I dag var det et tosifra antall minusgrader utenfor Drømmehuset når vi sto opp. Vinteren kom like plutselig som alltid. Snø på tirsdag, og nå kulde. Været ble bra utover dagen. Klart og sol som skinte på hvit snø. Joda, selv jeg kan se at det er vakkert.
Likevel har jeg stort sett oppholdt meg inne. I koseklær og med tykke tøfler på føttene har jeg tusla rundt her i Drømmehuset og kost meg med litt husarbeid, litt soving på sofaen og opp til et par timer foran peisen med en bok. Ladet batteriene med andre ord.
Finnes det noe mer irriterende enn sånne godt voksne mennesker, som meg, som med kritisk røst sammenligner noe i dagens samfunn med da jeg var ung? I dag har jeg planer om å være en slik irriterende kjerring. Det gjør jeg med den selvsikkerhet som slike kjerringer som har levd en stund naturlig opparbeider seg, og vel vitende om at det mest irriterende med slike kjerringer og uttalelsene deres er at de som regel har rett.
Grunnlaget for mine refleksjoner i dag er Katrine Stenhjem og hennes oppskrift på Spicy laksepanne. Det er tredje dagen jeg reflekterer over Katrines ukemeny denne uka. Jeg har allerede skrevet om Pølser og tomatsuppe så nå har turen kommet til Spicy laksepanne. Det fine med denne laksepanna er ifølge Katrine Stenhjem:
Dette er en kjempegod middag med fisk som slett ikke smaker fisk, ihvertfall veldig lite fiske-smak og det er bra for de som er sensitive for sånt 😀
Fisk som ikke smaker fisk. Jeg ser for meg en trassig unge i barnehagealder med hengeleppe som kunngjør surt at vedkommende ikke liker fisk. Jeg er trebarnsmor. Jeg har vært gjennom noen slike seanser. Fisk ble servert like fullt. Ungene ble ikke truet til å spise, men fikk heller ikke diktere middagsvalget i vår familie eller spesialmiddag. Spis det du liker av maten vi har til middag, da. Poteter, saus, grønnsaker. Er vi borte spiser vi det vi får og takker når vi går.
Mulig jeg tar feil men jeg har liksom følelsen av at Katrine Stenhjem ikke har trassige småbarn i tankene med sin setning, men voksne mennesker som er litt sensitive for fiske-smak. Du er ikke sensitiv for fiske-smak vet du, du er bare kresen!ville jeg ha sagt hvis et voksent menneske hadde kommet med en sånn kommentar ved et middagsbord. Eller muligens jeg ikke hadde sagt det høyt, bare tenkt det stille i hodet mitt. Kommer litt an på i hvilke sammenheng. Om jeg var gjest eller vert, og hvor godt jeg kjente vedkommende.
Jeg vet at det er mennesker som er allergiske mot fisk. Men da er det fisk, eller enkelte fiskeslag man er allergisk mot. Altså fisk som næringsmiddel. Ikke fiskesmaken. Da bør man jo holde seg unna fisk selv om den er krydra til det ugjenkjennelige.
Jeg håper ikke en godt krydra laksepanne er tiltenkt fiskeallergikere som ikke skal merke at de spiser fisk, og som så spiser maten glad og fornøyd og får kløe, mageproblemer eller i verste fall pustevansker og anafylaktisk sjokk som følge av middagsspisingen. Det ville jo være direkte grusomt, og jeg tror ikke Katrine er grusom.
Så da er vi tilbake til voksne mennesker som rynker på nesa over helt vanlig mat og sier jeg er sensitiv for fiskesmak, og forventer at det er grunn god nok til at det skal trylles frem en annen rett som faller mer i smak. For meg er det å være kresen.
Jeg er selv relativt kresen. Det er en god del smaker jeg ikke liker. Jeg liker ikke kirsebærsaft. Det smaker glatt. jeg liker ikke grøt. Jeg liker ikke puddinger og geleer. Jeg liker helt klart ikke sviskekompott! Jeg er relativt kresen på hvilke potetslag jeg synes er gode og hvilke som gjør seg best som grise-potet. (altså mat til grisene). Slik kunne jeg fortsatt. Lista kunne bli lang, og enda lengre var den i oppveksten. Men med unntak av sviskekompott ville jeg spist alt hvis jeg fikk det servert uten å komme med fraser om sensitivitet, ja uten å nevne med et ord at maten ikke falt i smak.
