har passert middagshøyden skulle vente tvillinger, ville nok bli i drøyeste laget. Og til dere som lurer, Kokkejævel venter ikke tvillinger. Men der var overskriften mer sansynlig, i og med at han venter barn.
Så overskriften min ble “Barnebarn?!?”
Og de mest oppvakte av dere forstår nok at jeg, så vidt jeg vet, ikke venter barnebarn.
Men kanskje overskriften gir meg noen sidevisninger og bringer meg oppover på bloggtopplista?!?
For meg er klær noe man bruker fordi de har en funksjon. Man skal holde seg varm og tørr. Mote og slikt dill har jeg aldri hatt sansen for. Heller ikke da jeg var ung.
Og hva hadde det hjulpet om jeg hadde sterke meninger om hva jeg ville gå kledd i som ung? Det var to sterke kvinner i min oppvekst. Mammi og Tante Astrid. De kjøpte klærne mine fra jeg ble født og til jeg begynte i læra og jeg begynte å tjene egne penger. Ikke det at de slutta å kjøpe klær til meg av den grunn. Tante Astrid kjøpte flanelsskjorter, pysjamaser og Dovre underbukser til meg helt til hun døde i 2009. Fremdeles har jeg skapet fullt av hennes kleskjøp og behøver sikkert ikke kjøpe flanelsskjorter eller pysjamas resten av livet.
Tante Astrid kjøpte flanelsskjorte i julegave hver jul, og gjerne en flanelsspysj. Til fødselsdagen min i mai fikk jeg hvit penskjorte og en pysj i tynn bomull til sommerbruk. Den var lyseblå. Hvert år fra jeg var 10 til jeg 46. Det blir en del lyseblå pysjamaser og hvite penskjorter.
Mammi hadde en annen stil. Hun kjøpte fargerike skjorter, og gensere. Gensere i marine blått eller pastell. Hun mente det var så stilig med en genser sånn lett knytt over skuldrene over en pen skjorte. Du vet sånn typisk pappa-gutt loock fra Oslo beste vest.
Nå vokste jeg riktignok opp i Ullevål Hageby som også den gang i høyeste grad var en del av Oslo beste vest. Det var lenge før journalister og kulturprofiler begynte å kjøpe seg inn i den idylliske hagebyen i engelsk landstil. Ullevål Haveby var og er et fantastisk flott område og et fint sted å vokse opp. Men jeg har aldri identifisert meg med de sossene som kom fra Oslo Vest. Min barndom og oppvekst var langt fra oppveksten til en pappa-gutt på Oslo beste vest.
Genserne og de fargerike skjortene Mammi kjøpte har ligget som hyllevarmere i skapet i alle år. Eller helt til kjerringa og Datteren kastet en god del av dem en stormfull høstkveld i 2006. Høststormen satte muligens ikke inn før jeg kom hjem og fant ut at Kjerting-spetakkelet og Datteren hadde plyndra klesskapet mitt for klær nok til å fylle tre – fire svarte søppelsekker. Og at de to bandarlogene var dratt avgårde med klærne mine i retning av nabokommunens Fretexbokser i ikke alt før god tid før jeg kom hjem fra en lang og strevsom arbeidsdag. Ja, det blåste friskt da kjerringa kom hjem den kvelden.
Når jeg så var blitt såkalt voksen kom kjerringa inn i livet mitt. Og det tok ikke lang tid før også hun begynte å ha en mening om hva jeg burde ha på meg. Eller aller helst hva jeg ikke burde ha på meg. Hun likte heldigvis heller ikke de fargerike skjortene. Men hun likte heller ikke flanellskjortene. Hva hun mente om gensere knytt henslengt over skuldre er jeg usikker på. Jeg tror hun synes jeg er snål som ikke liker gensere. Men jeg tror hun ville tredd de på meg, ikke knyttet de rundt skuldrene.
Hun har heller ikke sansen for pysjamaser. “Hva er vitsen med at du skal bruke tiden på å ta på deg pysjamas når jeg likevel kommer til å flerre den av deg om få minutter?” pleide hun oppgitt å spørre da vi var unge. Jeg får ikke det spørsmålet så ofte lenger, men kjerringa sover fremdeles kliss naken så jeg regner med at hun ikke har endret syn på det med pysj.
