Våren har virkelig kommet til Drømmehuset. Nå sitter jeg i kurvgyngestolen på terrassen og kjenner grill-lukta som brer seg over boligfeltet. Vi griller ikke, men etter lukta å bedømme gjør en god del av naboene våre det. Jeg skjønner de godt.
Det er godt å sitte her I kurvgyngestolen nå. Klokka har passert 18, og jeg er god og mett etter middag. Fiskepinner, rotgrønnsaksfries og en dessert som passer til dagen. Halvtinte bringebær med “saus” laget av eggedosis, lett-kulturmelk og fløte. Passe sommerlig på en dag som denne.
I dag har jeg sjauet i hagen. Tømt ut jord av gamle potter, det går i komposten. Rensket opp i noen store krukker og verandakasser. Plantet litt stemor i krukker og verandakassa ute på trammen. Ryddet og ordnet litt. Avsluttet arbeidsdagen nå etter middag med å sa gulrøtter i noen melkekartonger.
Riktig så fornøyd med dagens innsats er jeg. Og da er det desto bedre å sette seg godt til rette I kurvgyngestolen og nyte resten av kvelden.
Jeg har hatt noen late dager på hytta. Produsert en del blogginnlegg, lest de jeg bare må lese. Mine faste blogger som jeg bare må følge, og hoppet bukk over mange av de jeg vanligvis bare skummer igjennom. Lest bok og ikke blogg. Jeg har derfor ikke fått med seg dramaet som har utviklet seg på blogg mellom Monica og Bunny. Nei, ingen av de bloggene er blogger jeg må innom.. Ja, jeg leser de jevnlig, begge spyr ut relativt mange innlegg hver dag. Men i påsken har jeg liksom tatt litt fri fra de to (og en god del flere)
Når jeg nå blar meg gjennom toppblogglista for å finne noe å reflektere over hopper jeg raskt fra Martine som savner kjæresten via påskehjemfarten til Vivian og stopper opp ved nummer tre på lista. Det er innlegget fra Monica, hvor hun kommer med en offisiell beklagelse. Hun beklager at noen har oppfattet det som om hun mener at Bunny er en mobber. Det hun har opplevd som mobbing er alle kommentarene hun har mottatt som en følge av noe Bunny har skrevet.
Jeg knotter meg litt videre. Usikker på om jeg bør kommentere dette innlegget. Det får meg til å reflektere, men Monica skriver at hun ikke orker mer drama. Det har tydeligvis vært en del kommentarer. Et innlegg fra meg kunne føre til mer drama, det motsatte av hva Monica ønsker.
Så da leser jeg videre. Nummer fire på bloggtopplista er et evinnelig uke-meny-innlegg. Og så på femteplass Bunny. Etter å ha lest hans innlegg er jeg ikke lenger i tvil. Disse to innleggene. Bunnys og Monicas er de som må bli innleggene jeg tar utgangspunkt i for mine refleksjoner i dag. De kommer til å kverne rundt i hodet mitt, samme hva. Like godt å få tankene ned på skjermen.
Der Monica velger ved 19-tiden å unnskylde, komme med en offisiell beklagelse, legge ballen død, få slutt på hetsen i kommentarfeltet sitter Bunny ved 02-tiden i natt og heller bensin på bålet. Det neste avsnittet er klipp og lim, direkte kopi fra innlegget til Bunny.
Bunny sin blogg har ingen lesere som pumper andre bloggeres kommentarfelt fullt av negativitet eller stygge meldinger. Bunny har verdens fineste lesere, å si noe annet er usannhet og urettferdig mot de som leser og kommenterer i Bunny sin lille blogg. Hvis noen sliter med at det pumpes inn negativitet i sine kommentarfelt, så er det ikke Bunny eller Bunnys lesere dét kommer fra.
Hvordan kan Bunny skrive noe slikt? Hvordan kan Bunny vite at alle leserne hans oppfører seg som engler til en hver tid, og i alle kommentarfelt?