Når man skal på kurs og kongresser får man spørsmål om allergier når man melder seg på. Mulig det har blitt endret til mat preferanser eller kostholds-fanatismer, for det er ikke lenger bare det som kan ta livet av gjestene et stakkars hotellkjøkken må ta hensyn til. Det er alle de greiene folk er litt sensitive for enten den sensitiviteten har sin bakgrunn i smak, religion, ideologi, idioti eller hva som får mennesker til å mene at de ikke kan spise det ene eller det andre. Folk fører opp og krysser av og forventer at det skal tas hensyn til hvert enkelt individs høyst private fikse ideer.
Vegetarianere er ikke allergiske mot kjøtt. Veganere er ikke allergiske mot egg. Norvegianere er ikke allergiske mot mat med opphav rett over svenskegrensa, Lav-karbo-folka er ikke allergiske mot karbohydrater, jøder og muslimer er ikke allergiske mot svinekjøtt, slik kunne jeg ha fortsatt. Like fordømt forventes det at det skal tas hensyn til slike ting i alt fra bryllupsmiddager via familieselskap til barneselskap.
Det er slik nå at snart har hvert eneste menneske sin egen diett, gjerne konstruert oppe i sitt eget hode på bakgrunn av fikse ideer. Dietter eller matpreferanser de forventer at omverdenen skal ta hensyn til. Faren ved det er jo at de som skal lage maten til slutt gir opp. Fordi det er så mange preferanser som ikke bunner i noe annet enn at folk er kresne, selvopptatte og har primadonnanykker.
Og nei. Det gjør kanskje ikke noe om Norvegianeren får i seg en bit camembert fra Frankrike, lavkarboguruen får i seg en potetbit, muslimen får i seg saus med litt ribbefett, eller veganeren får ei kjøttbolle som er laget av kjøtt. Men hva med når nøtteallergikeren får i seg en nøttepanert svine-filet?
Nøtteallergikeren kan få pustevansker og gå i sjokk, i verste fall dø av en bit av den panerte svine-fileten. De med cøliaki eller laktoseintoleranse må kanskje tilbringe resten av samlingen, festen, bryllupet på do hvis de får i seg henholdsvis hvetemel eller melkeprodukter. Det er forskjell på det å være allergisk og det å være kresen eller ha en fiks ide.
Jeg var på en samling en gang. Ja det var i Rødt. Da vi satte oss ved langbordene, vi var vel et sted mellom 20 og 40 stykker kom servitørene med fargete postitlapper som de festet på oss. Grønn for veganer, rosa for cøliaki, brunt for nøtteallergi…. Noen så ut som det reneste fargekart. Jeg satt der uten en eneste lapp. (Jeg hadde “glemt” at jeg hadde diabetes. Det er liksom min greie. Noe jeg klarer å ivareta selv.) Vi uten lapper var i et klart mindretall. Servitørene kom strenende med den ene tallerkenen etter den andre, og forsøkte etter beste evne og innfri alles ønsker og behov. Men så fikk veganeren lyst på kylling. Hun hadde bare sagt at hun var veganer fordi hun ikke orket å spise oksekjøtt. Nøttealergikeren fikk lyst på den sjokolade-desserten med nøttebunn naboen fikk, nøttealergien gjaldt egentlig bare for at hun ikke likte hakkede valnøtter i salaten osv. Servitørene ble strammere og strammere i ansiktet mens de løp frem og tilbake og byttet retter slik at alle skulle bli fornøyd.
Et hyggelig måltid slik det antakelig var tiltenkt ble for meg som liker å kose meg med maten og samtale med de rundt meg til en stresset seanse hvor all prat rundt bordet handlet om mat.- Og ikke om maten vi spiste, men om maten folk av en eller annen grunn ikke spiste, eller var litt sensitive for smaken av. En av deltagerne dukket ikke opp på dag to. Hun lå på rommet med magesmerter og ønsket å ha toalettet i umiddelbar nærhet. Hun trodde hun muligens kunne ha fått en saus eller suppe jevnet med hvetemel til tross for rosa lapp. Det var jo relativt kaotisk under serveringen fordi så mange ville bytte maten de ikke tålte fordi de tålte den likevel.