Hvis dere ser på det bildet øverst i innlegget ser dere meg md en utrolig behagelig arbeidsbukse. Nei, ikke på det bildet hvor jeg står på balkongen på et rosa hus. Det er hentet fra Provence, og jeg har på meg pysj. Nei, jeg snakker om bildet helt øverst. Der jeg sitter og leser. Kjerringa ser nesten rødt når hun ser de buksene med mindre jeg driver å kapper ved eller noe annet sånt ordentlig arbeid. Det, og en militærgrønn ytterjakke og en ditto caps. Hun kaller det uteligger-stilen min.
Vel, hu ser ikke alltid ut som hun kommer fra et fransk motehus kjerringa heller. Men det holder jeg klokelig kjeft om. Ellers ville hun vel sporenstreks dratt til byen og handla en hel haug med nye klær. Den kjerringa har klær nok, hvis hun bare gadd å ta en tur innom vaskerommet og sette på en vaskemaskin eller tre.
For en del år siden kom kjerringa hjem fra en handletur og hadde kjøpt et helt nytt antrekk til meg. Og selvsagt ble jeg kommandert til å prøve klærne med en gang hun kom inn døra. Det var ei olabukse. I og for seg grei nok. Jeg var veldig glad i olabukser da jeg var yngre. Husker jeg kjøpte meg en Levis 507 for en av mine aller første lønningene mine da jeg var lærling. Det var nydelig å ta på seg ei ordentlig olabukse, og ikke de “ser-nesten-ut-som-olabukse” i terylene som Tante Astrid hadde kjøpt til meg. Hvilke andre unge gutter enn meg og broren min gikk i terylene bukser på 1980-tallet?
Vel kjerringa hadde altså kjøpt olabukse til meg. Ei lyseblå skjorte i litt tykt bomullsstoff,. ikke sånn strykefri kunstmateriell som blir svett og klamt innen du rekker å ta på deg dressjakka. Ja, og så hadde hun selvsagt kjøpt dressjakke, eller blazer fra Jean Paul som det vel heter.
Jeg var ikke blid, men dro nå på meg klærne slik kjerringa befalte. Da jeg kom til blazeren kastet jeg et irritert blikk i speilet i gangen. Og så rettet jeg meg opp i ryggen og ble overraskende stående å se på mannen i speilet. Det var en utrolig stilig kar som sto der i speilet og møtte blikket mitt.
Klær skaper folk. Og i dette tilfellet hadde kjerringa skapt en fin, litt eldre herre av han som i følge kjerringa som regel gikk kledd som en uteligger.
I dag måtte jeg være med kjerringa på shopping. Jeg har snart bursdag, fyller 57 år, og kjerringa hadde bestemt seg for å kjøpe ny hverdagsjakke til meg. Hun har innsett at selv om den blazeren fra Jean Paul er fin nok, er det ikke den jeg slenger på meg hvis jeg skal en tur på Kiwi eller en tur til byen og kjerringa ikke er med eller orker å ta krangelen. Da er det svart arbeidsbukse, militærgrønn jakke med mange store lommer og en caps i samme farge. Jeg er usikker på hva kjerringa misliker mest. Capsen eller jakka. Jakka har og sett sine bedre dager, og har begynt å bli litt småfrynsete på ermene. Men den dekker da fremdeles den funksjonen den har. Den holder meg varm og tørr.
Vel, nå skulle jeg få ny jakke, enten jeg ville eller ikke. Men til forandring fra sist, og til forandring fra de gangene Mammi og Tante Astrid kjøpte klær til meg skulle jeg få være med, og forhåpentligvis ha et ord med i laget.
Vi var innom en del butikker uten at vi fant noen jakke som falt i smak hos oss begge. Jeg fant ei militærgrønn jakke med mange lommer på kappahl, relativt lik den jeg har, men det sa kjerringa blankt NEI til. Jeg prøvde ei skinnjakke på en annen butikk. Den var i flott mykt skinn, og kjerringa sa jeg var kjempefin i den. Men det var noe galt med lommene. Jeg trodde bilnøkkelen og lighteren kanskje kunne falle ut i et tenkt tilfelle. Det var ikke noen knapper eller glidelåser på stikklommene, og Tante Astrid og Mammi har alltid belært meg at det må det være så jeg ikke mister nøklene mine.