Min neste tanke er hvordan oppfører mine lesere seg i andres kommentarfelt? Folk som fremstår som både høflige og vennlige i mitt kommentarfelt, er jeg sikker på at de oppfører seg like pent i andres kommentarfelt? For eksempel hvis de kommenterer inne hos noen av de bloggerne jeg har reflektert over innleggene til? Bunny og andre har ved flere anledninger kalt meg en mobber, en betegnelse jeg synes er feil og urettferdig. Kan noen av mine innlegg ha ført til at blodfansen min oppfører seg som nettroll og mobbere i andres kommentarfelt? I så fall beklager jeg.
Jeg har jo opplevd at blodfansen til en annen blogger har endret karakter fullstendig. Fra å fylle kommentarfeltet hans med godord og hjerter, fremstående som en gjeng kjerringer på 50 pluss i nesegrus beundring for helten sin til så i neste sekund sitte inne på mitt kommentarfelt å spre ut edder, galle og direkte hatkommentarer. Går det andre veien og? Skriver de som kommer med heiarop og hyggelige kommentarer i mitt kommentarfelt hatkommentarer i andres kommentarfelt? Jeg vet ikke, og det gjør litt vondt å tenke på.
Eller egentlig vet jeg jo at noen av de noen ganger gjør det, og det er enda verre å tenke på.
Det finnes noen blogglesere som blir tiltrukket av drama og tilløp til “bloggkrig”. Som liksom kommenterer på en slik måte at man kan få fart på debatten i kommentarfeltet, få akselerert konflikten om mulig. Noen gangen har jeg opplevd at de opptrer omtrent likt i kommentarfeltet til de som har en konflikt. Holder med den parten de skriver i kommentarfeltet til og pisker opp stemningen for så å skifte kommentarfelt for å gjøre det samme der. Jeg har alltid lurt på hva som driver slike mennesker.
Jeg sjekker kommentarfeltene til de to bloggene og innleggene deres. Ikke bare de to siste, men liksom hele serien som henger sammen. Og der i kommentarfeltene er alle “vennene” mine. Både summende stikkedyr, alltid med brodden klar, hun synske og selveste kokken….Og et par til som jeg ikke drar kjensel på navnet til. Det behøver ikke å bety at de er ukjente, noen av de ivrigste har det med å skifte navn innimellom. Ja i høst var det vel noe med en blogger med flere identiteter som kommenterte seg selv for liksom å få fart på kommentarfeltet. …. Mulig flere driver på slik, skulle ikke forundre meg.
Bunny, Monica og jeg har ansvaret for hva vi velger å skrive og publisere på bloggene sine. Vi har og ansvaret for hva vi lar bli stående i kommentarfeltene våre,. Redaktøransvar for kommentarfeltet, Men hvordan skal vi klare å ansvarliggjøre alle de anonyme nettrollene der ute? De som sitter og pisker opp stemningen med sine heiarop og kommentarer?
Jeg sletter de verste i mitt kommentarfelt. De som er så sårende mot meg at de kverner i hodet mitt selv når jeg skrur av PC en og gjør helt andre ting. Noen ganger sletter jeg de ulest. Det er noen anonyme nettroll som går litt vel mye på repeat. At ikke andre kan lese kommentarene betyr ikke at de ikke eksisterer.
Så til alle mine lesere. Om du ønsker å fremstå som anonym i kommentarfelt eller ikke. Vi er alle ansvarlig for hva vi skriver på nett. Selv om det har vært litt dødt her på blogg idet siste Litt lave lesertall – Jeg tror ikke det å piske opp til bloggkriger og konflikter er den rette måten å rette plattformen på. Debatt er bra. Debatt vil jeg gjerne ha, men la det være en saklig og fin debatt. Da tror jeg bloggkonseptet blir mer interessant, også for annonsørene. Det er ikke sikkert at bloggkrig er det som selger mest progressive briller eller turer med Color Line.
Det er annen påskedag. Høytidsdagene er over, og det er på tide å sette nesa hjemover. Litt trist. Det har vært noen fine dager, men det var utrolig godt å komme hjem. Ikke minst å få en dusj! For den som ikke har reflekteet over det, nei når hytta verken har innlagt vann eller strøm, er det heller ikke mulighet for dusj
Det er sommer og sol på terrassen i Drømmehuset også, så etter dusjen var det rett ut i kurvgyngestolen på terrassen. Jada, jeg pakket opp en del av bagasjen først. Det finnes litt husmor i meg og hvis man bare leter lenge nok.