Så skal vi bli enige om at det at vi er kresne, eller litt sensitive for enkelte smaker det holder vi for oss selv. Dytter kanskje sviska litt i ytterkant av tallerkenen under måltidet, men lar kjøkken og servitører ha fokus på de som ikke tåler maten – ikke de som ikke liker den. Når jeg var ung lærte vi at all mat var god.
Den siste uka har jeg fremhevet de beste blogginnleggene som ble publisert den foregående dagen, ja sånn rent subjektivt ut fra hva jeg mener. Hvilket innlegg jeg mener det kan være avhenger sikkert både av dagsform og humør. Men slik er det vel for de fleste av oss. Noe vi leser treffer oss der vi er akkurat da. En annen dag er det ikke sikkert ordene hadde truffet på samme vis.
Jeg lo godt av Julefreak sitt innlegg Gjøvik har en julesvane. Ikke av julesvana på Gjøvik, de har jo en svane i byvåpenet. Men av historien hun forteller om Harstad som bestilte en hest, men fikk en kenguru.
Allan med innlegget Dagens bilde – livsnyter. fikk meg til å ha fotoseanse med Charlie Chihuahua tidlig på morgenen for at jeg skulle kunne illustrere innlegget mitt som jeg kalte Dagens bilde – Livsnyter. Mulig ikke alle forstår humoren her, men jeg moret meg.
Så er det to innlegg som er litt i samme gate, og som var de to innleggene som virkelig traff meg i går. Det første var Maikens Nattblogg med innlegget Jeg trenger en håndfull tid. Hvem av oss kan ikke trenge det fra tid til annen, en håndfull tid? Jeg liker tanken og begrepet en håndfull tid. Flott innlegg.
Det siste innlegget, som jeg vil kåre til gårsdagens beste, er innlegget Er det mørketida, kan det være innholdet? skrevet av Keb. Det er noe gjenkjennbart i det innlegget. Kanskje ikke akkurat slik jeg har det nå, men slik jeg hadde det for noen år siden da jeg sto ved et veikryss i livet mitt. Der var og litt godt å erkjenne at jeg har kommet videre i livet siden det veikrysset, og at livet fremdeles har innhold og engasjement.
Det har vært gøy med dette prosjektet med å lese alle blogginnleggene og plukke ut de jeg har likt best. Men det er tidkrevende. I tillegg stresser det meg litt. Har jeg lest alle? Er det et innlegg jeg ikke har fått med meg? Jeg har ikke godt av slikt unødig stress. Så prosjektet stopper her. Det krever alt for mye av meg. Likevel vil jeg ikke helt forlate ideen om å fremheve de virkelig gode innleggene. Ikke på daglig basis. Og ikke på en slik måte at jeg føler at jeg må lese alle innleggene som blir publisert på blogg.no. Jeg har en ide. Den kommer jeg tilbake til i ett senere innlegg.
Nicolai Tangen tjente i fjor 206 millioner kroner, hvorav 7,2 millioner kroner var fastlønn for jobben som oljefondssjef. Han betalte 133 millioner i skatt. Det viser ligningstall for 2023 som Dagens Næringsliv har fått innsyn i.
Jeg skriver ikke dette fordi jeg er misunnelig på noen som helst måte, selv om 206 millioner kroner hadde kommet godt med. Jeg skriver dette fordi jeg leste en kronikk for noen uker siden hvor kronikk-skriveren mente at det var så stille om Forskjells-Norge. Kanskje var ikke forskjellene her i landet så store som det vi på venstresida har hevdet. Kanskje klarer de som har minst seg greit, Flotte argumenter for de som ønsker en ny omgang med høyre-politikk.
Jada, de som har minst her i landet klarer seg de. Det finnes jo ikke noe alternativ. Skriker de høyt om forskjells-Norge og at minstesatsene i trygdeordningene ikke gir de nok til å leve et verdig liv får de beskjed om å komme seg opp om morgenen og komme seg i arbeid. Ikke sitte sånn å sutre bare fordi de er syke eller uføre. Det får de høre av en arbeidsminister fra Arbeiderpartiet Da kan vi bare tenke oss hva en arbeidsminister fra Høyre eller Fremskrittspartiet vil komme med av surt oppgulp. Best å ligge lavt i terrenget. Hverdagen er tøff nok som den er for de som sliter her i landet.