Kjerringa fikk litt nok når jeg hang skinnjakka jeg visstnok var stilig i pent tilbake på stativet med henvisning til Tante Astrids befalinger om glidelåser og nøkler. Hun måtte ha en kaffe-latte og roe seg ned på – og en iskrem! Så da ble det kafe besøk. Kjerringa argumenterte med at jeg muligens heller trengte håndveske enn ei jakke med hundre lommer for alt jeg mente jeg måtte ha med meg til enhver tid.
På kafeen traff vi på et vennepar som satte seg ved nabobordet. Viktig å huske på å holde forsvarlig avstand. Det å få skravla litt med venneparet gjorde kjerringa og meg litt roligere, og vi kunne fortsette leitinga etter ny jakke.
Til slutt fant vi og ei jakke vi kunne enes om på Match. Den var mørkeblå, hadde nok lommer, men ikke så mange at kjerringa fikk hetta. Og enda bedre, på Match og i herreavdelingen hadde de ei lita veske fra Jean Paul. Kjekk sak med plass til lommebok, nøkler, røyk og lighter. Kjerringa så ut som om hun hadde ramla ned fra månen da jeg roste den veska mens ekspeditøren tok med jakka bort til kassa. Hun hadde nok aldri trodd hun skulle se gubben sin med håndveske! Men kjerringa skjønte at jeg mente at den var kjekk, og uten å si noe humoristisk om knekk i håndleddet eller andre morsomheter gikk hun bort og plukket med seg en veske og. Hu er grei sånn, kjerringa.
Dere ønsker dere sikkert et bilde av meg, Gamle Gubben Grå i den nye jakka – og med skulderveska. Men det bildet har kjerringa ikke klart å få tatt. Så det får bli en annen gang. Kjenner jeg hu rett kommer hun til å være ute med mobilen og knipse i vei første gangen hun ser meg ute å gå med ny jakke.
Jeg raser nedover lista og er nå på en 51. plass. Det er det jeg sier, rabattkoder på Nelly er ikke noen nyhet lenger. Isabell har og ramla ned fra førsteplassen. Den har blitt erobret av Småbarnsforeldre.
Småbarnsforeldre hadde et innlegg på torsdag der hun tar opp meldinger hun får fra leserne sine om alt hun gjør feil som mamma. Hun ammer for mye, eller for lite. Har på barnet for mye eller for lite klær. Er for lite ute med babyen .Ja, du skjønnersikkert tegninga. Mammapolitiet på sitt verste.
Gårsdagens innlegg er en oppfølger av det innlegget hvor hun takker for alle positive tilbakemeldinger hun fikk på det første innlegget.
Jeg har lest begge innleggene. Min første tanke etter å ha lest det første innlegget er at slike kommentarer er noe man må regne med å få når man deler småbarnslivet på sosiale medier i den graden Småbarnsforeldre gjør.
Men så måtte jeg irettesette meg selv. For selv om man ser noen som gjør noe annerledes enn det du ville ha gjort det, er det jo ikke nødvendig å kommentere. Og hvis du ønsker å gi en konstruktiv tilbakemelding, så er det jo forskjellige måter å gjøre det på. Forskjellige måter å ordlegge seg på. Det er noe av det hun tar opp i det andre innlegget.
Hun skriver om hvor fint det er å våkne til en innboks som er full av kjærlighet og støttende heiarop. At det ga en fantastisk start på dagen etter en dårlig natt. Det kan fort være en dårlig natt når man er småbarnsmor til 7. Jeg kan se den. Det må jo være flott da å våkne til et hav av kjærlighet.
For vi kan hvis vi vill. Og jeg er enig med Småbarnsforeldre, vi bør bli flinkere til å gi hverandre positive tilbakemeldinger. En klapp på skulderen, Si oppmuntrende og gode ord til hverandre. Det kan gjøre en forskjell, ikke bare til småbarnsforeldre, men til alle. Og har du ikke noe positivt å si, er det da nødvendig å legge igjen en kommentar?