I påsken har det vært opptøyer i flere svenske byer. Politibiler har blitt ranet og stukket i brann. Mennesker har blitt skadet. Det har blitt gjort hærverk og ramponeringer. Påskefreden er over, verden trenger seg på her jeg sitter litt i min egen boble på hytta i fjellheimen.
Det er bloggeren “Livet med Vesla” som skriver om temaet på bloggen sin, og hennes innlegg Oppfør dere ordentlig og gå hjem som er bakgrunnen for mine refleksjoner.
Bloggeren (som jeg helt klart burde huske navnet på) sitt budskap er at vi velger selv hvordan vi reagerer når vi opplever noe som er provoserende. Jeg er utrolig enig med henne i det.
Hvis en fyr som Rasmus Paludan har lyst til å stå og skrike ut sin hatretorikk mens han tenner på den ene Koranen etter den andre, bøker som han på forhånd har tullet inn i svinebacon, må han da få lov til det. Ingen, selv ikke de som opplever den boka som noe av det helligste som finnes burde la seg krenke av noe slikt. Snu ryggen til og gå hjem.
Jeg er jo enig i det, egentlig.
Ytringsfriheten setter jeg høyt. La Rasmus Paludan få lov å stå og lire ut av seg det han vil. Men er det riktig å bruke så store summer av fellesskapets midler på å beskytte han?
Rasmus Paludan begynte som profesjonell provokatør på turné i de såkalte gettoene i Danmark der han med behørig mediedekning kalte beboerne for menneskelig avfall og sosiale tapere. Han opptrer alltid med politibeskyttelse, i valgkampen i Danmark i 2019 kostet den politibeskyttelsen Danmark over 40 millioner kroner.
40 millioner kroner ble tatt fra det Danske fellesskapet for å beskytte en provokatør som bevisst gikk inn for å provosere. Han talte på de plassene hvor han vet at han har mest motstand, ikke der han tror han har flest potensielle velgere.
Og folk lot seg provosere. De opptrådte akkurat slik Rasmussen håpet og hadde forutsett. De rampornerer politibiler, går til angrep på de som beskytter provokatøren. Det kommer til vold og ødeleggelser som også koster samfunnet, fellesskapet, store beløp. Kostnader samfunnet må bære for at en fyr skal få lov å kjøre sin turné som egentlig ikke har noe annet mål enn å provosere og lage opptøyer.
De som utøver volden er ansvarlige for sine handlinger. Samme hvor provoserende du synes det er å se at en fyr pakker bøker inn i bacon for å tenner på de, samme hvor provoserende du finner hans ord og handlinger så gir det deg ingen rett til å ramporbere alt du ser rundt deg. Du kan snu ryggen til, lukke øra og gå en annen vei. Det er ditt valg hvordan du gir uttrykk for hvor provoserende du finner tullingen. Du kunne valgt å ta til motmæle gjennom en kronikk eller din egen lille torgtale.
Rasmus Paludan reiser rundt med politibeskyttelse og provoserer. Vi har helt klare paralleller her I landet. Jeg får jevnlige oppdateringer i min fb strøm om hvor Sian skal holde sitt show neste gang ikke fordi jeg er en meningsfelle, men fordi jeg som rød og radikal burde tilhøre den andre gjengen. De som lar seg provosere. Jeg vet at mange reiser langt for nettopp å la seg provosere.
Er ikke det litt rart? At man drar lange avstander for å bli provosert? Ja, jeg vet at man kommer for å “stå opp mot hatet”. Og det å stå opp mot hatet, løgnene, hatretorikken er viktig og riktig. Men er du sikker på at det å tenne på politibiler og vandalisere et torg er den rette måten å “stå opp mot hatet” på? Eller å kastexstrin, egg, tomater eller ukvemsord?
Når Rasmus Paludan sine opptredener i Sverige fører til bilbranner og opptøyer har han ikke da oppnådd akkurat det han ønsker? Opptrer ikke da motdemostrantene som nyttige idioter, brikker i Paludan sitt sirkus?
Den eneste som vinner på disse opptøyene er Paludan, som får medieoppmerksomhet om sin person og sitt budskap. Den som taper er i dette tilfelle den svenske stat, fellesskapet, som må bruke store ressurser på å beskytte Paludan og gjenopprette ro og orden.