Så de nederst på inntektsstigen klarer seg de. De dropper middag annenhver dag, minimaliserer julefeiringen til det høyst nødvendige eller kanskje dropper helt. Lar være å skru på varmen inne, man kan jo kle på seg en genser til eller tre ikke sant? De klarer seg de. Nei, jeg skriver ikke dette fordi jeg er misunnelig. Jeg klarer meg bra. Her skal det bli julefeiring i en god, varm stue. Jeg gråter ikke for min syke mor, men jeg har forståelse for at ikke alle er like heldige som meg.
7,2 av millionene til Nicolai Tangen betalte du og jeg over skatteseddelen. Det er det fellesskapet betaler han for å passe på oljefondet for oss. 7,2 millioner i årslønn. Det er en månedslønnpå 600.000,- kr. 20.000 kr. dagen. Er det fornuftig bruk av fellesskapets midler, eller kunne vi brukt noe av de pengene til å gjøre hverdagen litt lettere for de som sliter mest? 2023 medførte et kraftig lønnshopp for Tangen. Hans netto formue økte med 125 millioner kroner til 7,78 milliarder kroner. Han ville jo ikke lide direkte nød om han gikk ned en million eller tre i lønn. 4,2 millioner ville fremdeles være en solid lønn.
Sitter her med tekopp og tastatur og leser om at det i dag er feiring nede i Chania. Greit nok for meg. Jeg har aldri vært i Chania. Ikke har jeg noen umiddelbare planer om å dra dit heller, men i går satt faktisk Gamle Gubben Grå og jeg og la planer for en aldri så liten ferietur. Eller i grunn ikke så liten ferietur for oss. Vi som kaller det ferie hvis vi stikker en dagstur til Nevlunghavn for å finne våren. Nei, i går snakket vi om en roadtrip på en ukes tid og som også innbefatter kryssing av flere grenser. Ikke nå. Ikke før jul, og ikke i vinter. Men til våren eller forsommeren. April, mai. Vi må bare sjekke kalenderen litt før vi bestemmer datoen. Gøy å sitte slik og planlegge og drømme..
Men dette skulle handle om Chania, og dagens feiring der nede. Det er selvsagt Kretahalvorsen. som er dagens inspirasjonskilde. I den litt haltende google-oversettelsen de publiserer av dagens program i byen kommer det frem at det er feiringen av Jomfru Marias himmelfart, skytshelgen for byen Chania. Litt nærmere googling fra min side avdekker at det er Mari offerdag. Til minne om Jomfru Marias fremstilling i tempelet. Marias Himmelfart eller Marias opptagelse til himmelen, som det vel kalles feires 15. august. Det er og den datoen som regnes som Marias dødsdag, Marias innsovningsdag. Så hvis Kreta Halvorsen sitter i dag og feirer himmelfarten er de over tre måneder for sent ute.
Det står om en prosesjon i programmet Kreta Halvorsen deler, og ruten den skal gå. Jeg forstår ikke helt hva prosesjonen går ut på. Prosesjon av det mirakuløse ikonet til Theotokos. Jeg googler igjen. Theotokos er blant trinitariske kristne et vanlig navn på jomfru Maria. Altså er det en prosesjon med ett eller flere ikon av Maria. Sikkert greit å få med seg hvis man er på de kanter.
Men jeg er ikke ferdig med googlingen. For hva vil det si å være trinitarisk kristen? Trinitarisk kristen vil si at man tror på treenigheten, altså at man definerer Gud som ett vesen, men tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De fleste kristne kirker bekjenner denne troen, men det finnes enkelte retninger som avviser den.
En siste ting om den litt haltende google-oversettelsen til Kreta Halvorsen. Jeg tviler på at å irettesette nasjonalsangen er en del av det offisielle programmet…
Ellers så er den 21. november den europeiske cystisk fibrose-dagen. Sånn bare til opplysning.