Jeg leser en del blogger. Noen ganger tenker jeg “Herregud! Er det mulig?!?” Noen ganger slutter jeg å lese fordi det jeg leser irriterer meg, eller jeg mener bloggeren er helt fjern. MEN det er sjelden jeg leger igjen en belærende kommentar.
Mulig kaster jeg rundt meg med stein mens jeg sitter midt i drivhuset nå. For konseptet for denne bloggen er jo å kommentere andre bloggere, og ikke alltid på en positiv måte. Jeg vet jo at minst en av toppbloggerne ser på bloggen min som sjikane og trakassering, mobbing.
Og jeg tenker litt slik at hvis man selv har valgt å stikke seg frem, gjøre seg synlig slik bloggere gjør, så har man valgt å bli en som mottar kommentarer.
Men det er forskjell på å bry seg med og å bry seg om. Og jeg bryr meg om de fleste av toppbloggerne jeg har lest jevnlig.
Tilbake til Mammapolitiet, eller “Hvordan-leve-livet-ditt-riktig politiet” og de er det mange av.
La oss alle tenke på at det er ikke noen fasit på hvordan livet skal leves eller hvordan man skal være den perfekte Mamma. La oss gi hverandre en klapp på skulderen og si “Du gjør det bra” i stedet for å pirke og kritisere.
Kjøteren gneldrer, Gamle Gubben Grå er døv for slikt, oppslukt av mobilen, Jeg kjenner hodepinen komme. Klarer ikke å konsentrere meg om positiv tenking og positive tilbakemeldinger.
Har lyst til å brøle og være ei sint, kjeftesmelle av ei kjerring. Så jeg slutter dette innlegget nå.
Hei Babes! Jeg har ikke nett-shoppet noen verdens ting på veldig lenge. Jeg er ikke på bloggtoppen. Jeg er på 46. plass. ramla to plasser nedover på lista bare det siste døgnet. Og 25% på Nelly? Er det ikke det bestandig?
Sitter i likhet med Isabell Raad, jadet er hun som er på bloggtoppen. Det pleier å være det når det er snakk om rabattkoder på Nelly. Altså i likhet med Isabell sitter jeg og en del foran PCn i disse koronatider. Jeg godkjenner turnuser som blir endret frem og tilbake på tre dagers varsel. Jeg har skype-møter flere ganger om dagen, teamsmøter, chatter og noen møter på … husker ikke hva alt heter…
Ja og så er jeg en del på sosiale medier innimellom, men å gå bananas med nettshopping har jeg ikke gjort. Jeg har ikke så mye dødtid. Jeg kjeder meg ikke, men jeg kjeder meg aldri. Og ikke klikk dere inn på Isabell Raad for å få noen rabattkode. Den går ut før jeg er ferdig med å skrive dette innlegget. Det kommer sikkert en ny kode snart.
I dag er det 1. mai. Hadde verden vært normal hadde jeg alt vært en tur ute, hørt en tale ved bautaen i Nordre Park, hilst på folk og gratulert med dagen. Kanskje vært på 1. Mai frokost. Jeg hadde hatt på litt pene klær og det hadde vært en dag fullspekket med ting jeg skulle få med meg. Gratulerer med dagen… En tur i kjerka – kirken og Tid for tog…er innlegg fra 1. mai feiringa mi i fjor. Men i år blir det feiring over nett. Og da kunne jeg godt tenke meg å slenge rundt i klær som på montasjen over.
Jeg har ramla ned til n 44. plass. Frieri på blogg er ikke så interessant å lese om. Eller for å være litt mer nøyaktig, andres frierier er ikke så interessant å lese om på blogg. Kokkejævel er jo fremdeles på topp. Men i går skrev han ikke om frieri. Han skrev om et tema som opptar også meg. Han skrev om byråkrater og deres bestemmelser som ikke har noen som helst rot i sunn fornuft.
Kokkejævel eier bedriften Fy Fader, som i følge han selv er universets største salat- og snackbar.