Jeg vet at bilbrenning og hærverk ikke er representativt for flertallet av svenske eller norske muslimer. Antakelig var det mange som deltok i opptøyene som ikke er muslimer. Jeg antar og at en del av de som deltok i opptøyene i Sverige egentlig ikke lar seg provosere verken av bacon eller Koranen. Det er opptøyene i seg selv som lokker.
Ytringsfrihet er viktig. Også det å verne om ytringsfriheten. Men like mye som de som tenner på biler og gjør hærverk er ansvarlig for sine handlinger. Like mye er vel Rasmus Paludan ansvarlig for sine?
Så hvis ikke Rasmus fikk politibeskyttelse når han skulle ut å provosere. Hva ville skje da? Hadde han vært like tøff i trynet g stått der i et område hovedsakelig befolket med muslimer og tulla bacon rundt bøker hvis han ikke hadde noen til å beskytte seg? Mest sannsynlig ikke.
Med frihet følger også ansvar. Slik er det vel og med ytringsfrihet? Altså at en som ytrer seg må ta ansvar for sine ytringer?
Jeg har lest flere aviser for å se om jeg kan finne ut hva Rasmus egentlig sa. Hva hans politikk går ut på. Det mediene drar frem er at han vil forby islam, og utvise alle muslimer.
Vet dere, den slags politikk er lett å argumentere i mot uten å bruke verken brennende biler eller gå til angrep på politiet.
For Rasmus som er så glad i ytringsfriheten, mener altså at religionsfriheten bør begrenses. At en verdensreligion skal forbys. Hvordan kan man egentlig forby en religion, og samtidig værne om ytringsfriheten? Har ikke enhver lov å mene og tro hva man vil? Hvis man kan ytre hva man vil må man jo og ha lov å mene det man ytrer. Følgelig må man ha rett til både å mene og tro det man ønsker. Og hvis et parti som ønsker å styre hva du tror og mener kom til makten, hva var den neste troen eller meningen, oppfatningen, rettigheten de ville ta fra deg? Retten til å ytre deg kritisk mot det regjerende partiet? Vi har mange nok regimer med slike ledere. Jeg tror ikke det er et slikt regime hverken svensker eller dansker ønsker seg.
Utvise alle muslimer. Altså utvise svenske og danske borgere som overhode ikke hsr gjort noe galt. Alt fra spedbarn til gamle mennesker som har arbeidet i landet og betalt skatt hele sitt voksne liv. Jeg regner med at de fleste ser det urimelige i en slik politikk.
Jeg tror man vinner mer med å saklig og fornuftig plukke fra hverandre politikken til slike partier, slike grupperinger enn ved å kaste stein, tenne på biler og lage opptøyer. Ikke være en del av det sirkuset de ønsker å lage.
Mulig litt sent å komme med en bokanbefaling for påskekrim, men det kommer jo en ny påske om et års tid. Forresten er dette en bok som helt klart kan leses selv om det ikke er påske. Den handler så vidt jeg kan erindre overhode ikke om påske.
Mannen som døde to ganger av Richard Osman er en underholdende roman. Bok nummer 2 om Torsdagsmordklubben, en gjeng pensjonister som løser morgener- eller får personer drept. Alt ettersom hva de finner mest formålstjenlig. Krimgåten er mulig ikke den mest innviklede, men grei nok. Det som jeg synes er best med romanen er alle de små, herlige kommentarene. Jeg skal gi dere et eksempel:
Hun hveser: “Når jeg kommer ut (av fengsel) er du en død mann!” Ron ser på henne “Altså, jeg er seksogsytti, og du kommer til å sitte i tretti år, så, ja, sikkert.”
Å, jeg elsker humoren i denne boken. Jeg må få tak i den første boka om denne gjengen også.
Yngste Sønn begynte allerede før frokost å snakke om skitur. Vel, ser jeg ut som en dom tar med meg ski på påsketur i april? Ille nok atjeg reiser etter snøen nå som våren har kommet om jeg ikke skulle gå på ski og! Nei, solveggen og lørdagsaviser er mer min greie.