Jeg er sikkert ikke den eneste som har gjort seg noen tanker om denne saken i Frosta. Dere vet denne legen som har vært ekstra nidkjær ved sine gynekologiske undersøkelser. Gynekologiske undersøkelser som varer i bortimot en time, ulike remedier som tas i bruk, full avledning og merkelige stillinger som må inntas burde få noen og enhver til å reagere. Sånn har jeg tenkt, og sikkert flere enn meg.
I ettertid, nå som alt rulles opp, er det sikkert mange kvinner på Frosta som føler seg både flaue og dumme. Hvordan kunne de la dette skje?
Men så er det denne pasientrollen da, som man har så lett for å gli inn I bare en trer over terskelen på et legekontor eller sykehus. De i hvitt, de er ekspertisen. Hva vet vel pasientene om hva som må til? Det virker som om denne Frosta-legen har fremstått som både flink, empatisk og hyggelig. Kvinnene har hatt tillit til at han kun gjør jobben sin og gir de en god og omhyggelig undersøkelse. Jeg kan forstå de, selv om jeg håper jeg hadde reagert hvis det hadde vært meg.
Jeg skriver håper, for jeg vet hvor fort man kan gli inn I pasientrollen. Jeg fikk en veneflon i hånden en gang. Når ringene, væsken som skulle inn, begynte å gå inn svei det veldig. Et tegn på at verneplanen ikke ligger i åra. Jeg sa fra til turnusjordmoren som hadde satt veneflonen. Hun svarte med den autoritet kun en helsearbeider under utdanning har at det var slik det skulle være. Det var helt vanlig at det svei i hånden når man satte ringer. Og jeg, jeg holdt kjeft og godtok det. Følte meg til og med litt dum som hadde sagt fra om at det svei. Resultatet ble nærmere en halv liter ringer satt utenfor åra før en erfaren jordmor oppdaget det og tok affære. Da følte jeg meg enda dummere. For jeg var radiograf og hadde arbeidet som det i mange år. Jeg satte venefloner selv flere ganger i løpet av en arbeidsuke, og vet utmerket godt at hvis pasienten sier at det svir er det et relativt sikkert tegn på at veneflonen står feil. Radiografen Brit vet det utmerket godt. Pasienten Brit kjøpte at det var helt ok.
Sånn var det sikkert med kvinnene på Frosta og. De reagerte, noen stilte kanskje spørsmål til legen om nødvendigheten, og han hadde beroligende svar på rede hånd. Han ville bare være nøye, hjelpe, forsikre seg…. Hvis de i etterkant av undersøkelsen tenker at det var litt merkelig, og forsiktig tar det opp med ei venninne, søster, mor og får høre at de og har opplevd det samme. Ja, da er jo det med på å normalisere det hele. Hvem kan egentlig tro at han hyggelige legen de har gått til hele livet og som er en del av bygdesamfunnet forgriper seg seksuelt på samtlige av kvinnene i bygda? . Eller i det minste alle han kommer i nærheten av underlivet til. Du vil fort bli sett på som litt ko-ko hvis du kommer med slike teorier.
Det er det geniale og grusomme i saken. Det at omfanget var så stort var med på å normalisere legens overgrep.
Når jeg åpnet lista for å se hvilke innlegg jeg hadde merket meg i går måtte jeg nesten le. For den lista var ikke lang. Mulig det har mest med at denne kjerringa var litt opptatt i går, muligens ikke fikk med seg samtlige innlegg. Men mest tror jeg det kommer av at kreativiteten både hos de som skriver og den som leser ikke var for stor. Det var mange innlegg om snø i går. Denne kjerringa er ikke glad i snø.
De to innleggene som sto på lista var og skrevet av en og samme person: Mette Josteinsdatter. Hun har fått hederlig omtale før og. Det er ikke tilfeldig. Mette skriver gode innlegg.
Det første innlegget jeg vil trekke frem er innlegget Hovedperson Det er en grei påminnelse for mange. At vi selv må være hovedpersonen i eget liv.
Det andre innlegget er innleggetGenser VM 2025. Her leste jeg innlegget stum av beundring. Hadde Mette kjøpt seg garn til VM-grnseren og hadde store planer om å strikke den og få den ferdig til VM som vel er i februar!! Nå var det ikke helt sånn, men jeg er likevel full av beundring.