Altså et konsept hvor kunden kan gå å forsyne seg fra bakker med grønnsaker og varmt tilbehør. Jeg synes det høres litt spennende ut. Kommer jeg til Alt noen gang vil jeg garantert teste ut konseptet.
Men nå er det Corona-tider! Nå er det selvsagt ikke lov med en mengde bakker hvor folk kan gå rundt å forsyne seg selv med mat. Buffet-servering er forbudt. Greit nok. Jeg skal ikke skjelle ut byråkratene for det. Virusbefengte folk kan jo gå rundt og spre smitte fra matfat til matfat – sånn i teorien. Byråkrater er mest opptatt av teorier.
Men så kommer vi til det som ikke henger på greip.
For hvis Kokkejævel byttet ut cherry-tomater med identisk like store og like røde tyggegummikuler, byttet ut tunfisk med skumkrokodiller, skiftet ut tomatsild (hvis han har det i denne baren sin) med røde sild laget av søt gele..
Kort sagt hvis han hadde byttet ut mat med godteri, da kunne han hatt forretningen oppe og tjent penger som gras. Henger det på greip?
Jeg har steget i gradene igjen og er nå på en 43. plass.!! Du vet kjerringer og antrekksblogg det gir klikk, selv om kjerringa lå rett ut etter pelspleddet på sofaen etter endt arbeidsdag i går ettermiddag.
Kokkejævel er tilbake på bloggtoppen. Selvsagt er han det. Han fridde til Kjærest på bloggen – igjen – i går. Det er vel et halvt års tid siden sist.
Hun svarte ja – igjen. Denne gangen med en tekstmelding.
Jeg vet ikke jeg, men er det bare jeg som ikke synes det er så veldig romantisk? Ja, å fri i et blogginnlegg mener jeg. Det gjør jo at “halve Norge” vet om frieriet før du selv våkner opp og finner ut at du har blitt fridd til. Jeg vet at jeg hadde de samme tankene sist Kokkejævel var ute på frierier. Det innlegget kan du lese her. Størst av alt er kjærligheten .
Kokkejævel sto og fylte opp fiskedisken nede på jobben da meldingen fra Kjærest tikket inn på mobilen. “Husk å kjøpe med kneippbrød og Farris, og forresten svarer jeg Ja på det der frieriet. Men det gjorde jeg da allerede i oktober..” Det var kanskje ikke helt sånn – men kunne ha vært.
En av mine ekser slo opp mens han fylte fiskedisken på sin arbeidsplass. Vi hadde en liten meningsutveksling der nede i en matbutikk i Thereses gate en gang i forrige årtusen. Dusten hadde gjort noe så utilgivelig som å prioritere jobb foran meg litt vel mye. Når også sosialt samvær med arbeidskollegaer ble prioritert foran det å henge med meg og mine studentvenner, var jeg i grunn en ufyselig drittunge da jeg oppsøkte han på arbeidsplassen hans for å sette skapet på plass.
Vel, skapet ble satt på plass en gang for alle der nede ved frysedisken. For mens jeg sto med tårene i øynene og freste av sinne, stablet han rolig pakker med fiskepinner og torskefilet i frysedisken og fortalte sin store kjærlighet at nå var det nok. Nå hadde jeg gått for langt, blitt for kravstor og nå, nå var det faktisk slutt.
Gråtende og med knust hjerte forlot jeg frysedisken, fiskegrateng, fiskepinner og etterlot en person jeg var utrolig glad i i et av sine mest pinlige øyeblikk. Tenk en kjærestekrangel med ei ildsprutende, ung og dum kjerring. En krangel som ender med at fyren slår opp med kjæresten der og da. Slår opo midt i arbeidstida med kollegaer, sjef og kunder som ufrivillig publikum.
Hvis du leser denne bloggen, unnskyld ! Den oppførselen min den gang har faktisk plaget meg en del.
Ut fra Kokkejævel sitt innlegg kan man tolke at det ikke alltid går fredelig for seg mellom han og Kjærest heller. Noe som i følge Kokkejævel skyldes at Kjærest er gravid og hormonell. Et godt tips Kokkejævel, si aldri til en ildsprutende kvinne at hun er hormonell. Det pleier ikke å roe ned illsinte kvinnfolk.