Vel, Yngste Sønn dro av gårde hoderystende oppgitt over foreldre som dro på hytta for å være på hytta. Han skulle ut på tur!
Bilder har kommet på snap i løpet av formiddagen av flotte påskeløyper og en gutt som har hele fjellet for seg selv. Ser ikke ille ut, det må jeg innrømme. Nye bilder av områder med litt dårligere føre, og helt bare partier. Jeg fortsetter å kose meg i solveggen. Bok og brus. Livet er bra!
Det er ikke alltid vi er like daffe på hytta som i påsken, men jeg er ganske streng på det med helligdagsfred. Man snekrer og sager ikke i fjellet på en første påskedag.
I begynnelsen var himmelen og havet…. Eller jeg hadde ikke tenkt å gå riktig så langt tilbake i tid. Alle kjerringer, og gubber og for den saks skyld, har vært barn en gang. Rart å tenke på ikke sant? Og inspirert av Gry på plass nummer 9 på bbloggtopplista tenkte jeg å avsløre litt av hvordan denne kjerringa var som barn.
På 60- og 70-tallet da jeg vokste opp var “alle” mammaer hjemmeværende, i det minste i bygda hvor jeg vokste opp. Ikke noe stress med barnehage eller SFO. Så vi barna lekte sammen med de som bodde i nærheten, eller barna til de mødrene mødrene våre tok en formiddagsjaffe med. Jeg husker det som en trygg og grei barndom.
Jeg halset etter de andre barna så godt jeg kunne, men denne kjerringa har aldri vært lagd for fart. Så jeg var alltid den som løp saktest. Ikke var jeg så glad i løping, skigåing, sykling, skøyter eller annen fysisk aktivitet heller. Det var sikkert en medvirkende årsak til at jeg tidlig knekte lesekoden.
Bestemor fortalte at hun kom ned til oss en gang da jeg var så vidt fyllt 5 år. Jeg satt på stuegulvet med en utbretta Aftenposten forran meg, og i 1971 var en utbretta Aftenposten på et par kvadratmeter minst. Hva driver du med da Brit Helen? spurte Bestemor. De gamle brukte alltid begge navnene. Jeg leser om de ulykkelige kvinnene i Bangladesh svarte 5 åringen. Og med et raskt blikk ned i avisen kunne Bestemor se med selvsyn at det var akkurat det 5 åringen gjorde.
Det å knekke lesekoden åpnet en helt ny verden for meg, bkenes verden! Jeg var alt-lesende, og det er ikke få bøker jeg leste I skoleårene. Sikkert over 100 i året hvert år. Jeg arvet alle guttebøkene etter Pappa, var vel gjennom de fleste bøkene av interesse på skolebiblioteket og fikk en anseelig bokstavelig hver jul og fødselsdag. Hadde jeg ikke noe annet å lese på, kastet jeg meg over bokhylla til de voksne. Jeg begynte en gang å lese Norges lover, som sto i bokhylla hjemme, fra perm til perm. Men akkurat den ga jeg opp. Den starter med Grunnloven i et utrolig tungt og gammeldags soråkform for en unge på 8 år.
Gry forteller at hun hadde en usynlig baby. Det hadde ikke jeg, men jeg hadde et helt usynlig fantasi-univers. Det fantasi-universet besto blant annet av min jevngamle fantasivenn Minni, og en litt større og skummel fantasi-ungdom som het Slemme-Minni.
Slemme-Minni bodde i et hus noen kilometer nærmere Hønefoss. Det var et gammelt tømmerhus som sto øde og forlatt og forfalt. Du vet sånn spøkelseshus-aktig. I dag er huset for lengst pusset opp og restaurert. Eirik Jensen bor der nå, eller han har vel en annen adresse for tiden, men det er hans hus.
Det var ikke bare Slemme-Minni som var farlig. Det var alle ungdommer. Spesielt de med motorsykkel, eller moped. Det var mange av de i bygda.
Sånn, det var litt bakgrunnskunnskap om kjerringa.
Her på hytta blir det i grunn aldri kjedelig. I det minste ikke om natta…..