I dag er det Allans innlegg som skal reflekteres over i dette innlegget. Og skal du til fulle forstå dette innlegget jeg skriver bør du nok klikke deg inn på innlegget til Allan og. Det er ikke et langt innlegg, bare dagens bilde og litt fjas og kommentarer til dagens bilde. Da jeg leste det kom inspirasjonen til dette innlegget helt av seg selv, og for første gang på lenge måtte jeg faktisk i gang med å fotografere bilde til dagens første blogginnlegg, og ikke bare ta å finne frem et bilde som passer sånn passe fra arkivet. Så om Allan ikke oppnår mer med innlegget sitt har han i det minste klart å aktivisere Kjerringa.
Dagens bilde handler forresten om det å nyte livet, og det handler omCharlie Chihuahua, for er det en ting Charlie Chihuahua kan, så er det å nyte livet. Og det viser han til fulle på dagens bilde, der han har inntatt sin favorittposisjon på sofaen, liggende på en myk og deilig plass oppåto puter. (Jeg nøyde meg med to puter. Gamle Gubben Grå ville blitt så gretten hvis jeg nappa vekk puta bak ryggen hans.)
Charlie liker å ligge mykt og godt, men også høyt slik at han kan ha oversikt om det skulle komme noen, slik at han kan få være vakthund, verdens minste i så måte, og bjeffe noe helt aldeles infernalsk på den som eventuelt måtte komme. Charlie ser litt avventende ut på bildet, hvis man studerer øynene hans litt nærmere. Eller kanskje litt mer på vakt. Jeg tror ikke han tenker over om han får lov å ligge oppe på to puter oppå sofaen eller om han må gå ned. Mer om han må sloss for å beholde begge putene hvis jeg også skulle ha inntatt horisontalen på sofaen. For selvsagt får han lov. Mor sin prins får selvsagt lov å ligge på to puter på sofaen.Han får lov å nyte livet og ha det bra. Ok, så er han sikkert bortskjemt og alt det derre der, men det får nå så være, og da har jeg heller ikke nevnt atCharlie Chihuahua sover ikke i bur om natta, men i……menneskeseng, som seg hør og bør en livsnyter. Et hundeliv er ikke nødvendigvis så ille gærnt det:)
Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at alt med uthevet tekst er direkte klipp og lim fra Allan sitt innlegg. Slikt gjør jobben betydelig lettere for denne kjerringa. Og det er muligens ikke så stor forskjell på Charlie Chihuahua og Allan sin hund Picasso Kristensen.
Også i dag har jeg plukket ut de innleggene jeg fant best ut fra min helt subjektive vurdering av innleggene som ble publisert på blogg.no i går.
Det første jeg vil fremheve er Mette Josteinsdatter sitt innlegg Den første snøen. Som de fleste som følger denne bloggen har fått med seg er ikke jeg så veldig glad i snø, likevel var det noe med innlegget til Mette som “snakket” til meg. Kanskje mer bildene enn teksten. Den lille snømannen og super-blide Mette med snø på hatten. Man blir glad av slikt.
Glad blir denne kjerringa også når hun kommet over innlegg som tar for seg samfunnsspørsmål. Sånn som Enker sitt innlegg Radikalt lovforslag om boligleie. Nå er nok ikke Enker og jeg helt enig i denne saken, likevel gjør slike innlegg meg glad. Glad for at noen tar opp seriøse saker på blogg.
Gryende har et innlegg jeg kanskje ikke akkurat blir glad av, men som jeg likevel finner underholdende. I innlegget Banan tapet på hvitt lerret: 10.000.000 forteller hun om en fem år gammel råtten banan som er til salgs for 10 millioner kroner. Det er tydeligvis ikke mangel på penger hos enkelte…
Chanetts tankebobletar i sitt innlegg Hvorfor er du ikke ærlig? opp et tema som dessverre er et tilbakevendende problem i bloggverden. Folk som ikke kan oppføre seg i kommentarfeltet. Saklig uenighet er en ting, påpeke feil og mangler i et tema like så, men uenighet kan fremsettes på en høflig og ok måte. Kommentarer som den Chanett sitterer er ikke ok. Det er en uting at man kan lire av seg kommentarer helt anonymt, og på den måten slippe å stå ansvarlig for sine egne uttalelser. I enhver serøs nettavis må man kommentere under eget navn. Den ansvarliggjøringen det gjør skulle jeg noen ganger ønske at var på blogg og.