Lykke til med bryllupsplanlegging, Kokkejævel og Kjærest! Størst av alt er kjærligheten!
Isabell Raad er øverst på bloggtopplista i dag. Hun har et innlegg hvor hun deler sitt mest etterspurte antrekk, selvsagt med linker, navn på forhandlere og alt det der. Jeg har fortsatt nedturen min. Er på 37. plass i dag, forståelig nok. Hvem gidder lese om TV-serierberedskap og tur til Dronningens utsikt når man i stedet kan klikke seg inn og se x-antallbilder av Isabell i det samme antrekket?
Jeg kunne selvsagt dratt med meg Gamle Gubben Grå ut på foto-tur og vist frem mitt mest etterspurte skjørt, Jeg har ett, nei to skjørt tror jeg. Det ene er svart og ganske rett, strikk i livet og mest sannsynlig kjøpt på Lindex . Det er en del år siden. Det andre er rødt, litt sånn utsvingt i fasongen nederst, strammere lengre opp. Det ble kjøpt på Wilhelmine i Hønefoss til et julebord for utrolig mange år siden. Wilhelmine i Hønefoss er for lengst lagt ned. Men jeg må på jobb, og har ikke tid til noe fotografering før det lir mot kveld. Forresten er jeg usikker på hvor interessert dere er i å se bilder av to gamle skjørt. (Selv om de sitter på ei fantastisk kjerring.)
Min mest etterspurte brukte blazer erdenne røde her. Den er kjøpt på Zizzi. Og hvis dere kan holde på en hemmelighet så har jeg tre stykker av den….Har liksom blitt varemerket til Røde Brit.,så da det var salg nå når Zizzi ble lagt ned så sikret jeg meg litt flere. (Hva er det med meg og stormote butikker, de leggs jo ned når jeg handler der…)
Min mest ettertraktede body skal jeg skåne dere for. Jeg eier selvsagt ingen body, og hadde jeg hatt en så hadde den ikke vært ettertraktet men heller svært ettersittende. Det er vel i grunn vitsen med en body….. Men, vel –Det virker ikke like ettertraktende i størrelse 52.
Den veska jeg bruker for tiden er denne. Slitt og gammel. Men da vi gikk gjennom tingene etter Mamma dukket denne håndveska opp. Vi hadde ikke hjerte til å kaste den. Mamma brukte den som håndveska si i en årrekke Mer om håndveska kan du lese i dette innlegget her., Ei gammel skinnveske…..Den er sikkert ikke ettertraktet, men den i det minste ei veske jeg setter utrolig pris på og har som min hverdagsveske. Det lukter fremdeles Mamma av den(Kanskje fordi det ligger en liten parfymeampulle i glidelåslomma nede i veska.)
Det er sjelden jeg går med ørepynt nå. Men før elsket jeg alt som dingler veldig. Langeøredobber, kanskje ikke så prangende annet enn til party, men da kunne det være relativt høy bling-faktor.
Sneakers er ikke det sjokolade?
Vel mine yndlingssko er for tiden mine gule pyttpytt støvler.
Jeg har nok aldri noensinne fått SÅ veldig mange spørsmål om et antrekk som jeg har fått om disse støvlene.. Det er skikkelig hyggelig, for fy søren som jeg elsket disse støvlene selv! Classy, fin og de gjør meg glad Dm-en min på så here you go babes!! <3
I kveld tok Charlie Chihuahua og jeg en kveldstur til Dronningens utsikt. Det høres og ser muligens mer imponerende ut enn det er. Men klokka var over 20 før jeg fikk lokket med meg Charlie ut på tur. Det var vått og rått ute, og det liker ikke Charlie så veldig godt. I det minste ikke før han får kommet seg ut. Dørstokkmila kan innimellom være litt vel lang for en Chihuahua som har en fortid som veske-hund.
Vi kjørte til Kleivstua og gikk veien bort til der stia tar av ned til Dronningens utsikt. Og så stia ned til utsiktspunktet. Jeg hadde håp om å få til noen fine tåke-bilder. Og siden klokka var rundt halv ni før vi var på Kleivstua var jeg redd det ville bli kvelden og mørkt før jeg kom tilbake til bilen hvis jeg tok turen opp til Kongens utsikt. Jeg har gått den stien i mørke en gang før, og det er ikke så moro for ei som liksom har det med å ramle i tide og utide.