Som mange sikkert vet er 1. Påskedag første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Hvis du ikke visste det, så lærte du noe nytt. Så I natt har jeg vært ute og fotografert fullmånen. Og de som tror dette bildet er tatt på en nattlig vandring ned til utedien nede i lia tar fullstendig feil. Dette bildet er tatt på veien opp mot “hotellet”. Men la meg begynne med begynnelsen
Som jeg skrev I innlegget Kaffe-latte-dag krøp jeg til sengs rundt midnatt. Jeg våknet et par timer senere av at Charlie Chihuahua peste mye ig hoppet rundt i senga. Jeg slapp han ut av soverommet, og hørte han lepje i seg vann fra vannskåla på kjøkkenet. Problem løst.
Vel, siden jeg likevel var våken kunne jeg jo ta min vanlige nattlige utflukt ned i lia. Charlie Chihuahua ble gladelig med på turen. Ja så gladelig at han ikke ble med inn igjen. Vel, med åpen hyttedør satte jeg meg I stua og ventet. Og jada, Charlie er flink og snill, og kom inn hyttedøra uten alt for lang ventetid. Jeg fyllte opp vannskåla hans, og bega meg tilbake til sengs.
Det virket ikke som Charlie var mer tørst, men heller ikke som om han ville tilbake til soverommet. Vel, han kunne godt sove i stua for min del. Jeg lot døra stå åpen så Charlie kunne slå seg til ro der han ønsket.
Det var bare det at Charlie Chihuahua ikke ville slå seg til ro. Vel, masete hund og trøtt kjerring er dårlig kombinasjon. Hva f**** var det bikkja mastw så for?
Så kom jeg til å tenke på det. Det hadde vært lite med turgåing i går. Gamle Gubben Grå gikk en tur med Charlie Chihuahua nede i Bagn mens jeg handlet. Men hos søsteren satt vi stille, han tok seg noen runder på hyttetomta deres, men lå stort sett på terrassen sammen med oss. Her på hytta vår hadde han og løpt rundt på tomta, men altså ikke vært på tur. Og i likhet med mange andre hunder driver ikke Charlie i eget hjem. Et par mål naturtomt var tydeligvis ikke nok areal for Charlie til at han, ikke en gang i ly av mørket, kunne låre en pudding.
Vel, det var par å kaste på seg noen klær, og rundt klokka 03.35 bega Charlie Chihuahua og jeg oss ut på tur.
Vi kom ikke lenger enn rett utenfor portstolpen før Charlie fant et passende sted, men hadde fillebikja først fått dratt meg ut fikk vi da gå en litt lengre tur. Så vi tok en måneskinnstur videre oppover veien mot det nedlagte hotellet. Det ble en halvtimes tur. Flott å gå slik i måneskinnet. Egentlig tenkte jeg på å bære ute til jeg hadde fått med meg soloppgangen, men Charlie syntes en halvtimes nattlig tur var nok. Kanskje like greit. Når jeg sjekka på mobilen var ikke soloppgangen forventet før klokka 05.57. Nesten to timer etter at vi returnerte til hytta.
Charlie Chihuahua sovnet godt, og jeg, jeg var lys våken.
Påskeaften er lørdag, og lørdag er dagen for kaffe-latte ikke sant? I går ble den inntatt på balkongen til kaffeen i Bagn. Vi måtte en tur til bygda for å proviantere.
Så dro vi på besøk! Søsteren har kjøpt seg hytte lenger opp i Valdres, og vi ville jo gjerne se hvordan de hadde det.
De hadde det som plommen i egget. Kjempefin hytte – hadde til og med do inne. Ja strøm og vann og. Vi fikk en fin ettermiddag i solsteiken på terrassen deres I hyggelig selskap.
Hjemme på hytta igjen var sola i ferd med å gå ned. Gamle Gubben Grå lagde middag. Biff! Selv om hytta har enkel standard behøver ikke maten å være enkel… Rødvin i stetteglass hører med. Under dette herremåltidet ringte Yngste Sønn. Han var på vei til hytta, og kort tid etter kom han inn hyttedøra, utrolig koselig!
Med så hyggelig selskap klarte vi å holde oss våkne ut over kvelden. Nå krøp jeg ikke til køys før det var blitt midnatt. Nok en flott dag var over.