Det beste innlegget i går sto Apecalypso for. Eller egentlig er det ikke ett men tre innlegg. Norsk turisme til Reinosa, Norsk turisme til Cortegada og Norsk turisme til Allande. Det er tre innlegg om tre områder i Spania hvor Apecalypso leiter etter et feriehus, hvis jeg forstår han rett. Han leter ikke på Costa Blanca eller de typiske turiststedene hvor ofte solhungrige nordmenn velger å ha vinterboligen sin. Ikke søker han etter leilighet i Barcelona, Madrid eller andre store byer. Nei, han søker i fraflyttingsområdene i det nord-vestlige Spania. Et område som garantert ikke er overbefolka av sangriadrikkende nordmenn.
Det han leter etter beskriver han godt selv:
Det finnes jo ikke noe mer heslig enn “fornuftige hus” som har blitt bygget på lavbudsjett, beregnet på den minst kjøpesterke enden av boligmarkedet. Du vet. Svære boligfelt med mange identiske rekkehus og den typen ting. Blokk gidder jeg ikke engang å nevne. Jeg vil jo heller sitte i fengsel enn å bo i blokk. Hva andre gjør er ikke mitt problem, men selv synes jeg det er direkte CAF – creepy as fuck – å bebo en struktur som er yngre enn minst hundre år gammel.
Når Gamle Gubben Grå og jeg fabler om å kjøpe oss et feriehus i sydligere strøk er det akkurat noe slikt vi fabler om. Et gammelt, sjelfullt hus langt vekk fra turiststrømmen. Vi leide et hus fra 1500-tallet i Pitigliano i Italia ett år. Et slikt sted kunne vi gjerne ha hatt. Så der er vi helt på bølgelengde med Apecalypso.
Min søkeprofil har hele veien handlet om “familievilla med hage” som må være i bruksmessig stand sånn som den står i dag, men som sagt “med oppussingsbehov”, særlig i forhold til utendørsområdene. Det er også en forutsetning at det ikke må være et “slumområde” hvor folk samler seg for å drøfte sine rusinteresser og denslags, det må fremstå som noe som vil være salgbart siden også. Følgelig ser jeg etter steder som er lite attraktive for “sosialklientell”. Det vil si at i den grad “alternative typer” trekkes mot stedet så er det øko-hippier som vil drive med makrobiotisk jordbruk og den typen ting.
Jeg sjekker nettstedet han henviser til, og drømmer meg bort. Disse tre innleggene gjorde dagen min i går, eller kvelden da.
I går var jeg ute og gikk en lang tur med hundene. Hele 7,5 km ble det på barmark i skog, over hugstfelt hvor rimfrost farget bakken hvit og i høstsol langs flystripa på Eggemoen. En flott tur, og tydeligvis slutten på høsten fir min del. I dag våknet jeg til den første snøen.
Det kom noen gloser, og jeg kjente skuldrene og en del andre ledd og muskelgrupper stramme seg. Jeg liker som kjent ikke vinter.
Så kom jeg på løftet jeg har gitt meg selv. I år skal jeg lete etter det positive og det vakre i vinteren. Virkelig gå inn for å se etter det som er bra med denne årstiden.
Ikke fordi jeg skal bli en sånn superpositiv person som ikke ser utfordringer eller et kritisk til noe som helst, det ville passe meg dårlig. Det er liksom ikke meg, og nei jeg har ingen planer om å endre personlighet. Det er bare det at jeg tror det vil gjøre vinteren lettere for meg hvis jeg ser etter det positive i stedet for å grave meg ned i tanken på at det garantert ikke kommer til å være barmark igjen før langt ut i april.
Jeg har ikke hatt så mye tid til å vandre rundt å ta vakre vinterbilder i dag. Jeg har vært opptatt med å legge siste hånd på budsjettforslaget til Rødt, handlet litt mat og vært en tur ute hos Høvdingen. Men et lite bilde vil jeg dele fra denne første vinterdagen. Snø er jo vakkert. Sammen med grønt bar gir det nesten julestemning.