Gamle Gubben grå måtte holde seg hjemme fordi jeg hadde en langpanne med former med Crema Catalana som stod å godgjorde seg i steikeovnen, Noen måtte jo passe på de og ta de ut av ovnen når de var ferdig stivnet. Så siden jeg bare hadde med meg Charlie, var det best å ikke drive med noe som kunne utvikle seg til å bli risiko-sport.
Det var liksom feil kveld å nyte utsikten, for alt jeg så var et tåkehav, men jeg synes bildet over ga en litt trolsk stemning. Og så var det godt med en tur ut og lufte hodet litt. Har ikke vært så flink til turgåing i det siste.
For de som luer på hvilken dronning dette er utsikten til kan jeg fortelle at utsikten skal ha navn etter dronning Desideria (Desiree) Hun levde fra 1777-1860 og var gift med Karl 3. Johan som var svensk-norsk konge fra 1818. Dronning Desideria var på Ringerike i 1825, og etter dette besøket skal utsikten ha fått sitt navn. Dronning Desideria var for øvrig fransk og skal i sine yngre dager ha vært forlovet med selveste Napoleon.
Mannen hennes, Kong Karl 3. Johan fikk det med tiden mer kjente utsiktspunktet Kongens utsikt syd vest for Kleivstua oppkalt etter seg i 1832.
Området rundt Kleivstua og Dronningens utsikt var et populært turistmål på 1800 tallet.
I 1826 var engelskmannen Edward Price på fottur over Krokskogen. Han skrev og laget skisser under turen, og en tegning fra Dronning utsikt viser at området ved utsikten var snauhogd. Nå er det relativt gjengrodd, men man ser ned til bygda og Tyrifjorden.
På 1800-tallet var det mange jegere fra Oslo so jaktet på Krokskogen. En av dem var Bernhard Herre som levde fra 1812 -1849. Han skrev om sine opplevelser som jeger i boka “En jægers Erindringer” som ble gitt ut i 1850, året etter at han døde. Boka inneholder fine naturskildringer, og Herre beskriver her jakten på en majestetisk ørn i nærheten av Dronningens utsikt. Jeg så ingen ørn i kveld, men det var nok av sangfugler som priste våren til tross for det litt triste været.
Sommeren 1850 reiste dikteren Johan Sebastian Welhaven over Krokskogen. I boka “Vasdrag og skovmarker” forteller han om turen. Fra Dronningens utsikt priser Welhaven utsikten:
“Hvor dog synet af den dyrkede Engs Vidde og skjøntformede, rigtvexlende Grunde er saa meget tiltalende, har Landskabets fjerne Skovbrem under de blaanende Bjerge vinket til mig, og atter fremkaldt indtrykket af de tæt bevoxede Moer og duftende Granalleer, der lede frem til Kleven”.
I 1851 var rundt 600 deltakere på et nordisk studentmøte i Kristiania på tur til fots over Krokskogen. Været var grått og disig med en del regn. På en liten slette ved Dronningens utsikt var det satt opp telt der studentene fikk smørbrød og øl forteller historien.
Jørgen Moe var blant studentene, og han hadde skrevet diktet “På Kleven” for anledningen. Christiania sangforening, som også var med på turen, stilte seg opp på Dronningens utsikt og sang blant annet Jørgen Moes dikt. Før tilbaketuren dagen etter fikk de 600 studentene servert frokost i teltene ved utsikten.
Som dere skjønner har Charlie og jeg hatt en tur med historisk sus i regnværet i kveld. En trøtt og våt hund kryper godt sammen i sofaen. Snart skal vi begge gå til sengs.
Jeg skal vokte meg vel for å kalle justis- og beredskapsministeren for en løgner,. Men når Meland sier at vi aldri har hatt bedre beredskap enn vi har nå tenker jeg; Kan det virkelig stemme?