I dag må jeg hente inspirasjon fra toppbloggerne igjen. Selv om jeg ikke raser nedover på bloggtopplista raser antall sidevisninger. Slik går det når jeg skriver om å sitte i Solveggen… eller at jeg Forsov meg til soloppgangen…Det gjorde jeg forresten i dag og, forsov meg til ssoloppgangen. Det kan ha noe å gjøre med en overdose frisk luft i går, samt en måneskinnstur nedover lia ved to tiden i natt.
Nok om det Tilbake til toppbloggerne. De to første skriver om noe av det samme som jeg skrev om I går i innlegget Slike dager…..Altså det noen kaller dagboknotater fra påskeferien. Tredje mann skrivet vel egentlig st hsn i likhet med meg ikke får med seg soloppgangen. Så på en måte skrev jeg om innleggene til de på de tre første plassene allerede i går. Snakk om å være forut for din tid!
Nummer fire er Vibbedille. Hun skriver om strikking vs. hypnose og der har jeg noen refleksjoner å komme med. Jeg er på mange måter enig med Vibbedille. Strikking kan ha noe av den samme virkningen også på meg.
Nå har jeg aldri forsøkt hypnose da. Det nærmeste er det der forskningsprosjektet jeg er med i. Der kom jeg på at jeg har et kurs jeg må fullføre. Tar det i løpet av uka som kommer. Men tilbake til strikking.
På bildet ser dere Temperatur-teppet jeg driver og strikker. Jeg skal vedde på at Vibbedille og flere med henne har regnet med at jeg for lengst har arkivert prosjektet i haugen med prosjekt som aldri blir ferdig, (Jeg har en god del av de.) men det er ikke helt tilfelle. Jeg strikker på det med ujevne mellomrom. Jeg er ikke helt ajour, det skal jeg innrømme. I skrivende stund er jeg halvveis på 29. mars. Fullstendig klar over at den setningen gir 0 mening for de som ikke vet hva et Temperatur-teppe er, men sånn er det ofte på strikkeblogger. Stamnespråk for kun spesielt innvidde. Jeg leser bloggen til Vibbedille ofte nok til å ha fått med meg det.
Grunnen til at jeg ikke har kommet lenger er nettopp den hypnotiske virkningen strikking har på meg. Det er så kjedelig at jeg nesten faller i dyp søvn, akkurat som det jeg antar er hensikten med hypnose. Når jeg har strikket noen pinner, eller for å være ærlig, masker så kjeder jeg meg og blir rastløs eller trøtt.
Skal jeg strikke må ett av tre forhold være til stede. Noe å glo på, som TV. Som de fleste vet ser jeg utrolig sjelden på TV, og det er også Grunnen til at mange av mine strikkeprosjekt forblir akkurat det, altså uferdige prosjekt. De blir med ned i TV-stua, og våre veier skilles. Det er en mengde prosjekt dom har endt sine dager i kurven i kroken mellom sofaen i kjellerstua. Jada, Vibbedille, jeg har strikkekurv. Jeg har aldri tatt med meg temperatur-teppet ned i TV-stua nettopp av den grunn. Jeg har ikke lyst til at våre veier skal skilles.
Pinnene går og hvis jeg har noen å skravle med. Da raser maskene av gårde. Men det må bære med noen som lytter og deltar i samtalen. Holder ikke med Gamle Gubben Grå som mumler ha og ja mens han sitter med nesa og tankene langt inne i ei bok.
Jeg kan og strikke lenge hvis jeg har noe å lytte til, som en interessant podkast eller et radioprogram. Jeg elsker radio! Og ja det har fått meg noen rader videre mange en gang. Podkast er virkelig tingen for meg!
Når Vibbedille skriver om smertepsykologene og det åbli snakket i senk slik at man nærmest flyter i en egen boble, så har enkelte lærere og forelesere hatt drn virkningen på meg gjennom tidene. Det var dom jeg svevde ut av klasserommet eller forelesningssalen og forsvant over i min egen tankerekke. Den samme virkningen har enkelte som fra tid til annen entrer kommunestyresalens talerstol, uten at jeg vil gå noe nærmere inn på det.
Nå har Gamle Gubben Grå laget frokost og dekket frokostbordet. Det dufter herlig av italiensk presskannekaffe og bacon. Så nå blir det frokost, vi blogges