Beredskap betyr i utgangspunktet å være beredt. Som mangeårig speider og speiderleder forsøkte jeg etter beste evne å leve opp til speidernes valgspråk “Alltid beredt!”‘, og jeg har ofte reflektert over hva det å være beredt egentlig betyr.
Å være beredt som nasjon betyr å være forberedt på en krisesituasjon. Det vil si å håndtere situasjonen og redusere skadevirkninger som skade på eller tap av verdier eller menneskeliv.. Jeg vet ikke jeg, men jeg synes de siste ukene har vist oss at vi langt fra var beredt. Hvis Meland skal ha sine ord i behold har vi alltid vært like lite beredt eller enda mindre beredt. Stemmer virkelig det?
Ta medisiner, slike medisiner mange av oss trenger. Slik som diabetesmedisinene mine. Før kunne jeg hente ut en del pakker på en gang, men det får jeg ikke lov til nå under pandemien. Folk får ikke hamstre i fare for at vi skal gå tomt for livsviktige medisiner. Jeg kan forstå redselen. Vi var tomme for de medisinene i august i fjor. Kom ikke tilbake på apotekene før i oktober. Jeg vet det fordi jeg var en av de som trengte de medisinene. Jeg vet også det i deler av året var tomt for stoffskiftemedisiner og andre medisiner. Jeg skrev om det i et innlegg i fjor. Det kan du lese her. Nå er jeg sint
Er du sikker, Fru Beredskapsminister på at vi aldri har hatt bedre beredskap?
Så har vi Kornlager. Da regjeringen la frem statsbudsjettet for 2020 i fjor høst droppet de beredskap av korn. Ja, jeg vet at det var før din vakt Fru Beredskapsminister, men du hevder at beredskapen aldri har vært bedre og da antok jeg at du snakket om en lengere tidsperiode enn det en gjennomsnittelig beredsksps- og justisminister blir på sin post i denne regjeringen.
Ja, jeg vet at de som bestemmer la ned beredskapslager for korn allerede i 2003. Så det er ikke bare denne regjeringen som skal ha ansvaret for det manglende kornlageret.
Når vi vet at Norge importerer ca 60 % av matkornet vi trenger, er vi sårbare uten vårt eget kornlager. Det er ikke alltid lurt å stole på markedskreftene og det frie marked. Det har denne våren vist oss. I 2019 var 39 prosent av det kornet vi brukte til mat produsert i Norge. Når det gjalt kraftfôr produserte vi rundt 45%.
Fra 1928 til 1996 hadde vi eget kornlager i Norge. På det meste hadde vi korn tilsvarende ett års forbruk på lager. Å ha et halvt års buffer ville koste hver nordmann ca 7 kroner i året. En billig forsikring for å trygge matberedskapen i Norge. Ingen andre land i Europa har dårligere kornberedskap enn oss. Sist dette var oppe til debatt var i budsjettprosessen høsten 2019 hvor regjeringen med Landbruksdepartementet slo fast at det var mer økonomisk å basere seg på import. At import ved en krise kunne by på problemer ble blankt avvist. Så feil kan man ta.
Er du sikker fru Beredskapsminister på at vi aldri har hatt bedre beredskap?
Munnbind. Ja, jeg vet at jeg har skrevet mye om munnbind de siste ukene. Men det er noe av det som har sjokkert, overrasket og provosert meg mest. Jeg hadde ikke drømt om at vi i helsesektoren ved en pandemi risikerte å gå tom for noe så basalt som munnbind! At vi tillitsvalgte i våre møter med ledelsen har munnbind som tema på nesten hvert møte. Munnbind som har strikk og ikke tetter godt nok. Munnbind som er for små og munnbind med skrivefeil på pakkene. Angsten for at det er piratkopierte munnbind i omløp. Ja du leste rett. Piratkopierte munnbind har vært et problem under denne pandemien.
Nå er det planer om å starte å produsere munnbind i Norge. Det er bra! Jeg er usikker på om vi har produsert kirurgiske munnbind her i landet tidligere, men jeg vet at vi i tidligere tider var mye mer selvforsynte enn vi er nå. Så jeg spør en gang til
Er du sikker på at beredskapen aldri har vært bedre, Fru Beredskapsminister?
